Animal Alpha es una banda Noruega de Dark Gothic/Heavy Metal que se formó en el 2004.

Lanzan su primer Ep que alcanza a ser disco de oro en su país, que tenía un sonido rock con influencias del metal moderno y el punk.

En el 2005 lanzan su primer disco “Pheromones” y con él, la banda comienza a tener éxito y reconocimiento en Europa, lo que lleva a que se presenten en los festivales más importantes.

En el año 2008 nos presentarón su segundo disco ““You Pay for the Whole Seat, but You’ll Only Need the Edge” mostrandonos su paso del dark metal al heavy pero manteniendo sus influencias punk .

Integrantes
Agnete Maria Kjølsrud – vocalista
Christian Wibe – Guitarra y Voces
Christer-André Cederberg – Guitarra y Voces
Lars Imre Bidtnes – Bajo y Voces
Thomas Emil Jacobsen – Bateria y Percución

Discografía
2005 – Pheromones
2008 – You Pay for the Whole Seat, but You’ll Only Need the Edge

Página Oficial

Descargar Pheromones 2005
Descargar You Pay for the Whole Seat, but You’ll Only Need the Edge 2008

Trykk på covrene eller linkene for å åpne albumene i Spotify

Bladde gjennom VG sine musikkanmeldelser og fant ut jeg skulle høre gjennom noen av de fra en tid tilbake. Siden jeg har spotify er det en smal sak, bare søke opp artisten og albumet er klart for gjennomlytting.

Først ut er Howl med albumet “Higher Class of Lush”. Tror det er et norsk band, iallefall er musikken brukbar. Rock liker jeg stort sett, og dette er rett og slett bra. God rett frem rock n’ roll. Regner med at disse gutta drikker øl og er storrøykere. Iallefall er det lett tilnærmelig og med beina plantet på jorda. Denne forblir på spillelisten min for gjenhør. Anbefales!

Neste album er nok et norsk band, nemlig Animal Alpha. Jeg har riktignok et album med de fra før, “Pheromones”, som inneholder noen riktig bra låter. Dette er et band med driv og særpreg som jeg vil anta en enten liker eller hater. Iallefall, det albumet jeg har til gjennomhør i dag er “You Pay For The Whole Seat But You’ll Only Need The Edge” og det er deres umiskjennelige sound som jeg kjenner fra det forrige albumet. Vet ikke helt om jeg føler jeg trenger mer enn et album med de, men jeg liker de i og for seg. Det er bare sjelden det blir til at jeg hører på de. Dette er ikke et album som jeg setter på for å ordentlig høre musikk, men jeg liker soundet og drivet.

Til sist et livealbum, “Haarp” med det britiske bandet Muse. Dette er velkjente greier for mange med en mengde kjente hit-låter. Sjelden jeg hører på live-plater men i dag gjør jeg et unntak. Og dette er bra saker, de høres bra ut live de. Dermed ender jeg opp med å anbefale alle tre albumene jeg har hørt i dag. Kan nok ha noe med at jeg retter meg inn mot musikktyper jeg ofte liker.

Og ellers, dette er brukbar musikk, men ikke av mine absolutte favoritter. Det var alt for denne gang…

Siden gårsdagen har mitt (norske) favorittband lagt opp, eg har sett De Gales Hus, spist cashewnøtter og speilegg(ikkje sammen), støvsugd glasbetar fra det knuste vinglasset, vært god og full, hørt en spotify-reklame om nokia xpressettellerannapiss på norsk og muligens snart dusja.

Eg skal vær i byen klokka elleve. For å handle til hyttetur. Heimefra har eg tatt med meg bananer, sopp(ikkje flein), appelsiner, sjokkiskjeks, masse brød, melk og jus.

Trikset for garantert overlevelse vil derfor være å fylle oppi meir vin i glaset før det har blitt tomt.

Pukkelpop 2008
14-16/08/2008, Hasselt-Kiewit

Commençons par le début, ce n’est pas sous les meilleurs présages qu’a démarré cette 4ème édition du Pukkel pour moi :
- annonce pluie averse + orage le samedi soir sur Météo Belgique
- plus de pile dans Groin-Groin (le repousse Gloup officiel)
- pas de programme fait la veille au soir (et ça demande du temps vu qu’il y a plus de 200 artistes répartis sur 8 scènes)
- passage aux urgences le matin même (décollage à 10h au lieu des 7h30 de prévu)
- quasi panne d’essence à l’étranger
- on est censé être 5 mais on doit se retrouver sur place avec certain(e)s sans téléphone (pour ceux qui ont déjà fait un festival, ça sent l’exploit de se retrouver ensemble au camping)
- je fais pas attention et on se retrouve dans le centre d’Hasselt au lieu d’aller sur le site du festival. Grand n’imp’.

Format: CD
Artist: Animal Alpha (MySpace)
Tittel: «You Pay For The Whole Seat But You’ll Only Need The Edge»
År: 2008

Det er et faktum at dersom et rockeband begynner å male seg i ansiktet er det sjelden på grunn av at de er så innmari bra band. Hadde Kiss vært det samme uten sminken? Seff not! Selv om de hadde sine øyeblikk så går det minst tjue fillers mellom hver ok poplåt de noensinne har produsert. Sminke og rare kostymer fungerer selvsagt som blikkfang og sjokkelement, men mest av alt som ren og skjær bortforklaring av manglende talent.

Slik kan heve et middelmådig band den millimeteren de trenger for å skue over gjørmehavet av band ingen vil ha. Bra for dem lissom. Men sjekk over her’a – unntak ohoi! Animal Alphas stiller med en vokalist som går i krigen sammen med ansiktsmalingens venner og kommer unna med det!

Skal man tro den ikke per dags dato ikke helt toppers Wikipedia-artikkelen om bandet, så er det visstnok vanskelig å sette bandet i bås. Det er selvagt bare sprøyt – å båssette dem er like lett som å produsere store mengder tørrfisk for eksport: Animal Alpha spiller melodisk pop-heavymetal med powerrefreng og en og annen mer kompromissløst riffraptus. Skal de være så vanskelig da?

