1990-tallet var tiåret som ga oss gangsta’ rap, boyband og eurodance. Nå er det på tide å mimre om det.

Den mest karakteristiske lyden av 90-tallet var kanskje eurodance – en pen dame som prøvde å synge og en pen mann som prøvde å rappe. Siden de ikke kunne lage musikk, samarbeidet de med en nerd som skydde MTV. Tekstene besto for det meste av U’er og 2-tall. Med sangtitler som R U OK (2 Unlimited) og U got 2 know (Capella) kom de SMS-språket i forkjøpet.

Nederland hadde sin storhetstid på hitlistene og rytmeboksen gikk i spinn.

Image i høysetet

Det skulle ikke mye til for å få et salgbart image på 1990-tallet. Aqua-Lene ble raskt den allestedsnærværende Barbie-Lene. Svenske Dr Bombay føk inn på listene ved å smøre seg inn med brunkrem og synge med tjukk L. Men hit’en “Calcutta (taxi, taxi, taxi)” vek ikke en milimeter østover fra euro-dance. Britiske Gabrielle tok enda lettere på imaget sitt, og klistret en sjørøverlapp over det ene øyet før hun nådde førsteplassen i England med “Dreams” sommeren 1993.

Dr. Bombay, den svenskeste inderen i forrige årtusen.

Spice Girls fikk hvert sitt image utdelt da de ble håndplukket til å bli superstjerner. Sporty, Posh, Ginger, Baby og Scary Spice var fem “helt vanlige jenter” som “ikke var pene” og “la stor vekt på vennskap”. Slagordet “Girl Power” innebar stort sett å gå med så korte skjørt at de lignet truser uten bunn.

De krydret opp livet ditt, og hev seg på tall-i-tittel bølgen med tredjesingelen 2 become 1.

Landeplager og boyband

90-tallet bød på de verste landeplagene i pop-historien. I 1992 ble en Whitney Houston-fan anmeldt av naboen for å ha spilt “I will always love you” døgnet rundt i fjorten dager. I 1996 lyktes noen middelaldrende spanjoler litt for godt med sin gamle drøm om suksess, og “Macarena” ble 90-tallets svar på fugledansen. Et annet uunngåelig 90-tallsfenomen var boyband. New Kids on the Block satte standarden, og ungdomsblader undret seg stadig over hvem som var kjekkest av Jordan og Joey. Boyzone og Backstreet Boys slo hverandre ihjel på hitlistene, mens East 17 hadde så høye toppluer at de nærmest ble sett på som hip-hop artister. I begynnelsen var boyband mest kjent for å forsvinne sporløst etter et par år, men så kom Robbie Williams. Etter å ha hoppet opp og ned i Take That fikk han en solokarriere uten sidestykke.

Søtprat på samlebånd: Jentene gikk berserk, men på slutten av 90-tallet begynte også boybandstjerner å stå fram som homofile.

Norske pophåp

I Norge var 90-tallet preget av det ene pophåpet etter det andre. Da “Friends” med Stella Getz ble vist opptil flere ganger på MTV, så nordmenn lyset i enden av pop-tunnelen. Som vanlig ble vi målbunnet før vi fikk sagt “Take on me”. Da jenteduoen Diva ble lansert med stort budsjett i England, ropte norske aviser høyere enn noensinne at A-HA måtte passe seg. Det til tross for at Divas eneste suksess var A-ha-coveren “The sun always shines on TV”. Lanseringen ble en brak-fiasko. Stort bedre gikk det ikke med Sissel Kyrkjebø, som under hele 90-tallet snart skulle bli superstjerne i USA. Men da hun nynnet seg gjennom Titanic-filmen trodde alle hun var Celine Dion, og da hun var gudinne bak hodet til Warren G trodde alle hun var russisk.

Gangsta’ rapperen Warren G og Sissel Kyrkjebø sto for 90-tallets mest uventede samarbeid, i hip-hop versjonen av Alexander Borodins opera Prince Igor.

