av Anne B Ragde

Boken handlar om tre norska bröder som inte setts på 20 år. En lever ett mer eller mindre lyxliv i sus och dus i Köpenhamn med sin sambo Krumme. En har stannat kvar på gården som han försöker driva genom att snåla på allting. Han lever i smuts och vanvård och har bara ögon för sina grisar. Hans dominanta mamma och hunsade pappa bor på gården med honom. Och den tredje brodern är tillknäppt och på ytan känslokall. Något som han anser behövs i hans yrke som begravningsentreprenör.

Så möts dessa tre bröder vid sin mors dödsbädd. Hemmasonen kontaktar även sin dotter som han haft sporadisk kontakt med under åren, en inte helt enkel relation.

Vilken underbart härlig, varm roman! Författarinnan gör fantastiska personporträtt och hennes skildringar av deras liv och deras miljö är superba!

Geir Rakvaag skriver i Dagsavisen om Anne B. Ragdes nyeste romankarakter, den 38 år gamle musikkjournalisten Ingunn, som innrømmer at hun er “en ekte famefucker”. Ragde spiller her på en stereotyp og gammeldags nedvurdering av kvinnelige musikkjournalister. Videre viser Rakvaag til min bok “Piker, vin og sang” (2006) og den heftige debatten om kvinnelige musikkjournalister som oppsto på 1990-tallet. For interesserte legger jeg her ut hele bok-kapittelet:

Kvinner i rockejournalistikken

”Her hadde jeg sittet i mattetimene og pønsket ut hvilke kule referanser jeg skulle namedroppe overfor journalistene, hvilke skarpsindige verdensanalyser jeg skulle komme med, og det eneste vi fikk svare på var spørsmål om hva sånne søte jenter som oss, gjorde på et sånt sted som dette, det vil si: rockscenen.”
Liv-Marit Bergman i det svenske bandet Candysuck.

