Jeg har purret.

Jeg har purret og purret; stoppet og vurdert hvorfor i all verden jeg gidder,  og så fortsatt uten å bli noe klokere.  Tatt en pause, av og til.  Gitt dem litt tid til å respondere. Purret. Sent  e-poster til folk som fortsatt befinner seg på de britiske øyene, spurt dem hva som skjer, de vet ikke, de sier de skal holde øynene åpne, men enten er øyelokkene tunge eller så er det rett og slett stille.

Det er ikke en regning jeg purrer på heller. Det er denne granskningen.

Nå som de omsider begynner på granskningen bak hele Irakmølet, minner det meg nemlig igjen om en annen granskning som ikke har tatt plass; nemlig en granskning rundt terrorangrepet i London i juli 2005. Det ble avvist at en offentlig granskning ville være nødvendig, den godeste Blair sa at noe slikt ville kun sette tvil ved britisk etterforskning og fungere som en avsporing i krigen mot terror. Men i sommer ble det prat om at omsider, omsider skulle en offentlig granskning likevel ta plass; for hvordan kan noe slikt ikke bli tatt opp? ‘

Så jeg purrer til jeg blir syk av det.  Den naive i meg tenker at nå begynner de jo med Irak, så hvorfor ikke…?

Samtidig er jeg rimelig lei av hele greia; jeg tror i skrivende stund at jeg hadde fått mer ut av å stenge hodet mot en mur. (Om nok mennesker stanger hodet mot en mur, får de bare kollektivt vondt i hodet eller kan de kan de velte den?).  For det du møter er en merkelig, merkelig stillhet. Høflige svar som “vi gir beskjed så snart vi hører noe.”  Enten hører de ingenting, eller så spør de ikke, eller så rapporterer de ikke tilbake.

Er det en slags taktikk for å unngå å svare? Er det en taktikk for å holde frustrasjonene på en armlengdes avstand?

Bildet blir ikke bedre når man vurderer hva en offentlig granskningen egentlig gjør. For hvor hensiktsmessige er de, egentlig?  Ed Rathusny setter nemlig fingeren på noe interessant;

The decision to establish a public inquiry is inherently political. It may take the heat off a government that is under strong attack, especially when critics demand a full inquiry.

Jeg ville nemlig tro, at om Ed har rett, ville det gitt enda en grunn til at en offentlig granskning trenges!

Men altså. Ta deg sammen, Yoshimi, er du fremdeles opphengt i dette?! Om jeg hadde krone for hver gang jeg blir oppfordret til å la det ligge, til å sette strek over det hele, til å si gjort er gjort, sprengt er sprengt og død er død, til å ikke ta det så personlig…  så hadde jeg sikkert ikke vært rik i dag, men jeg hadde brukt mer penger de siste årene.

Noen ganger er det politiske personlig.  Og 7\7-granskningen? Det er ikke “bare” en politisk greie.  Så jeg fortsetter å stenget hodet i en mur av stillhet, hvor nytteløst det enn er.

Siste purring gikk ut i dag.

Jeg kan sannsynligvis ikke dele svaret med dere for de har sluttet å svare meg nå. (Siste svar jeg fikk var 23 September).

Miljøvernminister Erik Solheim etterlyser større engasjement blant vanlige folk i de rike industrilandene for å få på plass en avtale.

Tirsdag (17.11) skrev Information at Al Gore nå mener at tiden er inn for sivil ulydighet for å forhindre nye kullkraftverk som ikke er utstyrt med teknologi for fanging av CO2.

Det virker som om den store kløften mellom konformt og aktivistisk engasjement minker.

VGNett: Solheim: – Føler meg alene når jeg snakker om klima

Først og fremst la meg putte dette inn i sammenheng;

Hvis du har lest her før så vet du allerde at Storbritannia nå har et lovverk som  i økende grad fjerner grunneleggende borgerrettigheter i England. Hvis du ikke har lest her før, så er en rask oppsummering her:  det er ulovlig å ta bilder av politibetjene i det offentlige rom, det er ulovlig å demonstrere innenfor en kilometers omkrets rundt stortinget uten å ha søkt om  særlig løyve, landet har ett CCTV-kamera for hver 12 innbygger og er i konflikt med menneskerettighetsdomstolen i Haag på grunn av anti-terror-lovgivning som tillater varetekt på grunnlag av “mistenksom oppførsel” i 42 dager og som holder en DNA-database der en tiendedel av befolkningen er registrert.  Vi snakker om et land der mennesker har blitt arrestert for å lese opp navnene på døde soldater ved et minnesmerke for nettopp soldater. Og jeg kunne fortsatt, men det er ikke det som er poenget akkurat nå.