Sjokk og krig

90-tallets store musikksjokk var Kurt Cobains selvmord. Nirvana-vokalisten fikk fans til å gå med ulljakke og nesten like fett hår som ham selv. Den største hiten, “Smells like teen spirit,” vant alltid MTVs Top 100 Videos Of All Time. Snart ble suksessen for mye for vår mann. Men som død ble Kurt helligere enn noensinne, og flere fans valgte å ta livet av seg. En annen begivenhet som fikk mye oppmerksomhet var “krigen” mellom Blur og Oasis i 1996. De to gruppene ble utnevnt til frelsere av all slags musikk i britisk presse, kanskje fordi medlemmene hadde samme hår som Beatles. Liam Gallager i Oasis var alle hotellroms skrekk, og likte ellers å sloss med sin bror Noel i samme gruppe. Blur kom litt i skyggen av Oasis inntil vokalisten fikk kjærlighetssorg og laget et album om det i 1999.

90-tallet i et nøtteskall: Nirvana Unplugged.

Koselige gangstere

Mot slutten av 90-tallet ble rap det mest innbringende man kunne drive med i musikkbransjen. Coolios “Gangstas’ paradise” ble tidenes bestselgende single i Norge. Eminem skilte seg fra andre rappere ved å se ut som et medlem av Hitler jugend. Isteden for å prøve å bli svart prøvde han å bli dobbelt så rampete som de andre, men han lyktes bare med å få stygge ord til å høres søte ut. Den mest sosiale rapperen var Warren G, som knapt åpnet munnen uten selskap fra Nate Dogg, Dr Dre eller lignende. I 1998 ble han kanskje litt lei av den gamle gjengen, for da valgte han Sissel Kyrkjebø – til PR-apparatets fortvilelse. “Prince igor” fikk knapt adgang til amerikanske medier, men ble en hit i Europa.

Populær gangster: Coolio med Gangsta’s Paradise fra filmen Dangerous Minds.

Wyclef Jean hadde alt fra starten et koselig image, og ble Norgesvenn etter besøk hos Fredrik Skavlan og en konsert på Quart-festivalen som han prøvde å forlenge med seks timer. Da en journalist spurte om han røkte marihuana, ga Wyclef det koselige svaret “Bor fisken i vannet?” Wyclef hadde også svært koselige venner, og sammen med Lauryn Hill og Pras solgte han 15 millioner av “The Score” i 1996. Med sine koserytmer ble Wyclef og Fugees en bokstavelig talt myk overgang til den andre siden av 2000-tallet, da R n’ B ble veien til stjernehimmelen. Har ikke ørene falt av oss, mimrer vi om det i 2014.

Fugees rappet en sang fra 1971 og fikk en av 90-tallets største hits.

Bye & Rønning oppsummerer 90-tallet.

Madonnas Vouge nådde første plass i Norge i april 1990, etter Nothing compares 2 U med Sinead O’Connor og før Black Velvet med Alannah Myles. Nøyaktig det samme skjedde i Sverige. For øvrig er Madonna den artisten med flest topp 10-singler på Billboard, foran Elvis, The Beatles og noe mindre produktive Michael Jackson.

Snap! var blant de mer sofistikerte eurodancerne, og laget den første rap-baserte sangen som toppet singellista i England – The Power fra 1990. Her i mix med Ooops up, Mary had a little boy og The cult of Snap! fra samme album.

November Rain med Guns ’n Roses var en av tidenes dyreste musikkvideoer da den ble laget. Sangen lå 51 uker på topp 100 i Tyskland i 1992-93. Man ble også ganske lei av å høre den på Ti i skuddet, som slett ikke hadde tid til Slash sin gitarsolo på slutten.

Who is it var slett ikke Michael Jacksons største hit på 90-tallet, men den var min favoritt. Den ble utgitt som single i 1993, etter at Michael sang rytmen og deler av sangen i tidenes mest sette TV-intervju. Hør ham synge for Oprah her.

På 80-tallet gikk Janet Jackson helst i høyhalset uniform. I 1993 kledde hun av seg og ble adskillig mykere. 27 av singlene hennes har nådd Billboards topp 10, deriblant Again.

Sverige var en happy nation da Ace of Base avløste Roxette på all verdens hitlister i 1993.

Bel Canto var et norsk pophåp med belgisk platekontrakt. Her med Didn’t you know it fra 1996.

Tenåringen Lene Marlin solgte 1,8 millioner av albumet Playing My Game fra 1999, og 3 millioner singler. Siden har ikke verden vært fullt så åpen for Tromsøjenta.

