…over altanen! Da kan man nyte hvor deilig det er å sitte ute, iført sin tykkeste hjemmestrikkede jakke, mens regnet øser ned like utenfor gelenderet.

Jeg syns det var uventet inspirerende å sitte i den friske regnluften, med en skog av pelargonier på den ene siden av meg, og roser og lavendel på den andre. Plutselig ser jeg uant potensiale for altanen, strikketøyet og meg selv! Og som en bonus er jeg kommet et stykke videre på et prosjekt som har veid noen kilo i samvittigheten min.

Etter halvannen uke med flott vær i Bergen har det tatt helt av på altanen. Rosene som ble beskåret ganske radikalt i vår, trives tydeligvis i solen.

Vi har hatt få problemer med lus på rosene i år, men merker selvsagt at lusene er glad i de rosene som har flest direkte soltimer. Mye kan gjøres ved å fjerne lusene manuelt etter hvert, men i tillegg prøver jeg å begrense omfanget ved å bruke planter som lusene ikke er så glade i. Tagetes er tips fra hagesenteret, foreløpig ser det ut til å virke.

Årets pelargoniumstiklinger er ankommet! De ble bestilt på nettet, omsorgsfullt pakket inn i fuktig avispapir og sendt halve landet over i en pappeske. Jeg var veldig spent på om de ville overleve dette, men etter en uke hjemme hos meg er jeg nå ganske trygg på at samtlige vil klare seg. I år har jeg satset på et par zonaler med litt sartere blomsterfarger enn de man ofte finner hos blomsterhandleren, i tillegg til at jeg har våget meg på noen duftpelargonier.

I vinduskarmen hjemme hos oss ser det nå ut som i et drivhus, men det er i kjøligste laget ute på altanen foreløpig. Ah, jeg gleder meg til å ha uanstendig mange blomster på altanen, i år igjen!

Fremdriften er puslete i bedet foran huset mitt, 209 meter over havet.
Jeg skal forsøke å følge vårens komme med regelmessige bilder. Kanskje det kan bli en kul serie til slutt?

Vårsolen, i form av noen pjuskete, små hestehov, skinner på mitt kjøkkenbord!

For tre uker siden skrev jeg et innlegg om mitt vekslende hell med pelargonia. Der nevnte jeg at det så ut til å være håp for altankassepelargoniaen min, som plutselig kom med et par stakkarslige blomster.

Jeg tar det tilbake. Det er absolutt ingenting stakkarslig over denne blomsten:

Samboende pelargonia og margeritt

Nelly Moser blomstrer

Det ble faktisk Nelly Moser som vant konkurransen om første åpne blomst, og det til tross for at The President vokste overlegent fortere i begynnelsen.

Begge klematisene har fått massevis av knopper og jeg håper at de vil blomstre helt til høsten så smått setter inn.

Stripete Nelly

Også Presidenten kan skryte av et par blomster:

Lilla president

Flammentanz, baby.

Rosen “Flammentanz” lever virkelig opp til navnet sitt. Den trives på altanen med morgensol og står nå med en utrolig blomsterprakt. Hver stengel har 10-20 blomster og knopper, og blomstene folder seg nydelig ut og viser den gule pollenstanden i midten. Dessverre dufter den ikke, men skuffelsen over det lar seg døyve av blomsterkassen med lavendel som står like ved siden av. Der blomstrer det også for øyeblikket:

Blomstrende lavendel

Hver eneste sommer så lenge jeg kan huske har min mor kommet med samme kommentar når vi har gått forbi pelargonier i blomsterbutikken:

“sånne blomster hadde alltid min bestemor på altanen om sommeren! hun hadde alltid lakserosa blomster og de holdt seg hele sommeren!”

Alltid når jeg har lurt på hvorfor mamma selv aldri har eid så mye som en eneste pelargonia, så har jeg fått det samme svaret:

“jeg har jo ingen altankasse.”

Vel, nå er jeg selv blitt innehaver av både altan og altankasser og har prøvd meg litt frem med pelargonier de to siste somrene. Et og annet har jeg faktisk lært, til tross for at forbausende mange av mine pelargonier ender med å se slik ut:

Hva har jeg altså lært?

1. Pelargonier liker ikke regn. Med andre ord passer de aller best i krukker i en by som Bergen, da kan de flyttes under tak mens de verste regnbygene plasker ned. Dersom man bare lar dem stå, øker man sjansene betraktelig for et resultat som i bildet over.
2. Pelargonier trives best ute i solen. Inne i solen er ikke like bra, det får faktisk blomstene til å falle av og resulterer i en pelargonia som i bildet over. Da jeg i vår gikk til innkjøp av 4-5 pelargonier, var jeg usikker på om det var lunt nok ute til at de ville tåle det. Hønemor som jeg er beholdt jeg alle bortsett fra én innendørs i påvente av mer stabilt vær. Den ene jeg glemte på altanen ser nå slik ut:



3. Og det er håp, selv for en pelargonia som har mistet alle blomstene og ellers ser ut til å ha gitt opp ånden. Altankassepelargoniaen min, som har fått sin dose med regn, kommer nå med et par blomster:



4. Også én av de tidligere nevnte “overbeskyttede” plantene har vågd seg med en liten blomst:



5. Det aller viktigste jeg har lært om pelargonier er imidlertid: IKKE ØDELEGG DEM I UTGANGSPUNKTET!

For noen måneder siden sådde jeg et lite utvalg av frø, blant annet tomat, chili, basilikum og oregano. Oreganoen ga jeg opp og lot forgå, der hadde jeg sådd alt for mange frø i hver potte og selv om jeg tynnet ut etterhvert, endte det opp med en liten grønn afroparykk i barbiestørrelse og bare pinglete, små stilker.