Jeg ville heller gi en kort forklaring på hva det er som er tiltalende med disse britene oppe i det hele – nemlig ved å gi deg en liten protestscene (som nok gir litt mer mening om man kjenner til situasjonen beskrevet ovenfor.

Here we go.

Stedet er Parliament Square.  Scenen består av en politibetjent og et par demonstranter. Politibetjenten  snakker inn i radioen sin, hun sier;

“Jeg vet ikke. De sier ikke til meg om de demonstrerer eller ikke… “

Demonstrantene fniser.

Politibetjenten ser oppgitt ut, hun fortsetter inn i radioen…

“… jo de har et banner…. men det er blankt!”

***

Det store spørsmålet er altså om det er en demonstrasjon når banneret er blankt; burde disse arresteres?

Det burde, forøvrig, være (enda) et tegn på at ting har gått for langt når politiet ikke kan identifisere om loven er brutt eller ikke på åstedet. Jeg sukker litt, også – for jeg er litt redd nå, for at det neste som forbyes der borte er blanke ark.

Dette er forresten tatt fra traileren til filmen SOCPA- the movie.  Det er en dokumentar som handler om akkurat protestforbudet i London. Og jeg har mast så mye på filmskaperne at de har sagt at de skal sende meg en gratisk kopi om jeg bare holder kjeft. Hvem sa at masing ikke er godt for noe!

_{Jeg har et prosjekt. Et prosjekt for å tvinge meg selv til å blogge mer. Det er teit med en blogg som ikke blir oppdatert. Så denne uken, skal jeg blogge hver dag, for å komme inn i bloggrytmen igjen. Håper dere følger med denne uken!}

I helga var jeg på ideologiseminaret Rødt Reg.n i Haugesund. Nå, mandags “morgen” (klokken er jo 10) sitter jeg her etter 3 dager med bra innledninger og lite søvn. Da jeg kom hjem i går kveld etter en del bølger og skremte SUere som trodde de skulle gå under (Kjartan), lå det et koselig, fint pyntet brev til meg i postkassen. Takk, Linda, for at du er så fantastisk kul. Linda blogget om postkassen min. Hun har en koselig blogg. Jeg liker å få brev.

Sandnes SU hadde en aksjon om sosial boligbygging. Vi hadde et stilig lite svart hus, hjemmesnekret på kontoret, med en skilt hvor det stod “Dette er den eneste studentboligen i Sandnes”. Vi hadde denne aksjonen fordi Sandnes er en by som ikke har noen studentboliger. Vi trenger studentboliger. Studenter trenger også et sted å bo, spesielt i denne perioden av livet hvor økonomien som oftest er på sitt laveste. Men dette gjaldt ikke bare studentboliger, men også boliger for vanskeligstilte i samfunnet. Derfor stakk det litt da en dame med ungen sin gikk fordi oss der vi stod, nektet å ta imot en brosjyre og sa hun ikke var interessert. Ungen hennes vil trenge bolig når han blir eldre, men spesielt fordi denne gutten var funksjonshemmet, og derfor mest sannsynlig vil trenge en god og trygg bolig når han blir eldre. Det er disse menneskene i samfunnet vi prøver å hjelpe, men det er ofte disse som er vanskelige å få interessen til. Tross i dette var det en fin aksjon, med mange interesserte forbipasserende.

Greit, jeg har sagt jeg skulle komme tilbake til tema sivil ulydighet – delvis etter en samtale der min samtalepartner påsto at sivil ulydighet er totalt unødvendig og skaper kun negative reaksjoner til saken og får personene som bedriver sivil ulydighet til å fremstå som useriøse. Og jeg sa meg uenig. Som så ofte. (Uken kan tross alt ikke ta slutt før jeg har vært i minst fem heftige debatter, og ja, det ser ut til at jeg er for dum til å lære av mine egne erfaringer).

En ting er rent bråk og faenskap for  selve faenskapets skyld. Det har vi da nok av, for all del.  Men det er viktig å kunne skille mellom det og sivil ulydighet; ikke minst er det viktig å forstå at sivil ulydighet ikke er en betegnelse på bråk og faenskap selv om det finnes tilfeller der de to møtes.

