Da jeg så denne boka første gang fikk jeg enormt lyst til å lese den. Design og innbinding er originalt og svært delikat. Jeg likte å bare holde boka i hånda. Teksten bakpå var også fristende. Nå kan det jo sies at når forventningene skrues til de grader opp blir jo også fallhøyden ekstra stor. 

Boka er skrevet av en nordmann med det klingende norske navnet Gabriel Michael Vosgraff Moro.  Du kjenner kanskje til ham, han fikk gode anmeldelser da han kom med sin debut i 2005, Autobahn.

Der lyset slipper inn har også fått mange gode anmeldelser. Jeg hadde aldri hørt om mannen eller boka inntil for en uke siden.

Boka omhandler et homofilt trekantdrama i Venezia på 1500-tallet. Det er en ganske kul rammefortelling; en døende dverg ligger i et stort, tomt hus og forteller en historie til en mystisk skikkelse som ligner Døden eller Djevelen slik vi kjenner ham i blant annet folkeeventyr og sagn, men også i forfattede verk som f.eks. Doktor Faustus . Der lyset slipper inn er en historie om kjærlighet, svik, hat og sjalusi. I midten står jødehateren som forelsker seg i en jøde, og tjeneren hans som gjør det samme. Her er duket for konflikter!

Likte jeg boka? Underveis tenkte jeg noen ganger at handlingen i boka ble for forutsigbar. Jeg undret meg over at forfatteren avslører noen viktige detaljer helt innledningsvis. Jeg skal ikke røpe for mye her, men la meg si at jeg selv ble lurt trill rundt og at jeg satt med et fornøyd glis rundt munnen da boka var ferdig lest. Den er god! Handlingen er spennende og lagt til et miljø som gir ekstra koloritt og stemning til fortellingen. Jeg synes Moro skriver godt. Han har et gammelmodig, konservativt språk, noen ganger oppleves det som særs godt, andre ganger noe haltende. Det jeg liker veldig godt er at pennen hans maner fram klare bilder i hodet mitt. Av en mann sittende ved et bord som spiser nøtter med ryggen til. Av to gutter på et tak under en nattehimmel. Av en dverg flytende på et skatoll langt til havs. Av væskende sår og blodig urin i et rom med innestengt lukt. Jeg grøsser ofte av detaljene som trer fram for mitt indre øye. Det er en mørk og til tider makaber roman.

Boka er lettlest og med godt driv – anbefales!

Lesere av Knirk sin blogg vet at Knirk stadig leter etter lesestoff til sine sønner på 7 og 10 år. Særlig den eldste er ikke veldig begeistra for å lese selv. Likevel har han en serie bøker som han leser om og om igjen og som han har et nært, intenst og varmt forhold til, nemlig Taynikma. Serien på fem bøker er skrevet av danske Merlin P. Mann og illustrert av Jan Kjær. Det er en blanding av tegneserie og roman, lettlest og spennende. Teksten kan vel klassifiseres som fantastisk litteratur, og illustrasjonene er mangainspirerte.

Hovedpersonen i bøkene er 14-årige Koto som reiser til storbyen Klanaka for at selge et gammelt arvestykke, men ender i stedet i tyvetrening hos den skumle Mester Gekko, som egentlig har helt andre planer for Koto. Arvestykket er nemlig et eldgammelt magisk våpen, Taynikmaen, og Koto selv viser seg å besitte Skyggekraften, som gir ham magisk kontroll over skygger.

Merlin P. Mann og Jan Kjær lager Taynikma

I hver bok er det et tegnekurs bakerst hvor du kan lære å tegne i ekte Taynikma stil. Bøkene inspirerte sønnen min til å tegne, og han har de siste årene vært fast bestemt på at han skal bli illustratør. Han tegner i timesvis, og særlig manga liker han godt. For noen uker siden skrev han en e-post til Jan Kjær som illustrerer Taynikma bøkene, og han fikk et langt og hyggelig svar. Da var det stor jubel i stua og nå er Taynikma interessen vokst enda større. Heldigvis er Mann/Kjær produktive, og det kommer stadig nye serier og bøker.

Taynikma bøkene anbefales fra 7/8 år.

Anmeldelse av Digitalt museum
KulturIT og en rekke norske museer.

Nettstedet Digitalt museum ble lansert 19. mai i år, og inneholder bilder og gjenstandsbeskrivelser fra storaktører som Norsk Folkemuseum og Maihaugen, sammen med en voksende rekke museer av varierende størrelse. Siden er utformet av KulturIT, et selskap som drifter og utvikler IKT-løsninger for museumssektoren. Den svenske søstersiden ved samme navn ble lansert en måned etter den norske, og har samme utforming. Begge sidene viser fram samlinger som museene ikke prioriterer å vise fram, eller som er for skjøre til å bli stilt ut.

Målsetningen for Digitalt museum er ifølge KulturIT å ”tilgjengeliggjøre museenes samlinger til alle interesserte”. Nettsiden omfatter et enormt materiale, fra portrettfotografier og middelalderklær til leketøy fra 80-tallet. Selve søkefunksjonen fungerer greit; den interesserte kommer langt ved å kombinere fritekstsøk med avgrensinger i tid og sted.

Digitalmuseets sterkeste side er det enorme stoffet de har tilgjengeliggjort og fortsetter å legge opp. En felles database for de norske museumssamlingene er en strålende idé. Digitalt museum gjør det mulig for store og små samlinger å inngå i en felles helhet hvor de utfyller hverandre, og gjør at små og store museer kan vise fram samlingene sine på lik linje. Museet fokuserer på å digitalisere så mye materiale som mulig, noe som gjør at den interesserte kan studere mange gjenstander av samme type, i stedet for å måtte stole på museenes utvalg av hva som kan sees på som representativt. Der for eksempel Norsk Folkemuseum har en tendens til å velge ut det spesielle for å representere det generelle, kan brukeren på Digitalt museum selv gjøre utvalget, og selv gjøre seg opp mening om stoffet.

