Norske politikere ser ut til å være i en slags FN-rus etter kåringene av verdens beste land å bo i. Vi har det absolutt veldig bra i Norge, det er ikke det, men denne velstanden baserer seg også på en økende sykdomstilstand som kan sette velferdssamfunnet vårt i fare hvis den ikke kureres.

Norge er et sykt land, og vi blir stadig sykere. Dagens Næringsliv kunne ikke gjort det tydeligere. Her er klare fakta om Norges tilstand fra en artikkel DN publiserte 11. september i år:

Arbeidsledige: 77.100

På attføring eller rehabilitering: 105.000

AFP: 48.500

Uføre: 341.400

Total arbeidsstyrke i Norge: 2,62 millioner

Andel nordmenn i arbeidsfør alder på trygd: 22 % (inkluderer ikke kontantstøtte, barnebidrag o.l.)

Andel nordmenn som er uføre: 13 %

Andel nordmenn som er arbeidsledige: 3 %

Totale utbetalinger til uføre i 2008: 56,53 milliarder

Offisielt har Norge en arbeidsledighet på tre prosent. I virkeligheten mottar nesten en fjerdedel av nordmenn i arbeidsfør alder en eller annen form for trygd. Norge er verdensmestre i andel syke og uføre. DN slår også fast at «hver eneste skattekrone fra over 681.000 nordmenn må til for betale Norges unormalt mange uføretrygdede.»

Victor Normenn peker i denne artikkelen på et viktig poeng:

«Vi har brukt uføretrygding fremfor ledighetstrygding for å lette omstillinger. Man har ment at det har vært best å bruke uføretrygd fremfor ledighetstrygd ved nedbemanning i bedrifter utenfor de mest sentrale strøkene, istedenfor å få folk til å flytte. Dette har vært en villet politikk (…) Hver gang vi lar et menneske i yrkesaktiv alder gå på uføretrygd, istedenfor å få vedkommende inn i en eller annen form for ordinært tilrettelagt arbeid, er det en fallitterklæring overfor de personene det gjelder. Og det er samfunnøkonomisk sløsing» , sier han.

Dette er et av problemene vi står ovenfor. Vi har altså en velferdsstat som i stor grad passiviserer virksomme mennesker, ved at midlertidige ordninger vever midlertidig trengende inn i en permanent avhengighet til staten.

Men det er annen ting ved vårt velferdssystem som DN ikke peker på i artikkelen, og som det er svært upopulært å sette fokus på; trygdeordningene våre er enkelt og greit for generøse.

Norge har en av de friskeste befolkningene i verden, de mest sjenerøse sykelønnsordningene, og det høyeste sykefraværet. Sammenhengen mellom de sjenerøse sykelønnsordningene og det høye sykefraværet viser helt klart at selve sykelønnsordningen gjør det motsatte av sin opprinnelige hensikt.

Kutt i sykelønnsordningen burde stå øverst på ønskelisten til regjeringspartiene akkurat nå. I det hele tatt burde det være et prinsipp at man ikke mottar 100% lønn (slik man faktisk gjør i dag) når man ikke er på jobb og ikke bidrar til det fellesskapet som betaler sykelønnen. Et forslag kunne være å f.eks. kutte sykelønnen til 80%, innføre 3 karensdager, og fjerne muligheten for sykelønn ved egenmelding. Det burde være helt naturlig at man får lavere eller faktisk ingen kompensasjon når man er borte fra jobb, og ikke bidrar med å skape noen verdier. Men jeg vil faktisk stille spørsmål ved om kutt er nok. Jeg lurer rett og slett på om vi ikke burde vurdere å fjerne hele sykelønnsordningen?

For burde det ikke være opptil arbeidsplassen å bestemme hva slags ordninger man ønsker å tilby sine ansatte ved sykefravær? Bør det virkelig være statens oppgave å kontrollere- og regulere hva slags kompensasjon ulike arbeidsplasser tilbyr sine ansatte? Burde ikke dette være et forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker?

