I dag tenkte eg å skrive litt meir om dåpsdebatten som i det siste har gått mellom Ingeborg Midttømme og ein del bedehusrepresententar. Ein ting som har slått meg er problemet med den argumentasjonen som ligg til grunn for ‘bedehusposisjonen’ i debatten. For det virkar nærast som ein seier: ‘døypt’ = ‘medlem i Den norske kyrkja (Dnk).’

Men problemet med dette er at det finst folk som døyper sine born i desse bedehusforsamlingane utan å noko ynskje om at desse borna skal verta medlemmar i Dnk. Ergo er det noko meir enn dåpen som gjer deg til medlem i Dnk. Elles ville alle døypte katolikkar, ortodokse, pinsevennar, etc. vore medlemmar i Dnk.

Mest interessant er kanskje Arild Ove Halås sitt utsegn. Han er krinsleiar i Nordmøre og Romsdal Indremisjon, og sa dette til Romsdals Budstikke (gjengjeve i Vårt Land, 10.09.09): “Vi vil aldri bøye oss. Vi utfører barnedåp på bedehus utan biskopens tilsyn eller løyve.”

Her seier jo Halås eigentleg dette; vi vil ikkje vera medlemmar av Den norske kyrkja. Og så kan ein jo spørje; er det kristent å nekta at biskopen har tilsyn? Slik eg ser det, er det ikkje noko grunnlag for eit slikt syn. Som Hl. ignatius av Antiokia sa det i brevet til Smyrnerane, kap 8:

Ingen må utan samtykket åt biskopen ta seg noko føre i dei tinga som vedkjem kyrkjelyden. Den nattverd som vert leia av biskopen eller av den han sjølv har gjeve fullmakt, skal ein halda for gyldig. Der kor biskopen viser seg, må kyrkjelyden vera, liksom den katolske kyrkja er der kor Kristus Jesus er. Det er ikkje tillate verken å døypa eller å ha kjærleiksmåltid utan biskopen.^[1]

Dette er ikkje noko nymotens doktrine. Dette er frå ca. år 107. Halås set seg her utanfor den kristne kyrkja.

Som ein konklusjon vil eg sp seie at dette ikkje handlar frå Midttømme si side om dåpskandidaten sin status som døypt, men hans eller hennar status som medlem i Dnk. For konklusjonen av den argumentasjonen som vert gjeve av m.a. Halås er jo at alle dei som har vorte døypt er medlemmar i Dnk, sjølv om dei (eller foreldra deira) ikkje ynskjer dette. Viss han ikkje meiner det, bør han kanskje tenke seg om…

Noter:

[1] Ernst Baasland & Reidar Hvalvik (red.), De apostoliske fedre. I norsk oversettelse med innledninger og noter. Oslo: Luther 1984; 1997, s. 67. Omsett til nynorsk.

Skrevet av Rebekka
 
Hele livet har jeg vært en kristen. Jeg har omtrent vokst opp på bedehus/i kirken, og “gått løpet” fra søndagsskole og videre til aktiviteter og møter for eldre barn og ungdommer.

Etter videregående ville jeg bruke ett år på å gi noe tilbake til menigheten jeg selv hadde fått så mye glede i. Jeg ble derfor ungdomsarbeider.

Til å begynne med var det kjempemorsomt! Jeg fikk være med på utrolig mye spennende, se alle de forskjellige aldersgruppenes opplegg, hjelpe til med ting jeg ikke visste menigheten holdt på med, og ikke minst bli kjent med utrolig mange herlige ungdommer!

Etterhvert forandret dette seg. Det går fint å jobbe 50-timers uker av og til, men når jeg skulle jobbet ca 20 timer og det aldri ble under 35, aldri en fridag, aldri kunne gå på et møte og ha fri, ikke noe ansvar, da ble jeg sliten. Jeg prøvde å ordne det, tok meg til slutt ei uke fri og reiste på tur med kjæresten. Det var utrolig deilig, og jeg fikk en ny giv. Jeg hadde fått hjelp til å begrense oppgavene mine, og ting så ut til å gå bra for første gang på flere måneder. For godt til å være sant – ja…

Etter en ukes tid begynte det igjen. “Du som er så flink…” “Du som er så snill…” “Jeg har det så travelt, du vil ikke være så grei å…” osv, osv, osv. Og jeg smilte, sa jada og holdt inne et primalskrik. Jeg hadde det ikke greit, det var ikke ok, de skulle ikke spørre meg om mer enn jeg hadde fra før av, det var mer enn nok! Men neida, det bare fortsatte.

Til slutt var jeg så sliten og lei av slik livet hadde blitt, at jeg flere ganger (ofte daglig) vurderte å få en slutt på alt sammen. Det ble skummelt å kjøre bil, det ble farlig å ha en lommekniv i lomma, for jeg visste ikke hva jeg kunne tenkes å finne på når de tyngste tankene kom stormende… Det som holdt meg oppe, var kjæresten min.

Som dere antageligvis har skjønt, skjedde det ikke noe, selv om jeg to ganger kom så langt at jeg hadde skrevet selvmordsbrev… Uten den fantastiske kjæresten min, er jeg ganske sikker på at jeg ikke hadde vært i live i dag.

Det ironiske er at det året skulle bli et år som fikk meg nærmere Gud, lot meg oppdage mer av Bibelen, fikk meg til å vokse, gjøre meg mer lik Jesus, styrke troen min. Nå sitter jeg og føler meg lenger borte fra Gud enn noensinne, har mistet troen på Bibelen, føler meg utrolig liten og skrøpelig til sinns, og har egentlig frasagt meg troen.

