AV: KARINE ØSTTVEIT  Aftenposten

Det finnes private aktører som henter bortførte barn hjem til Norge. Noen ganger med bruk av våpen.

14 UENDELIG LANGE måneder er gått siden Anne sist så sønnen sin. Denne septemberdagen får hun ham overlevert på en travel flyplass. Den lille toåringen er blek og tynn, men likevel stor i forhold til babyen hun husker. Han har lært å gå, og det som før bare var babling, er blitt til ord på et fremmed språk. Men da moren tar ham i armene, gråter han redd. Hun er blitt en fremmed. I noen øyeblikk blir moren stående, fortvilet. Så forsøker hun det eneste hun kommer på: Holder den lille kroppen tett inntil venstre side av brystet, og håper at lyden av mammas hjerteslag er noe som aldri helt blir glemt.Hvert år blir mellom 35 og 50 barn bortført fra Norge, tilsammen nesten 300 barn de siste åtte årene. Disse barna blir ikke lokket inn i en bil, ingen av dem er blitt plukket opp av en fremmed. De er rett og slett blitt bortført til utlandet av en som står dem nær – nesten alltid en mor eller far. Det er ingen tvil om at slike barnebortføringer er ulovlige. Likevel møter den av foreldrene som står tilbake, ofte en mur av vanskeligheter. I flere tilfeller vil ikke engang det norske politiet ta imot en anmeldelse. Og fra foreldrenes desperasjon har det vokst frem en helt ny bransje: Private, profesjonelle aktører med erfaring fra krig og etterretning som mot betaling henter barna deres hjem igjen – iblant gjennom velregisserte, nærmest militære aksjoner.

Mange oppdrag.

– Bransjen er i ferd med å eksplodere. Jeg fant et barn i København i forrige uke, over helgen må jeg kanskje til Algerie og lete. Det er utrolig travelt for tiden.Martin Waage snakker uten fakter. Han er en av lederne i sikkerhetsselskapet ABP World Group, som blant annet tar oppdrag som går ut på å hente hjem bortførte barn. Opprinnelig jobbet firmaet med livvakttjenester, med etterretning i forbindelse med utpresningssaker og en og annen skygging av en utro ektefelle. Og så, for to år siden, kom den første henvendelsen fra en fortvilt mor. Kort tid senere kom enda en, og så en til. Alle sto med kjennelsen fra en norsk rettssal i hånden, oppgitt over at myndighetene ikke hjalp dem med å hente hjem barn som alle rettsinstanser var enige om var blitt ulovlig bortført til utlandet. Siden den gang har Waage vært involvert i mer enn 15 barnebortføringssaker. Han har vært i land som Brasil, Ukraina, Libya, Iran, Taiwan og Algerie for å hente hjem norske og svenske barn. Operasjonene kan innebære alt fra måneder med spaning, gjennomgåelse av alle slags elektroniske spor, diplomati, forskjellige former for overtalelse – og altså væpnede aksjoner. Prislappen for et barn ligger på mellom noen hundre tusen og opp til over en million.– Vi prøver alltid med diplomati først. Vi vil helst løse det på den måten. Men du kan jo prøve å dra ned til Algerie eller Libya og løse en konflikt med diplomati. Det hender at vi må gå til aksjon. Jeg ønsker ikke å gå så veldig mye inn på det.– Hvorfor ikke?– Når du gjør et sånt overtramp i et fremmed land, er det ikke noe å sitte og skryte av i etterkant. Men i noen tilfeller utfører vi nærmest kirurgiske operasjoner der spesial-operatører går inn og henter ut barnet. Vi bruker folk som tidligere har hatt som jobb å utføre antiterroraksjoner og antikidnappingsaksjoner. Dette er folk som har bakgrunn fra spesialstyrker verden over.– Så i praksis blir det litt som når vi ser SWAT-team på TV?– Ja, det kan du godt si.– Bevæpnet?Martin Waage blir stille i fem sekunder. Ti sekunder. Femten sekunder.– Vi er i utgangspunktet ikke bevæpnet. Det skaper mye ekstra problemer for oss hvis vi blir tatt med våpen.– Men dere utfører vel ikke slike aksjoner ubevæpnet i land der det finnes våpen i hvert hus?– Vi har våpen i unntakstilfellene, i de ekstra vanskelige situasjonene i kompliserte land. Dessverre er disse landene overrepresentert.

Begynte med kjærlighet.

Det er ikke slike statistikker man tenker på når man er forelsket. For Anne (40) begynte historien om en bortført baby som en vanlig kjærlighetshistorie. En hyggelig ferie, en kjekk mann. Vi kan kalle ham Adrian. Hun ble sjarmert av manerene, av komplimentene, av hvordan han fikk henne til å føle seg som den viktigste kvinnen i hele verden. Så Anne dro tilbake, igjen og igjen. Etter et års tid giftet de seg. Adrian ble med tilbake til Vestlandet og Norge.Snart var Anne gravid. Da kom problemene med kulturforskjeller. Hun begynte å snakke om skilsmisse omtrent samtidig med at sønnen Thomas ble født. Men skilsmisse var ikke enkelt. Det var imot Adrians religion, kanskje ville det også gå ut over oppholdstillatelsen hans i Norge. Derfor gikk Anne med på en midlertidig ordning der de skulle bo sammen i noen måneder, alle tre. Hun forklarer at hun, i bytte mot at Adrian signerte separasjonspapirene, gikk med på at han skulle stå oppført i offentlige registre med hovedomsorgen for Thomas.– Jeg skjønte ikke helt hva jeg gikk med på. Jeg tenkte bare at vi jo skulle bo sammen inntil videre, så hvis det gjorde det enklere å få ham til å skrive under på skilsmissepapirene, så kunne jeg godt skrive under på papirene om omsorgen. Men avtalen var at det bare skulle gjelde i en overgangsperiode mens vi bodde sammen alle tre, sier hun i dag.

