Det er fint og flott med fokus på hvordan få flere ut i arbeid.

Arbeid adler, som kjent, mannen (og kvinnen) og  lediggang er roten til så mangt.
Lege Jørgen Skavlan gjør dessverre en bommert i sin kronikk i Aftenposten i dag « Nå tar vi oss sammen» ; han setter ensidig fokus på den enkelte, norske statsborger og at denne ser ut til å være en trygdemisbruker med lav terskel for sykemelding. En debatt uten å se på forutsetningene som ligger på arbeidsplassen eller i manglende behandlingstilbud blir en fruktløs debatt preget av skyldfordeling i den trygdemottagendes disfavør. Utfordringen med økte trygdeytelser er mer kompleks enn som så.

Skavlans kunne ha spissformulert på en mer heldig måte, enn å hevde at «sykdom premieres med trygd». Spydig, useriøst og kun egnet til å drepe en i utgangspunktet interessant diskusjon.

I motsetning til Skavlan antar jeg at folk flest vil ut i jobb.

Ullen Skavlan på stupet

I sin kronikk er Skavlan relativt ullen, i forhold til det spenstige hoppet han legger ann til før kanten av stupet.

Skavlan hevder at vi i Norge fokuserer på sykelighet i stedet for friskhet og premierer sykdom med trygd. Han spør hvorfor vi ikke tør diskutere dette. Skavlan mener at det er noe fundamentalt galt med individets og samfunnets terskel for sykemelding.

Skavlan spør, men kommer med lite som kan minne om forslag til løsning. Ved å unnlate å komme med forslag selv, gjør han det han sier han ikke ønsker å gjøre; stigmatiserer syke mennesker.

Han kjøper seg goodwill og legger ann til en forsonende linje når han sier at « De som er syke, de som er arbeidsuføre og som ikke lenger er i stand til å delta i samfunnsmaksineriet, fortjener hver trygdekrone de får og vel så det» og

«Velferd handler om trygghet og forutsigbarhet, og vi kan alle være enige om at intet er viktigere i et samfunn enn akkurat dette»

Hvem er det som ikke fortjener Skavlans trygdekroner?

Jo – i følge Skavlan er det en hel generasjon som sørger for at faren for å underminere Norges velferdsøkonomi er overhengende; «Dessertgenerasjon», de som fikk olja i julegave i 1969, de som snart er på vei ut i pensjonistenes rekker.

« Vi som synes at livet har mer å by på enn bare jobb. De av oss som burde ha vært i arbeid eller hjulpet tilbake i arbeid» Det hjelper ikke med inkluderingstrikset «vi». Han tar ikke bort insinuasjonene om unnasluntring, stjeling fra statskassa eller løgn av den grunn.

I og med at han hevder at denne holdningen utgjør en fare for hele de økonomiske rettighetsbaserte trygdeytelsene, går jeg ut fra at dette må dreie seg om mange mennesker. Mange i denne generasjonen av snart-kommende pensjonister?

Er det virkelig det du mener, Skavlan; at de som nærmer seg pensjonsalderen er de store trygdemisbrukerne?

Sykemelding som belønning

Neppe. Skavlan fortsetter med «Den delen av velferden hvor det nå knaker i alle retninger i sammenføyningene er nemlig den økonomiske rettighetsbaserte, som feks betaling for kur og terapi, sykepenger, rehabiliteringspenger og uføretrygdytelser.»
Nær-forestående pensjonister er ikke den største gruppen som mottar disse ytelsene.

Det kan se ut som om Skavlan sparker i flere retninger; først snakker han om generasjonen som er i ferd med å gå av med pensjon, deretter snakker han om at terskelen er lav for å bli sykemeldt generelt, og at vi nordmenn kjenner ekstra, ekstra godt etter og at vi kjenner mye, mye bedre etter enn det folk i andre land gjør.

Han hevder at det er en belønning å bli sykemeldt.

Ok; så Skavlan ser ut til å snakke i generelle ordelag. Han mener at det norske folk generelt har en svært lav terskel for å søke lege.

Om å hoppe over kjensgjerninger

Skavlan sier tidlig i kronikken at han ikke ønsker å bruke mer tid på kjensgjerninger. Han hopper galant over flere sider av mulige årsaker til trygdeøkningen.

Det er flere faktorer Skavlan helt har valgt å se bort fra. Jeg kan nevne to av dem:

Arbeidslivet:

Arbeidslivet krever generelt mer, eller annet, av en arbeidstager i dag, enn for en generasjon siden. Kravene til omstilling, gjøre karriære og å ha høyere utdannelse er høyt. Mange som tidligere kunne være i samme stilling gjennom et helt liv, vil nå måtte ha en stor grad av plastisk evne for å kunne fortsette i en jobb. Kan det være at “dessertgenerasjonen” ikke fikk dessert likevel?

Jeg har ikke statistisk belegg for det jeg sier nå, men jeg vil tro at i forrige generasjon var arbeidsgiver mer villig til å tilpasse arbeidsplassen, eventuelt arbeidsoppgaver, enn det arbeidsgiver er i dag. Ikke bare villig, men det var også større rom for tilpassinger. Kan det være at en det i dag er slik at en arbeidstiling er langt mer spesialisert og arbeidsgiver er mer presset i forhold til inntjening enn før?

Uføre som arbeidsledige:

I Norge er det en lav arbeidsledighet i forhold til andre land i Europa. Mye lavere. Det er politisk vedtatt, gjennom hvordan ordningene er formet, at man vil ha lave arbeidsledighetstall og høye uførhetstall.

Vi vil kunne få nær samme tall for uføretrygdede her i landet som i andre land i Europa, avhengig av hvordan man klassifiserer. Om man ser på antalll uføretrygdede arbeidsledige i Norge sammenlignet med andre land i Europa, vil vi havne på omtrent samme antall.
Fra en politikers ståsted vil jeg anta at det er langt mer u-effent å skulle vise til høye arbeidsledighetstall, som politikeren må stå til ansvar for, enn høye tall for andre trygdeytelser, der ansvaret kan dyttes over på det enkelte individ.

Imidlertid vil utgiftene være den samme; men over ulike budsjett.

…og konklusjonen var?

Skavlan håper på at en politiker tør å formulere ordet «karens». Hvorfor snakker ikke Skavlan selv om karensdager, dager man ikke får betalt når man er syk og borte fra arbeidet?

Jeg synes det er på sin plass at hver og en av oss viser arbeidsmoral og ansvar. Hele trygdesystemet vårt er tuftet på tillit. Det er helt greit å problematisere dette.

Min erfaring er at det står mange utenfor arbeid i dag, som kunne ha bidratt i arbeidslivet dersom det var større tilrettelegging på arbeidsplassen, et trygdesystemet som var villig til i større grad se på individuelle tilpassninger på den sykes premisser og en lege som spilte på lag med pasienten om å forske i muligheter.