Selv om deler av tiårets musikk ble karakterisert som dårlig og overfladisk, var 80-tallet en gullalder for norsk rockejournalistikk, med både Puls, Nye Takter, Beat og Rock Furore på banen. Mye av det som skjedde i norsk musikkliv, ble ikke plukket opp av de store avisene, som var relativt kjendisorienterte som i dag. De ansvarlige for musikkstoffet i riksavisene var lite spesialiserte, og kanskje også lite interesserte — enkelte ble beskyldt for å drive med ren avskrift av plateselskapenes presseskriv. Som oftest ble rockestoffet degradert til barne- og ungdomsavdelingene i avisene og NRK. Den uavhengige musikkpressen ble derfor viktig, fordi den tok rock og beslektede musikkformer på alvor. Etter hvert ble en rekke skribenter rekruttert fra rockepressen til de store avisene.
En av de mest synlige kvinnelige pop- og rockejournalistene på 80-tallet var den tidligere nevnte Gerd Johansen. Hun hadde svart på en annonse som etterlyste skribenter til den nystartede musikkavisa Nye Takter i 1977. Det tok imidlertid ikke lang tid før prosjektet fikk økonomiske problemer, noe som førte til at bakmennene forsvant og medarbeiderne kom til plombert dør: ”Men da hadde jeg fått blod på tann. Jeg synes det var forferdelig moro å lage musikkavis og trodde vi kunne få den til å bli selvstendig.”  I april 1978 kom det første nummeret med Gerd Johansen i redaktørstolen. Samtidig lanserte Tore Olsen sin egen avis i form av Puls: ”Puls så ut som en skikkelig avis, Nye Takter som et menighetsblad! (…) De første utgavene ble til hjemme på kjøkkenbenken, settemaskinen sto på soverommet, oppvasken klatret oppover veggen, og to unger gikk for lut og kaldt vann mellom klipp og lim og søl,” sier Gerd Johansen.  Etter fem år overlot hun redaktørstolen til yngre krefter, men fortsatte som journalist og administrator i bladet. Senere har Johansen markert seg som en populær programleder i Nitimen og i P4.
Nazneen Khan-Østrem var en av relativt få kvinnelige musikkskribenter som markerte seg på 80-tallet. Hege Duckert, Ina Blom, Catharina Jacobsen og Martha Strand var noen andre. Nazneen bodde i småbyen Flekkefjord og kjente ingen andre som var interessert i pønk, da hun begynte å skrive i fanzinen Absolutt Musikk midt på 80-tallet.
– Det fantes jo ikke e-post og Internett da, så jeg skrev brev til folk jeg følte en musikalsk tilknytning til, og skaffet meg et nettverk på den måten.
Unge Nazneen skrev også et par leserinnlegg til de norske musikkavisene, hvor hun etterlyste mer stoff om den britiske indiescenen og flere kvinnelige skribenter. Resultatet ble at hun ble tilbudt spalteplass, og fra 1989 skrev hun fast for Puls .
I 1993 gikk musikkbladet Beat ut med en helsides annonse i eget blad der de etterlyste flere kvinnelige musikkjournalister: ”Vi tror at flere kvinnelige Beat-skribenter kan gi oss videre perspektiver — dessuten vil det selvsagt være en plussfaktor for arbeidsmiljøet.”  I tiden som fulgte, kom et lite ras av kvinnelige musikkskribenter på banen, blant andre Lene Wikander, Beate Nossum, Beate Charlotte Lunde, Hege Ulstein, Helle Høiness, Lone Ildgruben og Elin Lien. På radioen dukket Marit Karlsen, Gro Narvestad og Kristin Winsents opp. Det ble et rabalder da redaktør i Puls, Arild Rønsen, uttalte seg om musikkavisens kvinnevennlige profil i Arbeiderbladet i 1993: ”Vi satser hardt på å rekruttere skrivende jenter (…) Jentene greier å lage en mer seksuell og interessant vri, fordi de har lyst på intervjuobjektene.”
– Selvsagt gikk både jeg og flere andre kvinnelige journalister ut og sa at Rønsens uttalelser var idiotiske. Men det paradoksale var at Beate Charlotte Lunde nettopp var blitt sammen med Alex Rosén i Go-Go Gorilla, Martha Strand var blitt sammen med en i bandet Mazzy Star, og selv var jeg sammen med Helge Sten i Motorpsycho. Og vi hadde jo alle møtt disse i jobbsammenheng. Dette nevnte vi selvsagt ikke i avisoppslaget, men jeg husker at jeg smilte mye av det i ettertid, sier Nazneen Khan-Østrem.
Hun mener at hun selv, og mange andre musikkjournalister av begge kjønn, bruker seksualiteten sin for å få intervjuobjekter på gli.
– Jeg husker jeg intervjuet J. Mascis i Dinosaur Jr. på Cruise Café i 1991. Jeg var den eneste kvinnelige journalisten som traff ham den gangen, og jeg merket at vi hadde kjemi så fort jeg kom inn i rommet. Jeg spilte en litt tullete, søt og naiv jente. Han smeltet fullstendig, og snakket mye lengre med meg enn de andre journalistene. Jeg tror både kvinner og menn flørter i slike sammenhenger, for å åpne noen dører eller skape god stemning.
Mange av 90-tallets kvinnelige musikkjournalister falt fra etter få år. Nazneen tror årsaken er at kvinnene går lei og ønsker seg videre.
– I begynnelsen var jeg fanatisk opptatt av musikk, men etter å ha jobbet med det i mange år begynte jeg å få nok. Jeg var lei av å intervjue musikere som ikke hadde noen ting på hjertet. Det ble så intetsigende til slutt, og jeg fikk et stort behov for å fylle livet mitt med mer innhold.
Nazneen sa opp jobben i NRKs musikkavdeling og flytta til London for å studere internasjonal politikk.
– Jeg følte at det var på tide å bli voksen. Jeg fatter ikke hvordan enkelte av dagens musikkskribenter orker å fortsette, etter å ha gjort intervjuer med idiotartister i så mange år.
Hun tror mye kunne vært annerledes dersom det fantes andre kriterier for musikkjournalistikk i Norge, i dag er det knapt med rom for dybdejournalistikk og analyse.
– Jeg har utviklet en mer sosiologisk interesse for musikk, og liker å reflektere over musikkens innvirkning på samfunnsutviklingen, politikken og kulturlivet generelt. I Storbritannia er det større tradisjon for denne typen journalistikk.
NRKs første kvinnelige rockejournalist, Karin Westrheim, støtter Khans teori om at kvinnelige musikkjournalister ofte får behov for å komme seg videre.
– Jeg har møtt flere kvinnelige rockejournalister som har fortalt at de gikk lei av å skrive om halvviktige ting for umodne guttunger. De ønsket å utvide horisonten. Og det kjenner jeg meg igjen i. Jeg var drittlei av rock på slutten, og fikk alt langt opp i halsen. Da jeg plutselig fikk en gedigen baksmell på skatten, solgte jeg hele platesamlinga mi. Mange mannlige kolleger spurte meg hvordan jeg kunne finne på å gjøre noe sånt. Jeg burde jo tatt opp lån, mente de. Men platene tok opp halve stua, og nå greier jeg meg fint med iPoden.
Karin Westrheim kom inn i musikkjournalistikken i tenåra, da hun som datter av en NRK-mann fikk lov til å ha et ukentlig kvarters radioprogram på lokalsendinga i Nordland. På slutten av 70-tallet begynte hun å skrive for Puls, og deretter ble hun fast musikkmedarbeider i NRK Radio. Hun tror gutters medfødte ”nerdefaktor” har noe av skylden for at rockejournalistikken bestandig har vært så mannsdominert:
– Du må nesten være litt nerdete for å fungere som rockejournalist, og det er nok færre jenter som har det genet der. Jeg tror jenter og gutter bruker musikk forskjellig. Gutter bruker musikken for å presentere seg selv, og markere at dette er meg og det er de andre. Mens jenter forelsker seg i en låt eller en artist, og synes det er nok.
Nazneen Khan-Østrem er enig:
– Jeg var definitivt en veldig nerdete jente. Men jeg kan ikke så mange årstall, titler og produsentnavn som en del gutter. I sånne popquizer faller jeg helt igjennom. Men jeg kjenner de analytiske termene og kan snakke om de brede linjene i musikkens utvikling. Og det er vel strengt tatt mer interessant enn navnet på b-siden på en obskur skive?

