I AM OUTRAGED, dear karikna, with the recent rejection of Ang Ladlad’s bid for party-list accreditation. This is the second time the group, which is at the forefront in advancing the rights and welfare of lesbians, gays, bisexuals, and transgenders (LGBT), is denied the right to be represented in congress.

In 2007, the Comelec ruled that Ang Ladlad did not have a national constituency and was thus undeserving to be accredited. This led me to write to Chairman Benjamin Abalos, and to members of the Comelec Second Division, composed of Commisioners Nicodemo Ferrer, Rene Sarmiento, and Florentino Tuazon, the three medieval musketeers who rejected the LGBT group’s participation in the polls.

The letter, which I personally delivered to their offices at the Comelec National Headquarters in Intramuros, thus read…

*****

Dear Chairman Abalos,

    First, let me say thank you for your intention to make this year’s elections, the last one under your watch, fair, honest, credible, and safe.

    I am a registered voter of Laoag City, Ilocos Norte, Region I – Ilocos region, and this is to make a manifestation of my being a part of Ang Ladlad Party’s constituency which the COMELEC Second Division found questionable.

    In the Division’s resolution dated February 27, 2007, it was stated that contrary to Ang Ladlad’s claims, “reports from our field offices reveal that it doesn’t exist in most regions of the country.” I am not privy to the manner by which your field staff conducted their verification process, but your records show that Ang Ladlad has no constituency in Region 1-Ilocos Region, please add my little voice to those of other citizens who have already stood up for Ang Ladlad’s accreditation as a party-list group. I know that an appeal is in order, and I pray that this manifestation is considered for all its worth.

    Let me note that the constituency of a Lesbian-Gay-Bisexual-Transgender (LGBT) group is a sensitive and tricky issue. Because of pervading prejudices, broadcasting one’s homosexuality is not as convenient as standing up as a woman, youth, laborer, peasant farmer,or any entity belonging to other marginalized and underrepresented sectors. This suggests that we go beyond a simplistic yardstick of constituency in determining Ang Ladlad’s worthiness for party-list accreditation. I am a very private person, and I would always rather keep my sexual persona to myself and the people close to me. Recent developments however demand not silence and passiveness, but courage against—and compassion for—those who continue to decide not to understand. And so this humble letter.

    May the political representation of Lesbians, gays, bisexuals, and transgenders be a part of the Abalos legacy in our electoral history, in particular, and our national life, at large.

    Thank you for your attention.

*****

    Unfortunately, the Comelec en banc upheld the thoughtless judgment of the Second Division, and Abalos is best remembered today for the NBN-ZTE scandal, and for the Hello Garci controversy.

    But Ang Ladlad is not a group that is easily disheartened. It strengthened its presence in all regions in preparation for the 2010 polls. There is no way the Comelec can now claim that the group has no national constituency.

    However, Comelec is denying, yet again, accreditation to Comelec, this time on grounds of immorality.

*****

    The Pahayagang Malaya hit the spot right in an editorial published November 16. Part of it reads:

    Homosexuality is now a contagious moral and spiritual disease from which our youth need to be quarantined?’

    The Commission on Elections decision last Friday denying accreditation to the Ang Ladlad is the very proof that gays and lesbians are so marginalized they need to be represented in Congress.

    They are discriminated against on the basis of their sexual preferences. They are powerless against the dominant culture that classifies them as aberrations of nature. They are victims of beliefs that treat them as moral misfits.

    The Neanderthals in the Comelec, in effect, disenfranchised a class of citizens on the basis of a set of prejudices.

    The grounds cited by the Comelec second division are laughable.

    ”Should this Commission grant the petition, we will be exposing our youth to an environment that does not conform to our faith,” it said.

    It then gratuitously added that homosexuality is against Christianity and Islam.

    Are Christianity and Islam now state religions that citizens who do not subscribe to their tenets should be stripped of their right to be voted into office? There is no religious test for running for office. This follows from the doctrine of separation of state and church. Let’s not confuse a sin with a crime. Gays and lesbians certainly have not committed any crime that would disqualify them from forming a political organization by preferring their own sex.

    ”As an agency of the government, ours too is the State’s duty… under the Constitution to protect our youth from moral and spiritual degradation,” the Comelec said.

    Accrediting a party, which is fighting against discrimination on the basis of sexual orientation, leaves our youth open to moral and spiritual degradation? What drivel is this? Homosexuality is now a contagious moral and spiritual disease from which our youth need to be quarantined?

    Homosexuality, if we understand the Catholic doctrine correctly, is not a sin although acts are. These old farts at the Comelec are trying to be more popish than the Pope.

*****

    This Nicodemo Ferrer added insult to injury by saying that there are a lot of gays in Senate and congress. He is probably right, and I say gays are abound in all other institutions, including showbiz, the church, academe, and even the military. But the fact that they cannot come out in the open, much less defend LGBT rights is the issue. Worse, many “closet gays” are even gay bashers par excellance.

    Piolo pascual and Sam Milby missed a shot at greatness when they sued Lolit Solis for libel when the latter insinuated in an article she wrote that the two may be lovers.

    The two hunky actors went ballistic over Solis, when they could have simply said, “we would not mind being gay, but just that we are not.” Instead, Piolo and Sam denounced Solis’ insinuations as if being gay is a communicative disease or a crime. All muscles, no substance.

*****

Hello to Daryl Velasco, a Legal Management student of Divine Word College of Laoag, who expressed to me his discontent over the Comelec’s rejection of Ang Ladlad. Outraged by the election body’s reasoning (or the lack of it), he vowed to join the struggle for the emancipation of the Filipino gay against stereotypes and prejudice.

    Now is the time to come out. Now is the time to unite. Now na.

Den siste uken har Martin hatt fri, så da har vi vært litt snille med leggingen (les slappe!). Matheo har fått være litt lenger våken – det får vi igjen for nå…

Så får å få han til å ville legge seg når han skal har jeg begynt å bade han på kvelden før vi skifter til pysjen. Selve badingen er han ikke så veldig glad i, men det kommer seg. Han roer seg litt etter han er kommet ned i vannet!

Det fine er at han blir trøtt av badingen på kvelden. Etterpå er det på med ny bleie og pysjen før han får siste maten før han skal i seng. Er ikke mye mat han får i seg fordi han er så trøtt… Men han sovner så fort han er lagt i sengen sin, og våkner noen timer senere for mer mat. Så sovner han for natten!

Har gjort dette de to siste dagene og tror vi kommer til å fortsette med det så lenge det hjelper…

Vi har også begynt å gi han litt grøt i melken på kvelden. Han har ikke virket mett og spiser utrolig mye melk, så vi prøver ut litt grøt i melken. Er bare en halv teskje, så får vi heller gå opp etterhvert.

Diyos ko po! Ang daming bading!

Dalawang dosenang bading and nakasakay ko sa bus kahapon. Sa una ay akala ko mga lalake. Akala ko ay sinuwerte ako pero habang minamasdan ko sila ako ay biglang nawalan ng gana. Diyos ko po! Habang masayang nagsasalita ay sumasayaw pati ang mga kamay sa indayog ng kanilang kwento. At dahil sa ako ay isa ring babaeng bading, hindi pwedeng di ko mapansin ang pataas at pababa na kilay at pagdiin ng mga labi habang sila ay masayang nagkwentuhan.

Marami akong mga kaibigan na mga self-confessed gays. Mahal ko sila. Sila yung tipo na mga bading na dahil wala na silang dapat itago pa ay masayahin. Isa dito si Allan na classmate ko sa elementary hanggang high school. Si Francis na magaling magsulat at palaging may note sa akin sa facebook. Si Anac, Roland, Nelson at si Arthur na nakita ko sa airport kaninang umaga lang. Sila ay mga talented, matatalino at successful na sa buhay. Sila yung mga bading na mataas ang aking paggalang at respeto.

Pero meron ding bading na kina-iinisan ko. Yung dalawang dosenang bading sa bus ay biglang nagpa-alala sa akin sa aking galit sa isang bading na hindi ko masikmura. Sabagay nakakaawa kasi siya ay closet queen at pinagpipilitan na kunyari ay lalake kahit na siya ay kumi-kendeng kendeng din.  Ang hinding hindi ko lang maintindihan ay kung gaano kayabang na kunwari ay maraming alam at kunwari ay tama na hindi naman.  Ang akala ko ay magiging maganda ang pakikipag-kaibigan ko sa mga bading. Pero sa bading na ito ako ay nawalan ng respeto. Sabagay siya rin naman ang mananagot at hanggang inis na lamang ako. Ayokong makisalamuha sa mga arogante na bading na tulad niya.  Mahal ko pa rin sina  Allan, Francis, Anac, Nelson at si Arthur!

Maraming nagsasabi na ang mga bading ay salot sa lipunan. Ang masasabi ko naman isa lang ang bading na salot sa ating mundo at alam nyo na kung sino. Hayy naku! Maraming magandang maidudulot ang mga bading sa lipunan. Hindi lang sa larangan ng sining kundi pati na rin sa paglaki na populasyon. Kung sila ay maging matatag at totohanan sa kanilang napiling sexual orientation ang ibig lang sabihin nito ay hinding-hindi sila magkaka-anak. At ang ibig sabihin niyan ay hindi na madadagdagan ang problema ng Pilipinas at ng buong mundo sa paglobo ng populasyon.

Dalawang dosenang bading. Kung sila ay naging lalaki sabihin nalang natin na sila ay magkaka-anak ng mga dalawa o tatlo. Yan ay pitumpu’t dalawang anak sa henerasyon ngayon. Isipin din natin na ang pitumpu’t dalawa ay magkaka anak ng dalawa. Gawin mo na ang math. Yan ang mangyayari.