Selv har jeg alltid likt metalband som veksler mellom riff og popmusikk, det kan fort bli ensformig å bare lytte til riffstrukturer og brøling i tre kvarter. Her baskes det i ursuppen av metalklisjeer – bandet har utvilsomt lyttet til et vidt spekter av rawk, Rage Against The Machine er for eksempel et opplagt eksempel. Innimellom gjør de mer melodiske ting som får tankene til å gå til In Flames.

Med en vokalist som eier ikke bare scenen under konserter, men også lydbildet i cd-formatet er det lite som kan stoppe Animal Alpha. Med denne platen har de sagt farvel til ryktene om at de ikke leverer like godt på plate som de gjør fra scenen – dette er både variert og jevn metal.

Sjekk utlånsstatus og reserver denne platen på drammensbiblioteket.no

Ich Liiiiiebbe dieses Lied

Mikkelin Jurassic Rock ja Jyväskylän Jyväskylä Rock käynnistyvät tänään kesän huonoimmassa säässä. Kylmyys ja vesisade haittaavat molempia festareita. Ennakkoon pienemmältä vaikuttava Jyväskylä Rock kärsinee yleisömäärän puolesta säästä enemmän, koska se on vähän lähempänä kaupunkia ja koska se kaupunki on Jyväskylä, ja toisaalta koska heillä ei ole vetovoimaisia ulkomaan artisteja. Jurassic Rockin Meshuggah, Animal Alpha, Volbeat ja Looptroop Rockers houkuttelevat varmaankin paikalle yleisöä säästä huolimatta.

Aikaisemmin arvelin, että Jyväskylä Rockin pystyttämisellä tulisi vielä kiire, mutta eilen alue näytti jo jokseenkin valmiilta. Ja toisaalta aikaisemmin katselin aivan väärää paikkaa, joten on vaikea arvioida missä vaiheessa järjestelyt silloin olivat menossa. Pikaisella vilkaisulla alue näytti viihtyisältä ja hyvin suunnitellulta, joten sen suhteen ongelmia ei liene.

Ilmatieteenlaitoksen mukaan Jurassic Rockin lauantaipäivänä yleisö saa nauttia bändeistä vähän paremmassa säässä, eikä tilanne toisen festaripäivän osalta näytä kovin huonolta Jyväskylässäkään. Onneton tuuri järjestäjillä kävi, sillä sekä ennen festareita, että niiden jälkeen, sää näyttää huomattavasti paremmalta. Toivotaan että sadealueet säälisivät festarialueita edes vähän.

Mikkeliin saatiin viime vuonna aikaan yllättävänkin vakuuttava festari. Jurassic Rock onnistui vuosi sitten (kuulemma ainakin) erinomaisesti ja tästä vuodesta (8.8.-8.9-)saattaapi tulla vielä parempi.

Festarin nettisivuista voi olla mitä mieltä hyvänsä, mutta ainakaan esiintyjäkaartin vuoksi ei tarvitse hävetä yhdenkään saman kokoluokan tapahtuman rinnalla tässä maassa. Minun näkökulmastani selkeä pääesiintyjä on perjantaina puoli yhdeltä yöllä dinosaurusteleva Meshuggah, joka on niitä kaikkien aikojen omaperäisimpiä ja taitavimpia metalliyhtyeitä maailmassa. Heidän nanosekunnintarkkaa ryskytystään on vaikea luonnehtia sortumatta tekonokkeliin genreyhdistelmiin tai liiallisiin ylisanoihin. Näinä aikoina, kun mosh-pititkin pyritään pitämään turvallisina, on kyllä mielenkiintoista nähdä mitä yleisössä tapahtuu, kun nämä ruotsalaiset mielipuolet rysäyttävät kelloseppäukkosmyrskynsä Mikkelin yöhön.

Perjantaille on saatu myös kiinnostavia kotimaisia, kuten keikkatauoltaan palannut PMMP, aina loistava Ismo Alanko Teholla ja viime vuosien indiekomeetta I Was a Teenage Satanworshipper.

Lauantai ei jää huonommaksi. Heti puoliltapäivin esiintyy aika kekseliäs combo, Mikkelin kaupunginorkesteri Feat. Kauko Röyhkä. Kuka fiittaa ja ketä, tekisi mieli kysyä. Lauantaille on tällä kertaa hankittu kolme ulkomaalaista aktia: norjalainen Animal Alpha, joka nähtiin viime vuonna Provinssissa, tanskalainen Volbeat ja ruotsalainen Looptroop Rockers.

Illan ja festarin päättää, kuten Ilosaarirockin lauantainkin, huikeaa livesuosiota nauttiva Eläkeläiset.

Ei paha. Ei paha ollenkaan.

Aikataulu kokonaisuudessaan:

PERJANTAI
16.00 Aivolävistys
16.45 Soma
17.15 Diablo
18.15 I Was a Teenage Satan Worshipper
18.45 PMMP
19.45 FM2000
20.15 Stam1na
21.15 Ismo Alanko Teholla
22.15 Disco Ensemble
23.30 Ruoska
00.30 Meshuggah (SWE)
01.30 I Walk The Line

LAUANTAI
12.00 Mikkelin kaupunginorkesteri Feat. Kauko Röyhkä
13.00 Jukka Poika & Tiskipekka
13.45 Stella
14.45 Pelle Miljoona & Unabomber
15.30 Amorphis
16.30 Stalingrad Cowgirls
17.15 Mokoma
18.15 Turisas
19.15 Looptroop Rockers (SWE)
20.15 Animal Alpha (NOR)
21.15 Volbeat (DEN)
22.15 Asa & Jätkäjätkät
23.15 Stone
00.15 Raappana
01.15 Eläkeläiset

Előadó: Animal Alpha
Album: You Pay for the Whole Seat, but You’ll Only Need the Edge
Típus: LP
Kiadva: 2008
Műfaj: Rock, Chick-punk, Metal

Hometown: Oslo, Finnland
Tagok: Agnete Kjølsrud, Lars Imre Bidtnes, Christer Andre Cederberg, Christian Wibe.

