Audiogram

CUG

False Identity

…

Marţi 1 decembrie

Irish & Music Pub

orele 20.00

]]> http://clickzoombytes.wordpress.com/2009/11/28/byte-concert-la-cluj-2009-decembrie-1-audiogram-cug-false-identity/ Sat, 28 Nov 2009 19:42:50 +0000 clickzoombytes http://clickzoombytes.wordpress.com/2009/11/28/byte-concert-la-cluj-2009-decembrie-1-audiogram-cug-false-identity/

Audiogram. CUG. False Identity. 1 decembrie la Cluj. Irish & Music Pub

The University of Washington is conducting a Quality of Life Study for Children who are deaf and hard of hearing.  They are looking for deaf and hard of hearing children and youth ages 5 to 18 and their parents for participation in the study (US residents only). Your involvement would be as simple as helping us get the word out about the study or to be part of the study.  

The SayWhatClub is a strong support group for late deafened and adults with hearing loss.  We believe strongly in helping one another through our support groups and through Education.  The University of Washington needs everyones help, especially parents who have children with hearing loss or deafness.   You can learn more about the study here https://depts.washington.edu/projhql/  The University also has a facebook page about the study.  http://www.facebook.com/pages/Quality-of-Life-of-Children-and-Youth-who-are-Deaf-or-Hard-of-Hearing/121377458983

Är så glaaad :) Jag gissade rätt i att kallelsen till hörselundersökningen gällde just ny hörapparat!

Idag har jag alltså varit på hörselvården och undersökt hörseln. Fick lyssna på toner och trycka på knappen varje gång jag hörde en… det gamla vanliga alltså. Fast nu körde vi alltså bara vänstra örat och inte “cippörat” (det högra alltså). Fick även lyssna på den där mansrösten som säger meningar som alltid börjar med “Nu hör ni…”. Jag skulle upprepa varje ord han sa på slutet, alltså de ord jag kunde höra tydligt. T.ex. om han sa “Nu hör ni GIFT”, så skulle jag upprepa ordet GIFT… Som vanligt hörde jag nästan inget av de orden, så illa hör jag på vänster öra. Uppfattade bara 2 ord av vad som kändes som 100 ord…

Audiogrammet visade en nästan oförändrad kurs, bara något sämre, men inte så mycket att man anmärker på det. Lägger in en bild på hörseltestet här under och på sidan Hörseltest (Audiogram)…

När hörselundersökningen var klar, så bokade jag och audionomen en tid för att titta på hörapparater och göra ett avtryck i örat till en ny insats, den där gummiproppen i örat (för er som kanske inte riktigt vet vad jag menar).

Tiden är bokad till nästa vecka, ser verkligen fram emot det!

Vi samles til møte. Fagmøtet. Det viktigste møtet vi har i løpet av arbeidsuken. Her formuleres skrittene framover, de bakover påpekes og argumenteres heftig, som begrunnelse, årsak, –  og av og til, av noen av de eldre, som meg selv, -nødvendige justeringer.

 Her kommer den tunge informasjonen, de avgjørende vendingene og hittil ukjente inovasjoners forspill.

 Skraping av stolben, rasling i papirer og justeringer av prosjektor og stokking av minnepinner…..

 Blikk utveksler allianser og posisjoner, ja til og med advarsler kan av og til sendes som kjappe glimt, nesten på grensen til ekstrasensoriske persptkast.

 Så er møtet brått igang og det første agendaimperativet suser ut i rommet.

 Ute er det mørk november, ille varsler om en lang kjøretur hjem i en uforsløst vintertid som virker uoppnåelig lang. En kan bli tungssindig av slikt.

 Men nå er det møte, – og i det jeg snur meg mot møteleders innlegg, slår en tanke ned i meg med forbausende kraft! En tanke jeg burde ha tenkt for lenge siden, sier tanken kontant og brutalt, og lyser opp rommet, – også der ute i novemberettermiddagen utenfor vinduene, med en underlig spenning.

 Jeg har plutselig, uten at jeg skjønner hvorfor, oppdaget noe jeg jo har glemt, – noe jeg har oversett ?, nei, antagelig sublimert, – i hele denne høreapparattiden min:

 Å se. Stirringen min. Munnlesingen min! Dette at jeg alltid er den som ser direkte på de snakkende ansiktene. Dette at uansett hvem som snakker, så vil han eller hun vite at Ulf øyne kommer til å stirre direkte på det som sies!

 Jeg har jo aldri forsøkt å bare flyte på den hørselen høreapparatene nå gir! Jeg har alltid munnlest allikevel! Alltid gardert meg!

 Det er som om nakkemusklene protesterer høylydt når jeg sakte snur blikket bort fra de som snakker. Som om hele hodemuskulaturen krever å få se på snakket! Motstrebende blir blikket nå satt i helt andre retninger! Jeg ser på bokhylle, på fjollete blomsterlik i Ikeavaser, – for første gangs er jeg gardinene! Men på de som snakker nekter jeg nå å se…!

 Jeg har motstrebende våget å slippe kanten! Vil jeg flyte?

 Hvor mange ganger har jeg ikke som svømmelærer og fridykkertrener sett barn og unge, og særlig voksne, varsomt og nølende – dirrende anspent, slippe kanten, – for så, øyeblikket etter, stråle opp når de opplever at de flyter!

 Vil jeg flyte? Vil jeg høre, vil jeg kunne følge en samtale og vekslende innlegg, bare ved å høre?

 Nei.

 Jeg gjorde ikke det. Men jeg sank ikke heller! Jeg hørte nok til at det lot seg forsvare å slippe taket! Jeg kunne følge samtalen og møtet. Ikke komplett, – ikke fullt ut, som en vanlig hørende antagelig kunne. Men nok! Nok til å glede meg over uavhengigheten, fryden over å kunne slippe munnene med blikket mitt!

 Jeg tilbringer hele møtet med å nyte dette, ved å forsøke å få hørslen min til å krabbe stadig dypere inn i det verbal – auditive universet rundt bordet.

 Og jeg lærte to ting. To viktige ting.

 For det første at å høre er ikke bare å høre. Høreapparatene kan gjøre en viktig jobb, det er så, – og det vet jeg nå. Men det betyr bare at det er en enda vikigere jobb jeg må gjøre selv, og som bare jeg kan gjøre: jeg må stille om. Jeg må skifte kanal. Jeg må endre persepsjonspreferanse. Jeg må sette “høre” som førstevalg!

 Jeg må degradere munnlesingen. Jeg må pensjonere stirringen! DA kan ørene mine begynne å levere hørsel!

 Jeg må trene opp oppmerksomheten min til å kunne nyttiggjøre seg de nytilførte lydene! DET er den treningen som er viktig, i hvertfall for meg!

 Sagt litt greit: jeg må skjerpe meg. Skjerpe meg nok til å la munnlesingen ta en pause. Skjerpe meg nok til å knytte hørselen min til hjernen min på en ny måte!