Å be noen gå ut i skogen, spise mer meierismør, drikke et glass rødvin, som Skavlan foreslår, vil neppe føre til færre sykemeldinger, om Skavlan tror det aldri så mye.
Sint, jeg?

Nei. Bare veldig, veldig skuffet. Skavlan viser i kronikken manglende evne til helhetstenkning, bringer et ullent budskap og det skapes ekko i fraværet av forslag til løsning.

(Lese noe annet og mer? Sjekk ut Kvinnekongen og Hjortens gravalvorlige lek om samme tema og Spindellett grundige gjennomgang)

Dagens Aftenposten har en kronikk om et interessant tema: vernet av varslere på arbeidsplassen. Men er det sant som forfatterne skriver at det er livsfarlig å si ifra om det som er galt på jobben?

Dagens kronikk heter Varslerne er i fare, og er skrevet av tre personer. De mener de selv har brukt retten til å varsle (se arbeidsmiljøloven §§ 2-4 og 2-5), men at de har blitt mobbet og/eller fjernet fra jobbeb på grunn av dette. De sier rett ut at varslig er farlig, og oppfordrer ingen til å gå til det skrittet.

En del jurister er enige i dette. Særlig arbeidsrettens nestor Henning Jakhelln er svært kritisk til at varslere kun beskyttes dersom de går frem på det loven beskriver som en “forsvarlig” måte. Den bestemmelsen er såpass ullen at det er vanskelig for varslere å vite nøyaktig hva som kan og ikke kan gjøres.

Men hva sier forskningen om dette? Ved Universitetet i Bergen har en gjort undersøkelser, og den viser noen interessante tall:

• 85% sier ifra hvis de oppdager kritikkverdige forhold
• 83% sier at de får positiv tilbakemelding
• 64% rapporterer at det kritikkverdige forholdet blir endret

De fleste varslerne blir faktisk værende på samme arbeidssted som før.

En av kronikkforfatterene kritiserte på vegne av foreningen Varslerunionen resultatene i et leserinnlegg, men denne kritikken ble tilbakevist av forskerene.  

Det er med andre ord et langt mer nyansert bilde som tegner seg når en ser litt mer rolig på saken enn det de selvutnevnte varlserrepresentantene gjør.

Særlig en av de tre forfatteren, læreren, har vært gjennom en intesant sak. Borgarting lagmannsrett fant i dom den 12 juni i år at oppsigelsen læreren fikk var gyldig.

I denne saken fikk læreren sparken fordi hun var svært konfronterende overfor kollegene og elevene hun hadde. Lagmannsretten slår kort og godt fast at hun har brutt sin plikt til å sørge for et godt arbeidsmiljø for sine kolleger og elever, og derfor klart var anledning til å sparke henne.

Saken begynte i tingretten i fjor, og jeg blogget om (de svært ensidige og lite faktabaserte) reaksjonene i ett av mine første innlegg, Varsling og varsling, fru Blom.

Jeg har forøvrig aldri sett slike karaktestikker som serveres av retten i premissene. Her siteres noen av de mest kritiske i den nå rettskraftige dommen. (A= læreren. Lovdata anonymiserer stort sett alle de mest sensitive avgjørelsene på denne måten.)

Når det gjelder forholdet til kollegaer finner lagmannsretten det bevist at A har vært urimelig krevende, utmattende, illojal og umulig å samarbeide med.
….
Etter lagmannsrettens oppfatning har også A vist en fremtreden overfor elever som har vært sterkt kritikkverdig. Som [arbeidsgiveren] har pekt på, må det stilles høye krav til en person som skal inngå i et lærerkollegium og undervise elever på videregående skole.

       Opplæringsloven stiller krav både til kvalitet i undervisningen og til elevenes psykososiale skolemiljø og det pålegger den enkelte lærer et ansvar for at undervisningen legges opp i samsvar med disse krav. Som Høyesterett har påpekt i Rt-1982-1729 er det « en klar tjenesteplikt å respektere og fremme disse mål i undervisningen ».
…

Lagmannsretten har også fått belyst tilfeller der A, til tross for fraråding fra de øvrige lærerne og ledelsen, tok opp sensitive og vanskelige temaer som homofili, religion, incest osv. til debatt i klassen. Dette resulterte ved flere tilfeller i at elever følte seg støtt og uthengt og ved et tilfelle at en elev følte seg presset til å stå frem som homofil i åpen klasse. I andre tilfeller, der temaet i utgangspunktet var uproblematisk, oppstod det ofte konflikt knyttet til måten temaet ble tatt opp på og ved at A hevdet sine egne meninger så sterkt at elevene følte seg forpliktet til å ha det samme standpunkt og ble provosert av dette.
…

En slik adferd er etter lagmannsretten syn ikke forenelig med de krav som må stilles til en lærer i forhold til å opptre nøytralt og møte alle elever med forståelse og respekt. Den fremmer heller ikke « respekt for den einskilde si overtyding » og utvikler ikke « skaparglede, engasjement og utforskartrong » som opplæringsloven i § 1-1 angir skal være sentrale mål med undervisningen.
…

Hennes adferd har for øvrig vært fullstendig utmattende og helsefrarøvende for de som er blitt berørt og har, som nevnt, også på en utilbørlig måte gått ut over elevene.
…

[L]edelsen hadde [...] forpliktelser overfor sine øvrige ansatte, og ikke minst elevene, til å ivareta det psykososiale miljøet, samt å forhindre trakassering og utilbørlig opptreden. Manglende inngripen overfor A ville etter lagmannsrettens syn medført at skolen ikke hadde oppfylt sin plikt etter opplæringsloven til å ivareta elevene, og etter arbeidsmiljøloven til å ivareta øvrige arbeidstakere ved skolen. Slik situasjonen var mener lagmannsretten at skolen både hadde rett og plikt til å gripe inn med de tiltak som ble iverksatt, for å beskytte elever og øvrige ansatte.

Etter å ha funnet det bevist at hun ikke egnet seg som lærer, er det ikke spor i avgjørelsen om hun nyter vern som varsler. Det er fordi det der ganske klart at det hun klagde på var at læreplanene – etter hennes syn – ikke ble fulgt. Det er ikke ulovlig eller sterkt kritikkverdig å endre disse – varslerreglene beskytter de som varsler ulovlige og kritikkverdige handelinger. Og uansett beskytter varsling ikke mot alle reaksjoner fra arbeisgiver – bare mot de som er en reaksjon på grunn av varslingen.

Det dommen i korte trekk sier er at varslere nyter et vern. Men varsleren fritas ikke for å overholde de vanlige arbeidsrettslige pliktene – her plikten for en ansatt til å medvirke til et betryggende lærings- og arbeidsmilø. Bryter en dem, kan det fremdeles reageres på disse. Varslingsreglene skal ikke føre til beskyttelse mot reksjoner for andre feil en har gjort.Det er etter mitt syn en riktig balansegang.