Az Animal Alpha Finnországban olyan sikereket ért el, hogy csuhaj. Az első kis esetlen EP-jükből is képesek voltak aranylemezt csinálni, Finnország szinte összes fesztiválján részt vettek, annyi díjjat és elismerést nyertek, hogy könyvet lehetne írni belőle. Dalaik állandóan a toplistákon uralkodnak (a Bundy 8 hétig volt a toplistákon),és még az EA játékaiban (NHL08, Burnout Revenge) is szerepeltek. A legjobb csajénekesell megáldott rockbanda egy EP, egy LP és egy maxi után ismét hallat magáról. Habár az 5 fős banda most 4 fősre apadt, a hangzásvileg teljesen megmaradt, bár 1-2 számban érezhető pár Stoner Rock-os elem (ez betudható a banda Doom Metal, Stoner Rock és Post-metal iránti mániákus rajongásának). A dob sokkal agresszívebb lett, és az ének sem lett már annyira nyivákolós. Meg az egész sokkal változatosabb. A Pheromones-al csak egy baj volt, hogy a legtöbb szám ugyanarra a sémára épült. Itt ez már nincs meg, de a változatosság miatt néha az az érzése támadhat az embernek, hogy nem is AA-t hallgat. látszik, hogy még nem igazán találták meg azt a hangzásvilágot, amivel kibékülnek véglegesen, inkább kisérleteztek, de legalább 3 év után itt van egy új anyag tőlük, ami lehet, hogy csak 37 perces, de a rajongókat pont kielégíti.

TOP 3 szám:
1: Pin You All
2: Fire! Fire! Fire!
3: Master of Disguise

Osztályzás: 5/4 (A Pheromones mégm indig jobb)
+
Új Animal Alpha
Változatos
Agreszívabb hangzás
Elvetemültebb ének
Nem annyira nyivákolós
-
A Pheromones (minden hibájával együtt) még mindig sokkal jobb
Az előző után nem ezt várná az ember
Néha mintha nem is AA lenne

Ajánlható:
Akik bírják a hangját.

Linkek:
Meghallgatni:
http://www.myspace.com/animalalpha
und Letölteni (feltöltötte: Diego Himself):
http://www.4shared.com/file/34365367/df485ac5/Animal_Alpha_-_You_Pay_For_The_Whole_Seat_But_Youll_Only_Need_The_Edge_2008-wwwhimselfbandsblogspotcom.html

Du har garantert sett de merkverdige elementene brukt i noe av Hovefestivalens promoteringsmateriell. Det er ganske slående for hvordan livet føles når festivalen tar over og forandrer øya til et enestående kultursted fylt med konserter, andre evenementer og kunst.

For Toffen og gjengen har gjort det igjen. Selve området hadde fått en ansiktsløft fra fjoråret, nesten 100 forskjellige band og artister var satt opp, rundt 55 000 publikum var innom, og over 70 000 liter øl ble konsumert. Det er resultater som beviser at Hovefestivalen er kommet for å bli.

Med så mye unnagjort, så er det vanskelig å få kritikken på alt riktig. Jeg velger derfor å starte fra en kant, og begynner med det dårlige.

Det negative

1. Området
   Jeg har miksa følelser om bruken av og tilstanden på arealet på Hove. Mye var forandret fra fjoråret, noe som hovedsaklig var bra (kommer tilbake til dette). Men jeg savnet mer boder og valg på den store grusplassen, hvor de hadde landsby i fjor, og hvor de i år hadde inngang til camping (med mulighet til telt på grusen) og festival. Stedet er såpass sentralt i forhold til campingen, at det hadde vært deilig med litt mindre gåavstand.
   .
   En annen svært negativ ting, og det kommer vel ikke som noe sjokk, er avfalls- og latrinehåndteringen. Det var godt med latriner rundt forbi, men ikke sjeldent kom jeg til en som var drite ned, og alltid kom jeg til intet toalettpapir. Nå er det en kjennsgjerning at man tar med seg toalettpapir på festival, men når mangelen er gjennomgående for hele festivalen så er det for dårlig. At de besøkende er dårlig med avfallet sitt er selvfølgelig ikke noe overraskende, og der jeg bodde på miljøcampingen var det som regel bra, men jeg så mange steder hvor det fløyt over gang på gang.
   .
   Det viste seg også at camping Nord heller ikke i år klarte å holde vekk vannstanden når det spruta som verst natt til fredag. Gjørmen steg, og teltene sank. Ettersom jeg leste at dreneringen var høyt prioritert i dette området dette året, så skuffer det meg litt å se dette.
2. Programoversikt
   Hovefestivalen var gjennomgående flinke til å informere om forandringer i programmet, hvis du hadde lagt deg til i mobiltjenesten dems. Jeg nøt godt av dette (selv om The Teenagers ble forsinket, og jeg ikke fikk beskjed om dem), men det må ha vært vanskelig å få med seg at det skjedde forandringer før man var på stedet om du ikke brukte tjenesten. Jeg registrerte en skjerm med programoversikt, ellers noen meldinger i ny og ne på mobil-ladestasjonene.
   .
   Jeg savner også en oversikt til de ikke-musikalske arrangementene på Hove. Det var veldig moro å vandre rundt, og plutselig se to gjenger kledd i gult og rosa kjempe mot hverandre i “performance”. Veldig sært. Men etter å ha surra rundt en del, så forsto jeg at det var et enormt tilbud utenfor konsertene, og dette så jeg, og har fortsatt ikke sett, noe program over. Det var noen beskrivelser bakerst i den store Hoveboka, men var heller sparsomt med klar tidsoversikt.
3. Lineupen
   Festivalavisen skrev selv om dette, og proklamerte det som en av de mest sentrale tingene Toffen og gjengen må ta tak i til neste år. Selv om kvantiteten og kvaliteten på bandene var veldig god, så manglet Hovefestivalen headlinere. Det var enten Jay-Z eller In Flames (og kanskje Bad Religion) som sto som klare favoritter blant folket, men utover det var det lite store, kjente band. Det er synd å trekke dette fram som noe negativt, for bandene som var med presterte til tider guddommelige på scenen.
   .
   Det at headlinerne sviktet, gjorde at Hove(d)scenen aldri ble helt stappfull. Og det er synd for en slik scene, som tross får en magisk stemning når solen står på hell og publikum har fylt sletta til randen, slik det skjedde på Queens of the Stoneage i fjor.
4. Pengeuttak
   Det var generelt lite behov for pengeuttak, etter at man hadde skjønt hvor få uttaksterminaler det var. Én minibank og én butikk. Du kunne kjøpe øl med kort, noe som var helt nødvendig, men når ingen av matbodene (med unntak av lapskausboden) og merchandisebodene tok kort, kunne det bli ganske frustrerende til tider, når man må stå halvtime-time for å få ut penger.
5. Sikkerheten
   Jeg hadde aldri problemet med å føle meg trygg på Hove. Men jeg er stor og mann. Historier om at folk sniker seg lett inn på området, menn som sitter i skogen og titter på jentene som ikke vil vente i dokø, og det at to ipod-er ble stjelt fra teltet vårt i løpet av uka, bekrefter for meg at det er noe som står igjen før det er på et veldig godt nivå.
   .
   Det faktum at jeg selv ble sprayet ned av en fjott med boksmaling, gjør ikke saken bedre.
   .
   Med det sagt, så skal sikkerhetsvaktene og politiet ha ros for at de klarer å holde nivået på det det er, for jeg er sikker på at det kunne ha vært mye verre.

