Bok nr. 3 i serien “The book of Words”.

Fortsatt en grei og underholdende serie å lese. Uten å si for mye:  Melliandra gjenomgår en hel del, jeg liker fortsatt Nabber, Tawl helter i vei og det var greit å få med seg slutten på serien.

Denne boka leste jeg forresten på et lånt Sony-lesebrett.

Liten og hendig sak, men jeg trenger nok enten større skjerm enn 6″ eller kanskje det holder med bare litt flere fontstørrelser?  Litt usikker på akkurat det. 

Jeg hadde aldri hørt om Wings før jeg kjøpte den på Ark på flyplassen. Den skinnende forsiden var nok til å få oppmerksomheten min, og jeg har ikke angret etterpå!

Om boka:
Laurel has always lived as an ordinary girl – but now something is happening to her. Something magical. In this enchanting tale of magic, romance and danger, everything you thought you knew about faeries will be changed forever.

Min mening:
Jeg synes boka var litt treg til å komme ordentlig i gang. Det føltes litt som at det ble spolt over en del, bare for å komme kjappere fram til det som var spennende. Allikevel var boka utrolig fengende når den først kom i gang. Jeg ble overraska gang på gang, og hadde aldri klart å forutsi alt som hendte. De tre hovedpersonene blir levende og godt beskrevet, og det er tonnevis av kjemi mellom dem. Det står på baksiden av boka at alt man trodde man visste om feer ville bli forandret, og det kan jeg skrive under på. Jeg har lest utrolig mange overnaturlige bøker de siste årene, men Wings er helt original, og jeg klarte ikke å legge den fra meg. Dette er første bok i en serie på fire, og neste bok kommer ut i første halvdel av 2010.

Ny Konrad Sejer-krim. Jeg syns det var en grei krimbok uten for lettvinte løsninger. Innmari lettlest var den også – tror jeg brukte maksimum 3 timer. Jeg vet ikke om det egentlig er et ord, men jeg vil kalle den en hverdagskrim.  (Avisene finner stadig på nye ordkombinasjoner, så jeg kan vel også sette sammen ting?)

Jeg syns forfatteren gir et godt innblikk i tankene til både de som opplever ugjerninger og de som begår dem.  Det kunne kanskje være en god bok å sette ungdomsskoleelever til å lese. Den kan gi et lite innblikk i hvordan såkalte guttestreker kan innvirke på andre menneskers liv, og at slike streker kan få uante konsekvenser for en selv og andre.

Vi møter igjen arkeologen Bjørn Beltø fra “Sirkelens ende” og “Paktens voktere”. Han kommer over et gammelt manuskript, og må (igjen) unnslippe gale/fanatiske forfølgere for å komme til bunns i et mysterium.

Lettlest og spennende bok, men jeg merker den mister litt grepet for meg etter at de har kommet seg inn døren i babels tårn.. (s. 391 i hardcover-utgaven). Kunne da hatt en bedre slutt..?

Vi følger møllersønnen Johannes og Victoria fra en herregård. Han forelsker seg, men vet den sosiale avstanden er for stor. Han drar ut og blir med tiden en anerkjent dikter, men glemmer henne aldri.

Victoria på sin side må med tiden forlove seg med en rik mann, da hennes far trenger penger for å holde slottsgården ved like.

Deres veier krysses iblant, men om det ser ut til at de skal få et lykkelig øyeblikk nå og da skynder en av dem, oftest Victoria, å ødelegge det.

De to er, som Hamsuns figurer ofte er, noe sære, humørskiftende, og klare produkter av sin tid. Lykkelig kjærlighet finner du sjelden hos ham.

Boka er godt skrevet og er kort og lettlest.

Halfdan W. Freihos har skrevet bok igjen. Forrige gang het boka Kjære Gabriel. Den fikk et unisont kritikerkorps til å juble. Denne boka er noe av det vakreste som er skrevet på norsk, meldte Dagbladet. Anmeldere velsigner ikke – men anbefale det kan vi. Det er herved gjort, skrev Jyllandsposten. Kjære Gabriel öppnar våra ögon for det oändliga eventyr som språket är. Hilsen Expressen.

Hvor sannsynlig er det at forfatteren av denne boka ved neste bokforfattelse skulle mislykkes helt? Liten, vil vel de fleste mene. Kjell Olaf Jensen, kritiker i Dagsavisen, er hyperkritisk og spør: Var nå dette nødvendig? Han mener at Freihows siste roman, som bærer navnet Du er ikke sann, er noe surr. Alle karakterene i boka er stive og vilt usannsynlige papp-parodier i en intrige som tar fullstendig av fra vår verden, påstår Jensen.

Innholdet er et sammensurium, gjentar Igjensen, og språket er ikke noe bedre. Det Freihow vil ha fram presenteres i et språk og i en stil og syntaks som er så hinsides at det er – nei, ikke en svir, men et slit. Han sier også at boka er skrevet på en mildt sagt knotete måte.

Jensen tar feil.

For det først er lite av det han sier “mildt sagt”. Det ser, umildt sagt, ut som han koser seg med å dynge på med kaudervelsk kritikk. Jensen er, og her tror jeg vi godt kan bruke uttrykket “mildt sagt”, misunnelig. Han kunne aldri ha skrevet så godt selv.