Videre lesning:

• Arbeidstilsynets sider om varsling

Selv om bedriften du jobber i sliter med å skaffe deg arbeid, er det ikke sikkert at den trenger å sparke deg. Her er en innføring i reglene om permittering.

 I disse tider er det mange som mister jobben fordi det ikke er nok oppdrag for bedriften en jobber i. Og bedriften kan med arbeidsmiljøloven § 15-7 i hånd si opp folk for å spare penger. Men tror bedriften at nedgangen i order eller oppdrag bare er midlertidig kan den i stedet velge å permittere arbeidstagere. Dette betyr at du fortsetter å være ansatt i bedriften, men slipper å møte på arbeidsstedet, og bedriften slipper å betale mestparten av lønnen. Permitteringer er altså et behagelig kompromiss mellom å si opp folk eller la de fortsette i full jobb. For arbeiderne er det trygt å vite at de formelt sett har en jobb å forholde seg til, og bedriften slipper å drive dyr nyrekruttering og opplæring når pilene svinger oppover igjen.
 
Lovregler
Adgangen til å permittere er ikke så godt kjent siden den ikke er skrevet inn i noen lov. Det er altså ingen paragraf i arbeidsmiljøloven eller noen annen lov som sier at det er tillatt til å perimittere. Denne adgangen har derimot arbeidstgivernes organsiasjoner og fagforeningene forhandlet seg frem til og skrevet inn tariffavtalene, for eksempel Hovedavtalen mellom NHO og LO kapittel VIII. I prinsippet er det derfor den enkelte tariffavtalen som er hjemmelen. Men permitteringer er i dag så vanlig at selv de som ikke er dekket av en tariffavtale kan bli permittert. Det er derfor forutsatt i andre lover at det er lov å permittere, se for eksempel om lønnsplikt og permisjonsllønnsloven litt senere i artikkelen. Domstolene har godtatt permittering som en ulovfestet regel, se for eksempel RG 1978 s. 442 Eidsivating. Den juridiske teorien mener at de fleste reglene i for eksempel den nevnte Hovedavtalens kapittel 8 gjenspeiler sedvaneretten.
 
Når
Det stilles krav til når bedriften kan permittere. For det første er det minst ved 40% r Det kreves at det reelt sett er for lite å gjøre i bedriften, og at en regner med at det bare er forbigående. Andre grunner er usaklige, og er ugyldige. Det er altså ikke lov å permittere en arbeider fordi sjefen vil gi jobben til en slektning. Og er reduksjonen varig, må en i stedet innse det, og gå til vanlig oppsigelse.  Det er også mulig å permittere arbeidstagerne dersom det skjer større ulykke som brann, storflom og lignende, men dette skriver jeg ikke mer om her.
 
Hvordan
Arbeidsgiver kan ensidig bestemme at det skal permitteres, men kan og avtale permitteringer med de ansatte eller tillitsvalgte. Det må uansett varsles om permittringer 14 dager i forveien. De som ikke er tilstede på arbeidsplassen må også varsles. Det må også diskuteres med fagforeningene om gjennomføringen og utvelgelsen. Bedriften skal så gi alle arbeidstagere som permitteres et eget bevis på at arbeideren er permittert med forventet permitteringstid, samt varsle NAV dersom flere en ti  blir permittert.
 
Hvem
I prinsippet er det enhver arbeidstager som kan bli permittert. Det er som regel slik at en velger de med kortest ansennitet, dvs arbeidserfaring i bedriften, som blir permittert først. Men det kan gjøres unntak for dette dersom det er gode, saklige grunner til dette. Det vikktigste er at en beskytter de som har mer erfaring eller kompetanse, de som uansett har noe å gjøre, eller de som har gode sosiale grunner til å beholde jobben. Alle disse fakttorene har ikke bedriften full oversikt over, så den ansatte må si ifra dersom det er særlige grunner som gjør at han eller hun ikke bør permitteres.
 
Hva skjer med lønnen?
Når det kommer til lønnsutbetalingene endrer bildet seg. Her har Stortinget nemlig laget en egen lov, nemlig lov av 6. mai 1988 nr. 22 om lønnsplikt under permittering.
 
Den første perioden på etter permitteringen kalles arbeidsgiverperioden, og i denne er det bedriften som skal betale lønnen, og den skal være like stor som normal.Staten har etter at finanskrisen slo til gjort reglen mer bedriftsvennlig ved å korte ned perioden fra 10 til 5 arbeidsdager (permitteres det mindre enn 40% av arbeidstiden, er det likevel en 15 dagers arbeidsgiverperiode). Men etter denne perioden er det staten som overtar ansvaret for lønnen. Og da beregnes på samme måte som sykepenger etter folketrygdloven §§ 8-28 til 8-30, hvor bla. frivillig overtid ikke tas med, mend et ikke er noen øvre grense på 6 ganger folketrygdens grunnbeløp. [Korreksjon: Lønn beregnes etter folketrygdloven §§ 8-28 til 8-30 i arbeidsgiverperioden, og uten grensen på 6 G. Men når staten tar over ansvaret, beregnes lønnen etter relene om dagpenger for arbeidsledige, jfr ftrl § 4-7.  Takk til innsenderen som gjorde oss oppmerksomme på feilen.] Det samme gjelder dersom det i løpet av de siste 18 månedene har vært så mange permisjoner at arbeidsgiverperioden er oppfylt.  Staten har også her kommet med et finanskrisetiltak: der den tidigere betalte permitteringslønn i 28 uker, er den fra og med 1. april utvidet til 52 uker. Etter at statens periode utløper, må bedriften igjen betale full lønn. 
 
Arbeidsgiverperioden som kommer både før og etter statens periode skal forhindre to ting. For det første at arbeidsgiveren lar arbeidstagere få flere korte permisjoner. For det andre at permisjonene blir for lange. Da er det bedre å la folk bli sagt opp. Dette var et problem tidligere, men reglene om arbeidsgiverens lønnsplikt har sørget for å stramme inn dette.
 
Hva skjer under permitteringen?
For det første suspenderes plikten til å stille på arbeid. Det er likevel visse unntak for rent kortvarige oppdrag som må gjøres. Det er ikke helt sikkert hvor mye som må til for å si at permitteringen er avbrutt (og normalt arbeid har gjenoppstått, med normal lønnsplikt for bedriften), men juridisk teori setter en grense ved 20 arbeidsdager.
 
Under permitteringen plikter bedriftene å diskutere situasjonen med de tillitsvalgte med jevne mellomrom, slik at de ansatte får noe informasjon om hvor stor sjansen er for å få jobben tilbake. Opphører grunnen for tiltaket, skal permitteringen avsluttes.
 