Året er 1992. Ikke så lenge før opptøyene i Los Angeles, etter at noen politimenn ble frifunnet for unødig vold mot Rodney King. Da det ble drept 54 mennesker på bare tre dager, og hundrevis av bygninger ødelagt. Da ble jeg født.

90’s var den beste tiden og vokse opp på etter min mening. Ikke at jeg har prøvd noe annet. Jeg har selv fått med meg nesten hele 90-tallet. Det at datamaskinen ble mer og mer vanelig. Jeg selv har vokst opp med pc. Mamma og Pappa kjøpte sin første data allerede et år før jeg ble født. Det at internett ble noe en normal familie hadde var også noe jeg fikk med meg. Utrykke ”å surfe på nettet” ble også født i 1992.

Når jeg ser tilbake på musikken på 90-tallet er det mye jeg husker. Noe at det jeg husker best er Aqua. De var favoritt badet mitt. Veldig mange husker Spice Girl’s også. De hadde jeg selv ikke noe forhold til. Nærmere sakt hatet jeg de. Alle vennene mine likte de, men ikke jeg.

Det var også veldig mange boyband som vi hørte på. Backstreet Boys, A1 og Robbie Williams. De fleste av bandene som kom i 90-tallet av boyband har kommet bort nå. Og når vi danset til sangene sto fotene på samme sted og så veivet vi med hendene hele tiden.

Klærne fra 90-tallet er et kapittel for seg selv. Alle skulle ha korte topper og miniskjørt. Vertfall jentene. Det var også veldig mye stoff bukser i alle former og farger. Og det meste av buksene hadde sleng. Det var tider det. Jeg tror det er svært lite av klærne jeg brukte da jeg kommer til å bruke nå. Jeg hadde også veldig mange joggedresser når jeg var mindre.

Kilder:
1992 – Wikipedia

Ja jeg sitter her etter å ha fått i meg URGE INTENSE, som jeg anbefaler av alle de der, du vet. – Og ser på drakten til Suker, altså kroatisk fotball spiller fra 90-tallet. Og det har seg nemmelig slik at jeg lurer på om den fortsatt passer. Tross alt var jeg vel 4 da jeg fikk den, selv om den var sånn 50 størrelser for stor, tror jeg faktisk den begynner å bli liten.

Men nå skal jeg ut og jogge, så jeg får kanskje teste drakten da!

Davor Suker

På vei fra bleie-disco til voksen-nok-til-å-komme-inn-uten-falsk-legg-disco!

Oppgave til alle som leser; klikk på linken lengre ned og trykk play, SÅ leser du!!

I 1989 kom den tysk-amerikanske gruppen Snap! og bombarderte oss med flere hits. Med Clynol`en godt festa i panneluggen, Levi`s 501 godt plassert litt for høyt opp i ræva og for stramme skinnbelter i livet! Jeg husker hadde verdens største Diana Ross hår grunnet permanent, jeg hadde hårmascara og store store hårstrikker,  og  jeg husker at om jeg snudde hodet og så til siden, så jeg ca 70 cm rett ut for øret enden på en skulderpute. Gutta hadde gardin-sveisen litt løst og ledig og jentene vaska manken med Finesse. Livet var herlig du!Den gang skulle man ha det  alle andre hadde, eller dø. ALLE skulle ha like sko, bukser, skjorter og jakker. De fleste hadde verdens mest ned-køla ryggsekk og vi var de kuleste i gata, og på toppen av det hele vi begynte å bli voksne!

Døden på Oslo S gikk på kino, vi tok farvel med da verdens lengst regjerende monark, og i -92 startet Tv2 sine sendinger, Bill Clinton blir president og Drammen Teater blir totalskadd i brann 10. desember -93. Musikken dundra i øra fra en gjerne rød walkman og vi gikk i takt med MC Hammer, Vanilla Ice og 2unlimited. Vi sang “KLF!!!! Ahaaahahaa!!”  Sinnead O`Connor forkynte at; Nothing compares to you,  og Mr. Big sa han var den som Want`s to be with you. Jeg må glise. Sancho Boots og  hull i buksene, rimelig kuuule!! Ting var “hipt” og vi hadde masse “stæsh”, og vi avslutta hver 3.setning med  ”liksom” eller “esse..”  Vi hadde verdens største kjærlighetssorger, og foreløpig  lite kunnskap om livet, selv om vi kanskje levde i den mest turbulente tiden av hele vår tilmålte tid på planeten.

