Whenever I cook tofu, I can’t help but think of a song by the Krishna punk band Baby Gopal. I don’t know the name of the song, but the chorus goes something like, “I like tofu, I like tofu…” and on and on.  I heard it for the first (and last time) when I saw Baby Gopal perform at the Rat in Boston one straightedge Sunday afternoon when I was in high school and flirting with Krishna consciousness. (The flirtation, which was short-lived, alas, consisted of me meeting a cute Hare Krishna in Harvard Square one Saturday, accepting an invitation from him to go to a vegetarian dinner, and giving him a $5 donation for a Bhagavad Gita.)

And so when I was frying slices of tofu tonight for dinner, I thought of Baby Gopal, sang “I like tofu” over and over in my head, and wondered whatever happened to that Bhagavad Gita.

I served the tofu with brown basmati rice and braised baby bok choy (leftover from week 3 of my CSA).

Er spiritualisme virkelig så uhipt?
Er det sprekeste vi kan lete opp av religiøse artister en halvnaken Venke Knutson? Han karen som står på Majorstuatrappen og spiller gitar og synger om Jesus er tross alt mer sjarmerende.
Christiancore kan vel alle være enige i at suger, til tross for at P.O.D. hadde et par småcatchy hits en periode virker det som den kristne popfraksjonen har trukket seg tilbake til egne rekker.
For sedvanlig r’n'b med gospelinfluenser kan jeg faktisk ikke telle. Man kan jo strengt tatt ikke benekte at den nye popen, dvs. hip hop og r’n'b, kommer derfra. Faen, den gamle popen kom jo derfra også. Argumentet mitt faller på sin egen urimelighet, tross alt. Men

For de av oss som hører på denslags, virker krishnacore fortsatt som et av få steder hvor religiøse holder tritt med paraplysjangeren forøvrig. Baby Gopal var kanskje ikke det beste eksempelet på bra krishnacore, men det har sin sjarm syns jeg. (Bemerk klassisk 90s kameraføring, og ikke minst hardcorefashion ‘95-style!)

Sri Kesava var en gjenganger i amerikansk hardcore en periode, etter Baby Gopal tok hun opp med Ray Cappo og hade ikke-sex en periode i tempel, før de la ut på diverse Shelter-turneer sammen. Hun spilte bass (hva ellers?) i Shelter og også i senere Youth of Today reunion-turneer. Til de flestes forferdelse, mye pga. oppvarmingsacten hennes. Sri solo er nemlig mye bedre på skive enn live (som undertegnede fikk oppleve i Vänersborg en gang sent på 90-tallet). Kanskje er det like greit at hun har gått over til å gjøre progkrishnamusikk istedet. Så slipper hun å være med neste gang Youth of Today har reunionturné (det er vel ikke lenge til neste gang).
Sri – Din din jagata
For noe ræl.

Da foretrekker jeg fortsatt Shelter. Til tross for at Ray Cappo seiler opp som en av indiemusikkens mest reaksjonære, forvirrende og ikke minst selvmotsigende personligheter.

Så kan vi bare vente på at 108 skal gjøre en tredje konsert i Oslo, slik at en viss fan kan ikle seg bleie, male seg med blå maling og storme gjennom publikum, klatre opp på scenen og stagedive, for så på mystisk vis forsvinne.

ps. Egentlig passende å legge inn denne (igjen). Mest fordi jeg fant et klipp fra en konsert jeg faktisk var på, synd jeg ikke syns igrunnen.