Det positive

1. Landsbyen
   Det var et veldig godt valg å legge bodene til skogen (men som sagt savna jeg utvalg på den store grusplassen og). Det var deilig å gå gjennom bodene på vei til og fra scenene, eller når man bare tok seg en tur for å utforske områdene. Følelsen av skog og natur, og Hovefestivalen som en del av det, ble satt i perspektiv og forsterket av dette valget.
2. Amfiscenen
   Det er ingen tvil om hvilken scene som står for meg som den beste i løpet av uka. Utformingen setter tankene tilbake til oldtiden, da man måtte designe arenaene for å skape best mulig akustikk, og lyden sitter som et skudd (med et unntak, som jeg kommer tilbake til). Når solen går ned og solen steiker mens riffene og trommene ruller over publikum, det finnes ikke noen andre ord enn magisk for denne følelsen.Det skal selvfølgelig også sies at lineupen på denne scenen var fantastisk.
3. Teltet natt
   Min store overraskelse i løpet av festivalen. Teltet bød på en rekke elektroniske artister på nattestider (dvs fra 22 og utover), og stemningen her var fantastisk. Hadde en rekke gode erfaringer med bartenderne, som danset med musikken, og alt var bare gjennomført deilig.
4. Matutvalget
   For en matentusiast som meg så er det viktig med god mat på festival. Dette sørget utallige boder for, fra økologisk burger til lapskaus, taco til sushi (i plastfat), pizza til baguetter, etc. Jeg vil tro det var noe for alle, og det skal de ha cred for. Personlig forelsket jeg meg i den økologiske burgern, som hadde veldig godt kjøtt, dekket med ost, og i et fantastisk brød (ikke av den vanlige typen, men husker ikke navnet på det nå).
5. P3-scenen, oslolosen og litteraturscenen
   Opplevelsene mine på disse stedene er relativt begrenset (to opptredener av Radioresepsjonen, et knippe uttalelser fra Harald Eia, og intervju på litteraturscenen), så jeg kan ikke sette de høyere på listen. Men hadde jeg vært der mer, hadde de garantert sneket seg oppover, for kvaliteten var generelt høy, og minnene sitter sterkt i hodet fra de villeste tingene (f.eks. streakere som løper forbi Radioresepsjonen, og en sprø, sprø dame som analyserer tekster i toxic punk, og som tar helt av når de begynner å snakke om Anal Cunt, med en veldig kul prat om feminisme i forkant;)).
6. Transporten
   Transport kommer ganske langt ned på listen over det positive, for det grenser til det negative. Når jeg kom til Harebakken på mandag gikk transporten rimelig knirkefritt frem til Hove. Det gikk med minibuss til Arendal sentrum, båt fra havna til Tromøya, og så med buss igjen til festivalinngangen. Men før det hadde jeg ventet nesten en time på bussen som gikk fra Risør til Arendal. Dette er vanskelig å kritisere arrangørene for, siden det tross alt var buss-selskapene sitt ansvar.Og når alt kommer til alt, så syns jeg arrangørene skal ha cred for at de klarte logistikken med 55 000 gjester i løpet av en uke, til en øy som bare har en hovedbru, rimelig smertefritt.

Konsertene

Man kan ikke skrive om Hove uten å dra frem musikken. Jeg var innom en rekke fra jeg kom sent på mandag til jeg dro lørdag formiddag. Her er listen over mine minneverdige opplevelser.

The Loved Ones!