For det andre har Freihow jobbet med språk hele sitt liv, fra ulike vinkler. Som kritiker, som forlagsredaktør, som oversetter og som forfatter. Altså, det finnes grenser for hvor dårlig en slik mann kan uttrykke seg. La meg forsiktig, nei, uforsiktig, minne om at det finnes gode og dårlige tekster, og det finnes gode og dårlige lesninger.

For det tredje er Aftenpostens anmelder Svein Johs Ottesen, direkte uenig med Jensen. Hør bare hva han mener om språket i boka: Freihow skriver utsøkt norsk. Anmelderen i Bergens Tidende skryter også av språket, selv om han ikke er udelt begeistret for alle sider ved boka.

Både Dagsavisen og Aftenposten kan ikke ha rett. Noen snakker ikke sant. Noen har ikke gjort jobben sin her, og nå som jeg har lest boka, vet jeg hvem det er!

Jensen sitter med et stort ansvar. Jeg leste hans anmeldelse først, og den fikk meg nesten til å droppe boka. Hvem får lyst til å lese en mildt sagt knotete bok? Jensen går ikke av veien for å komme med uoverveide overdrivelser heller. Han gjengir en periode fra Freihows bok som liksom skal bevise at boka er skrevet med dårlig språk. I denne perioden skal det visstnok være et dusin språkblomster som med fordel kunne vært fjernet. Siden jeg må innrømme at jeg ikke har samme språkblomstkapasitet som Jensen, ber jeg ham innstendig: Avslør dem for meg! Kom med dem, alle tolv! Sant å si tror jeg Jensen skal få problemer med det. Han nekter seg ikke upresise og ja, usanne, karakteristikker for å ta knekken på Du er ikke sann.

Heldigvis leste jeg også Aftenpostens kommentar til boka. Dermed våknet leselysten igjen og  jeg la inn en bestilling på Du er ikke sann hos biblioteket mitt.

Min vurdering er at boka til Freihow er både morsom og klok. Miljøet er lagt til den norske forleggerbransjen. Det er et miljø han har førsteklasses innsikt i. Selv har jeg vært nok i kontakt med forleggere til å kunne si at det er lett å kjenne seg igjen.

Det er ikke mindre enn deilig å lese denne velfomulerte teksten som våger å rette søkelyset mot pompøsiteten og selvgodheten som vitterlig finnes i rikt monn i bransjen. Boka gjør mye annet også. Les den selv og se om du finner ut noe mer om illusjoner og desillusjoner.

Mange av setningene er så gode at de med fordel kan hogges i stein. De vil bli stående.

Dette skulle være den lette boka i boksirkelrunden denne gangen. Etter litt mer møtetidbytting endte vi imidlertid opp med 3 bøker, og “Victoria” av Hamsun var definitivt veldig mye lettere å komme gjennom.

Mesteren & Margarita måtte jeg bare gi opp etter rundt 60 sider.. Onkelen min sier det er den beste boka han har lest, men man trenger kanskje en meget solid dose interesse for historie for å like den?

Uansett, tilbake til “Arvetanten”. Jeg begynt med friskt mot på denne, men etter få kapitler var det mye større persongalleri enn jeg hadde håp om å få helt oversikt over. Mange av dem hadde lange, italienske navn på G. Småforvirret og ikke helt grepet ble det til at denne boka stadig ble lagt til side for bøker som grep litt mer tak i meg. Jeg hadde imidlertid bestemt meg for at jeg skulle gjennom denne, og hadde en viss sympati for hovedpersonen, så jeg fikk da til slutt tygd meg gjennom saken.

Handlingen er lagt til Sicilia på 1800-tallet. Vi følger Constanza og hennes familie gjennom kjærlighet og død, opprørstendenser i de lavere klasser, fremvekst av mafiaen og store familiekonflikter.

Moren liker henne ikke, og hun skiller seg utseendemessig ut fra alle andre i familien. Andre i familien viser seg etter hvert å også ha sine tvilsomme historier.

Jeg både liker og misliker denne boka. Historien vekslet mellom å kjede meg og å fenge meg. Så.. hvis du liker herregårdsromaner og håpløs kjærlighet er det kanskje boka for deg. Jeg har ikke noe i mot noen av de to tingene egentlig, men jeg falt ikke for denne likevel..

Og det er ei åsåm bok! Bare så det er sagt.

Helt siden jeg så en video av en TED-talk hun hadde hatt, på en eller annen blogg (kan det ha vært SerendipityCat?), har jeg hatt lyst til å lese boka. Her er videoen:

Språket i boka er veldig likt sånn som hun snakker i foredraget, og det var litt artig. Mens jeg leste var det nesten som å høre henne snakke.

Plottet er en reise forfatteren har tatt; først til Italia, så til India og til slutt til Bali. Boken er delt inn i tre deler; en del for hvert land. Etter at hun skiller seg, drar hun til Italia for å lære seg italiensk. Bare fordi hun har lyst.

Så drar hun til India, for å bo i en Ashram, som er litt som et kloster, sånn som jeg forstår det, der de står opp klokka 03.30 for å be og mediterer mye.

Til Bali drar hun for å finne en balanse mellom spiritualitet og det vanlige liv, eller noe sånt.

