Klassisk amerikansk litteratur slo an i Apostrofen.

Aktuell bok: “Den store Gatsby” av F. Scott Fitzgerald.
Tid og sted: Kroken 9, onsdag 14. oktober.
Til stede: Asgeir Ueland, Rolf Manuel Nese Skadsem, Jarle Mong, Gustav Kjølberg og Øyvind Sandsmark.
Leverte skriftlig rapport: Torvald Ulland Reiestad.
Neste bøker: “Vi skal kle fjellet med menneske og våpen” av Tor Obrestad og “Lørdag” av Ian McEwan.
Neste møte: Hyttetur, 27-29 november.

Karakterer på “Den store Gatsby”:
Bjørn Ingvar (ikke til stede): 9
Øyvind: 8
Jarle: 8
Gustav: 8
Rolf: 8
Torvald (ikke til stede): 7
Asgeir: 7
Snitt: 7,86

Lesekrinsen Apostrofen begynner å få en imponerende liste av kvalitetslitteratur på samvittigheten. Den som skal plukke ut bøker til neste møte, får en stadig vanskeligere oppgave. Nivået og forventningene er blitt skyhøye. Sist ut var en av de største amerikanske klassikerne, “Den store Gatsby” av F. Scott Fitzgerald.

Og for en bok! “Den store Gatsby ble tatt varmt imot av samtlige medlemmer. Sjelden har vel Apostrofen vært så samlet i sin vurdering. 8-erne satt løst, mens Kydland slo til med den 9-er. Til og med superkritikeren Asgeir var raus med tilbakemeldingene og spanderte en 7-er på romanen.

Apostrofen påpekte at selv om boka ble skrevet på midten av 1920-tallet, har den i høyeste grad relevans i dag. Romanen kom ut fire år før det store krakket i 1929, og skildrer det glade amerikanske rikmannlivet i storbyen. Økonomien går som det griner, og folk gidder ikke å bygge inn kjøkken i husene sine. Alle spiser jo ute uansett. Karkaterene i boka lever i sus og dus, drikker sjampanje over en lav sko og har ingen bekymringer utover sin egen nese. Samtalene er ultra-overfladiske og mangler det minste snev av substans.

Det er ikke vanskelig å trekke parallellen til det oljefinansierte norske dagliglivet i 2009. Et samfunn hvor de fleste har nok med sitt, og folk bare har samtaler om stereoanlegg og klesplagg.

At “Den store Gatsby” ble skrevet før det store børskrakket, gjør den svært interessant. Apostrofen var enige i at den umulig kunne ha blitt skrevet etterpå. Den ville ikke gitt mening. Da boka kom ut, var den amerikanske kapitalismen på sitt høyeste slott, og lest i ettertid kan man trygt slå fast: Ikke rart at det gikk så galt.

Når man leser romanen i en tid hvor verden har gått igjennom en alvorlig finanskrise grunnet uvøren kapitalisme, får boka en ny og tankevekkende aktualitet.

Apostrofen påpekte også F. Scott Fitzgeralds glitrende og språk. Det er lett, kuttet til beinet og fylt av humoristikse observasjoner. Forfatteren byr på en svært underholdende leseopplevelse fra begynnelse til slutt.

I tillegg til dette kunne Rolf vise til flere geniale ekesmpler på billedbruk og symbolikk. Blant annet blir uglemannen brukt som symbol på kommende død, og den grønne lykten er et bilde på et uoppnålig håp.

Lesekrinsen uttrykte også stor fascinasjon for denne epoken av amerikansk historie. Asgeir kunne fortelle om sin oldefar som jobbet i USA på denne tiden. Han var en av dem som fortsatt hadde arbeid å gå til under depresjonen, og da han kom hjem til Norge noen år etter, kunne han kjøpe et hus cash.

Etter nok en suksessbok, ser nå Apostrofen fram til neste møte. Dette vil foregå over to hele dager på en hytte i Lyngdal. Derfor er det også plukket ut to bøker til samlingen. Forfatterne Tor Obrestad og Ian McEwan får i hvert fall store sko å fylle etter maktdemonstrasjonen fra Fitzgerald.

Nok en boksuksess, men det var delte meninger om hvor god “Vanære” egentlig var.

Aktuell bok: “Vanære” av J.M Coetzee.
Tid og sted: Kåsen 17. september 2009.
Til stede: Rolf Manuel Nese Skadsem, Torvald Ulland Reiestad, Jarle Mong, Gustav Kjølberg, Asgeir Ueland og Øyvind Sandsmark.
Neste møte: Hos Asgeir onsdag 14. oktober.
Neste bok: “Den store Gatsby” av F. Scott Fitzgerald.