• Flogging Molly (Amfi)
  Ølrockerne fra Irland reiv med seg folket fra første riff. Folk danset og lo, svingte seg etter de irskinnspirerte låtene, og koste seg generelt utrolig mye. Jeg satt ved Amfibokstavene og koste meg vilt med rytmene.
• Dimmu Borgir (Amfi)
  Det norske hardmetal-bandet står ikke høyt i kurs på min daglige spilleliste. Men når DB entrer scenen natt til torsdag, og setter i gang sin melodiøse, beinharde metallåter, kan jeg ikke annet enn å hengi meg til rusen disse godt erfarne og lydsterke karene gir med sin musikk.
• WE (Amfi)
  Enda et band som ikke ligger høyt på min spilleliste. Men for en liveopptreden! Livet, været, stedet, stemningen! Helt fantastisk!
• The Teenagers (Teltet natt)
  Franskmennene var de første til å virkelig vise meg hva Teltet var skapt for på nattestid. I første omgang forsinka, men med et heftig publikum, løfta de taket til de måtte gi seg i 3-4 tiden (arrangørene kom og sa de måtte gi seg).
• MSTRKRFT (Teltet natt)
  Der The Teenagers ga seg på mandag, fortsatte kanadierne livet på onsdag (tirsdag ble brått avbrutt av tidligere nevnte spray-angrep).
• The National Bank (Amfi)
  Å avslutte uken med nattkonsert med Thomas Dybdahl og gjengen, og med en god venninne i armkroken, er noe som ikke skal legges i glemmeboka med det første.

I Like!

• Killswitch Engage, Cavalera Conspiracy og Bullet for my Valentine (Amfi)
  KE føyde seg inn i rekke av metallrekka som gikk på onsdag kveld, og skapte en fantastisk stemning.
  .
  Brødrene fra Brazil m/band (Cavalera Conspiracy) lagde mye moro, og avsluttet metalkvelden på Amfiscenen storslagent. At sønnen til trommisen fikk slå seg gjennom et par sanger var også helt fantastisk å se på.
  .
  Jeg har aldri vært særlig stor fan av Bullet, men de hadde en sterk opptreden, og gjorde seg verdig som medlem av metallrekka.
• MGMT og Truls & The Trees (Hovedscenen)
  De startet konsertrekken tirsdag på Hovedscenen, og startet en veldig god kveld.
• N.I.C. (Telt natt)
  Da The Teenagers ble utsatt, steppet dette bandet inn, og satte liv i folket. Jeg var noe skuffet, da jeg hadde gledet meg en stund til førstnevnte band. Men N.I.C. gjorde et utrolig godt show, og jeg angrer på at jeg ikke holdt ut konserten, da jeg hørte at de faktisk hadde en del vokaler mot slutten (grunnen til at jeg stakk var at jeg ble lei av å bare høre synthene).
• Goldfrapp (Amfi)
  Jeg hadde ikke hørt noe særlig fra Goldfrapp, men da de spilte noen av hitene husket jeg dem fra radio. Og de spilte mye god musikk, og det var deilig å sitte på Amfi og høre dem.
• Neon Neon (Teltet natt) og Klubbsju/Mixhell (Bunkern)
  Begge band var ukjente for meg før festivalen, men en kamerat av meg tipset meg om NN tidligere, og interessen for sistnevnte våknet da det ble fortalt at ene av brødrene i Cavalera Conspiracy var Mixhell. Begge dj-gruppene kjørte noen vanvittige show, og temperaturen i både teltet og bunkern var høyt da de spilte.
• Slagsmålklubben (Teltet natt)
  Jeg hadde hørt noe av musikken deres før festivalen, og konkludert med at de var kule, på en meget sær måte. Men da jeg entret teltet merket jeg at de var noe helt annet live. Bassen satt godt i magen (og beina), og rytmene bygget godt opp under deres heller sære synth-musikk.
• The Raconteurs (Hovedscenen)
  Jack White gjorde rent bord for de oppmøtte, det hørtes rett og slett veldig bra ut.
• Animal Collective (Amfi)
  På vei tilbake fra The Teenagers hørte jeg psykedeliske lyder fra skogen. De var suggerende, og trakk meg mot Amfi. Det var lite bass og trommer, men lyden gikk inn i ryggraden min og satte meg ut. Det var rett og slett utrolig deilig (samt at jeg var meget full, noe som nok bygget opp under trance-følelsen min=)).
• Animal Alpha (Amfi)
  Animal Alpha ble små i forhold til sine etterfølgere, Flogging Molly, men i henseendet var de et meget godt oppvarmingsband.
• Hellacopters (Hovedscenen)
  Jeg har vært på konsert med Hellacopters tidligere, og de skapte bra show da og. Var gøy å høre på.
• Saramanga Six (Amfi)
  Gøy og god musikk, overrasket meg veldig positivt.

Meh (les: helt ok prestasjon)

• In Flames (Hovedscenen)
  IF var et av bandene jeg gledet meg mest til i løpet av festivalen, men de innfridde ikke helt forventningene. Det kan også ha noe med at jeg ikke fikk meg meg hele konserten, da kameratene jeg var med ikke følte seg så gode, og ville gå…
• Jay-Z (Hovedscenen)
  Sorry, ikke min type musikk. Men det var kult når han kjørte igang mix fra Prodigy – Smack My Bitch Up.
• Duffy (Amfi)
  Slo meg aldri helt. Var da heller ikke særlig lenge på konserten.
• Beck (Hovedscenen)
  Følte at han var oppskrytt, opptredenen var rett og slett kjedelig
• Behemoth
  Bråk…=P Men en del gode partier.
• Sigh & Explode
  En kar hoppet rundt i rosa skjorte og med en rosa ledning festa til mikrofonen. Kjedelig musikk.

BAD!

• Bad Religion (Amfi)
  En nedtur fra første sang… eneste skikkelig dårlige musikkerfaringen jeg hadde. Legendene klarte faktisk å vanære Amfi med sin opptreden. Nei nei.