I enkelte musikkredaksjoner har kvinneandelen vært så lav at det har dukket opp fiktive kvinner i spaltene for å rette opp inntrykket. Lenge anmeldte ”Anita Håland” plater i Natt&Dag. Dette viste seg senere å være et pseudonym for Turbonegers Thomas Seltzer. Mangelen på kvinnelige skribenter er en stor ulempe for den norske musikkpressen. Kvinner og menn tenker ikke helt likt, og i en musikkredaksjon vil blandingen bidra til gjensidig inspirasjon og utvidet perspektiv. Som de fleste spørsmål knyttet til kjønnsforskjeller er det sammensatte årsaker til mangelen på kvinnelige rockeskribenter, og den mest opplagte forklaringen er mangelen på forbilder. I Norge har vi hatt en liten håndfull kvinnelige rockejournalister hvert tiår, men de fleste har forsvunnet etter relativt kort tid. Westrheim har trolig rett i at dette også skyldes kvinner og menns ulike måte å forholde seg til musikk på. Mange gutter har en tendens til å se på musikken med et ”nerdeblikk”. De dyrker samler- og gutteromskulturen som fokuserer på faktakunnskap av typen albumtitler, årstall, produsenter, å kunne ramse opp navnet på ti band som har gjort låta før, og så videre. Jenter har gjerne fått sitt forhold til musikken på dansegulvet eller gjennom sterke møter med enkeltlåter. De bruker ikke musikkunnskap som et redskap for å posisjonere seg overfor hverandre, og de behersker heller ikke snakket rundt musikken som preger musikkavisene.
Selv om det er vanskelig å si noe generelt om forskjeller mellom kvinnelige og mannlige egenskaper, har mange jenter det til felles at de ønsker å bli likt av de fleste. Gutter har kanskje en litt mer avslappet holdning til dette. Som musikkjournalist må du tørre å gjøre deg upopulær, det er et svært synlig yrke, og du kan lett få deg fiender. Kanskje dette skremmer jenter fra å innta slaktebenken? På den annen side kan man påpeke at kvinnelige film-, teater- og litteraturkritikere aldri har hatt problemer med å hente fram storslegga.
– Det kan hende man påtok seg en hardere og mindre sympatisk stil enn det som egentlig var naturlig. Du fikk et litt oppblåst ego og pisset inn reviret ditt veldig tydelig. Det er ikke sikkert at den tida fikk fram det beste i deg, for å si det sånn, sier Karin Westrheim.
Forsker og musiker Anne Danielsen (fra Ung Pike Forsvunnet) mener at ”jentekulturen” er for en minoritet å regne i rockejournalistisk sammenheng:
– Etter mitt skjønn har musikkjournalistikken mye å tjene på at andre typer erfaringer med musikk også kom til uttrykk. Man burde i større grad rekruttere journalister med forskjellig bakgrunn og la denne forskjelligheten komme til uttrykk i spaltene.
Musikkjournalisten hevder at hans eller hennes smak og tolkning er den rette, og jenter har kanskje et mindre behov for å markere revir på denne måten. Mange vil si at kritikerkulturen handler vel så mye om å fortelle verden noe om hvem du er, som å fortelle om musikken du har hørt. Musikkjournalistmiljøet er konkurransepreget; jobbene er få og attraktive, og det er alltid noen som venter på at du skal drite deg ut, så de kan ta plassen din. Du kan ikke være redd for konkurranse, du må tåle spisse albuer — og gjerne bruke dem selv.
Dessverre er det ikke alltid kvinnelige musikkjournalister opplever at de blir behandlet på lik linje med sine mannlige kolleger. Historisk sett har det vært vanlig å la jenter skrive lanseringsintervjuene, mens gutta i større grad får anmelde og synse. Og mens kvinnelige sportsjournalister opplever å bli uglesett i fotballgarderoben, kan man iblant sitte med den samme følelsen når man entrer en mannsdominert backstage. Journalist Patrizia Mazzuccolo i NRK P3 opplevde å bli fullstendig utestengt da hun skulle intervjue et band for Metal Hammer i England: ”En promoarbeider som jobbet for et stort band fortalte redaktøren vår at jeg ikke fikk intervjue dem, fordi hun trodde jeg kombinerte journalistjobben med å ligge med bandmedlemmene. Jeg fant det ut senere, og ble selvsagt rasende. At noen kunne tro at jeg var så uprofesjonell!”
I likhet med jentefans har kvinnelige musikkjournalister opplevd å bli stigmatisert som groupies. Dette er en form for nedvurdering av den kvinnelige fansens entusiasme og av journalistens profesjonalitet, hvor deres motiv for å komme backstage blir stilt spørsmål ved og seksualisert, i forhold til mannen, som tydeligvis har en legitim grunn. Da klesdesigner Baron von Bulldog lanserte kolleksjonen Stars & Groupies i fjor, kom han med følgende uttalelse: ”Alle menn vil være rockestjerner. Eller i hvert fall se ut som en. Og alle damer vil egentlig legge seg på rygg for en rockestjerne. De vil være groupies.” ”Og dette mener du alvorlig?” spurte Dagbladet. ”Jo, det er jeg helt overbevist om. Jeg er ingen ekspert på kvinner, men ja, slik tror jeg det er.”
Selv om jeg ikke støtter Bulldogens snodige filosofi, er det ingen hemmelighet at rockestjerner har et fortrinn når det kommer til sjekking. Groupie-begrepet, som dukket opp på 60-tallet, ble raskt en viktig del av rockestjernemyten. Fenomenets funksjon var å tilfredsstille den ultimate mannlige fantasien om å bli omringet av skrikende kvinner som ser opp til dem. I den selvbiografiske boka I’m with the Band — Confessions of a Groupie, forklarer Pamela Des Barres hvorfor hun valgte å bli en groupie: ”Jeg ønsket å uttrykke meg kreativt, men visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Det nærmeste ble derfor å være sammen med de kreative musikerne.” Kulturen er langt mindre utbredt i Norge enn i USA, ettersom vi ikke har like mange og store artister, men det er ingen tvil om at det forekommer. Når det gjelder mannlige groupies, er disse sjeldnere — kvinner ser ikke ut til å ha behov for å få egoet bekreftet på samme måte. Ifølge Ane Brun får de ikke alltid sjansen heller: ”Jeg blir ikke rent ned av vakre menn. De guttene som kommer bort, spør hvilke strengetyper jeg bruker og hvordan jeg har stemt gitaren. Å være groupie er nok fremdeles en jenterolle.”
Det at groupie-begrepet i så sterk grad er blitt knyttet til kvinnelige fans, kan ha sammenheng med de tydelige forskjellene det er på oppførselen til kvinnelige og mannlige fans. Som jeg kom inn på i bokas første kapittel, hadde kjønnene helt fra 50-tallet ulike forutsetninger når de gikk inn i rollen som ”rockefans”. Soverommet ble jentenes arena for å dyrke sine idoler, og slik er det til en viss grad ennå. Gutter bruker musikken til å knytte sosiale bånd mellom hverandre, og mange føler at dype kunnskaper om et bands historie leder til en større forståelse av musikken. Jenter er derimot mer interessert i en personlighet på scenen — de velger seg en favoritt i bandet og retter all oppmerksomheten mot ham.
– Jenter dyrker artisten på en annen måte. På 80-tallet var det The Cure som var størst for meg, og jeg hadde hele veggen dekket med bilder av Robert Smith — min store helt. Mens gutta jeg kjente, var mer opptatt av The Cures produksjon og musikalske utvikling, var jeg opptatt av Robert Smith, sier Nazneen Khan-Østrem.
I boka Beatlemania: Girls Just Want To Have Fun hevder forfatterne at beatlemaniaen på 60-tallet først og fremst var et uttrykk for et seksuelt opprør for jenter. De la beslag på den aktivt begjærende siden ved seksualiteten, en rolle som helst var forbeholdt menn på den tida. Flere av jentene gir dessuten uttrykk for at det var et element av identifikasjon i dyrkningen. De ønsket de samme sosiale privilegier som The Beatles, det vil si rikdom, frihet, popularitet.

