Rockheim, det spennende nye pop- og rockemuseet som bygges i Trondheim, skulle åpnes den i august 2009. Godt timet til å passe inn i Trond Giskes og Arbeiderpartiets valgkamp. Tidspunktet var planlagt allerede året før. Men så viser det seg at det blir forsinkelser. Men Arbeiderpartiets valgkamp må gå sin gang, så torsdag den 20. august overleverer kulturminister Trond Giske nøklene til Rockheim til direktør Suzette Paasche i Museene i Sør-Trøndelag samtig som et kobbel av artister er engasjert for å markere åpningen. Dagen etter er det ny åpning: Da er det statsminister Jens Stoltenberg som skal åpne den virtuelle delen av Rockheim.

Men så viser det seg at hastverk ofte er lastverk. Den 25. september har Dagbladets anmelder Martin Bergesen prøvd det virtuelle Rockheim, og : – Føles som en dårlig coverversjon av «Second Life». Virtuelle Rockheim er utålelig.

Adresseavisen er mer lojal mot det som mange av oss håper skal bli Trondheims stolthet. De venter et par måneder med sin anmeldelse for å se an om Beta-versjonen av virtuelle Rockheim vil bli forbedret. De skal få en ekstra sjanse. Men anmelder Frode Singsaas er ikke mye mer positiv. Under overskriften “Virtuell Tåkeheim” skriver han at “Rockheims «virtuelle» museum er så elendig at en ikke vet om en skal le eller gråte.”

Jeg har ikke kompetanse til å vurdere kvaliteten på Virtuelle Rockheim, og jeg er heller ikke den rette til å vurdere hvorvidt andre, for eksempel fagfolg ved NTNU, kunne gjort dette bedre. Jeg har også stor tiltro til at Arvid Esperø, som er prosjektleder for Rockheim, er en dyktig mann som vil være i stand til å skape en museumsopplevelse av de sjeldne. Ideen om Rockheim er god, det var riktig å legge museet til Trondheim og Trond Giske har gjort en uvurdelig jobb for å få realisert prosjektet.

Men hastverk er lastverk. Ved å åpne den virtuelle delen av museet for tidlig, bare for å bidra i Arbeiderpartiets valgkamp, kan museets renomme ha fått en ubotelig skade. Flere kan tenke som Dagbladets anmelder: “Faktisk utsletter Virtuelle Rockheim all lyst til å besøke det ferdige museet.”

Det er flere trønderske statsråder som har hatt hastverk for å skaffe seg en god valgkampsak. Bjarne Håkon Hanssen har annet å tenke på nå, men på Stortingets siste dag før sommerferie og valg den 19.juni la helseministeren frem “samhandlingsreformen”. En gigantisk og viktig reform av et norsk helsevesen hvor utgiftene løp løpsk samtidig som køene økte. Etter at den siste borgerlige regjeringen ahdde gjort forarbeidet lå alt til rette for at Stoltenberg-regjeringen kunne videreføre arbeidet med en stor helsereform. Men det tok tre år før regjeringen tok tak i saken. Da fikk den hastverk og det avspeiles også i de mange kritiske synspunktene fra fagfolk etter at saken ble lagt frem.

Nå ligger saken til behandling i komiteen i Stortinget. Men kommunalminister og SP-leder Liv Signe Navarsete vil åpenbart ta omkamp i regjeringen. Hun er redd for at reformen forutsetter kommunesammenslåinger, større og mer kompetente kommuner. Riktignok var hun med på behandlingen av reformen i juni, men nå har hun fått kalde føtter. Og paradoksalt nok: Samtidig som regjeringen inviterer til et bredt forlik om helsereformen ønsker hun en ny behandling i regjeringen. Hva skal opposisjonspartiene forholde seg til?

Spørsmålet dukker også opp i denne saken: Burde regjeringen brukt mere tid på å legge frem en god og gjennomarbeidet sak fremfor å rushe saken slik at de kunne bruke den i valgkampen. Er valgkamp viktigere for Arbeiderpartiet enn et godt helsevesen for folk?

Konklusjonen synes å være at hastverk er lastverk – også i politikken.

Sakte sprer han bena og retter det lekende blikket sitt mot meg. Han purrer inn i øret mitt mens han fører hendene oppover lårene sine og viser frem sitt aller innerste.

Pølse-Hanssen, Helse-Hanssen eller hva enn man enn måtte foretrekke å kalle ham, har bestemt seg for å fortelle de informasjonshungrige massene om detaljene rundt ekteskapsbrudd og jobbflørting. Med seg i dragsuget tar han selvsagt alle rundt ham. Forsmådd kone, barn og fremtidig arbeidsgiver. Men det er jo klart det måtte ut, ellers kunne det jo hende at en eller annen snushane av en journalist oppdaget det og trykte det på forsidena av VG. Kanskje forsiden av søndagsutgaven til og med.

Det finnes en mulighet for at porno-Hanssens liv er spennende og fyllt av fartssøkende biler og dekadente, utenomekteskapelige affærer, men sannsynligheten for at det heller er sene kvelder med overfylte dokumentmapper og et lystig blikk fra en middelaldrende helsedirektør som dominerer hverdagen hans, finner jeg overveldende stor. Allikevel ser han behovet for å brette det ut over doble avissider og et utrsrakt utvalg nettlesere. Alt allmennheten ser er et desperat rop om oppmerksomhet fra en vissen og oppbrukt tidligere statstjener.

Jeg ser ikke med glede frem mot den dagen da gledesfilmen ”One night in Hanssen” slippes. Kan noen være så snill å bryte seg inn i innspillingsrommet og rive ned kullisene? Konfisker gjerne også viagraen hans når dere først er i gang, man kan aldri ta for mange forhåndsregler.

Les Pølse-Hanssens pornonovelle her og slaktingen av denne her
På TV2 her
Vil du heller lese om hvordan Se og Hør rått og brutalt har forsøkt å presse ham for dealjer trykker du heller her eller her

Bjarne Håkon Hanssen har tråkket i salaten igjen, vist dårlig dømmekraft, og litt for tidlig lånt en leilighet av sin nye arbeidsgiver First House. Kanskje skulle arbeidsgiver skifte til et mer dekkende navn, dagens situasjon tatt i betraktning, hva med House First?
Med sin bakgrunn, blant annet som leder av Norsk atferdsanalytisk forening, burde ikke Hanssen vite bedre?

”Det er to ting en helst ikke bør vite hvordan blir lagd: lover og pølser” er blitt et kjent uttrykk*. Det er grunn til å tro at den reverse prosessen heller ikke er appetittvekkende. Dissekeringen av Pølse-Hanssen tyder på det.

Fra den gangen Bjarne Håkon Hanssen delte ut råd og roser gratis. (Flickr/CC/Troms Arbeiderparti)

Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen var en av regjeringen mest solide og respekterte medarbeidere. Så uerstattelig at Stoltenberg trengte ikke bare én, men to Ap-kjemper for å tette hullet etter ham. Og han måtte gå tilbake ikke bare én, men to tiår for å finne dem.

Hanssen var diskutert som kommende AP-leder. Konsensuskandidaten om Støre og Giske fra hver sin fløy ikke klarte å forene partiet.

Jeg har selv opplevd Hanssen gjennom min tid i diplomatiet, og han er unik og suveren i norsk politikk i kombinasjonen formell sakskompetanse og uformell væremåte. Han er så uvørent folkelig at om Ivo Caprino hadde hatt tilgang til nåtidens datateknologi, så ville han skapt en folkeeventyrer som oppførte seg (og så ut) som Bjarne Håkon Hanssen.