For sivil ulydighet handler ofte  om rettigheter;  det blir et spørsmål om loven alltid bærer den moralske overlegenheten.  Gjør den det burde det ikke være nødvendig med sivil ulydighet, men verdenshistorien bærer flere eksempler på at dette ikke alltid er tilfellet, for ikke å snakke om at moral i seg selv er subjektivt.  Og om loven aktivt hindrer deg i å fremme tiltak for å endre den, hva gjør du da? Gir du opp?

Ta for eksempel Emmeline Pankhurst (en av grunnleggerene til Storbritannias kvinnebevegelse, men det går jeg ut fra du vet, sant vel?) og Rosa Parks (som du også kjenner, sant?). Eller Ghandi, om du trenger litt mer name-dropping.; for  noen ganger er det spørsmål om hva som burde være ulovlig; sivil ulydighet kan, og har historisk,  endre lover som ikke lenger tjener sin hensikt, som ivaretar verdier som trenger å utfordres.  Målet til disse tre var ikke faenskap og bråk .

Det er også en måte å kommunisere at man “ikke er med på dette, jeg skriver ikke under på disse reglene samfunnet har vedtatt i mitt navn.” (Irak 2003; vi begår sivil ulydighet ved å spontantdemonstrere i det krigen bryter ut, ved å sette opp liksom-gravstener i biblioteksparken – ha oss unnskyldt, men det er ikke akkurat mange grønne plasser å velge mellom).   Nå hører jeg stemmen til min motstander igjen; er det virkelig nødvendig? Det er kanskje ikke nødvendig – å omforme en bibliotekspark til en kirkegård hindrer ingen krig, og det er det heller ingen som tror.  Poenget er at i teorien har vi demokratiske styrer som er valgt av folket; når dette  styret erklærer krig på vegne av nevnte folk, skal man forvente at offentligheten søker pent og pyntelig om LOV til å uttrykke sin misnøye? (Og hva som de søker, men ikke får lov? Skal de akseptere dette?)

En annen parallell; Tenk WTO. Tenk 1999.  Tenk Seattle.
Snille piker kommer til himmelen. De andre går akkurat dit de vil.

Snille borgere sitter hjemme. Men når man føler seg tråkket på, må man kunne si i fra selv om det er myndigheter man føler seg tråkket på av.  Faktisk må man si i fra særlig om det er myndighetene man føler seg tråkket på av.

Og for Greenpeace, for  eksempel, som ble arrestert for å demonstrere på taket til stortinget i London; er det miljøsaken det handler om, det er miljøsaken de vil fremme.  Og på grunn av Londons historie er det  også en fjær i hatten å komme seg opp på taket med budskapet sitt.  MEN, er spørsmålet som ofte kommer da: “Hva er poenget med å ty til sivil ulydighet? Det finnes da andre måter å gjøre det på?” (Forøvrig, når det først er ulovlig å demonstrere utenfor stortinget i London, kan man vel like gjerne klatre opp på taket når man første er i gang; du vet hva de sier? If you are going to be bad, do it properly!)

Naomi Klein har forøvrig skrevet i The Guardian; om København og aktivisme. Jeg vil gjerne dele slutten av artikkelen med dere. Den ender nemlig slik:

“I hope we have grown up to become much more disobedient,” Jordan said, “because life on this world of ours may well be terminated because of too many acts of obedience.”

(Og om du lurer på hvem i all verden Jordan er, så klikk på sitatet som tar deg til hele artikkelen).

Poenget er ikke at man skal gå og bryte loven i hytt og pine.  Det er grunner til at vi har et lovverk, tross alt. Poenget er at vi ikke må la oss målbindes.  Barn er nydelige og flinke til å utfordre regler de ikke ser hensikten med, og foreldre er flinke til å si at “så lenge du bor under mitt tak følger du mine regler”.

Men vi kan ikke oppføre oss som om vi bare bor under samfunnets tak. Vi er samfunnet. Vi skal være med å sette reglene.

Så neste gang noen sier at sivil ulydighet er totalt unødvendig, er egentlig spørsmålet mitt; unødvendig for hvem?!

1. Remember, remember, the fifth of november… jeg savner bål i dag. Ikke så nøye på fyrverkeriet, men hvorfor er det ingen i Oslo som brenner bål?  Ja. Det er bonfire-night, og dette er det første året i dette årtusenet at det går forbi meg helt… helt… stille…(shhhsh!)