 Spennende det vel! Som snart 60 skal jeg trene hjernen min til nye prestasjoner! Stilig! Jeg ser allerede fram til neste møte, og planlegger hva jeg skal stirre på da, når jeg lar folk ha munnene sine i fred….

 …..

 Men jeg lærte en ting til.

 Jeg behøvde ikke sloss! Jeg behøvde ikke kommentere. Jeg behøvde ikke argumentere.

En sjelden gang var jeg stille på et helt møte…..

 Selvfølgelig! Når du hele tiden sitter og stirrer inn i trynet på de som snakker, så må du på en måte rettferdiggjøre det! Da MÅ du liksom si noe om det de sier, ikke sant?

Gjør du ikke det så er du bare en stirrer, – og vil jeg da ikke være!

 Dessuten så tror jeg det er slik at når noen, som snakker, ser en som sitter og stirrer rett på dem hele tiden imens de snakker, vel, – så forventer de at den personen sier noe, – og antagelig skjer det en slag prespråklig invitasjon i slik stirring, som gjør meg som munnleser litt hjelpesløs, som gjør at jeg MÅ si noe…..

 Når slikt kombineres med en viss grad av forlesthet for å alltid være på høyden og en slags paranoid “vil ikke vise at jeg ikke vet best” karakterutvikling, vel; så har man vel laget den møteplagende besserwisserUlf da….munnleseren som ble et offer for sin egen stirring?

 Men idag, når jeg så på Ikeavaser og gardiner og ALLIKEVEL hørte hva som ble sagt,- da hadde jeg ingen problem med å la være å si noe!

 Det kjentes så imarri godt – å kunne slippe taket!

(…….famling for å finne mobiltelefonen som klirrer noe veldig. (har nemlig vibrasjon, den !…)

(finner den omsider, liggende på et sted den ikke skulle ligge, men da altså sammen med masse metalldingser som vibrerte lystelig sammen med den!)

“Hei! Det er Ulf…”

“blabblllisskkteee  eee  ggyuummm om,   di   elller ,,,,,ikevblalala kanskje ,,.,… ?” Tonefallet indikerer at det er et spørsmål.

“Du, jeg er hørselshemmet,jeg,- så jeg bruker ikke mobilen så mye som telefon. Så jeg hører ikke hva du sier, jeg. Kunne du sende en SMS eller en mail?”

“mnhjo..jag…omtre  ……fra oss? ….eller neoooe mmkkdd,l  iokke jhbe  sjnj     …,. så lldk iville eller kkmb smmmsjsjk ikke s dnoen   for en s kdjf  soiden“

“Du, jeg hører deg ikke, – eller jeg forstår ikke hva du sier. Jeg er hørselshem,….”

“Jaha…men bbbe  det  nnaollokekke   det ikke ,.,…farlig,…..men om .-æ     så ,,.sdk,..-m  skls  s alikevel?” avbryter mannen.

“vent litt, så skal forsøke å stille litt her..”

Mannstemmen gir seg jo ikke! Dette må være noe viktig tenker jeg, og presser fonen mot øret så halve kraniet dirrer….

“Prøv igjen” sier jeg og skjerper meg ned til minste nevritt, så synapsene antagelig gnistrer!

“…..fordlfkk kvm– emmje  sl.øs (også: midt inne i dette auditive kaoset oppfatter jeg firmanavnet! Firmanavnet til høreappareten mine!)

“Ringer du fra (firmanavnet)!?” spør jeg, samtidig som adrenalinproduskjonsenheten flytter seg fra “Hva-er-galt-med-noen-jeg-er-glad-i”-produksjonshallen til  “Jeg-hater-idioter”-sekvensen!

“…j..a –jaha..mmdghdf, …  f  fiotr ø  s smnm ..  b husker..  mcdn  xb vi.——” fortsetter stemmen

 Jeg mobiliserer den Eastwoodske ro og sier med iskrystaller i stemmen og tanker og assosiasjoner som ville ha plassert meg på endel lister, om de hadde blitt kjent,:

 ”Du, – om noen burde vite at jeg er hørselshemmet, så ville det vel kanskje ha vært dere? ” – mannen forsøker å avbryte meg: “..hhy kikdusd lom   vfnhjdfbare sdkmmen da leli.-.-.–” Men jeg bare fortsetter med svært sakte, frossen og smergelskiveimiterende stemme: “…så jeg foreslår at du sender meg en mail jeg, – og jeg er helt sikker på at du klarer å finne den mailadressen et eller annet sted. Takk for nå….” – og så hiver jeg telefonen i murveggen ved siden av meg, – kontrollert nok til å treffe den, og ikke alt mulig annet, – men allikvel spontant nok til å få ut overtrykk som ellers ville ha kollapset meg umiddelbart!

 Så blir jeg stående å se på telefonvraket…. i mens hjernen min sakte oppsummerer hvilke alarmer som ble utløst: “Fra brannvesenet: Det brenner hos deg / Fra politiet: Det har vært innbrudd…/Fra et sykehus: (person) har blitt lagt her og …/ Fra banken: Kredittkortet ditt har desverre…/ og antagelig flere som la seg i køen i en slags pre-formulert fase….

 Det gør vondt.

 Fordi en mann fra det firmaet som hadde solgt meg høreapparatene mine, ville at jeg skulle sende en feilsendt faktura i retur (som mailen senere avslørte) !

 Men jøss, – jeg tar det da med humor! Jeg sprudler og ler og tenker såm gøy, så gøy! Er da ikke så farlig sånt……?

 Nei, jeg gjør ikke det. Jeg ser på den knuste telefonen min og tenker: Det nyttet ikke. Inkludering og aksepterende omtenksomhet vil aldri bli noen virkelighet.

 For det finnes for mange dumme mennesker.

 …og jeg er bare en hørselsannerledes fyr, – tenk deg da hvordan de som virkelig er minoritetskulturelle og språkannerledes har det, i sine møter med vår flora av duster!

1.0: Verden er så stor, så stor…

Det ”sosiokulturelle perspektivet” på et fenomen eller prosesser som rommer samspill mellom individ og gruppestrukturer, vil i kraft av de to leddene i begrepet måtte bli svært komplekst. Når både det sosiale og det kulturelle perspektivet skal samspille i en betraktning og / eller en refleksjon, blir antagelig både bredde og dybde slik at avgrensing i forhold til andre perspektiv  uklar. Særlig fordi både ”sosio” og ”kulturell” er begrepsverdener som baseres på og kommuniserer i forhold til, de store fagklynger som ligger i fag som historie, geografi, økologi og livssyn. Slik sett vil begrepet ”sosiokulturelle perspektivet” kunne brukes i de fleste diskurser og på svært varierende retoriske og semantiske grunnlag.

Men allikevel er det jo der. Det ”sosiokulturelle” kommer jo sterkt til syne i det meste av samspill. Både som et perspektiv på likhet og felles referanse, som ”nasjonsfundament” både i fotballklubber og i overnasjonale konstruksjoner, og som identifikasjonsverktøy for ulikhet, distanse, konflikt og avgrensing av egen gyldighet i forhold til andre.