Vi er nødt for å ansvarliggjøre både arbeidsgiver og arbeidstaker i større grad hvis vi skal få bukt med det høye sykefraværet og den manglende arbeidsmoralen som brer seg i Norge. Statens oppgave bør egentlig ikke tre inn før arbeidsgiver eventuelt bryter forhold som er nedfestet i arbeidskontrakten.

Unge Høyre ønsker et friere arbeidsmarked. Da burde vi også erkjenne at ulike arbeidsplasser, med ulike forhold, og ulike behov må ha lov til å inordne seg på ulike måter. Jeg synes tiden er kommet for å vurdere å avskaffe hele sykelønnsordningen, og la dette forholdet være opp til arbeidstaker og arbeidsgiver. Det er riktignok viktig å presisere at et slikt system forutsetter at den enkelte får beholde betraktelig mer av sin egen inntekt, slik at man kan velge å sette av penger til perioder man trenger å være borte fra jobb, men det skal alltid lønne seg å jobbe.

Det er en forutsetning for et rikt velferdssamfunn at mange nok står i jobb og skaper verdier. Det er ikke mulig å bygge et land på trygd. Hvis de som trenger hjelp, skal få hjelp i fremtiden, så burde solide kutt i trygdeordninger som holder folk borte fra jobb, være prioritet nr 1 for Jens Stoltenberg, og det burde i hvert fall være et krav fra Høyre og Unge Høyre.

Psykopater trives som ledere

“(…) Folk med psykopatiske trekk tiltrekkes av lederstillinger, og får stort spillerom i fleksible organisasjoner.

Moderne virksomheter er et lykkeland for ledere med psykopatiske trekk, fordi kommandoveiene er uklare, forandringer er hverdagskost og gårsdagens beslutninger ofte må kasseres.

Uredd og rask

Psykopaten kan utnytte dette fordi han eller hun har stor gjennomslagskraft, tør å ta beslutninger raskt og ikke er redd for å trå på andre.

Dette mener den danske forskeren Sanne Udsen, som nylig har gitt ut boken «Psykopater i jakkesæt. Når chefen er psykopat».

Ingen kontroll

- Det er større spillerom i en moderne virksomhet enn i mer hierarkiske organisasjoner. En psykopat trives best i en form for kaos. Hvis det ikke er noen kontroll, er det vanskeligere å holde øye med han eller henne, sier Udsen til danske Ingeniøren.

Mange psykopater

Ifølge forskere er rundt to prosent av befolkningen psykopater, men blant ledere er andelen større.

Psykopater tiltrekkes av makt, penger og prestisje. Derfor går de oftere etter lederstillinger enn andre.

- Det er relativt stor sjanse for å møte en psykopatisk sjef, skriver Udsen (…)”.

http://www.tu.no/karriere/article59464.ece

Tyrannsjefer kan være psykopater

“Utad er han sjarmerende og vellykket, men bak fasaden truer en tyrann. -Sjefer med psykopatiske trekk er et økende problem, mener norske eksperter”;

“Odd Hellesøy har lang erfaring som psykiater og organisasjonsrådgiver. Stadig blir han leid inn for å hjelpe til med å løse fastlåste konflikter på arbeidsplasser.

(VG 04.11.2002)

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=5931521

FRITT FRAM FOR HELSEFARLIGE LEDERE;

“Helsefarlige og konfliktskapende ledere koster samfunn, næringsliv og organisasjoner enorme summer i form av sykepenger og dårlig økonomisk resultat. Men like fullt får de fortsette, eller de får nye, viktige jobber.

- Psykopatene og de maktsyke har fått større spillerom i dagens ledermarked, mener hodejeger Per-André Ragdem Marum.

- Når de gode lederemnene trekker seg unna for å få bedre tid til familie og venner, kan det være lettere å vinne innpass for ledere med skjulte motiver. Min jobb er å finne de beste og avsløre de potensielt helsefarlige lederne, sier Per-André Ragdem Marum, rådgiver i lederrekrutteringsfirmaet Boyden.

Jakter på hode, hjerte og sjel

Av OECD-landene ligger Norge på jumboplass når det gjelder å bruke ekstern rådgivning ved ansettelser.