Selv om intensjonen er god, og rammeverket til dels fungerer, går de store bredden utover kvaliteten. Hver gjenstand er avspist med svært lite informasjon. I ekstreme tilfeller er bare gjenstandsnavnet oppgitt, oftere er det kontekst, bruksområde og tid som mangler. Beskrivelsene er i stor grad en gjengivelse av museenes egne arkivkort, og informasjonen som er gjengitt er ofte svært mangelfull. Det som er tilstrekkelig informasjon for en museumsansatt som kan sin stilhistorie holder ikke mål som endelig produkt. Her har ikke mottakerbevisstheten vært høy nok.

Noe av poenget med et digitalt museum er at brukeren kan avgrense søkene sine i tid og rom. På Digitalt museum mangler de fleste gjenstandene tidsangivelse, og dukker derfor ikke opp i tidsavgrenset søk. Dette gjør at en side som kunne vært et uvurdelig redskap for forskere i all hovedsak kan brukes til kuriosasurfing. I tillegg er søkefunksjonen basert på fritekstsøk, noe som gjør at en hette fra middelalderen som var i privat eie i 1945 også dukker opp i et søk som tidsmessig avgrenser seg til 1940-tallet. Dette er lite hensiktsmessig. I tilfeller hvor gjenstandene er mulig å datere omtrentlig, hadde det vært en fordel om museene hadde gjort en kvalifisert gjetting i stedet for å la tidsfeltet stå åpent.

Det samme gjelder forsåvidt hele søkefunksjonen. Søking med gjenstandsnavn vil også gi treff i kategorier, og et søk på sko, resulterer i en rekke gjenstander som er sortert under kategorien “vedlikehold av klær og sko”, uten at de av den grunn har noe med sko å gjøre.

I tillegg er det underlig at en nettside som sikter mot å bli en gjenstandsportal for hele landet ikke bestreber seg på å gjøre det mulig å søke med flere målformer. Søk på nynorsk gir sjelden noen treff, og selv om nettsiden inneholder store mengder samisk materiale, er det bare deler av dette stoffet som er beskrevet på samisk.

Digitalt museum er et flott tiltak med stort potensial. Siden museets målsetning er å gjøre samlingene tilgjengelige, ikke nødvendigvis å formidle dem, kan vi ikke forvente at tekstmassen skal bestå av store mengder nyskrevet materiale. Likevel er det et problem at stoffet er så dårlig kontekstualisert som det er. Digitalmuseet kunne vært så mye mer enn det er i sin nåværende form. For de mange som er interessert i historie uten å på forhånd ha stilhistorien i boks, vil Digitalt museum først og fremst bestå av en samling løsrevne ting uten kontekst. Økonomi, kjønn, klasse og tid er variabler vi trenger om vi skal kunne forstå og fortolke gjenstander, men som Digitalt museum ikke hjelper oss til å forstå.

Digitalt museum framstår i dag mer som et digitalt kuriosakabinett enn et digitalt museum. Heldigvis er siden under kontinuerlig utvikling; det blir fremdeles lasta opp nytt stoff og museene har mulighet til å gi gjenstandsbeskrivelsene litt sårt tiltrengt oppmerksomhet. Museet er morsomt som det er, men om de vil nå målsetningen om å ”tilgjengeliggjøre museenes samlinger til alle interesserte,” har de et godt stykke igjen.

Marthe Glad Munch-Møller,
masterstudent i historie, UiO

Forresten: I går hadde vi korreksturrunde på siste nummer av Fortid, altså nr 4/09 – Sykdom!
Denne anmeldelsen kommer til å stå på trykk der

Anne Enright fikk bookerprisen i 2007 for The Gathering. Den er oversatt til norsk, Sammenkomsten (innbundet 2008, heftet 2009, Cappelen Damm).

Anne Enright undervurderer ikke leseren sin. Det er, synes jeg, en ganske krevende bok å lese. Både språklig, men også oppbyggingen av historien som stadig hopper fram og tilbake mellom tre generasjoner.

Selve handlingen er langt fra unik. 9 søsken i Dublin, og en død bror. Det er begravelser, alkoholisme, sorg, traumer fra barndommen, skilsmisser og dager der man går seg vill. Dette er tema vi har lest om mange ganger før, og Enright føyer ikke til noe unikt når det gjelder handling i The Gathering. Forfatteren sier selv om boka i et intervju med Washington post at boka er “…the intellectual equivalent of a Hollywood weepie.” Det er godt sagt, synes jeg.

Styrken til Enright er definitivt språket – det er dynamitt. Hun skriver drivende godt og særegent. Jeg digger pennen hennes, hun er stilsikker, krevende og fortettet. Driv og lite dill.  Mye humor; til tider makaber og fandenivoldsk. 

I look at my hands on the railings, and they are old, and my child-battered body, that I was proud of, in a way, for the new people that came out of it, just feeding the grave, just feeding the grave! (s. 79)

Hun skriver boka som en jeg-fortelling. Hva heter det? Førstepersonsfortelling? Uansett, den som fører pennen gjør det for å minnes det som har skjedd tidligere gjennom generasjoner. Selv om hun fører pennen med stor sikkerhet, tviler alltid hovedpersonen på om hun husker riktig. Var det sånn det skjedde? Eller husker jeg feil? Noen steder fortelles parallelle historier; det kunne ha skjedd på denne måten, eller så kunne det ha skjedd helt annerledes på denne måten. Dette skaper en slags distanse til hendelsene fordi hun alltid tviler på sin egen hukommelse.

“How are you?” he might have said. I don’t think we kissed. The Hegartys didn’t start kissing until the late eighties and even then we stuck to Christmas. “I’m fine,” I would have said back. And he sat in the visitor’s chair and looked at this new scene: mother and child. (s. 53)

Jeg vet ikke om jeg liker det eller ikke. Noen ganger er det stilig, andre ganger blir jeg frustrert: Jeg vil vite akkurat hva som hendte – ikke lur meg med ‘kanskje det var sånn, eller kanskje det ikke var sånn’. Det skaper en distanse til hendelser og personer som irriterer meg litt av og til. Men det er jo bra det også – skjerper meg som leser.