I tillegg til dette selvsagte kommer det mindre selvsagte ”dynamiske elementet” knyttet til kulturdanning og kulturforståelse. Både det sosiale og det kulturelle er på samme tid noe antatt statisk og varig og samtidig noe som er i stadig forandring og utvikling. Dermed oppstår også endrings og utviklingskonflikten slik den framstår i mellom det konservative og det revolusjonære, i mellom ortodoksi og radikalisme, i mellom samfunns og voksenkultur og ungdoms og gjengkultur.

Jorun Phil sier:

”Det er derfor nødvendig å understreke at når mennesker med forskjellig kultur samhandler, kan det ikke tas for gitt hvilke kulturelle forutsetninger som ligges til grunn for samhandlingen” (2005)

Det ”sosiokulturelle” vil på en måte stå i forhold til ”sin klode”.  Jo større og mer komplekst kloden oppfattes, jo mer komplekst vil perspektivet måtte bli. I et utgangspunkt med stammen, det lille bygdesamfunnet, – hvor varians i kulturelle og sosiale referanser nødvendigvis var liten og stabil, til en samtid nå med globalisering og ”begrepsflyt” som gir et mangfold av referanser og begreper det ikke lenger er mulig å ha oversikt (kontroll) over, både på grunn av volum og på grunn av endringstakt i tilvekst og nyanseringer.

Thor Ola Engen skriver nokså dramatisk om dette, i forhold til skolen:

”Blant foreldre og pedagoger oppleves og framstilles det moderne, pluralistiske samfunnet ofte som farlig og undertrykkende, som ei negativ kraft det gjelder å verne seg mot. Fordi de samtidig føler avmakt overfor kreftenes anonyme styrke, reagerer de med å vende samfunnet ryggen og trekke seg lengst mulig tilbake fra dets innflytelse.” (1989)

Uansett: En kompleks samtid gir en kompleks utfordring til opplæring og dannelse, slik den skal skje i hjemmene, i skolen og barnehagen og i samhandlingen mellom dem og hjemmene.

Det kan virke som om det Engen kaller å ”trekke seg tilbake fra dets innflytelse” i sitatet overfor, kan være en mulig forståelsesmåte å bruke på det fenomen at jo mer kompleks, sammensatt og  framfor alt; globalt kollektiv hverdagen blir, jo sterkere kan det virke som om fokuset på individet blir. Som om en ikke vil se det felles sammensatte, som om en ikke vil se at jo tydeligere, nærmere og større ulikheter og nyanser mellom enkeltindividers sosiale og kulturelle begreper og referanser blir, jo mer fokuseres det på enkeltindividet i skole og opplæring.

Haug og Bachmann skriver:

”Kunnskapsløftet reflekterer etter vår vurdering den ”nye” individualiteten, omsynet til fellesskapet er tona nokså sterkt ned. Kunnskapsløftet bidreg til ei forståing av tilpassa opplæring som det same som individualisering i innhald og arbeidsmåtar.” (2007)

Kan hende er det utvidede og stadig mer komplekse hverdagsfelleskapet i samfunnet noe uoversiktelig og noe den enkelte kan posisjonere seg avventende og varsomt i forhold til, men i skole og barnehage blir slik sammensatthet tydelig og markant i det øyeblikk den første eleven med en annerledes kulturbakgrunn og en annerledes sosial erfarings og referanseverden setter seg på en av pultene. Det kan ikke unngås. Det kan nok unnvikes, neglisjeres og marginaliseres. Noen forfattere har reflektert over hvorvidt spesialpedagogiske tiltak og enetimer utenfor gruppen brukes til nettopp slik ”unnvikelse”. Jorun Phil har som tittel på sitt første kapittel i boka ”Etnisk mangfold i skolen”: ”Er minoritetselevers lærevansker virkelige?” og drøfter videre særlig den pedagogisk psykologiske tjenestens rolle i dette. (2005)

2.0: Så enkelt og så selvfølgelig….og så gøy!

En klasse på tredje trinn får en ny elev. En hørselshemmet gutt. Han er ikke helt døv, men døv nok til at det ordinære tale – høre språket ikke kan fungere, ikke kan ha noen rolle for ham.

Plutselig har gruppen blitt mer kompleks. Plutselig har andre sosiale erfaringsbetingelse og erfaringshistorikk, andre kulturelle fokusbetingelser og identifikasjoner kommet inn i timene.

Som en tydelig minoritet. Nøkkelen til samhandling med gruppen, til deltagelse, er ukjent.

Men samtidig er tilbudet der! Tilbudet til gruppen – majoriteten, om å få innsikt i, kunnskap om, og relasjonsdannelse til, denne døve gutten og hans ”verden”.

Om den døve gutten sendes ut til enetimer med egen lærer og egen assistent bortfaller tilbudet. Mange døve og hørselhemmede ble sendt ut og bort, blir sendt ut og bort. Mange somaliere blir det samme. – og mange alabanere….og mange…

Haug og Bachmann siterer Norges forskningsråd, 2005:

”Med utstrekt grad av felleskaporientering vil læringa i og blant dei andre elevane vere viktig. Elevane vil då i langt større grad vere en sosial kapital for kvarandre i tillegg til det som læraren kan føre inn. Studiane av verdien av den felles kapitalen som oppstår når elevar med ulik bakgrunn o.s.v får opplæring i lag, visar at den sosiale felleskapen er eit nokså kraftig verkemiddel som alle eller dei fleste elevar tener på, når den sosial felleskapen fungerer.” (2007)

Gutten i tredje klasse blir ikke sendt ut til enetimer. Skolens lærere, på alle trinn, blir raskt enige om at elevene skal lære ”tegn til tale” – totalkommunikative strategier som muliggjør munnlesing – og at all kunnskapsformidling skal skje multimodalt nok til at den som ikke hører skal kunne tilegne seg stoffet via andre sanser, via andre modi.

Egne møter ble holdt med de foresatte på trinnene og alle aktørene i skolen var omforente både på begrunnelsen og på motivasjonen: Dette skulle bli gøy!

Og det ble det. Problemfritt og utviklende. Det forårsaket en skole som bygde ut kompetanse og teknologi, slik at den multimodale læringshandlingen både ble enn selvfølge og en berikelse for både lærere og elever.

Den døve gutten ble ikke undervist der han var. Alene og svak i høring. Nei, han ble trukket inn mot sonen foran der han var, ble trukket framover mot samhandlingskompetanse og deltagelse som befant seg på helt andre nivåer enn det han til nå hadde nådd, hadde utviklet seg til. Han ble trukket inn i læring som gikk foran utviklingen, – ved at opplæringen flyttet ”prestasjonsnivået opp på det nivået som først realiseres igjennom kollektive prestasjoner” (Engen, 2004)

Fordi han fikk være i fellesskapet. Fordi pedagogikken tok i bruk den konstruksjon av modi som gutten kunne nyttiggjøre seg, også som relevante og gyldige for fellesskapet.