Prøvde å anmelde.

Men papirene skulle snart få en helt annen betydning. Da Thomas var ti måneder, ville Adrian ta ham med til Balkan for å vise ham frem til familien. Anne var innom tanken på at det kunne bli problemer, men skjøv det fra seg. Adrian hadde jo jobb i Norge, han hadde hus og oppholdstillatelse, og han signaliserte på alle måter at målet hans var å komme seg ut av det krigsherjede området. Hvorfor skulle han da kidnappe sønnen deres? Så hun lot ham dra. Det ble starten på et 14 måneders mareritt.– En kveld ringte han. Han sa at sønnen vår skulle bo der nede. At han ville få det bra der.Anne blir stille, spoler mentalt gjennom minnene. Snart kom Adrian tilbake til Norge, uten sønnen. Thomas ble boende hos Adrians slektninger på Balkan. Anne kontaktet umiddelbart advokat for å få en midlertidig avgjørelse på at sønnen skulle hjem til Norge.– Dagen etter dro jeg på politistasjonen for å anmelde ham. Men de ville ikke snakke med meg.Anne sukker. Mannen bak skranken kalte bortføringen av sønnen hennes «bare en familiesak». Anne gikk gråtende ut igjen. Vel hjemme ringte hun Justisdepartementet, familie, venner. Hun søkte på nettet etter informasjon. Etter noen dager fikk hun bekreftet fra departementet at det eksmannen hadde gjort, var ulovlig. Og at hun tenkte helt riktig; for å sette i gang en prosess trengtes en anmeldelse om barnebortføring på den lokale politistasjonen. Anne tørket tårene og dro tilbake til stasjonen. På nytt ble det bomtur. «Ingenting å anmelde – du vet jo hvor ungen er,» sa mannen bak skranken, en annen denne gang. Da hun kom for tredje gang en uke senere, fikk hun beskjed om å komme tilbake om 14 dager. Det var ingen som hadde kapasitet til å se på saken ennå uansett.– Det gikk mange måneder før jeg fikk anmeldt saken. Det ble stadig mer nedverdigende. Jeg fikk ikke komme forbi skranken engang, jeg sto der og gråt etter barnet mitt mens alle som var inne for å rapportere sykkeltyverier, sto rundt og hørte på.

– En skam.

– Dette rammer de aller fleste som får barna sine bortført. Det er en skam, smeller det fra Kjell Schevig. Han leder nettverket Bortført, der foreldre med bortførte barn får hjelp og støtte i kampen. Ifølge Schevig er det svært mange som ikke lykkes med politianmeldelse av de ulovlige bortføringene. Selv måtte han kjempe i et helt år før bortføringen av datteren Caroline til Tyskland i det hele tatt ble registrert .– Folk flest stoler jo på myndighetene. De gjør som myndighetene sier. De venter, håper og tror at den norske staten skal ordne opp. Ofte tar det flere år før de skjønner at norske myndigheter hverken har vilje eller handlekraft til å få barna deres hjem igjen. Det er forhåpningene som tar knekken på dem. Etter år med skuffelser er de både skakkjørte økonomisk og psykisk utmattet, og har ikke lenger råd til å leie inn profesjonell hjelp som kan hente barna hjem igjen, sier Schevig. Han har denne høsten tatt initiativet til et nytt fond. Bortført-fondet gir økonomisk støtte til foreldre med bortførte barn. Støtten gis for å sette foreldrene som Anne i stand til å leie inn hjelp fra private selskaper som ABP World Group. – Jeg synes det er trist at dette er nødvendig. Disse sakene kunne ha vært løst av myndighetene, mener Schevig.

Ikke imot aksjoner.

Hos Justisdepartementet har ikke statssekretær Astri Aas-Hansen noen direkte innvendinger mot at foreldre leier inn hjelp fra private selskaper for å hente hjem barna sine.– Vi er glad for alle saker som løser seg, og det er opp til den enkelte å avgjøre hvem som skal involveres, sier hun. Aas-Hansen understreker imidlertid at norske myndigheter ikke stiller seg bak ulovlige aksjoner i andre land.– Hvorfor kan ikke norske myndigheter løse saker som dette på egen hånd?– Norske myndigheter bruker de offentlige kanaler som er til rådighet i det internasjonale samfunn for å løse disse sakene. I endel saker kan det ta lang tid, og i noen saker ser vi manglende vilje hos andre lands myndigheter til å etterleve konvensjonen og få til løsninger, innrømmer Aas-Hansen. Hun kan ikke kommentere enkeltsaker, men sier generelt at politiet skal motta anmeldelser i bortføringssaker som i andre saker. Politidirektoratet selv sier at de fokuserer sterkt på barnebortføringssaker, og jobber med problemet i forskjellige kanaler. Direktoratet understreker imidlertid at dette ofte er vanskelige saker for politiet, fordi barnet som regel er sammen med en omsorgssperson.Annes historie er likevel en av dem som endte godt. I sommer lokaliserte ABP World Group sønnen i en liten by på Balkan. Gjennom firmaet leide Anne inn to menn til å overvåke sønnen sin. I fire uker ble Adrian og Thomas konstant overvåket, for å sikre at de ikke flyttet. Imens hadde Martin Waage i ABP møter på ambassaden, hos det lokale politiet og hos Justisdepartementet. I september ga en lokal rett Anne foreldreretten til den lille gutten. Fire dager senere hentet hun ham på flyplassen.