Jeg angrer litt på at jeg leste den på engelsk. Jeg satt med ordboka en del fordi det er mange ukjente ord. Boka hadde også fortjent å bli lest i en periode med mye lesetid. Nå ble det mange avbrekk og oppstykka lesning – det passer ikke denne boka.

Takk til Gøril for anbefalingen. Anbefales!

Besøg nowinterblues og se den charmerende reklamefilm og læs om hvad du kan opleve på De Kanariske Øer. De kanariske øer er nok et sted de fleste danskere kender, men tænk lige over at der i øjeblikket er dansk sommer på øerne. Ja, kig ud af dit vindue og man tænker på andre ting. Er du træt a den allerede lidt for mørke tid i DK, skal du måske overveje et kig på http://www.nowinterblues.com/ og se de dejlige temperaturer dernede.
Du kunne jo planlægge en lille overaskelse til hele familien hvor lidt sport og og wellness i vinterferien kunne ændre den ellers grå og kedelige tid.

Jeg synes det er en super god og flot film. Der er desværre en del ting i bogen som jeg synes der mangler. Men den er super god. Og hvor er jeg glad for jeg har læst bøgerne for ellers kunne jeg da ikke have holdt spændingen ud Så 4 ud af 6 stjerner herfra

Papegøyen og kjøpmannen er en tradisjonell fortelling med opprinnelse i India for over 2000 år siden. Det er en fin, liten fortelling om frihet. Rumis gjenfortelling av historien har funnet veien inn mellom permer i Humle forlags første utgivelse. Boka er tenkt som en del av en serie, Det var en gang, som skal gi oss fortellinger fra hele verden. Bøkene er tospråklige. Papegøyen og kjøpmannen forteller historien både på norsk og på farsi.

Historien er fin, men jeg likte aller best illustrasjonene. De er utrolig nydelige. De er malt av en iransk kunstner, Ahmad Khalili, som behersker samme teknikk som de gamle tehusene i Iran ble dekorert med. Fargerike, litt naivistiske og melankolske malerier som løfter fortellingen fram. Bildet av boka her gir ikke boka rettferdighet, fordi innbinding og design er usedvanlig smukt, med gullskrift og farger som gjør en bokelsker mo i knærne. Du kan få en følelse av hva jeg mener ved å se her.

Boken er oversatt til norsk av Amir Mirzai og Kristin Groven Holmboe. Erling Kittelsen har gjendiktet tre av Rumis dikt til norsk.

Du kan få kjøpt den ved å sende en e-post til alba[at]albatrass.no eller ved å besøke Rumifestivalen førskommende helg. Både bok og festival anbefales varmt!

Der er noget med kulde, is og suicidale guldfisk i det københavnske teaterliv for tiden. Fænomenerne optræder både på CaféTeatret i “Under is” og i Dansk Danseteater-regi med forestillingen “Frost”. Og snart kan vi også komme “Ud i kulden” på Nørrebro Teater.

Tim Rushton har inviteret koreografen Tina Tarpgaard indenfor i varmen på Hippodromen, hvor hun har fået lov til at lege med hans fantastiske dansere. En invitation som hun har kvitteret for med den spændende og anderledes danseforestilling ved navn ”Frost”.

Det måtte jeg da lige kaste et blik på, tænkte jeg. Ikke blot fordi forestillingen lød interessant, eller fordi jeg er stor fan af danserne fra Dansk Danseteater, men også fordi jeg faktisk har modtaget undervisning i moderne dans af Tina Tarpgaard for nu en del år siden. Så jeg var lidt nysgerrig efter at se, hvad hun havde fundet på.

Og hittepåsomhed var der masser af i denne forestilling, hvor infrarød lysteknologi og interagerende computergrafik var en integreret del af koreografien. Via specialudviklet software er grafikken i stand til at  fastfryse aftryk af dansernes bevægelser og efterlade dem i rummet som digitale skulpturer. Dermed danner danserne selv den grafiske scenografi omkring dem.

Det elektroniske lydlandskab og computergrafikken fremmaner et køligt og utilnærmeligt rum omkring danserne. De får dog langsomt men stødt så at sige brudt isen med deres dynamiske og legesyge bevægelser, deres varme berøringer af hinanden og via deres humor. En humoristisk fremført vals til Leonard Cohens varme stemme gør udslaget og isen begynder at smelte. En optøning der visualiseres ved hjælp af computergrafikken med gigantiske “dryp” fra oven. 

Ja, det lyder abstrakt og var det også – som det så ofte er i moderne dans. Og meget opfindsomt og æstetisk flot.  Desværre efterlod forestillingen som helhed ikke noget mærkbart aftryk i mig i form af sindstilstande, følelser eller stemninger. Men jeg nyder altid danserne fra Dansk Danseteater. Udtryksfulde Stina Mårtensson er min favorit, og Minna Berglund betager i den grad også med sine lange lemmer og finurlige katteøjne.

Hvad: Danseforestillingen “Frost”  
Hvor: Hippodromen
Hvornår: 23. oktober – 13. november
Billetter: Billetnet

Dag Solstad
17. roman
Oktober Forlag 2009
154 sider

Anmeldt av Ola Jostein Jørgensen

Omslaget til 17. roman er ensfarget lysegrønt. På fremsiden står forfatternavnet og tittelen på boka, ingenting mer. Forfatternavnet med stor skrift omtrent midt på forsiden, tittelen i mindre typer under. Ingen illustrasjoner, det eneste typografiske elementet som er benyttet er hakeparenteser rundt forfatternavnet og anførselstegn rundt tittelen. Om man snur boka finner man ingen baksidetekst. Heller ikke på innbrettene står det noe, bortsett fra et bilde av Solstad og en kort setning om hvor og når han er født. Her er det virkelig ikke gjort noen som helst anstrengelser for å invitere den uinnvidde inn i varmen. Snarere tvert i mot, må man nesten si.