Dalawang dosenang bading. Nguya ng nguya parang kambing. Hindi nauubusan ng pagkain.

Dalawang dosenang soyal at inglesero na bading. Sila ang nakasakay ko kahapon sa bus. Sila rin ang naging libangan ng aking malilikot na isip.

Dalawang dosenang bading. Diyos ko po na mahabagin!

sammen med Angel

Her jeg bor har vi en plass hvor vi kan leie basseng, med veldig godt og varmt vann. Det er veldig populert å leie om ettermiddagene og kveldene, så en er heldig om en klarer å få leid det. Angel og hennes familie har fått tilslag på endel kvelder a 1 time hver gang, og ikveld fikk jeg lov til å være med. Det er ikke så lett å få gode bilder inne i det varme bassengrommet. Og heller ikke da jeg valgte å ha med det lille kameraet. Men gøy var det.

Heiii, gjett hva jeg har gjort de fire siste dagene? Skole har jeg i alle fall ikke vært på! Torsdag og fredag gikk dagene med på dette:

(Er det her jeg skal slå an med en vits som hvorfor kan ikke jeg drive med tyrefekting når Olé?  EEEHee) (Oog, siden jeg er i det morsomme hjørnet i dag: Hvor mange svensker trengs for å skru i ei lyspære? Vel, spør heller hvor mange cowboyer det trengs for å fange én okse)

Haha, jeg skal ikke komme med flere morsomheter nå. (Takk og lov?) Jeg syntes forresten tyrefekting var ganske underholdende, selv om jeg synes litt synd på oksene.. Men, men, det var ikke noe veldig til skading av dyrene, så vidt jeg fikk med meg. Etterpå var det tivolii, der jeg møtte på disse to kjekkassene:

Meg, en .. skolekamerat? (Jeg veeet jeg har sett han før, men klarer ikke plassere han!) og Panda.

Philipp fra Tyskland, meg og Panda. VERDENS BESTE STRAWBERRY DAQUIRI i de koppene

På lørdag hadde jeg og Karime, minstesøsteren, såååå lyst til å bade, så etter en liten runde med valpeøyne og “poooor favooor mamiiii”, endte det opp med at hele familien dro til Salina Cruz. HERLIG! Dere nordmenn som lider av høstdepresjon, trenger kanskje ikke å bla videre…

En helt vanlig høstdag, dette! Jeg trodde jeg skulle få sjokk da jeg fant ut at det var første oktober her om dagen. For å si det slik: dette er nok første gang i livet mitt jeg opplever 35-40 grader i oktober! Det eneste problemet med varmen, er at det er nesten fælt å sitte å se rodeo, kamper osv, for du svetter jo i hjel. Allikevel dristet jeg meg til å dra på baseballkamp med en kompis i dag:

Lalo og meg. Kosiii

Og til dere som lurer på om det ikke er vanlige hverdager i Mexico, så må jeg bare svare at jeg TROR det vil roe seg etter denne uka, for de to siste ukene har en eller annen sankt hatt bursdag (eller noe). Så vidt jeg har skjønt, vil det bli vanlige skoledager og ikke skje noe spesielt før i slutten av oktober da det er dias de muertos (eller noe) og halloween.

Miss you!

En vanlig helgetur med familien i norge, ser sånn ca slik ut:

En vanlig helgetur med familien her, ser sånn ca slik ut:

Jeg som trodde vi bare skulle på dagstur, hadde nemlig misforstått helt; vi skulle bo på hotell og hele pakka! Mmm, det var herlig ♥ vannet var 30 grader, frukt i Mexico er verdens beste, og jeg har blitt brunere enn de meksikanske vertssøstrene mine!!!!!! DET er kult, det.

Jeg kjørte også banan og vannscooter! IIH, så herlig! Og så kosta det 15-25 kroner! Det er ganske greit å være nordmann i Mexico, ja…

Meg og mine søte vertssøstre

Det som kanskje er den ALLER største forskjellen på nordmenn og meksikanere på ferietur, er strandvanene. Jeg slengte av meg klærne og lå på en håndduk i sola fem sekunder etter vi hadde ankommet stranda. De satt fullt påkledd på stoler under en parasoll. Jeg løper ut i bølgene i bikini, de løper ut i klærne (de samme klærne som på bildet over). Vel fremme på hotellet, står jeg og “WOOOW, marrón!”, og peker blidt på skillet jeg har fått meg. Søsteren min ser misfornøyd på singlettskillet sitt og konstanterer deppa at hun har blitt brunere.

Det eneste jeg deprimert konstanterer, er at jeg har blitt småsyk på grunn av helt syykt mye aircondition i bilen, og at det gjør dritvondt å sitte fordi jeg er så solbrent. Jeg lever et hardt liv!!

Nå har jeg nettopp kommet tilbake fra årets fjelltur med min gode venn Martin, og jeg er så trøtt, at jeg kjenner at jeg ikke kommer til å klare å skrive posten ferdig foreløpig. Det får holde med de første inntrykk. Resten vil bli skrevet inn etter hvert, og posten vil også bli utstyrt med bilder, når jeg bare finner ledningen som overfører bildene fra kameraet til datamaskinen. Jeg ser forresten at posten svulmer godt opp, så jeg lager en liten innholdsfortegnelse hvis man ikke orker å lese alt.

Innledning

1. Inngangen til Hardangervidda

2. Maten og festen – første kvelden

3. Morgen med sen frokost og plutselig kveld

4. En dårlig teltplass og en dårlig natt

5. Fra Sandhaug og Nordmannslågen til Hansbu og Kvenna

6. Noen fjelltopper på veien

7. Solskinnsdag

8. Hjemreisen

Det har vært en fjelltur som har inneholdt det meste man kan forlange. Det har vært opptenning av bål og oppfyring av grill godt over klokken ti, og heller nærmere elleve om kvelden. Det har vært regn og vind og kaldt, så surt at alle klærne vi eide å ha på oss, var ikke nok til å hindre oss fra å bli iskalde. Men det har også vært sol og så varmt, at vi slengte oss uti en liten fjellkulp og fikk oss en svømmetur. Det har vært lunsj i kortbukse, og tilløp til bar overkropp. Vi kalte det “en Putin“. Det har vært sure, forblåste morgenener med egg og bacon og tjukke brødskiver med bringebærsyltetøy, det har vært kokekaffe kokt på fjellvann og drukket i morgenfrisk fjelluft, det har også vært en morgen med solskinn og akkurat samme frokost. Vi har gått flerfoldige mil og båret sekker for menn, vi  har krysset elver og myrer for å finne en finere rasteplass, og vi har tatt med oss topper og skarv for det har vært den eneste mandige veien å gå. Vel kommet hjem er jeg akkurat så mør og støl og trøtt i kroppen som man skal være etter en ordentlig fjelltur. Her er hvordan den var.

1. Inngangen til Hardangervidda

Tidligere år har vi alltid reist med toget for å komme til utgangspunktet for turen. Dermed har turområdene begrenset seg til stasjonene langs Bergensbanen, og turtidene begrenset seg til togtidene. Denne gangen foretok vi en oppjustering, og leide oss en leiebil. Det ble tre ganger dyrere, men dermed kunne vi også reise hvor vi ville, og få prøvd oss i noen nye områder. Vi valgte Hardangervidda med utgangspunkt i Tinnhølen, turisthytte Trondsbu, Falkabu er også et navn jeg ser der borte. Trondsbuhylen og Langhylen er navn Gule sider bruker på kartsidene sine. De velger altså en staveform nærmere det norrøne hylr, som betyr kulp, men norsk språkråd oppgir høl som det korrekte norske ordet i dag i sine ordlister. Jeg skjønner ikke hvorfor Gule sider har valgt å stave med “y”, det gjør det vanskeligere å finne frem for dem som vil lete.

Anyway, vi kjørte opp dit. Og vi var som så ofte før håpløst sent ute. Min venn hadde sjekket værmeldingen som erfarne fjellfolk skal gjøre, den var blitt dårligere og dårligere for hver gang han så innom http://www.yr.no/, så han vurderte å kutte ut hele nettsiden. Vi hørte værmeldingen på NRK P1 mens vi kjørte, og den lovet oss i fjellområdene i Sørvestlandet vind av kulings styrke, kaldt, regn og snø på toppene, og egentlig ingen bedring utover langtidsvarselet. Det umiddelbare kortidsvarselet begynte også å se dårlig ut, for det mørknet godt til i det vi nådde Eidsfjord, regnet seg litt til mens vi kjørte oppover til fjellplatået, på toppen der var det også betydelig innslag av tåke, og ingen betydning i innslaget sikt. Vi så bilen foran fordi den hadde røde baklys. Veistakene langs sidene så vi én og én av. Da er det ikke nettopp lystig å vite at man snart skal forlate bilen, og tilbringe et par dager og netter i friluft.

For dem som vil kopiere turen går veien oppover riksvei 7 fra Eidsfjord, og man svinger inn ved Tråstølen, like etter Dyranut turisthytte. Der ved Tråstølen er en bom man må passere, og det koster 50 kroner i avgift som også inkluderer parkering ved Falkabu. Innover denne grusveien ble det pussig nok noe bedre sikt, men det var så sent på kveld at det nå var helt mørkt. Og det gjensto ennå nesten en mil å kjøre, 20 minutter må man i alle fall regne innover denne grusveien.