- Jantelov og ‘guttenklubben grei’ preger fremdeles lederansettelser, men trenden går mot en mer profesonell prosess som vektlegger kultur og verdier. Egentlig er jeg ikke bare hodejeger, men også sjels- og hjertejeger, sier Marum.

Konsernoverlege i Kredittkassen Bjørnar Brændeland, som også er leder av Forum for psykososialt arbeidsmiljø i Norge, sier at større bedrifter kan ha nok kompetanse i egen stab, men at både mindre bedrifter, offentlig sektor og organisasjoner kan trenge ekstern bistand ved lederansettelser.

- Bedrifter vet ikke alltid hva de skal lete etter. Det kan få katastrofale følger å ansette feil leder, sier Brændeland.

Psykopaten lurer testen

Halvparten av norske bedrifter og nesten 90 prosent av rekrutteringsfirmaer bruker personlighetstester som et element i vurderingen av lederkandidater, viser en ny undersøkelse fra Norsk institutt for personalutvikling og administrasjon (NIPA). Kun fem personlighetstester tilfredsstilte NIPAs minimumskrav.

- En psykopat kan lett manipulere testen. Han er en dreven skuespiller, sier Brændeland.

Også Marum er skeptisk til de populære testene. En amerikansk undersøkelse viser at tester gir pålitelige svar i omtrent halvparten av tilfellene. Dersom tester kombineres med samtaler og praktiske oppgaver, øker påliteligheten til litt over 60 prosent.

- Tester må ses på som samtaleverktøy. Gjør du ikke en grundig analytisk jobb kan du ende opp med å ansette den mest karismatiske og sjarmerende kandidaten, sier Marum.

To typer farlige ledere

Brændeland deler de farlige lederne inn i to hovedkategorier: Psykopatene og de utrygge lederne.

Psykopatene mangler sosiale antenner, og vil aldri kunne bli gode ledere. Utrygt lederskap derimot er situasjonsbestemt; det er faktorer i personens liv eller i bedriften som fører til helsefarlig lederatferd.

- Det er under stress og i kriser at lederens sanne jeg avsløres, sier Brændeland.

Marum mener det er lettere å avsløre farlig lederskap hos eldre enn hos yngre ledere.

- Vi kan sjekke flere kilder, og kan danne oss et bedre bilde av kandidaten, sier han.

Det kan være svært vanskelig å avdekke en leders virkelige motiver for å ønske en jobb.

- En psykopat vil selvsagt aldri innrømme at han søker en lederstilling for å misbruke makt, sier Marum.

Må fjernes

Høyesterettsadvokat Else Bugge Fougner er ekspert i arbeidsrett. Hun har sett mange helsefarlige ledere, og har vært med å avsette dem.

- Medarbeidere med slike ledere må ta opp problemet så raskt som mulig. Gå flere sammen, prøv ikke å gjøre dette alene, er Bugge Fougners råd.

- Legg vekt på en ryddig og ordentlig prosess. Alle parter må være involvert. Vær konkret og skriv referater fra møter. Dersom situasjonen ikke blir bedre, er eneste mulighet å sette i gang en arbeidsrettlig prosess for å fjerne lederen, sier Bugge Fougner.

- Dessverre er det min erfaring fra rettsapparatet at selv om man har rett, så er det ikke alltid man får rett. Det er vanskelig å avsløre det dannede maktspill. Det kan være like klokt å bytte arbeidsplass, sier Brændeland.

Lederskole

Per-André Ragdem Marum peker på at det omtrent ikke finnes grunnleggende lederopplæring i Norge, bortsett fra i forsvaret og i speidern. Ledere trenger opplæring og de trenger en mentor. Ledere kan utvikle seg i helsefarlig retning hvis de ikke får korrektiver. Marum mener styrene har et stort ansvar.

- Ledelse innebærer daglige konflikter. La deg derfor ikke friste inn i ledelse for å få bedre lønn eller mer status, oppfordrer han.

Både Marum og Brændeland tror helsefarlige ledere blir avsatt raskere i næringslivet enn i det offenlige og i organisasjoner.

- Kravene til resultater er tøffere, og en dårlig leder klarer på sikt ikke å oppnå gode resultater. I næringslivet er det i tillegg vanligere at de ansatte evaluerer lederne sine, sier Brændeland.