Fordi det ble sett på som selvfølgelig, – og som gøy!

3.0: Til gavn for alle…

Resten av gruppen lærte selvsagt mye som ledet til utvikling av dem selv. De lærte nye begrep, nytt språk. De lærte forhold knyttet til kommunikasjon de ellers antagelig ikke ville ha møtt. De lærte samhandling med en kamerat de ellers kanskje ville møtt sjelden. De fikk en utvidet kompetanse til å møte nye, nye som er påfallende annerledes enn dem selv.

At ordene i den døves språk var motoriske og koreograferte bevegelser med hendene, at han leste på munnen deres hva de sa, og at ”snakke og høre” ofte måtte byttes ut med annen formidling, var neppe lettere eller enklere enn å benytte andre språks gloser og til nå ukjente kulturbegrep hos elever som kommer fra andre land og andre kulturer enn den som dominerer i klassen til nå.

Elevene i klassen lærte seg toleranse, vidsyn, åpenhet, frihet, fleksibilitet, oversyn og helhetsforståelse. Dette er begrep Thor Ola Engen legger til grunn og knytter dem til dannelsesbegrepet når han fortsetter:

”Dette peker mot kjennskap til og fortrolighet med sin egen kultur, men deretter mot evne til å se denne utenifra. Det peker m.a.o. mot kvalifisering og dobbeltkvalifisering, men også mot synteseskaping og evne til kulturell desentralisering, d.v.s. kultursammenlikning.” (1989)

Om elever, om skolen som sådan, kan utvikle slike kvaliteter, så vil en kunne se i møte en flerkulturell pedagogikk som tar utgangspunkt i den enkelte elevs språklige og kulturelle forutsetninger og ressurser, slik Jorun Phil setter dette opp: anerkjennelse av minoritetselevens språklige og kulturelle bakgrunn og ressurser, utvikling av funksjonell tospråklighet hos minoritetseleven, – nødvendig rekonstruksjon av læreplaner, minoritetsspråket som kulturell kapital i skolen, utvikling av interkulturell kompetanse (metakulturell kompetanse) og et historisk perspektiv på dominansforhold mellom forskjellige kulturer.(2005)

4.0: En ny lærer i en ny kompleksitet?

Kunne skoletimen oppleves som ett av tre alternative muligheter før? Enten så sto læreren ved kateteret og framførte sitt foredrag, eller så arbeidet elevene stille med pålagte oppgaver, eller; som den noe mer sjeldne tredje muligheten: elevene arbeidet sammen i gruppe?

Jeg husker det slik, og de jeg har snakket med om skoletiden før, husker det på stort sett samme måte.

I egen lærerutdanning ble jeg nok imidlertid preget av et forsterket fokus på gruppe, tema, prosjektarbeid som elevene skulle samhandle om. I egen praksis i årene som fulgte har jeg sett denne arbeidsformen som hyppig forekommende. Men to ting har jeg merket meg underveis. For det første at de produktene eleven laget, både enkeltvis og samlet, sjelden fikk noen funksjon eller rolle. Det har lenge stått for meg som en sentral svikt i skolens motivasjonsarbeid i forhold til elevene, men også i forhold til det generelle læringsmiljøet.

Det andre jeg har merket meg, sammenfaller godt med Thor Ola Engen når han skriver:

”- tyder altså på at heller ikke det potensialet som ligger i elev – elev samarbeidet i grupper utnyttes optimalt, fordi elevene i for stor grad overlates til seg sjøl, mens læreren har en tilbakeholden ikke – intervenerende praksis.” (2004)

Jeg, og mange jeg har arbeidet sammen med i gjennom flere år i skolen, har nok klare bilder av grupper med elever som mer eller mindre oversiktelig har tatt med seg oppgavearket og ”gått hver til sitt”, til det ringer ut til friminutt. Å hente gruppearbeidets innhold inn igjen i timen uken etter har ikke vært så lett, og noe særlig av interaksjonen, prosessen i gruppen finnes ikke så lett igjen da.

Derfor leser jeg med gjenkjennelse når Haug og Bachmann skriver:

”Det må bli klart for elevane kva dei lærer og kvifor, og kva samanheng det dei gjer i dag har med det dei lærte i går og med det dei skal arbeide med imorgon.” (2007) 

En tydeliggjøring av hensikt. En tydeliggjøring av sammenheng. En presisering av hva læringsmålet er, hva en skal aspirere mot og hvordan en kan vite om en har nådd det. En læringshandlingens regi, formidlet av pedagogen som regisør, som koreograf, – som stilasbygger.

Annlaug Flem forteller i sin artikkel “En studie av hva en lærer gjør for å lykkes med den inkluderende skolen.” (Flem 2000) om en lærer som regulerer (annenregulering) den kommende arbeidsøkten for elevene, legger forholdene tilrette for en felles forståelse mellom lærer og elev av undervisningssituasjonen, (intersubjektivitet) (Wetsch, 1984), i en fysisk organisering av forberedte metodiske grep og bruk av en arena for annenregulering og en annen arena for elevenes trening på selvregulering. (Lyttekrok og Arbeidsgrupper). Flem beskriver og begrunner Ruths bruk av ulike kvaliteter ved “gode ytringer” (Bakhtin, 1986)) og hvordan hun trekker tråder tilbake til kunnskap elever allerede har, før hun går videre. Tharp og Gallimores modell (1988) for “stillasbygging” drøftes grundig i forhold til læreren Ruths praksis, slik Flem studerte den i klasserommet.

En grunnlinje i Flems artikkel finner en i dette utsagnet:

“Ruth har som mål at elevene etter hvert skal mestre det som gjennomgås i lyttekroken. Men hun er også svært bevisst på at det ikke er nok at nye temaer blir gjennomgått på en systematisk måte i lyttekroken. Elevene må selv være aktive og regulere seg selv. Utviklingen fra annenregulering til selvregulering betyr at læreren har mest kontroll til å begynne med, men etter hvert overtar barnet mer og mer ansvar.” (Flem, 2000.) 

I Flems artikkel ser jeg tre rammestrukturer jeg ønsker å utdype. Jeg ser at læreren har gjort en presis arenakonstruksjon: en arena for egen styring av elevene (lyttekroken) og en arena hvor eleven kan få erfare og trene opp egen evne til selvstyring.

Læreren har knyttet noen kvaliteter til disse arenaene: Først og fremst er de stabile og forutsigbare. De er slik hele tiden, og endres ikke fra time til time, fra lærer til lærer, fra fag til fag.

 For det andre er det knyttet begreper til dem, navn, – som gir identitet og forståelse: “Lyttekroken” er selvfølgelig en arena for lytting, og i de ulike arbeidsgruppene arbeides og samarbeides det i ulike konstruksjoner og sammensettinger ut i fra hensiktsmessighet og tilpassing. Men viktig her er også å se at når “Ruth” snakker om en lyttekrok, så mener hun også at denne arenaen rommer lærerens lytting til elevene, ikke bare elevenes lytting til læreren. Lyttekroken er også en arena for dialog, men den styres av læreren.