Konserter jeg gjerne skulle hatt med meg (og grunnen til at jeg ikke fikk dem med meg)

• Les Savy Fav (var såvidt kommet, visste ingenting om dem, men herregud for et sceneshow vi fikk se på p3tv sin storskjerm senere)
• The Kooks (nedspraya…)
• Panic at the Disco (nedspraya…)
• Avenged Sevenfold (nedspraya…)
• The Wombats (nedspraya…)
• Thom Hell (drakk=))
• Band of Horses (tror jeg drakk på campen=))
• Tommy Tokyo (var på p3tv-scenen)
• Don Juan Dracula (drakk, ventet på venner)
• Satyricon (drakk=))

Dette var altså min erfaring fra Hove, og det er ingen tvil om jeg vil tilbake neste år. Nå får vi se om det blir noen flere festivaler i år, jeg håper på Skralfestivalen, men vi ser hvordan det går.

DEILIG er et ord som ikke klarer helt å beskrive følelsen, men det får gjøre nytten.

Hadde min siste arbeidsdag før sommeren på Senter for Helse & Arbeid på fredag. Det var litt trist, for jeg har hatt mye moro der de to siste ukene hvor alt har gått i ett. Menmen, skal tilbake allerede 7. til 9. juli for å jobbe med innrapporteringen. Og mye av tiden før og etter skal jeg jobbe på Kiwi i Risør, så sommerferie med modifikasjoner er beskrivelsen jeg bør legge meg på. Men litt ren ferie blir det jo.

Hovefestivalen står nemlig på døren, og imorgen farer jeg bortover for å ta del i musikkfesten. Jeg gleder meg som en unge! Foreløpig musikkplan er som følger.

MANDAG

• JAY-Z Hovedscenen 22.15
• THE TEENAGERS Teltet natt 23.00

TIRSDAG

• THE WOMBATS Teltet 19.15
• THE KOOKS Hovedscenen 20.15
• AVENGED SEVENFOLD Amfiscenen 21.00

ONSDAG

• ANIMAL ALPHA Amfiscenen 17.30
• BAD RELIGION Amfiscenen 21.00BECK Hovedscenen 22.15
• DIMMU BORGIR Amfiscenen natt 01.15
• MSTRKRFT Teltet natt 02.00

TORSDAG

• BULLET FOR MY VALENTINE Amfiscenen 17.30
• KILLSWITCH ENGAGE Amfiscenen 19.00
• HELLACOPTERS Hovedscenen 20.00

FREDAG

• DON JUAN DRACULA Amfiscenen 17.30
• OPETH Hovedscenen 20.00
• IN FLAMES Hovedscenen 22.00
• THE NATIONAL BANK Amfiscenen natt 00.45
• SLAGSMÅLSKLUBBEN Teltet natt 02.00

Har du tips og forslag til andre artister jeg burde få med meg, så sleng ut en kommentar. Jeg kommer til å sjekke mailen på lånemaskinene der borte, så prøver å få med meg alt=)

Ellers er det flere utdrikkningslag og et bryllup som står på planen i sommer. Ser med andre ord bra ut=)

Hanny er ein gruppe med den heller uvanlege besetninga vokal, cello, fiolin, trekkspel, gitar og trommer. Dei lagar vakker akustisk svevepop, og er kjem med si andre plate Scenity. An account of the influence of scenes on occidental societies 21. april via selskapet Metronomicon Audio. På deira nettsider får vi to låtar frå denne plata eg har store forhåpningar til.
20.04 – Oslo, Henie Onstad kunstsenter (m/Now we’ve got Members, Pilemil og Admiral Radar)
Hanny – Dune
Hanny – Homage
Hanny @ Myspace

Bob Haley slapp debutalbumet Let it Last for eit par veker sidan. Har du lyst på ein liten smakebit frå albumet, kan du ta turen over til heimesida deira. Der finn du singelen Star. Sleppekonsert var nyleg i Oslo, men ingen nye konsertar er planlagt med det første.
Bob Haley – Star
Bob Haley – If You Look At The World (NRK Urørt)
bobhaley.no

Animal Alpha er no ute med video til singelen Pin You All. Som med to av bandet sine tidlegare videoar, er det Petter Jahre som har regissert denne gongen også.
01.05 – Bergen, Garage
02.05 – Ålgård, Kongeparken
13.06 – Frøya, Jorddunstfestivalen
27.06 – Voss, Ekstremsportveko
11.07 – Stavernfestivalen
12.07 – Lakselv, Midnattsrocken
18.07 – Fjellparkfestivalen
01.08 – Vinjerock
02.08 – Storåsfestivalen
Animal Alpha – Pin You All (video)
animalalpha.com

Brut Boogaloo har vakna frå dvalen, og lagt ut to nye låtar på Myspace. Desse vil vere å finne på bandet sin andre LP, som er planlagt ein eller annan gong i 2008.
Brut Boogaloo @ Myspace

Arbeidstittelen på den komande deLillos 85-plata er Huskeglemme. Plata vil truleg kome ein gong i haust, men ein singel på forsomaren.
07.06 – Sarpsborg, Bellona-arrangement
delillos.no

Av ein eller annan grunn er Lind, Nilsen, Fuentes & Holm-plata Hallelujah Live no ute i USA.

Christer Knutsen har fått seg nye heimesider. For tida er han i ferd med å spele inn sitt tredje album. Han vil gjere eit par konsertar i somar.
26.04 – Randaberg, Sentrum
05.05 – Kristiansand, Javel
05.07 – Kongsberg jazzfestival
Christer Knutsen – Forget this Dance (Cowboy & Indianer session, NRK)
christerknutsen.com

Aerial of Wacken back in 2004, when it was still more manageable. Click here for previous aerials.

Few things hold more promise than huge festivals full of strangers and booze. Wacken Open Air brings all these possibilities to life. It is, unquestionably, the Metal Mecca of the world, but the music itself is only the starting point of a romantic lifestyle requiring metal encrusted leather, lots of beer and burping and pissing, and of course, rolling around in filth, falling into mud pits and freezing at night. It’s about being heroes, like in the bygone times, when men were quaffing Vikings and women were scantily dressed maidens. Like in those long ago times, it is also a time of pain.