Men til slutt kom vi altså frem, og kunne parkere og omstille oss til å være ute i fjellet noen døgn. Det tok også litt tid, det er alltid noe surr om hva man skal legge igjen og hva man skal ta med, og man skal skifte til fjellklær og feste de siste ting på sekken for å kunne bære alt sammen med seg. Det tok vel ytterligere 20 minutter for oss. Vi hadde nemlig som alltid første kvelden planer om et herremåltid med grill og vin og mat og bål, og det gir betydelige mengder ekstra å bære fra starten av. Men enda døgnet var langt inne i sin 23 time, som andre språk enn norsk kunne sagt det, så var vi ikke villige til å fire på noe som helst ved startrutinene. Vi gikk inn i Hardangervidda nasjonalpark med fullt oppakkede sekker i det sene kveldsmørket, og vi hadde ingen annen tanke i hodet enn at det gjaldt å finne seg en teltplass raskest mulig, så vi kunne komme i gang med maten og festen.

2. Maten og festen – første kvelden

Det byr oss forferdelig i mot å raste i nærheten av sivilisasjonen, vi vil helst ikke se noe laget av menneskehender, og vi kan i alle fall ikke holde ut i nærheten av en parkeringsplass. Men her hadde vi ikke noe valg. Falkabu ligger ved en stor elv med store vannsamlinger, de nevnte høler, men etter å ha krysset denne elven, eller lågen, som det nesten må kalles, så tar det noen kilometer før man kommer til neste plass med drikkevann. Vi måtte bare telte på første og beste stedet vi fant. Og det eneste vi tenkte på var at det måtte være noenlunde jevnt for teltet. Med hodelyktene lyste vi oss frem til et sted som ikke var så aller verst, slo opp teltet, prøvelå litt, og så fikk det være som det ville. Nå var det mat og vin.

Og maten var grillmat, og den tok sin tid, og bålet tok sin tid, og drikking av vin tok sin tid, men nå var vi på plass og alt var i orden. Jeg er jo også siden sist blitt en gift mann, og kan forklare ham litt om hvordan det er å være gift, og han kan jo alltids forklare hvordan det er å fortsatt være ugift. Hvor lenge det varte og at vi måtte sove på fjellet tenkte ingen av oss på, når bålet slukket, gikk vi og la oss. Sånn var det. Fjellturen var i gang som seg hør og bør. En forsinket ankomst hadde ingen innvirkning på graden av fest og feiring første kvelden.

3. Morgen med sen frokost og plutselig kveld

Vi bruker ikke klokke eller noe sånt når vi er på fjelltur. Vi ser på lyset noenlunde hvilken tid på døgnet det er, og kjenner på kroppene våre for å fylle ut resten. Morgenen etter den tapre vindrikkingen utover natten, må vi ha bommet grovt på enten lyset eller kroppen vår, for vi kom skrekkelig sent i gang, og feilberegnet døgnet fullstendig. Jeg husker jeg våknet noen ganger utover morgenen, og så at det var lyst, men jeg tenkte at det fikk så være, og sovnet igjen. Sånn går morgener og formiddager. Medvirkende til feilberegningen var at jeg sjekket klokkeslettet på kameraet mitt da jeg tok et bilde, og forvekslet leit klokkeslett og dato, slik at jeg fikk det fine klokkeslettet 911 når den egentlig var 1330, og frokosten ennå ikke i gang. Det var nettopp tilberedningen av frokosten jeg tok bilde av.

Og med frokosten skal man ikke spare noe. Jeg tenkte på det der oppe, at det går egentlig ikke opp det systemet jeg liker å følge, der man ikke skal ta hensyn til tiden, og i alle fall ikke stresse, men likevel få med seg tre skikkelige måltider i løpet av dagen, og i tillegg gå skikkelig langt. Når man skal ta det rolig og bedagelig både morgen og kveld, ser man jo at det blir et problem. Men akkurat med frokosten skal ikke dette løses, den kan godt trekkes ut, og særlig første dagen er den fantastisk når brødet er omtrent helt ferskt, og pålegget ennå ikke er klemt sammen og blitt som det blir i fjellet. Vi har også funnet frem til suksessgarantisten med egg og bacon, det er fantastisk, jeg blir lykkelig bare jeg skriver det nå i ettertid. Brød fra baker, egg, bacon, sterk kokekaffe, selvsagt nyåpnet, og blandet med ordentlig frisk fjelluft, det blir ikke bedre når det gjelder mat. Det går gjerne med et tosifret antall brødskiver slike frokoster, og et totallsifret antall timer, men ikke et øyeblikk skal man tenke på å angre på det. Akkurat sånn skal det være.

Vi gikk derfor riktig så friske og optimistiske bort fra leirplassen, sikre på at vi hadde hele dagen foran oss, uvitende om at vi egentlig hadde den bak oss, og det merket vi heller ikke før det var for sent. Cirka en times gange fra Falkabu krysser stien Langvatnet, det er ikke noe egentlig vann, men en del av vassdraget som renner rundt omkring der oppe, det er det samme som leder til Tinnhølen, Langhølen og alle de andre. I Langvatnet prøvde min venn noen fiskekast, vi hadde jo så god tid, og jeg tok bilde. Senere kunne jeg se at klokken da var fem, og at vi egentlig bare hadde tiden og veien og middagen for å finne en ordentlig leirplass på andre siden av Sandhaug og Nordmannslågen. Det er der det ordentlige terrenget begynner. Frem til dit er det vakkert å gå første gang, med stort utsyn over store, åpne vidder. Men disse store, åpne viddene tar tid å krysse, og med tiden skulle man kunne ønske seg noe mer variasjon. Den venter altså på andre siden av Nordmannslågen.

Været var ikke helt på vår side, her i starten, og skulle heller ikke bli det på en stund. Det regnet og blåste, og var særlig nedover dalen mot Sandhaug og Nordmannslågen skikkelig surt og kaldt. Det ble så ille at min venn måtte ta seg en pause i le fra hytteveggen til turisthytten på Sandhaug, han gikk sågar inn i hytten noe minutter. Det byr meg helt i mot, så det gjorde ikke jeg. I stedet fulgte jeg mine egne råd om å være aktiv i regnet, og svelget ned noen brødskiver med smør og jordbærsyltetøy. Vi tapte kanskje opp mot en halvtime her ved hytten, og det var en halvtime etter klokken 1900, når solen går ned litt før klokken 2000. Det var altså litt kritisk.

Men vi skjønte ingenting av det. Vi gikk i stedet ned til Nordmannslågen, krysset broene, og fant oss et sted å spise – lunsj. Vi var helt overbevist om at klokken var mellom tre og fire et sted, og spiste nå rømmegrøt, med tanke på at det skulle bli kjøttkaker til kvelden. Ikke engang da det vitterlig begynte å mørkne fattet vi mistanke. Det ble sikkert bare litt gråere av regnet og skyene.

Det er pussig hvor lang tid det tar å omstille hodene når feilinformasjon først er plassert der. Vi vet jo hvordan det er i fjellet, når det begynner å mørkne, så mørkner det, og etter en stund, så er det helt mørkt. Likevel trasket vi bortover som om det fortsatt var den ettermiddagen vi trodde det var. Ikke før min venn foreslo hodelykt, skjønte vi det vitterlig ble mørkt, og at vi bare måtte finne oss teltplass første og beste sted det var mulig en gang til. Vi gikk forresten litt med hodelykt før vi begynte å lete alvorlig. Det var blitt helt mørkt da vi endelig fant den. Og den etterlot en god del tilbake å ønske.

4. En dårlig teltplass og en dårlig natt

Dette var det mest kritiske punktet på turen. Det regnet, det blåste og det var iskaldt. Teltplassen lå oppå en liten voll, det var det eneste stedet rundt der vi befant oss, at det var mulig å finne et sted uten at det var myr, eller underlag med steiner. Og i mørket kunne vi ikke se lenger enn hodelykten rakk. Det er selvsagt kjedelig å ligge på toppen av en voll når det er meldt kuling i vente. Og regn. Det er også somlet bort noen plugger til dette teltet vi har, så mange at vi er nødt til å feste to barduner med en plugg, og forresten la noen barduner stå uten plugg også. Ja, teltet ble i det hele tatt nokså håpløst satt opp, der oppe på vollen. Jeg måtte bidra med tannkosten for å feste en bardun slik at jeg fikk dratt ytterteltet i alle fall noen centimeter unna innerteltet. For blir det regn, som det jo fort kunne bli denne natten, og forresten allerede var, så kan det ende med katastrofe om yttertelt ligger inntil innertelt.

Jeg hadde også gjort en dum feil med det at jeg hadde glemt å pakke inn soveposen i plast mens jeg gikk. Jeg husket det da jeg kom til Sandhaug, men da hadde jeg allerede gått en time i lett duskregn med soveposen utenpå sekken, og soveposens eget omslag var gjennomvått. Om det hadde trukket inn til selve soveposen, var det krise.

Det var i det hele tatt litt utrivelig, akkurat her. Vi droppet selvfølgelig middagen, vi hadde jo spist rømmegrøt for et kvarter eller to siden, og utenfor teltet hadde vi ingenting å gjøre i kveldskulden. Og mørket og vinden og regnet. Teltet er et tomannstelt, og alle som selv har ligget i fjelltelt vet hva det innebærer, det er lite, og oppe på den lille vollen ble det enda mindre plass, så det var akkurat det ordet jeg valgte, utrivelig.

Jeg tenkte at dette måtte jeg for enhver god pris sovne vekk fra, og jeg håpet av hjertet at jeg greide å varme opp den fuktige soveposen, før den rakk å kjøle ned meg. Jeg håpet også at ingen av haugene og humpene oppe på vollen skulle ødelegge ryggen min, og at det ikke skulle bli verre av at jeg var kald. Fluktmuligheter var det ikke, her var vi, og her måtte vi bli. Utenfor teltet var bare regn og vind og fjell.