Jeg likte kanskje best kapittelet om India. Jeg følte sånn med henne når hun måtte opp klokka 03.30, fordi jeg plutselig måtte stå opp klokka seks for å være med på yoga (veldig hardt for meg; jeg synes det er vanskelig å stå opp halv åtte…).

Det var liksom akkurat rett tidspunkt å lese boka, for meg, men mest av alt så likte jeg språket; fullt av metaforer, litt uventede vendinger… Av og til lo jeg høyt mens jeg leste.

ETA: Ladybug har også skrevet en (mye lengre) anmeldelse av samme boka.

Dato: 6. Oktober

Tittel: 2 pac

Forfatter: Esben Dansken Von Ullbæk Bundgaard Jørgensen-Selvig

Forlag: Gyldendal

Bok type: Biografi

Sider: 96

Utgivelse år: 2008

Språk: Norsk Bokmål

Forfatteren Esben fra Danmark (født i 1978) er både musiker og forfatter. Han er kjent som Dansken. Han debuterte med denne boka (2 pac IKON) i 2008.

Tupac Shakur var en rapper og en skuespiller for ca 20 år siden. Fra å være en uskyldig person endte han opp som en kriminell artist og skuespiller. Han elsket å lese bøker, dikt og poesier. Tupac Shakur døde da han var bare 25 år, men det er fortsatt rykter om at han lever. 2 Pac levde mye i fattigdom, hans musikkarriere begynte med en dopdealer som ga han råd om at han burde drive med musikken isteden å selge dop som 2 Pac virkelig gjorde, han skrev tekster om hvordan det er å være fattig og leve hardt En av de første sangene hans var blant annet Thug Life, og videre i musikkarrieren hans leser du i boka. Han gikk også blant annet på teaterskoler for å bli en skuespiller som moren sendte han.

I denne boka forteller forfatteren mye om livet til 2 Pac og i tilegg forteller forfatteren også hvordan han fikk forespørselen fra Gyldendal og hvordan han fikk skrevet boka.

Hovedpersonen i denne boka er selvfølgelig 2 Pac. Andre personene som er med (i denne boka) er moren, vennene til 2 Pac, gjengene rundt han og noen kjente rappere som B.I.G og P.Diddy.

I denne boka har forfatteren i førsten og slutten av boka skrevet som 1.person (jeg) altså han forfatteren forteller om sitt arbeid med denne boka, men i mellom førsten og slutten har forfatteren skrevet 3.person (han/hun) fordi det var der Biografien om 2 Pac startet. Altså er denne boka en biografi av 2 Pac.

Boka dreier seg mest om 2 Pac’s liv og musikk. Det viktige (i denne boka) er å lære om livet til legenden 2 Pac som var en av de beste rapperne som døde så tidlig i livet og fortsatt vet ikke noen hvem som drepte han. Boka er en veldig bra biografi, og man forstår ganske mye av det og man blir ikke lei av seg å lese den fordi det er en veldig spennende bok, man får lysten til å lese denne og mer. Språket er passe lett og egentlig veldig lett å forstå.

Jeg likte denne boka veldig bra, den er lett å lese, og veldig spennende og det er en veldig bra ungdomsbok for denne alderen 13 til 17. Forfatteren har brukt kilder fra mange forskjellige steder og har fått til en veldig bra ungdomsbok som jeg anbefaler, den inneholder mye spenning.

Anonym

Siden jeg har gitt meg selv munnbind når det gjelder personlige ting frem til neste uke, tenkte jeg å slenge inn en liten bokanbefaling.

Glass Houses: The Morganville Vampires – Rachel Caine

College freshman Claire Danvers has had enough of her nightmarish dorm situation, where the popular girls never let her forget just where she ranks in the school’s social scene: somewhere less than zero. When Claire heads off-campus, the imposing old house where she finds a room may not be much better. Her new roommates don’t show many signs of life, but they come out fighting when the town’s deepest secrets come crawling out, hungry for fresh blood…

Jeg har lest veldig mange vampyrbøker den siste tiden, men Glass Houses er faktisk original. Hovedpersonen Claire er ikke sutrete som Bella eller irritabelt perfekt som Elena, faktisk er hun helt normal. Plottet tar flere vendinger som jeg aldri ville gjettet, men som fungerer utrolig bra. Det eneste negative med denne boka, er at jeg ALDRI har opplevd en mer irritabel/fæl/spennede slutt. Seriøst, de 5 dagene play.com brukte på å sende oppfølgeren var alt for lange.

Da var det endelig min tur å skrive. Før meg var Heidi, og den neste i turnéen er Knirk.

Det har vært mange bloggere før meg, og (naturlig nok) er reaksjonene deres forskjellige. Blant annet synes noen at den er tunglest… Det synes absolutt ikke jeg. Genesis harr 132 sider, som jo er veldig kort. Jeg er enig med Beatelill når hun sier at det er mer en novelle.

Jeg vil påstå at handligen er litt treig i starten, men jeg kjenner godt igjen den følelsen av å ha en viktig eksamen som en må slite seg gjennom, sånn som hovedpersonen har. Det er nemlig det som er handlingen; Anaximander har alltid vært interessert i livet til den historiske personen Adam Forde (2058-2077), som forandret samfunnet helt. Hun forteller om hans liv gjennom hele boka.