2. Vi snakker om København.  Jeg vurderer om jeg skulle reise dit. Min samtalepartner sier “nei, det kommer til å bli voldelig.” Jeg sier “det vet du da ikke?” og han sier “vel… jo, politiet har jo fått litt friere spillerom til å holde ro og orden”. “Det er nettopp derfor vi burde gå,” sier jeg. “Trodde det var på grunn av klima?” sier han. Men, det går an å gjøre to ting på en gang.  (Jeg mangler krangleoverskudd. Oi. Det er ikke et godt tegn).

3.  Bål! Hvorfor er det ingen bål her? For de uinnvidde (finnes det noen uinnvidde på denne bloggen? Ikke vet jeg hvem dere er, dere er jo så stille,  but believe me, jeg ser tallene): i 1605 prøvde Guy Fawkes å sprenge det britiske stortinget (the gunpowder plot). Det fungerte ikke, han ble henrettet. Og hele greien markeres fortsatt. Nøyaktig 400 år senere så jeg V for Vendetta første gang.

4.  Bygg er ansvarlig for 40% av klimautslippene i Norge, fant jeg ut i går. Det er et stort økofotprint på en eneste industri. Hvor er presset? Oppmerksomheten?!

5. Det er ironisk at 5 november er den dagen hittil at jeg har vært på mitt slitneste på lenge. Det stemmer da ikke. Det skal da ikke være sånn? Men Yoshimi er sliten og lei og trenger alkohol pause.

6. Går ut etter en gunpowder-plot øl. Det får funke for i år.

Dere som skal sette miljø & klima på agendaen?
Dere som skal legge press på politikerne for å få dem til å gjøre en god jobb med å sette miljø og klima på agendaen?
Dere som skal passe på at alle, absolutt alle, vet hva som skjer i København og når?

Hvor er dere?

Jeg har bodd i Oslo  siden juli og har ikke blitt stoppet av en eneste miljøvernsaktivist, på et eneste tidspunkt siden jeg flyttet hit.  I mellomtiden kommer Køben nærmere og nærmere.

Dette er særdeles skummelt, og trist, av to hovedårsaker;

1.  Det ser ut som dere enten ikke tar klimadebatten seriøst, eller som dere stoler på at den blir håndert på annet hold. Ingen av delene ser ut til å være særlig fornuftig, og statistisk sett er det mulighet nummer to som gjelder siden 80% av den norske befolkningen mener at klimaendringen er menneskeskapt.  Jeg føler ikke at jeg har bodd her lenge nok til å kommentere på norske politikere, men jeg kan fortelle deg at jeg har bodd i nesten ti år i et land som invaderte et annet land pga beskyldninger om at de hadde Weapons of Mass Destraction Destruction, noe som viste seg å være en løgn oppdiktet sannhet for å gjøre krigføringen lettere. (JA, jeg snakker om Irak og jeg snakker om Storbritannia).

2. Det er særdeles trist fordi USA og Storbritannia – som liker å sette et godt eksempel for resten av den vestlige verden, har gjort det vanskelig å ytre seg fritt. Likevel – jeg ble stoppet oftere av engasjerte sjeler der borte, på tross av alle vanskelighetene de hadde. Og jeg husker jeg tilbrakte tid der borte på å tenke tilbake på Norsk aktivisme fra 90-tallet i sammenligning.  Jeg er bekymret over at vi ikke forstår hvor dyrebar ytringsfriheten er.  Over at vi ikke forstår prinsippet bak “you use it or you or lose it”.  Jeg har sett den bli mistet ett sted, jeg vil helst ikke vitne det hele på nytt.

Så jeg spør igjen; hvor er dere?

Og hvor forventer dere ferskt aktivistblod fra om dere ikke  gjør dere synlige?

Yours frustratedly,

Yoshimi

Du trenger forresten ikke svare på det spørsmålet; svaret er for deprimerende, eller?

Hvor langt har overvåkningsstaten kommet når mer enn 1 av 10 er profilert i DNA-databaser i Storbritannia?   Det tilsvarer 5,5 millioner mennesker som er registrert.  Nylige undersøkelser viser også at 8 av 10 briter mener at Storebrorstaten i Storbritannia har endret borgerrettighetene og at regjeringen ikke kan bli stolt på med person-data.

“Oida,” sier en stemme inne i meg. “You didn’t leave a moment to soon! How come you aren’t thinking in Norwegian yet? Shape up!”

Og jeg lukker øynene og husker den gangen det gikk helt fint å være aktivist i England. Den gangen det var herlig å være aktivist i England.  Den gangen du slapp å søke om tillatelse, den gangen du slapp å undre deg over om du egentlig er på rett side av loven når du er på venstre side av gaten istedenfor høyre?  Den gangen demonstranter ble forstått som engasjerte, og stort sett fredelige, mennesker som brydde seg om en sak.