Doper ned barn.

Da hadde han altså glemt moren. Det er en av årsakene til at både Bortført-nettverket og Martin Waage understreker at tiden er en viktig faktor i barnebortføringssaker. De færreste kan leve i årevis med diplomatisk tautrekking. Når et barn allerede har bodd et år eller to i utlandet, er det vanskeligere å få lokale myndigheter til å sende det hjem igjen selv om bortføringen var ulovlig i utgangspunktet – for da vil hjemsendelsen være traumatisk for barnet. For også eldre barn glemmer – eller venner seg til sin nye tilværelse. Martin Waage har flere ganger vært i situasjoner der barnet slett ikke ville være med sine redningsmenn.– Du kan tenke deg en syvåring som er påvirket av faren gjennom to år. Etter så lang tid snakker barnet kanskje mer russisk enn norsk. Et sånt barn blir ikke frivillig med oss.– Hva gjør dere da?– Vi må roe ned barnet.– Roe ned? Medisinsk, mener du?– Det er dessverre nødvendig i en del tilfeller.Det var heldigvis ikke nødvendig i Annes tilfelle. Hun har brukt de siste to månedene til å bli kjent med sønnen sin på nytt. Nylig tilkjente tingretten henne eneansvaret for sønnen. Faren har ikke lenger foreldreansvar, bare rett til samvær seks timer hver tredje helg – under profesjonelt tilsyn. Retten la vekt på at hjemføringen kan beskrives som «dramatisk» og at bortføringen hadde gitt Thomas «alvorlige traumer» som fortsatt preger ham i dag.– Men nå går det mye bedre, mener Anne. – Vi har vært sammen hvert eneste minutt i to måneder. Han er fortsatt skeptisk til nye mennesker, men han er trygg på meg. Og så er han så flink! Stemmen blir et øyeblikk tykk av morsstolthet.– Han har lært seg så mange norske ord at du vil ikke tro det! Alle slags husdyr, middag og nese og armer og ben og mye annet!Anne sukker fornøyd. A-magasinet kan ikke si hvor hun bor, ikke beskrive gaten eller huset. Adrian bor fortsatt i Norge, og Anne er livredd for en gjentagelse av de 14 månedene sønnen var borte fra henne. Hun har flyttet til en ny landsdel, mange mil unna eksmannen. Hun og Thomas lever på hemmelig adresse og med hemmelig telefonnummer. Bare de aller nærmeste vet hvor de oppholder seg.– Jeg slipper ham ikke av syne igjen. Jeg tar ikke sjansen, smiler hun. Til tross for lykken kjenner kroppen hennes fortsatt påkjenningene. Anne er ennå ikke klar for å begynne å jobbe igjen etter sykmeldingene.– Og etter hvert må jeg kanskje ta ulønnet permisjon, for jeg tør ikke sende ham i barnehage ennå. Akkurat nå er ingenting viktigere enn at vi er sammen. Han har traumer som skal bearbeides, jeg har en sorg jeg må bli ferdig med. Og så må vi bli ordentlig kjent igjen.

Kilde: Bortført.no / Nyheter

Da Evas sønn ble bortført nektet politiet å motta anmeldelsen. Hun fikk ingen hjelp. Verdifull tid gikk tapt og hun bestemte seg for å leie inn eksperthjelp fra ABP World Group.

Gutten hadde blitt bortført til Mitrovica i Kosovo av barnefar og Eva ønsket hjelp med å lokalisere og bringe ham hjem.

Det ble sendt et 3 manns team ifra ABP til Kosovo. Byrået har kontaktnettverk i de fleste land i verden, og det gjelder også Balkan. De har og taktiske team som ved behov kan hente ut barnet fysisk fra bortførers oppholdssted.

Huset der barnet befant seg ble lokalisert, samt møter med lokale maktpersoner med beslutningsansvar ble avholdt, slik som politisjefer, ministre, Department of Justice i Pristina med flere.

Martin Waage fra ABP hadde via kontakter ordnet seg med en høyerestående polititjenestemann som guide og “døråpner”. Ambassadøren, Sverre Johan Kvaale, og hans medarbeidere forklarte om hva de kunne assistere med og hva som var deres begrensninger, men påpekte at de var mer enn velvillige til å gjøre hva som kunne gjøres fra deres side.

For å gjøre en lang historie kort: Evas sønn ble returnert to måneder etter at Waage hadde fått oppdraget. Saken løste seg med fredlige midler.

Hvert år blir om lag 50 norske barn bortført til utlandet. Myndighetene viser liten vilje og handlekraft til å få returnert norske barn. Norske myndigheter klarer ikke å få til samme resultat som Martin Waage fra ABP – ganske enkelt fordi de ikke prioriterer disse barna.

Vi ser gang på gang at myndighetene gir foreldre urealistiske forventninger om sjansene til å få tilbake barna med rettslige midler. Foreldre henvises til lange, kostbare, og som oftest, håpløse rettsprosser i utlandet. Vi ønsker å gjøre noe aktivt slik at flere bortførte barn returneres til Norge og at det blir mindre attraktivt å bortføre norske barn.