(Publisert mandag 26.04.1999).

http://www.dagbladet.no/pds/1999/04/26/163716.html

Jeg vil tro at den jobben du ønsker deg, gjenspeiler hvilken person du er. Akkurat nå jobber jeg deltid i MiFA ved siden av studiene. Det er en jobb jeg trives godt i. Nå kan jeg selvsagt ikke si noe annet, siden denne bloggen er MiFA sin, men jeg mener det faktisk. Jeg trives godt og legger merke til at jeg engasjerer meg i nyhetssaker som omhandler innvandring og integrering.Et raskt overblikk over nyhetssaker den senere tiden som omhandler innvandring og integrering viser at arbeid og integrering går hånd i hånd.

Fredag 22. mai kunne Aftenposten melde at innvandrere er Norges nye fattige. Andelen fattige i Norge er den samme, men sammensetningen er endret. Grupper som tidligere var definert som fattige har opplevd et økonomisk løft, mens nye grupper fattige har kommet til. De som har bidratt til å holde andelen fattige i Norge konstant etter hvert som flere av de som tidligere var fattige har opplevd et velstandsløft, er nettopp innvandrere. Aftenposten bruker NOU:10 (2009) fra Fordelingsutvalget som kilde, utvalget fikk i oppdrag å utføre en bred analyse av økonomiske forskjeller i Norge og leverte sin rapport 6. mai i år.

Innvandrere er den nye gruppen nederst på stigen, viser utvalgets rapport. De har problemer på arbeidsmarkedet på grunn av manglende utdannelse og språkkunnskaper. Det gir lav inntekt, skriver Aftenposten.

For en tid siden kunne vi i samme avis lese at: “norske ledere og utenlandske jobbsøkere på flere områder har ulike, til dels sterkt motstridende oppfatninger om hva som skal til for å skape et godt inntrykk”. Rapporten fra Fordelingsutvalget skriver også at innvandrere fra land i Asia (56,3%) og Afrika (49,0%)  ligger under gjennomsnittet for sysselsetting for innvandrere generelt. Samtidig som innvandrere generelt har 8,3 prosentpoeng lavere sysselsetting (63,3%) enn nordmenn generelt. I enkelte av de etablerte innvandringsgruppene (de fra Pakistan, Tyrkia og Marokko) ser en i tillegg at kvinnene har langt lavere sysselsetting enn mennene (på side 228 i NOU:10 (2009)).

Samtidig finnes det flere lyspunkter. Flyktning fikk drømmejobb i Norge, kan vi lese i Aftenposten. Og NRK kunne på Dagsrevyen 21, 26. mai, melde at ni av ti innvandrere i Verdal er i jobb etter det såkalte Verdalsprosjektet. Felles for disse sakene er at målrettede tiltak med språkopplæring og arbeidsformidling ligger bak. En forståelse av at integrering, språk og arbeid henger tett sammen. Det skal ikke mer til enn at man samtidig med språkopplæring også har et fokus på å hjelpe folk inn i arbeidslivet.

Og arbeidsmarkedet? Vel, skal en tro Nettavisen så planlegger fortsatt flertallet av norske bedrifter en oppbemanning. Hele 1 av 10 bedrifter melder at de mangler arbeidskraft.

Hver søndag følger det med et eget jobb-bilag til Aftenposten. Her kan en lese interessante artikler om jobbmarkedet, jobbsøking, arbeidsgivers forventninger osv. Og ofte er det også artikler om integreringsutfordringer i arbeidslivet. Hvis man ønsker seg et generelt overblikk over hva som venter en i arbeidsmarkedet er Aftenposten Jobb på søndager absolutt å anbefale.

Jeg abonnerer på morgenutgaven av Aftenposten. Det er kanskje litt gammeldags å motta en papiravis på dørstokken hver morgen, men jeg liker å ha en fysisk avis å bla i slik at jeg slipper å logge meg på pc’en før jeg drar opp til Universitetet om morgenen. Jeg bruker nok tid foran pc skjermen der, om jeg ikke skal sitte foran pc’en til frokost også.