Karakterer på Vanære:
Øyvind – 9
Asgeir – 8
Jarle – 7
Rolf – 7
Gustav – 6
Torvaldo – 6
Snitt: 7,17

Lesekrinsen Apostrofen fortsetter å pløye kvalitetlitteraturens mark. Denne gang var det nobelprisvinneren J.M Coetzee som ble vurdert og analysert. “Vanære” var god bok, ble den totale dommen til lesekrinsen. Men ikke alle mente at romanen var oppe blant de største Apostrofen klassikerne.

Den oppfatningen var imidlertid Øyvind av. Etter hans oppfatning var “Vanære” likestilt megasuksessen “Vredens druer”. Han understreket at det var snakk om to vidt forskjellige bøker, som vanskelig kan bli satt opp mot hverandre, men selve leseopplevelsen var sammenlignbar. Forrykende godt språk, gripende fortelling, briljante samfunnsobservasjoner og en svært fascinerende hovedperson, brukte Øyvind som argument for 9-eren – samme karakter han i sin tid ga til John Steinbeck og “Vredens druer”.

Apostrofens nykommer Asgeir delte Øyvinds oppfatning av boka. Han gjorde det klart at dette var en roman som han ble grepet av. Det ble “bare” en 8-er fra Asgeir, men dette må sees i lys av slakten han ga til “Antikrists mirakler” ved forrige møte. Den gang ble det en 2-er fra debutanten. En 8-er fra den svært kravstore Ueland tilsvarer trolig en 10-er fra den gjengse Apostrofen-leser.

Kydland var ikke til stede på møtet, men leverte en fyldig bokrapport fra sitt tilholdsted i hovedstaden. Ut i fra rapporten er det klart at han stort sett deler synspunktene til Asgeir og Øyvind.

Apostrofens fire øvrige medlemmer lot seg underholde, men ble ikke grepet av Coetzee. Lesekrinsens bortkomne son, Torvald – eller Torvaldo som han tidligere gikk under i fotballmiljøet på Varhaug –, hadde endelig vendt tilbake. Han ønsket detfor å gå litt rolig ut på karakterfronten, og nøyet seg derfor med en 6-er.

Ellers var den generelle oppfatningen at “Vanære” var en svært lettlest bok. Den gikk kjapt unna, og det var ingen som brukte mer enn en uke på den. Så får man heller diskutere om dette var et kvalitetsstempel eller ikke.

Et interessant detalj med “Vanære” er at forfatteren aldri nevner hvilken rase de ulike karakterene tilhører. Gjennom fortellingen blir det likevel fort klart. Et spørsmål som likevel ble grundig debattert på møte, var hvilken hudfarge Melanie Isaacs har – studenten som hovedpersonen innleder et forhold til. Øyvind var av den oppfatning at hun måtte være farget. I så fall ville alle de fire rasene i Sør-Afrika være representerte på sine særtrekk i romanen. De andre medlemmene mente imidlertid at hun måtte være hvit. Et av argumentene var at Isaacs er et typisk jødisk navn. Det ble også henvist til at hun ved ett tilfelle bled rød i ansiktet.

Hva som er fasiten vet bare Coetzee, men skaperne av filmatiseringen av romanen deler i hvert fall Øyvinds oppfatning. I filmen framstår Melanie Isaacs som farget.

Det ble for øvrig besluttet på møtet at filmen skal sees av lesekrinsen. Den viser seg imidlertid å være vanskelig tilgjengelig. Enn så lenge må vi nøye oss med traileren, som kan sees på denne siden.

"Antikrists mirakler" av Selma Lagerlöf får ikke klassikerstatus av Apostrofen.

En av Sveriges største forfattere nådde ikke til topps i Apostrofen. Selma Lagerlöf fikk til og med totalslakt av lesekrinsens nye medlem.

Aktuell bok: “Antikrists mirakler” av Selma Lagerlöf.
Til stede: Øyvind Sandsmark, Jarle Mong, Gustav Kjølberg, Rolf Manuel Nese Skadsem og Asgeir Ueland.
Tid og sted: Torsdag 13. august 2009 i Morenefaret, Bryne.
Neste bok: “Vanære” av J.M Coetzee.
Neste møte: Hos Rolf torsdag 17. september klokka 19.00.

Karakterer på “Antikrists mirakler”:
Jarle – 7
Gustav – 7
Rolf – 6
Øyvind – 6
Asgeir – 2
Snitt: 5,6

“Antikrists Mirakler” av Selma Lagerlöf kunne vært en helt gjennomsnittlig Apostrofen-bok. Slik ble det imidlertid ikke. Lesekrinsens debutant, Asgeir, markerte seg fra første stund med uforbeholden slakt av romanen fra 1894. Han sjokkerte med å gi en av Sveriges største forfattere, nobelprisvinneren Selma Lagerlöf, en 2-er. En karakter som er svært sjelden i Apostrofen-sammenheng. Rolf og Gustav ga i sin tid samme karakter til kalkunboka “Drømmer ved havet”. Øyvind ga også en 2-er til kristenromanen “Skuret”.