Arbeidstagere har en stor fordel. Finner de et annet arbeid, har de etter arbeismiljloven § 15-3 (9) rett til 14 dagers oppsigelsesfrist, selv om arbeidsmiljøloven, tariffavtalene eller den enkelte arbeidsavtalen egentlig setter en lengre frist. Men dette skjer først etter at arbeidsgiverens lønnsperiode har gått ut, siden lovens vilkår er at en er permittert “uten lønn”. I en del tariffavtaler er det avtalt at arbeidstagere kan si opp helt uten noen frist dersom de har funnet seg annen jobb og har vært permittert i over tre måneder. En slik regel er bedre for arbeidstagerene og er dermed gyldig etter arbeidsmiljloven § 1-9.
En del arbeidsgivere uttrykker at det “hadde vært fint” at de som kan, sykemelder seg. Dette er ikke en heldig løsning, siden det gjør at arbeidstakere dermed ikke er permitterte,
Det er en viss mulighet i for at en kan ha rullerende permitteringer, det vil si at en permitterer en avdeling den ene perioden og så den andre avdeling den neste.
Hvordan ender permitteringen?
Arbeidsgiveren kan velge å si opp permitterte både under permitteringen og etterpå, men da gjelder den vanlige oppsigelsesfristen, og det er arbeidsgiver som må betale lønnen. Strengt tatt inntrer arbeidsplikten for arbeidstageren igjen, men er det lite å gjøre på arbeidsplassen er det sjelden oppsagte pålegges å møte.
Forhåpentligvis ender peritteringene med at bedriften får mer å gjøre, og opphever permitteringen. Da gjenoppstår arbeidstagerens plikt til å møte opp og jobbe, og bedriften overtar igjen ansvaret for å betale lønnen.

 
Hva skjer dersom det på nytt må permitteres?
Det er egentlig på tide for bedriften å vurdere oppsigelser om dette skjer for ofte, siden det å kure arbeidstagere til å tro at det er arbeid å få er lite hyggelig gjort. En har jo ikke krav på for eksempel omskoleringstjenester eller støtte fra NAV dersom en selv sier opp, bare dersom en er sagt opp. Dersom beriften likevel permitterier igjen, må den gjennom den samme prosessen som nevnt ovenfor. Og den slipper ikke billig unna: dersom statens lønnspliktperiode (52 uker) er brukt opp, kan bedriften ikke sende lønnsregningen til staten på nytt før det har gått 18 måneder. Dette skal forhindre for hyppige permitteringer.

Regjeringen foreslår nå å loveste en regel om solidaransvar for lønn for å motvirke sosial dumping. Dette ligner på reglene om såkalt springende regress eller krav mot tidligere salgsledd i for eksempel forbrukerkjøpsloven § 35. Forslaget, som tas inn i allmenngjøringsloven betyr at dersom en arbeider ikke får lønn hos sin arbeidsgiver, kan arbeideren gå videre bakover i kontraktskjeden. Med andre ord: dersom bedriften du eier har inngått en avtale med en underleverandør som ikke betaler lønna eller betaler for lite til sine ansatte, kan det bli du som ender opp med å måtte betale. Regelen skal virke som en sterk motivasjon for oppdragsgivere til å velge oppdragstakere som driver seriøst og etterlever norsk lov, i følge pressemeldingen fra Arbeidsdepartementet.

Regjeringen foreslår at Arbeidstilsynet kan forby bedrifter som risikerer ransforsøk å kun ha en arbeidstager på vakt.

Departementet foreslår å gjøre det ulovlig for arbeidsgivere å spørre om graviditet. Dette vil være en utvidelse av dagens regler, der det etter likestillingsloven §§ 3 og 4 er forbudt å gjøre graviditet til grunn for å si opp eller ikke ansette noen. Næringslivet er ikke fornøyde, i følge NRK, og vil beholde muligheten til å spørre om graviditeter.

Tre rederiansatte var medlem i en annen fagforening enn den den rederiet hadde tariffavtale med. Dette fagforbundet krevde likevel inn en avgift fra disse.

• Dagbladet: De knuste LO i Høyesterett
• Dommen i pdf-format

De tre medlemmene måtte betale et gebyr til fagforeninen som hadde tariffavtale med bedriften. Det er ikke uvanlig at fagforeninger ønsker å kreve inn slike såkalte tariffavgifter fra uorganiserte (såkalte “gratispassasjerer”) siden de har kostnader med forhandlinger, arbeidskonflikter og tillitsvalgtapparat.

De som var pålagt gebyret mente de var tvangsinnmeldt i en fagforening, siden tariffavtalen var like stor som den ordinære medlemskontingenten. De mente at dette krenket EMKs rett til organisasjonsfrihet i artikkel 11, ved at de var nektet å kunne velge å ikke være medlem, såkalt negativ organisasjonfrihet. Krave om dom for menneskerettsbrudd ble avvist, siden det kun er staten som kan gjøres ansvarlig for disse – dette var en sak mellom privatpersoner. Det er riktig bruk av EMK; Private bryter ikke EMK eller folkerett, og inntil saken er behandlet ferdig i Høyesterett, er det ikke mulig å påstå dom for brudd fra statens side, siden domstolene også er en del av staten.

Høyesterett stadfestet rettstilstanden slått fast i Rt 2001 s. 1413 Norsk Folkehjelp, dvs at en har rett til å velge å ikke være medlem. Teorien har antatt at tariffavgift er lovlig, se Jakhelln, Oversikt over arbeidsrett s 546. Høyesterett kom også til at det er lovlig å kreve inn tariffavgift fra ikke-organiserte, og viste til en lang rekke avgjørelser fra EMD og Den europeiske sosialrettskomiteen (Den europeiske sosialpaktens håndhevelsesorgan), særlig storkammerdommen Evaldson mfl v Sverige fra 2007.

Men med utgangspunkt i sammen dom og avgjørelser fra Sosialrettskomiteen stiller førstevoterende opp et krav om at det måtte være en kontrollerbar proposjonalitet.  Avgiften må kun dreie seg om utgifter som går til å sjekke at ikke-medlemmene får de tariffestede rettighetene, siden dette kan karakteriseres som en ytelse for en tjeneste. Andre virksomheter i foreningen kan de ikke tvinges til å dekke, siden det vil stride mot retten til å ikke være medlem.

Siden fagforeningen ikke hadde evnet å dokumentere at avgiften gikk til disse formål, fikk de ikke medhold i at de bare måtte tilbakebetale deler av avgiften.