Øverst på smussomslaget er satt opp en tallrekke, som går fra bakre innbrett, over hele baksiden av boka, via ryggen, over forsiden og ender på fremre innbrett. Den går fra en til tjueen, med en sirkel rundt tallet 17, som jo er nummeret på denne romanen i Solstads forfatterskap. Det har vært en slags føljetong med Solstad, siden han ga ut T. Singer, tror jeg, hvor mange romaner han mener han har igjen å skrive, han sa den gangen at han ikke trodde han hadde mer en tre romaner igjen, og da skulle jo dette være den siste, men her er det altså en åpning for at det kan komme flere, eller ikke bare en åpning, det er vel nærmest et konkret løfte om at Solstad ikke planlegger noen pensjonisttilværelse riktig ennå.

Solstad er en gammel mann, han befinner seg på slutten av forfatterskapet sitt. Det er det ingen ting å gjøre med. Han bryr seg ikke om å forsøke å få nye lesere, og han har vel heller aldri vært den som har gjort seg lekker med fjær og klingende bjeller for å innynde seg hos det lesende publikum. Take it or leave it, tror jeg Solstad ville sagt, om han var amerikaner. Dette er en bok fra tampen av et forfatterskap, det muligens viktigste skjønnlitterære forfatterskapet i norsk etterkrigstid, og det er en roman som resolutt vender seg bakover og oppover. Bakover i den forstand at dette bygger videre, både direkte og indirekte, på temaer han har vært innom flere ganger tidligere, og oppover … vel, det skal jeg komme tilbake til.

Handlingen i 17. roman er fort oppsummert. Bjørn Hansen, kemneren fra Kongsberg, hovedpersonen fra Ellevte roman, bok atten, sitter på toget til Bø i Telemark. Vi får så rullet opp at han har sittet tre og et halvt år i fengsel, og at han i de årene som har gått siden har levd i Oslo, i Gamlebyen, fullstendig avskåret fra sitt tidligere liv, etter eget ønske. Han har en sønnesønn på elleve som han nettopp har fått vite om, og togturen tar ham altså til Bø, hvor sønnen hans bor med kone og barn. Bjørn Hansen gleder seg til å se sønnesønnen, Wiggo, men det har skjedd ”en beklagelig dobbeltbooking”, Wiggo er på en slags leirskole og kommer ikke tilbake før på søndag kveld. Dermed er Bjørn Hansen overlatt til sin sønn og svigerdatter i to hele dager. Og det går, nær sagt selvfølgelig, ikke særlig bra.

Siden dette er en direkte oppfølger til Ellevte roman, bok atten er det betimelig å si noen ord om den. En ensetnings oppsummering av den romanen er som følger: ”Kemneren på Kongsberg setter seg i rullestol uten å være lam”, det er enkelt sagt det bildet som har blitt stående igjen av den boka. Imidlertid er det mest interessante i Ellevte roman, bok atten, etter min mening, beskrivelsen av forholdet mellom far og sønn, hvor far (altså Bjørn Hansen) er så akutt oppmerksom på sin sønns tilkortkommenhet i sosiale sammenhenger, at han rett og slett skammer over sønnen sin, uten verken å kunne eller ville hjelpe ham, altså sønnen. Dette er både hjerteskjærende og velskrevet (og, som så ofte i Solstads aller beste øyeblikk, fryktelig morsomt), og utgjør hovedgrunnen til å gi seg i kast med foregående bok. Solstad har også skrevet fantastisk om far-sønn forholdet i 16.07.41, kanskje hans aller beste roman.

Under Bjørn Hansens togreise fra Oslo til Bø er det en scene som stikker seg ut i all sin stille merkverdighet. Helt mot slutten av togturen blir Bjørn Hansen tilbudt, av en medpassasjer på setet ved siden av, en sigarett, hvorpå de to røyker, inne på toget, hver sin sigarett, og stumper den i et håndholdt reiseaskebeger, uten viderverdigheter, og uten at noen av de andre reisende reagerer. Alle som vet noe om Norge og norsk røykelovgivning og norske holdninger til røyking på 2000-tallet skjønner at dette er fullstendig utopisk, faktisk, vil jeg si, i så stor grad, at det er mer sannsynlig med mennesker som kan sykle på vannet enn med mennesker som uhindret og uten protester kan røyke på et NSB-tog i 2009. Men denne scenen bare flyter forbi, uten at verken forfatter eller hovedperson legger videre vekt på det, ut over en viss forfjamselse hos hovedpersonen i det han først får tilbudet.

I det samme var det noen som dultet ham i siden. Det var tjukkasen som hadde okkupert setet ved siden av ham. Han strakte fram et sigarettetui i sølv og spurte om Bjørn Hansen ville røke en sigarett sammen med ham. − Går det an da? sa Bjørn Hansen forfjamset. − Ja visst går det an, sa den fremmede mannen og åpnet sigarettetuiet og bød Bjørn Hansen en sigarett. Bjørn Hansen grep en sigarett, og deretter grep den fremmede tykke mannen også en, trakk fram en elegant sigarettenner, eller lighter, og ga Bjørn Hansen fyr.

En mulighet her er at Solstad her markerer at boken tar en venstresving vekk fra alt hverdagslig, såkalt ”realistisk”, og signaliserer at denne boka, den foregår på et sted som riktignok ligner en god del på Norge per i dag, men som egentlig, dypest sett, ikke har noe som helst med det å gjøre, at vi nå befinner oss ute i, ikke det utopiske, for Bjørn Hansens skjebne er så nitrist at det ordet blir riv ruskende galt, men i en sfære som ikke har ”virkeligheten” (hva nå de måtte være) som sin geskjeft, at vi befinner oss i en idéroman. Alt det omkring, beskrivelsene av omgivelsene på Bø, gatene, butikken til sønnen, det er ikke virkelig, og det er ikke viktig annet enn som staffasjer. Det er mye ved boka som tyder på at dette er riktig, og det er altså denne sigarettrøykescenen som er første hint fra forfatteren til leseren om akkurat det.