Forvandlingen
Men så skjedde det noe. Fra han bestemte seg for å gå inn i kommunikasjonsbransjen har han paradoksalt nok svekket sitt eget omdømme formidabelt. Måten Hanssen prøvde å beskytte regjeringkabalen på fikk sindige Harald Stanghelle til å hevde at han forlot regjeringen som en løgner. Karakteristikkene når nyheten om hans nye kommunikasjonsjobb slippes er om mulig verre. Til og med Kåre Willoch har tatt seg fri fra sin kritikk av Israel til å kalle jobbskiftet “merkelig“.

Kritikken fra Nordby, Aarebrot og Lundteigen er lettere å leve med. Disse glir rett inn i klassisk kriminalisering av hele kommunikasjonsbransjen. Dette er antidemokratisk. Kommunikasjonsråd er til for å hjelpe en institusjon å snakke med samfunnet rundt seg. Det er bl.a. en måte å hjelpe folkevalgte å lytte til folket på. Det har f.eks. SV forlengst anerkjent og har siden nittitallet arrangert egne lobbykurs.

Lundteigen mente på NRKs RedaksjonEn nylig at Hanssen istedet burde finne et “alminnelig yrke”. Jeg er veldig usikker på hva denne definisjonen innebærer. Det meste av jobbinnovasjonen Lundteigen har for vane å lansere (norsk vaskemaskin- og mopedbygger?) virker heller ualminnelig.

Mediehysteri
Hvilke personer er egentlig som ikke tar med seg erfaringer og nettverk inn i en ny jobb? Enkelte mediekommentatorer grenser til hysteriske. Kristin Clemet kaller dem “skinnhellige“, Are Slettan “naive“. Gitt sin nære historie burde Dagbladet spesielt voktet seg for utilbørlige emosjonelle personkarakteristikker av AP-politikere som “våger” å gå til det private. Kanskje ikke så lett: AP, som Aarebrot så edelt sier det, har nemlig “som ideologi å tjene folket“…

Den vante forferdelsen over høy timepris kunne kanskje bli utsatt for en utregning. Selv en beskjeden NGO hadde hatt råd til et par timers prat til noen tusenlapper med Bjarne Håkon Hanssen eller Carl I. Hagen. Grunnen til at mange små institusjoner faktisk bruker kommunikasjonsrådgivere er at de ikke har mange hundretusen å bruke til å ansette en egen rådgiver fast. Det har imidlertid de ressurssterke institusjonene. Som Staten.

Pre-kommunikasjonsbransjen
Staten ansetter selv stadig flere kommunikasjonsrådgivere, noe jeg har omtalt i en tidligere bloggpost: Kommunikasjonsrådgivere i det offentlige unnslipper kritikk . Jeg har også snakket om potensielle negative sider ved kommunikasjonsbransjen her: Hernes må vernes – mot kommunikasjonsbransjen.

Hva gjorde en før kommunikasjonsrådgivere entret arenaen? Noen snakket sammen. Enten i rørsla eller i kapitalen. I dag kan en liten NGO eller lokalbedrift i utkant-Norge få faglig hjelp til å forstå stortingsprosesser uten å besitte personlig vennskap og kjennskap.

Den negative omtalen Hanssen nå opplever krever det  kommunikasjonsrådgivere kaller krisehåndtering. Hanssens utilstrekkelige håndtering (Regel nr 1: Still opp i media. Ta eierskap. Ikke dra til Afrika.) tyder på at han enda ikke har dette i sitt reportoar som nyslått kommunikasjonsrådgiver. Lærdommen fra denne krisen kan bli noe han selger til kunder senere.  Og det viser gjerne grunnen til at kommunikasjon er en profesjon. En profesjon som ikke er like enkel som noen vil ha det til. 

Svake karanteneregler
Men da haster det å lære. Jeg er usikker på om Bjarne Håkon oppfatter Pølse-Hanssen som et flatterende kallenavn. Pølsevev-Hanssen er definitivt ikke attraktivt. Carl I. Hagen snublet i ordene på RedaksjonEn og kalte Burson-Marsteller (t.o. min egen arbeidsgiver) for Bursmeister-Winesteller. Bra First House-statssekretærene ikke kalte sin sitt nye foretak for Hurt Farse.

Det er en grunn til  at karantenereglene kritiseres. De er for svake. Jan Erik Larsen er blitt fritatt for karantene. Hvis en statssekretær på Statsministerens kontor ikke sitter inne med avgjørende, konfidensiell informasjon om hvilken retning regjering vil gå utover høsten, så har bevisst blitt holdt “out of the loop”.

Lundteigen har rett i én ting. At ferskvarene Hanssen sitter med må behandles med varsomhet. Hva kunne Hanssen gjort annerledes? Søkt om karantene i tide er et minstemål. Hadde han selv gått ut og forhåndsvarslet at han selvsagt skulle ha karantene hadde han beholdt troverdigheten. Får Hanssen mindre enn seks måneders generell karantene og ett års karantene i forhold til helsesaker, vil det garantert skape debatt om allerede kritiserte karanteneregler.

Og det vil redusere Hanssens troverdighet, selv om altså reglene er fulgt.  Og det er forvaltningen av kommunikasjonsrådgiverens egen troverdighet som avgjør om han vil mestre forvaltningen av andres troverdighet.

* Tilegnet alle fra Nixon til Bismark, men som egentlig tilhører mer ukjente John Godfrey Saxe. 

Jeg har virkelig fyra meg opp på denne pølse-saken. Og så er jeg hjemme med sykt barn. Gir litt tid og rom. Uansett:

Tror kanskje jeg skal starte en kampanje for meg selv. Hver gang noen bruker PR-begrepet feil skal jeg sende vedkommende en mail som 1) tar for seg hvordan BBC korrekt bruker begrepet; 2) Mintzberg sin definisjon; 3) Grunig sin definisjon.

I kommentarer på et par av mine bloggposter nevnes stadig Kommunikasjonsforeningen. Jeg synes det blir litt feil å sadle akkurat den hesten i dette løpet. Kommunikasjonsforeningen utfordring er at de ikke  kan fly rundt og løpe PR-byråenes ærend. det er nestenalltid dem som ødelegger for alle oss som ønsker å være PR-rådgivere. Byråene har aldri klart å av-mystifisere seg. De er jo som oftest hermetisk lukket med sine modeller for histen og pisten. Noen er bedre enn andre. Synes for eksempel Apeland har gjort engod figur.

Problemet her er NIR. De burde hatt en fyrrig Daglig leder som turte å sette Aarebrott på plass. Tenk – Aarebrott har faktisk kalt en hel bransje for “noe svineri”. Og hva er responsen?

- Kritikken mot Bjarne Håkon Hansen har et overfokus på byråbransjen, sier pr-topp.

NIR trenger en daglifg leder som kunne være så tøff i trynet at vedkommende sendte excellence-bøkene til hver eneste journalist eller politiker som gufsa ut PR-misforståelser.  Som stilte opp i RedaksjonEn uten å være redd for at kunder ble skremt bort hvis man er litt spiss i uttalelsene. NIR må opptre som en organisasjon. Ikke som en samling av konkurrerende virksomheter.

Alternativt burde Brønn, Ihlen eller andre vært presentert som målbærere av et fag. Det er pinlig å se at Hartmann blir hentet inn som PR-ekspert . Og det bare noen dager etter at Hans Geelmuyden på storskjerm har proklamert at FOU-arbeid i PR-faget – det skjer i byråene, det. Kjære NRK. Det finnes mange mennesker som kan PR bedre enn de som maser om det på TV. PR er et fag. Ikke et kjøpesenter.