To dommere dissenterte, og mente EMK ikke kunne tolkes slik, siden Sosialpakten ikke er inkorporert i norsk rett, og EMK-praksisen gjaldt andre saker, ikke tariffavgiftssaker. Å betale til en forening er ikke å være medlem, mener annenvoterende. Hun peker og på at storkammersaken om tariffavgift, Evaldson, ble avgjort etter EMK prot 1 art 1, om ingrep i den private eiendomsretten, ikke art 11 om organsisasjonsfrihet. Og – i et meget formelt vota – sier hun at siden de tre involverte hadde signert en arbeidskontrakt der det stod at de ville få tarifflønn, men trukket for avgift, var det ikke noe inngrep i eiendomsretten.

Dommen betyr at det videreføres som et ulovfestet rettsprinsipp i norsk rett at det er en rett til ikke å være medlem av en fagforening. Dernest brukes den internasjonale retten aktivt av flertallet – også rettsoppfatninger fra ikke-inkorporerte bestemmelser. Og den proposjonalitetsvurderingen som er gjort i EMK er fastslått som norsk rett – til og med i tilfeller der en har akseptert i avtalen at en skal betale slik avgift. Og siden flertallet i dommen ikke drøfter om det er relevant om den frivillige inngåelsen av konrakten med trekkhjemmel, må det bety at det ikke er relevant i vurderingen av proposjonaliteten om det er avtalt eller ikke.

I en kronikk i mandagens Dagbladet hevdet Edvard Vogt, tidligere rettsosiologiprofessor ved Universitetet i Bergen, at varslere har et dårligere vern enn forutsatt i arbeidsmiljøloven §§ 2-4 og 2-5.  Vogt er også aktiv i styret i Varslerunionen.

Rent konkret viser Vogt til en fersk dom fra Bergen tingrett der en tidligere lærer krevde å få jobben sin tilbake, pluss både oppreisning, erstatning, og en dom på at hun hadde varslet. Det fikk hun ikke, men en dommer dissenterte og mente oppsigelsen var usaklig og rotete.

Etter å ha lest dommen, er det greit å la interesserte lesere få lese noen kritiske kommentarer.

Enstemmig om manglende varslerstatus
Dommen ble avsagt under dissens når det gjelder sakligheten av oppsigelsen. Men resten av dommen er enstemmig. Vogt går til frontalangrep på fagdommeren, dvs juristen, men glemmer altså at de to meddommerne på flere punkter var helt enige.

Ingen av dommerne mente at oppsigelsen skyldtes varslingen, men de store samarbeidsproblemene læreren skapte på skolen. Det er ganske klart utfra dommen at det var ganske harde tak – aldri har jeg hørt om at foreldre har vært så bekymret at det har vært holdt foreldremøter på videregående skoler.

Vogt hevder at elevene støttet læreren. Det stemmer at mange gjorde det, men et raskt søk på nettet viste flere blogger (ikke så rart, det var en medieklasse læreren underviste i) der tidligere elever var svært kritiske til sin gamle lærinne. En tidligere tillitselev publiserte til og med klagebrevet de hadde skrevet til skoleledelsen, og fortalte at elever sluttet på skolen pga læreren. Læreren postet et svar, der hun beskyldte elevene for å drive en konspirasjon sammen med rektoren mot henne, og at 16-18-åringer ikke forstod seg på enkelte ting.

Det arbeidsrettslige utgangspunktet er klart: varsling skal ikke føre til hevn. Men det gjelder bare dersom det er varslingen som er grunnen til dette – andre grunner er fremdeles gyldige å legge vekt på. Dersom en arbeider gjør en dårlig jobb, men samtidig varsler om et kritikkverdig forhold, kan selvsagt arbeidsgivren reagere på den dårlige jobben. Varsling fører ikke til en en beskyttelse mot andre feil. I dommen Vogt refser, er det full enighet blant dommerne – også den dissenterende, at oppsigelsen skyldes andre ting enn lærerens varsling. Altså var oppsigelsen gyldig.

Andre rare kommentarer
Vogt har også en rekke andre krasse kommentarer, og vi oppsummerer  kort; dommeren hadde tidligere jobbet i fylkeskommunen som sparket læreren, dommere er karrieremennesker som smisker seg oppover selv om de ikke har kompetanse, saksomkostningene var for høye, og det var juridisk flisespikkeri å ikke gi saksøkeren dom på at hun var en varsler.

Habilitetsreglene for dommere står i domstolsloven §§106-108 Ingen av de vanlige habilittsreglene gjelder dommeren, så det blir en vurdering om “andre særegne omstendigheter foreligger”, som nevnt i § 108.  Å ha jobbet hos en arbeidsgiver er ikke særlig uvanlig, spesielt ikke i det offentlige. Skulle en følge professor Vogts tankerekke her, ville for eksempel en rekke høyesterettsommere være avskåret fra å høre saker som staten fører (feks alle straffesaker), siden mange har jobbet i staten. Å jobbe i fylkeskommunen som senere går til sak er altså ikke særegent nok til å lede til inhabilitet.

Saksomkostningene mener Vogt var høye. De var på 200 000. Dette er ikke spesielt dyrt for fem dager i tingretten. At retten ikke satte ned summen, skyldes nok at læreren hadde gjort saken ualminnelig omfangsrik, kommet med en rekke krav (tolv, det normale er to eller tre), prosedert saken uten advokat (han sa opp klientforholdet i våres) og ikke gitt noen skikkelig juridisk begrunnelse for hennes krav. Vogt er og kritisk fordi tvistelovens av 2005 § 20-3 siste avsnitt (nedsettelse ved prinsipielle saker o.l.) ikke er drøftet. Men Vogt glemmer her at saken ble anlagt da den gamle tvistemålsloven av 1915, fremdels gjalt, se tvisteloven av 2005 §37-2 og Justisdepartementets forskrift om overgangsordninger. Den nye tvistelovens bestemmelse kan dermed ikke brukes, siden 2005-loven ble satt i kraft først den 1. januar 2008. ;Men og den gamle loven hdde regler om nedsetting, se § 172. Og på side 21 i dommen drøfter dommerne dette – og kommer enstemmig til at nedsettelse ikke er lovhjemlet i denne saken. Vogt tar dermed feil.

Vogt har vært en helt for mange – skribenten inkludert – etter at han og andre forskere stod bak avsløringene i politivoldssakene i Bergen, de såkalte boomerang-sakene. Men denne kronikken gjorde meg skuffet. Det er greit å være kritisk. Men når en skriver seg så bombastisk inn i et hjørne, og omrigner seg med faktafeil på faktafeil, blir det for galt. Ekte varslersaker fortjener bedre enn dette.

De fleste varslere fornøyde
Et viktig perspektiv i debatten om varslere er at forskning viser at det store flertallet av varslere både beholder jobben, ikke opplever noen store negative følger, og fremdeles jobber i foretaket der de varslet. De siste årenes store skremmesaker er altså ikke normalen. Forskerene frykter tvert imot at den ensidige fremstillingen av varslere tåkelegger dette. En representant fra Varslerunionen var ikke videre lykkelig over dette, men fikk svar på tiltale fra forskerne.