Nå var det altså “Antikrists mirakler” som fikk gjennomgå. Hadde det ikke vært for Uelands krasse kritikk, ville romanen passert i Apostrofen-historien som en helt grei bok. Lesekrinsen øvrige medlemmer ga karkateren 6 eller sju.

Ueland brukte argumentene dårlig språk, overfladige karakterer og direkte klissete kjærlighetsbeskrivelser for å forsvare den lunkne karakteren. I tillegg mente han at selve historien ikke traff ham på noen måte. Ueland understreket at det ville vært spennende å få lese boka på originalspråket, da oversettelsen var direkte svak. Han mente også at lesekrinsen sannsynligvis hadde fått et større utbytte av å lese en annen Lagerlöf-roman, for eksempel Jerusalem. Som en digresjon kan det nevnes at Ueland har sett filmatiseringen av av sistnevnte roman på kino i Jerusalem. En svært skuffende opplevelse, da innspillingen var gjort i Marokko, noe som kan sammenlignes med at Garborgs Fred skulle bli spilt inn på Valdres.

Sandsmark var den som var mest uenig i Uelands slakt. Han sa seg enig i at han ikke ble helt revet med av handlingen, men at den fungerte som grei underholdning. Når det gjelder språket, hadde han et helt annet syn enn Ueland. Sandsmark hadde sans for Lagerlöfs infantile og muntlige fortellerstil. Han lurte på om dette språket var typisk for Lagerlöfs forfatterskap, eller om det var spesielt for denne boka. Dette var det imidlertid ingen som kunne svare på, da Lagerlöf var et nytt bekjentskap for samtlige.

Han så også at romanens karakterfigurer ble framstilt som svært overflatiske, til tider karikerte. I motsetning til Ueland mente han at dette måtte være et bevisst grep av forfatteren, og at det hadde en funksjon i fortellingen.

“Antikrists mirakler” skulle vise seg å bli en av de mest omdiskuterte bøkene på lang tid. Etter hvert som diskusjonen skred fram, dukket det stadig opp nye elementer. Det var flere ubesvarte spørsmål. Hva mente Lagerlöf egentlig om sosialismen? Igjennom hele boka tydet det meste på at budskapet var at sosialismen og kristendommen kan forenes. Slutten var derimot noe forvirrende. Var det en kritikk mot sosialismen, eller var det bare den katolske kirken som ble tildelt noen lyskespark? Det var iallefall hevet over all tvil at forfatteren hadde et og annet å utsette på katolisismen.

Det ble også stilt en del spørsmål ved hendelser i boka. Hvorfor ble Gaetamo sosialist i England? Var det helt naturlig på den tida? Hva er grunnen til at faren til den kvinnelige hovedpersonen holder skjult at han hjelper en landsby i nød? I stedet har han en dekkhistorie om at han og hans trofaste hest er på jakt etter fortidsminner. Dette spørsmålet forble ubesvart.

Ellers ble det påpekt fra Apostrofens medlemmer at det var flere gode historier i boka som de likte svært godt. Det beste av dem alle var nok preludiumet. Munkenes store – og kanskje irrasjonelle – frykt for antikrists kan man trekke flere relevante paralleller til i dag.

Det ble konkludert med at “Antikrists mirakler” uansett ikke er noen brannfakkel i dagens samfunn. Spørsmålet var om innholdet var mer kontroversielt da boka kom ut på slutten av 1800-tallet. Det var det all grunn til å tro, selv om Apostrofen ikke hadde noen forutsetninger for å si hvor stor slagkraft den hadde.

Jarle mente at boka “i aller høyeste grad” har relevans i dag. Han pekte på at folk ikke lenger bryr seg om Gud, og kun er opptatt av seg selv og sine behov. Et tema som også blir problematisert i romanen. Jarle var også klar på at dette var en bok som han måtte lese på ny.

Olav Duun stiller seg i rekken av store norske forfattere som blir vurdert av Apostrofen.

Neste bok: “Antikrists mirakler” av Selma Lagerlöf.

Karakterer på “Mennesket og maktene”:

Jarle – 8
Rolf – 7
Gustav – 7
Øyvind – 5
Snitt: 6,75

Apostrofen begynner å bli en parademarsj i klassiske verker. Sist i rekken er Olav Duuns “Mennesket og maktene” fra 1938.

Romanen skal være en av Olav Duuns fremste og skal visstnok oppsummere hans forfatterskap. Apostrofen er kjent for sin kritiske innfallsvinkel på literatur, men “Mennesket og maktene” holdt til mer enn godkjent.

Flere av Apostrofens medlemmer hyllet Duun for sin fortellerform. Først går han inn i et miljø og ser det fra et allvitende fugleperspektiv. Så går han inn på hver enkelt karakterer, og vi får sett diverse hendelser fra ulike vinkler. Til slutt samler han alle karakterene i en forrykende finale. Ordet mesterlig skal ha blitt nevnt om hvordan Duun behersker denne litterære teknikken.