But things have changed, my dear. Hvorfor ellers skulle det være nødvendig for BAE Systems å infiltrere CAAT – Campaign Against Arms Trade?   For å gi et eksempel. Har du f.eks hørt om Spotter Cards? Spotter Cards, for de som ikke trykket på linken, er kort som politiet i Storbritannia bruker for å identifisere potensielle bråkmakere.  Og, bare så det er sagt; det er ikke et krav å ha noe på rullebladet for å bli en av disse, nei, ikke i det hele tatt. Det holder lenge å være en Domestic Extremist – intern/lokal ekstremist.

Mark Thomas er politisk aktivister og komiker. Og også “Target H” på disse kortene.  Han forklarer her hvordan demonstranter nå klassifiseres som lokale ekstremister, eller (jeg har ikke en solid oversettelse på denne); the new reds under the beds.

(Min Gale Professorvenn advarte meg for en god stund tilbake.
“MI5,” sa han “Har nok en fil på deg, vet du det?”
“Phaah! I should be so lucky,” tror jeg mitt skeptiske svar var).

Vel. Mark Thomas er target H. Skal vi snakke om X? Om Target X? Ja.  For Target X er altså Martin Hogbin som har vært medlem og aktiv i CAAT lenge. Det er naturlig at han skal få sin plass i spotter-kortstokken. Til det viser seg… er du klar…. at han egentlig jobber for våpenselskapet BAE Systems.

Det holder ikke at politiske aktivister skal overvåkes, at informasjonene deres skal samles inn, at bildene deres skal gies til politiet så politiet vet hvem som sannsynligvis lager bråk ved å holde opp plakater på uønskede steder.  I tillegg er de så farlige at infiltrasjon er nødvendig. Det er i allefall denne slutningen jeg drar av å lese britiske aviser, for tiden.

Det er tragisk, det er trist, det vekker en bisarr trang til å reise tilbake dit med alle bannerne jeg kan finne. Jeg spør meg selv hvor langt de kan dra dette. Hvor mye lenger de kan gå? Men jeg tror ikke jeg er rede til å høre svaret.

*sukk*.

Jeg har vondt i  det andre landet mitt.
No kidding.

_{Uka er godt i gang allerede, jeg er plutselig leder for Sandnes SU (organisatorisk, vel å merke) og sitter nå og hører på Shai Hulud(tittelen er fra sangen Be Winged). Var på konsert på lørdag med Problems, Bad Intentions og Big Deal og knipset noen tilfeldige bilder værsågod.}

_{Waiting for the van to come
Corporation T-shirt, stupid bloody Tuesday
Man you’ve been a naughty boy
You let your face grow long}

Jeg liker The Beatles gjør du? Bono sin versjon av denne sangen er fin den óg. Dagene er fine og lange og spennende og kjekke og i dag er det bursdagen til Linda [Gratulerer!] og vi skal nok ha det gøy og jeg satt oppe lenge og lagte et kort og pakket gaven[e] inn i altforlite innpakningspapir og skriver nå en lang setning som min norsklærer ville satt mange røde streker under, så defor tok jeg nettopp og skrev et komma og nå må jeg ut fordi dagens liste over gjøremål er lang og ser ganske kjekk ut med blant annet konsert og tilfeldige morsomheter og solen skinner og nå forsvant jeg husk å komme på årsmøtet vårt i Sandnes SU i morgen alle SU-ere med tilknytning til Sandnes og så legger jeg ut en hel del tilfeldige bilder snart fordi jeg har vært for opptatt til å se gjennom og leke i photoshop snakkes ha en fin lørdag!

Oh dearie me, nå bærer det utenfor med litt britisk politikk igjen…   men jeg så noe i dag som engasjerte, og forresten, nei, det er ikke en stavefeil i tittelen.

Det er ikke mange politiske partier jeg er REDD for, men når det kommer til the British National Party (BNP) så er jeg faktisk redd for hva de kan finne på. Bare for å gi en rask innføring, her er et sitat fra Nick Erikson som tidligere var kandidat hos dem:

“Rape is simply sex. Women enjoy sex, so rape cannot be such a terrible physical ordeal… [It] is like suggesting force-feeding a woman chocolate cake is a heinous offence”.