Æsj. Det står dårlig til. Burde vi egentlig bare gitt opp?

Den mest høylytte debatt siden Hijab i politiet raser gjennom avisene og på Tv skjermen idag.  Bjarne Håkon har sviktet folket og overlatt seg til et profitt maksimerende selskap. Det er noe med forventningene til personer og “merkevaren” til Bjarne H.  Nemlig som både jovial, folkelig og med svakheter som folk kan like. Og med dialekt fra Trøndelag som høres trivelig ut uansett politisk tema.

Det er ingen tvil om at mannen har vært en politisk begavelse og gitt AP et folkelig alibi Stoltenberg kan drømme om selv.  Når han går av som statsråd og skylder på lite motivasjon – var det ingen som trodde han ville dukke opp så fort og hvertfall ikke i PR-byrå.

Gjort er gjort, Bjarne Håkon. Jeg vil likevel fortelle hva du gjorde feil: (for 2500 kr -men gratis første tjeneste)

1. Du var for utålmodig. Det hadde holdt med lokk på dette til over nyttår – og du hadde hatt en bedre sjans.

2. Du tilhører feil parti med en regjering som hele veien har vært skeptiske til million lønn og som skal representere vanlige arbeidere eller statsansatte. Fallhøyden er større da enn for både Carl I. eller andre på Høyresiden.

3. Media har bygget deg opp som jovial, dyktig med kallenavn som pølse-Hanssen – Helse Hanssen – og Trygde Hanssen? Er det noen som husker hvor mye kjeft han fikk av Valla høsten 2006? Media liker å dra ned, de som er løftet opp.

4. Dere tok kanskje for mye møllers tran, ved å ta statssekretær til Stoltenberg, deg selv og din statssekretær i samme selskap, og publisere bilder hvor det ser ut som det er ”Bjarne for President” som er greia…

5. Det er noe med lille Norge – hvor alle kjenner alle i de politiske miljøene – det gjelder å “go with the flow” som ditt nye selskap ville sagt. De store pengene ligger nok i ditt konsept, men det er mulig markedsførings budsjettet er lite. Slik sett er dagens Pr stunt genialt, men den personlige belastning for Bjarne Håkon er stor.

På mange måter har velferds-modellen til Jens mistet uskylden sin idag. Hvis AP statsråder fra Trøndelag er like profitt maksimerende som adm direktører i kapitalistiske, private selskap, kan jo like gjerne de borgerlige overta makten…

Det er ikke lenge før grasrota roper “PR Bjarne må gå!”

**

Låt: Money for nothing – Dire Straits (1985).

Nyheten om at helseminister Bjarne Håkon Hanssen trekker seg fra regjeringen har overrasket mange.

Lovordene om denne populære og folkelige politikeren er mange. Jeg er da også enig med Tone Sofie Aglen som i sin blogg i dag skriver dette: “Med Bjarne Håkon Hanssens avgang mister norsk politikk en sjelden, men verdifull fugl: En politiker som kombinerer det folkelige og det visjonære. Som er populær og snakker så folk forstår, samtidig som han er uredd og våger å gå løs på de store, men også upopulære utfordringene i samfunnet.”

Men den nord-trønderske AP-mannen har også hatt en lei tendens til å sette i gang store prosjekter som han har overlatt til andre når han har hoppet over til neste statsrådsstol. Slik var det med NAV-reformen, en viktig og nødvendig reform som ble initiert i Høyres regjeringstid. Tanken om å samordne tjenestene og skape “en dør” for de som trengte hjelp var riktig, men gjennomføringsevnen til den rødgrønne regjeringen har ikke vært god nok. Det har rammet mange av brukerne som har måttet vente på sine utbetalinger mens de ansatte har opplevd økt sykefravær og stor frustrasjon. Kanskje har regjeringen hatt for stort hastverk. Det ble etterfølger Dag Terje Andersen som fikk slite med det, og motviljen mot å ta i bruk nye og annerledes løsninger har ikke gjort det lettere å få reformen i havn.

Også helsereformen bærer preg av hastverk. Behovet for å gjøre noe med norsk helsevesen er åpenbart. Uten handling og reformer vil mangel på helsepersonell og sprengte helsebudsjetter skape krise før eller siden. Derfor startet da også den forrige borgerlige regjeringen et utredningsarbeid som endte opp et forslag om å gjøre en reform. Når Stoltenberg II regjeringen tiltrådte la de imidlertid dette viktige arbeidet på is inntil de ett år før valget så at de måtte gjøre noe for å vinne valget. Bjarne Håkon Hanssen overtok som helseminister og på Stortingets siste dag før sommerferien og valgkampen la han frem Samhandlingsreformen. Dette var saken Arbeiderpartiet skulle vinne valget på.

Mange fagfolk fra ulike miljøer var imidlertid kritiske til reformforslaget. Det skyldes ikke at man ikke har sett behovet for reformen, men reformen bærer preg av hastverksarbeid, noe det også var. Høyre har på sin side stilt en rekke krav for å være med på reformen. Den kjente Trondheimslegen Aage Bjertnæs var også kritisk. Reformen la nemlig opp til at fastlegene skulle redusere tiden de brukte på sine pasienter fra 4 til 3 dager i uka. Aage Bjertnæs på Risvollan Legesenter har endret måten de jobber på slik at alle pasientene kan få time på dagen. Når han inviterte helseministeren til å besøke senteret for å lære hvordan pasientene kan få bedre, raskere og rimeligere behandling var han imidlertid ikke interessert. Bjertnæs peker ellers på at mange av ideene i reformen er bra, men hvis man fjerner tilbudene ved dagens sykehus før man har bygd opp et lokalt tilbud vil pasientene rammes hardt.

Reformen er avhengig av større og ressurssterke kommuner med høy kompetanse i staben. Regjeringen har selv satt en stopper for en nødvendig kommunereform og slik skapt problemer for sin egen helsereform. Spørsmålet er nå om samhandlingsreformen blir lagt på is eller ihvertfall utsatt når Bjarne Håkon Hanssen flykter (?) fra også denne jobben.

Fredrik E. Nilsen -

http://fenilsen.wordpress.com/

- hadde et svært godt og lesverdig innlegg “Svake mennesker” i sin blogg onsdag 19. august 2009, som blant annet jeg kommenterte.

Sitat; ” Hver gang det er valgkamp trekker partiene frem begreper som ”de svakeste blant oss” eller “svake grupper” for å fortelle hvem de ønsker å gjøre mest for. Også de “svake gruppene” eller noen som kjenner noen av “de svakeste blant oss” bruker begrepene hele tiden for å fremme en viktig sak. Disse “svakeste” er gjerne funksjonshemmede, utviklingshemmede, uføretrygdede eller fysisk eller psykisk syke (…)”.

Videre fremhever han at dette er ikke svakhet, det er tvert i mot styrke. De er de sterkeste blant oss, og de har noe å lære oss.

Jeg er så hjertens enig, og synes det er svært underlig at politikere og andre talerør som får slippe til i det brede lag av media uttaler seg på dette viset; kunnskapsløst og nedlatende. Personlig tror jeg at virkemiddelet brukes bevisst -  både for å vedlikeholde denne stigmatiseringen som jeg finner ganske så utspekulert, og for å frata de sterkeste blant oss som daglig må tåle så uendelig mye av urett – kneblet i sin tilgang på å bli tatt alvorlig og hørt som de er, muligheter til å hevde seg.

Man må alltid huske at makt er retten til å definere språket!