Jeg tror ikke Gud kan bry seg spesielt mye om meg, når året jeg skulle bruke på Ham ble brukt _mot_ meg. (Og jada, jeg ba ufattelig mye før jeg tok stillingen som ungdomsarbeider, jeg leste mye i Bibelen, jeg var selve stjerneeksempelet på “snill, flink kristen pike”!) Når Gud tydeligvis ikke brydde seg nok til å gi meg et bittelite ønske om å leve, da ville jeg ikke være venn med Ham lenger!

Noen vil kanskje si “hva med kjæresten din? Ble ikke han sendt av Gud?”
Vel, i så fall synes jeg kanskje at Gud kunne vist meg det? Det eneste jeg ønsket for det året, var å bli bedre kjent med Gud, kanskje få et slikt “møte” som så mange andre snakker om at de har hatt, kanskje få tungetale (etter å ha blitt sett ned på for at jeg ikke hadde talt i tunger, og omtrent blitt fortalt at kun “ekte” kristne talte i tunger), utgi en diktbok, osv.

 Jeg har skrevet dikt fra jeg var liten, etterhvert mer og mer seriøse, med kristent budskap, ofte om trøst og hjelp. Disse versene har “kommet til meg”, ofte når jeg har hatt det tungt, og hjulpet også meg. Men da jeg hadde det tyngst, kom ingenting. Ikke et bittelite vers. Og det har det heller ikke gjort etter det året. Kanskje tre, men det er ikke lenger det samme. Det betyr ikke noe for meg lenger. Kristendommen betyr ikke noe for meg lenger.

Det som er rart, er at jeg fremdeles tror at det finnes en Gud der ute. Jeg er altså ikke helt ateist, kanskje agnostiker. For jeg tror at selv om det finnes en Gud, og at Gud bryr seg om enkelte personer, tror jeg ikke at jeg er “god nok” eller noe, siden Han ikke bryr seg om meg. Jeg får stadig høre om mennesker som har hatt det som meg, så ble de frelst og halleluja! – nå er de fri fra “depresjonens demoner”, osv. Hyggelig å høre for en som fikk slike “demoner” som kristen og allerede frelst…

Beklager at dette ble langt, men jeg måtte lette litt på trykket og ble inspirert av en annen som hadde et innlegg her om hvordan han mistet troen sin…

Mvh
Forhenværende kristen

Paavoharju – Yhä Hämärää

Finsk musikk forbindes gjerne med slagkraftig, imagesentrert rock, men det dukker så visst opp andre spennende saker fra vår smått eksentriske nabo i øst som fortjener ivrige studier og entusiastisk anerkjennelse.

Paavoharju bedriver en form for psykedelisk støypop-komponering med preg av eksperimentell lo-fi, folkeviser og rock (a`la gitarklimpring rundt leirbålet), drømmende og abstrakt elektronika med åttitallsvibber, bollywoodske arrangementer og geisha-aktig vokal (uanstrengt fremført på morsmålet av yndige Jenni Koivistoinen), ispedd planløs skurring fra den type radioer man kan finne nedstøvet i et folketomt antikvariat.

TV-spill fra svunne tider, iskalde synth-vindkast og organiske skogslyder, samt undertoner av røykfylt cabaretjazz og sprelske tangorytmer føyer seg pent i oppskriften for å skape det perfekte Paavoharju-uttrykket. Den finske musikkarven behandles nærmest med ærefrykt gjennom varsomme bearbeidelser av tradisjonsrike folkesanger, og enkelte lydopptak er som tatt ut av den folkelig sakrale allsangen på bedehuset anno 1972.

Paavoharju har på tross av nostalgisk kildebruk et kontemporært snitt. De overrekker både posen og sekken ved at de pakker inn kvalitet i kvantitet (les: kompleks musikk i lettere fordøyelig popdrakt) og formidler resultatet som en forundringspakke som burde kunne innynde seg hos mennesker med varierende sjangermessige preferanser. I utgangspunktet vil jeg likevel tippe at lyttere som finner glede i Björk, Kate Bush, Schtimm, CocoRosie eller Múm er selvskrevne, potensielle fans av dette lappeteppet av en plate.

Melodi eller ikke; Paavoharju er ikke særlig opptatte av å spinne videre på de musikalske skissene de slenger ut. Stoffet bearbeides i et utålmodig tempo og slentrer alltid videre mot noe høyst uvisst. Det flyktige og luftige ved Yhä Hämärää er absolutt essensielt for selve lytteopplevelsen. Det forhindrer noe meditativt og statisk, og bringer fram fargespillet i hver enkelt komposisjon.

Tekstene avslører en sterk dragning mot natur og religion, noe som kommer til syne i samplingen av fuglekvitter og salmesang. Romantiske ”Puhuri” er et flerstemt hekle-produkt av ustemt pianospill, finsk sangperfeksjon og skitten ekkoklang. Finurlige ”Valo tihkuu kaiken läpi” briljerer med sin elskverdige kassegitarklimpring, nintendo-plingplonglyder og Koivistoinens hypnotiserende vuggesang-røst. ”Kuu lohduttaa houlestuneita” lyder som intet annet enn en vakker, selskapssyk hulder som lokker på deg fra et hemmelig sted langt inne i skogen.

Ymä Hämärää ble til i tidsrommet 2001-2005 og bærer preg av den stadige, lagvise kombinasjonen av akustisk, elektrisk og elektronisk, og dette er med på å gjøre resultatet eklektisk, egenartet, spirituelt og sjarmerende; nesten hjemmekoselig.