Det er lettere å kritisere en lærebok enn å skrive den. Jeg er selv en av dem som har ønsket at læreboken Historie, fra Cappelen, skal brukes på vår skole. Jeg har de siste årene med denne boken undervist i historie for påbyggklassen på skolen. I fjor ble som kjent timetallet for dette historiefaget økt fra fire til fem timer i uken, samtidig som hele historien fra steinalderen til i dag er trukket inn i faget.

For første gang har jeg dermed begynt å undervise i den delen av historiefaget hvor jeg har hovedfaget mitt. Og jeg må si jeg reagerer litt på hvordan antikken i læreverket er presentert.

Det er en svært stor periode som skal inn på bare noen få sider. Fra side 20 til 62 skal hele antikken presenteres, både den greske og romerske, og det sier seg selv at det må gjøres drastiske kutt i lærestoffet for å få plass til så store kulturer innenfor så liten plass. Bare romerriket eksisterte som kjent i nesten tusen år, med svært store forskjeller på riket i begynnelsen og riket i slutten av perioden. Det er greit at mye viktig blir kuttet bort, og at mye blir kraftig forenklet. Slik er det å skrive lærebok for videregående skole.

Likevel reagerer jeg på noen av valgene som er gjort, og hvordan deler av stoffet er fremstilt. Innenfor den begrensede plassen skulle det være mulig å gi en bedre oversikt og et riktigere bilde over hva den greske og romerske antikken var for noe. En god lærer og lektor bør selvsagt korrigere læreboken noe, og dyktige elever vil kanskje finne frem til andre kilder å lese fra. Men det er også svært mange elever – og kanskje også lærere – som vil lese i læreboken, og la dette være det som bestemmer oppfattelsen av de gamle grekere og romere. Da trengs en korreksjon, og det er den jeg har tenkt å komme med her.

Feil og feilaktigheter i teksten

Noe av problemet i læreboken er at forfatterne i for stor grad presser våre egne tanker og holdninger ned over grekerne og romerne. I stedet for å legge vekt på de to kulturenes prestasjoner, og deres veldige fremskritt i forhold til andre kulturer fra den tiden, så legger læreboken vekt på hva grekerne og romerne var dårlige på i forhold til i dag. Det blir lagt stor vekt på kvinnens rolle, homofili og slavene. Når man har så liten plass som man har, mener jeg det kanskje er galt å bruke så mye plass på noe som var så lite viktig for grekerne og romerne som dette. For min del blir det noe lignende som om en hindi skulle foreta en analyse av Norge, ene og alene på vår behandling av kuer.

De greske polisstatene

På side 24 står det korrekt at befolkningen i de greske polisene ble delt inn i tre grupper med ulik status, borgere, fremmede og slaver. Det står fortsatt korrekt at borgerne opprinnelig var menn som eide jord og var i stand til å delta i forsvaret av byen, men så følger læreboken opp med: “Etter hvert gikk borgerskap i arv, uavnehgnig av om borgeren eide jord eller var i stand til å delta i hæren. Det er litt mer problematisk, siden det kan gi inntrykk av at borgerne ikke lenger eide jord eller deltok i hæren. I hvert fall er det svært mange elever som gjør et poeng av dette hos meg. Men poenget er jo ikke det at borgerne ikke lenger trengte delta i hæren, det var fortsatt en selvfølge og noe alle gjorde som en selvsagt plikt, poenget var at borgerskapet gikk i arv. Det er dette poenget som må fremheves, for det gjorde det umulig for noen andre enn de opprinnelige atenerne å bli en atensk borger, om de eide aldri så mye jord eller deltok i hæren.

Om kvinnens rolle står på side 35 at “en gift kvinne som gikk ut alene, risikerte å bli voldtatt” og “da hadde ektemannen plikt til å skille seg fra henne”. Det ser voldsomt ut. På bakgrunn av dette kan det se ut som kvinner er fritt vilt, og at alle grekere stod klare til å kaste seg over en kvinne som ikke hadde fått med seg at hun ikke skulle gå på gaten alene. Men også i vår verden er det mange steder verken kvinner eller menn bør gå på gaten alene, man risikerer å bli overfalt, uten at en slik handling på noen måte er akseptert av den grunn. Jeg synes også den ser i overkant tøff ut, setningen om at ektemannen da hadde plikt til å skille seg fra henne. Dette er setninger elevene henger seg veldig opp i, og skriver på prøver som om dette var rene, skjære sannheten. Jeg tror ikke disse to setningene er dekkende for hva det vil si å være kvinne i antikken.