I dag er det grunn til å være optimistisk med hensyn til kvinnelige musikkskribenter. Vi har sett en nokså stor tilvekst på svært kort tid. Da jeg begynte å skrive om musikk i Dagbladet i 2002, var jeg den eneste kvinnelige musikkjournalisten i redaksjonen. Det var ingen i VG eller Dagsavisen, og bare én i Aftenposten. I dag benytter alle disse avisene seg av kvinnelige anmeldere, og i Dagbladet er Sigrid Hvidsten blitt leder for musikkavdelingen — noe som kan sies å være en milepæl. Det er også verdt å merke seg at landets største musikkblad Mute drives og ble startet av Marianne Jemtegård.

La trilogie Neshov 1 : La terre des mensonges
Anne Birkefeldt Ragde
Balland
ISBN 978-2-35315-039-7
6 juillet 2009
47,95 $ au Canada

In English: Berlin Poplars

«Un registre de condoléances était ouvert, un stylo posé en travers de la première page. Une photo encadrée de la défunte la montrait en blouson sur une plage de galets, tenant à la main une racine d’arbre grise qui avait l’air d’un cygne.»

Après la mort de leur mère, trois frères que tout sépare se retrouvent dans la ferme familiale. Tor, l’aîné, se consacre à l’élevage de porcs, Margido dirige une entreprise de pompes funèbres et Erlend est décorateur de vitrines à Copenhague. Les retrouvailles s’annoncent mouvementées : la tension atteint son paroxysme lorsque la question de l’héritage amène le père de famille à révéler un terrible secret.

Berätta om tre norska favoriter. Välj om du vill berätta om en speciell bok eller en författare.

1. Erlend Loe är en stor favorit. Jag tycker att han skriver väldigt roligt. Hans historier är ofta väldigt absurda och jag gillar hans underfundiga humor. Har sett en del intervjuer med honom och han verkar inte alls inse hur rolig han är. Första boken jag läste var Naiv. Super där huvudpersonen försöker bota sin 25-årskris med hjälp av en bultbräda. En annan favorit är Doppler om en man som flyttar från sin familj, bosätter sig i skogen och blir vän med en älgkalv. Jag kan tänka mig att man älskar eller hatar Loe och jag älskar honom tveklöst!

2. Anne B. Ragde vars trilogi om människorna kring släktgården Neshov utanför Trondheim är mycket bra läsning. Jag tittade dock fem minuter på tv-serien idag och stängde sedan av. De personer jag målat upp i mitt inre stämde inte alls med personerna på tv. Speciellt Krumme var riktigt fel. Han ska inte vara en mes utan en stabil och lättsam man. Nej, ingen mer tv-serie för mig. Jag vill ha kvar mina inre bilder.

3. Unni Lindell får avsluta min trio. Ibsen var nära att kvala in, men jag valde det lite lättsammare. Lindells deckare om Cato Isaksson är riktigt bra och läsvärda. Han är lite hopplös, men väldigt mänsklig.

En ny tematrio hos Lyran idag. Denna gång handlar den om djur i böcker. Jag har funderat och funderat och kommit fram till följande:

I en del böcker spelar djur en framträdande roll. Kanske är det ett riktigt djur eller författarens sätt att gestalta något.

Berätta om tre böcker där djur spelar en viktig roll!

1. Doppler av Erlend Loe. Hejdlös bok som handlar om Doppler som flyttar ifrån sin familj och bosätter sig ute i skogen. En av många konstiga saker som händer är att han blir vän med en älg. Jag älskar Loes böcker och det här är en av de bästa. Boken finns också med på Lyrans egen lista.