Dermed blir forventningen hos meg som leser ganske stor når jeg ca. en tredjedel uti 17. roman får det for meg at det er dette som er hovedtemaet i denne boka, Bjørn Hansen som far, og også som farfar og svigerfar. Her har forfatteren bygget nærmest uutømmelige muligheter for å skape sterke, gode scener rundt far og sønn, far og svigerdatter, far og sønnesønn, far og sønn og sønnesønn og så videre. Mulighetene, forekommer det meg, er legio, og burde være perfekte for en forfatter som Solstad. Jeg må innrømme at jeg nærmest sitret av forventning ettersom togturen til Bjørn Hansen nærmet seg slutten.

Desto større ble skuffelsen da denne antagelsen viser seg å ikke holde stikk. Sønnen og svigerdatteren forblir uengasjerende figurer, og det skjer i grunnen lite interessante ting i interaksjonen mellom de tre. I stedet begynner romanen i siste tredjedel å kretse omkring hvorfor Bjørn Hansen gjorde dette vanvittige stuntet med rullestolen i forrige bok, og ikke minst dukker temaet om Guds eksistens opp, som et ekko fra Professor Andersens natt. Og det er mulig det bare er denne leseren, men ingen av disse temaene, i hvert fall ikke slik de behandles i denne boka, forekommer meg å være spesielt interessante. Som leser sitter jeg plutselig og føler meg merkelig uengasjert.

Det er en skrivetaktikk det forekommer meg at Solstad har benyttet før, at en av hovedpersonene hans gjør ett eller annet tilsynelatende uforståelig, og deretter lar forfatteren mye av boka spinne rundt hvorfor hovedpersonen gjorde dette uforståelige – det dukker opp både i Genanse og verdighet, hvor Elias Rukla går og grunner på hvorfor han mistet beherskelsen over denne paraplyen, og det er spesielt trettende i Professor Andersens natt, hvor Andersen grubler seg halvveis til grunne over hvorfor han ikke kontakter politiet og anmelder dette drapet han har sett. I denne boka er det altså Bjørn Hansen som ligger våken om natten og lurer på hvorfor han gjorde som han gjorde, i forrige roman der han var hovedpersonen.

Et eksempel:

Men det som virkelig får det til å gå kaldt igjennom meg er at jeg ikke greier å gripe at det er meg og mitt liv jeg ligger og tenker over nå. Hver gang jeg skal prøve å fastslå det for meg selv, så glipper det fullstendig, jeg fryser til, for jeg forstår det ikke. Jeg fatter det virkelig ikke. Og fra et endelig synspunkt er det uhyggelig, tenkte han. Men det er vel kanskje slik med endelige synspunkt når de beskjeftiger seg med det uendelige, prøvde han å berolige seg med. For når jeg beskjeftiger meg med meg selv og mitt liv på denne måten så beskjeftiger jeg meg jo med det uendelige i det endelige. Eller kanskje det endelige i det uendelige.

Selv nå, etter å ha lest denne delen av romanen både tre og fire ganger, klarer jeg ikke å få noe grep om den, tekstens tannhjul slurer og går, og det er vanskelig å peke på dem og si hva som er galt, men de griper ikke fatt i noe, det er ingen kontakt mellom ordene på siden og meg som leser, jeg engasjeres verken følelsesmessig eller intellektuelt, og jeg skal ikke entydig slå fast at det er tekstens feil alene, men jeg kan i hvert fall si at det er andre deler av denne boka som gjør det, som tar tak i meg, på begge disse nivåene, men disse passasjene gjør det ikke.

Hvis vi altså skal lese dette som en idéroman, skrevet over temaene Guds Eksistens (eller kanskje mer presist; hva man skal gjøre som menneske i en verden hvor Gud ikke eksisterer) og også Umuligheten av å være autentisk i møtet med andre mennesker (som så vidt jeg kan skjønne henger sammen med det første), og jo, noe om Det moderne er det også her, ungdom versus alderdom, det dukker opp flere ganger, men jeg må dessverre fastslå at det ikke er vellykket, fordi jeg ikke kan se at Solstad med denne romanen kommer noe lenger med disse idéene enn han har gjort i idligere verker, det er, våger jeg å påstå, rett og slett ikke godt nok tenkt.

Men vi er ikke ferdige med å vende oss oppover. Avslutningen, de siste femten sidene eller så, vekker meg opp fra den halvdøsen jeg har lest de foregående sidene i. Det er en merkverdig scene med noen hangglidere, Bjørn Hansen ser, sammen med sin sønn og svigerdatter og noen andre mennesker, at Wiggo, sønnesønnen, og noen andre barn, svever over landskapet, i følge med to voksne, som vokter og passer på dem, frem og tilbake glir de, snart nærme, snart langt unna. Jeg finner ikke bedre ord for denne delen av boka en vakker og gåtefull, og det ligner lite på noe Solstad har skrevet tidligere, bortsett fra kanskje den delen av 16.07.41, der unge Solstad og en venn sitter i loftsvinduet og sender ut farens patenterte fallskjerm-rør over Sandefjord.

Og så kommer slutten, temmelig brått. Solstad tillater seg en bekmørk vending, som er både ytterst tragisk og meget komisk på en gang, og som jeg ikke skal beskrive i detalj for ikke å ødelegge for de som ennå ikke har lest boka. Men han redder romanen inn, han gjør det, i siste sekund, så og si, fra å være ”middels vellykket” til å bli ”god, med skjønnhetsflekker” – begge deler målt med den målestokken Solstad selv har satt opp med sitt øvrige forfatterskap.

Til sist må det nevnes noe nytt, noe jeg ikke kan huske å ha sett i en Solstad-roman før:

Det dukker stadig opp setninger som er direkte sitater fra andre forfattere – ”Angsten spiser sjelen” står det et sted, som jo er fra Slovskij, ”Livet er et annet sted” står det et annet sted, tittelen på en Kundera-roman. Et Arild Nyquist-sitat dukker opp i veikanten også, om jeg ikke tar feil. Det finnes flere, jeg mistenker mange flere. Om det er et poeng med dette ut over å more seg med å legge ut agn for en litterær skattejakt aner jeg ikke, men ganske morsomt er det allikevel.