Sparta

På side 29 i min utgave er det et lite kapittel om Sparta – krigerstaten. Teksten viser at Spartanerne var et hardført og krigersk folk, som i læreboken står i en slags motsetning til Aten – demokratiet, noe som selvsagt også stemmer. Men som så ofte når spartanerne beskrives, så blir det trukket inn noen anekdoter som skal vise hvor hardføre de egentlig var. Det står de kastet svake guttebarn “i full offentlighet utenfor en fjellkløft”. Det står også at manndomsprøven var å drepe en helot bare bevæpnet av en dolk. Disse og lignende anekdoter har vist seg svært seiglivede, de er jo artige og lette å huske, men en historiker må jo spørre seg hva som er kilden til disse historiene? Er det spartanerne selv som skriver dette? De skrev vel ikke så mye? Saken er at alle de fæle historiene om spartanerne er skrevet av erkefienden, athenerne, og da må man selvsagt spørre seg hvor mye som er sant, og hvor mye som er rykter og propaganda.

Det står også at mennene ofte hadde homofilie forhold, og at “dette styrket samholdet i krig”. På ny lurer jeg på hvor lærebokforfatterne har dette fra? At både grekerne og romerne var til dels svært homoerotiske er velkjent og forholdsvis uproblematisk, men at dette skal styrke samholdet i krig? Har lærebokforfatterne andre eksempler på slikt samhold i krig? Er dette noe forfatterne har tenkt ut selv, eller er det noe de har lest i andre kilder? Og hvilken kilde skulle vel være i stand til å hevde noe sånt?

Det står også at kvinnene i Sparta fikk drive idrett. Det må være greit nok, men så følger opplysningen om at grekere fra andre bystater “kom til Sparta for å se velskapte, nesten nakne kvinner som kappløp, kastet spyd og hadde brytekamper”. Jeg er ikke så sikker på om lærebokforfatterne har dekning for i kildene å påsta at grekerne kom for å se på disse nesten kvinnene som kappløp. Jeg for min del vil være sterkt skeptisk til det.

Alle disse tre tingene er sånt som elevene henger seg svært opp i. Det gjelder særlig det siste, med disse kvinnene som kappløp og sloss. Når plassen er knapp, er vel dette noe av det som kunne vært tatt bort?

Filosofene

Det er hva læreboken skriver om filosofene som provoserer meg mest. Grekerne hadde med Sokrates, Platon og Aristotels noen av de største filosofer og tenkere verden noensinne har sett. Disse tre, og særlig de to sistnevnte, har hatt en enorm betydning gjennom alle historiens perioder, og blir fortsatt lest og studert ved så godt som alle verdens universiteter av noenlunde ambisjonsnivå. Hvordan presenterer læreboken så disse tre storheter?

Læreboken får selvfølgelig med at Sokrates var den som gikk rundt og snakket med folk, Platon hadde idelæren og at Aristoteles hadde et bredt virkefelt fra biologi og politikk til dikterkunst. Det skulle bare mangle at hovedfilosofien til de tre storhetene får noen setninger. Men hvis man ser på hva læreboken skriver mer direkte om hva Aristoteles mente, så er det et pussig sitat på side 24, om at slaven er “et talende redskap”. Det lille setningen er fulgt av setningen “Hvis en borger drepte en annen manns slave, ble han ikke anklaget for mord, men for å ha skadet andres eiendom”. På side 36 under hovedoverskriften om filosofene, står det i avsnittet om Aristoteles:

I motsetning til Platon var Aristoteles helt i mot at kvinner skulle delta i styret av staten. Han mente av kvinner fra naturens side ikke var fullverdige mennesker. De måtte underordnes menn slik barn og unge underordnes voksne.

Jeg synes dette er litt av et møte med en av historiens største tenkere. En uforberedt skoleelv må da tro at Aristotels var en idiot?