Som du skjønner er det science-fiction som er genren. Det ser en vel også på omslaget, som har et bilde av “Art” (forkortelse for “Artificial Intelligegence”). Art er en robot med sjimpansehode, som Adam Forde snakket mye med. Anaximander har lagd hologrammer av samtalene deres for å vise sensorene.

Vendepunktet overraska meg skikkelig. Det snudde helt opp-ned på synet mitt op karakterene i boka, men kanskje hadde historien vært bedre dersom den ikke hadde vært så lang? 136 sider er kort for ei bok, men for en novelle er det skikkelig langt. Sannsynligvis ville forfatteren tjent mindre på ei novelle, så sånn sett var det kanskje lurt å lage den så lang.

Her er boktraileren til Genesis, jeg liker disse boktrailerene; de får bøkene til å se så spennende ut. Det gjør gså denne.

Jeg hadde få forventninger da jeg satte meg ned for å lese boka, men noen hadde jeg: visstnok skulle den få meg til å tenke, men jeg syntes heller at den fortalte meg hva jeg skulle tenke. Jeg hadde en mistanke om at den skulle ligne på filmen “Planet of the apes” (pga coveret), og uten å gi vekk for mye av handlinga så gjorde den det. Litt.

Dette er ikke ei bok jeg ville kjøpt eller lånt på biblioteket av meg selv. Den er alt for tynn til at jeg hadde orka, og for at jeg ikke skulle lese den ut med én gang måtte jeg spare ganske kraftig på lesinga (jeg hadde den, og bare den, med på fjellet i september…). Det skal visstnok være ei ungdomsbok, men jeg ser ikke egentlig hvorfor. Jeg har i det heletatt vanskelig for å se for meg poenget med aldersgrenser på bøker (bortsett fra som guideline til de som skal kjøpe bøker til andre, kanskje?), så muligens burde jeg ikke si så mye om dét.

Genesis er en ok bok å lese én gang, men så kommer den til å samle støv i bokhylla for resten av livet. I alle fall for min del.

Jeg har ikke lest noe særlig filosofi-bøker (bortsett fra Sofie’s verden), men jeg har lest en del science fiction. Det finnes mye bedre science-fiction enn Genesis. Gå og les “Animorphs”, “Vokterne”, “The Hitchhiker’s guide to the Galaxy” eller noe.

Dersom du likevel har lyst på boka, kan du kjøpe den her til 299kr. o_0

Mer info om bokbloggturnéen kan du finne på facebook-gruppa. Dersom du er blogger og har lyst til å være med på neste turné kan du melde deg på her.

Hvis du kan svare på spørsmålet “Hva skiller en ungdomsbok fra en voksenbok?” kan du jo være med i cappelens bokbloggkonkurranse. Svaret sendes til tekst@cappelendamm.no, og du kan vinne en masse bøker (Genesis av Bernard Beckett, Barsakh av Simon Stranger, Jakten av Baroch Tendler, Bare for en uke av Tone Ørvik, Dogge av Mikael Engström, Gatas Parlament – Røverhistorier & raptekster, Mørkeboka av Sigbjørn Mostue). I tillegg premierer de ti innlegg på diskusjonsforumet med valgfri Cappelen Damm-bok eller to kinobilletter. Konkurransen avsluttes 10. Oktober.

Har nylig av lest siste side skrevet av Guillou om tempelridderen Arn Magnusson og om arven etter ham. Det har vært en fantastisk reise, og jeg skulle veldig gjerne sett at den hadde vart enda lenger.

Disse 4 historiske romanene har åpnet en for meg helt ukjent epoke i Sveriges og Nordens historie. Hvordan Norge ble “kristnet” og samlet til ett rike, lærte og husker jeg en del om fra pensum i ungdomsskolen og på videregående.  Men Sverige på den tiden var et blankt ark i min bevissthet. Likeså  var Tempelriddernes og korstogenes historie ganske ukjent for meg, og de bitene og bildene jeg hadde i hodet mitt var ikke pene å se på.

“Veien til Jerusalem” fanget meg etter bare få leste sider. Guillou skriver så levende, naturlig detaljert og beskrivende at det er vanskelig å ikke se alt for seg som i en velressigert film. Personlighetene  som skildres må jeg bare bli glad i, le med dem og lide med dem. Det som fascinerte og begeistret meg aller mest i den første boken, var at de frankiske munkene som gutten Arn vokser opp hos,  kom til “det mørke landet i Nord” ikke bare med Guds Ord, men med u-hjelp i form av lærdom og bistand for fremskritt innen kosthold, jordbruk og hygiene. Mye tyder på at disse Guds tjenere gjorde en betydelig innsats for å hjelpe nordboerne flere steg fra vikingetiden til riddertiden.

Da jeg hadde lest ferdig “Veien til Jerusalem” var jeg allerede blitt så glad i Arn, at det var en selvfølge for meg å lese videre.