 2. Busters öron av  Maria Ernestam. Lite fusk att välja denna bok kanske, den handlar egentligen inte om djur men grannens hund Buster, eller i alla fall hans torkade öron har stor betydelse. En helt fantastisk bok om Eva som får en dagbok av sitt barnbarn och börjar skriva ner sin historia.

3. Berlinerpopplar av Anne B. Ragde. I alla tre böckerna av Ragde spelar grisarna en stor roll. Handlingen kretsar kring familjen Neshov och grisgården som en av bröderna driver. Den andre broderns kristalldjur är också viktiga. Riktigt bra böcker alla tre!

Det var nästan lite sorgligt att läsa ut Vila på gröna ängar av Anne B Ragde. Jag älskade Berlinerpopplarna och Eremitkräftorna med alla udda personligheter. Skulle gärna läsa en bok till, mest för att få veta hur champagnepimplande Erlend ska klara pappalivet. Han är en skön figur, men jag skulle inte vilja ha honom nära mig IRL. I denna den tredje boken har Tor dött och Torunn tagit över gården trots att hon egentligen inte verkar vilja det. Torunn är inte så jättekul att läsa om, det blir lite väl svart och jag saknar att läsa om hennes relation till Tor. Erlend och Krumme är fortsatt härliga och både Margido och farfar/farbror växer väldigt.

Väldigt läsvärd!

Jag bara älskar Anne B. Ragdes böcker Berlinerpopplarna och Eremitkräftorna. Berlinerpopplarna stod hur länge som helst i bokhyllan innan jag kom mig för att läsa den. Vet inte varför. Alla sa att den var bra, men den lät så tråkig när jag läste på baksidan. Tur kanske så att jag hann införskaffa del två och därför kunde läsa böckerna direkt efter varandra. Nu måste jag rusa till biblioteket och fixa tredje delen. Böcker köpes i pocket eller möjligen på bokrea, annars får det bli biblioteket. Duktigt va´?! Så har det inte alltid varit, men jag har varken pengar eller bokhyllor till så många fler böcker.

För er som inte läst böckerna säger jag grattis, ni har dem kvar! De handlar om bröderna Tor, Margido och Erlend som träffas vid sin mors begravning. Dit kommer också Tors okända dotter Torunn. Det låter som en riktig sliskroman och hade nog lätt kunnat bli det, i glassig hollywoodstil dessutom, men så blir det inte. Istället växer historien om dessa riktigt udda och charmiga personer fram.

Min absoluta favorit är Erlend, den yngste brodern som bor i Köpenhamn. Jag såg inte tv-serien så jag vet inte hur de porträtterar honom där, men när jag blundar och ser honom framför mig blir det mycket likt Eddie Izzard. Fabulous!

This week I’ve decided to do a series focusing on cover designs for contemporary Scandinavian novels in translation. To inaugurate this special ‘theme week’ I’ve chosen Berlin Poplars by Anne B. Ragde, a top-class Norwegian novel with wonderful British cover designs to boot.

UK ‘B’ format Paperback (2009)

UK ‘C’ format paperback (2008)

There’s lots more Scandinavian fun to come this week. If you dig this sort of thing you might also be interested in my ever-growing catalogue of Scandinavian Literature in Translation.

Coming soon in ‘B’ format UK paperback:

Neshov Trilogy 1: Berlin Poplars
Anne Birkefeldt Ragde
Vintage
ISBN 978-0-09-950257-9
29 April 2009
$21.95 in Canada

En français : La terre des mensonges
See also: UK ‘C’ format trade paperback edition

Just before Christmas on a farm in Central Norway, eighty-year-old Anna Neshov, matriarch of a troubled family, is taken gravely ill. Her three sons are now they are forced to reunite for the first time in many years. Their personalities are as disparate as their careers, and tensions mount from the second they meet, climaxing over Christmas dinner when the matter of inheritance prompts the revelation of disturbing family secrets…

Anne B Ragde has created an engrossing dark comedy brought vividly to life through extraordinary characters.

Interview with Anne B. Ragde conducted by Random House at the 2008 Frankfurt Book Fair in which she talks about the Neshov Triology (In English with German subtitles):

Reviews:
The Financial Times, 28 April 2008
The Independent, 10 April 2008

Neshov Trilogy 1: Berlin Poplars
Anne Birkefeldt Ragde
Harvill Secker
ISBN 978-1-84655-025-6
6 May 2008
$34.95 in Canada

Original Title: Berlinerpoplene
En français : La terre des mensonges
See also: UK ‘B’ format trade paperback edition

Just before Christmas on a farm in Northern Norway, eighty-year-old Anna Neshov, matriarch of a troubled family, is taken gravely ill. Her three sons have been quietly immersed in their work: one an undertaker, one a window-dresser and the eldest running the family farm, but now they are forced to reunite for the first time in many years. Their personalities are as disparate as their careers, and tensions mount from the second they meet, climaxing over Christmas dinner when the matter of inheritance prompts the revelation of disturbing family secrets…

Anne B Ragde has created an engrossing dark comedy brought vividly to life through extraordinary characters. While perfectly in tune with their professions the Neshov sons as a family are little short of dysfunctional; nevertheless, the real theme of the novel is a sense of belonging. The farm itself defines this, with its power to draw people back to their roots, whether they like it or not.

Published to huge acclaim in Ragde’s native Norway, Berlin Poplars was awarded the Riksmål Prize.