Den andre rammestrukturen vil jeg kalle “forberedt tematisk invitasjon”. Flem forteller om en lærer som før timens oppstart er i klasserommet og lager til tavler og materiell, eventuelt også plassering av objekter som skal brukes, før elevene kommer. Læreren har til en viss grad et “Tablå” stående klart til å møte og å fange opp elevene, og har dermed satt en ryggrad, en disposisjon for den presentasjon av lærestoff hun har planlagt at elevene skal “lytte til”. Altså også en multimodal kvalitet, en motvekt mot ensidig verbalt lærerforedrag.

Den tredje rammestrukturen vil være det å ha sin praksis forankret i en gyldig teoretisk modell. Flem forteller om en lærer som trygt og erfarent følger tanker og kunnskap som ligger i Tharp og Gallimores modell om “Stillasbygging”, knyttet til Vygotskys begrep om den nærmeste utviklingssonen, i en skole hvor hele lærergruppen er felles om slik vektlegging, og hvor ledelse og foresatte samhandler på slik pedagogisk plattform.

Flems lærer, Ruth, har også god bevissthet på det Bakhtin (1986) påpeker, at ytringer ikke bare har et tematisk innhold, men også et ekspressivt moment som tar opp i seg det subjektive og emosjonelle ved ytringen, slik at:

“Ruths ekspressivitet og respekt for elevene kan dermed skape en positiv atmosfære mellom henne og elevene. Det er et moment som er av betydning ved læring.” (Flem, s.96)

Thor Ola Engen viser til Vygotskys påpeking av at ”det er læring igjennom imitasjon som er sjølve kilden til de spesifikt menneskelige kjennetegn ved bevisstheten” og han fortsetter:

” Og betingelsene for å mobilisere barns imitasjon, er ikke bare avhengige av at samtalen etableres på riktig nivå – faglig og språklig. Også det lærestoffet det skal arbeides med, og kvaliteten på den språkbruken læreren nytter i sine forklaringer og demonstrasjoner, er av stor betydning” (Engen,2004)

Engen utdyper dette til å være knyttet til den assosiasjonsvekking læreren klarer å skape hos eleven og den ”menings og tolkningshorisont” læreren klarer å vekke.

Deretter peker Engen på at ”språkbruken så og si må korrespondere med elevens indre semantiske nettverk”, og setter en slik påpeking i samsvar med Vygotskys ” en vev av spontant utviklede hverdagsbegreper” (hos Engen, 2004)

Altså er det ikke nok med innholdskvalitet alene, – språkbrukens kvalitet må samspille med og i innholdsformidlingen, og ”språkbruk” kan omhandle et bredt register av modi, fra stemme til videofilm, fra ord artikulert verbalt til ord gestikulert i tegnspråk, fra imitasjonsinviterende deklamasjon til eksempler på rytme og annerledeshet i ukjente talespråk, alt i den nødvendige forståelsen av timing og variasjon, – og alt sammen altså i et nødvendig samsvar med den hverdagsforankrede begrepsverden den enkelte elev allerede har. Nettopp dette siste peker Engen tydelig på:

”(læreren) må også kjenne det nettverk av spontane begreper som elevene intuitivt tenker og handler i relasjon til, og kjenne denne kultursemantiske verden godt nok til at han eller hun kan tolke elevens responser på utfordringer, og på dette grunnlaget løpende kunne analysere og reformulere lærestoffet i dette lyset.” (Engen, 2004)

Derfor må læreren i den tredjeklassen jeg omtalte tidligere, ta ansvar for å skaffe seg basis for, og å kontinuerlig utvikle, – forståelse for hva det innebærer å være hørselshemmet, både som emosjonell respons og som utfordringer i sosialt samspill.

Et slikt ansvar for egen kompetanseutsvikling må en lærer ta i forhold til enhver minoritetsrepresentant i sin elevgruppe, enten minoritetsrollen er episodisk eller varig.

Dermed, med utgangspunkt i innledningen om en stadig mer kompleks verden, også i de enkelte klasserom, blir det nettopp behov for en ny lærertype; den endringspotente læreren, en lærer i kontinuerlig læring selv.

5.0: Men er nå dette med kulturmøter så viktig, da?

Egentlig har jeg en oppfatning om at det finnes en grunnleggende holdning til det multikulturelle som kan settes i en slik trekant: Det første hjørnet er (ofte) stereotype oppfatninger som bygger på det James og Cherry Banks kaller ”Visible culture” og som i følge dem ofte bare vil være ”toppen av isfjellet” i en forståelse av kulturen det gjelder som sådan.( Banks og Banks 2007), det andre hjørnet vil være en slags forutinntatthet om at den ”fremmede” i hvert fall ikke forstår oss og vår kultur, – jo mer fremmedartet den ”fremmede” fremstår, jo sikrere vil være på dette. (Banks og Banks 2007), det tredje hjørnet vil være en holdning jeg mener å kunne se i den norske debatten: en forventning om at den minoritetskulturelle skal tilpasse seg oss, endre seg til samsvar i størst mulig grad. ”Lære seg språket” og ”følge de regler som gjelder her i landet”. Faktisk er det dette jeg mener å se, for eksempel når det forventes at hørselshemmede skal bruke høreapparat og når inkluderingen av den lille jenta fra Somalia snakkes om, også på lærerværelser….

Jeg har ærlig talt ikke oppfattet noen gang at slike samtaler setter fokus på hvordan den lille stolte Somalieren, eller den hørselshemmede, skal kunne få ivareta seg selv, sitt selvbilde og sin identitet og kulturelle stolthet, i sin ensomhet i det nye landet eller blant alle de hørende.

I sin bok ” Voices of the mind” siterer James Wertsch, Vygotsky slik:

“Any function of the childs cultural development appears twice, or on two planes. First it appears on the social plane, and then on the psychological plane. First it appears between people as an interpsycholgical category, and then within the child as an intrapsycholgical category.” (1981)

Jan Smedslund bringer raskt fram Georg Herbert Meads nesten aksionomisk tydelige teser om det kulturelle og det sosiales betydning, allerede i 1967. Han skriver for eksempel:

”Den senere utviklingen av selvoppfattingen er meget komplisert, men (Georg Herbert) Mead mener at evnen til å oppfatte seg selv og vurdere seg selv, også når man er alene, er betinget av at man opprinnelig inkorporerte og organiserte andres oppfatting av seg selv som sosialt objekt.” (1967)

”I følge Mead kan vi danne oss et bilde av oss som et objekt bare på grunnlag av interaksjonen med andre mennesker”(1967)

”Den enste måten vi kan bygge opp en selvbevisthet på er ved at andre karakteriserer og reagerer på oss”(1967)

Jeg har valgt disse sitatene fra 60 tallet, bevisst. Dette er før innvandring blir tydelig. Dette er før det i noen særlig grad forekommer elever med minoritetskulturell bakgrunn på norske skoler. (de få som hadde det, som Vandrere og Hørselshemmede, Blinde og andre, – var på særegne skoler, eller på flukt langs landeveien….)