Det ville kunne ha blitt et stort problem for eliten, hvis sterke meninger om urettene i samfunnet og den sosialkriminalitet som bedrives for å frata mennesker de økonomiske rettighetene de har krav på for å klare å reise seg og skape grunnlag for en trygg og sikker fremtid, ville blitt frontet som det underslag det vitterlig er, uten høytravende retorikk fra forskere og “forståsegpåere” hvor det ene argumentet slår det andre ihjel i intellektuell og langvarig trenering der intet matnyttig blir forelagt.

På de mette selvtilfredse velforsørgede ignoranters alter, ofres den jevne allmue i innbyrdes kiv og stridigheter. Det pågår et høyt profilert narrespill, der agendaen synes å være ment som en tåkelegging av den uttalte motvilje som den privilegerte stand ser ut til å hyse overfor ivaretakelsen av de lovfestede rettigheter som vanskeligere stilte av oss har krav på. De ytterst få sanksjoner allmennheten gjennom tidene har hatt å benytte seg av overfor utstrakt maktmisbruk og vilkårlighet, har til alt overmål blitt grundig sabotert med den ytterste selvfølgelighet av definisjonsmakten, slik som kontoret for Fri rettshjelp.

Jeg mener at “svakere stilte”, “svake grupper” blir “ufarlig/umyndiggjørende” benevninger.

Hvis noen makttopper hadde hatt det minste snev av skamfølelse over alle lover de bryter og den sosialkriminalitet de er med på å fremme når de daglig og indirekte ved unnlatelse av inngripen, er med på å la kommunene rane det rettmessige livsopphold fra de som ingenting har å stille opp mot dette med, så var det ikke mer enn rettferdig at de burde ha omtalt de rammede som “rettsløse grupper” slik at dette de bedriver ble synlig og kunne ha blitt tatt tak i!

“Svak” i den ene eller andre meningen er ikke med på annet enn å stakkarsliggjøre mennesker og sette disse tålmodig kjempende på det nederste trinnet på samfunnsstigen – det være seg individer eller grupper, og levner dem ingen annen kreditt enn akkurat det denne stigmatiserende benevningen er ment å fungere som;

- En ufarliggjøring av egne unnlatelser, og projisering av dette over på  allmuen,  hvilket ser ut til å være ment å fungere som en “tilforlatelig” usynliggjøring av det store sviket som egentlig tar plass.

Hvorfor krever du å “få sosialklienter opp om morran” BBH, når disse så allikevel ikke er innrømmet de mest basale menneskerettigheter som kommer de frem i artikkel 11 i den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, samt de garantier grunnlovens paragraff 110c gir,  men som heller ikke blir etterkommet?

For lavt inntektsnivå gjør at all energi går med til å overleve, og det gjør det vanskelig å mobilisere overskudd til å komme seg videre i livet”.
Dette vet de ansvarlige aktører, og den sosialkriminalitet som pågår, er planlagt og villet.

Dette påstår jeg, fordi Velferdsalliansens krav til regjeringen i mars 2008 om en dobling av rettighetsbasert livsopphold til fattige i Norge, aldri ble tatt på alvor.  De ba – uten gehør, om at politikerne i Arbeids- og sosialkomiteen i Stortinget måtte stanse den sosialkriminalitet kommunene bedrev, og vedta at alle i Norge som var avhengige av offentlig pengestøtte skulle ha et livsopphold som tilsvarte SIFO-nivået (…)”.

http://www.velferdsalliansen.no/index.php?mod=plink&id=14255

i 2005 var minste sosialhjelpsnorm for enslige her i landet kr. 4300, og denne ble forlangt økt til minst kr. 6300 noe som aldri skjedde.

I dag – hele fire år etter, vi skriver 2009, har sosialhjelpssatsene for enslige kun økt med  kr 1000 til kr 5300 i Oslo, og med kun 1800 kroner på så mye som hele 16 år!

Utdyping av disse forholdene, står å lese i bloggen her;

Er arbeidssøkere og trygdede arbeidssky, eller er de nektet grunnlovsfestede rettigheter?

I Norge finns en 53-årig irakisk man av kurdisk härkomst som kallas “mulla Krekar”, egentligen Najmuddin Faraj Ahmad, som sedan den 8 december 2006 är uppförd på FNs lista över terrorister. Mulla Krekar bekänner sig till salafismen, en extrem variant av den våldsamma islamismen. Han är vidare sedan 2001 ledare för terroristorganisationen Ansar al-Islam. Trots att den norska regeringen i princip givit klartecken för att Krekar skall utvisas till Irak, har detta ännu icke skett. Orsak: Norge anser sig inte ha fått garantier för att Krekar inte kommer att bli avrättad eller torterad om han skickas tillbaka.

Fremskrittspartiets ordförande, Siv Jensen, är upprörd över hur fallet Krekar handlagts av den norska vänsterregeringen.

Den norska vänsterregeringens släpphänta attityd gentemot den ökände mulla Krekar är något som upprör det norska Fremskrittspartiet. Partiledare Siv Jensen menar så i en intervju i partiorganet Fremskritt (1 augusti 2009) att fallet Krekar har utvecklat sig till att bli en allvarlig skandal i Norge. Jensen citeras på följande sätt:

“Dagens regjering har gjennom mange år bevist at den er fullstendig handlingslammet i denne saken. Derfor har (norske utrikesministern) Jonas Gahr Störe ingen troverdighet når han nå sier regjeringen skal kaste ut Krekar.”

Bakgrunden till Siv Jensens skepsis är att Norges arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen redan 2006 hävdade att hans förstaprioritering var att utvisa mulla Krekar ur landet. Terroristen skulle sättas på ett plan till Irak inom två månader, hette det då. Ingenting hände dock. Hanssen gjorde sedan 2007 gällande, att en utvisning av Krekar skulle innebära ett brott mot Europas människorättskonvention eftersom det inte gick att få någon irakisk garanti för Krekars säkerhet.

Hanne Sophie Greve, tidigare domare i den europeiska människorättsdomstolen i Strasbourg, ansåg emellertid att Norge mycket väl skulle kunna utvisa Krekar utan att bryta mot några konventioner. Hanssen vidhöll dock sin åsikt, och det tycktes omöjligt för Norge att utvisa Krekar. Nyligen har dock Hanssen ändrat sig och säger nu att Krekar kan utvisas, detta sedan en dokumentär producerad av det amerikanska TV-bolaget NBC om mulla Krekar och norska myndigheters sätt att handskas med honom har visats i norsk TV.

Siv Jensen är mycket kritisk till Bjarne Håkon Hanssens lappkast och säger till Fremskritt:

“Det er uholdbar at det må en utenlandsk TV-dokumentar til för Störe engasjerer seg i denne saken. Regjeringen har gjennom snart fire år hatt utallige sjanser til å gripe tak i den. Det kan virke som om Störe först tok kontakt med sin irakiske kollega i det öyeblikket den amerikanske TV-kanalen stilte ubehagelige spörsmål.”

Här en länk med information om Krekar och TV-dokumentären:

http://www.dagbladet.no/2009/07/13/kultur/nbc/mulla_krekar/tv_og_medier/7181895/

Enligt Siv Jensen har den norska regeringen hittills satt hänsynen till mulla Krekar framför Norges behov av säkerhet.

Efter att ha tittat på TV påstår nu norske utrikesministern Jonas Gahr Störe (t.v.) att han vill utvisa mulla Krekar. Vad Carl Bildt (t. h.) tycker i frågan är okänt.