Om Platon står det at han kritiserte demokratiet fordi det gav ulærde folk for mye makt. For dette er han beskyldt for å inspirere til diktatoriske styreformer. I et møte med Platon mener jeg akkurat dette er svært lite representativt. I alle fall må læreren opplyse om at en viktig årsak til at Platon mente det han gjorde om demokratiet, var at det atenske demokratiet hadde sviktet fullstendig i kampen mot Spartanerne i peleponneserkrigen og i drapet av Sokrates. Ingenting av dette kan stå det greske demokratiet til stolthet. Jeg skjønner heller ikke helt beskyldningene om diktatoriske styreformer. Det er vel ingen diktator Platon ønsker, derimot at de best skikkede skal styre samfunnet, og for å bli blant de best skikkede, må man gjennom en svært lang utdannelse og opparbeide seg livserfaring. Noen diktator ønsket Platon slett ikke.

*

Romerne

Spartacus

I delen om romerne har læreboken naturlig nok liten plass til kongetiden og republikken. Men i de cirka fire sidene med tekst om de første drøye fem hundre år av romerrikets historie, blir et helt lite underkapittel brukt til slaveopprøret under Spartacus. Hvorfor? Er dette slaveopprøret representativt for noe? Er det ikke heller nettopp slik at det var bemerkelsesverdig få slaveopprør, og at det var bemerkelsesverdig få slaver som rømte eller som vi vet protesterte mot sin stilling. Det var heller ingen andre som protesterte mot slavenes stilling. Det gjorde ikke engang Spartacus. Han kjempet riktignok for sin egen frihet, og for friheten til sine menn, men han kjempet ikke for å gjøre slutt på slavesamfunnet som sådan. Det stod meget sterkt. Både grekerne og romerne var helt avhengige av slavene for at samfunnene deres skulle fungere.

Konstantinopel

En liten detalj er det at læreboken på side 59 skriver at Konstantin i år 330 anla en ny hovedstad ved Bosperos-stredet mellom Middelhavet og Svartehavet, og at han kalte byen opp etter seg selv, Konstantiopel. For elevene blir dette at Konstantin grunnla byen Konstantinopel som hovedstad. Men strengt tatt så grunnla ikke keiser Konstantin noen ny by, han bygget derimot opp igjen en by som allerede eksisterte, nemlig Bysants, og gav den et nytt navn. Dette kan elevene godt få vite, siden dette gamle bynavnet gir navnet til det nye riket i øst, nemlig Bysantium.

Dette var noen av de tingene jeg har hengt meg litt opp i. Jeg vil igjen understreke at dette er den historieboken jeg liker best av de vi har tilgjengelig, og at det er lettere å kritisere en tekst enn å skrive den. Likevel mener jeg at i kapittelet om antikken har læreboken tatt litt lett på en del ting, og med det gitt et feilaktig bilde på hvordan det egentilg var den gang.

Lesetips: I siste utgave av det svenske magasinet Axess har Pär Sandin en artikkel om hvordan den greske dramatradisjonens far – Homer (som muligens var mer enn én person) – skapte den invidualiserte helteskikkelsen (uthevelsene i fet skrift er mine):

De homeriska eposen har också ett innehåll som skiljer dem från den grekiska mytologiska berättartraditionen i allmänhet. De mest iögonfallande detaljerna, spänning och äventyr, ”action” och krigsskildring som i Iliaden, ”fantasy” som i Odysséen, gudar, monster och övernaturliga väsen, allt det förekommer i riklig mängd i alla grekiska sagor. Det som istället skiljer Homeros från mängden och gör honom till den främste var människoskildringen. Det var vad man ville höra: Hur var dessa människor, dessa hjältar som levde före oss, beskaffade? Vad var det för individer?

Intresset för det individuella och det mänskliga är en nyckel till själva den forngrekiska kulturen. Sokrates spekulerar i sitt försvarstal inför atenarna, som ville avrätta honom för gudlöshet, om ett paradisiskt liv efter döden (som ett gott alternativ till ett annat gott: den eviga, drömlösa sömnen). Är det då ro och njutning som hägrar? Nej, det är att få träffa de härliga döda! Att få skaka Homeros hand, det var paradiset för Sokrates: de andra är paradiset. Så när det ibland påstås att individen är något som uppfanns i Västeuropa på 1800-talet, är det felaktigt: individen uppfanns av Homeros. Odysseus och Akilles är de mest individuella av alla individer, och Helena, Ajas, Hektor, Paris, Agamemnon och Nestor är inte typer som man senare i Aristoteles klassicistiska tradition ville litteraturteoretisera bort korten, utan individer.