Det var ikke bare det fortellertekniske som falt i smak hos Apostrofen. Først og fremst var det en knakende god fortelling.

Jarle fortalte at romanen også må sees i sammenheng med tiden den ble skrevet i. Nazismen og fascismen var i anmarsj. Stormen i boka kan tolkes som en allegori på dette. Mennesket har to valg: Kjempe for sin eksistens, eller motstandsløst gi etter for ideologiene. Det siste vil i så fall være fatalt.

I boka velger bedehusfolket blindt å tro på at Gud vil frelse dem fra undergangen. De velger lovsang i stedet for kamp. Folka til Helmer velger imidlertid det motsatte og kjemper mot det stigende havnet. De overlever derfor stormen.

Muligens skisserer Duun et tredje valg. Forfatteren gjør et nummer ut av læreren som flykter fra Øyværet før stormen tar til. Han har åpenbart forutsett hva som er i vente, og velger å redde sitt eget skinn uten å advare noen. Han hopper om bord i lensmannbåten og ber om å bli tatt med bort. Samme hvor.

Hvem læreren skal symbolisere klarte ikke Apostrofen helt å sette fingeren på, men det var likevel ingen tvil om at Duun har en mening med denne scenen.

Øyvind var den eneste som ikke falt for “Mennesket og maktene”. Han forklarte en del av det med sterkt tidspress, og at han leste en utgave med originalspråket. Dette medførte at det til stadighet dukket opp ord han rett og slett hadde problemer med å forstå. Selv om han så poengene til flere av de andre, mente han at leseopplevelsen ikke var mer enn midt på treet.

Møtet vil også bli husket for mer enn “Mennesket og maktene”. Da ny bok skulle velges, ble avstemmingen historisk gjevn. Alle de tre kandidatene, Eli Wiesel – “Lykkens by”, Nina Karin Moen – “Tvillingsjeler” og Selma Lagerlöf – “Antikrists mirakler”, endte på sju poeng. Kydland måtte kontakes, og han sendte sin avstemming via sms. Hans trepoenger gikk til Selma Lagerlöf. “Antikrists mirakler” blir dermed Apostrofens neste bok.

På møtet ble det også diskutert hvorvidt Apostofen skulle ta opp et nytt medlem. Asgeir Ueland hadde på forhånd vært i kontakt med en av lesekrinsens medlemmer. Apostrofen besluttet at saken måtte igjennom en formell behandling. Et brev ble derfor forfattet og sendt til vedkommende kandidat. Svaret som kom i retur, var så overbevisende at det ikke var tvil om at Ueland er personen Apostrofen har vært på jakt etter.

Asgeir Ueland blir dermed nytt Apostrofen-medlem fra og med neste møte den 13. august.

Apostrofen når stadig nye høyder. Nå er Jærens største dikter kommet hjem til Jærens mest kritiske bokklubb.

Aktuell bok: “Bondestudentar” av Arne Garborg
Tid: Mandag 22. juni 2009.
Sted: Jarle.
Til stede: Jarle, Gustav, Øyvind og Rolf.
Neste bok: “Menneske og maktene” av Olav Duun.
Neste møte: Fredag 24. juli hos Gustav.

Karakterer på “Bondestudentar”:
Kydland – 10
Jarle – 9
Rolf – 9
Øyvind – 8
Gustav – 7

Snitt: 8,6

Artikkelforfatteren har ennå ikke fått summet seg etter å ha drøftet den fantastiske “Bomdestdentar” av Arne Garborg. Her er litt inspirasjon før resten av referatet foreligger:

Det stig av Hav eit Alveland
med Tind og Mo;
det kviler klaart mot Himilrand
i kveldblaa Ro.
Eg saag det tidt som sveipt i Eim
bak Havdis graa;
det er ein Huld, ein heilag Heim,
me ei kann naa.
Ho søv, den fine Tinderad
i Draume-Bann;
men so ei Stund ved Soleglad
ho kjem i Brand.
Naar Dagen sig som Eld og Blod
i Blaae-Myr,
det logar upp med Glim og Glod
og Æventyr.
Det brenn i Brè og skjelv og skin
med Gullan-Bragd,
og Lufti glø’r i Glans av Vin,
Sylv og Smaragd.
Men av han døyr, den bleike Brand,
som slokna Glod,
og klaart som fyrr ligg Alveland
i kveldblaa Ro.
Eg lengta tidt paa trøytte Veg
der ut til Fred;
men Lande fyrst kann syne seg,
naar Sol gjeng ned.

(Mot Soleglad, Arne Garborg)

(

Nobelprisvinner Gabriel Garcia Marquez nådde bare delvis opp hos en kravstor Apostrofen-forsamling.