Og hvorfor er akkurat jeg så opptatt av dette? I 2005 ble jeg med i styringsgruppa for noe som heter ”Prosjekt for arbeidslivsrelevans” ved Det humanistiske fakultet (HF) ved Universitetet i Oslo. Dette prosjektet jobbet blant annet med å kartlegge og forbedre arbeidslivsrelevansen til studiene ved HF. Dette fordi de teoretiske utdannelsene ved HF ikke gir en noen spesifikk yrkestittel eller yrkeskompetanse, men en mer generell form for akademisk kompetanse. En kompetanse som i aller høyeste grad er anvendelig i arbeidslivet, men det er ikke nødvendigvis så tydelig hva kompetansen består i eller kan brukes til. Derfor anså fakultetet det som viktig å jobbe med spørsmål knyttet til fakultetets utdanninger og arbeidsliv. For dette arbeidet vant HF andre pris ved utdelingen av Utdanningskvalitetsprisen til NOKUT for 2008.

Gjennom deltagelse i dette prosjektet oppdaget jeg en interesse for arbeidsmarked som jeg ikke visste at jeg hadde. Og derfor er jeg ivrig leser av Aftenposten Jobb hver søndag.

Mvh. Thomas André

Lundteigen er en kjent skikkelse i Norsk EU-debatt. Senterpartiets finanspolitiske talsmann er mannen man av og til kan  oppleve som vekkelsespredikant i EU-debatten, viftende bokstavelig talt med en liter H-melk i den ene hånden og Grunnloven i den andre. Med andre ord, er han ofte en mer komisk ideolog for nei-sida enn farlig motstander.

Men de kreftene han nå spiller opp under er ikke særlig komiske. Ei heller ufarlige.
Med sitt ønske om å kutte sosiale rettigheter for øst-europeere nører han opp under den styggeste form for økonomisk nasjonalisme. Holdningen må være at det er greit at de bygger husene våre, pleier våre eldre og kjører med søpla, men at 1300 fra øst-europa så får rettmessig sosialtrygd når de mister jobben, det er en skandale..

At samme Lunteigen gikk rundt å bekymret seg for sosial dumping under debatten om tjenestedirektivet ser ut som noen har glemt. I Luntegiens verden er det to typer sosial dumping, først lønnskonkurranse – de kommer å konkurrer med oss! Så er det konkurranse om sosiale goder, de tar penga våre! I Lunteigens verden er det alltid et de eller oss, alltid er de slemme horder som snylter på oss. At vi faktisk lever i et europeisk fellesmarked, med felles rettigheter – og plikter, bryr han seg ikke med.

Det er populistisk nasjonalisme, ikke mer eller mindre.  Det er skummelt og det er stygt.

Dette året blir kriseåret, eller forhåpentligvis, starten på slutten på krisene.

Krisetider er tider for kamp om ideer. Ideer beveger verden. Heldigvis.

Både klimakrise og finanskrise burde vise alle at i vår tid er vi alle i et globalt og spesielt regionalt skjebnefelleskap. Går det bra med verden, går det bra med oss, går det dårlig med verden går det dårlig med oss. I dag høres dette ut som selvfølgeligheter. Men vi har prøvd å være nøytrale i håp om at verdenskrigene ikke ankom oss, vi har stått utenfor EU for å verne bonden, likevel legges det ned flere gårdsbruk her i landet enn i EU-landet Finland, og noen prøvde å innføre innvandringstopp i 1975, men likevel kommer innvandre. De som tror verden kan sperres ute, er på historiens tapende side. Heldigvis.

Som Gordon Brown sa til den amerikanske kongressen på torsdag; En dårlig bank en plass er en trussel mot gode banker over alt og videre; Proteksjonismen har aldri beskyttet noen i det lange løp.

Men det at vi lever i et skjebnefelleskap med Europa, kan ikke bli til et likegyldighet til Europas utvikling. Nettopp i krisetider er det farlig og ikke være på brua når skuta skal styres, spesielt hvis man mener vi har noe vettugt å komme med.