Experimentariet har nu udgivet Klimamaskinen og The Love Bug Show. I spillet skal man vikariere for vejrguden Puffy, der skal på date med pigen Shiny. Mens vejrguden flyver verden rundt med sin udkårne, skal spilleren sørge for  godt vejr til de to turtelduer på deres destinationer.

Dette gøres  praktisk ved at betjene sig at 4 håndtag hvormed spilleren justerer solskin, drivhuseffekt, refleksion og tryk. Når man har sørget for godt vejr i Danmark ved at skrue op for sol og drivhuseffekt, flyver Puffy videre til Spanien. Her erfarer man, at det havde negative konsekvenser at lave godt vejr i Danmark. Senere indtræffer katastrofalt vejr i USA efter man har klaret ærterne i Spanien.

Den læringsmæssige målsætning synes klar, nemlig at spilleren finder ud af at klima er en global ting, og hvis man umiddelbart glæder sig over varmere vejr i Danmark, bør man forstå at det ikke er idel lykke for hele planeten. Desuden finder man som spiller ud af undervejs, hvordan de forskellige justeringer man foretager sig undervejs påvirker vejret samt at det bliver mere komplekst jo flere parametre man kan skrue på.

Spillet eksemplificerer en velkendt problemstilling indenfor underholdende læringsprodukter, nemlig “hvordan gør vi det her med klima interessant for de unge??” (Underforstået – det er ikke interessant i sig selv). Svaret i Klimamaskinen er at kombinere klima- og dating problematik. Sidstnævnte ved vi, at unge interesserer sig voldsomt for. Sådan sikrer afsenderen, at de unge motiveres til at spille spillet til ende. Spilleren vil jo vide hvordan spillets romancen ender; altså om Puffy får sit kys af Shiny.

For at få historiens slutning skal man sætte sig ind i sammenhængen mellem de forskellige vejrfænomener. Samtidig modtager man sms’ser fra Puffy og Shiny ligesom der popper quiz spørgsmål op om både dating og klima og hvis man når at klikke på alle kærlighedsbillerne som løber over Puffys instrumentbrædt, får man ekstra points. Man har altså som spiller rigeligt at se til undervejs.

Det er lykkes experimentariet at lave et underholdende spil med klima som tema. At pakke klimaundervisning ind i en historie om vejrguders kærlighedsliv er et nytænkende forsøg på at fange målgruppen ind og historien fungerer faktisk udmærket. Det er netop historien, der bærer klimamaskinen frem. Gameplayet begrænser sig til et kapløb med tiden krydret med quiz spørgsmål, og er som sådan forholdsvist trivielt. Dog er det jo interessant i sig selv at være boss over vejret i den halve time man spiller… Hvor kan man ellers få lov til det??

http://www.klimamaskinen.dk/

“Det er sådan en forestilling, der får en til at tænke, at meningen med livet er at gå i teater! “, skrev en af mine FB-veninder som kommentar til min meget begejstrede statusopdatering:  ”er stadig helt oppe at køre over H3K på Republique! Og deres seje spejltelt!”

Jeg var virkelig høj på teater og glad i låget flere dage efter at have oplevet H3K på Republique. Fordi det var så gennemført et koncept, der holdt hele vejen igennem, fordi skuespillerpræstationerne var eminente og fordi det hele var så løssluppent og fyldt med energi, ordekvilibrisme, musik, sang og latter. Og fordi et hold af potente mænd, iført undertrøjer og gummisko, kastede sig kærligt ud også i at spille alle kvinderollerne i Shakespeares “Helligtrekongers aften” – det var über morsomt og helt igennem eminent!

Du husker måske “Flammens muse”, som blev hædret med en Reumert-pris i 2008…? Det var skuespillerne Lars Mikkelsen og Thomas Magnussen, som sammen med instruktøren Barry McKenna og musikeren Klaus Risager udtænkte konceptet, som gik ud på at lave en nyfortolkning af Shakespeare. Det resulterede i en dybt original, enkel og vittig forestilling, som nød stor succes.

Tænk at de fantastiske 4 (altså Mikkelsen, Magnussen, McKenna og Risager) turde kaste sig ud i en 2′er! Det gjorde de heldigvis, og inviterede yderligere 4 sprælske skuespillere med til at udvikle H3K, nemlig Morten Hauch-Fausbøll, Peder Holm Johansen, Benjamin Kitter og Kenneth Müller Christensen. Og det gjorde de klogt i. For er du gal, hvor det swinger, når d’herrer folder sig ud i forvekslingskomedien, hvor intet er helligt og alt udsættes for holdets befriende legesyge undersøgelse af kærlighedens krumspring og af mandens og kvindens driven gæk med hinanden i kærlighedens, liderlighedens og forskellige afarter af begærets navn. Der er en livsbekræftende gøglerglæde og en “spæn ud i dit liv og lev det!” over forestillingen, som er sprælsk og veloplagt fra start til slut.

Det stemningsfulde Spejltelt – som i øvrigt er rundt ligesom Shakespeares Globe Theatre i London - er et genialt koncept, som holdet udnytter til fulde ved at drøne op og ned mellem publikumsrækkerne, og ved at skuespillerne fra tid til anden finder en ledig stol at sætte sig på, mens de betragter de andre spillere på scenen og kommer med tilråb. Det fungerer super godt og er med til at sætte fut i publikum, der er placeret hele vejen rundt om scenen.

Det mest fantastiske er, at forestillingen ikke behøver en masse rekvisitter og  scenografi for at lykkes. Alt overflødigt er skåret væk. Det er ene og alene skuespillernes mestring af skuespilkunsten, der får det hele til at koge og får den sprængfyldte Spejlsal til at juble af fryd over teater, der virkelig rykker noget.