De andre sortene har jeg heldigvis vært heldigere med, men så er det dette med hvor man skal gjøre av plantene etterhvert som de vokser seg store? Ettersom jeg har altan på begge sider av leiligheten, hadde jeg tenkt at “soveromsaltanen” skulle bli en nyttealtan, med tomatplanter og duftende lavendel og i det hele tatt.

Basilikumen min kremtet imidlertid under vanningen i dag og minnet meg på at vi befinner oss i Bergen.

Dette er altså to planter, ompottet i næringsrik jord i stor potte og satt ut i frisk luft, full i forutsetninger for vekst og trivsel:

Mens dette er én enslig plante, fremdeles i potten etter første omplanting fra torvbriketten og derfor fremdeles inne på spisestuebordet:

Det skulle vel ringt en bjelle før, i og med at basilikum opprinnelig kommer fra noe varmere strøk enn selv min soveromsaltan kan tilby.

Norsk garnterforbund har kåret praktlewisia til årets staude 2008. Hensikten med denne kåringen er å promotere staudearter som er pene og lettstelte og dermed fortjener et opphold i en hage nær deg. I utgangspunktet er praktlewisia en plante som ikke krever noe særlig hverken av jordsmonn eller vanningsforhold, og den trives derfor i skråninger og under skrinne forhold. Hos meg står de i en gammel emaljert fiskepanne, noe som så langt ser ut til å gå utmerket.

Lewisia finnes i ulike rosa/ferskenfarger og har vintergrønne, sukkulente blader. Den blomstrer i mai-juni, men skal etter sigende blomstre på nytt i august.

Klematisen som ble plantet for tre ukers tid siden har skutt voldsomt i været.

“The President” vokser betydelig raskere enn “Nelly Moser”, men sammen kommer de nok til å dekke veggen med både blomster og grønt før sommeren er over. Dessverre har klematis en tendens til å få lus, selv i et skjermet miljø på en altan. Vi har sprayet med lusespray én gang så langt i år og det ser ut til å ha tatt knekken på dem. Bare husk å spraye om kvelden etter at solen har gått ned – ellers får bladene brannskader.

Det er egentlig ganske fascinerende hvor om seg klematisen egentlig er. Man kan se at den vokser dag for dag, og stenglene snor seg om hverandre og espalieret. Hvis man vil være med på å bestemme hvor planten skal vokse, må man faktisk se til den hver eneste dag.

På lørdag gikk jeg fullstendig amok på et hagesenter og forsto plutselig hvorfor det plutselig føltes som om det hastet litt med å etablere seg i egen leilighet. Jeg tror det må være det statiske aspektet i det hele som tiltaler meg så veldig, vi har en leilighet som er vår og vi vet at vi skal bo i den lenge. Endelig!

Ingenting i veien for å beplante altanen til trengsel, altså. Vi skal jo være her neste sommer også.

I et hjørne med halvskygge skal det bo en kaprifol.

Kaprifol har vist seg å være en veldig villig og hardfør plante som det nærmest ikke lar seg gjøre å ta livet av. Den vokser voldsomt og kan både slynge seg og henge, alt etter som hva man vil. Tidlig på våren får den blader med et skjær av noe rødlig i seg og i løpet av sommeren blomstrer den med litt avlange blomster. På høsten blir så disse til røde bær. Jeg har valgt en helt vanlig kaprifol uten noe mikkmakk, den har hurtig vekst og blomster med relativ sterk duft. Perfekt.

Den ser foreløpig litt puslete ut, men det regner jeg med at kommer seg i løpet av de neste ukene. Jeg har brukt en høy potte i sink – og for alle dere som syns at dette virker som en god idé: HUSK Å LAGE HULL I POTTEN! Det gjøres enklest ved å slå et par spikerhull langs skjøten mellom bunnen på potten og sidene.

På helveggen på altanen skal vi ha klematis. Dette er nok en vidunderplante som jeg skulle ønske at jeg hadde oppdaget tidligere. Den vokser så fort at man omtrent kan se forskjell fra dag til dag og en enkelt klematisplante kan i løpet av kort tid dekke en hel vegg. Den trenger riktignok noe å klatre etter og litt vann av og til, men ellers er dette en nærmest vedlikeholdsfri plante. Det eneste man egentlig må tenke på er at klematisen skal beskjæres virkelig kraftig om våren – FØR den begynner å spire igjen. Fjorårets skudd vil da ha blitt brune og forgrenede, så det er lett å se hva som skal vekk. Dersom man ikke beskjærer (noe som også går helt fint) vil man etterhvert få en plante som er brun og naken nedentil, med en svær grønn parykk oppe. Det fungerer også, for de som liker dét!

I år falt valget på den relativt trauste og greie “The President”, som har store blå blomster hele sommeren gjennom, og den litt mindre hardføre “Nelly Moser”, med hvit-og rosastripede blomster. Jeg gleder meg veldig til de blomstrer!

Resten av plantene er ennå ikke utplantet i krukkene sine, men jeg kan si så mye som at det kommer til å blogges om klatreroser og pasjonsranker, altankasser og ikke minst om pelargonia fremover. Så er dere advart!