Interview with Anne B. Ragde conducted by Random House at the 2008 Frankfurt Book Fair in which she talks about the Neshov Triology (In English with German subtitles):

Reviews:
The Financial Times, 28 April 2008
The Independent, 10 April 2008

Odd Nordstoga fikk velfortjent skryt av landets anmelderstand, da han slapp den nydelige plata ”Pilegrim” for noen uker sida. Et par av de ellers fornøyde kritikerne påpekte imidlertid at albumet ikke hadde noen opplagte hits som “Kveldssong for deg og meg” og ”Heim te mor”. Da lurer jeg på om cd-spilleren deres ved feiltagelse hoppet over spor åtte: Den Østen-inspirerte folkrockperlen ”I byen Samarkand” – som jeg vil hevde er den mest umiddelbart fengende melodien i årets norske platehøst!
Nok en gang er det den musikalske forfatteren Ragnar Hovland som står for teksten – for øvrig den eneste mannen jeg vet om som klarer å ose av sjarm uten å bruke ansiktsmimikk – og den eksotiske byen han har beskrevet ligger i Usbekistan. Øyvind Staveland sitter på et hotellrom i dette øyeblikk og river seg i krøllene over å ikke være opphavsmannen til ”I byen Samarkand”.

Det finnes sikkert dem som tror at Odd Nordstoga satt og sullet på en gård i Vinjetraktene fram til han plutselig kom opp med plata ”Luring.” Men det var altså hans femte album, og man kan undre seg over hvorfor plateselskapet ikke har trukket fram disse fine platene, og prøvd å pushe dem i kjølvannet av suksessen – slik forlaget Oktober har lykkes med i forhold til Anne B. Ragdes gamle bøker.

- Å øse av privatlivet sitt til media er som å donere ryggmarg til en frisk drittsekk.
Espen Eckbo til Inside

- Så lenge du har penger til bensin kan ingen stanse deg.
Åse Kleveland til Dagens Næringsliv

- Det burde være forbudt å ikke ha sex før ekteskapet.
Karen-Christine Friele til Dagbladet

- Vi lever i en gal verden og jeg er en av de få menneskene som har et godt hjerte. Det er ikke så mange igjen av dem…
Aylar Lie til Plan b

- Det beste med høsten er at insektene dør.
Anne B. Ragde til Dagbladet

- Hvis du er født med sølvskje i munnen, må du ta den ut før du begynner å snakke.
Ingjerd Schou til Dagbladet

- Jeg tror alle kvinnelige forfattere – med unntak av Vigdis Hjorth – er plaget av tanker som ”Hva kommer mamma til å si?”
Selma Lønning Aarø til Dagbladet

- Å spørre om vi trenger biblioteket, er som å spørre om man trenger veikart nå som det har blitt så forferdelig mange veier.
Jon Bing til Morgenbladet

- Jeg er mettet på å lese oppvekstromaner om unge gutter som står og kikker i gardinsprekken på nabokona som kler av seg.
Anne B. Ragde til Dagbladet

- Jonathan Coe er utvilsomt den beste britiske forfatteren av sin generasjon. Noe som er litt synd, siden det er min generasjon.
Nick Hornby til Dagbladet

- Jeg misunner folk som elsker krim og fotball. De har rik tilgang på glede i livet. Vi andre må lete mer.
Anne Sandvik til Kamille

- Han blir regnet som en av de fire store, men jeg mener at Jonas Lie fikk være med fordi Ibsen ikke skulle se så liten ut, og fordi han hadde så fin lue.
Knut Nærum til Dagbladet

- Lesing gjør deg ikke automatisk til et bedre menneske. Stalin leste jo masse.
Vigdis Hjorth til KK

Fri fra jobben idag og…men skattekortet mitt kom i posten idag, så måtte kjøre bort på jobb med det så vi får skikk på lønn og skatt å slike ting…

Når jeg var i strøket kjørte jeg like godt bort til Ikea en tur og handlet underlag til kopper og glass, bordet vårt blir så utroling fort ripete og stygt av glassene…ny og større badematte, oppbevaringsbokser som hører til sovestolene til dyner og puter, pledd til å dempe ned di vodsomme trekkene vi har på sovesolene… og et hel spein til og ha i gangen.

Før og Etter bilde

Før hadde vi bare dynene og putene liggende og se rotete ut, nå har vi dem i stilige esker, som er gjemt under stolen:P pledde var ganske så gjennomsiktig, men det er iallefall bedre enn di skrikende fargene på di trekkene…valgte trekkene av økonomiske årsaker, di passer ikke inn hos oss… men det er forskjell på 49,- for et trekk og 600… kan jo bytte pledd hvis vi føler for det, billigere enn å kjøpe trekk hvis man vil ha en liten foranding…

Er iallefall veldig fornøyd med å få det mer ryddig!!=)

Når jeg hadde ryddet kom jeg på at jeg ikke hadde spist frokost, for jeg skyntet meg bare ut på jobb med skattekort slik at vi får årdnet opp i pengestyret fortest mulig… så spiste Solruta knekkebrød med sesam! utrolig godt knekkebrød, til tross for at det er ganske dyrt… men svigermor insisterte på å kjøpe det til oss siden jeg ikke hadde smakt det! “d e jo SÅ godt!!!”

Det var akkurat det det var også! kjempegodt!!=)

Så jeg bestemte meg for å brenne ned de siste av stearinlysene i stakene, så jeg kunne sette i nye lange fint, kokte kaffe, hadde på brunost og blåbærsyltetøy, som svigermor og mente at vi burde ha…antioksidanter vet dere, skrudde på radion og fant fra anne B. Radge og koste meg skikkelig!