Og vi hadde Snap! “Rhythm is a dancer”,”Cult of Snap” og “I`ve got the Power” er noen av hitene.! Jeg husker fremdeles de Kule Gutta som “kunne danse” mens de vrei seg på dansegulvet i et tempo man ikke trodde var mulig. Foreldre som lurte fælt på om det var dans?!? Hip-hop, far! Hip-hop!!

http://www.youtube.com/watch?v=Tq_B_LJeoy8&feature=relatedBare hold pila over linken og press play!

Lørdag 2. mai kommer Snap Feat. Turbo B! til Comback i Drammen og jeg drar jaggu meg. Skal drømme meg tilbake og digge! Gleder meg!

Kommer du?:)

Jeg har begynt på min nye roman, som er løselig halv-selvbiografisk fra midten av 90-tallet. Har skrevet i kanskje 4 omganger over en periode, og har kommet nesten ned side 1. Dette fordi min skibentfilosofi er at hver eneste setning skal være en sann intellektuell nytelse for leseren, og særdeles for meg selv. Alt passer sammen, så leseren blir nærmest tvunget, av egne selviske grunner, å fortsette å lese. I en tilstand av altoppslukende fred blir leseren kun oppmerksom på boken, og derfor må alt være fullendt av hensyn til leserens ve og vel. Jaja, noe må man jo finne på . Jeg liker iallefall å skrive, et tidsfordriv en kan trives med.

Da jeg sier løselig selvbiografisk er det fordi hovedpersonen har en del likhetstrekk med meg, og da særlig på den tiden. Men jeg ser for meg at han kommer til å havne i en del situasjoner jeg selv ikke har opplevd, noe doprelatert trøbbel eller noe slikt. Og kanskje med litt større drag på damene .

Når våren banker på, blir kanskje behovet for å drikke pils utendørs ekstremt påtrengende for noen. For min del resulterer de første vårtegnene ofte i nedtrukne persienner og nattlige selverkjennelser. Som igjen resulterer i ødelagt utstyr og seig britisk musikk som var mest populært på 90-tallet.

# 1 Du skal ikke ha andre guder enn meg.
# 2 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.
# 3 Du skal holde hviledagen hellig.
# 4 Du skal ære din far og din mor.
# 5 Du skal ikke slå i hjel.
# 6 Du skal ikke bryte ekteskapet.
# 7 Du skal ikke stjele.
# 8 Du skal ikke tale usant om din neste.
# 9 Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
# 10 Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

Foreldre. Du elsket dem, du hatet dem, du elsker dem igjen. Du kjører dem rundt på totalt unødvendige ærender når de har brukket benet. Du bærer ved. Du bruker opp pengene deres på alkohol. Du rømmer til dem når verden har blitt hakket for hard. Også rømmer du fra dem kort tid etterpå. Du håner dem med dine søsken, kanskje også til dine venner. De sier og gjør rare ting. Fortsatt. Men det er bare du som får lov til å gjøre narr, å påpeke deres svakheter og pinlige seanser. Noe annet hadde vært for ille. Men kanskje du møter noen som forstår, noen som kan gjøre narr med deg?

Nå som Martha Stewart endelig har dukket opp på norske TV-skjermer (spesifikt på kvinnekanalen FEM), kan kanskje vi her hjemme endelig forstå hvorfor millioner av utlendinger (les: amerikanere) elsker å hate Martha. Eller bare elsker å elske henne. Å se henne lære bort kjekke hjeminnredningstips er stort sett en øvelse i kleinhet. Stiv som en stokk etter flere tiår i gamet. Gudbedre. Hennes elskelige datter Alexis har brutt ut av radiosfæren og inn i sin mors domene, TV. Resultatet er programmet “Whatever, Martha!”, hvor hun og venninne Jennifer ser gjennom gamle Martha-klipp og håner dem. På godt gammelt Mystery Science Theater 3000-vis. Årets nykommer på TV-fronten, dette. Hadde vi bare hatt Fine Living Network hertillands. Det bør være neste innkjøp for FEM. Endelig et program som rekker ut hånden til trassige tenåringer som hater på muttern.