Bortført-fondet skal gjøre foreldre i stand til å kjøpe inn tjenester fra spesialister i sikkerhetsoppdrag, som skal lokalisere og tilbakeføre bortførte barn til Norge.

Vil du hjelpe? Besøk Bortført.no

Som fast leser av journalisten.no, kampanje.com og inma.no er det en stor glede å kunne konkludere med at mediabransjen igjen rekrutterer! Selv Dagbladet er ute etter nye medarbeidere. De søker forøvrig byråansvarlig til Dagbladet på nett.

Aftenposten søker  økonomireportere.

A-pressen søker interaksjonsdesigner.

På kampanje.com ligger flere stillinger

Ansatte i norske bedrifter kunne i de sosiale medienes første fase feste hjemme alene. Men nå som næringslivets strenge pappaer er kommet hjem, trengs nye regler. Men hvor strenge? Hvordan bør norske bedriftsledere håndtere de ansattes bruk av sosiale medier? Og hva gjør vi som ansatte?

Ryggmargsrefleksen til mange bedriftsledere er å innføre strenge rutiner og retningslinjer for bruken av sosiale medier. Det er jo gjennom rutiner og retningslinjer bedriftsledere bruker å skaffe seg kontroll. Så hvorfor skal det ikke fungere også for sosiale medier?

Det er ikke lett å skille den private og den profesjonelle rollen. Når jeg er ute i private sammenhenger og blir spurt om Geelmuyden.Kiese, blir jeg spurt som om jeg var Hans Geelmuyden selv. Enhver som har sett Hans vet at det ikke er det lange blonde håret mitt som gjør at vi blir forvekslet. Det er neppe støvlettene, skjørtet eller kåpen min heller. Grunnen til at vi forveksles er nok heller det at vi er ansatt i samme bedrift. Det faktum kan ikke sosiale medier endre på.

Den nye mediehverdagen krever økt bevissthet om rollen som både ansatt og privatperson. Da jeg skrev under ansettelseskontrakten forpliktet jeg meg til å være lojal mot bedriften. Derfor trenger lederne mine ikke henge over meg når jeg skriver denne bloggteksten. For la oss ikke glemme at sosiale medier ikke endrer på alminnelig profesjonalitet. I sosiale medier kan en som ansatt ikke ta seg hvilke friheter som helst. Bedriftslederne kan heller ikke innføre diktatoriske retningslinjer for de ansattes bruk og engasjement i sosiale medier.

Aftenposten uttalte under en debatt arrangert av NONA (Norwegian Online News Organization) at de har tre prinsipper for de ansattes bruk av sosiale medier. Først og fremst er Aftenposten grunnleggende positive til at de ansatte engasjerer seg i sosiale medier. Dernest forventer de to ting:
- At de ansatte ivaretar sin faglige integritet
- At de ansatte er lojale mot bedriften

Forklaringen til Aftenpostens representant er kanskje den klokeste og enkleste måten å forklare hva bedriftsledere bør forvente av sine ansatte, og ikke minst: Hva de ansatte bør tenke over når de opptrer i sosiale medier.

Med gjensidig respekt og profesjonalitet kan bedriftsledere og ansatte delta på samme fest. Vi må bare passe litt nøyere på hva vi gjør. Du vil jo ikke alltid at sjefen skal finne ut at du blogger i arbeidstiden, tross alt…

Ord: Anne Jahr

By

Daniel  S

Specialist in strategic & Security Studies

News talking about the possibility of building a new Islamic center in a Swedish city “Helsingborg”. Of course the Swedish government believes that this Center will help to integrate muslims into Swedish society, they will become loyal to Sweden and they will maintain the national security! They may also think that their good treatment and support to muslims, despite the strong and growing opposition, would protect Sweden from the muslims Jihad! Such wrong beliefs, prove what we have always affirmed, that no one can understand the danger of the mosques ideology, if he was not born an Arab Muslim, received education at the hands of imams, had a daily contacts with them, and was active in the mosques. However, let us provide you with some of the evidence, which confirm that these beliefs wrong and dangerous.

                                     Ahlalhdeeth or ‘Ahl al-Sunna wal-Jama`a

Al-Shabab “Youth” and the Ahlu Sunna wal Jama‘a sect … Members of the Al-Sunna wal Jamma

‘Ahl al-Sunna wal-Jama`a

‘Ahl al-Sunna wal-Jama`a is the most dangerous official sect in all over the world because of their dangerous strategy based on brain-wash people especially children, girls and young Muslims in Europe through Islamic  organizations , mosques and young associations and through the exploitation of both the European governments and politicians  and they who want a new mosque in that city. They emphasizing:

( The Sunna of the Prophet, salallahu alaihi wa sallam, and the people who follow it. Praise belongs to God Who in every century inspires a group of scholarly people to defend the Way of the Prophet, salallahu alaihi wa sallam. Islam in the understanding of Muslims from every generations from the prophet on down is that the only Islam is the Islam of ahlu-sunnah wal jama’ah, the jam’ah being the jama’ah of the salafu-saalih. Their Islam was Islam and other than their Islam is not the correct Islam and Islam is only looked at from the route of how they viewed the Islamic etiquettes from manners all the way to fiqh and aqeedah to be )