Siste litt uheldige tingen var at døgnrytmen var snudd natten i forveien. Jeg var ikke trøtt i det hele tatt, og lå bare og vred meg, og passet på at ryggen ikke skulle stivne i en stilling. Men etter å ha ligget slik og vridd meg en stund, en ganske god stund, en veldig god stund, lenge, begynte jeg å få følelsen av at jeg kanskje hadde ligget i noen av stillingene lenger enn jeg hadde kontroll over, hvilket betydde at jeg måtte ha duppet av litt. Og jeg kjente jeg begynte å få kontroll over temperaturen i kroppen. Det var klamt, veldig klamt i teltet, men det var ikke kaldt, ikke skrekkelig. Og teltet så ut til å holde både for vinden og regnet. Og jeg skjønte at jeg kunne klare å ligge sånn å vri meg gjennom hele natten til morgenen. Hvilket jeg også gjorde.

5. Fra Sandhaug og Nordmannslågen til Hansbu og Kvenna

Neste morgen hadde jeg lært, og stod opp øyeblikkelig da jeg så det var lys. Det skulle da også bare mangle, man sover i mørket, og bruker dagslyset til å gjøre ting. Det hadde jeg hatt god tid til å tenke ut i løpet av natten.

Det var fortsat vind og kaldt, men ikke særlig med regn her på morgenen, og vi fant et sted med le for vinden, og gjennomførte frokost med stil som vi alltid gjør på fjellet. Det er egg og bacon, tjukk kokekaffe, tjukke skiver brød, og både sjokolade og kjeks, og så mer av alt. Det var som om solen selv ville gi oss belønning, og brøt umulig gjennom skylaget for et øyeblikk. Man kan leve lenge på sånt.

Nå kom vi oss også av gårde innen rimelig morgentid. Dagens første mål var Hansbu et godt stykke unna. Det er et hytteområde med jakthytter og gamle seterhytter nær Kvennsjøen, eller kanskje det var Litlosvatnet. Det er i alle fall alt sammen knyttet til vassdraget Kvenna, som ender opp som en del av Numedalslågen lenger unna. Min venn har slekt med gammel steinhytte her, så han er godt kjent, og visste med en gang hvor vi skulle gå. Det kostet oss 40 minutter å krysse elven, gå over en svær myr og manøvrere gjennom buskas, for å  finne oss et vakkert sted ved en kulp å spise middag. Men det gjorde vi, og det gjorde vi rett i.

Jeg hadde etter fadesen i går og lignende fadeser foreslått å bytte ut lunsj og middag på turene våre, slik at vi spiste det beste måltidet midt på dagen når det var varmt og godt, og vi var sultne, og heller spise de planlagte, enklere lunsjmåltidene til kvelden når det begynte å bli kaldt, og vi egentlig var mette. Jeg fikk gjennomslag for forslaget, og dermed ble det endelig kjøttkaker, poteter, saus og tyttebærsyltetøy på oss. Det er absolutt å anbefale, og absolutt verdt den ekstra vekten å bære med seg. Vi hadde til og med litt vin igjen, og drakk også den.

6. Noen fjelltopper på veien

Etter slikt kraftpåfyll var det ingen sak å ta med seg noen ekstra topper i jakten etter teltplass. Deriblant fikk vi med oss Blyvarden, fjelltoppen mellom tre fylkesgrenser: Hordaland, Buskerud og Telemark. Ved å gå i ring oppå der, beveget man seg bokstavlig talt fra fylke til fylke.

Hver av disse ekstra fjelltoppene gav oss noen hundre meter ekstra i oppstigning, og det tok på kreftene der det også ellers var mye gåing, og mye stigning. Kaldt var det også, selvfølgelig, og en ordentlig sur vind. Det var med andre ord om å gjøre å finne teltplass.

Det fant vi på skikkelig vis. Vi gav oss ikke før vi hadde et sted der det var litt le for vinden, og noenlunde jevnt og greit underlag. Tilfellet ville det til at det også var veldig vakkert der, det var praktfullt, jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg skal holde igjen i ordbruken. Her var ingenting mer å ønske. Et stort flott fjellvann med steiner og øyer i, norske fjell hele veien rundt, og mange steder passasjer og små dalfører innover til nye fjellområder, og grønt gress med steiner spredd av isbreene. Her hadde det vært paradisisk, om det ikke hadde vært så iskaldt. Neste morgen ble det orden også på det. 

7. Solskinnsdag

Siste dagen ble den beste. Allerede fra morgenen av kunne vi se solen så vidt skinne inn en av luftelukene i teltet, eller rettere sagt inn under forteltsduken som ikke er lang nok til å rekke helt ned til bakken, og i innerteltet er det en liten lufteluke med netting å se igjennom. Der skinte solen inn. Sånn fra morgenen av var den ikke varm nok til å gå rundt under den lettkledd, men i løpet av dagen skulle det jammen meg bli også det.

Etter den litt pinlige første dagen hvor vi sov bort store deler av dagslyset, hadde jeg nå bestemt meg for å stå opp så fort jeg så det var lyst utenfor. Det skulle være morgen nok. Så jeg fikk på meg klærne inne i det lille soveteltet, satte føttene i skoene, og rullet meg ut av ytterteltet også, og var ute. For første gang på hele turen var det klart sollys, og blå himmel å snakke om. Det var riktignok skyer i en ring rundt fjellene som omringet oss, men disse var langt unna, og dessuten på vei bort. Det ventet oss en soldag. Da blir med en gang alt mye lettere.

Det ble så vanvittig at jeg tok ut først i t-skjorte, siden i kortbukse og t-skjorte, og til slutt i bare kortbukse. Lunsjen – der vi tidligere måtte pakke oss inn i alt vi hadde av tøy, kunne vi i dag ta i kortbukse og t-skjorte. Vi kunne til og med bade litt.

Første halvdel av denne dagen var alldeles utmerket. Siste halvdel var også bra, men bar litt preg av å være en transportetappe fra Sandhaug til Tinnhølen. På den strekningen er det ikke så mye å gjøre. Og vi var faktisk ikke karer om å finne et velegnet sted å spise middagsmaten vår. Vi hadde fortsatt en rekke måltider å velge mellom, aldri har jeg hatt med meg tyngre sekk hjem igjen fra fjelltur. Men det var ikke noe fristende sted å stoppe, og vi var egentlig ikke noe særlig sultne heller.

8. Hjemreisen

Slik gikk det også til at vi kom frem til bilen i rimelig tid. Det tar tre og en halv time fra Tinnhølen til Bergen sentrum, og når vi var ved bilen klokken 1900, var vi altså hjemme 2230. Det må vi være godt fornøyd med, som vi også var det med hele fjellturen.

Hey! the people of Italy got wind of Noynoy and Mar putting up a tandem. I’m publishing Carie’s objections in her blog in my pidgin Italian.

It’s unnerving how the drama is unfolding! Madam Cory, Carie’s pet peeve along with Mr. Wyatt Erap, dies and suddenly, her son is being propped up as the next president. Wow!

Carie does not agree, as she says there is no sense to all this mad goings on:

Noynoy, Mar and Quislings at the height of Opportunism
Citizens Against Rebellion, Destabilization and Terrorism
www.caredt.blogspot.com

When Juan Ponce Enrile and the late Pres. Ferdinand Edralin Marcos decided that the ascent of the Communists and Socialists together with the avowed Centrists to government during the 1985-1986 highly volatile political environment was imminent, due to the defiance of some Marcos Loyalists, opportunists in Malacañang like Gen. Fabian C. Ver and his minions, the subterfuge of a strong faction in the United States Government, they decided to launch a plan to take over the insipient revolution in the country.  More about this article here…

It’s good enough that they commemorate the 40th day of the death of the late Madam Cory and gain some sort of redemption from their pain. But then, they had to go through the brouhaha of declaring they’re running Noynoy for president in 2010. I wonder when they will stop?

Etter en superkort tur på bygdas største kjøpesenter stoppet jeg ved engervannet for å ta en ny bekreftende test på mitt nye teleojbjektiv, sigma 300 2.8 hsm

Måker er kanskje ikke mest spennende motiv, men det er da motiv! På denne turen hadde jeg glemt minnekort, men heldigvis fikk jeg tak på et i den lokale fotobutikken, det redde meg. Denne måsen var veldig interessert i synkronsvømming, eller ihvertfall mat i vannet for plutselig var den borte og oppe igjen. Da er det gøy med raskt kamera og rask optikk. Skal dette objektivet brukes bør man ikke gå langt fra bilen fordi dette er tunge saker.

Sammen med måse/måke kom det også en and, en søt og brun and som hadde verden show for meg(bilder kommer over helgen). Jeg har lagt ut et bilde av den her. Legg merke til “flammehavet” bak fuglen, det er lyset fra solen på vei ned..

duck on fire

Ojojoj. Så er det avreise. Det venter oss en busstur fra klokken 1425 til Alusjta, hvor vi har ordnet oss 40 minutter til å kjøpe honning, og så er det videre med buss til Simferopol, hvor toget går klokken 1905. I morgen ankommer vi Kiev klokken 1307, tror jeg det var. Olia er ute og ordner niste, lykken er upåklagelig.

Jeg rekker sikkert ikke å skrive hele denne posten nå. Planen er at vi skal utnytte tiden maksimalt, og gå ned til sjøen og bade hele formiddagen til bussen går. Klokken er nå 0840, så vi skulle ha litt tid. Så blir det antagelig å sitte litt saltet på bussen og toget. 