Som en bonus legger jeg ved dette klippet også. Sjokkerende, på de aller fleste vis.

Hvem i all verden ville latt denne peanøttsmørkarakteren nært sitt barn? Er kanskje akkurat denne episoden utslagsgivende for den brennende sarkasmen Marthas datter lirer av seg? Det melder seg også et enda mer presserende spørsmål: Er dette noe for gateavisamannen? Er Peanut Butter gateavisamannens soulmate?!

På bakgrunn av Kims fabelaktige innspill på det forrige innlegget, kan jeg ikke annet enn å legge ut dette klippet. Merk bassen (aka. “planka”, eller “planken”, om du vil). Det er Plankens nydelige tekst som gjør denne låta til en vinner. R.I.P. 1994. ‘94 style 4 evah! 

Da jeg kjøpte Bahamadias Kollage på Benni’s på Aker Brygge i ‘96, var jeg helt på høyden. Hip hop-interessen min var ved et klimaks, kan du si. Et par år senere gadd jeg ikke mer, da r’n'b ble pop (igjen), og rap tørket ut i kompliserte orddelingsfeil. Jeg sluttet hvertfall å kjøpe skiver. Og ettersom jeg aldri har vært noen fan av hip hop live, var den eneste supporten jeg ga hip hop tipsen jeg la igjen i baren på byen. Som kjent tipser ikke studenter spesielt godt. Det handlet ikke om “realness” eller denslags, bare om at jeg ikke kunne skille noen artister fra hverandre lenger. Da sørstatsrapen eksploderte, kunne jeg dog til en viss grad fortsatt respektere på samme måte som jeg en gang gjorde hip hop, men mest pga. mangelen på rime-skills. Nuvel.

Som 16-åring skjønte jeg ikke annet enn at Kollage var den nye favorittskiva mi. 12 år senere spiller den på helt andre strenger. Jeg vet ikke hvordan de andre skivene til Bahamadia er. Men når jeg ser videoen til “Total Wreck” (som jeg aldri så dengang), skjønner jeg at her snakker vi eksepsjonell shit.

I bunn og grunn tror jeg det jeg savner med hip hop på midten av 90-tallet er armbevegelsene. De er ikke like lause nå.

Hasj suger, ass.

Hva gjør Dr. Alban idag? Visstnok er han nær venn med Nelson Mandela, men det virker det jo som alle andre er også. Kan du se for deg hang outs hos Nelson Mandela? Dr. Alban, Will Smith, Bono og en gjeng andre folk som sitter og sutter på storetåa til Nelson. Stakkars fyr. Ikke nok med at han må tilbringe mesteparten av livet sitt i fengsel, resten av livet blir han jaget rundt av kredibilitetshungrige kjendiser med Afrika-kompleks. Fuck Bono.

Når jeg ser dette her får jeg lyst å være ung igjen! Tror jeg var ung i den beste tiden, vi var fortsatt ganske uskyldige i den tiden og hadde ikke all slags press på oss. Hallo, vi dro på fest i helgene i college gensere, og de som brukte mye sminke var rare. Husker vi brukte body og hadde pannelugg høyt opp og til siden. Body med null former, jadda lekkert. Og sykkelshortsen hadde alle jentene, og faktisk noen gutter, det er ikke særlig pent. Skulle vi snakke med venner måtte vi ringe hus tlf og belage oss på at de var hjemme, mobil var mursteiner få forunt og ingen hadde data. Savner litt den tiden da man gikk på besøk til hverandre og måtte skrive brev. Det var koselig å få brev i posten! Siden vi ikke hadde data og knapt så på tv ,før fjortis dagene, anna enn midt i smørøyet så var det mye pøbelstreker på kveldene. Ringe på å stikke av, slang og henge etter biler.. Bølleringing hvis noen var alene hjemme. Ler litt! men vi var ikke bare slem altså. Det var mye gøy og jeg kan trygt si at jeg var en ekte fjortis med alle de typiske negative fjortissidene - men det ble da folk av meg også tilslutt Og fast rituale var Helene og Gutta etter skoletid. Kunne ikke gå en dag uten Helene å Gutta, senere kom også Heartbreak High og Home and Away. Kyllingburger på Hårek etter skoletid. Og ikke minst var alt og alle teit. Takk mamma for at du overlevde meg! Og jeg har faktisk min popples enda, den fine rosa ballen dere kan se med ører, bare at nå lider den av en amputert hale og alderen har gitt bamsen min blått hår.