Etter frokosten hadde jeg fått påfyll i magen og var klar for nye utfordringer, så skrudde opp speilet i gangen… bruksanvisning, hva er det? jeg gjorde det på “kristin måten” og må si at de ble ikke heeelt bra….så tenker at Remi forhåpentlig vis tar saken i sine hender og fikser det når han oppdager at en av di øverste festene ikke er i nærheten av å være borti speilet engang…. Etter at jeg hadde hengt det opp så jeg litt i bruksanvinsningen…og da skulle jeg ha brukt målbånd å styrt bare verre… øyemål virker og speilet har enda ikke gått i gulvet, så “kristin måten” kan jo ikke være helt på gjordet….skyltet meg illefall å hive bruksanvisningen, så Remi ikke skal komme å vise meg hvordan det egentlig skal gjøres:P

Videre planer for dagen er vel ikke så mange andre enn å se grease… føler meg litt forkjørlet…har skikkelig “syk ånde” og er litt “varm” på øynene og bihulene verker pittelitt… så tror jeg ikke skal ha så veldig mange flere anstrengelser… kan jo ikke bli syk! Passer veldig dårlig akkurat nå!

Etter at jeg var på intervjuet for telefonselgerjobben har jeg vinglet mer enn den verste vinglepetteren! Skal det virkelig være Så vanskelig å vite om man skal stille opp på opplæring for ny jobb, i tilfelle jeg kan få den jobben? svaret er ja!

Det har hvert kjempe vanskelig å bestemme seg for om jeg i det hele tatt skal stille opp, men nå har jeg bestemt meg! Og jeg drar! Grunnene for at jeg drar er kortere vei til jobb, bedre lønn, faste arbeidstider 9-16. Jeg hadde bestemt meg for ikke å dra, men det har plaget meg så veldig og jeg har ikke klart å slutte å tenke at jeg aldri kommer til å få en slik mulighet igjen, og jeg har aldri hatt en slik jobb, så jeg vet i bunn å grunn ikke hvordan jeg blir til å like den! Når jeg har fått fri fra jobben og alt, så må jeg bare dra dit, for å vite om det er noe for meg eller ikke. Som di faktisk sa på intervjuet er det ikke bindende og det er for begge parter, for at jeg skal få se om dette er noe for meg og om di i det hele tatt vil ha meg:P det er jo det verste at di sier at jeg ikke har noe der og gjøre, men jeg vil jo være forberedt på det, trenger ikke så veldig mange antenner for å merke om man gjør en god eller dårlig jobb…

Jeg prøver og ser hva som skjer!

Ellers er det tirsdag og Greys!! woohooo!

Skal til byen å bytte den tårdløse routeren, som det tydeligvis var noe feil med… egentlig greit å få vite det, så kan vi kanskje få skikkelig nett iløpet av dagen=)

tror kanskje jeg skal dra ut på tiller og handle på obs også=) se om jeg finner noen gode tilbud=)

JEG ønsker meg en fryseboks, fryktelig, FRYKTELIG tungvindt og ikke ha en…!

Har jeg informert om ane bruns cd som jeg har kjøpt meg? Duets!  Har Helt dilla!!

Nå starter jeg på en ny Anne B. Ragde bok, En Tiger For En Engel. Har bare så vidt åpnet den, Den er veldig tynn og ser lettlest ut, men gleder meg til å lese den! Har fått god kritikk.

Nå sitter jeg i sofaen med en kopp kaffe og addresse- og studenttv. Idag handler det om kunst, og tattoveringer, men nå er Anne B. Ragde på skjermen, og jeg må si at jeg digger den dama! Hun er så “ekte”, tørr å være seg selv uten å pynte på ting, som di fleste andre perosner som er mye i media gjør. Snakker så åpent om alt muig, og det synes jeg gjenspeiler seg i forfatterskapet hennes. Det er litt morsomt at jeg oppdaget hun da jeg skulle skrive særemnet på videregående. I begynelsen var jeg litt skeptisk, begynte med å lese “Berlinerpoplene” og i andre kapittel skriver hun om det homofileparret Erlend og Krumme, og jeg ble enda litt mer skeptisk,(syntes det var ganske så perverst ekkelt) men nå er de faktisk favorittkarakterene mine!

Har du ikke lest disse bøkene, anbefaler jeg det på det sterkeste! Det er ikke pyntet på noe, her har du noen ærlige romaner og det er herlig å lese så virkelighetsnære romaner. Det innviklede familieforhold og innerst inne vite at i noen familier snakker man ikke åpent sammen, og så sterke hemmeligheter som er så mørke at hele familien til syvende og sist faktisk er en løgn…. Man må bare lese dem for å forstå…

Nå har jeg veldig lyst til å lese en kald dag i helvette av Radge, men har en annen bok jeg og har veldig lyst til å lese, og det er Frognerfitter av Alexia Bohwim. Tror jeg må få medlt meg inn i bokklubben.no, for der får man nemmelig kjøpt bøker innbundet mye billigere enn i butikken, og ikke bare er bøker gøy å lese, med di tar seg veldig godt ut i bokhylla også!:)

Akkurat nå: Jo Nesbø – Frelseren.

Filmtips: En söt historia som heter Juno förgyllde en stund av gårdagkvällen. Juno är en rätt cool tonåring som råkar bli gravid. Vad gör man då? En underhållande film som inte riktigt beter sig som förväntat. Feelgood, med en annorlunda touch! Jag tycker man bör se den om man inte är allergisk mot tonåringar och happy endings.

Boktips: Har du sett Berlinerpopplarna, en norsk dramaserie som just nu visas på SVT? Om inte, läs böckerna av författarinnan Anne B Ragde. Berlinerpopplarna och Eremitkräftorna finns på pocket. Tredje delen Vila på gröna ängar är släppt i Norge och på väg i en svensk översättning. Läs, läs, läs!