“Med Homeros blev hjälten individ”

Det er ikke mange personer så mange er villige til å uttale seg om, men så få har lest, som Platon (427 – 347 f. kr). De fleste noenlunde utdannede mennesker er i stand til å si at han er opphavet til idélæren, og noen kan sikkert også komme opp med hulelignelsen for å forklare den, men få av dem har lest om idelæren direkte, og må i stedet gjenfortelle hva de har hørt av andre. Med mange filosofer er dette nokså forståelig, om man ikke er spesielt intetressert (som man selvfølgelig – i parentes bemerket – bør være), men akkurat med Platon er det ingen grunn til ikke å oppsøke hovedkilden. Dialogene hans er ikke bare filosofiske, men også litterære mesterverk. Denne posten kan bli enda en kilde som gjør at folk bare leser om dialogene i stedet for å lese dem. I så fall vil den ikke ha nådd sitt mål. Den er skrevet for at Platon skal bli mer lest, og ikke bare mer omtalt.

Jeg velger da dialogen Faidon, som jeg nettopp leste nå igjennom på ny. Den går over cirka 100 sider innkludert forord, kommentarer og fotnoter i utgaven jeg leste nå fra Vidarforlaget. Dette lille forlaget gav ut Platons samlede dialoger i ni bind i 2001. Det er første gang dialogene er utgitt samlet på norsk, et sikkert tegn på at vi ikke nettopp er noen kulturnasjon. Men Vidarforlaget skal ha stor takk for anstrengelsen sin, og man burde egentlig kjøpe samleverket i sympati og takknemlighet. Om man ikke vil bruke toogethalvt tusen på takknemlighet, kan man låne bøkene på et bibliotek. Oversettelsen av Faidon er er gjort av Egil Kraggerud. Jeg har også en engelsk utgave (Phaedo)  jeg kjøpte i forbindelse med hovedfaget mitt. Den er utgitt på Cambridige university press, oversatt av R. Hackforth, og en del mer ambisiøs i kommentarer og noteapparat. Jeg vil påpeke at i motsetning til andre klassiske verk er ikke noteapparatet og kommentarene nødvendige, de fleste dialogene kan leses enkelt og greit rett frem som de står og er oversatt.

Faidon er dialogen der Sokrates sitter i fengselscellen sin og snakker med vennene som har besøkt ham, før han drikker giftbegeret og dør. Den handler om hvordan vennene frykter døden og gråter over at Sokrates må dø, mens Sokrates selv har et fullt forsonet forhold til døden og til livet, og beroliger dem. Sentralt her er hvordan Sokrates tror på sjelens udødelighet, og egentlig forklarer troen rasjonelt her i dialogen, et studium i seg selv, det der, hvordan det er mulig. Om man selv ikke tror så fullt og fast verken på sjelen og udødeligheten, og kanskje selv skulle vært til stede for å bli overbevist av Sokrates’ argumentasjon, kan man godt lese dialogen som at man ikke frykter døden, når man har levd et godt liv i overensstemmelse med ens egne verdier og hva man står for. Dialogen gir en utmerket fremstilling av hvordan Sokrates, Platon og grekerne så på livet og døden, og på hvordan alle ting henger sammen i verden.

Det var det enkle referatet. Men Platons ambisjoner med den strekker seg mye høyere enn bare å argumenere for sjelens udødelighet. For å gjøre det, trengte han ikke å tenke ut dialogen og settingen, han kunne bare fremme argumentene, skrive dem ned, rett og slett, og med det gjort det mye lettere for seg selv. Jeg skal nå vise hvordan denne dialogen utmerker seg som litteratur, som filosofi og til og med som religion.

Dialogen som litteratur

Da Platon skriver denne dialogen en gang på 300-tallet f. Kr.,  så består verdenslitteraturens største prestasjoner av de greske eposene (Iliaden og Odysseen) og det greske teater, da særlig de greske tragediene til Sofokles, Evripides og Aiskulos. Platons dialoger går inn i begge disse tradisjonene, og sprenger rammene for dem, i tillegg til at han bruker teknikker og virkemidler som egentlig ikke ble tatt i bruk igjen før med modernismen på 1900-tallet. Jeg skal vise hvordan han gjør det alt sammen i Faidon.