Hvilke minner har du fra den tiden?

Disse snuttene tok en diger jafs av den britiske folkesjela tidlig nittitall. Markedsføringen av leskedrikken Tango var slik en innertier at skoleunger møtte opp hos helsesøster med sprutrøde kinn og følgende forklaring: “I’ve been tangoed!” Britiske skolegårder må i denne perioden ha vært et nervepirrende sted å være stuck. For oss her hjemme var det en fryd hver gang Tangoreklamene rullet over skjermene. Så lenge ikke skolens skurker hadde Skychannel, vil jeg tro.

Jeg savner den kommersielle TV’ens barndom. Jeg savner Ragnar Otnes og Grynet Molvig og trespråklig teksting. Og jeg har spist for mye burgere i det siste. Jeg er skikkelig lei.
Dette ble fullstendig klart for meg da noen sendte meg dette:

Som jeg har blitt fortalt av kvinner klarere i sin tale enn meg selv; “Det er viktig og riktig å by på seg selv.”

Om ikke vi tar helt feil, er vi midt inne i en revival. Mainstream-messig i allefall. Technorave er tilbake. Og det i storbyen. Siden slutten av 90-tallet har trancedance-ravinga stort sett tilhørt distriktet, med unntak av den ene dagen i året hovedstaden blir invadert av neonfarger, lær og leggvarmere i pels. En og annen lojal raver har nok holdt fortet, men i det store og det hele har glowsticks vært et skjellsord. Men frykt ikke, den tid er over.

Nå som vi er forbi det verste nu-rave kjøret ser flere og flere gleden i god gammaldags rave. (Det er også mulig det bare er vi som ikke følger godt nok med. Kanskje alle andre enn oss har vært på trancedance-rave 1 gang i uka hver uke siden ‘93?) Med den medfølger endel partyaccesoirer. Disse kan du sjekke ut på det helt fantastiske, informative og litt forstyrrende nettforumet freakforum.nu. Rusmiddel-forumet, altså. Der finner man tripprapporter fra entusiastiske blandings(mis)brukere.

Vi likte spesielt tripprapporten om ecstasy og ketamin:

Vi setter oss ned igjen, og jeg finner fram en pose som ligger på gulvet. Da jeg utvidet og presset den sammen var det som den forandret seg helt. Det kunne liksom stikke ut deler av posen som hang i løse luften. Akkurat som bobler rundt posen. Jeg tenker shit, dette er ikke helt normalt. Naturlovene for rom er forandret. Vi sender posen rundt så alle får tatt en skikkelig titt. Fonzey begynner å prate om at han får dårlige vibber av posen og da går det opp for oss at dette ikke er en normal pose, men derimot en ond og unaturlig pose. Vi får omsider kastet den bort. Det neste vi gjør er å studere hendene våre. Vi finner ut at de ikke er normale heller. Å ta på hverandres hender var ubehagelig og ekkelt. Føltes kaldt og unaturlig ut. Hendene våre så fremmede ut og vi lurer på hva som er galt med dem. De så klumpete, rare og fremmede ut. Nesten som klør. Affa tror vi egentlig skal ha seks fingre og vi har en diskusjon om hvorvidt det stemmer eller ikke. Det er først nå det går opp for meg at vi ikke er i den samme verden som vi forlot. Jeg fant ut at vi hadde beveget oss inn i den 5.dimensjon.

Ungdommen nåtildags. Jævla hippier. Spørsmålet blir om rave-revivalen kan foregå uten utvidet misbruk av hallusinogener.

Nå som vi først var inne på boybands her, så er det ikke til å komme utenom at en av de flotteste musikkvideoene tilhører Take That. Egenhendig produsert av gutta selv, tilogmed. Det er rett og slett vakkert. Så flinke til å danse og synge, og ikke minst kle seg!