“Tempelridderen” handler mest om Arn i Det hellige land, og hans elskede Cecilia´s  lidelser i klosteret.  Boken er utrolig spennende, og selv ikke lange detaljerte beskrivelser av militære manøvre og strategi eller kavallerienes formasjoner i strid blir noensinne kjedelige. Det er heller oppslukende og jeg syntes det var utrolig vanskelig og sårt å legge fra med boken for å ta helt nødvendige pauser. Guillou må ha gjort et vanvittig forarbeid og dyp-studier under skrivingen av disse bøkene. Det er utrolig vanskelig å vite hva som er fakta og hva som er fantasi av det han skriver, men det at hovedpersonene i bøkene er historiske virkelige personer gjør historien enda mer fascinerende for meg. Relasjonen som utvikler seg mellom Tempelridderen Arn og Saladin – kristendommens farligste fiende – er utrolig spesiell og tankevekkende.

“Riket ved veiens ende” er delvis sitrende og ulidelig spennende. Kommer de elskende til å møtes igjen? Og i tide???? Det ble mye tårer på meg mens jeg leste denne boken, kanskje mer enn begge de to andre bøkene til sammen…. Og så er det videre så fantastisk å lese om hvordan Arn bringer med seg alt det nye og fremmede, og hvordan det blir til så enormt stor velsignelse, vekst og fremgang. Ja, kanskje var det helt avgjørende for Sveriges videre vekst og utvikling til å bli et samlet rike, og videre.

I alle fall er det det intrykket jeg har etter å ha lest også den fjerde boken “Arven etter Arn”. Den Arn Magnusson som ble fostret og formet først 10 år i kloster og 20 år som tempelridder i Midtøsten, og det han brakte med seg derfra fikk avgjørende betydning for hvordan nasjonen Sverige ble bygget. Det var barnebarnet Birger jarl som fullførte verket, med farfarens visdom og kunnskap og sverd.

Jeg anbefaler alle fire bøkene på det sterkeste. Det er fantastisk levendegjøring av historien.

”Historien om Edgar Sawtelle” er nettopp en slik  vakker og annerledes bok.  Fortellingen foregår på den amerikanske landsbygda;  i Wisconsin. Her møter vi den unge, stumme gutten Edgar. Foreldrene hans driver et hundeoppdrett,  som også den unge Edgar etterhvert  får ta  del i. Han utvikler en helt spesiell måte å kommunisere med hundene på.

Som matmor til to firbeinte ga denne romanen meg ny innsikt i forholdet hund menneske. David Wroblewski skriver så overbesvisende og detaljrikt om valping, stamtavler og kennelliv – at selv for en utålmodig leser blir drøye 570 sider for kort!  Anbefales til alle hunde-eiere!

Nygårdshaug har skrevet en ny god bok. Det er jo det han pleier å gjøre. Riktignok var den forrige boka hans et katastrofalt dårlig sammensurium, men vanligvis er bøkene hans spennende, lærerike, makeløse og i høy grad lesverdige. Så også denne. Dagbladets anmelder anbefaler spesielt enhver FRP-er å lese boka. Jeg forstår hva som menes. Boka bør leses av alle andre med snev av politisk interesse også.

Også Dagsavisen er positive til boka.

Selv er jeg fascinert av den blandingen av faktastoff og diktning forfatteren byr på. I den forrige boka ble det et udelikat oppsop. I den nyeste boka er et blitt en lekker paella.

Oi, da har jeg meldt meg på den andre bokbloggturnéen, ever.

Hva er en bokbloggturné, sa du? Jo, det er akkurat det det høres ut som… Mange bloggere får tilsendt ei bok å lese, og så skal de skrive litt om den og hva de synes og legge det ut som et innlegg på bloggen sin.
Boken jeg (vi) skal anmelde heter “Genesis” og er skrevet av Bernard Beckett.

Repbublikken har gjenoppstått etter en verdensomspennende pest. Innbyggerne er i sikkerhet, isolert fra resten av verden, og langt fra frie.

Anaximander er oppe til en fem timer lang muntlig eksamen. Består hun prøven, blir hun medlem av Akademiet – institusjonen som styrer samfunnet hun lever i. Emnet for prøven er selvvalgt: livet til legenden Adam Forde. I løpet av dagen tvinges kandidaten til å se den grusomme sannheten om sin egen verden i øynene.

fra: Cappelen Damm’s nettside

Så den høres ganske spennende ut, synes jeg da (ellers hadde jeg vel heller ikke gidda å meldt meg på, liksom). Av en eller annen grunn tenker jeg på “Planet of the apes” når jeg ser på omslaget, men jeg tviler på at boken ligner på den filmen. Jeg er spent på hva aper har med saken å gjøre…

Bokbloggturnéen har ei facebook-gruppe, der du kan finne info om forrige bokbloggturné, neste bokbloggturné og denne bokbloggturnéen, blant annet. Hvis du er blogger og har lyst til å bli med på neste bokbloggturné så kan du melde deg på her.

Min anmeldelse kommer 3. september oktober, selvfølgelig. Bloggturnéen starter hos Myldretid den 8. september. Dette blir spennende =).

Jeg har ikke funnet så mange sci-fi bøker som jeg har hatt problemer med å legge fra meg, men denne var meget godt skrevet. Jeg syns den var bedre enn “Twilight”-serien, men det kan jo være fordi jeg tydelig merket at den var skrevet for ungdom, mens jeg selv ikke helt er i den kategorien lenger.