Det är inte svårt att förstå Siv Jensens upprördhet när man tar del av mulla Krekars curriculum vitae. Född 1956 som irakisk kurd kom Najmuddin Faraj Ahmad till Norge som kvotflykting 1991. Han är gift och har fyra barn, och alla familjemdelmmar utom fadern är norska medborgare; Krekar själv har inte fått sin ansökan om medborgarskap godkänd. Krekar var i yngre år medlem i en marxistisk studentorganisation  men anslöt sig småningom till salafismen. 1991 flydde han från irakiska Kurdistan sedan Saddam Husseins trupper gått in och massakrerat delar av befolkningen.

Medan hustrun och barnen fick permanent uppehållstillstånd i Norge fortsatte mulla Krekar att pendla mellan Norge och irakiska Kurdistan. Här deltog han i uppbyggnaden av extrema islamistgrupper vilka brutit sig ur Islamic Movement of Kurdistan (IMK). Härefter blev Krekar ledare för Ansar al-Islam, som ockuperade ett område mellan irakiska och iranska Kurdistan. Grupperingen genomförde, enligt Wikipedia, 2001-2003 “en del massakrer och terrorhandlingar riktade mot de kurdiska självstyrande myndigheterna”, huvudsakligen mot partiet PUK.

De irakiska myndigheterna gav Krekar skulden för denna terrorverksamhet och krävde att han skulle utlämnas från Norge. I samband med den USA-ledda invasionen av Saddams Irak i mars 2003 erövrades Ansar al-Islams enklav av PUK-styrkor med amerikanskt flygstöd. Hämnd för detta utkrävdes i februari 2004, då självmordsbombare attackerade partierna PUK och KDP under id-festen i Arbil; 109 människor dog under det att drygt 200 lemlästades. Organisationen Ansar al-Sunnah tog på sig ansvaret för terrordådet som man förklarade hade utförts “till stöd för våra bröder i Ansar al-Islam.”

Terroristledaren mulla Krekar tillsammans med sin advokat Brynjar Meling.

Mulla Krekar har ett flertal gånger gripits och förhörts av Politiets Sikkerhetstjeneste, som misstänkte att Krekar och Ansar al-Islam förberedde terroraktioner från norskt territorium. Utvisningsbeslut mot mulla Krekar har fastställts i samtliga norska rättsinstanser – i Oslo tingsrett, Borgarting lagmannsrett samt Höyesterett. Krekars advokat, Brynjar Meling, stämde å sin sida Fremskrittspartiets förre partiledare, Carl I. Hagen, för förtal emedan denne kallat Krekar “terrorist.” Hagen vann dock i rätten. Det kan nämnas att irakiska kurder i Norge demonstrerade mot mulla Krekar utanför rättssalen.

Det väckte av naturliga skäl uppseende i Norge, då det blev känt att Krekar i ett inslag på den arabiska TV-kanalen al-Jazeera hotade med terrordåd i Norge om han skulle utvisas. Advokat Meling förklarade då att mullans yttrande tagits ur sitt sammanhang samt dessutom felöversatts i norska media. Krekar lät sig inte nedslås utan fortsatte med att i mars 2006 uttala sitt stöd för Usama bin Ladin.

I dag är mulla Krekar troligen Norges minst populära person, också bland landets irakiska kurder. Frågan är om den norska röd-gröna regeringsröran nu uppbådat tillräckligt med kurage för att våga utvisa Krekar till Irak. Eller om man, vilket Fremskrittspartiets ledare Siv Jensen alltså tror, skall fortsätta fega ur och gömma sig bakom floskler om “mänskliga rättigheter.”

Dagbladet melder i dag at Bjarne Håkon Hanssen og Anniken Huitfeldt ønsker å endre reglene for taushetsplikt. Det skal bli lettere for forskjellige statlige institusjoner å utveksle informasjon.

Journalisten har ikke hentet inn argumenter mot å endre reglene, selv om det er et meget kontroversiellt forslag. Vi vet at Datatilsynet og Norsk Legeforening er veldig skeptiske til denne typen ting. Om man har et stort apparat som skal hjelpe, men som i virkeligheten kommer med en moraliserende pekefinger og politimakt, hvordan kan man tro at det vil føre til noe positivt? Det vil i større grad føre til at man ikke tør å innrømme ting overfor hjelpeapparatet, og Norge vil ta ett skritt til i retningen angiversamfunn og politistat. Norge bør ikke være ute etter å “ta” folk, men virkelig å hjelpe. Og kun når folk ber om det, på deres egne premisser. Det er en uting at det offentlige skal legge seg opp i familielivet i den grad det gjør i Norge.

Trine Skrei Grande fokuserer på økt hjelp, men unnlater å kritisere personvernsaspektene i denne saken. Hun nevner dog det faktum at vi allerede har meldeplikten, noe Borgerrettighetsbloggen har uttrykt sin motstand mot i et tidligere innlegg.

Det har alltid vært mitt syn at taushetsplikten er hellig. Desverre ser det ut til at velmenende politikere som ikke forstår hva dette dreier seg om er av en annen oppfatning. Noen må si nei til dette, slik at det ikke får stå uimotsagt slik mange liknende forslag har gjort.

De mener det beste, så tilgi dem: de er dumme, korttenkte og vet ikke bedre. Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, og folk skjønner det som regel ikke før de selv blir utsatt for systemovergrep. Og som Borgerrettighetsbloggen har vært inne på tidligere, er Sverige ikke et land man bør etterfølge.

Norges helseminister, Bjarne Håkon Hanssen (Ap), bestemte seg for å ringe Ullevål Sykehus for å instruere sjukehuset om behandlinga av vennen og SV-politikeren Inge Ryan.

Bjarne Håkon Hanssen har ikke bare utvist elendig dømmekraft. Han har virkelig misbrukt sin makt som helseminister.

I følge ABCNyheter er de ansatte ved Ullevål Sykehus “mektig provosert over at det går ut denne typen instrukser fra oven, samtidig som stram økonomi pålegger dem knallharde prioriteringer i arbeidet for øvrig.” Jeg skjønner dem godt.

Jeg vil råde Bjarne Håkon Hanssen til å være mer opptatt av vårt felles helsevesen. Det er på tide å avskaffe loven om helseforetak, fjerne de usosiale egenandelene og innføre likebehandling i helsevesenet.

Lenke: http://www.abcnyheter.no/node/91034

Under de rødgrønne har helsekøen i Norge vokst med 35.000 mennesker. Den skuffende utviklingen er ikke en tilfeldighet, men et resultat av den politikken Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har ført. Det er derfor ganske skamløst når AP sier de vil gjøre helse til en hovedsak på sitt pågående landsmøte.

Norge behøver en annen helsepolitikk! Kampen mellom Høyre og de rødgrønne partiene dreier seg ikke om hvorvidt det skal være mulig å kjøpe private helsetjenester. Den muligheten har vi nemlig også i dag. Det viktigste som har skjedd siden Jens Stoltenberg og Sylvia Brustad overtok ansvaret for helsepolitikken etter valget i 2005, er at det er blitt kuttet kraftig ned på det offentliges kjøp av helsetjenester fra private.

Resultatet er ikke et bedre offentlig helsevesen, men et mer klassedelt helsevesen. Stadig flere velger å betale av egen lomme for å slippe ut av den voksende helsekøen. De største taperne er de som ikke har mulighet til å kjøpe seg ut av den rødgrønne helsekøen. I dag står en kvart million nordmenn i helsekø. Arbeiderpartiets retorikk har liten verdi så lenge resultatene av deres politikk er så usosial og urettferdig som den beviselig er i helsevesenet.

Blogginnlegget fortsetter under videoen.