Dette er sitater fra før inkludering ble et tema.

Allikevel var de selvfølgelig svært gyldige den gangen, – og i dag, – når ”de mange kulturer møtes” får de en nesten skremmende implikasjon og gyldighet, i hvert fall dersom vi ikke tydelig og trygt klarer å kommunisere aksept, verdsetting og stolthet over det felles mangfold!

Den speiling den minoritetskulturelle opplever, ikke minst i et klasserom, legger nok i følge dette sterke føringer for hvordan han eller hun vil oppleve seg selv som gyldig person, i kraft av samspilldyktighet og kulturverdi i forhold til den dominante kulturen. Føringer for hvordan det selvbildet blir som skal begrunne et ønske, eller motstand mot, å delta i, bli enn del av felleskapet.

Derfor er bygging av kompetanse til å møte nye sosiale og kulturelle referanser og ytringer en sentral kompetansebygging i et moderne og komplekst samfunn. Antagelig står valget mellom å skape fiender og å skape venner, – så enkelt som det. Skape samspill og samvirke, eller segregasjon og gettostrukturer.

Anvendt litteratur:

Banks, J. og Banks, C.A.M. (2007): Multicultural Education. John Wiley and sons, Inc.Hoboken, NJ.

Engen, Thor Ola (red) og Solstad, Karl J.: 2004: En likeverdig skole for alle? Om enhet og mangfold i grunnskolen. Universitetsforlaget. Oslo.

Engen, Thor Ola: 1989. Dobbeltkvalifisering og kultursammenlikning. Opplandske Bokforlag. Vallset.

Flem, Annlaug, 2004: En studie av hva en lærer gjør for å lykkes med den inkluderende skolen, i Petterson, Postholm (red), Klasseledelse. Universitetsforlaget. Oslo.

Haug, Peder og Bachmann, Kari: 2007. Grunnleggande element for forståing av tilpassa opplæring, i Kompetanse for tilpasst opplæring. Utdanningsdirektoratet. Oslo.

Phil, Joron: 2005. Etnisk mangfold i skolen. Det sakkyndige blikket. Universitetsforlaget. Oslo.

Smedslund, J. (1967): Psykologi. Universitetsforlaget. Oslo.

Wetsch, James W. (1993): Voices of the mind. Havard University Press. Cambrigde, Massachusetts.

“VAR” – det Verbal Auditive Regimet, er den primære årsak til de ulike famlende og forutinntatte forsøk på å definere mine ørers funksjonsnivå som en “årsak til funksjonshemming”, en primær årsak til at markedsførere fortsatt får lov til å mer enn antyde at jeg går glipp av “Det gode liv”, at jeg kjapt defineres som en som ikke kan få deltatt sammen med de lykkelige.

 At samfunnet er basert på snakk og høring, liksom…

 At jobben min er det.

 At lyder er meningskonstruksjonen og funksjonskvalitetenes lim.

 Men ER det det?

 På jobben min har vi nå fått 3 store “Smart Boards” – tavler med PC og prosjektortilknytting som gjør veggen om til en visuell og interaktiv sone som aldri har vært der før! Nå kan forberedthet, informasjon, symboler, disposisjoner, diskusjoner, alternativer, – dynamikker og variabler, – komplette kommunikative sekvenser formidles i et multimodalt uttrykk som muliggjør deltagelse for alle! Med en gang! Likeverdig og inkluderende, om enn i forskjellige og personlige lærings og formidlingsstiler.

 Så det at jeg har en leder som er villig til å benytte teknologi til funksjonsutvidelse, til å møte “det nye” med et sundt perspektiv på å utnytte både medierende artefakter og nye læringsmotivasjoner hos medarbeidere. – og samtidig si noe om at vi som profesjonelle i pedagogikk og samspillsforming også skal beherske denne teknologien, denne arenaen som funksjonsutvidelse i eget fagmiljø, – skaper en ny virkelighet for meg, som ikke akkurat fungerer så veldig  ”VAR`sk”!

 Min leders innkjøpsprioritering åpner for helt ny trivsel, helt ny funksjonalitet for meg i yrket mitt!

 Så derfor er jeg glad i dag.

 Nå kommer endelig “VAR” til å møte veggen!

 …….

 Men ikke før er gleden formulert, før noen refleksjoner presser på: Overheadprosjektoren? Flipp Over? White Boardene? Videokameraene? – for den slags skyld de gamle gråblågrønnesvartte kritttavlene……

 DE har jo alltid vært der? 

De har jo alltid vært til disposisjon? En har jo alltid kunne bruke dem til å presentere forberedelser, agendaer, stikkord, sakslister, referatpunkter, referanser, – symboler, piler og for den slags skyld klokkeslett for deadliner, pausetidspunkt, innleveringsfrister og hva det nå skulle være…tallet på vinnerlodd for eksempel…

 All denne infoen den anderledeshørende hørende ikke kan få med seg i det Verbal Auditive Regimet!

All denne ikkehørte informasjonen som skaper konstant stress og selvbildegnaging….

 NÅ har vi det optimale verktøyet! En sone hvor alle de tenklige, til og med de taktile, informasjons og responsmodus kan anvendes!

 Men nøkkelen?

 Har vi den nøkkelen som skal til for at det blir tatt i bruk? Har vi mekanismen som skal anvendes slik at alle benytter dette? Anvender ressursen? Tar i bruk de nye mulighetene til å innkludere? – til å ” ta i mot det nye”?

 Eller er “VAR” som “Darth Vader” – en mørkets fyrste som elegant og uovervinnelig elimererer alle forsøk på imøtekommenhet og innlemmelse?

 Vil Smart Board`ene  bli stående på alle arbeidsplassene akkurat som de gamle flippoverstativene? Nedstøvet tilstede med ukegamle rabler på, komplett innaktive tilskuere til en brukergruppe som fortsatt snakker og hører. På sine faste plasser, henvendt til sine samle gamle roller når de holder sine samme forutsigbare blottinger av både tillagte og sementerte roller og holdninger, i en trøstesløs uforanderlighet – som for den anderledes hørende er synonymt med “utilgjenngelighet”……

 Vi har ledere som er sterke nok til å investere i ny teknologi, – men er de samtidig sterke nok til å generere funksjon og anvendelse?

 Eller vil det bare bli et kort møte, fylt av snerrende latter når et triumferende “VAR”   møter den alltid avslåtte, tause veggen som kun tildelse rolle som et “ubeskrevet blad” og en post i en inventarliste…..

 Så derfor er jeg mest spent nå.

I’m way behind on reading what my blogging buddies have been up to. With family relatives visiting for the summer and all the projects we tried to squeeze in before the rains hit, we’ve had our hands full. It’s been a glorious summer here in the Pacific Northwest– a real summer with hot weather that makes you sweat. Most people in the Seattle area (I read 80%) do not have air conditioned homes because we normally only get about three days above 90 degrees a year. This year was different. It was enough to make people run out and buy fans.  TV ads recommended families to head for public air-conditioned spaces, which meant we had the busiest summer ever at the library.  Something like 45,000 kiddos pariticipated in our summer reading program– a record year.