Aktuell bok: “Beretningen om et varslet mord” av Gabriel Garcia Marquez.

Neste møte: Mandag 22. juni på Garborgheimen eller Knudaheio.

Karakterer på “Beretningen om et varslet mord”:
Rolf 5, Gustav 5, Jarle 6, Kydland 7, Sandsmark 8.
Snitt: 6,2.

“Beretningen om et varslet mord” var den siste boka Gabriel Garcia Marquez ga ut før han fikk tildelt nobelprisen i litteratur. Det var med andre ord nok en litterær tungvekter som skulle vurderes av Apostrofen. Men Garcia Marquez klarte ikke å nå opp til se store klassikerne i lesekrinsens historie.

Kydland og Sandsmark var meget fornøyde med det de hadde lest. Duoen hadde stor sans for forfatterens fortellerteknikk. Måten han sirkler hendelsene inn til det hele topper seg mot slutten. Drapet er avslørt allerede i romenens tittel, men til tross for dette klarer foratteren å øke spenningen hele til siste slutt. Garcia Marquez starter med å forteller generelt om drapet. Etter hvert gir han stadig flere detaljer, og ikke før siste side får leseren vite nøyaktig hvordan drapet ble begått. Meget bra, hyllet de to Apostrofen-medlemmene fra Hå.

Sandsmark var imidlertid mer gavmild med rosen enn Kydland, og slo til med en 8-er. Kydland nøyet seg med 7-eren.

De tre øvrige Apostrofen-medlemmene fant ikke lesefoten på samme måte. Det var en helt grei bok, ingen tvil om det. Brukbar underholdning, men det manglet likevel noe. Verken Manuel Nese, Gustav eller Jarle mente at romanen gav dem noe videre. Sistnevnte kommenterte at dette trolig var en bok som han med tida kom til å glemme at han i det hele tatt hadde lest. Ingen god attest til en av Sør-Amerikas største forfattere.

Noe av problemet, mente trioen, var at bokas tematikk er fjern fra vår hverdag. Hvordan var æresdrapproblematikken i Sør-Amerika på begynnelsen av 80-tallet? Var dette en realistisk skildring? Det var ikke godt å vite, og dermed ble det også vanskelig å sette seg inn i romanens problemstilling.

Summa summarum var ikke dette noen ideell Apostrofen-bok. “Beretningen om et varslet mord” ble den minst diskuterte romanen i Apostrofen noen sinne. Selv om den fikk gode karkaterer, kan man si at boka feilet sin oppgave i lesekrinsen.

Langt fra noe litterært mesterverk, men Skuret klarte likevel å begeistre flertallet i Apostrofen.

Hyllet, lovpriset og slaktet. Kristenboka “Skuret” ble enten elsket eller hatet av Apostrofens medlemmer.

Aktuell bok: Skuret av William Paul Young

Tid: Torsdag 16. april

Sted: Øyvind

Til stede: Øyvind, Jarle, Gustav, Rolf

Neste bok: “Beretningen om et varslet mord” av Gabriel Garcia Marquez

Neste møte: Rolf, fredag 22. mai klokka 20.00 (NB! Merk tiden)

Karakterer på Skuret:

Jarle – 10

Gustav – 9

Rolf – 9

Kydland – 9 (Ikke til stede)

Øyvind – 2

Snitt: 7,8

Skuret viste seg å bli en av de største suksessene i Apostrofens historie. Medlemmene ga boka nærmest unison hyllest. Det eneste unntaket var Øyvind, som ga romanen tidenes slakt.

Øyvind påpekte at “Skuret” var et litterært lavmål. Språket er enkelt og platt, og klisjeene faller tett som hagl. Han irriterte seg også over enkelte selvmotsigelser, som ikke virket særlig gjennomtenkte av de tre forfatterne (To venner av Young har skrevet om det opprinnelige manuset, og resultatet har blitt Skuret).

De store litterære svakhetene gjorde at Øyvind ikke fikk noe utbytte av boka. Til tider var den bare irriterende å lese. Han påpekte likevel at romanen tok seg opp da hovedpersonen kom til skuret. Fra da av viser forfatteren (forfatterne?) at han har noe på hjertet. Men for Øyvinds del var for sent. Han ble heller ikke særlig engasjert av budskapet til Young.

Øyvind mente også at dette var en bok som bare kristne ville ha utbytte av. For mennesker uten tro, ville den være mer ellen mindre meningsløs. Det finnes mye god litteratur som får agnostikere og ateister til å tenke og filosofere over en høyere mening med livet. “Skuret “er ikke en slik bok, mente han.

Øyvind var imidlertid helt alene om å slakte boka. Man skulle tro han hadde lest en helt annen bok enn resten av Apostrofen.

Gustav sa at han ikke la merke til eventuelle litterære svakheter. Boka hadde en så god drive og var spennende hele veien, og han ble grepet av handlingen. Han hadde ingen problemer med å engasjere seg i og føle med hovedpersonen og hans sorg.