“That his’ Ummah will split into seventy-three factions, all of them in Hell except one: The Jama’ah (the Community).” (Reported by Ahmad Ibn Hanbal)

And (the Prophet) (peace be upon him) said in another hadith: “They are those who will follow what I am and what my companions are today.” (at-Tirmidhi)

Those referred to in this saying, those who hold firmly to pure, unadulterated Islam, became the people of the Sunnah and the Jama’ah. Amongst them are the Siddiqs, The martyrs, the righteous, included in them are the cairns of guidance, the lamps for darkness, the masters of memorable merits, the ever-remembered virtues; Among them are the Abdal 1 the Imams about whose judgment and understanding all Muslims agree. These are the victorious ones about whom the Prophet (peace be upon him) said: “A group of my ‘Ummah will continue to follow the truth prominently. Whoever betrays them or opposes them can never harm them to the Day of Judgment.” (al-Bukhari and Muslim)

The creed and the aims of Ahlus Sunnah wal Jama‘a

  They believe that the situation of Muslims now is identical to the Saudi Prophet Mohammed at the beginning of his missionary . So,  their  policy now , especially in Europe, is not to use violence for For certain reasons such as fear of expulsion, which will lead to the integration of generations of Muslims in European societies and that violence will not lead to the opening of Europe.  This is the difference between them and terrorists  muslims.  Therefore, the most important of their current employment in Europe is to present the mosques ideology peacefully  and to fight the integration through the islamic centers , mosques and schools and working to raise generations of Muslim  on the doctrine of the mosques.  And then, those of the generations will be a strong base, can be moved and used for the implementation of the  mosques strategic plan. However, the points below show a part of their ideolgy and policy: 

• As you know they believe in the imams sunna - the Saudis Mohamad teaching –  which asserts beating women, amputation of hands, cursed the Christians and Jews, to prevent alcohol, stoning of women, forcing women to veil, killing mockers, fighting secularism, prevent Muslims from paying taxes, prevent Muslims from converting to another religion…..

• Anti-Christian missionaries, churches and Jewish centers and secular parties. They asserted : ( The duty of the Muslim community — in order to preserve its identity — is to combat apostasy in all its forms and wherefrom it comes, giving it no chance to pervade in the Muslim world.)

• ( The four main schools of jurisprudence (Hanafi, Maliki, Shafi`i, and Hanbali) as well as the other four schools of jurisprudence (the four Shiite schools of Az-Zaidiyyah, Al-Ithna-`ashriyyah, Al-Ja`fariyyah, and Az-Zaheriyyah) agree that apostates must be executed.)

• ( “The blood of a Muslim who testifies that there is no god but Allah and that I am the Messenger of Allah is not lawful to shed unless he be one of three: a married adulterer, someone killed in retaliation for killing another, or someone who abandons his religion and the Muslim community.) ( such me. I  deny the doctrine of mosques, and I believe in secular countries and the ethics and the law of Europe )

• ( Religion occupies the very first place here as believers may sacrifice themselves, their country, and their wealth for the sake of their religion.)

• ( Refrain from fighting anyone whose death will cause more harm to the muslims ) ( This also one of the reasons whay they deny and refuse to use the mosques official violence because it would harm musims such as expel them from Europe and the closure of mosques 

• They asserted : ( The  principle aim of a mosque is to save the Muslims from melting in the Swedish society )

• The asserted : ( One of the most important basic principles of our religion is that of al-walaa’ wa’l-baraa’, loyalty (walaa’) to Islam and its people, and diavowal (baraa’) of kufr and its people ( Christians, Jews and all non muslims ) )

What will be their work ? 

  The mosque would be aimed at matching  other mosques aims because it same ideology , such as the:

1. Cursing the Swedish people dozens of times each day

2.  To remind Muslims, especially young people, children and women that to love and follow the non-Muslims is forbidden . All mosques and imams agreed that a true  believer does not  love non muslims ,for whoever loves a kaafir is not a believer

3. To prevent Muslims from integrating

4. To convince  Swedish people  to turn to the imams ideology

5. To prevent Muslim women from emancipation

6. To prevent any Muslim to cooperate or recognize Israel

7. To organize demonstrations against any citizen to criticize Islam, mosques

8.  Bring the Saudis and other imams to give lectures to young people to be trained in Sharia and anti integration

9.  Organizing trips for  youth Muslim to States full of terrorists such as Yemen, under the pretext of learning the Arabic language

10. Collicting  children in mosques to teach them the doctrine of imams

11. The establishment of official relations with politicians, for reasons I will mention in another article 

12. The most important goal is to open Europe through Sweden, as provided  in the doctrine of mosques

Therefore, to allow them to establish this mosque means helping to destabilize the national security and prevent the integration of Muslims. Of course, our politicians refuse to accept my scientific and strategic advices  , for reasons I mentioned earlier as well as they use the excuse of religious freedom. Forgetting that freedom of religion does not allow teaching people to be criminals by teaching them convictions and criminal acts  such as amputations of hands and stoning and beating of women and children and endangering the national  and global security . In any case, I’m sure they will regret later,  because the presence and the increasing number of mosques and Islamic centers and associations, will lead to very serious damage And would cause great suffering to our future generations too.

 

Hej.

Fyra dygn har gått sedan Evelina kom hem till Södertälje. Det känns lite orealistiskt och allt är faktiskt helt som vanligt. Hon är så glad och har så mycket energi, precis som jag är van vid, och hon har sovit väldigt bra på nätterna.