Vogt skriver at dommeren kommer til denne avgjøreslen fordi ” rettssystemets etater er karrierebaserte organisasjoner”. Det stemmer. Men det er då også universiteter og frivillige organsisasjoner?  Det kan  godt tenkes at dette er en artikkel Vogt skriver for å holde seg inne med resten av de aktive i Varslerunionen. Jeg har ingen beviser for det, men det kan jo tenkes. Det kan og tenkes at denne kronikken var et motangrep i en tid hvor forskningen viser at aktivistene ikke har helt rett. Men kronikken til Vogt viser at de ikke bare ikke har rett,- de har mange ganger heller ikke peiling på hva de snakker om.

Stud.Jur 3/2007 E-post som sendes til en e-postkonto opprettet av arbeidsgiver skal nå anses som personlig e-post. Men departementets forslag overser studenter og elevers e-post, viser gjennomgang.
Dagens regler om arbeidsgiveres rett til innsyn i e-post og annen kommunikasjon er for utydelig, mener Fornyings- og administrasjonsdepartementet. De foreslår derfor å endre reglene for å tydeliggjøre forholdet. Høringen ble avsluttet februar, og endringene vil komme i løpet av våren.

Dagens regler
Dagens regler er langt fra tydelige, og kan finnes både i arbeidsmiljølovens kapittel 9 om styringsrett, og i personopplysningsloven §8 (f), som etter Rt. 2002 s 1500 også omfatter behandling av e-post. Etter disse reglene ser det ut til at det i dag er en vid mulighet for arbeidsgiveren å gå inn på e-postkasser knyttet til e-poster som er virksomhetsrelaterte, f.eks o.nordmann@selskapet.no dersom det er en klar interesseovervekt for innsyn versus personvernhensyn. Det er derimot klart at e-postkontoer som tilhører rent private adresser, for eksempel onordmann@hotmail.com, ikke kan åpnes etter andre regler enn de som følger av straffeprosessloven, det vil si at det må være som et ledd av en straffesaksetterforskning. Brudd på disse reglene kan også straffes etter straffelovens § 145 om brevbrudd og uberettiget adgang til data.

Forslaget
I det fremsatte forslaget ønskes det å rydde en del opp i lovverket, men legge hovedreglene inn i et nytt kapittel 9 i Personopplysningsforskriften og en hjemmelsbestemmelse i personopplysningsloven § 9, og en ny henvisning til disse reglene i arbeidsmiljøloven. Det begrunnes blant annet med at det på grunn av den raske utviklingen av kommunikasjonsformer kan være hensiktsmessig å la departementet kunne endre reglene, i stedet for å gå veien om den mer omstendige lovgivningsprosessen.

To alternativer
To hovedtyper av regelsett ble vurdert i høringsbrevet. Den første er at all post anses for å tilhøre arbeidsgiver, og at en bare kan unnta det som er personlig e-post. Den andre er at all e-post er privat, og det er unntaket fra dette som må begrunnes. Departementet valgte å foreslå den siste løsningen for å markere viktigheten av personvernet, blant annet for å tydeliggjøre beskyttelsen av privatlivet etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, artikkel 8.

Hovedregelen
Hovedregelen finnes i forslaget til ny § 9-3, der det står at e-post anses som privat dersom den sendes til en e-post tilknyttet et navn, for eksempel ola.normann@bedriften.no. Dersom e-posten bare er tilknyttet en avdeling eller en funksjon i bedriften, for eksempel personalavdelingen@bedriften.no eller postmottak@bedriften.no, skal den derimot anses som bedriftens eiendom. Personlig e-post kan ikke åpnes av arbeidsgiver.

Unntak ved fravær og lovbrudd
Representanter for arbeidsgiversiden har hevdet at det vil føre til at det blir vanskeligere å hente frem e-poster som er nødvendige for selskapets drift, dersom arbeidstageren blir syk eller er fraværende av andre grunner. Departementet foreslår at det skal være adgang til å gå inn i e-post dersom arbeigstageren har vært fraværende i mer enn tre dager, eller arbeidstageren på tross av pålegg ikke har sørget for videresending, forslagets § 9-4 (1). Men det er likevel arbeidsgivernes ansvar å sørge for rutiner som gjør at en kan ta høyde for slike hendelser, for eksempel ved videresendingsfunksjoner i e-postsystemet, eller å gjøre adressen inaktiv, se § 9-4(2). For kontroll av hva som foregår på kontoret, for eksempel i forbindelse med mistanke om lekkasjer, mobbing eller straffbare forhold, er det også foreslått å innta regler som regulerer dette forholdet nærmere i § 9-5. Men her skal e-postinnehaveren om mulig ha rett til å uttale seg og være til stede ved gjennomsøkningen.

Kun virksomhetsrelatert
Dersom den ansatte ikke er til stede ved gjennomgangen, for eksempel på grunn av fravær, skal en tillitsvalgt eller verneombudet på jobben være til stede ved gjennomgangen. Det er ikke lov til å gå gjennom annet enn det som kalles virksomhetsrelatert e-post, det vil si e-post som etter definisjonen i § 9-2 er ”knyttet til gjennomføring av arbeidsoppgaver” i bedriften. De fleste av reglene kan fravikes i en egen bedriftsintern instruks for bruk av IT-utstyr, se forslag til § 9-8. Instruksen skal gjennomgås hvert år, og kan ikke bestemme at all e-post skal anses som virksomhetsrelatert.

Gjelder alle dataformer
Forslaget presiserer at reglene i forskriften også skal gjelde all annen overvåkning eller gjennomgang av elektronikk kommunikasjon og IT-utstyr, se § 9-3, annet ledd, annet punktum og 3. ledd. Å loggføre bruk av e-post og bane seg inn på datamapper er dermed også forbudt for arbeidstager, unntatt i de samme tilfellene som nevnt ovenfor ved e-postinnsyn.

Studenter omfattes
For elever og studenter som har fått e-post på lærestedet er forslaget ikke helt klart. Det sies i forslag til § 9-1 (3) om virkeområdet at reglene skal brukes ”så langt de passer”. Vårt eget universitet har ikke tatt opp problemstillingen, det har heller ikke Norsk Studentunion (NSU). Studentenes Landsforbund (StL), Universitetet i Tromsø og Kunnskapsdepartementet tar derimot opp problemstillingen. Sistnevnte mener det er behov for kontroll av hva som foregår, særlig når elevene er mindreårige. De foreslår derfor at e-post og lignende skal være skolens eiendom. I høyere utdanning foreslår Kunnskapsdepartementet derimot at ordningen skal være motsatt, e-posten skal være studentenes eiendom. Likevel er det ønskelig med en adgang til å kontrollere både elever og studenters kommunikasjon, særlig ved mistanke om fusk under eksamener. Departementet mener likevel at dette ikke er klart nok regulert i forslaget til forskriften, og ønsker en nærmere utredning, som de sier at de gjerne kan bidra med.
StL ønsker også en regelfesting av dette, men er enig i hovedprinsippene i forslaget.