Jarle var den som hadde solgt inn “Skuret” for Apostrofen. Han lanserte den på forrige møte som “den nye Veien”. For sin del skulle det bli en underdrivelse. Jarle slo til med en 10-er og mente at dette var en bok som kunne forandre livet hans. “Skuret” fikk han til å tenke på måter han ikke hadde tenkt før.

Han måtte til tider stoppe opp og tenke: Hva er det jeg har lest nå? Budskapet var så massivt, og det kom nye tanker hele tida. Han var klar på at han måtte lese boka en gang til for å kunne få meg seg og reflektere over alt.

Lovprisingen til tross; han så poenget til Øyvind. Jarle var enig i at språket er begrenset. “Middels krimsjargong”, var ordene han brukte. Han så også at boka ikke tok av før hovedpersonen kom til skuret. Dette gjorde likevel ingenting. Når hovedpersonen først møter treenigheten, kommer boka opp til så store høyder at 10-eren er udiskutabel.

Rolf uttalte at han var i stor tvil om hvilken karakter han skulle gi “Skuret”. Personlig hadde han stort utbytte av boka. Spørsmålet var om dette var rett forum for en slik roman. Dette var trolig en bok som ville passet perfekt som forberedelse til en bibelgruppe eller huskirke. Til en bokklubb var den derimot ikke ideell. Rolf var klar på at en leser som ikke har noe gudsbilde, sannsynligvis vil få svært lite igjen av å lese boka.

Øyvind støttet Rolf fullt ut i analysen. Jarle sa seg også enig i at boka nok ikke er så aktuell for lesere uten tro.

Rolf så også de litterære svakhetene, men ga boka 9-er på grunn av sin personlige leseopplevelse.

Bokas teologiske budskap ble også diskutert. Øyvind hadde med seg en analyse av en dansk professor i teologi. Denne var svært kritisk til “Skuret” og nektet å kalle den en kristen bok. Han mente det snarere var snakk om new age. Teologen mente at Young flere steder ikke har dekning i Bibelen, og han lanserte elleve problematiske punkter hvor han hevder “Skuret” sier det motsatte av Bibelen.

Punktene ble tatt opp av Apostrofen, og Jarle mente at mye av dette kunne diskuteres. Han var imidlertid klar på at det godt kan tenkes at “Skuret” har mange feil, som teologer vil kritisere. Dette rokker likvel ikke ved at det er en god bok. Poenget er at den skal kunne leses av folk flest. Young er heller ikke teolog, han ønsker bare å spre sitt syn på Gud, sa Jarle.

Den kritiske analysen kan du lese her.

PS! Apostrofen uttrykte skuffelse over at “Skuret” prøver å skape et inntrykk over at det er en sann historie. Det fikk likevel ikke betydning for karaktergivningen.

God bok, men dårlig debatt. Det er Apostrofens konklusjon etter å ha lest “Jeg forbanner tidens elv” av Per Petterson.

Til stede: Øyvind, Jarle, Gustav og Rolf.

Tid: Torsdag 19. mars hos Jarle. Aktuell bok: “Jeg forbanner tidens elv” av Per Petterson.

Neste bok: “Skuret” av William Paul Young.

Karakterer:

Øyvind – 7

Jarle – 7

Gustav – 6

Rolf – 7

Kydland (Ikke til stede, men leverte som vanlig en god rapport) – 7

Snitt: 6,8

Apostofen har sjelden vært så enige i vurderingen av en bok som i dette tilfellet. Alle var klare på at “Jeg forbanner tidens elv” var grei lesning.

Per Petterson har et godt språk, den er enkel å lese, vi blir fenget av fortellingen, mye blir sagt mellom linjene og vi tror på historien og karakterene. Det var egentlig svært lite å srette den kritiske fingeren på.

Derfor var dette en utvilsom 6-7-er bok. Men alle var likevel klare på at noe manglet. Vi ventet på en forløsning som aldri kom. I stedet for et uventet dask med fiskehalen, ble slutten heller et tamt likegyldig gjesp.

“Jeg forbanner tidens elv” var heller ikke typisk Apostrofen-materiale. Her var det lite å ta fatt i. En god historie, javel. Men var var de store temaene? Dette var ikke noe å fylle en hel kveld med oppbyggende meningsutvekslng med.

Petterson ønsker å si noe om medmennekelige relasjoner og kjærlighet som aldri blir uttrykt. Han peker på de uopprettelige konsekvensene rundt det som aldri blir sagt eller gjort. En dag vil det være for sent. Dette var imidlertid ikke nok til å få en fruktbar Apostrofen-debatt ut av. Diskusjonen rundt romanen svant ganske raskt hen. Det var ikke noe å si. Tidenes korteste bokdebatt var et faktum.