Det å være blindt haleheng eller kopimaskin er jo greit i solskinnsdager når alle er enige om kursen, eller når man er enig i alt EU gjør, det er jo det EØS-tilhengerne må være, men vi som har minst en kritisk tanke mellom ørene kan ikke la oss styres i av de blinde krefters vold. For det er ikke alt de Polske brødre, eller Presidenten av den femte republikk sier som er klokt – til enhver tid.

Kampen om EU står nå. Fordi Nei til EU har rett. EU kan forsvinne. Landene kan finne andre måter å styre på. Det er det som er faren. Nå mer en noen gang, en reel fare.

Er EU-medlemskap den viktigste politiske kampen å kjempe for nå? Midt oppe i finanskrise, klimakrise, og i alle verdens problemer? Ja. Som Tysklands tidligere utenriksminister fra de grønne, Joscha Fisher sier det; det er nå for andre gang på 20 år at hele fundamentet for europeisk samarbeid er i spill. Forrige gang var når Berlinmuren falt. Da valgte man å åpne seg for øst og intensivere samarbeidet, opprett det indre marked, startet reform av institusjonene.

Hva vi velger nå, det får vi svar på i løpet av året. Blir det året da verden brukte klimatoppmøte i København til å begynne å redusere sine Co2-utslipp? Eller går det hele i vasken fordi alle land er seg selv nok? Og Finanskrisen, som snart blir arbeidsledighetkrise; skaper den økt økonomisk nasjonalisme, eller velger våre politiske ledere som i 1989 og satse på mer sammarbeid?

NRK – statskanalen – oppfører seg som en britisk tabloid. I går sendte de en reportasje om EUs tjenestedirektiv så spekket av feil at de i dag fikk kjeft av Jens Stoltenberg.  Oppfølgeren i dag er ikke mye bedre.

En ting er vinklingen “at det skal opprettes et marked for handel med tjenester” – det har det vært i alle de 15 årene EØS avtalen har eksistert. En annen mer graverende feil er at de påstår at lønn og arbeidsregler gjelder der bedriften har hovedkvarter. Dette er direktive feil. Det såkalte Opprinnelseslandsprinsippet ble tatt ut av tjenestedirektivet under behandlingen av det i Europaparlamentet i 2006. Tjenestedirektivet i sin vedtatte form har snudd dette prinsippet 180 grader rundt. Nå er det vertstaten (eksempelvis Norge) som plikter å sikre at utenlandske tjenesteytere får samme arbeidsforhold og lønnsavtaler som hjemlandets arbeidskraft. Man må her enten allmenngjøre tariffer eller innføre minstelønn. Dette har vi gjort i Norge – i byggebransjen – i det allerede eksisterende tjenestemarkedet.

I den originale  reportasjen fra NRK så intervjuet de en trikkeansatt som NRK fortalte at kunne bli utkonkurrert av et rumensk trikkefirma. Direkte løgn (i tillegg til lite sannsynlig om premissene til NRK var sanne) – tjenestedirektivet definerer selv at det ikke gjelder i helse, utdanning, eller transportsektoren.

Har NRK journalistene i det hele lest noen av utredningene som har ligget offentlig tilgjengelig på Nærings og Handelsdepartementes sider ganske lenge nå?

Ingen direktiver fra EU har vært så grundig utredet og vurdert som tjenestedirektivet. Hele ni ulike utredninger er foretatt. Konklusjonen etter disse meterene med papir er at det kanskje er behov for en eneste endring i norske lover, i loven om eiendomsmekling..

Når Jens Stoltenberg nå skjerer igjennom å infører direktivet har vi tre vinnere. Først og fremst framtidens generasjoner av norske entrepenører. Sekundært de moderne kreftene i Arbeiderpartiet, men minst like mye – organisasjonen Nei til EU.

Organisasjonen må jo feire at de igjennom sin mytekampanje har klart å få fagbevegesen til å tro at direktivet svekker norske arbeidstageres rettigheter. Det gjør det ikke. Det endrer som sagt ikke en eneste større lov – i Norge. Det klipper derimot bort mange byråkratiske snubletråder som finnes i våre naboland i øst og sør for norsk tjenesteeksport.