Anne B. Ragde debuterte som forfatter i 1986 med barneboken Hallo! her er Jo! Hun forteller

at hun begynte som forfatter, fordi hun ikke fant lange nok barnebøker til sønnen sin. Så hennes første bok var en lang bok beregnet for barn i en alder det vanligvis bare skrives billedbøker for. Da hun skrev merket hun en slags lykke som fikk henne til å skrive mer, noe som kjennetegner hele hennes forfatterskap.

Etter debuten Hallo! her er Jo! har hun gitt ut minst en bok hvert år, og den store skrivegleden er noe som kjennetegner hele forfatterskapet hennes.

            Ved å se på skrivemåten hennes kan man se at hun har holdt på i mange år, og vært innom mange sjangere. Blant annet har hun skrevet barnerbøker, ungdomsbøker, biografier, humorbøker, dikt, krim nåde i novelle- og romanform og bøker som behandler ulike samfunnsspørsmål. I 1990 debuterte Anne B. Ragde som voksenforfatter med romanen En tiger for en engel.  

Hovedpersonene i bøkene hennes er ofte kvinner, som kjemper for sin identitet. Et godt eksempel på dette er Torunns kamp gjennom triologien; Berlinerpoplene, Eremittkrepsene og Ligge i grønne enger.

            Som forfatter sees Anne B. Ragde på som en storyteller av dimensjoner. Hun er flink til å gjøre reasearch, og har på forhånd skaffet seg solid kunnskap om det hun skriver om. Eksempler på dette er kunnskapen hun har skaffet seg om grisehold, vindusdekorering og begravelsesseremonier, som er yrkene til de tre personene; Tor, Erlend og Margido.

I tillegg er bøkenes personer hva man kan definere som ”helt vanlige personer.”

Anne Birkerfeldt Ragde ble født 3. desember 1957 i Trondheim, hvor hun vokste opp og fremdeles bor, den dag i dag. Moren hennes var dansk, mens faren var norsk. På den måten kjenner hun Københavns gater godt, slik man kan lese i hennes tre bøker om Neshov familien.
Egentlig ville hun bli veterinær, men mattekarakterene hennes nådde ikke målene for å komme inn på Veterinærhøgskolen. Hun er svært glad i dyr, og beskriver dyr med kjærlighet og kunnskap i både ungdomsbøkene og i romanene for voksne. Vi går ut i fra at det er på grunn av hennes kjærlighet til dyr og en gang et ønske om å bli veterinær, at hun har valgt å gi hovedpersonen, Torunn, denne rollen.

Selv om mattekarakteren lå lavt var den unge jenta glad i norsk- og engelskfaget og viste tidelig en forkjærlighet for å skrive. Derfor valgte hun å søke seg inn på universitetet i Trondheim for å ta hovedfag i engelsk hvor hun tok en Cand.philol. Dette gjorde at hun begynte å jobbe i skolevesenet nettopp på Universitet i Trondheim. Den arbeidsflittige kvinnen har også jobbet innenfor andre bransjer spesielt rettet mot tv, film, radio og reklame.

I dag er Anne B. Ragde forfatter på heltid og lever godt av det, men det er først i disse dager hun får igjen for strevet. Hun har skrevet bøker i over 20 år og det er først etter triologien om familien Neshov hun har blitt kjent. I et intervju med NRK forteller hun at det har kostet mye å vie sitt liv til forfatterskapet. Hun har også til tider vært blakk og har nå endelig fått kjøpt seg en skrivestue på fjellet, noe hun lenge har ønsket seg. Etter de tre utgivelsene Berlinerpoplene, Eremittkrepsene og Ligge i grønne enger kan Anne B. Ragde sole seg i glansen av høye terningkast og anerkjennelse. Hun kan i tilegg skryte på seg at hun har dyttet ned verdensbestselgeren Da vinci-koden ned til en tredjeplass sist sommer.

Jon Øigarden valgte homseklisjeen som grunnlag for sin rolletolkning, men håper han gjør homser stolte av sin legning.

I NRK-dramatiskeringen av Anne B. Ragdes bestselgere “Berlinerpoplene” og “Eremittkrepsene” spiller Jon Øigarden den homofile lillebroren som har emigrert til København og gjort superkarriere som vindusdekoratør.

Der lever Erlend Neshov det gode urbane liv sammen med sin redaktørkjæreste Kromme, men da moren dør må han hjem til bondegården i Trøndelag og ta et oppgjør med bakgrunnen sin.

Jon har aldri spilt homofil før, og trivdes i rollen.

- Jeg likte det veldig godt. Jeg syntes det var jævlig gøy å spille det og håper at de som er homser synes det er bra.

- Jeg tenker at når jeg først skal spille homo, så håper jeg at de som er homser er stolte av å være homo.

Les resten på SeHer.no

Kl 21.35 på NRK1 i kveld går startskuddet for den norske dramaserien «Berlinerpoplene» som kretser rundt brødrene Tor, Margido og Erlend og deres gryende gjenopptakelse av kontakt med hverandre etter morens død.

Tor er grisebonde og odelsgutt på gården Neshov på Byneset utenfor Trondheim, Margido driver sitt eget begravelsesbyrå, og Erlend er vindusdekoratør i København. I tillegg dukker Tors ukjente datter Torunn opp fra Oslo og inn i virvaret av fortiede familiekonflikter. I begge disse bøkene er homofilien sterkt representert.

Les mer på Blikk.no