Den godeste Nick skrev dette i bloggen sin. Han fikk så mye motbør at han slettet posten, men innen da hadde merkelig nok dette utdraget blitt sitert så mange steder at det ikke helt kan forsvinne fra det offentlige synsfeltet.  Når jeg sier at han var tidligere kandidat for BNP – stemmer det; han fikk sparken (omsider?) etter å uttale seg igjen;

“Some women are like gongs – they need to be struck regularly“

Jøss. Hvordan dette partiet likevel klarte å få nok stemmer til å få representater inn i det europeiske parlamentet, tør jeg ikke tenke på. Fakta er likevel at de klarte det. Og det har startet en debatt i England:

til hvilken grad skal man gi BNP -  hvor medlemmer uttaler seg på denne måten, sendetid på tv? For utsagnet til Erikson var et av mange av samme sort – det kan ikke helt kokes ned til en rølpete vits på puben en sen kveld. Så plutselig er BNP valgt inn i det europeiske parlamentet; men ingen vil gå i politisk debatt med dem, og spørsmålet vi sitter igjen med er; er det brudd på ytringsfriheten om man ikke vil gi dem sendetid?  For partiet ingen vil ta seriøst har klart å få seter, de har skvist seg inn på den politiske scenen,  man må plutselig ta dem seriøst om man vil eller ei.

Jeg tror jeg hørte halve england sukke “Fuck! Fuck, mate! How the fuck did that happen?!” da resultatene kom i mai i år (og jeg var plutselig ekstremt glad for at jeg var på vei ut av landet!)

I dag var det protester utenfor BBC i London etter at BBC med et sukk sa at BNP ville få sendetiden sin, og BNP tropper opp for å ta den (og blir tatt inn bakveien).  Demonstrantene er sinte.  Dette er ikke en kose-demo; de kom seg gjennom porten, inn i bygget, og fikk laget litt kaos i det politiet prøver å hale dem ut. Bare se her, du!

Og, du kan spørre som du har vett til, hvorfor i all verden er jeg glad for dette oppstyret??

Vel, for meg er det enkelt; folk ser ut til å våkne litt.  De ser ut til å reagerere på noe.

Omsider.

Faste har ofte blitt brukt som politisk protest. På jordens dag / Earth day, 22. April 2010, arrangerer en gruppe abolisjonister en faste for avskaffing av dyreslaveriet. Den skal holdes sentralt i Sydney (Australia).

Fasten er til støtte for de milliarder av ikkemenneskelige dyr som hvert år utnyttes, tortureres og drepes for å gi mennesker kjøtt, og andre animalske produkter. Anledningen skal brukes til å sette offentlig søkelys på dette, konsekvensene det har for naturødeleggelser og global oppvarming, og promotering av veganisme.

Fasten skal strekke seg over tre, fem eller syv dager. Det er snakk om vannfaste, det vil si at en kun inntar vann i løpet av perioden. Alle vegetarianere, helst veganere, er velkommen til å delta. Det satses på å gjøre det til en årlig begivenhet, som kan spres til flere land.

Hvorfor faste? Jeg har aldri fastet før, men syns det virker som en spennende innfallsvinkling til offentlige markeringer. Det blir veldig politisk og personlig på en gang. Det er så klart ingen som forventer at dyreindustriene skal gi seg grunnet bekymring for at aktivistene nekter å spise, men det er en aksjon som skal vekke oppsikt og bevissthet om dyreutnytting og veganisme.

Mer kan leses om begivenheten på nettsiden LiveVegan.net hvor det også er en introduksjonsvideo. På Facebook er det lagd en gruppe hvor en kan holde seg oppdatert og diskutere.

Min bekjente fra Chile har nettopp stått foran en forsamling og snakket om hvordan krav til opprettholdelse av grunnleggende menneskerettigheter i handel, har forbedret lokalsamfunnet hans i Chile – som er avhengige av eksport av vin for deres inntekt. (Og, når vi snakker om etisk handel; vinindustrien har det ikke lett).

Det er nesten så det rører ved mitt lille “fluffy bunny”-hjerte. En streng av positivitet midt i alt det vanskelige; noe har funket, en ting om ikke annet har hatt positive følger med seg. Det gjør det litt mindre håpløst å prøve.

Så.

Så kommer Den Skumle Økonomen og Systemtenkeren.

Han sier

“Det er bra at dere kan så mye , men det er viktig å huske at ikke alle kan beskjeftige seg med å redde verden, det er jo ikke mulig, sånt går jo ikke an!” (Underforstått; mens dere rosa spiller gitar og synger anti-krigslåter så må andre ta seg levebrødet og økonomien!)