Apostrofen kunne likevel så fast at når det kom til underholdningsverdien, gjorde “Jeg forbanner tidens elv” et godkjent hopp etter forrige klassiker, “Veien”.

En far og en sønn er på vandring igjennom det ødelagte landskapet. På flukt fra ondskapen og vinteren, på jakt etter det gode.

Romanlesing blir aldri det samme igjen. “Veien” har satt standarden for alltid.

Aktuell bok: “Veien” av Cormac McCarthy.

Tid: Torsdag 19. februar.

Sted: Hos Gustav i Sandnes.

Til stede: Jarle Mong, Rolf Manuel Nese Skadsem, Gustav Kjølberg og Øyvind Sandsmark.

Neste bok: “Jeg forbanner tidens elv” av Per Petterson.

Neste møte: Hos Jarle, torsdag 19. mars.

For at en roman skal være perfekt, skal må fem ulike kriterier være på plass. Romanen er også nødt til å få toppscore på hvert av punktene.

1. Boka må den være underholdende. Underholdningen kan forfatteren skape igjennom for eksempel humor, spenning, tristesse eller drama. Svært mange bestselgere innen litteraturen nøyer seg med å tilfredstille dette kriteriet, spesielt innenfor krim og kjærlighetsdrama.

2. Boka må ha godt språk. Forfatteren skal ha en penn som tydelig skiller han fra andre. Språket må også være bevisst tilpasset handlingen og budskapet i romanen.

3. Boka på ta opp et større tema. Den perfekte roman må handle om noe mer enn det eksakte hendelsesforløpet som utspiller seg fra side 1 til side 472.

4. Boka må må være rik på symbolbruk, metaforer og allegorier. Dette er et svært viktig punkt. Romaner som mangler dette, bør avvises og forkastes. Hvor stor litteraturen er, avhenger svært mye av hvor mye og hvor godt forfatteren benytter seg av disse virkemidlene.

5. Boka må vekke følelser oss leseren. Det kan være sinne, munterhet, frykt, redsel, glede. Romanens kvalitet kan vurderes ut fra hvor sterke disse følelsene er, og hvor lenge de varer etter boka er lest.

Etter å ha lest “Veien” av Cormac McCarthy er det ingen tvil: Boka er perfekt. Den er mer enn perfekt. Den er fullkommen, unik, et mesterverk. Det er den beste boka jeg noen sinne har lest. Glem “Vredens druer”, glem “Haiene”, glem “Mors og fars historie”, “Det gylne evangelium”, “Sult” og andre romaner som Apostrofen tidligere har hyllet og opphøyet i den store litteraturhimmelen.

“Veien” er full av ambivalens. Den er skremmende, den er grotesk, den viser menneskenaturen på sitt verste, mennesket som ikke lenger har noe å tape, mennesket som er desperat etter å tilfredsstille sitt primærbehov, dreper og spiser andre mennesker for å overleve. Det er nifst . Det er realistisk.

Samtidig er “Veien” god og full av kjærlighet. Forholdet mellom faren og sønnen. Det er fortsatt håp for menneskeheten. Gutten er en oase av renhet i ondskapens ørken. Er han Frelseren i en verden som har tapt kampen mot det onde?

Jeg kan ikke få nok av denne boka. Jeg tenker på den hver dag. Går inn på nettet for å se om det er noe nytt om filmen. Det er det ikke. Den kommer en gang i 2009.

De bibelske og religiøse referansene. Noen er åpenbare, andre er skjult. Enkelte drukner i den intense spenningen og driven.

Ely. Hvem var det for en kar? Hvilken kategori tilhører han? Er Han han ond? Er han god? Er han ingenting? Vent litt, her er en åpenbar bibelsk referanse som gikk oss hus forbi i første gjennomlesing. Litt debatt hjelper. Herren er Gud. Profeten Elias, én av to som aldri har dødd. Noe begynner å demre. “Det finnes ingen gud, og vi er hans profeter”, sier han.

Subtile visdomsord faller som hagl, men de smelter før vi får fatt på dem. Vi er for opptatt med å komme videre på veien mot bokas slutt.

I ettertid ser vi det klarere: Djevelen har vunnet kampen mot det gode. Ifølge Ely vil han til slutt være alene på jorda, og da kan han ha de så godt, for det er ingen andre der.

Slik er det hele veien. En gjennomgang av romanen tar timesveis. Nye gullskatter blir oppdaget og spadd opp. Hva er det med navnet på båten? Kan noe gi svar på det? Rolf har lovet å finne det ut. Vi venter i spenning. Hva med de spanske myntene? Vi forstår at penger ikke lenger har noen verdi, men hvorfor er de spanske?

Den siste avsnittet i boka. Full forvirring. Her er det noe stort, men sammen knekker vi koden. Det er livets mysterium oppsummert på noen få linjer. Kampen mellom det gode og onde har alltid eksistert. Lenge før mennesket. Og de store spørsmålene har alltid vært stilt, og de vil alltid forbli ubesvart.