Jag hoppas verkligen att det är så här bra och att det inte kommer fram något traumatiskt från kidnappningen senare. Nu äntligen så kan Evelina få en stabilitet utan att behöva flytta runt och för första gången på två år så ser jag positivt på Evelinas framtid.

Les mer på Saknade Barns Nätverk ( SBN ) sin hjemmeside: SBN

Published by: ABP World Group International Child Recovery Service

Visit our web site at: www.abpworld.com

Reglene for barnebidrag fører til at mange av dem som har bortført barn til utlandet kan leve godt i sine hjemland.

Siden 2000 er 288 barn ulovlig tatt ut av Norge. I sakene er gjerne den som er blitt tilkjent foreldreretten bosatt i Norge, mens barna blir tatt med til utlandet av en tidligere ektefelle eller samboer etter samlivsbrudd.

De aller fleste av sakene blir løst, men fortsatt befinner 39 barn seg i utlandet, melder TV 2.

Regelverket er nemlig slik at moren eller faren som har bortført barna mottar penger fra Norge samtidig som de er under etterforskning. For ifølge Luganokonvensjonen plikter den norske stat å innkreve og utbetale barnebidrag selv om barna er tatt ut av landet ulovlig.

- Det er et paradoks at en person som bortfører et barn til et annet land forsetter å få penger fra Norge. På denne måten kan barnebortføreren opprettholde situasjonen, samtidig som det er merbelastende for den andre av foreldrene som er igjen i Norge, sier statssekretær Astrid Aas-Hansen i Justisdepartementet.

Minstesatsen for barnebidrag i Norge er 1.320 kroner. 24 av barna i de uløste sakene befinner seg i land der det norske bidraget utgjør langt mer enn en vanlig gjennomsnittsinntekt.

- Det skal ikke være sånn at det lønner seg å kidnappe barn til utlandet. Derfor vil vi endre regelverket slik at dette ikke skjer, sier barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt (Ap) til TV 2.

Published by: ABP World Group International Child Recovery Service

Besøk vår hjemmeside: www.abpworld.com

Kjønnsperspektiv i skolen er noe som har opptatt meg veldig. Jeg er generelt opptatt av mannens stilling i samfunnet i dag, og en av de plassene man tydeligst ser at noe er på ville veier er i skolen. Gutter gjør det dårligere enn jentene og det er andelen av gutter/menn som tar høyere utdanning synker. I aftenposten i dag så viser det seg at det ikke spiller noe rolle om man har kvinnelig eller mannlig lærer. Det er andre ting som spiller inn på om gutta klarer seg eller ikke. En god lærer er en god lærer uansett mener forskerne. Det kan vel stemme.

Jeg mener ikke å være noe ekspert på emnet, men jeg er gutt og har vært gjennom mange år med skole. Jeg ble bevisst på feminiseringen (i mangle av et bedre ord) i skolen på Lærerhøgskolen i Oslo. Der er også de aller fleste foreleserne/lærerne damer. Noen hederlige unntak er det (Timmy, du veit hvem du er og tidligere nevnte Gunnar Neegaard), men de blir fort kneblet av kvinnelige studenter. Vår mattelærer underviste på en måte som passa oss gutta godt, men studievalueringen sa at klassen ikke var fornøyd med undervisningen (rykter og antagelser selvfølgelig, men det er et “educated guess” fra min side) og han fikk en annen klasse enn oss neste år. Vi gutta var ikke flertallet i klassen denne gangen. Vi gutta klarte ikke å velte pedlærerinna vår. Pedhistorie er ikke spennende og engasjerende for de fleste av oss gutta og det blir ikke bedre med denne type undervisning:

• Tenk deg tilbake til det gamle Hellas, lukk øynene. Hva har du på deg?
• Hvem er du? Er det noen av dere som tenker dere selv som slaver? Hvorfor ikke?
• Se på de fantastiske krøllene til Rosseau!

Dette blir løsrevne sitater ute av kontekst, men jeg var der, og jeg følte ikke at det ble undervist for meg (så må vi jo huske på at flertallet av elevene på HiO er damer og det må undervises for dem mest kanskje, men det er en annen skål). Det jeg lærte i pedhistorietimene var at man må huske på alle elevene i klassen. De må kunne identifisere seg med det du holder på med ved kateteret. Det gjelder ikke bare på tvers av kjønn, men også på tvers av opphav.

Derfor: Når du snakker om geologi og berggrunnen i Norge, ikke si; tenk deg at du er en fugl som flyr høyt over landet og kan se helt ned til grunnfjellet. Nei, da sier du; se for deg cockpiten i et helikopter, foran deg har du en skjerm der du ser helt ned til grunnfjellet.

Eller når du snakker om forskere så nevner du Alhazen for at de fra midtøsten skal føle seg inkludert, du nevner Marie Curie for at jentene skal føle seg inkludert, du nevner Nikola Tesla slik at du kan vise bilde av en Tesla roadster så får du med de bil- og miljøinteresserte også. Legg til flere forskere som funker i din klasse.

Det handler vel igjen i om tilpassa opplæring, men det er ikke så vanskelig å legge om språket sitt, og å velge hvilke bilder man skal bruke (både metaforer og bilder).

Dette ble mer tannløst og generelt enn jeg hadde trodd. Og når jeg tenker gjennom hva jeg har skrevet kommer jeg vel frem til at det ikke er gutta som er viktigst, men at alle er med.