Illiaden handler om slaget om Troja, eller den trojanske krig, der både mennesker og guder deltar, etter at prins Paris av Troja, har kidnappet den skjønne Helena av Sparta, og ført henne med seg. Odysseen handler om en av heltenes – Odyssevs – reise hjem igjen. I løpet av reisen møter Odyssevs på en rekke problemer og hindringer, før han endelig kommer hjem og kan avsløre seg for sin Penelope, slik at de kan gjenopprette sitt familieliv og leve lykkelig igjen. Denne litterære reisen er speilet, brukt og vridd og vendt på i en rekke senere verk. Det at den litterære hovedpersonen skal bevege seg fra et sted til et annet er hovedsaken i Vergils Aeniden (selvsagt), Dantes Divina commedia og James Joyce Ulysses, for å nevne tre verk med omlag tusen års mellomrom. Platons dialoger handler også om en reise. I Faidon i et mye mer konsentrert format, selvfølgelig, siden omfanget av verket er mye mindre enn de andre nevnte, men i dialogene samlet sett kan man godt snakke om en Sokratisk reise som kan måle seg med Odyssevs’. Forskjellen er at Sokrates’ reise foregår på det indre plan, han reiser i sinnet. For dialogene samlet sett er de tilsvarende monstrene og hindringene Sokrates møter, som Odyssevs, de forskjellige samtalepartnerene som kommer til ham. Og det gjelder særlig de sofistiske samtalepartnerne, som ikke anerkjenner Sokrates’ søken etter sannhet, men heller vil bruke språkets mangler og tvetydigheter til å rive ned mening, skape forvirring og vinne diskusjoner. I Faidon har denne reisen endt med at Sokrates sitter i cellen sin og skal dø. Jeg vil for eksempel kunne lese den berømte scenen der Sokrates sitter og gnir benet sitt i starten av dialogen, også som at han er sliten av å gå, reisen nærmer seg slutten. Det er selvfølgelig også at han gnir kroppen som skal skille seg fra sjelen, kroppen verker, men sjelen er smertefri. Mot slutten mener jeg det vanskelig kan leses annerledes, enn at Sokrates går i ring på cellen sin for å bringe reisen til sin slutt. Gjennom hele livet sitt har han bare oppholdt seg i Athen, stort sett på torget, og gått i ring der. Nå har ringen blitt enda mindre, men han går fortsatt, og reisen nærmer seg slutten. Denne sinnets reise er både viktigere og mer imponerende enn Odyssevs reise over havet.

En av definisjonene på en tragedie er at helten skal dø til slutt. Det passer godt til de Shakespearske tragedier, og det passer godt til dialogene lest som tragedie. Helten er Sokrates er helten, og Sokrates dør. Aristoteles legger til at virkningen blir størst når den tragiske helt blir offer for tragedien uforskyldt, at man selv er skyld i ulykken gir ingen ordentlig tragedie. Det passer også godt for Sokrates, han er som dialogene er lagt opp, uskyldig i anklagene som dømmer ham til døden. Platon viser vel snarere at det er dem som dømmer ham som begår forbrytelsen Sokrates blir dømt for. Det er disse som forderver ungdommen, Sokrates gjør det stikk motsatte og bidrar heller til å opplyse dem og utvikle dem.  Sokrates er en ypperlig tragisk helt innen denne definisjonen. Men den skiller seg helt ut med at døden her blir fremstilt som en lykklig slutt! Sokrates ler en eneste gang i samtlige av Platons dialoger om ham, og det er når Kriton mot slutten av Faidon spør Sokrates om hvordan de skal begrave ham:

- Slik som dere vil, svarte han, så sant dere får tak i meg da, og jeg ikke unnslipper dere. Og dermed lo han stille, kikket bort på oss og sa (…)

Sokrates er en tragisk helt som ler mot slutten av sitt liv, i det han møter døden. Det er en kraftig understreking av at døden ikke er noe å frykte, for dem som har levd et godt og riktig liv. Det som får de sanne greske, tragedieheltene til å gråte så fryktelig i møte med sin skjebne, er jo kanskje nettopp det at de har forsøkt å sette seg opp mot gudene og det liv som er forventet av dem? De har handlet galt, og ser de har handlet galt, og at det nå er uopprettelig. Sokrates har ikke noe uopprettelig han skulle hatt ugjort. Han har levd det liv han skulle,  har nådd slutten for reisen, og kan møte døden i fred og ro.