Avslutningsmiddag

I går var det ordentlig avslutningsmiddag. Ekteparet fra Donetsk var med, det samme var et nytt bekjentskap – jenta i Katekomben. Navnet har hun fått av oss (uten at hun vet om det selv) fordi hun bor i kjellerleiligheten, eller kjellerkottet, der det ikke finnes luftemuligheter. Olia og jeg kjøpte i går inn intet mindre enn 7 flasker vin, så den biten skulle være ordnet. – Dere er flinke til å drikke vin, sa den trivelige jenta i vinbutikken, jeg har skrevet om henne før. For sikkerhets skyld kjøpte vi flaskene i to omganger, først 5 på formiddagen, så 2 til på ettermiddagen, slik at det kunne se ut til av vi hadde drukket de 5 flaskene opp. Sjarmerende manglet butikken vekslepenger begge gangene, slik at vi måtte ut i en kiosk og kjøpe noe småtteri for å kunne betale ordentlig.

Avslutningsmiddagen bestod av retter stelt i stand av erfarne matlagere. Konen fra Donetsk laget det som må være en kyllingrett, alt var stekt i stekepanne, og det smakte skikkelig godt. Stort bedre kan jeg ikke forklare det. Jenta i katekomben – som har vært gift i 40 år – laget også en kyllingrett, må det ha vært, der fileten var stekt som en hamburger, utsøkt krydret, og med ost og løk og tomat, hvis jeg smakte og husker rett. Utmerket var det i alle fall. Og videre utover kvelden smurte Olia skiver med ost til meg, for jeg er jo ustoppelig når det gjelder eting, og viste denne kvelden at jeg holder internasjonal klasse ved å utspise hele gjengen.

Den pensjonerte minearbeideren fra Donetsk bidro med en aldri så liten flaske vodka for ham og meg, og etter lang trening og mange vodkakvelder med gitarer var jeg nokså sikker på at jeg skulle klare å drikke den opp uten å skjære grimaser. I Russland smaker ikke bare vodkaen bedre, de har også de akkurat riktige matvarene til, så akkurat den biten gikk veldig greit.

Og praten ble riktig så munter. Olia fortalte hvor begeistret jeg hadde blitt over å se delfiner, og da det vakte god oppmerksomhet, fortalte hun videre hvordan de små cruisebåtene som kjører fra kai til kai her nede alltid kjører forbi noen delfiner, og da løper alle passasjerene til den siden av båten delfinene er for å ta bilder, slik at båten krenger. Og så viste hun hvordan båten krenget, og alle sammen lo og viste det også mens de kommenterte og lo videre, og krenget med kroppene på ny. Det var en fabelaktig kveld, og en ordentlig avslutning. 

Formiddagen før avreise

Som ventet ble det ikke tid til å skrive posten ferdig der borte i Alupka, vi måtte forlate leiligheten innen klokken ti for ikke å måtte betale en dag ekstra, og Olia ville gjerne ha oss ut raskt, for ikke å provosere vertinnen. Vi skulle jo ha en del bagasje stående, og hun skulle i tillegg lage en del nistemat. Så etter en liten handletur på meg for å kjøpe inn de siste matvarer for turen, og en utmerket frokost tilberedt av Olia, gikk jeg ned til stranden for å bade for siste gang.

Sjøen var innbydende som alltid, og det er jammen trist å forlate den. Jeg stupte og svømte så mye jeg bare kunne. Etter en stund kom Olia også, og svømte med lite grann, og var ellers inne på bredden og ventet. Pluss fra Stavanger Aftenblad, som hun etter å ha lest ferdig Dagbladet, nå bruker til norsktrening, var pakket vekk. (Hvorfor får jeg alltid så mange innskutte leddsetninger?).  Solen gikk dessuten bak noen skyer nå og da, så å finpusse brunfargen ved å sole seg noen siste timer var heller ikke så lett. Men Olia lot meg tålmodig stupe ferdig.

Jeg hadde som mål å stupe fra toppen av den høyeste steinen i området. Jeg hadde stupt fra den, men toppen gjensto og dette var siste sjanse. Mine egne nerver skulle jeg nok klare å overvinne, men Olias nerver ble for mye, hun nektet meg plent å gå opp til toppen for å stupe derfra. Til slutt fikk jeg ikke engang lov til å svømme bort til denne steinen, så toppen forble uten stup fra meg. Men 20 centimeter nedenunder var heller ikke så verst.

Til slutt var alt ugjenkallelig slutt, klokken var ett, og bare et siste stup gjensto, foreviget gjennom et vakkert fotografi. Så var det å pakke seg hjem. Olia mottok pussig nok noe kjeft fra vertinnen for å ha satt igjen noen matvarer der, men det var nå en gang nisten vår, så dette burde vertinnen holde seg for god for. Fornøyde gjester vender tilbake, irriterte finner seg andre steder å bo.

Noen stor sak ble ikke dette. Vi var alt i alt godt fornøyde, i alle fall jeg som ikke helt forstod hva det gikk i med disse varene som stod igjen, og de andre gjestene der var jo riktig trivelig selskap. Og rommet var fint. Oppholdet endte med at vi tradisjonen tro samlet sammen koffertene og satte oss ned ved dem, tidde en stund, og vinket ”Das vidanje” og gikk ut porten.

Ferien var over. Og bryllupsreisen er plassert i evige minner i hodene våre, på bilder og her på bloggen, slik at den vil gjøre resten av livet litt bedre når vi tenker på den. Takk skal hun ha, Olia, min kjære kone som jeg elsker.

Denne morgenen startet ikke som de andre. Både Olia og jeg våknet sånn i femtiden, og lot mer eller mindre være å sove hele morgenen. Klokken er nå halv ni, og jeg venter mens Olia smører nistematen vi skal ha med på stranden. I mellomtiden begynner jeg på denne bloggposten om vårt opphold i Alupka, og hvordan vi har hatt det her.

Leiligheten

Den første leiligheten vi bodde i var elendig. Jeg skrev om den første august i denne posten her, og var også innom den i de andre postene fra de første dagene her nede. Siden flyttet vi til en ny og mye bedre leilighet, noe jeg også har skrevet litt om, og nå skal beskrive nærmere.

Som alle leilighetskompleksene eller boligkompleksene her nede har denne også en stor jernport, der det som regel står Ждаётся жилие, når det er noe ledig. Og det er det altså som regel. Går man inn porten, kommer man inn i gårdsrommet, og vil vanligvis bli møtt av vertinnen, som informerer om de ulike boalternativene og viser dem frem. Det er absolutt en fordel å kunne litt russisk, hvis ikke blir det vanskelig, men ikke umulig. For meg her nede har Olia ordnet alt veldig greit.

Ok, det var litt om hvordan utleien foregår. Blir man enige, betales leien for hele perioden man skal bo der cash kontant med en gang. Vi ble altså enige om denne. Den har flere boenheter av varierende pris og kvalitet, vi fikk etter hva jeg vet den beste og dyreste. Det var også den eneste som var ledig.

Prisen nå i august var 225 griven, eller cirka 200 kroner. For den prisen fikk vi det som må kalles et tremannsrom, den passer for foreldre med et lite barn. Den har to rom, som ikke har dø mellom. Hvert av rommene er på rundt 8 kvadratmeter, så stort er det ikke. Men det er rent og nytt og velholdt. Rommene har også store vinduer med nydelig utsikt. Det ene ser rett ut over Svartehavet, det andre vender mot vest og ser toppen av fjellene til venstre, og Svartehavet til høyre.

For å komme inn i rommet vårt må vi også gå gjennom kjøkkenet til huseieren. Dette kjøkkenet kan ikke vi bruke. Vårt kjøkken er ute i forgården, der det står et lite kokeapparat med to gassplater. Dette deler vi med alle de andre familiene som bor her, 4-5 stykker, etter hva jeg kan regne meg frem til. Kjøkkenet er likevel som regel ledig, så det er ikke noe problem. Jeg tror egentlig det er Olia som bruker det mest.

Vi har to dusjer. Den ene er så enkelt som det blir, jernplater satt sammen ute i forgården, et lite forheng foran, og vann fra en eller annen tønne på taket. Den andre er mer moderne, inne på et fliselagt bad med ordentlig dør. Kaldtvannet kommer også her fra taket, eller et annet sted hvor det blir varmet opp av solen. Det er en dusjholder for kaldtvann og en for varmtvann. Den for varmtvann skal visstnok være ustabil, jeg har aldri brukt den. Kaldtvannet er forresten også litt ustabilt.

Bokhyllen

Jeg må skrive litt ekstra om bokhyllen. Jeg er jo en bokfantast. Det er en ordentlig bokhylle fra Sovjettiden. Bøkene kommer også fra den tiden, og det er virkelig interessant å lese om hvordan de presenterer sin egen historie. En mann som Josef Stalin blir for eksempel ikke nevnt med et ord. 30-tallet med hungerkatastrofe, skueprosesser og terror blir forbigått med noen detaljer om et eller annet byggeprosjekt, pionertur eller annet som var vellykket. I bøkene som er fra 1985 til 1990 av dem jeg har sjekket opp, blir ingen partileder etter Lenin nevnt. Jeg må gjøre oppmerksom på at jeg bare har skumlest bøkene, nøye lesning finnes ikke tid til.