Aftenposten i dag:

“Bilbyen skal bli jordbruksbygd”. Les spennende og positivt nytt fra Detroit, USAs rustbelte som nå blir det grønne belte og forsyner fattige med gratis frukt og grønnsaker. Det er fritt frem for alle å komme å plukke de grønnsakene de trenger. Mange frivillige jobber også der. 

Mayakalenderen beskriver kosmiske energiimpulser som driver bevissthetens evolusjon videre. Det de gjør i Detroit er i resonans med den kosmiske utviklingsprosess. Les korrespondent Alf Ole Asks artikkel på GLOBAL SURVIVAL  øverst på siden.

Kva skal du gjere for å framstå som ein seriøs produktleverandør som har noko viktig å tilby? Lat oss sjå på korleis to norske firma har løyst den oppgåva.

Fyrst har me Aftenposten. Plutseleg her ein dag fekk eg spam frå dei via ein rumensk server, med klar beskjed om at eg burde verte abonnent. Så eg sende ein e-post tilbake til Aftenposten og spurde etter kva kjelda deira til e-postadressa mi er. Svaret kom kjapt:

Hei.
Takk for din henvendelse.
Vennligst send oss din adresse og vi vil hjelpe deg så snart vi kan.

Ja takk. Eg sende dei ein ny e-post og gjorde dei merksame på at dei nettopp hadde sendt meg ein e-post. Då kom det i retur ei utførleg orsaking frå Unified Messaging Systems AS på vegner av Aftenposten. Dei nemnde på eige initiativ at dersom dette var ei privat e-postadresse (og det var det), så er dette i strid med marknadsføringslova. Dei la til at adressa mi no er sletta frå databasen, og at dei bruker ein «sertifisert emailserver».

Dette var jo hyggjeleg. Så eg spurde no for tredje gong om kvar den rumenske reklameutsendaren deira hadde e-postadressa mi frå, og eg hekta også på eit spørsmål om kva som ligg i «sertifisert emailserver». Tyder det rett og slett at serveren fylgjer dei aktuelle RFC-ane, eller kanskje berre at serveren ikkje er svartelista?

Det kom ikkje noko nytt svar.

Nokre dagar seinare kom det spam frå eit firma i Harstad som kallar seg Apro Norge, med reklame for noko dei kallar Offitec Gelehåndstøtte. Spammen var utsend via serveren til Idium AS i Oslo. Nedst i utsendinga las eg at eg kunne få lov til å slutte å abonnere på nyhendebrevet dersom eg fortel dei kva for eit fylke eg bur i, og dessutan:

NB! Dette nyhetsbrevet er sendt til bedriftsadresser.
E-postlisten er hentet fra bedriftsdatabaser og Brønnøysundregistrene.

Dette var jo ei slags kjelde. Problemet er at den private e-postadressa mi vart sletta frå Brønnøysundregistra for fire år sidan. Kva for ein bedriftsdatabase som har fått tak i adressa mi, kan eg ikkje forstå. Så eg skreiv tilbake og spurde etter den konkrete kjelda til adressa mi, slik at eg kan få gjort noko med det. Eg understreka at eg ikkje ynskte å vere «abonnent».

Svaret eg fekk, var:

Vi fortsetter suksessen, gjør et kupp nå!

Ja takk, vi bestiller:
…. Stk håndspritdispenser kr 1.499,- pr stk

Kundenavn:……………………………………………
Postadresse:…………………………………………….
Leveringsadresse:…………………………………………….

Då takkar me Aftenposten, Unified Messaging System AS og Apro Norge for ordskiftet. Dette har vore interessant, og eg trur nok eg kjem til å hugse det.

Sjelden har et dyr vært dødere enn i denne Aftenposten-saken. Den var dobbeldød i tittelen, død i bildeteksten, død i ingressen og definitivt stein dau på bildet. Dødsrått!

Jeg er uenig med Nobelkomiteens tildeling av årets fredspris. USAs president, Barack H. Obama, har altså fått Nobels fredspris. Begrunnelsen var visstnok “hans vilje til å skape et nytt politisk klima internasjonalt”. Skal man få fredspris bare fordi man ikke er George W. Bush Jr., nå?

Faktum er at Obama har åpna opp for at “en mindre kontingent” med amerikanske soldater kan bli igjen i Irak. Han er en aktiv pådriver for fortsatt amerikansk krigføring i Afghanistan. Obama har dessuten arbeida for å øke USAs militære tilstedeværelse i Colombia. Obama fortjener ikke fredsprisen.

Jeg oppfordrer alle til å delta i markeringa mot krigføringa i Afghanistan, tirsdag 13. oktober. Hent soldatene hjem og Fredsinitiativet inviterer den dagen til makering på Eidsvolls Plass, foran Stortinget, i forbindelse med at statsbudsjettet for 2010 legges fram. Det blir markering med følgende bannere: “NATO ut av Afghanistan – Hent de norske soldatene hjem!”, “Ingen penger til ISAF!” og “Støtt de demokratiske kreftene i Afghanistan!”.  Det vil så klart også bli arrangert en demonstrasjon i desember, i forbindelse med utdelinga av årets Nobels fredspris.