Anyway, just recently I ran across Mog’s post on her hearing loss progression and it inspired me to do my own.  I encourage you to pop on over there because she does a great job in explaining the different stages of hearing loss.  First, I have to thank MOG because I learned some things about Excel 2007 while doing this project.  Secondly I have to apologize for the look of my efforts here.  I’ve never been good at using Paint.  I almost thought about re-doing it, but don’t have the patience.  Or time.

MOG’s hearing loss happened more quickly than mine.  She had a mild loss in 1994, and by 2009 she was ready for a cochlear implant.  My hearing loss was discovered when I was nineteen.  It was mild to moderate then.  Hearing loss doesn’t run in my family, so at first doctors suggested that maybe I had been listening to music too loudly.  Maybe I had gone to one too many rock concerts?

By 1984 I had a child, and had not been to a single rock concert.   At the time I was heavily into baroque music.  I played the piano several hours a day.  Though I was frustrated with the quality of sound I got from my hearing aids, I could still hear the high notes on a piano.  By then it was clear my hearing loss was not due to noise pollution.  I had medical testing done to rule out common causes of hearing loss.  It didn’t seem to be genetic.

An in-depth medical history turned up a couple red flags.  I had had measles;  (Didn’t everyone before they developed a vaccine?)  and I had been given streptomycin.  Both are known to cause sudden hearing loss.  My hearing loss is obviously not sudden, but doctors can’t rule out the possibility that either the measles or streptomycin damaged my cochleas, since both are known to cause hearing loss.

I was concerned and thought I should prepare for the future.  I brought up the idea of ASL, which was totally nixed.  Your hearing is too good.  The deaf will never accept you.  It’s a very difficult language to learn.   No one teaches it where you live. . . I got a book and started exploring it on my own, but they were right.  I had no one to use it with.

By 1993, my hearing was slipping into the severe ranges.  I was in my mid-thirties.  I learned the word ‘idiopathic’ after seeing it written on my chart in a doctor’s office.   It meant there was no known cause for my hearing loss.  Once again, I explored the possibility of learning ASL, but I really didn’t have a lot of time to devote to myself while raising young children.  Besides, doctors kept reassuring me that the hearing loss progression could stop at any time.  They had seen it happen before.  I took a couple ASL classes with my kids.  We learned to fingerspell and a few food signs, but not enough to be able to communicate well.  My third pair of hearing aids were not ‘digital’ but they were digitally programmed analogs and I thought they were pretty cool.

Some time around 2004 I had genetic testing done on my DNA to rule out genetics once and for all.   Two of my children had reached the age I was when the hearing loss was first diagnosed, and I wanted to be sure they didn’t spend years struggling in denial like I had.  Two of my grandmothers were adopted.  Even though both lived to old age with no known hearing loss, we never really knew much about their family medical histories.  I hoped the Connexin 26 testing would rule a genetic cause, and it did!  But of course nothing is ever certain.  Even though most known genetic conditions that cause hearing loss run through that marker, there is the possibility that some other genetic conditions have not yet been identified.  Those could run through some other marker.

My audiologist broached the subject of cochlear implants and recommended that I be tested around this time.  Though my speech discrimination was still good with hearing aids, he felt I should begin thinking about my future.  It wasclear the hearing loss would not arrest itself.  It wasn’t a matter of IF it would get worse, but WHEN.  It was getting to the point my audie may no longer be able to help me with hearing aids, he said.   My digital power aids were awesome and I had unbelievable speech discrimination despite the  low scores on my audiogram.  Speech tones were dipping into the profound ranges.    I began using the term ‘deaf’ to describe my hearing loss.  Neither my audi or I thought I would qualify for the implant, and I was quite relieved when I didn’t.

Five years and four CI tests later, I still haven’t qualified, other than for the hybrid which my insurance company considers ‘experimental’.  This past year my hearing had not gotten worse, but my speech discrimination took a huge nose dive.  It happens as we get older, my doctor explained.  Your ability to make sense of jibberish diminishes.

By now, I’ve learned more ASL, but my family has grown up with someone who speaks.  They’re busy.  My husband feels he’s too old to pick up a new language.  He could be right.  He’s nearly 60 and going deaf himself.  While I recognize ASL as a beautiful language, for me it is just a tool since I doubt I’ll ever be fluent.  Fluency requires practice with others who are fluent.  I speak.  Everyone around me speaks.

Even yesterday someone said she would never have guessed I struggled with my hearing because I spoke ‘like a normal hearing person’.  I cringed when she said it even though she meant no harm.  We’re ALL normal.

Many times I have thought about what might have happened if circumstances had been different.   If my hearing loss had begun nineteen years earlier, or if it had progressed as quickly as MOG’s, I might be using ASL more than my voice now.  I would still be the same ‘normal’ person, but would others see me in the same light?  It’s disturbing to think someone would judge how normal I am by how I speak.

And yet, many Deaf also judge me by how I speak.  The fact that I “choose” to speak rather than sign smacks of rejection of their culture.   But it wasn’t a choice.  I never chose any of this.  I’m merely trying to live my life to the best of my ability with the tools at hand.  That’s all any of us can do.

I have a bilateral sensorineural hearing loss.  We hear those words often but they mean different things to each individual.  I am only aided on my right ear because my left ear is totally unfriendly to any speech discrimination.  Or should I say, speech discrimination is unfriendly to my ear?

I once tried an aid on my left ear, many moons ago, with no affects.  I wear my aid on my “good” ear from the minute I wake up in the morning until I go to bed.  The only time I usually remove it during the day, is when I get jock itch in my ear.  Since last Thursday, I’ve developed extreme pain in my ear and on the crest of the helix.  You know, that part of the ear that has nada to do with hearing.  It’s where u would stick the earmold under that little sucker.

Today is the first day I could not wear my hearing aid due to extreme pain and let me tell you, it was a real eye opener for me and the people around me.  I have never gone this many waking hours out of the house without my aid.  First off, I found the people I work with not able to deal with me.  WOW! Now for the surprise, these are my teammates and we work with the hearing impaired and deaf population and their families.

I guess it’s true when we say, you don’t know what it feels like till you’ve been in my shoes.  Hearing people really do not understand deafness, let alone a hearing loss. Maybe it’s their fear of the unthinkable.  It immobilizes people when we discuss our unability to hear.  The very idea of not being able to hear a discussion, a disagreement or the hearing persons fear to communicate with us because WE cannot hear them.  So afraid to initiate a strategy to communicate with us for fear of catching what we have. 

Then, I encountered the people in the stores, on the streets and the dangers of walking in between cars to cross streets. Naturally, I can’t use my phone, which means, I can’t communicate and others can’t communicate with me, which means I’m going to be one pissed woman by the end of this week.  I’m very social and love to communicate.   The I’m in your face type of person I guess.