Særligt vil jeg fremhæve den langbenede Mikkelsen, som jeg simpelthen ikke kan stå for! Han har så meget charme og finesse og så mange tangenter at spille på. Og så er han ustyrligt morsom som den gnavne gamle hushovmester, der bliver elskovslysten og pludselig giver sig til at spankulere rundt i gule underbukser og lange sorte strømper, mens han øver sig i at smile kælent til sin udkårne. Det er humor! Jeg var ihvertfald ved at trille ned af stolen af grin.

Også den bredskuldrede og skæggede Kenneth Müller Christensen var eminent og morsom i rollen som den nuttede kammerfrøken. Og Morten Hauch-Fausbøll imponerede ved smidigt at veksle mellem rollen som den enfoldige Andreas Blegnæb, som med overbid og naivitet i øjnene kunne få publikum til at grine uden at behøve sige noget og som den forelskede, flotte fyr, Hertug Orsini, som tydeligvis var Blegnæbs diametrale modsætning.

Fænomenet Klaus Risager leverer musikken og fungerer som naren i stykket, der smyger sig ind og ud af handlingen og kommenterer den med sin besnærende stemme, sine til tider kælne og til andre tider dæmoniske sideblikke og med sine melodier, der bl.a. spilles på sarte citarstrenge. Jo, han er et spændende kapitel for sig.

Som min veninde sagde - efter at vi med store smil og tøsefnis, havde sagt “tak for i aften” til Lars Mikkelsen og co. som stod udenfor Spejlsalen efter forestillingen og smilede til de mange gymnasieelever, der var i teatret den aften – “den sidste forestilling, vi så, var da god, men det her, det rykkede da virkelig noget!!”

Og lige der kunne jeg overhovedet ikke komme i tanke om, hvilken forestilling vi sidst havde set - jeg havde kun H3K på nethinden.

Hvad: H3K – hvad I vil
Hvor: Republique, Spejlteltet på Øster Fælled Torv
Hvornår: 25. september – 7. november
Billetter: www.republique.dk

anmeldelse af dette spil hvor man kan lære engelsk…!

Nej. Jeg er faktisk ved at være ganske ked af tendensen til halvdulgt at se ned på krimier. Har selv været med på vognen, der enigt mellem tænder mumlede “ja, man skulle bare have skrevet en krimi, SÅ fik man anmeldelser”.
Jo, der findes veleksponerede, men dårlige krimier, meget dårlige, præget af stereotypt sprog og letkøbte samfundsmæssige og psykologiske “legitimeringer”, ligesom der findes dårlige romaner af anden art og dårlig lyrik.
Men der findes altså både begavede og beåndede krimier og krimiforfattere – det hele er ikke bare “bare”.
En af de begavede og beåndede har jeg skrevet om i foranstående post.

Forfatteren er min ven, men han har min professionelle anbefaling, ikke kun min venlige.
Og han har også skrevet ganske andet end krimier – i øvrigt.

Sneglens Hus. Hans Schmidt Petersen. C&K Forlag, 2009

Sønderjysk/grænselandsk, anmelderrost og begavet krimi. Anmelderrosen – fra fx Berlingske, Jyllandsposten, Kristeligt Dagblad og Litteratursiden.dk er fortjent. Bogen er præget af fuldt styr på litterære virkemidler, smukt sprog og ditto sans for menneskers psyke.
Dyb indføling i fremmedhed og fremmedhad – via forfatterens opvækst i det tyske mindretal i Sønderjylland OG via hans mangeårige liv som dansker i Tyskland, de seneste 14 år i Berlin.

Men allermest interessant er måske bogens mange kvinder og mange relationer til kvinder. Det er selvfølgelig ingen femikrimi, da den jo er skrevet af en mand, men bogens hovedperson, kriminalkommissæren Carsten Matthiesen, er en mand som i så høj grad relaterer til kvinder.
Det har hele tiden slået mig, at her var en usædvanlig kærlig, øm og respektfuld skildring af “dagligdagens” kvinder set med en mands øjne, relateret til af en mand – kolleger, venner, ægtefælle, mistænkte. Her er ingen nonchalant macho-kommissær, men et levende (og sårbart) menneske af manderacen. Måske netop en meget nutidig mand, en mand, som ikke hader kvinder – for nu at sætte det på en nem pang-form.

Berlingske gav Sneglens Hus 5 stjerner og kaldte den “den danske krimi, man har gået og sukket efter” og sagde yderligere: “Endelig en krimi der går lige i flæsket på dansk selvforståelse”.

Dansk-tyske Hans Schmidt Petersen har et solidt og højt begavet forfatterskab (på dansk og tysk) bag sig og fik af Politikens Angela Brink for et par år siden disse ord med på vejen om sin (af mange ikke-forståede) filosofiske roman Den gode Amerikaner (Aschehoug): ‘genialt foruroligende’ og ‘blændende’.
For sin debutroman Den lodne Bøg (Gyldendal) fik Schmidt Petersen Bogforums debutantpris, og for den tysksprogede Die Täuscher (Bastei-Lübbe) modtog forfatteren Det tyske Raymond Chandler-selskabs Marlowepris.

Ane-Marie Kjeldberg

Jeg sier bare én ting: Jeg vil også ha en elefant!

Sara Gruen har skrevet en bok om USA, depresjonen og sirkuset The Benzini Brothers Most Spectacular Show on Earth. Det er en litt uvanlig setting, men likevel var det ikke vanskelig å se det hele for seg. Jacob, veterinærstudenten som aldri blir veterinær og den skjønne Marlena som balanserer på hvite og sorte hester. Noen gale sjefer, noen rare dyr, noen utrolig kule karakterer og et sirkus på skinner hvor alles skrekk er å bli redlighted – kastet ut av toget midt på natta – i fart – for å dø. Jada, det er lett å se det hele for seg. For et liv!

Det hele spinnes fram av hovedpersonen som vi glimtvis treffer i en alder av nitti år – eller er han nittitre? – som en skikkelig grinete, sinna og utrolig skjønn gubbe. Alle har glemt ham, men han har ikke glemt livet. Det skjønner vi når han er sammen med Rosemary, den vakre pleieren eller når han forteller oss om sirkuslivet den gangen for lenge siden.