Det er også et fornøyelig barneleksikon med tittelen Что такое, кто такой, eller ”hva er dette, hvem er det”. Dessverre finnes bare første bind fra dette verket som er fra det interessante året 1990, da Øst-Europa har falt og Sovjetunionen inne i sitt siste år. Jeg skulle gjerne sett hvordan landene fra Øst-Europa ble presentert. Interessante land som ble presentert, er Vietnam (V kommer tidlig i det russiske alfabetet) og Afghanistan. For begge landene blir det skrevet om uskyldige ting, som klima, landskap, natur og vareproduksjon. Det passer jo også godt for barn. Nøyaktigheten til leksikonet ble jeg litt i tvil om, da jeg så kartet over Skandinavia, der vest-Norge var gjort flatt, og fjellryggen vår var plassert godt inn i Sverige.

En flott bok om plante- og dyrelivet på Krim finnes også her. Bilder av dyrene er ikke trykket, derimot er det flotte tegninger av dem.

Jeg kunne hatt mye gøy med disse bøkene her, om jeg bare fikk være her lenger. Jeg har ikke engang nevnt alle verkene fra den klassiske, russiske litteraturen. Her er Dostojevskij, Pusjkin, Bunin, Blok, Solsjenitsyn og mange flere. Antalogier finnes det også, pluss flere lettvektere og underholdningsromaner. 

Alupka

Jeg tror jeg vil anbefale Alupka for nordmenn som vil reise ned på Krim, og holde seg på et sted. Det er mye billigere enn Jalta, og man kan reise til akkurat de samme turistattraksjonene her. Skal man virkelig farte rundt og se alt, er kanskje Alusjta der vi var først en noe bedre base. Der er bussforbindelsene enda litt bedre.

Alupka er en ordentlig ferieby. Vertinnen her sier at om vinteren er det bare to butikker åpne, og nesten ikke folk her. Om sommeren – som varer lenge – er det imidlertid godt med liv i byens lille sentrum. Olia og jeg har ikke prøvd noen av restaurantene her, vi har hver dag kost oss hjemme, men jeg har vært på mange restauranter i mitt liv, og kan se at her er mange som holder høy standard. Fra leiligheten vår er det drøye 200 meter til sentrum, og 300 meter til busstasjonen. Rundt busstasjonen er det også et lite sentrum.

Nede ved sjøkanten er det fullt opp av diskotek, og spisesteder som satser mer på dem som skal leve livet om natten. Olia og jeg var en kveld på Michael Jackson minnekveld, og det var jo uforglemmelig, som russiske diskotek pleier å være. Men det var selvsagt ikke den schwungen som man finner på diskotekene i hovedstedene og storbyene.

For voksne feriefolk er kanskje attraksjoner og severdigheter viktigere enn uteliv. Her i Alupka er det gang avstand til Voronsovskij dvorets, et palass fra 1800-tallet, bygget av en russisk prins, for øvrig den samme prinsen som sørget for Pusjkins ulykkelige død, om jeg har forstått informasjonen riktig.

Palasset er bygget i engelsk stil, det ligner på en engelsk borg, men ser man nærmere etter har det rappet litt både her og der, og er ikke akkurat en gave til kunsthistorien. Det har imidlertid noen fine fotomotiv, og en meget flott, stor hage å spasere i.

Det er også kort vei til Aj-Petri. Det høye fjellet der det finnes en taubane opp. Jeg har etter en del tankearbeid funnet ut at jeg er imot slike taubaner, men for denne gjorde jeg et unntak, og tok den. For den som er enda mer prinsippfast, finnes det også en bilvei der man kan ta en taxi for samme pris som taubanen. De virkelig prinsippfaste kan gå denne veien, men svingete som den er, må man regne med en viss tidsbruk. Ære være den som gjør det. Og presangen på toppen er ypperlig. Det er et kjempefjell med praktutsikt. Sjekk posten jeg har skrevet (når den kommer).

Busser til Jalta går hele tiden. Og man kan også lett komme seg til palasset der toppmøtet mellom Stalin, Roosevelt og Churchill ble holdt mot slutten av den andre verdenskrig. Der har jeg vært tidligere, så dit reiste vi ikke i år. 

Stranden

Fra Alupka har man om man er villig til å spasere litt riktig så mye strandlinje til disposisjon. Gledelig lite av den er betalingsstrender. Betalingsstrendene ligger naturligvis der det er kortest vei ned fra byen, og er erketypisk russiske med småstein og avgrenset av betongmoloer. Det finnes noen smutthull og mellomstrender for dem som ikke vil betale, også.

Men i dette sentralområdet er det ikke noe pent, synes jeg. Sovjetmakten har ødelagt ved å slippe tonnevis av betongblokker ned i strandlinjen, for å hindre bølger, eller hva de nå skal gjøre. Og området er ytterligere ødelagt av den nåværende turistindustrien, som bygger så nær til stranden at det hindrer utsikten og skygger for solen. Alupka er langt fra det verste når det gjelder dette.

Mot vest har Olia og jeg vært lite, men av det vi har sett er det flotte klippestrender og svaberg å ligge på i dette området. Det passer godt for nordmenn, men Olia liker det ikke så godt, så vi har valgt andre løsninger. Tilgangen til disse områdene går gjennom parken til Voronsovskij dvorets, noe som må regnes som en ren bonus. Går man langt nok, kommer man også til den sivilisasjonen noen kanskje vil etterlyse. Det er en liten sandstrand med betongmoloer rundt, en aldri så liten fornøyelsespark for vann med to apparat, og kafeer og salgsboder. Der likte jeg meg veldig godt, men vi var der bare en gang, i forbindelse med besøket til Voronsovskij dvorets, mens vi bodde i Alusjta.

Som regel har Olia og jeg valgt stranden mot øst. Den er todelt, på den ene siden finnes kampesteiner henslengt etter det som må være byggearbeid, og ukrainske og sovjetiske betongblokker mer eller mindre tilfeldig slengt rundt. Bortsett fra betongblokkene, synes jeg dette er ypperlig. Mange av steinene er flott å stupe fra, og det er fullt av krabber, fisk og sjødyr som gjemmer seg rundt dem. Sjøen er også klar og fin her (dog, Middelhavet er det ikke, forventningene må ikke skrus for høyt opp), så man kan lett se ned til bunnen og følge med på hva som skjer.

Det er også sjøfugl, deriblant en type russisk pingvin jeg ikke engang hadde hørt om før. Det er ingen ordentlig pingvin, men en fjern, liten slektning som kan fly. Den har også en riktig fin fjærdrakt. Delfiner har vi også sett. Både Olia og jeg synes det trekker opp at det er så få folk her. Man kan være usjenert, og det er det også noen som benytter seg av litt vel mye.

Den andre delen her borte er en tradisjonell sandstrand. Her finnes også salgsboder og plastkafeer å kjøpe seg noe forfriskende. 

Vårt opphold i Alupka

For Olia og meg har oppholdet her vært inncruisingen av bryllupsreisen vår. Særlig etter at vi skiftet leilighet har vi hatt det veldig behagelig (før vi skiftet var det naturligvis noen problemer). Alt vi har ønsket har vært i gangavstand, og vi har alltid kunnet komme hjem til et rent, fint rom med ordentlige senger og passe temperatur.

Vi har spist alle måltidene hjemme, også når vi bodde i den første leiligheten. Unntakene er bare når Olia har laget til noe niste å ha med på stranden. Ellers har vi spist en lang, god frokost, gjerne med honning og brød til dessert. Det har ført til at vi kan holde ut en lang dag på stranden. Og når jeg skriver vi, så mener jeg ”jeg”, for det er helst meg hun tenker på, når det gjelder mat.

På stranden har som regel jeg svømt mellom steinene, stupt fra dem og sittet på dem og studert bølgene som slår inn mot dem, mens Olia har sittet på betongen og lest Dagbladet fra 26. juni for å lære seg norsk. Med jevne mellomrom har jeg svømt tilbake til henne, sittet med henne og hjulpet henne med norsken, og ergret meg over Dagbladet som skriver så unødvendig fancy og er så unødvendig kule og korrekte.

Ofte kommer Olia også svømmende ut til meg. Da duver vi i bølgene ved vannkanten, svømmer langt ut til vi har panoramautsikt over fjellene og den vakre kysten, eller vi kryper rundt over steinene og ser etter sjødyr. Alt sammen slik at vi ikke trenger anstrenge oss for at det skal være romantisk.

I Olia har jeg også en kone som interesserer seg for fugler og dyr. Den som får øye på noe peker, og den andre snur seg og sier ”hvor, hvor” på norsk eller ”gde, gde” på russisk. I Kiev har de ikke måker, så til og med måker er interessante for henne. Mens den artige lille pingvinfuglen jeg aldri har sett før, er mest interessant for henne, fordi den er så interessant for meg. Ved en anledning fikk vi til og med på godt hold se den stupe ned i sjøen og snappe en liten fisk. Fantastisk.

Et høydepunkt for meg var også å se delfiner som hoppet rundt noen hundre meter uti sjøen. Det var langt hold og vanskelig å se ordentlig, men så vidt jeg husker er dette første gang jeg har sett delfiner i det fri, og det er jo noe helt annet enn å se dem i fangenskap. Vi forsøkte også å filme dem, det vil si jeg filmet, men denne filmen har størst verdi fordi jeg snakker så morsomt russisk i den, og filmer så håpløst.

Vi har alltid med oss fotoapparat, og i Olia har jeg møtt min overmann når det gjelder å ta bilder. Hun er ikke til å tro. Hun tar gjerne hundre bilder til dagen, og gir seg ikke før batteriet er tømt. Hun interesserer seg for båter, fugler, skyer og mange andre motiv det ikke ville falt meg inn å fotografere, og hun stiller meg opp i alle mulige positurer for å ta bilder fra alle mulige vinkler. Av og til får jeg lov til å ta bilde av henne også. Og om kvelden er det fast rutine å se på dem, og slette mengder av dem.