Lets begin with the saga of Brett. He is a slight man of 22 who has been holding down a clerical position by day and rocking out to the likes of Nile and Samael at all other available hours. His decision to go to W:O:A 2007 was a little belated and just as he made up his mind, www.wacken.com pronounced the festival sold out. In lieu of letting the dream die he turned to E-Bay.

E-bay supplied him with a ticket, for an exorbitant sum of over six hundred American dollars, which he paid up. The ticket could only be shipped to England, but Brett thankfully had some friends who were also going to Wacken situated in the U.K. With the precious ticket safely in the hands of one of these friends, Brett, armed with a phone number, got on the plane.

01.08.07 Wednesday

I met him on the platform of one of the trains that would eventually get us to festival grounds. I was actually behind him in line for the metal detector at the airport something like thirteen hours before then, and seeing his perfectly dyed black hair, all-black attire and combat boots, I had an idea I would see him again. We took the train together, but then parted ways as I made my way over to the Remedy Records shuttle and he went to Itzehoe. I pretty much didn’t expect to see him again.

Crowd waiting for shuttle bus at Itzehoe. Courtesy of Roy Doron

But I did, sometime Wednesday evening, and things looked grim. He couldn’t find his ticket-holding friend, who was also in charge of the tent. The good news was that Wacken wasn’t as sold out as we thought and he was able to buy yet another ticket. After communicating this somewhat fortuitous point he walked off grimly determined to continue dialing his friend’s number, with every possible area code combination.

I saw him again around midnight. It was pitch black, I’ve already had a few beers, and I decided this to be the prime time to discover the paid toilets close to which I situated my tent (close enough to find, but not so close I could smell them). On my way out I bumped into Brett eating a muffin and drinking a juice by the little snack bar right outside.

“Did you find your friends!?” Turns out he didn’t, although he did find a great guy named Ben who had enough space in his tent to accommodate another body. So Brett happily settled in, leaving everything but his passport and money behind. Now that darkness descended and hundreds of new tents sprung up, he was completely unable to find anybody. Of course I took him in.

Earlier in the day, while talking to people on the Remedy Records shuttle, I realized there was a big to-do about showers which are contained inside a large tent with a few benches and rows of metallic walls with shower heads sticking out of them. No privacy you see. But the water is always hot, which is especially good when you shower late at night, and the temperatures are close to freezing. If you forget personal hygiene items and are sober enough to care about that sort of thing, there is usually a tent in the general festival area selling toothbrushes and such. The British girl I was talking to told me, with a certain unease in her eyes, that I won’t like the showers, because “you have to be naked.” Uh-huh… next amazing fact please.

After spending 2 hours looking for Edeka Markt, and picking up my ticket, and dragging all my shit back to where the shuttle dropped me off, I really had no patience to look for the showers near which I decided to camp. Thankfully, nearly everyone spoke English and many have been camping since Tuesday (or even Sunday!), even though the festival doesn’t actually start until Thursday. I asked around and a kid taking hits from a huge bong gave me directions to a large and prominent shower/toilets tent, which was conveniently situated next to what may have been an irrigation canal but has become a swamp and was soon destined to become a piss trough. I followed that until I found an empty spot and there I collapsed. This prime location also saved me the trouble of worrying whether I will ever find my tent again.

Eventually it began to reek

While at Edeka Markt I got my first frontal view of male genitalia. A small group wanted their picture taken and a guy who until that point was sprawled out on the ground in front of me, chewing on his ragged and bleeding cuticles, sprung up and offered his services. One of the guys promptly dropped his pants and repeated this act for several photos while the security guard, myself, and the drunk and bloody kid’s friend looked away. The security at Wacken seems more concerned with keeping people from open hostilities (of which I saw none) and also from sneaking liquor anywhere near the stages thereby promoting the buying of beers and cocktails on site.

By the time night came I stocked up on some provisions from the market, made myself familiar with surroundings and, of course, picked up a tent-mate. Brett of Many Misfortunes managed to fall into a mud puddle earlier and so was soaked through. He got the use of all the clothes I wasn’t wearing and slept fairly comfortably despite there being only plastic to separate him from the cold mud upon which my tent stood. Drunks tumbled all around like inept acrobats and partying went on all night. Too exhausted to care we slept through it all while strange shapes flitted across the walls of our tent and fireworks exploded in the distance.

Courtesy of Garth Witmer

02.08.07 Thursday

Many tents sprung up around us overnight. The queue of cars waiting to get in was still long as people waited hours and hours to move a few feet closer to the grounds. The frustration factor seemed minimal as I watched people jump in and out of cars, ride on top, blast music, get drunk and throw themselves in front of cars of people they knew or were about to get to know better. The whole village of Wacken was out and about in all the hubbub in the role of audience and beer/souvenir hackers. The children used the festival to make some extra cash, especially the enterprising Kristin of “Kristin Express” who hitched a little red wagon behind her bike and carted beer between the markets and the festival.

Gramma threw up the horns!

The metalheads who come to Wacken are true to their name, there is nothing neu about them. Amon Amarth, Children of Bodom and Blind Guardian are their gods. Many of them are polyglot, blonde, blue-eyed Norse gods who only know the bite of cold and the grim night. All I see is long hair, leather/denim vests full of patches, huge studded boots and faces red with sunburn and liquor, metal liquor: Jim Bean, Jack Daniels and some of the best beer the world has to offer. Bring forth your drinking horn!

Compensating for something?

The bands don’t start playing until 5pm, so after stocking up on food and booze and spending most of my money at the Metal Market there wasn’t much left to do but hang around outside of the my tent, get sunburned and people-watch. Sort of like at a street café in New York, except that this time people were a little more liable to pee a foot away from you and then fall into the puddle of their own making.