Uansett: Jorda, og diverse ukjente planeter, er invadert av en art som kaller seg sjeler. De er små, sølvfargede, larveliknende vesener som bli operert inn i bakhodet på verten. Deretter overtar de kontrollen over vedkommende. De fleste av menneskene er allerede under kontroll.

Vi følger en kvinnelig sjel med som blir kalt Wanderer. Hun er plassert i kvinnen Melanie Stryders kropp, men finner fort ut at hun ikke er alene i hodet. Melanie nekter å la seg blekne bort. Hun har sterke minner om både mannen hun elsker og broren Jamie som hun har tatt seg av tidligere. Disse påvirker etter hvert også Wanderer, og de to legger ut på leting sammen etter et bortgjemt sted som hennes onkel har snakket om.

Hun/de finner opprørerne, men de hater sjelene for det de har gjort. Jeg liker hvordan hun skriver om utviklingen av relasjonene mellom de ulike opprørerne og Wanderer/Wanda/Melanie, og om forskjellene på de to artene.

Boka anbefales! Den er forresten nylig oversatt til norsk, men jeg vet ikke hvordan oversettelsen er i forhold til den engelske versjonen som jeg har lest.

Ja, da var jeg ferdig å lese enda ei bok, også denne på engelsk. Jeg kjøpte den på en bokhandel på Naxos i Hellas, fordi jeg var ferdig å lese Blekkhjerte og dermed trengte nytt lesestoff.

Før jeg begynner har jeg en liten historie; mens vi satt på en benk og venta på bussen tok vi begge fram ei bok (på engelsk). Da kom det en gammel mann bort til oss og utbrøt: “You must be greek-americans!” Heh. Noen ganger glemmer jeg at ikke alle synes det er like greit å lese bøker på engelsk…

Timeline handler om en gruppe historikere som blir sendt (fakset) tilbake til middelalderen ved hjelp av en maskin utviklet i all hemmelighet av “ITC”, som er et stort selskap. “Åh, reising i tid,” tenkte jeg, “dette er min type bok.”

Så feil kan man ta. Ett ord: Infodump. Du vet, sånne blokker med tekst der du kun får informasjon om ting og ingenting skjer? Litt er liksom greit, men når halve kapittelet er en utlegging om hvor mye forfatteren har funnet ut om middelalderen blir det litt mye for meg, altså.

Jeg så at både den ene og den andre har syntes den var veldig spennende, men dette var ikke noe for meg, altså.

Personlig fant jeg plottet veldig, veldig forutsigbart og boka ganske kjedelig. Misforstå meg rett, den har sine øyeblikk, men sånn helt egentlig skulle jeg ønske at jeg hadde brukt pengene mine på en annen bok.

“Timeline” er forresten også gjort om til film. Kanskje er det en bedre film enn bok… Her kan du lese om den og se noen bilder.

Bok nr. 2 i serien “The book of Words”.  Karakterene får litt mer kjøtt på beina, og er ikke fullt så karikerte som i første bok. Fortsatt helt okay fantasy.

I denne boka følger vi Melliandras vei fra bunn til topp, og Jack sin reise etter at de blir adskilt. Vi følger også utviklingen hos Tawl.

Min favorittkarakter i serien er forresten helt klart Nabber, en ung tyv med sine egne klare (om enn noe spesielle) moralkoder og leveregler. For eksempel skal man ikke stjele hos sin husvert.. men man kan godt undersøke området nøye slik at man vet hva man bør stjele når man ikke er på besøk der mer, og hvordan man kan komme seg unna etterpå. Han har knyttet sterke vennskapsbånd til den unge ridder Tawl, og er aldri langt unna ham.

En karakter som derimot går meg på nervene  er erkebiskop Tavalisk. Det er en god del halv-lange sekvenser der det fokuseres på hvordan den ekle fyren slurper i seg det ene og andre mens han plager sin tjener og generellt planlegger fandenskap.

Baralis har jeg fått litt mer sans for etter hvert som handlingen spinner seg videre. Han er langt fra sympatisk, men kjedelig blir han aldri.

Konklusjon: Fortsatt en grei og underholdende serie å lese, og jeg kommer til å lese den siste boka i triologien også.

“The Magicians’ Guild” er den første boken i Trudi Canavan sin “Black Magician”-triologi. Der blir vi kjent med slumbeboeren Sonea som til sin egen og andres forferdelse oppdager at hun har magiske krefter. Vi følger henne og magikernes laug som jakter på henne før de ukontrollerte kreftene hennes tar overhånd. Hun får hjelp av sin venn Cery og tyvenes laug til å gjemme seg, men det blir etter hvert farlig å ha henne i nærheten.

I neste bok, “The novice”, følger vi henne etter at hun har måttet takke ja til å bli opplært av magikerlauget. De andre nybegynnerne i magifaget er ikke spesielt positive til at en slumbeboer skal opplæres, og spesielt en trøbbelmaker med navn Regin gjør sitt beste for å gjøre livet hennes uutholdelig. Hun ender ufrivillig med laugets leder, Akkarin, som sin..hum.. “guardian”.. noe i retning av nærmeste foresatte og læremester.

I siste bok i triologien følger vi Sonea og Akkarin. Hum.. hvis jeg sier for mye nå ødelegges litt vel mye av plottene i grunn.. jeg tror at jeg dropper å si mer, og bare konstaterer at dette er en meget god triologi! Anbefales definitivt. Takk til Knirk for tipset!