Høyre vil igjen ta i bruk private for å korte ned helsekøene. Vi ønsker ikke en politikk hvor mennesker må bruke av egne sparepenger eller ta opp lån for å få nødvendig helsehjelp. Vi mener det offentlige bør ta regningen og på den måten sørge for å hjelpe flest mulig mennesker ut av helsekøen. I tillegg er det viktig med organisatoriske endringer som sikrer at de midlene som bevilges til helsevesenet kommer best mulig til nytte.

Vi har vist at det er mulig: Med Høyre i regjering klarte vi fra 2002 å redusere helsekøene hvert eneste år, og med hele 85 000 pasienter i løpet av de fire årene vi satt i regjering. Under Stoltenberg-regjeringen har køene altså økt med hele 35.000 på bare to år. Da blir det veldig rart når APs stortingsrepresentant prøver å bortforklare effekten av å slippe private krefter til i helsevesenet. Helseminister Bjarne Håkon Hanssens samhandlingsreform kommer ikke til å endre på de rødgrønnes ideologiske hardnakkethet.

Resultater er viktigere enn ord. Høyre vil tilbake i regjering for å ta fatt på jobben med å få ned de dypt usosiale og helt unødvendige helsekøene vi har i dag!

I dag har jeg  blitt intervjuet av VG (som stadig følger saken om gratis heroin), og i den anledning vil det onsdag 11.mars komme en reportasje om det å være pårørende generelt, men sett opp mot forslaget om gratis heroin spesielt. Erfaringsbloggen ble selvsagt viet plass, og jeg håper VG lenker til bloggen i reportasjen sin.

Jeg benyttet også anledningen til å rette et svært kritisk søkelys på det nye utvalget Hanssen har satt sammen. Intensjonen er god og jeg applauderer initiativet – men jeg opplever sammensetningen som en regelrett hån mot de narkomane og de pårørende. Ingen av gruppene – som faktisk er de mest berørte i denne saken, er representert. Stoltenberg d.e er som kjent pårørende, men med tanke på hans fremtredende posisjon i samfunnet gjennom generasjoner, kan han dog ikke sies å være representativ for det jevne snittet av pårørende.

En av landets største TV-kanaler snuser på å lage en reportasje med denne innfallsvinklen. Det betyr at vi er i ferd med å skape en ny og viktig arena hvor det er mulig å få frem de mer skjulte samfunnsmessige konsekvensene av rusavhengighet.  Jeg håper derfor mange av dere som leser denne bloggen vil bidra med egne innlegg og kommentarer i tiden fremover. Som tidligere nevnt er det ikke et krav at du som bidrar har personlig erfaring i kraft av feks å være i familie med noen – og det må ikke heller ikke være snakk om avhengighet i form av narkotika. Jeg håper vi i større grad enn til nå, kan belyse pille- og alkoholmisbruk også. Avhengighet har mange fasetter; det kan oppleves belastende å stå på sidelinjen som kollega, være vitne til- eller ha mistanke om misbruk hos foreldrene til barnas venner, fotballtreneren til sønnen osv.

Bloggen har så langt hatt ca 2500 treff (til tross for få innlegg grunnet tekniske- og brukerproblemer som nå er rettet opp). Erfaringsbloggen på Facebook har i skrivende stund 105 medlemmer. Jeg mottar hver dag henvendelser både der og pr mail, fra berørte som tenker på å fortelle sin egen historie i bloggen og/eller kommer med heiarop og rørende utsagn om hvor betydningsfylt det er at andre tør heve røsten.

Kunnskap man ikke vil anvende er ikke kompetanse

*Innlegget er også postet i: Erfaringsbloggen

I dag har jeg (Curly) blitt intervjuet av VG (som stadig følger saken om gratis heroin lenke) , og i den anledning vil det i løpet av de neste dagene komme en reportasje om det å være pårørende generelt, men sett opp mot forslaget om gratis heroin spesielt. Erfaringsbloggen ble selvsagt viet plass, og jeg håper VG lenker til bloggen i reportasjen sin.

Jeg benyttet også anledningen til å rette et svært kritisk søkelys på det nye utvalget Hanssen har satt sammen. Intensjonen er god og jeg applauderer initiativet – men jeg opplever sammensetningen som en regelrett hån mot de narkomane og de pårørende. Ingen av gruppene – som faktisk er de mest berørte i denne saken, er representert. Stoltenberg d.e er som kjent pårørende, men med tanke på hans fremtredende posisjon i samfunnet gjennom generasjoner, kan han dog ikke sies å være representativ for det jevne snittet av pårørende.

En av landets største TV-kanaler snuser på å lage en reportasje med denne innfallsvinklen. Det betyr at vi er i ferd med å skape en ny og viktig arena hvor det er mulig å få frem de mer skjulte samfunnsmessige konsekvensene av rusavhengighet.  Jeg håper derfor mange av dere som leser denne bloggen vil bidra med egne innlegg og kommentarer i tiden fremover. Som tidligere nevnt er det ikke et krav at du som bidrar har personlig erfaring i kraft av feks å være i familie med noen – og det må ikke heller ikke være snakk om avhengighet i form av narkotika. Jeg håper vi i større grad enn til nå, kan belyse pille- og alkoholmisbruk også. Avhengighet har mange fasetter; det kan oppleves belastende å stå på sidelinjen som kollega, være vitne til- eller ha mistanke om misbruk hos foreldrene til barnas venner, fotballtreneren til sønnen osv.

Bloggen har så langt hatt ca 2500 treff (til tross for få innlegg grunnet tekniske- og brukerproblemer som nå er rettet opp). Erfaringsbloggen på Facebook har i skrivende stund 105 medlemmer. Jeg mottar hver dag henvendelser både der og pr mail fra berørte som tenker på å fortelle sin egen historie i bloggen og/eller kommer med heiarop og rørende utsagn om hvor betydningsfylt det er at andre tør heve røsten.

Kunnskap man ikke vil anvende er ikke kompetanse

I året som gikk hadde jeg mange runder med meg selv i forhold til å skrive og snakke åpent om å være pårørende. Jeg har etterhvert valgt å blogge nokså åpent om det i  A curly life. Flere har spurt meg om jeg ikke opplever det som i overkant personlig å dele denne delen av livet med hele verden. Det er kanskje det? Faktumet er at mange foretrekker det å ikke vite . Ignorance is bliss.

Allikevel, det å leve med en rusmisbruker tett inn på livet i mange år, har begrenset livet mitt en hel del. Jeg har vært et gissel – både i min egen skam og sorg. Men, også fordi jeg har følt at jeg har måttet beskytte og hjelpe. Og fordi jeg har brukt resten av tiden på å rettferdiggjøre min egen samvittighet over å ha det bra. Da jeg skulle gjøre opp status for det nye året, bestemt jeg meg for 2009 skal være året for åpenhet. Om jeg kan bidra til større åpenhet om dette temaet på generell basis, så skal jeg det! Jeg mer erfaring enn jeg håper noen andre vil få. For meg har følgende skapt en slags mening med å gå igjennom dette: At jeg kan dele, delta og debattere – så flere kan forstå mer. Og slik oppstod tanken om en erfaringsblogg for pårørende til rusmiddelavhengige.

Min opplevelse er at vi som pårørende til en svært stigmatisert gruppe mennesker, både er usynlige og tause. Dessverre er det fortsatt forbundet med stor skam å ha en rusavhengig sønn, bror eller ektefelle. På grunn av skam og taushet, kommer vi sjelden til ordet i viktige samfunnsdebatter om temaet. Og nettopp den siste ukens debatt om gratis heroin, var det som skulle til for å omsette tanke til handling. Denne debatten aktualiserer etter min mening behovet for å få et fokus på  den “tause gruppen”. Jeg har derfor kastet meg inn i debatten gjennom blogginnlegg samt et åpent brev til Bjarne Håkon Hanssen. Det har også med utgangspunkt i bloggen min, blitt laget en fin reportasje og en viktig debatt i Drammens Tidende. Torsdag førskommende blir blogginnlegget om gratis heroin også publisert i Dagsavisen.