Det er ikke barnemat å jobbe på sirkus på 30-tallet i USA, det er sikkert. Sara Gruen har gjort mye research og det merkes. Det er levende fortalt, og personene er som tatt ut av et filmmanus. Noen må ha grabbet til seg denne boka for å overføre den til lerretet? Den er som skapt for det.

Jeg synes den var noe tung i starten, kanskje fordi jeg leste på engelsk og jeg har mange hull – særlig når det gjelder sirkusslang fra -30 tallet? Men etterhvert gled det som en lek. Boka når vel aldri helt toppen når det gjelder leseopplevelser, men god underholdning er det. Og sjeldent har jeg blitt så begeistret for et dyr i en bok som for elefanten Rosie! Jeg vil  også ha elefant!

Sakset fra intervjuet med forfatteren i slutten av boka når hun får spørsmålet om Rosie, elefanten, er basert på en virkelig elefant:

Several elephants, yes. There was actually an elephant that would pull her stake out of the ground to go and steal lemonade, and then she’d go back and put her stake back in the ground and look innocent while they blamed the roustabouts.

Boka er oversatt til norsk; Vann til elefantene (Bazar forlag). Takk til Unge Dreierstad for anbefalingen.

On the Sunday of Life  er Porcupine Tree sitt første studioalbum og det er Steven Wilson som i hovedsak synger og spiller musikken på alle sangene. Albumet ble utgitt i 1991 og er en grunn en samling av sanger fra Tarquin’s Seaweed Farm og The Nostalgia Factory som i sin tid bare ble utgitt på kasett.

Musikken på albumet kan på ingen måte sammenlignes med musikken som Porcupine Tree spiller i dag. I det hele tatt er jeg ikke så veldig glad i On the Sunday of Life som er fylt av det man kan kalle psykedelisk rock. Noe ambient er også å finne, blant annet på åpningssporet Music for the Head.

Mye av vokalen på albumet er veldig sær, som om Steven Wilson skulle hatt en slags heliumstemme.En annen ting som skiller seg ut er bruken av elektroniske trommer da bandet ikke hadde noen trommis på dette tidspunktet.

Heldigvis finnes det noen lyspunkter på On the Sunday of Life også. Det er to låter som skiller seg ut; Radioactive Toy og Nine Cats. Førstnevnte er blitt en klassiker som er spilt mye live, mens Nine Cats har fått en vakker akustisk versjon på B-side albumet Insignificance som i mine ører er bedre enn versjonen som er å finne på denne plata. En annen sang fra albumet jeg synes er grei er The Nostalgia Factory, som minner mye om det som er å finne på senere album. Desverre er de andre sangene på On the Sunday of Life i store trekk kjedelige og i noen tilfeller ubehagelige å høre på.

Kort oppsummert er On The Sunday of Life ikke et sted å begynne hvis man vil høre på Porcupine Tree, men om mulig sjekk ut Radioactive Toy, Nine Cats og The Nostalgia Factory som skiller seg ut som de sterkeste sporene på albumet.

3/10

Å se folk få et stolbein kjørt inn i øyet med stor kraft, i full HD, er jo artig. Synd filmen ikke er det.

Filmen, som ikke har noe med det andre Punisher-makkverket med Thomas Jane, er en spesiell affære. Voldelig sådan, dog det dukker opp litt dialog innimellom – for de som liker slikt. Coveret lovte meg ganske mye. Deriblant stjerner. Men de biter over for mye, en rolle i Rome og en b-grøsser ikke er nok til at man blir en stjerne på noe som helst måte. Spesielt når karakterene stort sett er klin like. Harde guttebamser som er middels smarte og gråter en skvett når det passer seg.

Ray Stevenson spiller altså Frank Castle, hevneren med hodeskalle på brystet. Og en hjelm festet på hodet, som til forveksling ligner på hår, vet ikke helt hva stylistene har hatt i tankene. Etter en rimelig klein intro med photoshopfiltre og kraftfull musikk, får vi se karikerte mafianisser og Castles likvidering av disse, i noe som må være den mest latterlige scenen jeg noensinne har sett. Er det en voldskåt 14-åring som har regissert dette dillet? Blod, kniver og kuler flyr, der Castle blant annet henger opp-ned fra en lysekrone mens han spinner rundt, skytende med automatvåpen såklart. I slowmotion. Oppbrukt sier du?

Mer irriterende er det at de later som om det er et dyptpløyende plot med FBI og greier. Pretensiøst piss! I andre filmer med lignende galskap og karaktergalleri later de i det minste ikke som om det er en kunstfilm en Oscar verdig, som Smokin’ Aces og Sin City. Dialogen er merkelig og bærer preg av at skuespillerne er veldig klar over at det de sier er ren idioti. Stevenson spiller sin flateste rolle hittil, og jeg gidder ikke en gang snakke om hovedskurken, som er det mest patetiske forsøket på en erkeskurk noensinne.

Og hvorfor gi dette ut på blu-ray? Når de fleste scenene er filmet med et mystisk, mørkt og ‘grådig kult lizzåm’-filter, slik at du kan se hvert jævla korn på din HDTV, hvorfor gjør dere dette mot oss? Vi vil se skjeggstubbene til Castle og telle dem, ikke støv med grønn fargetone.

Endelig har jeg fået min poncho fra Ellos og jeg er super glad for den. Den er varm og perfekt til at lulle rundt i. Så den skal nok blive brugt her henover vinteren. Jeg har allerede luftet den i dag og den fungerede meget godt sammen med min efterårsjakke og gjorde lige den lidt varmere – rart.

Jeg har haft ret mange problemer med at få taget billeder af den, simpelthen fordi det er så mørkt og jeg ikke har blits på mit mobilkamera, men jeg håber det kan give et okay indtryk af hvorledes den ser ud i IRL.

Jeg synes dog ikke den er så grå på som på billedet på Ellos hjemmeside, det er som om den har en lidt mere brun undertone.