God, gammeldags fantasy. Det eneste som mangler (så langt i serien?) er i grunnen en drage og noen alver eller dverger.

Det veksles på om det fortelles om hva de snille eller slemme gjør. Det (mer eller mindre) gode er fortrinsvis representert ved bakergutten Jack, en høytstående jente ved navn Melliandra og en ridder ved navn Tawl. På den andre siden finner vi Melliandras far Lord Maybor, kongens rådgiver Baralis og erkebiskop Tavalisk.

Bakergutten finner ut at han har magiske evner, som han ikke kan kontrollere. Han rømmer, og med på veien blir Melliandra som rømmer fra å bli giftet bort til en lite sympatisk prins. Hennes far Lord Maybor og Baralis plotter mot hverandre for å bli den som drar i trådene til en fremtidig konge, og begge jakter på de to unge.

Karakterene i boka er skisset opp i rimelig svart/hvitt stil. Litt dypere karakterbygging hadde definitivt ikke skadet, men det er grei nok fantasy til at jeg vil lese videre i neste bok: “A man betrayed“.

For en stund siden fikk jeg tilbud fra Cappelen Damm om å være med på en bokbloggturné for det som skal være høstens sterkeste ungdomsroman; Hvis jeg blir av Gayle Forman, og det ville jeg selvfølgelig. Turneen begynte med ladybug sin anmeldelse på mandag, og vil fortsette på én blogg om dagen frem til den 18. august. I går var det Aud J som anmeldte boken, og i morgen er det Stinema sin tur.

Om boka:
“Bare hør etter,” sier Adam med en stemme som lyder som granatsplinter. Nå åpner jeg øynene helt opp. Jeg setter meg opp så godt jeg kan. Og jeg hører etter. “Bli,” sier han.

Valg. Det er så mange vanskelige valg å ta. Mia på 17 er usikker. Skal hun virkelig tørre å satse på musikken – selv om det betyr at hun må reise fra kjæresten, familien og vennene?

I løpet av ett skjebnesvangert øyeblikk er valgmulighetene borte. De forsvinner idet bilen Mia og familien hennes sitter i kolliderer. Bare ett valg gjenstår. Det viktigste av dem alle.

Min mening:
Jeg likte Hvis jeg blir utrolig godt. Den er rørende (les: jeg grein), og tar opp en problemstilling de færreste av oss noen gang vil møte. Jeg er i alle fall fryktelig glad for at jeg ikke har møtt samme valg som Mia, for jeg aner ikke hva jeg ville gjort.

Det er hovedpersonen selv, Mia, som er fortellerstemmen i romanen, og det synes jeg fungerer utrolig godt. Hun forteller slik det ville vært naturlig for henne å tenke, uten noen oppramsing av fakta eller forklaring av situasjonen. Jeg elsker innledningen hennes; “Alle tror det skjedde på grunn av snøen”, da det med én gang blir klart at noe stort kommer til å skje. Mia forteller både om hva som skjer akkurat nå og om ting som har skjedd før, noe som gir oss et godt bilde av både Mia, familien hennes, kjæresten og bestevenninna. Jeg synes karakterene er veldig troverdige, alle oppfører seg og snakker naturlig, og det er enkelt å bli knyttet til dem.

Jeg synes handlingen ble drevet fint fremover, avslutningen var akkurat så perfekt som jeg hadde håpet på, og hele boken var rett og slett fin. Det er uten tvil en ungdomsroman, men jeg er sikker på at mamma eller mormor ville blitt akkurat like rørt som jeg ble.

Du kan kjøpe boken på norsk hos Cappelen Damm, eller på engelsk hos play.com. Hvis du er sånn som meg og ikke har så mye som en femmer å kaste bort for tida, kan du vinne mitt eksemplar av Hvis jeg blir her på bloggen min i morgen.

Jeg synes denne bokbloggturneen har vært kjempemorsom så langt, og vil gjerne være med neste gang også. Om du har lyst til å være med på neste turné, er det bare å sende en epost til Nina fra Cappelen.

Jeg må bare begynne med å si at jeg sto opp fra senga kun for å skrive denne anmeldelsen, selv om klokka i skrivende stund er 01:29, og jeg virkelig burde sovnet for lenge siden. Men det gjorde jeg ikke. Smarte meg skulle bare lese litt mer i The Host av Stephenie Meyer, og en pakke Kleenex senere var jeg ferdig.

Om boka:
Melanie Stryder refuses to fade away. The earth has been invaded by a species that takes over the minds of their human hosts while leaving their bodies intact, and most of humanity has succumbed. Wanderer, the invading ’soul’ who has been given Melanie’s body, knew about the challenges of living inside a human: the overwhelming emotions, the too-vivid memories.

But there was one difficulty Wanderer didn’t expect: the former tenant of her body refusing to relinquish possession of her mind. Melanie fills Wanderer’s thoughts with visions of the man Melanie loves – Jared, a human who still lives in hiding. Unable to separate herself from her body’s desires, Wanderer yearns for a man she’s never met. As outside forces make Wanderer and Melanie unwilling allies, they set off to search for the man they both love.