Så takk Jens for at du reddet framtiden, og gratuler med godt spinndoktor arbeid i Nei til EU.

I norsk debatt har det befestet seg noen myter om EUs Tjenestedirektiv. Dagsavisen fremmer selv en slik myte gjennom på kommentarplass onsdag 15. oktober å kreve at regjeringen må forsikre LO ytterlige mot usikkerhetsmomentene som ligger i Tjenestedirektivet.

Avisens kommentar nevner ikke at direktivet allerede er utredet hele seks ganger. Ingen EU-direktiv er i Norge blitt gjenstand for en slik omfattende offentlig granskning. Departementets egen konklusjon er klinkende klar: Direktivet hindrer ikke regjeringens arbeid mot sosial dumping…  Les mer av innlegget mitt her hos Dagsavisen.

I gårsdagens Dagbladet, Dagsavisen med flere refereres og reflekteres det over LOs ønske om et norsk “veto” mot Tjenestedirektivet. Men det er heldigvis ikke trusselen om at et marked som står for under 3,9 % av EUs import skulle stenge seg selv ute som skaper overskrifter rundt om i verden.

Det verden frykter er et veto fra Italia og Polen, med herrene  Silvio Berlusconi og Lech Kaczyński, mot EUs klimapakke.  Øst-Europa og Italia ønsker omkamp. De ønsker at EUs kuttmål skal ta utgangspunkt i 1990 nivå (slik Kyoto) og ikke 2005 nivå. Fordi da vile de østlige landene i EU få godskrevet den store reduksjonene i klimautslipp som følge av alle fabrikknedleggelsene sine siden Sovjet. Både EU-kommisjonen, Europaparlamentet og de andre medlemslandene i EU sier heldigvis så langt nei til nasjonalpopulistene Berlusconi og Kaczyńskis krav.

Leser man norske aviser skulle man tro Vetoet verden ventet på var en norsk særkamp om et direktiv som allerede er vedtatt for to år siden, bla. med støtte fra svensk og dansk LO..

At omstillinger og med det oppsigelser er en del av det som driver verden fremover er like selvsagt som at oppsigelser kan ha store negative konsekvenser for enkeltmennesker. I et arbeidsnotat vises det at økt dødelighet kan være en konsekvens av en slik omveltning. Forskerne har tatt utgangspunkt i masseoppsigelser for å kunne fokusere på oppsigelser som ikke skyldes den enkelte arbeidstaker:

We find that job displacement leads to a 15-20% increase in death rates during the following 20 years. If such increases were sustained beyond this period, they would imply a loss in life expectancy of about 1.5 years for a worker displaced at age 40.

To tredjedeler kommer som av en direkte følge av redusert inntekt, mens resten kommer av andre faktorer som uventede endringer i karrieren, stress osv. Nå er grunnlaget amerikanske data, og siden en viktig konsekvens kan være å miste helseforsikringen sin, er det rimelig å anta at konsekvensene er mindre for nordmenn. Europeiske studier finner da også mye mindre effekter. En del innvendinger mot en tidligere versjon av dette notatet finnes hos Healthcare Economist.

Det kan innvendes at omstillinger over tid bidrar til lavere dødelighet for befolkningen sett under ett på grunn av den økte levestandarden, så disse tallene er intet argument for dem som eventuelt måtte mene at omstillinger ikke er bra. Dette kan derimot være et av de tilfellene der velferdsstaten virkelig har sin forse. Som Kalle Moene skrev i Dagens Næringsliv forrige lørdag, er det de små, åpne økonomiene, som den norske, som har den mest utbygde velferdsstaten og det mest egalitære lønnssystemet. Ikke bare bidrar velferdsstaten til å lindre omstillinger, men relativt små lønnsforskjeller kan også bidra til å øke omstillingstakten ved å gjøre høyproduktive virksomheter mer lønnsomme enn de ville vært uten lønnskoordinering (der arbeidstakerne ellers ville tatt en større andel).

—————–

Daniel Sullivan & Till von Wachter, 2007.
“Mortality, Mass-Layoffs, and Career Outcomes: An Analysis using Administrative Data,”
NBER Working Papers
13626, National Bureau of Economic Research, Inc.