Vel, en liten kommentaren til Den Skumle Økonomen; å ta luften ut av en ballong, er aldri vanskelig. Er det i det hele tatt nødvendig?

I dag sitter vi en liten gruppe, og snakker om sivil ulydighet. Jeg føler meg merkelig alene; er jeg den eneste som mener at det kan være hensiktsmessig i enkelte situasjoner?

Samtalen begynner med oppslaget om Greenpeace som har tilbrakt natten på taket til det britiske stortinget, og som dermed bryter flere regler på en gang:  for det første er det ikke lov å klatre opp på taket der, det regnes som et sikkerhetsbrudd, og  dessuten, i tilfelle noen skulle ha glemt det, er det ulovlig å demonstrere innenfor en kilometers omkrets av stortinget der.  Likevel. I går klatret et sted mellom 40-50 demonstranter opp på taket med bannere med påskriften “Change the politics, save the climate”. Som vanlig, er politikerne bekymret over hvor lett det er å klatre opp på det taket og demonstrere. Jeg tror de glemmer at dette har skjedd før, det har skjedd mange ganger mens jeg bodde der, i alle fall.

Men, så går samtalen bort fra klima, og inn på sivil ulydighet. Det hersker en forståelse om at sivil ulydighet er for de ekstreme, for de militante. At Greenpeace lager for mye bråk til å bli tatt seriøst, at de ødelegger for andre miljøvernsgrupper, at sivil ulydighet ikke er veien å gå; å skape kvalme skaper ikke samarbeid.

“Jeg har bedrevet sivil ulydighet,” fastslår Yoshimi , og blir møtt av stirrende øyne.

“Hvamenerdunårdaliksom?”

“Tja,” sier Yoshimi. “Da Irakkrigen brøt ut og vi forvandlet plenen til biblioteket til en kirkegård, da vi marsjerte i gaten uten lov?  Når man ikke kan dy seg for å protestere lenger enn man har fått løyve til på Parliament Square der protester er forbudt?”

“Men du trengte ikke gjøre det,” påstår vedkommende jeg diskuterer med. “Det var ikke nødvendig. Og uansett; du lenket deg jo ikke fast!”

To ting skal være rett; det stanset overhodet ikke invasjonen av Irak. Og jeg lenket meg ikke fast. (Har du prøvd å marsjere i gatene når du er lenket fast, kanskje?) Men betyr det at sivil ulydighet aldri har en hensikt?

Jeg fremmer ikke bruk av vold, jeg støtter ikke trusler, men jeg støtter ytringsfriheten. Jeg synes ikke Obama fortjener fredsprisen, for eksempel, men jeg støtter din rett til å si, og mene det, like fullt.  Det som forstyrrer meg mest, er antakelsen jeg møtte, som mener at sivil ulydighet er ensbetydende med vold, kvalme og aggressiv oppførsel, men la meg si deg en ting; det er ikke det sivil ulydighet er definert som.  Det betyr bare at du ikke følger loven i ditt forsøk på å endre den.

Ikke-voldelig, passiv motstand er da ikke noe nytt! For om du ikke har lov å uttale deg, skal du da la være? Tenk om Ghandi, Mandela, Biko og Rosa Parks hadde gått med på den… Og for Greenpeace sin del; når du først skal demonstrere på et område det er ulovlig å demonstrere, så kan du like gjerne gjøre det på taket, for la oss være ærlige her; du er allerede i trøbbel.

Shoot! Det er en sånn dag det er så mange ting som engasjerer (og fortsatt på andre siden av nordsjøen) at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne en gang. Hva skal jeg henge meg opp i først?  Historien til Leah Borromeo, som sammen med 10 andre, er formelt anklaget for å utgi seg selv for å være politibetjenter – noe som er straffbart med opp til seks måneder i fengsel? Eller det at BAE, det største våpenselskapet i Storbritannia, og det neste største våpenselskapet i verden, endelig, endelig, endelig blir dratt inn i rettsak av SFO  (Serious Fraud Office)?  Eller går det liksom an å skrive En Post Om To Ting?