Min mening:
Jeg har ikke helt bestemt meg for om The Host er det beste jeg har lest den siste tiden, men det er uten diskusjon den mest rørende boken jeg har lest på lenge. De siste to hundre sidene gråt jeg sånn at jeg gang på gang måtte legge fra meg boka og tørke tårene. Nå er jeg kanskje over gjennomsnittet emosjonell når det gjelder bøker, men pytt pytt:P

En ting som slo meg da jeg var ferdig med boken, er at den er mye bedre skrevet enn Twilight-sagaen. Språket er noe av det jeg har klaget på med Twilight, men her har Stephenie skjerpet seg betraktelig. Jeg synes også hun har fått frem en langt større dybde i karakterene. Ellers elsker jeg det at jeg allerede halvveis virkelig bekymret meg for slutten. Jeg var så engstelig for at boken skulle slutte slik jeg trodde, og krysset fingrene (mentalt, vel og merke) for at jeg skulle få viljen min. Og det fungerte faktisk. Slutten var nydelig, herlig, rørende, romantisk, alt jeg kunne bedt om, og jeg fikk egentlig litt lyst til å lese hele boken på nytt med en gang.

Har du lest The Host, og hvis ja, hva synes du om boka?

(Shit, når jeg leser gjennom dette innlegget før posting, ser jeg at jeg begynte for 20 minutter siden. Lett distrahert fra skrivinga nei?:P)

Enda ei bok jeg har lest i ferien. Reisekameraten min kjøpte den i en bokhandel på Kreta, og så fikk jeg låne den. Som du sikkert skjønner av tittelen er boka på engelsk. Antall sider: 327.

Utenpå coveret (på den boka jeg har) har den et rundt klistremerke der det står “Compulsive enough to give TWILIGHT a run for it’s money”, noe som naturlig nok gjorde meg småskeptisk. Jeg har ikke lest Twilight, men har hørt mye stygt om den (men fine tin også). To ting til gjorde meg skeptisk til denne boka: At det sto “International bestseller” over tittelen, og at genren er romantikk…

Men min venninne likte den. Så jeg gav den en sjanse.

Det angra jeg slettes ikke på. Fra første side var jeg fanget, og jeg endte opp med å lese nesten hele greia i ett strekk, noe jeg kun har gjort med Harry Potter-bøker før…

Muligens har du også lyst til å vite noe om handlingen. Hvis ikke kan du jo for eksempel hoppe over de neste avsnittene. Hovedpersonen i boka er Aislinn, ei jente som bor i Huntsdale, en søvnig by et eller annet sted i USA, og som kan se feer. Disse feene er ikke de snille, søte, sommerfuglliknende feene, men de store, stygge, vakre, slemme feene. Sånne feer som gjør ugagn og noen ganger bortfører folk.

Hvert kapittel er innledet med et sitat fra et eller annet verk som handler om feer, og jeg får inntrykk av at mye av mytologien rundt feene er brukt, selv om jeg sjøl vet lite om dét. Blant annet tåler de ikke jern eller stål.

Plottet er sånn ca dette: Beira, den onde vinterdronningen, mor til Keenan, sommerkongen (fordi Beira drepte faren til Keenan), har fått en forbannelse kastet over Keenan, slik at han ikke kan bruke kreftene sine før han finner dronninga si. Henne har han lett etter i mange hundre år nå, og nå er det Aislinn han har satt sine øyne i. Hvis han ikke finner sommerdronninga, vil verden fryse ihjel. Vanskelig å tro i disse globale oppvarmings-tider (boka er satt sånn omtrent til nåtida, selv om årstall ikke er nevnt), men ok.

Synd at Aislinn allerede har en kjæreste, eller hva? Det normale forholdet Aislinn har med Seth syntes jeg står i en fin kontrast med det som Keenan vil presse på henne. Det er en del klisjéer innimellom, og bittelitt overdrevent – ikke når det gjelder det overnaturlige (hvorfor tror du jeg leser fantasy, liksom?), men når det gjelder enkelte ting karakterene tenker og sier i boka. Ærlig talt visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråt av en del av det.

Likevel er det en god historie som jeg anbefaler til alle som liker fantasy. Romance har jeg ikke noe peiling på, så der får du spørre noen andre.

Tviler på at den er oversatt til norsk, men her kan du kjøpe den engelske versjonen, hvis du vil dét. Sånn helt i slutten vil jeg nevne at “Wicked Lovely” er den første i en serie, jeg vet ikke hvor lang den er, men boka står på egne bein, uansett, etter min mening.

Vi følger Hanna Heath som er ekspert på restaurering av gamle dokumenter. Hun skal restaurere en håndskrevet bok, nærmere bestemt en jødisk Haggadah som er rundt 500 år gammel. Hennes funn under restaureringen, for eksempel et hvitt kattehår og en liten saltkrystall, utledes til egne små kapitler der leseren får vite hva som hendte for at de små merkene havnet på boken – uten at hovedpersonen har/får denne innsikten. En relativt god bok, selv om jeg til tider ikke syns den hang heeelt sammen. Grei historie med fokus på bøker, historie, religion og kjærlighet. Innimellom får vi også vite litt om Hannas forhold til sin mor, og til en mann hun møter underveis.