Jeg mener at Nobelkomiteen burde ha tildelt årets fredspris til Mordechai Vanunu. Vanunu var en israelsk atomtekniker, og han fortalte omverden om Israels utvikling og besittelse av kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen i 1986. Dette førte til at han ble satt i fengsel i 18 år. Vanunu ble løslatt fra israelske fengsel i 2004, men får ikke lov til å forlate Israel, som han ønsker. Vanunu har gitt et svært viktig bidrag til kampen mot atomvåpen. Vanunu burde ha fått årets fredspris. Han bør definitivt få Nobels fredspris i 2010.

Lenker:

Reaksjonene til Rødt og Rød Ungdom: http://roedt.no/nyheter/2009/10/%c3%a5-gi-fredsprisen-til-obama-er-en-skandale/

http://sosialisme.no/nyheter/2009/10/skal_dette_vaere_en_vits/

Obamas fredspris splitter venstresida: http://frontlinjer.no/?p=4614

Begrunnelsen til Den Norske Nobelkomite: http://nobelpeaceprize.org/nb_NO/home/announce-2009/ 

Obama føler ikke at han fortjener prisen: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3312535.ece 

Wikipedia om Mordechai Vanunu: http://no.wikipedia.org/wiki/Mordechai_Vanunu

“Personvernet er under press på arbeidsplassen” sier LO-sekretær Trine Lise Sundnes til Aftenposten, søndag 4. oktober. Sundnes har dessverre helt rett i det.

Litt mer fra Aftenposten: “Sønnico-montørenes klubbleder i Bergen blir mørk i røsten.  – Ren personforfølgelse. Det er hvordan vi oppfatter denne nye teknolgoien. Flåtestyring med GPS for oss? Nei takk! Det er overvåking av ansatte. Men foreløpig har vi hos oss bare diskutert en elektronisk kjørebok, heldigvis, sier Kjell Lygren, leder for ca. 80 montører (…) Personvernet kommer på dagsorden igjen på mange arbeidsplasser. GPS er på fremmarsj i blant annet installasjonsbedrifter med store bilflåter.”

Aftenposten skal ha ros for at de i denne avisa også går igjennom rettigheter i forhold til regler om personvern på jobben.

Kameraovervåking på jobben er lovlig, men bare dersom det er et særlig behov. Jeg arbeider sjøl på Oslo Lufthavn Gardermoen, og skjønner så klart at det er et særlig behov for kameraovervåking der. Men opplysningene fra kameraovervåkinga kan ikke brukes til hva som helst. Og alt kan ikke kameraovervåkes. Datatilsynet “kjenner ikke til noen saklig begrunnelse for kameraovervåking av toaletter, garderober og pauserom”.

Man kan ikke spørre en arbeidssøkende om hva som helst under et jobbintervju. Arbeidsmiljøloven og enkelte andre lover (likestillingsloven, diskrimineringsloven) setter enkelte grenser. Man kan for eksempel ikke spørre den arbeidssøkende om vedkommende er organisert i en spesiell organisasjon, eller hva som er vedkommendes seksuelle legning.

Bedriftene kan som hovedregel ikke lese de ansattes private eposter og filer, sjøl om de ligger på bedriftens datasystemer. Når det gjelder jobbrelaterte e-poster, så har bedriften større rett til innsyn.

Bedrifter kan publisere oppysninger om ansatte på Internett, men den ansatte må sjøl ha sagt ja til publisering av portrettfoto, alder, sivilstatus, privatadresser og liknende.

Bedrifter skal som en hovedregel slette personopplysninger om tidligere og nåværende ansatte når disse dataene ikke lenger er nødvendige. Mange operer med en foreldelsesfrist på tre år, men her finnes det mange unntak.

Lenker:

Arbeidsmiljøloven: http://www.lovdata.no/all/nl-20050617-062.html 

Likestillingsloven: http://www.lovdata.no/all/nl-19780609-045.html 

Diskrimineringsloven: http://www.lovdata.no/all/nl-20050603-033.html 

Datatilsynet: http://www.datatilsynet.no/ 

Fafo-rapporten ‘Personvern under press – Hvor går grensene i arbeidslivet’ (2008): http://www.fafo.no/pub/rapp/20076/index.html 

LOs kommentar til Personvernkommisjonens sluttrapport (NOU 2009:1) http://www.lo.no/Presse/Pressemeldinger/Personvernkommisjonens-sluttrapport-/

Det er ganske interessant å se Høyres interne krangel om datalagringsdirektivet. Høyres stortingsgruppe har tidligere godtatt datalagringsdirektivet. Telemark-representanten Torbjørn Røe Isaksen krever omkamp. Han vil at Norge skal reservere seg mot datalagringsdirektivet. Det vil jeg også.

Under en paneldebatt om EU på torget i Lillestøm, som også undertegnede deltok  i, i forkant av årets stortingsvalg, så sa Høyres Andre Oktay Dahl at han ikke kommer til å stemme for bruk av reservasjonsretten mot datalagringsdirektivet, sjøl om han er imot dette direktivet.

Høyre-politikeren Jan Tore Sanner har avskrevet bruk av reservasjonsretten mot datalagringsdirektivet, og har sagt til Aftenposten at reservasjonsretten er “en illusjon”. Han tar så klart feil. Reservasjonsretten er reell, den. Men da må altså et flertall av stortingspolitikerne stemme for at reservasjonsretten brukes. Verre er det ikke.

Lenker:

http://www.framtidinord.no/ntb/innenriks/article293077.ece 

http://www.neitileu.no/saker_til_forsiden/organisasjon/uhoert_kuvending_fra_hoeyre