Dette er ikke tenkt å være en blogg mot gratis heroin, ei heller bare handle om narkotika. Jeg tillater meg allikevel å håpe at flere med meg, ønsker å sette fokus på hva slags konsekvenser denne formen for legalisering vil kunne føre til for oss som pårørende. Det kommer ikke et verdig liv med resepten på heroin. Sidemisbruket opphører ikke selv om heroinen blir gratis. Ei heller den uønskede adferden og den manglende fungeringen vi alle ønsker å slippe og ha i livene våre.

Som min mor så treffende uttalte det:”Jeg føler et tungt politisk press i forhold til fortsatt å holde ut med den narkomane ungen min en stund til. Til tross for redselen jeg føler for mitt eget liv, ditt liv, egen og vår helse. Det blir til slutt et spørsmål om hvor lenge man makter å leve med det. Kan noen egentlig forstå hva det koster å måtte velge bort ett av barna sine, for selv å overleve og for å kunne være der for sine andre barn?”

Hva ville dú ha gjort, om du måtte velge mellom å slippe hånden til han som er i ferd med å forsvinne i mørket, eller følge med ned selv? Tør du kikke bak døren som til slutt måtte lukkes for godt?

Fordi blogging åpenbart nytter, er Erfaringsbloggen nå å regne som åpnet.

Kjære Bjarne Håkon

Etter å ha sett Reflektor på Tv2 i går, er jeg kraftig provosert over den forenklende og polariserende fremstillingen i programmet. Det er dessverre mange nyanser som ikke kommer frem, slik Tv2 velger å fremstille saken. Både i kraft av å være nærmeste pårørende til en rusmisbruker, men også som ansatt i psykiatrien, har jeg et innstendig ønske om å komme i dialog med deg som øverste ansvarlig for sosialpolitikken her i landet. Jeg legger ved en link til bloggen min (tross deres holdning om ikke å etterkomme ønsker om å kommentere osv). Jeg håper departementet vil bidra til fortsatt å belyse temaet “Gratis heroin”, men sett fra flere perspektiver.

I mitt siste innlegg  Gratis heroin?, er det linket til flere innlegg om samme tema (det er flere innlegg enn det er linket til i teksten). Der belyses ytterligere konsekvenser av det å være pårørende til en rusmisbruker. Kan hende, setter det også forslaget om “Gratis heroin” inn i en større sammenheng. En sammenheng som fortjener å bli kjent for allmennheten. Jeg møter gjerne noen fra ditt departement til debatt om den saken.

Beste hilsen

Curly

Brevet er nettopp sendt som epost til ministeren og selvsagt signert med fullt navn. Jeg venter spent på et tilsvar.

Å dele ut gratis heroin til misbrukere er ikke bare en enkel løsning, men det samme som å rette opp en systemfeil med nok en falitterklæring.

Den norske befolkningen ønsker ikke gatene fulle av heroinmisbrukere med knekk i knærne og møkkete klær. Personlig ønsker jeg dem ikke stuet bort i en campinghytte på vestlandet heller. Faktisk skulle jeg ønske de ikke fantes i det hele tatt – da ville livet mitt sett veldig annerledes ut. Er det én ting jeg vet – så er det at utfordringene knyttet til misbruk ikke forsvinner ut av livet bare man ønsker det nok, eller fordi man gir misbrukeren Metadon. Hva som får folk til å tro at de forsvinner om de får gratis heroin, er en gåte for meg.

Som pårørende til en heroinist som de siste årene har fått utdelt Metadon – og som ansatt i psykiatrien, er jeg muligens mer enn gjennomsnittelig engasjert i dagens debatt om gratis heroin. Jeg registrerer at argumentene for å gi misbrukerne gratis heroin, er nokså synonyme med argumentene som ble brukt da substitusjonsbehandling ble introdusert for noen år tilbake. Metadon og Subutex skulle hjelpe misbrukerne til et verdig liv. Det manglet ikke på lovnader den gangen heller; om behandling og støtte, nær sagt i hue og ræva. Faktumet er at du skal være en rimelig ressurssterk narkoman for å orientere deg i hjelpeapparatet. De fleste er sågar avhengige av dertil ressursterke pårørende for å kunne leve opp til kravene om å motta denne “behandlingen”.

Jeg skal ikke bestride det faktum at substitusjonsbehandlingen demper jaget og behovet for å drive utstrakt kriminell virksomhet i jakten på dagens fix. Derimot er det fint lite annet det hjelper mot, så lenge ventetiden er lang og behandlingstiden kort. Ingen misbrukere slutter å være den de har utviklet seg til å være, “bare” fordi en del av jakten har opphørt.

- Sidemisbruk: Jeg kjenner ikke til en eneste heroinmisbruker i farten, som ikke misbruker tabletter eller andre stoffer i tillegg. Skal de få Vival og Xanor gratis også? Metadon på sin side gjør at ruspotensialet øker. Det er en gjensidig rusforsterkende effekt mellom Metadon og ethvert annet rusmiddel. Dette øker for det ene faren for en tilleggsavhengighet, da den hemningsløse rusen som ofte var målet før, nå er innen rekkevidde på en noe mindre synlig – men mer “akseptert” måte. For det andre lever mange i kontinuerlig livsfare med sitt sidemisbruk og er svært utsatte for varige kognitive svekkelser. Min personlige erfaring tilsier at vi – tross Metadonens inntog i familien, fortsatt er utsatt for løgner, trusler og tyverier. Jaget på tilleggsrusen MÅ ikke undervurderes. Det skal ekstremt mye til å bli kastet ut av LAR, og dessuten er det en smal sak for en dreven misbruker å manipulere urinprøvene de tar uten tilsyn på legesenteret. På hvilken måte vil utfordringen med sidemisbruk fortone seg annerledes for en heroinmisbruker som mottar fixet sitt gratis?

- Avtaler: Man kan tenke seg at misbrukeren som lever i en jevn (gratis) heroinrus, skal settes noen krav til for å bli mottaker (foruten å være sliten og langtkommen). Vil de plutselig våkne opp til verden og klare dette fordi de får heroinen gratis? Og hva skal man sanksjonere med om de ikke følger opp?

- ADL-ferdigheter: Activities of Daily Living. Herunder: Personlig hygiene, jobb, rene klær, ernæring, rydding, rengjøring m.m. Dette er ferdigheter de fleste av oss mestrer tilfredstillende. Misbrukere – enten det er pga manglende opplæring eller kognitive svekkelser, mestrer heller ikke dette av seg selv. Det krever for mange lang innlæring og betydelig tilrettelegging over tid. Det å mestre elementære ADL-ferdigheter tilfredstillende, er det som for mange vil oppleves som å ha et verdig liv. Når ikke denne treningen/behandlingen fungerer – og knapt nok eksisterer for dagens mottakere av Subutex og Metadon, hvordan tenker man seg da at en heroininst “plutselig” skal få verdigheten tilbake?