Universitetet forbys innsyn
Går forslaget igjennom, vil hovedregelen altså være at e-post som sendes til student-e-posten din ved UiO er din eiendom, og UiO er avskåret fra innsyn. UiO kan dermed heller ikke gå inn på hjemmeområder eller mapper du har på PC-en, uten i de unntakstilfellene som er ramset opp, og de kan ikke sies å omfatte studenter. For studenter er det nok langt mindre grunn til å tro at arbeidsgiver, det vil si fakultet eller institutt, vil ha et behov for å få tilgang til materiale studenter sitter på – jussen går ikke konk om man ikke leverer en fakultetsoppgave eller to. Begrepet ”virksomhetsrelatert” må nok være enda smalere på et lærested, og selv rene faglige e-poster må anses som personlige e-poster for studentenes del. Men i eksamenstilfeller kan det være behov for å kunne kontrollere datamaskiner og e-poster. Dog, slik reglene er utformet, er det vanskelig å se at selv dette kan bli aktuelt, blant annet fordi juks ved eksamen etter universitetsloven ikke er straffbart (juks møtes kun med annullering og/eller utvisning, universitetsloven §§ 5-1 og 5-2, og dermed gjelder ikke unntakstilfellene i § 9-5 om innsyn, som kun er anvendelig dersom det er en del av et straffbart forhold. Dette er en innstramming i forhold til dagens regler, som bare krever en interesseovervekt for å skaffe lærestedet innsyn. Dermed kan studentene komme sterkere ut dersom forslaget blir vedtatt i sin nåværende form.
§ 9-3 Hovedregel
Arbeidsgiver har ikke adgang til å gjennomsøke, åpne eller lese e-post i en ansatts personlige e-postkasse. Det samme gjelder for annen elektronisk kommunikasjon og for elektronisk lagrede opplysninger for øvrig.
Arbeidsgiver har ikke adgang til å overvåke ansattes bruk av elektronisk utstyr, herunder bruk av Internett.

Sosialisme påstås av tilhengere å være basert på edle motiver som fattigdomsbekjempelse, motvirke grådighetskultur og gi trygg økonomisk styring på samfunnsøkonomien, men ser man på den rent praktiske virkingen av sosialisme, får man et helt annet bilde enn det noble og økonomisk optimale.

Fanatisk intoleranse
Sosialismen er spesielt preget av intoleranse for at mennesker er ulike og lever ulikt. For ulikheter mellom mennesker regner sosialister for urettferdighet og uønsket. Etter min mening er denne søken etter å fjerne ulikheter mellom mennesker så overdrevent, fanatisk og hensynsløst at den ikke kan forklares med at alle tilhengere har noble motiver.

Likhetskrav
Likhet mellom samfunnsmedlemmer er et krav som for de fleste sosialister nok er mest motivert av å tilfredsstille egen misunnelse, grådighet og materialisme. For de aller fleste tilhengerne er deres påstand om likhet gir rettferdighet er kun et vikarierende argument. Sosialisme egentlig er en fanatisk politisk ideologi basert på misunnelse og forakt.

Statlig styring
Sosialismen fremmer et optimistisk syn på muligheten for å statlig styring av økonomien, gjerne med statlig eierskap, fordi de selv da får større innflytelse på investeringer og avkastninger som de tror i større grad kan gi dem selv økonomiske fordeler. Sosialismens generelle skepsis til private næringsinteresser med profittmotiver, skyldes misunnelse og ikke rasjonelle argumenter. For profittmotiver er ofte nødvendig for å allokere økonomiske ressurser der de trengs mest. Historisk sett har man alltid erfart at der markedsmekanismen kan fungere rett, vil privat drift og privat eiendomsrett til produksjonsmidler alltid gi bedre forvaltning av knappe ressurser. Det gir også større økonomiske fordeler til de som har lite fra før i forhold til om samfunnet var mer styrt av staten.

Alle nyter godt av fordelen ved mer effektiv ressursutnyttelse i et privatkapitalistisk samfunn. Investorgrupper har fordelen av eventuell avkastning av kapitalen som betaling for rente de ellers ville fått i banken og økonomisk risiko de tar. Man kan ikke vente at noen tar økonomisk risiko uten å få betalt for den. Derfor er prinsippet om avkastning på investert privat kapital rettferdig. Dette opphavet til økonomisk ulikhet tolereres ikke av sosialister, for har noen mer enn dem selv, er det urettferdig!

Økonomisk velferd
Sosialister ser økt statlig engasjement i samfunnet som et virkemiddel til å oppnå mål om likhet. Gulroten med omsorg for fattige og ressurssvake grupper er kun et vikarierende argument. For omsorg for fattige og ressurssvake grupper har de fleste ikke-sosialistiske partier også. Omsorg for fattige og ressurssvake kan også gjennomføres av private organisasjoner, ofte mer effektivt enn statlige og kommunale organisasjoner gjør.

Fattigdom har ikke bare opphav i ujevn fordeling av kapital, men skyldes også ulike evner og kunnskapsnivå hos mennesker, at noen har helsesvikt, rusmisbruk, manglende omtanke for medmennesker, økonomisk rot, utnytting, og noen steder også kriminalitet, krig og naturkatastrofer.

Fattigdom kommer også av arbeidsledighet som er en svakhet ved kapitalistiske samfunn. Merkelig nok har samfunnsøkonomien fordel av en liten lav arbeidsløshet. Med den unngås at alle arbeidstakere kan kreve mye høyere lønn og dermed drive inflasjonen sterkt opp. (Optimalt for Norge er en arbeidsløshet på 3-4 %. Sammenhengen mellom arbeidsledighet og inflasjon kan man lese av Phillipskurven. )

Men kapitalistiske samfunn har også innrettet seg på velferd for arbeidsledige og fattige. Sosialistiske samfunn har også arbeidsledighet eller skjult den i unyttige/laveffektive tiltak. De sosialistiske landene har tydelig mye lavere velstandsnivå enn de kapitalistiske.

Hverken arbeidsledighet eller de øvrige årsakene til fattigdom har noe med statlig styring å gjøre. Derfor kan fattigdomsbekjempelse heller ikke brukes til å begrunne et sosialistisk samfunn. Da er bekjempelse av forskjellene mellom fattige og rike kun et vikarierende argument for sosialisme.

Misunnelse og skatt
Det sosialistiske likhetsprinsippet kommer egentlig av misunnelse, egodyrking, materialisme, grådighet og latskap. Mye av dette likhetsprinsippet kan oppsummeres slik: “Har ikke JEG alt, og helst uten å jobbe for det også, skal ingen andre ha heller!” Av dette følger en nærmest uhemmet trang til å skattelegge inntekter og formue større enn de selv har eller kan komme til å få.