Alle som kan litt litteraturhistorie vet at overgangen fra realismen og naturalismen til den nye modernismen fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet, også var en overgang fra forsøket på å skrive objektivt, til et forsøk på å skrive så subjektivt som mulig. Mange av de tidlige modernistene, vi nordmenn kan bare ta Hamsun som et typisk eksempel, diktet opp karakterer også til å fortelle historier, og la det opp slik at man aldri kunne være helt sikre på om disse fortalte helt ærlig, eller husket helt riktig. Selve dialogformen gjør denne oppnåelsen helt selvsagt. Særlig når dialogen er utformet som den er i Faidon. Jeg kan ta en annen liten digresjon, som ivrig teaterleser og smått aktiv dramatiker, er jeg alltid imponert når jeg leser stykker av Shakespeare, det er så få sceneanvisninger der. I Platon er det ingen sceneanvisninger i det hele tatt. Det er ingenting utenom samtalen mellom de som deltar i den, det finnes ikke en eneste forfatterkommentar eller inngripen, dialogen er alt. Og beskrivelsen av Sokrates som sitter og gnir foten sin etter lenken, og senere drikker giftbegeret og går rundt i cellen for at giften skal virke, den blir gitt av en av deltakerne i dialogen. Rammen av dialogen er nemlig at en av deltakerne i Sokrates’ siste øyeblikk, Faidon, møter Echekrates på landeveien. Echekrates som er fra Fleibus, spør Faidon om han kjenner noe til dette dødsfallet til Sokrates, for det er ingen fra Fleibus som vet det ordentlig. Og så må Faidon til å fortelle. Dermed blir hele beretningen bare hukommelsen til en enkelt person, og man får tilleggsspørsmålet hvor mye er det egentlig han husker, og hvor mye er det han vet, og hva er det nettopp han vil legge vekt på? Og hvorfor velger Platon nettopp Faidon til å fortelle historien, og hvorfor nettopp til Echekrates? Siden dialogen er så tett knyttet opp til virkelige og sikre hendelser, blir disse spørsmålene bare ytterligere interessante for dem som virkelig er interessert.  

Språket i dialogene er på ett plan meget enkelt. Det ser ut som helt naturlig dagligspråk, teaterverdenen får ikke til noe lignende før med Ibsen og Tsjekhov noen tusen år senere. Men om man ønsker å lete, finner man også ting som er fristende å tolke symbolsk, slik som den markante detaljen om hvordan Sokrates ligger og gnir beinet i begynnelsen, siden reiser seg opp i sittende stilling med beina på gulvet, og sitter slik resten av samtalen. Dialogen er også full av helt enkle spørsmål og svar, replikker som “ja, absolutt”, “jo, etter min mening i alle fall”, og “jo, helt og holdent, vil jeg tro” er den full av. Og plutselig i Faidons lange utgreining om hva som skjedde og hva Sokrates sa, så blander plutselig tilhøreren Echekartes seg inn, og tilkjennegir sin følelse til det som blir sagt. Kontrasten mellom det enkle, hverdagslige språket til de to samtalepartnerene og den greie dagligdagse tilnærmingen til emnet, og de enorme dimensjonene ved Sokrates død og hva som egentlig hendte her, og også de enorme filosofiske utlegningene Sokartes kommer med, og rekkevidden av dem, kan fint få plass i både moderne og postmoderne sammenblanding av høy og lav, for dem som er interessert i slikt.

Dialogen som filosofi

Nå skal jeg ikke utrope meg som noen stor Platonkjenner. Jeg leser riktignok dialogene hans, men jeg leser ikke forskningen, og de dypere problemene med Platon og diskusjonene om ham, kjenner jeg ikke til. Men jeg kan nå uttale meg litt hverdagslig, om hva jeg finner i Faidon, og hva jeg oppfatter det betyr i filosofien hans og i filosofihistorien.

Hva jeg finner viktigst, er som jeg har sagt tidligere hvordan et rolig og harmonisk menneske kan gå døden rolig i møte. Platon deler som alle de gamle grekerne mennesket opp i kropp og sjel, der kroppen tar seg av det sanselige, og sjelen det åndelige. For filosofen Platon er det gjennom Sokrates opplagt viktigst at det er sjelen som blir tilfredsstilt. Det blir den gjennom å søke viten og sannhet, bli kjent med seg selv, og vite hvem man er og hvilken funksjon man har i livet. Dette er vanskelige spørsmål som nok kan gi noen og enhver følelsen av ikke å lykkes, og man velger i stedet å hengi seg til sanselige nytelser, eller å sørge for kroppens velvære, i stedet for sjelens. Sokrates ro i forhold til tilhørernes fortvilelse viser belønningen når man satser på sjelen fullt og helt. Det er dette som er kjernen i Sokrates’ berømte “Kjenn deg selv”. Man finner det her i denne dialogen.