- Brutte og/eller overbelastede familierelasjoner: Summen av overnevnte problemstillinger fører til andre, mange og komplekse problemsstillinger. Det å ha mulighet til å være en del av en større sammenheng i verden, det å ha nære og gode relasjoner, er for mange en del av et verdig liv. (Ingen selvfølge for noen her i verden, det vet jeg) Misbruk (uavhengig av art) er dessuten en stor samfunnsøkonomisk belastning. Ikke bare på grunn av tyverier, vold og medisinering – men, også på grunn av de sterke ringvirkningene det gir for alle som står vedkommende nær. Søvnløshet, depresjoner og etterhvert manglende evne til å utføre eget arbeid delvis eller helt, er ikke uvanlig – og forårsaker mange sykemeldinger. Pr i dag er det lite familiearbeid som gjøres i kretsen rundt misbrukeren/Metadonmottakeren. Med mindre de er en del av et program på en av de få institusjonene som tilbyr dette. (De fleste misbrukere behandles poliklinisk – i den grad det lar seg gjøre, og at det kan kalles adekvat behandling). Heroinrusen vil være med å opprettholde sløvheten, likegyldigheten, den manglende evnen til å utsette egne behov eller forstå andres. Er det grunn til å tro at fokus på – og hjelp til familie og nettverk, vil følge med den heroinen som kommer gratis?

Personlig tenker jeg at forslaget om gratis heroin må sees på som et pinlig, men billig forsøk på å kjøpe samfunnet fri fra dårlig samvittighet. Om jeg tror det er håp for alle, skal forbli usagt. Men, det som fortsatt står uprøvd er større anvendelse av tvang for å komme i en behandlingsposisjon. For ikke å snakke om vilje, omsorg, utholdenhet og helhetlig behandling. Men, selvsagt – utløser ikke bare en rekke forpliktelser, det koster også penger.

Hva skjedde med å hjelpe dem, fremfor å gi dem en dose og glemme dem?

Da alle kritiserte deg for å ha gitt opp de narkomane sto du på rasjonalitetens barrikader. La gå at det høres både patetisk og patosfylt ut, men Bjarne-Håkon, i Kongeriket Norge var du fornuftens ensomme ridder.

Da din partikollega Saera Khan ringte til spåkona Lillian på stortingets regning kunne vi le det bort. I trygg forvissing om at du var der, Bjarne-Håkon, klar til å kjempe med skjold og lanse i vitenskapens navn.

Så kom dagen da Alt Det Onde skjedde. Dagen da du sto frem – i all din prakt – på forsiden av landets største avis og fortalte at Han-Hvis-Navn-Må-Være-Unevnt hadde kurert din sønn. Over telefon. For en sykdom som ikke akkurat er kjent for ikke å gå over av seg selv.

Du prøvde så godt du kunne på Redaksjon EN, og lovet at dette ikke påvirket ditt virke som helseminister. Du prøvde ei å overbevise noen, sa du. Du hadde bare fortalte en personlig historie på forsiden av VG. Det kunne da ikke være noen sak.

Men du sa også noe annet, Bjarne-Håkon. Du fortalte hele Norge hvordan den magiske opplevelsen fikk deg til å ta et oppgjør med din egen skepsis. At den sjelsettende opplevelsen i 1997 hadde gjort noe med din livsanskuelse.

Så hva skal vi tro, da?

Du prøver så godt du bare kan å ta avstand fra healere som tar seg betalt. Snåsamannen, han helbreder jo gratis, han! Men kjære Bjarne-Håkon Hanssen, skjønner du ikke betydningen av dine egne ord? Når du, som helseminister, sier på riksdekkende tv at telefonhealing har gjort noe med din livsanskuelse, skjønner du ikke hva det betyr? I så fall skal jeg tegne og forklare:

Det betyr at landets helseminister tror telefonhealing fungerer. Og syke folk bryr seg ikke så mye om hvor mye penger telefonen koster, så lenge den kurerer. Derfor bruker de årlig seks milliarder kroner på alternativ medisin i Norge.

Kanskje gikk deg opp for deg hva du sa, Bjarne-Håkon, mot slutten av Redaksjon EN. Det ser nesten ut som at du er på gråten. Og jeg feller nesten en tåre selv. Jeg vil ha Heroin-Hanssen tilbake. Ja, selv Pølse-Hanssen tar jeg til takke med.

Bare ikke Snåsa-Hanssen.

OKEI, SÅ KVA SYN møter meg då eg kjøper lunsj i butikken i dag? «Snåsamannen kurerte min sønn» over heile framsida av VG og eit fotografi av Bjarne Håkon Hanssen. Eg måtte sjå to-tre gonger, før eg begynte å le. Men eg burde grine—mannen er jo helseminister!

DÅ EG VAR LITEN snakka vi om kor rart det var å ha ein røykande helseminister, men røyking viser trass alt ikkje mangel på fagleg innsikt. Tru på healing tilsvarer derimot fagleg inkompetanse, og å reklamere for det i media er rett og slett fullstendig absurd.

PÅ DEN POSITIVE SIDA, så kom det faktisk endeleg ein kritisk artikkel—i alle fall til dels:

- Helseministeren forsøker å utnytte Snåsamannens popularitet for å gjøre seg selv bedre likt. (VG)

PERSONLEG TYKKJER EG denne mediestrategien minner litt om Jackass-konseptet: bli populær ved å ødelegge deg sjølv! Har han verkeleg ikkje spurt seg om det fins andre folkevalde som har blitt meir populære av å ringe «klarsynte»?

MED EIN SLIK HELSEMINISTER kunne like gjerne Snåsamannen sjølv hatt jobben—han er jo definitivt betre kvalifisert, sidan han ikkje tar betaling. Pakk sakene, Bjarne!

• Den Tvilsomme Humanist har meir
• Fleire postar om Snåsamannen

28.12.09: OG NO LURAR VG på om det svekkar helseministerens truverd at han ikkje støtta innføringa av røykelova? Hallo?

Snåsamann-sakene vil ingen ende ta. Og det blir bare verre og verre.

I dag har VG oppslag på at Snåsamannen kurerte sønnen til helseminister Bjarne Håkon Hanssen for… kolikk. Og dermed har altså Snåsamannen har fått konsesjon, autorisasjon eller hva det er de vanligvis deler ut der borte i byråkratiet – han anbefales i hvertfall av norske helsemyndigheter, og til og med toppsjefen.

Det dreier seg om nok en sykdom som hos alle barn går over av seg selv (selv om det selvsagt er slitsomt for foreldrene), nemlig kolikk. Hanssen avviser placeboeffekten, fordi sønnen var bare to måneder gammel, og ikke skjønte hva som skjedde. At foreldrene mente de fikk hjelp og dermed antakelig slappet av mer, overser han. Det er jo også foreldrene som selv har tolket dette som helbredelse gjennom fjernhealing i etterkant.

Det pussigste av alt er nemlig at Snåsamannen ifølge historien helbredet etter en telefonsamtalen mellom ham og Bjarne Håkon. De snakket om politikk og kolikk. Da Hanssen hadde lagt på, begynte det utrolige! Gutten prompet i 15 minutter (joda, bare hyggelig å kunne dele dette.) Så sovnet han.

Fjernhealingen hjalp i 3 – 4 dager, da måtte Hanssen ringe Snåsamannen igjen. De la på. Gutten prompet igjen og sovnet. Og siden var han ikke plaget med kolikk.

Årsaken til at babyen ble frisk, er selvsagt at det gikk over av seg selv, slik situasjonen er med de aller fleste sykdommer. Dette sier Bjarne Håkon selv også i intervjuet med VG:

- Håkon nærmet seg jo alderen der kolikk ofte går over, men både jeg og Rigmor følte den gangen at han ble kurert av Snåsakaillen.

Nettopp. Der har vi forklaringen på det uforklarlige.

PS: Legger forresten merke til at VG sparer oppslagssaken sin. Den er ikke på nett. Det er kanskje for å skjerme papir, eller så har de ikke rukket det ennå. Men allerede har fire – fem rukket å skrive sitatsak på den.