Så møttes vi plutselig igjen, en jeg hadde håpet å ha møtt for siste gang denne våren.

En venn av meg fikk vite at han var kreftsyk for noen måneder siden, det var et stort sjokk, men jeg kunne ikke se for meg at det skulle ende annet enn godt. Han hadde nettopp fått et stort gjennombrudd innenfor det han ønsket å drive med, og hadde hele livet foran seg. 28 år gammel. 

I går morges, etter en cellotime, sitter jeg i solskinnet på Strømmen stasjon og venter på toget tilbake til Oslo, jeg plukker opp mobiltelefonen og ser at en venn har prøvd å få tak i meg under timen. Jeg leser meldingen og kjenner at det raser sammen inni meg. 

Så er han borte. Jeg var ikke tilstede, men ble fortalt at han ikke var redd døden på slutten. Språket blir fort fattig og svulstig i slike sammenhenger, men jeg vil dele én av følelsene som dukker opp; Når en så ung, tilsynelatende frisk, og flott fyr bare forsvinner på et øyeblikk understreker det tilværelsens uutholdelige skjørhet. En skjørhet som gjør meg smertelig bevisst på at jeg må erfare og elske og virke til pusten går ut av meg. Smertelig bevisst fordi det er vanskelig å elske, å virke, å leve – fullt ut, og jeg beundrer alle som klarer det. Å ta de riktige valgene, hvor man skal gå, hvem man skal ta med seg…men hva ville ikke han gjort for å være i min situasjon og streve med eksistensielt blomsterprat? 

Jeg skal gå ut på trappa, trekke inn den friske vårluften og grine, lykkelig over at jeg lever og ulykkelig over alle som ikke får leve, kjenne tilværelsens motsetninger rive i meg, og innse at livet er en praktfull skandale.

Så skal jeg gjøre noe.