The sun began its course downward; the mood was that of impending insurgency and anticipation. All the thousands of hyped up and testosterone pumped bodies needed was a slogan to unite behind; an anthem to propel them to a better world. This was provided by popular media and “The Simpsons Movie” in particular. Meaning wasn’t important, it was the universal understanding of the absurd and humorous that ruled. Spider Shwein was an idol to revere and to worship with word and permanent marker.

Courtesy of Frida N.

Rain threatened all weekend, but nothing more serious than easy to ignore drizzle came down just as the music finally began. It apparently rained like mad the week prior which would explain all the straw-covered mud stinking gently as it sucked on my boots with slurpy kisses. It felt like walking on pillows.

Drinks aren’t allowed into the stage area, but I walked past the female guards with a water bottle full of whiskey, of which I partook heavily to drink away the fact that two days ago I was sitting in front of a computer at a corporate office, fixing type o’s for an executive.

The first band I caught was Narziss playing the temporarily renamed Hellfest stage, followed by Neaera, Animal Alpha and All That Remains. I stuck it out through these four bands and then adventured into the night. That was the most complete set I saw, as it really does become more difficult to catch the music you want to catch without missing something else or chancing being stuck so far back you may as well stay in your tent and listen from there. I didn’t really expect to be moved until All That Remains. I obviously never heard anything by the other bands.

Narziss did their metal thing on stage and chatted to their crowd in very good English despite being originally German. The crowd cheered after the frontman finally said “no more shtick” and then a circle pit broke out, and was sustained for some minutes. The set ended and a guy next to me thoughtfully vomited in his hand and stumbled past. I moved into the pit. God help me, but I wanted to be up front for ATR.

A girl near me was smoking a cigarette. Her index finger was topped with a long black nail, and the middle finger swaddled in fresh gauze extending to the wrist and palm. Her injury was obviously recent, well treated, and not considered a hindrance to being where the violence will break out soon.

Neaera reminded me that I am simply not good around crotches that happen in my direction unannounced as a crowdsurfer suffered the wrath of my elbow. Neaera was a pleasant surprise and a favorite new addition to my metal arsenal. The heavy music is interspersed with some melody and the shrieks with some clean vocals. The contrast grabbed at me and made me focus on the stage where the frontman was screaming something in German.

I heard the words “circle pit” and despite how tightly the people around me were packed, we were now packed even tighter as the center cleared out and a circle pit whirled screaming fans clockwise, picking up new members until it broke down into chaos.

Between songs I again heard something in German, and, again, the center cleared out. Except this time, I didn’t hear anything about a circle pit, so I looked around and it’s just me, and large men with no shirts on. And I saw they were looking back at me. And I saw pity in their eyes. Understanding dawned as I noted a wall of antsy looking guys build itself opposite from a one-person deep wall in front of me. “Oh no…” I possibly yelled before being pushed forward into a run and smashing into people opposite of me.

At a 30-degree angle from the ground which now had nothing to do with my feet I strained to breathe. After a few minutes of herculean effort, I finally made it out of the pile of humans collapsed in on itself. A tiny Swedish guy was lifted from the very center of the pile, purple with the effort of survival, but motioning that he is OK.

I reached for my whiskey and found that pocket wanting. But I need my whiskey! I need it to help my lungs expand again! So I staggered around and looked under people’s feet until I found my bottle trampled into the mud but still intact. I dug it out and drank my fill–come to my lips my darling, I treated you poorly, but you love me all the same. At no point before, at any show, have I been part of a Wall-Of-Death.

Don’t think I didn’t keep drinking it!

Most people were willing to sit through Animal Alpha, myself included. Appealing in their own psychobilly way, they eventually played a song I’ve heard before, “Bundy,” and although I already decided not to think much of them, I couldn’t help but at least like that one single. Still, at a festival famous for its metal, Animal Alpha was incongruent despite all the white face paint. They, as well as Lacuna Coil later, seemed to focus in on a Hot Topic following.

By the time All That Remains came on, I could see my breath in the chilly air. Freezing and stinking I welcomed the press of other bodies in similar condition. The roadies messed around with the equipment for too long and the crowd got restless. Finally the band came on and made me realize that I was homesick. Sad but true. I didn’t want this American band to leave the stage because in the sea of Europeans, I haven’t really heard an American accent all day. I was dying for a familiar chord. I traveled to the front, smashed up and beat up, where the muscle I pulled during Neaera loosened up. Then I kicked my way back to the pit.

Despite overall greatness, the best part of the show was in the end, where six guys wrestled all over the campground for one drumstick; none of them were willing to give up. I followed them around and took blurry pictures while they screamed at each other, bit each other, tripped each other up and then clambered back up. Sweat drenched I followed their progress with whiskey-fueled hilarity doubling me over until one man was victorious and climbed out of the sprawling mass of legs and heads and arms all ending in one point—the drumstick.

I considered hanging around for Hatesphere and Overkill but liquor and metal are fine bonding materials for strangers and I ended up walking off for a drink with a fellow All That Remains admirer. Our unsteady progress across straw-covered and metalhead-strewn mud was checked by guys chasing each other with armfuls of straw.

As the night went on, I forgot my journalistic duties and although I may have heard a little Overkill I mostly concentrated on not tripping over passed out drunks in fear of becoming one of them. Eventually I made it back and around 2am I showered, listening to the guys on the other side singing and shrieking. I was very proud of myself for not slipping on the wet wood. After a treacherous journey back to the tent I collapsed into my sleeping bag and slept the dark sleep of blackout.

At three in the morning I heard my name called and quickly wondered if a new “friend” decided to seek me out refusing to take a no for an answer. But it was only Brett. Despite finding his British friends, and their tent, he decided to come back to me under the pretense of my ground being softer. He caught me up on all the latest misadventures and I slept again.

————————————

CLICK HERE FOR PART TWO, REPLETE WITH WORDINESS AND A COUPLE OF PHOTOS OF ACTUAL BANDS

Article and Images Copyright © 2007 to ETL unless otherwise specified or The Simpsons