Sosialister har neppe stort av inntekter fra aksjer/aksjefond eller høye lønnsinntekter av ærlig hardt arbeid. Derfor vil de skattlegge slik inntekt hardt. Men inntekter uten ærlig arbeid, slik som spill på hester og tipping og annet fanteri, kan tenkes at de får, og da har de gjort det skattefritt.

Sosialister skiller dårlig mellom formue og inntekter, for også formue mer enn de selv har, vil de beskatte hardt. Formue kommer av inntekter som allerede har vært beskattet fra før og er derfor dobbeltbeskatning av inntekt. Hvis man derimot bruker like mye penger til fornøyelser eller fyll og fanteri utenfor landets grenser, slipper man slik skatt. Da må det være viktigere for sosialistene at de slipper å se andre har mer enn dem selv, enn at penger blir investert i Norge og bidrar til samfunnsøkonomisk vekst de selv har nytte av.

Mange og store avgifter får gjerne stor tilslutning blant sosialister og begrunnes gjerne med sosial utjevning og prisdempning. Avgifter gir tilbydere økte kostnader som må tas inn ved hjelp av prisøkning. Økte priser fører vanligvis til mindre omsatt mengde fordi etterspørselen ikke øker samtidig. Avgifter skiller normalt ikke på etterspørreres inntekt. Derfor rammer gjerne avgifter forholdsvis hardere folk med lav inntekt og har dermed motsatt virkning av sosial utjevning og prisdempning. Avgifter knyttet til boliger gjør at det omsettes færre boliger enn ellers fordi betalingsevnen og -viljen er uendret. Det er med på å skape sosiale problem fordi folk med lav inntekt får redusert sine muligheter til å skaffe seg gode boliger.

Arbeidsrett
Sosialisme har sannsynligvis vært den politiske ideologi som tidligere har gitt arbeidstakere de beste arbeidsrettsvikår. Det er sannsynligvis også grunnen til at sosialismen har hatt så sterk oppslutning. Med sosialisme følger gjerne en overbevisning om at alle typer urett i arbeidslivet er mulig å utrydde. Med dette synet og tidligere radikale tradisjoner fortsetter letingen etter påfunn som kan berge oppslutningen om sosialistiske partier. Kvotering i arbeidslivet er regelstyrt ulikhetsbehandling slik at mindre kvalifiserte arbeidstakere foretrekkes fremfor andre. Kvotering som prinsipp endrer bare hvem som blir diskrimert i tillegg til å gi arbeidsgiver svakere kvalifisert arbeidskraft. Kvotering er en variant av kø-prinsippet som er sosialismens priorterte metode til å allokere ressurser.

Profesjonalisme – en ny religion
Det rødgrønne “innkluderingsparadiset” er kvalmt. Alle økonmiske ytelser og fordeler regnes som tjenester og gaver fra Dadda Stat, eller fra de vellykkede karrierestreberne som gjerne også stemmer på sosialistiske partier.

Folk uten jobb er latsabber og minusvarianter som kun fortjener aktiv dødshjelp. Jobb blir i sosialismen opphøyet til en avgud. Denne avgudsdyrkingen fordrer enorme tiltak for å skape luftslott og tilsynelatende nødvendige arbeidsplasser. Det er ikke verdiskapning sosialistene ønsker, men de vil bruke arbeid for å uniformere og ensrette folk inn i et A4 system der forskjeller ikke finnes mellom noen. Dette får de kun til med hjelp av et enormt byråkrati.

De som sliter mest kjenner “gufset” fra det kvalme systemet. Måten trygdede får penger på, ofte i møte med frekke og uforskammede saksbehandlere som gir blanke blaffen i alt folk sliter med. De vet hva man trenger, men nyter kanskje den makten til å tråkke på folk enda lenger ned i næringskjeden.

Markedsmekanisme
Kravet om likhet som rettferdighetsprinsipp er til en viss grad hinder for bruk av lønnsdifferensiering for å tiltrekke seg og beholde best kvalifisert arbeidskraft. Lønnsdifferensiering er egentlig ikke annet enn kapitalistisk bruk av prismekanisme for ressursallokering.

Med sosialisme følger overbevisningen om at man i mindre grad bruker prismekanisme for ressursallokering og i stedet lar organisasjonsavtaler og særlig statlig styring overta mye av markedsmekanismen. Erfaringsmessig har det vist seg at omfattende statlig styring har vært underlegen i allokering av knappe ressurser. Da har det ofte oppstått knapphet på varer og tjenester blant annet fordi tilbyder har manglet kapital til nødvendige investeringer.

Valgfrihet
Sosialismens krav om likhet mellom samfunnsmedlemmer gjelder ikke bare for økonomiske forhold, men i alle sosiale sammenhenger, også i privatlivet og der det kolliderer med menneskerettigheter. Sosialisme fordrer ensretting av kultur. Valgfrihet for enkeltpersoner og grupper innsnevres til kun de handlinger makthaverne tillater.

Feminisme
deler sosialismens likhetskrav når det er til egen fordel og følger gjerne i kjølvannet til sosialisme. Dessuten er mange feminister også tilhengere av krav som går lenger enn likhetskrav, altså til ombytting av tradisjonelle roller. At deres krav kan gå på bekostning av tillit, barn, ekteskap, familie, og sunn økonomi, fornekter de. De ser ofte kvinner som gode og menn som onde.

Innvandring
Kravet om stor innvandring begrunner sosialister gjerne med sosiale hensyn. Når man undersøker nærmere disse sakene, viser det seg at de aller fleste er økonomiske flyktninger som søker større velferd i Norge. Derfor virker det mer sannsynlig at innvandringspolitikken brukes til å øke antall stemmer sosialistiske partier får i valg.

Politisk korrekt
Sosialisme har tilsynelatende en lovprisning av pluralistisk kultur så lenge den ikke gir uttrykk for noe politisk ukorrekt. For alt som måtte representere noe politisk korrekt, både økonomisk og kulturelt, søker sosialister å motarbeide og undertrykke med fanatisk iver selv om det går på bekostning av menneskerettigheter og de selv har økonomisk ulempe av det. Særlig viktig er det å ose fordømmelse ut over mennesker som ikke innretter seg etter det politisk korrekte. Media som er dominert av 80-90 % venstreekstreme i følge en meningsmåling, har gjort seg til kulturpoliti og overdommer for de politisk ukorrekte.

Med sosialisme følger ensretting, økonomisk og kulturell uniformering, jantelov og fordømmelser og forakt for mennesker med innsatsvilje, gode evner og andre interesser enn de politisk korrekte. Sosialisme er grådighet og misunnelse forkledd som velferd og omsorg. Sosialisme er etter min mening en av de største politiske ulykkene som har rammet kloden.