Dialogen introduserer også idelæren. Her skal man kanskje ha et ganske klart hode for å få med seg hva som foregår. Det enkle språket til Platon kan forlede én til å tro at man ikke trenge skjerpe seg for å henge med, og man har kanskje selv lyst å bare henge seg på tilhørernes “Jo, selvsagt” og “ja, sånn må det være”, når Sokrates bedriver sin berømte kunnskapssøken, og stiller sine spørsmål. Først introduseres læren litt forsiktig, med at Sokrates spør om det ikke er sant som dikteren sier, at man ingenting ser og ingenting hører, av tingene som de egentlig er (65b er referansen), og videre “er det ikke i tenkingen, mer enn i noe annet, at noen av de værende ting blir åpenbare for den?”.  Vanskeligere blir det når Sokrates siden sier at noe er vakkert fordi “det har del i skjønnheten” (100c), og at noen er større og mindre enn andre, på grunn av storhet og litenhet (fra 101). Det er fint å lese dette her, for å få en innføring i hva Platon selv sier om ideene sine, og hvordan han selv introduserer dem. Det er for øvrig verdt å merke seg at han introduserer dem som ledd i et helt annet argument, og som en selvsagt ting alle tilhørerne umiddelbart er enig i. Som sagt, jeg skulle gjerne vært til stede selv, og sagt til Sokrates at jeg ikke helt skjønte hva han mente. Det er fristende å gi seg hen og svare ja på spørsmålet om at skjønne ting er skjønne fordi de tar del i skjønnheten, men konsekvensen av dette “ja” fører med seg en del ting som man ikke like lett kan svare “ja” på.

Til slutt tar dialogen opp ytterligere litt om forholdet mellom kropp og sjel, og forsøker som sagt intet mindre enn å bevise sjelens udødelighet gjennom argument. Argumentene er blendende, men Sokrates er ingen sofist, blendende argumenter er ikke hans mål. Det er en serie argumenter, 4 stykker, der Platon legger mest vekt på det siste finaleargumentet, før dette har vi intet mindre enn en kunstpause ”Sokrates gjorde en lang pause og tenkte over noe for seg selv” (95e). Argumentet tar utgangspunkt i idélæren, og tror man på den, blir det vanskelig å gjendrive argumentet. Men så var det dette med hvor sannsynlig idélæren egentlig er, da. Uansett er det interessant lesning.

For øvrig finner man annet snadder som vil overraske en som ikke er så altfor vel bevandret i antikken og dens visdom, som at Sokrates uten videre sier at jorden er  rund og henger i luften, og at alle uten videre går med på det. Dette var kjent kunnskap i det opplyste Athen. Selve måten argumentasjonen blir ført på, og Sokrates’ nitidige prøving av all kunnskap, er også lærerik lesning den dag i dag. Hva er det for eksempel med årask og virkning? Hvordan kan man vite sikkert at en virkning har en bestemt årsak, at det er nettopp denne, om det virker aldri så sannsynlig? Det filosofiske ambisjonsnivået i dialogene lider ikke under noen begresning, kan man si. 

Dialogen som religion

Platon er en filosof, og hans dialoger er filosofi, men de har vel så mange trekk til felles med religiøse tekster, som med filosofiske.

Sokrates kan sammenlignes med religiøse tenkere som Kung fu tse, Buddha og Jesus. Ingen av dem er kjent for noe de selv har skrevet, for alle var det disiplene og etterfølgerne som skrev ned historien om tenkningen deres og om livene. Slik kommer de opp i en slags sfære av ufeilbarlighet, som vel er vanskelig å oppnå når man selv skal skrive hva man tenker. Etterfølgerne bryr seg heller ikke om å beskrive feilene, og gjør de det, går disse tekstene tapt, eller blir oversett.

Sokrates er den første martyr. Hans død har alle kjennetegn på den kristne martyrdøden. Å ende livet med å drikke giftbegeret for forbrytelser han ikke har begått, det er den perfekte avslutning for et perfekt liv. Likheten med Jesus Kristus er mer enn slående.