Lastly, there’s my family.  Everyones has their mouths wide open to over emphasize what they want to say to me.  It’s so weird and it’s also pretty scary to actually not hear the voices of the people I love.  I guess I’ve taken the assistance I get from my aid for granted.  And friends, co-workers and family around me, have taken my hearing loss and wearing an aid for granted.  I guess now they realize I am not hearing anything and that I am truly hearing impaired though one cannot officially call me deaf.

Don’t you just love when a hearing person says, wow, you have such great speech for a person with hearing loss?  It blows my mind.

Oh by the way, my Doctor really impressed me today. The man actually took out paper and wrote the questions he had for me and had me answer them (verbally of course).  He did not want me to put my hearing aid on because of the pain.  Oh and by the way, this was my Internist not my ENT. 

Here’s one of the reasons I dislike ENT Doctors.  Many years ago, during a phase where I refused to be aided, I went to an ENT Doctor because I was having terrible sinus problems.  As soon as I tell him I have a hearing loss he calls in his audiologist to do a hearing test.   I showed him my audiogram which was taken several months ago by my audiologist. But no, he wants one from his office.  I refused.

This ENT Doctor proceeds to look in my ears after I tell him about my hearing loss, show him my audiogram and explain that I have no speech discrim in my left ear.  The man looks into my ears, looks very seriously at me and says, I don’t see why u can’t hear out of that left ear, it looks perfectly fine.  With that remark said, I stood up, said thank you for your time and left (as fast as I could).  I decided from that moment on, that people, even many well meaning and not so well meaning professionals in the field, do not understand us.  It’s as if they have deafaphobia, the unimaginable! the unthinkable! 

So what is my point?  I raise my glass to all of us for holding our heads up high, for not allowing this to drag us to the grave and for continuing to educate those who hear.

Les seuils en conduction osseuses sont souvent oubliés dans les informations entrées dans les logiciels fabricants… et pourtant, en étant réducteur à l’extrême, il modifie fortement les préconisations d’adaptation des méthodologies usuelles : NALNL1, DSL v5.0 et les méthodes propriétaires des fournisseurs : CONNEXXFIT, Audiogram+ et consorts !

On est loin des ajouts bruts des valeurs de rinne du temps des méthodes type LIBBY ou BERGER. Les compensations dues aux rinnes audiométriques sont fortement pondérées, mais représentent dans l’ensemble entre 20 et 50 % de la valeur du Rinne. Une petite vidéo toujours sous CONNEXX 6.0 pour vous permettre d’apprécier les différences de préconisation du NALNL1 (modifié pour connexx 6.0) et de la méthode propriétaire (assez “douce”) Connexxfit. L’oreille droite est une surdité de percpetion pure, celle de gauche a un rinne sur les fréquences graves. La preuve par la vidéo ! C’est évident désormais, je n’oublierai plus ma courbe osseuse !

Phonak Naida

I already wrote about the Naidas and the deaf intern at my audiologist’s office a couple weeks ago.   I had planned on trying both the Phonak Naidas and the Oticon Epoqs.  Then I got sidetracked with two more visits to two different implant centers.  I qualified for the cochlear hybrid– again– but my insurance denied it on the basis that the cochlear hybrid is still considered experimental/investigational since the FDA hasn’t approved it.

I’m OK with that.  After the second adjustment on the Naidas, most my issues seemed to be resolved, and I got to the point that I really liked those aids.   I still have a problem with the ear molds, but strangely because of the sound improvement the molds don’t bother me nearly as much.

If it weren’t for the fact that my audi ordered beige without asking what color I wanted, I might have kept them, but I had my heart set on zebra stripes so I sent the beige ones back and I’m waiting for the zebra stripes now.  In the meantime I am trying the Oticon Epoqs, which my audi was strongly pushing.

I hate them.  I won’t say they are a bad aid, but they are bad for me.  Aside

Epoq RITE power

from the sound distortion, program delays and lack of a directional microphone the thing that bothers me most is that the Epoqs simply don’t have as much power as the Naidas.  I will be starting right out being over extended in these aids.  With a progressive hearing loss like mine, they could be useless within six months.

The main selling point as far as my audi is concerned is that they ‘look better.”  I had to admit the thin tubes and open ear fit were appealing, though I don’t care about looks.  It’s comfort I’m after.  But because of the severity of my hearing loss, I have to go with a tight fitting hard plastic mold in my ear that looks like an ITE aid with the thin tube coming out that attaches to the BTE part.  I almost laughed out loud when I saw them.  Better looking???   If they helped me hear better at work, I could put up with all that stuff in my ears– but they don’t because I’m too deaf for the Epoq.

I have been thinking a lot about my audiologist lately.  I have gone there for almost thirty years.  It seems like he is more interested in fitting me with an Oticon aid than in finding the right aid that works.  I have had to be firm and demanding about the features I wanted in an aid–features the Oticon Epoq doesn’t have such as sound recovery.  I realize there are always consessions, but ultimately I am the one who is spending the money and wearing these things.   Ideally it would be nice if my audiologist would tell me what’s new with ALL the aids, rather than just what’s new in Oticon aids.

Also, it really, really bothers me that the people in this office know next to nothing about ALD’s such as the Phonak Smartlink.   When I mentioned I wanted to check into an FM system like the Smartlink, they pushed Oticon’s blue tooth system– telling me it was ‘cheaper’  But what they didn’t tell me was that it wasn’t designed to wear when you’re out and about socializing, like at a restaurant or working.  Supposedly it’s great for the TV– which would be wonderful if I watched TV very often.  But I don’t.

I have become very dissatisfyed with this audiologist.  Now I feel it’s too late to switch because I don’t want to start all over again somewhere else.  Even if I did find another audiologist I could run into the same kind of crap.   It will be OK this time because of the deaf intern and the fact that I sorta knew what I wanted going in.  The deaf intern actually DOES listen to me, and gets it about the zebra stripes.  Ironic, isn’t it?  He even offered his own Smartlink for me to try.  But after I buy, I plan on searching for a new audi because the intern will only be staying a few more months.

If I had not gone to the International Federation of Hard of Hearing Con last summer, I would have been clueless about the Naidas, and frequency transposition (they call it ’sound recovery’), which is the perfect solution for people like me with a steep ski slope hearing loss.  Because my audi doesn’t Phonak, he wouldn’t have recommended them.  But it turns out they are the best aid for me, AND they cost $1500.00 less than the Epoqs my audi loves so much, which means I can afford a Smartlink now too!

I thought this would be a good time to emphasize again just how important it is to find a good audiologist who is more interested in fitting you properly than in selling a particular aid.  Several websites talk about your rights as a patient.  Audiologists often push you to make your decision too quickly.  You have thirty days.  It’s really helpful if you research all the latest stuff on hearing aids before visiting an audiologist, so you have some clue what your needs might be.  Do not do what I have done.  Do not fall into the rut of seeing someone you don’t like for thirty years, so that you then find it too awkward to break free.  Shop around, research, check out Costco.