 Nå sitter jeg siste dag og har pakket, mens jeg venter på at Olia skal ordne med frokost og nistepakken for halvannen dag i buss og tog. Været er fantastisk og innbydende i dag også, klar sol, bortimot vindstille og passe kjølig sånn på morgenen. Det har vært en fantastisk ferie, og det eneste som er dumt med den, er at den nå er slutt.

Vell, nå spytter jeg jo ut poster fortere enn dere rekker å lese nesten, men er mulig at jeg er internett-løs igjen om noen dager så jeg gjør mitt beste for å få ut bildene fra tiden min i Frankrike. Her kommer iallefall mine siste bilder fra Lyon hvor jeg bodde hos Pricsillia, hennes mor, 5 katter og en kanin. Helt herlig! Den siste tiden gikk med på å titte på dyr i dyreparken (hvor vi også gikk oss vill), bade i by-bassenget og feste.

Dagen jeg var i bassenget måtte Priscillia jobbe, så hun ba en av hennes venner henge med meg. Jeg var litt skeptisk på å henge med en fremmed fransk jente, men det var kjempe gøy. Denne dagen tok jeg ,som vanlig, det vannfaste kamera mitt ned i bassenget….og gjett hva…. det DØDE!!!!!! Hørte jeg noen si sinna-brev til Olympus??? Grrr, fremover må jeg leve på lånte kamera og stjelte bilder… Not happy!

I går sovnet vi veldig plutselig sånn litt over ni, og det endte med at vi ble sovende hele natten bortsett fra noen små justeringer med åpne og lukkede vinduer, og forskjellige typer laken og sengetepper. Jeg var også oppe i totiden og pusset tennene, og gjorde kveldstoalettet. Jeg drømte at jeg avla eksamen i fysikk uten å ha lest noen ting, men med bestått resultat og pussig feiring etterpå, videre var Norge endelig kommet under Russland og vi syklet omkring langs jærstrendene som var helt forandret i fauna og i utseende, men landeveiene var jærske, og vi syklet på den en gjeng jeg ikke kjente så godt, og målet var å ta mange fine bilder, noe jeg delvis lyktes med. Det siste bildet jeg tok var en liten, gul båt som duvet inne ved strandkanten, og når jeg tok bilde av den, viste det seg å være en bil av typen 2cv i ferd med å synke.

Jeg våknet kvart på syv. Tre kvarter senere enn vanlig. Da jeg sovnet i går var jeg stiv og støl og sår over det meste av kroppen. Jeg har satt i gang et lite treningsprogram for å få orden på armmusklene, jeg har fått en kone nå som ikke liker tynne menn, og treningsprogrammet sammen med all svømmingen og klatringen gir en del gangsperr. Videre har min kone samme innstilling til solkremer, salver og legemiddel som jeg, det betyr at vi ikke har noe av det, som jeg før skal ha skrevet, og under den sterke solen her nede hender det at det blir litt problemer. Jeg er kort sagt solbrent på nesen og i hodebunnen. Jeg bruker naturligvis hatt, men svømmeprogrammet mitt går fra stein til stein langs strandkanten, og jeg kan ikke akkurat ta med meg hatten ut i vannet.

Slik blir det til at jeg tilbringer timevis ubeskyttet under solen hver dag her nede, og akkurat nå beveger det seg rundt grensen for hva jeg kan tåle før jeg må bite i gresset og for første gang i mitt liv kjøpe min egen solfaktor. Tidligere er det alltid andre som har reddet meg eller liksom tvunget meg, og smurt meg inn, liksom mot min vilje. Nå er det jeg som i begynnelsen presset litt på for å kjøpe solkrem, og min kone Olia som sa ”ja vel, ok, da”. Men det ble aldri til at vi kjøpte noe, og så fikk jeg underlaget jeg trengte.

Her i Alupka er imidlertid solen sterkere enn den var for oss i Alusjta. Der brukte vi alltid litt på formiddagen til å komme oss til stedet vi skulle til, og mens vi tok buss og gikk på gaten, kunne jeg naturligvis bruke hatt. Ofte kom vi ikke til strendene før utpå ettermiddagen, og ofte var det også litt overskyet. Når vi badet, hadde vi en base på en strand eller en brygge, og bortsett fra Partenit og Santa Barbara (og Novij Svet, om vi bare hadde badet skikkelig der), fantes ikke så mange steiner og holmer å svømme til.

Nåvel, det er tre dager igjen, og jeg skal holde dem ut. Vi har forresten en salve, en ”detskij krem”, eller ”barnekrem”, på norsk. Den koster 4 griven og er helt utmerket, en tykk fin fuktighetskrem. Den ordnet opp i mine såre, tørre fotblader som var i gang med å sprekke på hælen, etter påkjenningene de er utsatt for. Den første kremen varte en måned, nå har vi kjøpt en ny til 6 griven, fordi den første ikke fantes her. – De er alle sammen helt like fra Sovjettiden, sier Olia.

Det er på sitt vis deilig å ha slike feriekropper. Og til ferien hører også med noen ekstra nytelser, for eksempel vin. Vi kjøpte inn et par flasker forleden, som jeg har skrevet om i en munter vinhandel, og vi må jo drikke dem opp. Derfor innvilget jeg meg et glass Massandra Kokur, denne morgenen, en søt hvitvin, jeg var jo så sår og fæl i kroppen, og dessuten litt trøtt. Honning med Lavasj hadde vi også fra i går på rommet, brødet er spist, jeg har det godt.

Gårsdagen var en dag med akkurat de vanlige rutiner. Jeg våknet før Olia, hun våknet etter to timer, og så laget hun frokost. Hun kjøpte selv inn ingrediensene, og serverte en av mine favorittretter her nede, egg, rømme og en grønnsak jeg på ingen språk i verden kjenner navnet på. Det er til og med dandert, og en utmerket forrett på en hvilken som helst fasjonabel restaurant ville det vært.

Etter frokost var det kort hvile, og til stranden. Det blåste litt denne dagen, og var litt bølger, men ikke verre enn at det gikk godt an å bade, og godt an å stupe. Jeg gjorde begge deler hele dagen, mens Olia solte seg og leste ”Pluss” fra Stavanger Aftenblad, for å lære seg norsk. Med jevne mellomrom kom jeg tilbake til henne, i andre mellomrom kom hun ut til meg. Det var med andre ord helt utmerket.

Da kvelden kom gikk vi hjem igjen. Hun laget middag, mens jeg gikk i butikken for å kjøpe brød å ha til honningen etterpå. Middagen var enkel, stekte poteter, agurk og tomat, men det fungerer utmerket når varene er gode, og det er mye av dem. Både Olia og jeg ler av alle de eksotiske ingrediensene vi skal bruke i Norge, og særlig i norske restauranter, og hun sier hele tiden at i dag blir det ”Chi min”, etter en uforståelig oppskrift vi fant i Dagbladet hun leste, om en indonesisk marinade til grillet laks. Hvorfor skal man marinere så godt kjøtt som laks, spør vi?

Etter middagen gikk vi inn på rommet for å drikke mer vin, spise honning med brød og slappe av og kose oss litt. Avslappingen gjorde vi altså så ettertrykkelig at vi våknet igjen neste morgen. Jeg klokken kvart på syv, hvor fra denne posten er skrevet.

God morgen alle sammen! Klokken er nå halv sju her borte, og jeg har rutinemessig vært våken en halv time. Jeg våkner med sollyset rundt klokken seks, mens Olia pleier å våkne omtrent to timer senere, og mellomtiden bruker jeg til å skrive litt og ordne litt. I dag skal jeg skrive om en riktig trivelig dag. 

I går var det ikke bare en måned siden jeg var på internett, det var også en måned siden Olia og jeg reiste til Krim. På engelsk heter bryllupsreise ”honeymoon”, på russisk blir samme ide uttrykt i ordet Мёдвый месяц, der мёд er honning, og месяц er måned. Det er honningmåneden. Og vi hadde på dagen en av våre aller beste dager her nede.

Frokost

Den begynte med at Olia var litt sliten. Hun våkner hver morgen og tenker hva hun skal lage til frokost. For det er ikke nok med at hun tilbereder og serverer alle måltider til meg, de er også alle sammen varme, og hun må flere ganger om dagen tenke ut noe å spise. Som om alle måltider var middag, kort sagt.

All maten vi kjøper inn har det også med å forsvinne, siden jeg spiser så mye. Og denne morgenen ønsket hun ikke å organisere nye innkjøp, eller å kombinere noe ut i fra ingrediensene vi hadde, hun ønsket å spise på kantinen, stolovaja.

Det ønsket ikke jeg. Så jeg tenkte ok, i dag blir det en norsk frokost med brød og pålegg. Noe av årsaken til at de ikke spiser så mye brød og pålegg her, er naturligvis at brødet ikke er laget for å spises slik. Det hvite brødet er loff, det mørke brødet er hardt. Men jeg tok nå med pengene og kjøpte inn, loff, ost, tomater, agurk, druer, to yoghurter og enda mer honning. Dette skulle det nok bli mat av, tenkte jeg, når alt sammen er ferskt. 

Da jeg kom tilbake stod Olia allikevel over grytene og laget mat. Hun måtte bare tenke seg om litt, slappe av litt, og så var hun tilbake i superstandard. Siden jeg i tillegg hadde kjøpt inn, ble det et riktig rikt måltid. Til forrett var det brødskiver med fersk gulost og russiske agurker, det vil si små agurker skåret på langs, og saltet. Smakfullt. Hovedretten var kyllingfilet stekt i tomater og forskjellige andre ting Olia ikke ville avsløre for meg, men holde som en yrkeshemmelighet. Et lite glass rødvin, Kagor fra Massandra, var naturlig tilbehør. Desserten var ekte russisk honning med brød, og te. Upåklagelig.