For å gi litt kontinuitet, ettersom jeg allerede har begynt med politibetjent Smellie fra G20-demonstrasjonene, tar vi Leah Borromeo, the Space Hijackers og mer britisk polititrøbbel først.  I G20demonstrasjonene i april, i London (ja jeg vet, jeg skriver fryktelig mye om Ting i London – mentalt er jeg fortsatt mer bosatt i London enn i Oslo, nemlig) var hun en av  The Space Hijackers som kjørte rundt i et kjøretøy med plastikkmaskingevær, jukseovervåkningskamera og høyttalere som sendte ut Ride of the Valkyries.  Leah Borromeo, og The Space Hijcakers ble siden tatt til rettsak under The Police Act; de er anklaget for å utgi seg som politibetjenter. For å illustrere likheten mellom Leah og en politidame i uniform, se her, dette er Leah under G20-demonstrasjonene:

Space hijacker

Hun sier selv at om hun er skyldig i å utgi seg for å være noen andre, så burde hun blitt arrestert for å utgi seg for å være en stripper, ikke som en politibetjent.

Det er i dag seks måneder siden G20-demonstrasjonene begynte – de som er skarpe i hoderegning, eller som fulgte med den gangen for lenge siden, vil derfor muligens tenkte ”1 april, hva?”  Jeg er ikke den første til å påstå at den kommende rettsaken – som er planlagt for februar – godt kunne vært aprilsnarr, men den er ikke det.  Seks måneder senere, blir saken nemlig fortsatt presset.

For å få disse elleve arrestert, må det først bevises at folk rundt dem faktisk var overbevist om at Leah, og de ti andre, var ekte politi.  Og hittil, er ingen vitner funnet som faktisk trodde dette. Du skulle tro at saken ble henlagt nå, vel? Men nei. Og av 27 påtaler fra disse demonstrasjonene, utgjør altså 11 av dem saken mot The Space Hijackers  – som for øvrig holdt en fredelig (om dog litt høylydt) protest. Det undrer meg over hvordan politikreftene brukes Over There.

Watch this space! (BAE-saken kommer en annen gang, for nå er jeg skrivelei).

I mellomtiden, om du vil lese mer om dette idiotiet, så har jeg vært snill og gitt deg et par lenker:
IPPC Report avoids the real issue

Police Officer will be charged for G20 assault
Black Bra, red stockings: is that a fair cop?

Police Riot Notebook reveal brutal use of shields against G20-protesters

Er det en slags form for rettferdighet når politibetjent Smellie blir siktet for vold mot demonstranter fra G20-demonstrasjonene som tok sted i London i april?

Du husker kanskje G20 “opptøyerne” men siden London er litt langt borte og sånn så har jeg liten oppsummering: April 2009; G20 er i London og på gaten er det rapporter om opptøyere. Som bosatt i London, som jeg den gang var, ble jeg nesten imponert av hvordan media klarte å  blåse alt opp til det ekstreme helt fra begynnelsen av;  den største rollen media hadde der var muligens forsøkene på å overtale aktivistene til å bli litt voldelige – og det tok litt tid, Det begynte fredelig, men du vet, det skal jo helst være noe verdt å trykke bilder om…

Etterhvert begynte det. I ettertid er spørsmål stilt om hvordan volden egentlig startet –  om det var demonstrantene eller om det var en liten mulighet for at politiet også hadde spilt sin rolle i å starte konflikten.   Det ble til slutt Ian Tomlinson som betalte den høyeste prisen for dette. Det ble rapportert at han falt sammen  på bakken og at politiet prøvde å gi Tomlinson førstehjelp da demonstrantene begynte å kaste flasker på dem.

Etter dødsfallet, ble det et enda mer anstrengt forhold mellom politi og demonstrant; politiet begynte med kettling – som rett og slett betyr at  demonstrantene blir avsperret av politiet, noen i flere timer. Klimaleieren som ble satt opp av demonstranter ble også pakket sammen på kvelden ved hjelp av politibikkjer og batoner.

Flere klaget på behandlingen de fikk av politiet. I ettertid viste deg seg at  Ian Tomlinson døde av indre blødninger og det  lakk  ut mobilkamerabevis på at den offisielle historien var feil; uten å være demonstrant, uten å provosere ble han slått og sparket av politiet, og døde et par minutter etter.

Så, i dag hoppet jeg ved nyheten over at politibetjent Smellie blir siktet for vold mot demonstrant Nicola Fisher på minnesmarkeringen demonstrantene holdt for Ian. Vel. Jeg er glad noe skjer, men skjer det rette, og skjer nok?

Mye gjenstår enda på saken til  Ian Tomlinson. Og mye gjenstår før jeg vil påstå at britisk politi forstår hvor grensene går.

_{… noe som gjør at jeg kan krysse av ett av punktene på lista over ting man må gjøre før man dør.}

Vi var på vår årlige høsttur.