Ofrenes kister ankommer Ben Gurion. Foto lånt fra Ynet (Foto: GPO)

Et fly fra det israelske luftvåpenet (IAF) med seks omkomne fra Chabad senteret i Mumbai landet i Israel sent mandag kveld. Titusener er ventet av mennesker er ventet å komme til Kfar Chabad tirsdag ettermiddag for å delta i minnestunden til Rabbi Gavriel Holtzberg og hans kone Rivka.

‘Hver eneste Chabadnik i Israel vil være der, og hver Chabadnik føler et genuint tap,’ sier en representant fra den ultra-ortodokse bevegelsen.

En kort minneseremoni ble holdt på flyplassen, og representanter for de etterlattes familier var tilstede. De avdøde ble deretter fraktet til Abu Kabir Forensic Institute, for de nødvendige forberedelser til begravelsene.
Senere samme kveld vil Holtzberg paret (som også omkom i Mumnbai) bli gravlagt på Olivenhøyden i Jerusalem.

“Vi forbereder oss på et innrykk av titusener. Over hundre Chabad utsendinger fra rundt om i verden vil komme,  samt alle Chabad lederne i verden og Lubavitch sekretariatet. I tillegg til ministere og politikere, inkludert forsvarsministeren, og de øverste rabbinerne,” sa Levy Aderi fra Chabad’s ungdomsbevegelse.

Meir Holtzberg, Gavriel’s bror, uttalte at familien ønsker at det skal holdes få lovprisnader og taler.
“Det har tatt nok tid å få avdøde til Israel. Vi har ingen ønsker om å utsette begravelsen ytterligere. Dette vil bli en kort prosesjon,” sa han til Ynet.

Begravelsen til Aryeh Leibish Teitelbaum, som også ble drept på Chabad senteret, vil finne sted klokken 14.00 i Jerusalem.

Kilde: http://www.ynetnews.com/articles/0,7340,L-3631797,00.html

Relaterte saker i bloggen: Ønsker ingen zionistisk begravelse

Relaterte saker i nyhetsbildet:
USA advarte India om Mumbai angrepet – VG.

Mumbai-terroister tok kokain og lsd – VG.

For de som ikke vet det har jeg fått meg jobb som kirketjener. Ofte – helst om tirsdagene og fredagene, går jobben i stor grad ut på å se at tingene er på stell under begravelser.

At det er rent, at tingene er der de skal være, at lyden til mikrofonen(e) og anlegget er på, osv. Og så må jeg ringe med kirkeklokken. (og neida, jeg trekker faktisk ikke i et tau, men trykker på en knapp. Sådetså)

Men uansett, jeg får lett refleksjoner under disse trauste begravelsene, og gudstjenester generelt. Det vil kanskje bli naturlig for meg å fortelle litt mer om slikt fremover. En tanke jeg fikk på forrige begravelse var følgende: Hvordan vil jeg bli husket i min egen begravelse?

Jeg satt bak i kirkerommet, ved lydbordet og fikk med meg at presten sa så fine ord om den avdøde, som visstnok var spontan, nøye, og et snillt menneske virket det som. Det var også rimelig mange tilstede i begravelsen.

Det kan høres helt fullstendig absurd ut å sitte å tenke over hvordan MIN begravelse burde bli. Jeg er jo såvidt blitt voksen (om det er det jeg er), med mine 22 år. Det hadde vært mer naturlig at jeg tenkte på, tja, la oss si bryllup? (Selv om det er mer hva jenter fantaserer om).

Men altså, hvorfor ikke tenke på begravelsen min allerede nå? For det kan jo motivere meg til ville gjøre rette valg her i livet. Det kan motivere meg til å ikke ta vennskap for gitt f.eks.

Jeg vil at mange skal komme i begravelsen min. Og jeg vil ikke at presten skal si noe slikt som:

“Martin, – han var en sånn person som ingen la merke til. Han gikk stille i dørene. En middelmådig fyr, etter hva jeg har hørt.”

Og så sitter det 3 stykker i begravelsen min og kjeder seg.

Ok da, det var skrekkscenario men det var for å poengtere mitt…ehh…poeng. Når jeg dør (og forhåpentligvis blir det veeldig lenge til) så vil jeg bli husket som en positiv person. Jeg vil være i minnene til mennesker jeg kjente, som: en god venn, en fantastisk far (ja, jeg ønsker faktisk barn i løpet av livet) og en deilig ektemann.

Kort sagt: Jeg vil bli husket som et menneske som betydde mye for flere. Et menneske som ga mer enn det tok.

Var ikke dèt en god tanke? Og tenk at noe så traust som en begravelse kan minne meg på det.

Si meg: Hvordan vil du bli husket?

Denne dagen er ikke den beste jeg har opplevd, for å si det sånn.

Hvorfor nekter noen mennesker å innse skyld? Jeg hadde rett og nå må jeg begynne å lytte mer til magefølelsen og den lille personen som sitter på skulderen min og sier ting. Jeg burde aldri vært på rett sted til feil tid. Jeg burde ha spist og jeg burde drukket mindre alkohol. Jenter er kjent for å grine i fylla. Jeg gråter aldri foran mennesker. Jeg gjør ikke det. Jeg har ikke engang grått i en begravelse! Selv ikke til noen som sto meg så altfor nært. Uansett hvor mye jeg enn prøvde. Det funka ikke. Beklager det.

Jeg gråter for meg selv. En sjelden gang. Og da må jeg som regel tvinge meg til det. Ved å tenke på triste ting, høre trist musikk og rett og slett ha det ganske så ikke bra.

I går gråt jeg foran noen av de som betyr mest for meg. Jeg vet ikke hva jeg tenkte, jeg vet bare at jeg ga faen akkurat der og da. Ting har gått for langt og det er så mye som skulle vært gjort om. Nesten så jeg ikke aner hvor jeg skal starte. Jeg skal prøve på nytt. Jeg skal ikke gjøre det igjen. Det er bare det at jeg har opplevd så enorme mengder søppel før. Derfor er det vanskelig å slutte. Unnskyld at jeg har såra. Ting er gjort og de kan ikke gjøres om, men jeg beklager. Kan dere tilgi?

Hva får meg til å ikke få dårlig samvittighet når det gjelder de nærmeste, men lar det disse komplett idiotiske menneske gjør, gå inn på meg som faen. Det var derfor jeg slo. Og det var så enormt befriende. Jeg ville slått igjen. Uten tvil. Jeg har mer på deg, men jeg føler meg for god til å gå rundt å slenge mer dritt, selv om jeg vet du kommer til å gjøre det. Jeg skal iallefall prøve så godt jeg kan. Prøv å stol på meg i det minste. Jeg prøver på nytt.