Stranden og stupesteinene

Vi hviler oss alltid litt etter frokosten og alle andre måltider og så ofte vi kan, så det drøyde ytterligere litt før vi kom oss til stranden. Men det var ennå tidlig formiddag, før tolv, og solen skulle vare lenge ennå. Noen dagers hvile fra den aller kraftigste solen hadde også gjort godt for kroppene våre, som selv etter nesten en måned her nede på ny var blitt litt brent. Nå var vi rede til å holde ut sol på full styrke. 

De siste dagers store bølger hadde også roet seg ned til vennligere nivå, nå var de bare til underholdning. Stupesteinene var der som alltid, og nå begynner jeg å kjenne de fleste av dem, og vet hvordan bunnforholdene er under dem. Derfor fikk jeg en meget god start på badingen, da jeg spratt opp og ned steiner en ekstra vanskelig løype siden det allerede lå noen og solte seg langs den greieste, ut på en flat liten stein det ser helt umulig å stupe fra, og så stupte jeg likevel og fløt langt utover. Med fornøyelse snudde jeg meg og så at jeg var observert. Med enda større fornøyelse så jeg at nestemann som skulle uti der var betydelig engstelig, og slett ikke forstod hvordan han skulle stupe der. Når han likevel gjorde det, gjorde han det med hodet opp og armene ut, slik at han landet flatt på overflaten og omtrent ikke kom under vann og ikke fløt noen ting. – Haha, tenkte jeg.

Jeg har forklart Olia hvordan alle menn tenker, som om jeg hadde tilgang til hodene til alle menn, og kjenner tankene deres. Det gjelder å stupe fra alle mulige steiner, stupene skal være kraftige og fryktløse, og man skal flyte langt utover etterpå. Selvsagt gjelder det å stupe fra de største og høyeste steinene, men om man må gå uti fra mindre steiner, skal man stupe da også. Alt annet er frykt.

Det er to steiner jeg ennå ikke har stupt fra denne dagen, og en stein jeg ennå ikke har kommet opp fra. Den ene av dem er ingen stein, men en helt idiotisk betongkloss sovjetmakten har sluppet i vannet av grunner som beviser dens tilgang på ressurser og mangel på forstand. Hadde jeg superkrefter, ville jeg fjernet den. Men når den først er der, må man nesten stupe fra den, siden den er det høyeste punktet i nærheten. Årsaken til at jeg ennå ikke har gjort det, er at det er høyt, og at det ligger ytterligere noen betongblokker under den, ytterligere idiotisk, slik at man må stupe et stykke utover for ikke å skalle i stykker hodet sitt. Olia er dessuten sterkt imot denne mannlige rasjonalitet om at man skal stupe fra alle mulige steder, og vil slett ikke at jeg skal stupe derfra.

Den andre steinen var dagens mål. Det er strandens høyeste punkt, man kommer ikke høyere i dette området, og steinen er i tillegg imponerende stor, og dessuten bratt. På toppen er det en bitteliten forflatning, akkurat med plass til to fotsåler, som om den var laget for stuping. Bunnforholdene er også ypperlige. Når jeg under den dukker ned armene strakt opp, kommer fingertuppene akkurat så vidt under vann. Det er en eneste stein under den, men den er plassert slik at det er meget enkelt å stupe både over den og til side for den, den er i det hele tatt vanskelig å treffe. Så det er bare å gå opp og stupe.

Problemet er bare at det er så forferdelig høyt. Vi må ikke snakke meter, her, metre gir et altfor konkret bilde på hvor høyt det er. Malende bilder gir et mye bedre inntrykk av følelsen, det er forferdelig høyt og forferdelig farlig. Så da jeg hadde stupt fra meg på steinene bort til den, ble det til at jeg satte meg på toppen eller litt under toppen og vente. Hva jeg ventet på kan godt være litt ullent.

Etter at jeg hadde ventet en god stund kom Olia. Hun sa et eller annet, men det var umulig å høre siden hun var et stykke unna, og bølgene slo under meg. Så hun måtte gå opp og ned steinene for å komme helt bort, og til alt hell viste det seg at hun hadde med både fotoapparat og pengene, slik at vi kunne være der er en stund. Først fotograferte hun meg, så fotograferte jeg henne.

Dermed ble det på finurlig vis også til at hun stupte først. Hun er mestersvømmer fra barndommen og en langt bedre stuper enn jeg, men fra toppen ville hun ikke, så hun gikk et hakk ned og stupte derfra. Så var det min tur.

Nå skulle det selvfølgelig vært slik at jeg lett som lek smatt opp til toppen, og kastet meg ut fra den i strak kropp som også plutselig var muskesløs, og så som et prosjektil ned i vannet med veldig kraft, og så opp igjen der jeg fant det for godt etter å ha vært under vann så lenge jeg ville. Men problemene startet allerede ved første leddsetning, det var slett ikke så lett å komme seg opp til toppen. Ryggen av steinen var forferdelig smal, og det var langt ned på begge sider, slett ikke fristende å balansere for avslappet. Det ble både verre og bedre av Olia filmet hele seansen. Både verre og bedre fordi nå var det ingen vei utenom, nå måtte jeg komme meg opp og stupe innen rimelig tid.

Innen noenlunde rimelig tid men mye mer fryktsomt enn jeg helst skulle sett det, var jeg på toppen. Der var det fristende både å stupe og å la være, stupe for å komme seg unna, la være fordi det var så forferdelig høyt. Olia forbød meg like frem å stupe fra toppen, det er det hun sier meg på russisk på filmen, ”jeg er i mot”, sier hun, ”gå ned dit jeg stupte fra”, selv om jeg ber om å få slippe. Hovedårsaken til at jeg nå vil stupe fra toppen, er at jeg har lite lyst til å bevege meg for mye der opp.

Men ok, min skjønne kone var i mot, årsaken var at den minimale sjansen til å treffe steinen under, kun var til stede om man stupte fra toppen og siktet. Likevel var hun imot, og jeg tumlet meg ned til stykket under, og stupte øyeblikkelig. Alt er på film. Og det ble på alle måter vellykket. Seiersfølelsen er eventyrlig, enda det ikke var helt fra toppen, og stupet ble flott slik at jeg ikke kjente noen ting noen steder.

Så var det å klatre opp et spesielt vanskelig sted, vise litt muskler for fruen, og så sitte i det vakre sollyset litt og se bildene og filmen. Etterpå stupte jeg uti igjen fra en stein som er lavere, men hvor bunnen er vanskeligere, mens min kone gikk beinveien tilbake med pengene og fotoapparatet.

Dagens seire ble ytterligere sikret neste gang jeg badet. Ukraineren som hadde stupt så klønete etter meg forrige gang, skulle på ny uti samme sted akkurat samtidig som jeg skulle det. Mens han kløv over steinene og bort for å sjekke bunnforholdene, smatt jeg opp og ned og overalt og stupte uti bak ham der det er akkurat litt vanskeligere, og fløt langt utover. Med største fornøyelse så jeg ham komme etter uten å få hodet under vann.

Den siste seieren var steinen hvor jeg ennå ikke hadde fått klatret opp. Den lå ute i vannet og var litt av en nøtt. Det var flere steder det omtrent var mulig, men ingen av dem slik at det bare var å klatre opp med full kontroll. Til slutt bestemte jeg meg for å satse et sted. Jeg ville jo bare falle i vannet om det gikk galt. Og til min store overraskelse kom jeg rett opp i full kontroll etter med et hopp å ha flyttet tyngdepunktet fra høre til venstre fot et vanskelig startsted. Deretter var det bare å klatre opp, og jeg var på den også, og kunne stupe derfra også.

Middag

Det var blåst litt opp og var antydninger til mørke skyer da vi gikk hjem utpå ettermiddagen. Vi forventet dagens regnskyll. Vi hadde da også badet og solt oss i timevis. 

På vei hjem kjøpte Olia en pølse for middagen. Den ble løftet av mengder med vin kjøpt dagen før, klar til å prøves ut, og vi kunne legge oss meget godt fornøyde denne dagen også. Honning med brød smakte veldig godt til Massandra hvitvin også, Pino gri, denne gangen, like god som Muskat. Og vinen smakte fortsatt godt da honningen var spist opp.

Dette var vår avslutning på honningmåneden vår. Den var så absolutt verdig og en av våre beste dager. Men om honningmåneden er over, så fortsetter ferien. I det jeg skriver dette er det akkurat en uke til jeg reiser hjem. Den skal nytes den også.

meg å Emilie på flyet x)

det va slush nåken av dagane, nammi

det va varmt å godt i Tyrkia, kaldaste me hadde va vel 27 grader, og det varmaste 34 grader
deiligt ^^

Thomas va onna vatne konstant.
å me bada himla masse alle sammen

Helena hadde vert med på fingermalin hu x)

Mandag va me på båt tur. fra 9 t 5 ;D

Fotografen på båten

me va på ei strand når me va på båt turen, og i detta skuret steikte dei kylling x)

me va o å såg på ein denna fossen på turen
utruli fin

Onkel e gla i mat ja XD

va i gamlebyen i side (der eg tok tatoveringen min), og der såg me ein katt så låg oppi sånn korg. utruli skjønt ^^

Meg å Sleiken så me kalte an x)
an va sånn himla sure i begynnelsen, men blei blidare ettekvart ;D

Emilie å Umit, Kelneren Emilie forrelska seg i x)

litt av utsikten x)