Flere må gjøre knefall for Cormac McCarthy. For en mann, for en forfatter! Selvkritikken kommer. “Nei, dette var ikke en åtter likevel. Jeg burde helt klart gitt høyere.”

Hyllesten varer så lenge at det nesten ikke blir tid til innlegg. Vi må tvinge oss til å gjøre oss ferdig med boka. Det er så mye å si, så mye vi må ha svar på.

“Veien” skulle ha vært tidenes Apostrofen-roman, men blir det ikke. Den ble et offer for lesekrinsen nye avstemmingsregler. “Vredens druer” ble i sin tid snakket opp til 9,5 i snitt. Det fikk “Veien” aldri mulighet til. Karakterene ble gitt før debatten. “Utdrivelse” av Thomas Teglgaard er ifølge enkelte større enn “Veien”. En hån.

Bare Sandsmark har æren i behold.

Karakterene:

Sandsmark – 10

Gustav – 9

Rolf – 8 (Tok selvkritikk)

Jarle – 8 (Tok selvkritikk)

Kydland – 9 (Han var ikke til stede, men avla en god og fyldig bokmelding).

Snitt: 8,8

D

Underholdende for mange, ikke fullt så morsom for noen. Charles Bukowski fikk både ris og ros for “Nedenom og hjem”.

Aktuell bok: “Nedenom og hjem” (Ham on Rye) av Charles Bukowski.

Til stede: Sandsmark, Jarle og Rolf.

Sted: En leilighet på Nærbø.

Tid: Torsdag 15. januar.

Neste bok: “Veien” av Cormac McCarthy.

Neste møte: Gustav, 19. februar

Det var et mannsvakt Apostrofen som skulle evaluere Charles Bukowskis “Nedenom og hjem”. Bare tre mann var representert, men det gjorde lite. Det ble bare mer taletid til hver enkelt.

En ny tradisjon ble innført. Fra nå av skal karakteren gis før boka blir evaluert. Dette for å unngå at bøkene skal bli snakket opp eller ned, noe vi har opplevd en rekke ganger tidligere. Karakteren skal skrives ned på en lapp i starten av møtet.

For å krydre det hele skal også hver enkelt på samme lapp tippe hvilken karakter de øvrige medlemmene har gitt.

Karaktergivingen i starten av møtet viste at det var ulike oppfatninger om “Nedenom og hjem”. Rolf var kritisk, mens både Øyvind og Jarle tok fram superlativene.

Her er karakterene:

Øyvind – 8

Jarle – 7 (++++)

Rolf – 4

Følgende karakterer ble gitt via telefon:

Bjørn Ingvar – 7

Gustav – 7

Totalsnitt: 6,6

Øyvind, som tidligere er kjent som den mest kritiske i Apostrofen, var denne gang den som gikk lengst i rosen. Han mente boka var særdeles underholdene. Sannsynligvis den mest underholdende boka han noen gang har lest. De komiske epeisodene kommer i et forrykende tempo, samtidig som språket er alldeles glitrende. Det er rått, direkte og skjært inn til beinet. Romanen inneholder ikke et eneste overflødig ord. Romanen gir også et meget godt bilde på hvordan det var å vokse opp i Los Angeles under depresjonen. Først og fremst er boka underholdene, men den gir også et annerledes bilde på den amerikanske drømmen.

Øyvind sammenlignet “Nedenom og hjem” med “Amatøren” av Lars Saabye Christensen som han tidligere har holdt som en av sine favorittbøker. “Nedenom og Hjem” kan på mange måter sammenlignes med denne, men er både bedre og mer kompleks. “Amatøren” tar for seg en liten epoke av et studentliv, mens “Nedeom og hjem” skildrer en hel oppvekst. Begge romanene er imidlertid fulle av humor og tragikomiske øyeblikk, og språket er veldig likt.

Jarle fortsatte på Øyvind sin hyllest. Han tok avstand fra språket og seksualmoralen i boka, men understreket at det var nødvendig for å få fram budskapet. Han sa seg enig i kritikken som Bukowski kommer med, mot de amerikanske idealene og fasadesamfunnet. Han påpekte at boka på flere måter er mørk og dyster, men samtidig meget velskrevet og underholdende.

Jarle fortalte at han ble revet med i fortellingen fra første stund, og han mente at åpninsscenen er med å gjøre at den selvbiografiske historien virker troverdig. Han hadde også sans for skildringen av Henry Chinaskis tyranniske far. Man får fra første stund inntrykk av hvilken person dette er, påpekte Jarle.

Romanen viser også hvordan manglende kjærlighet i oppveksten kan gjøre menneseker ute av stand til å gi kjærlighet selv. Tilfellet med Henry Chinaski er et godt eksempel på det, mente Jarle. Hovedpersonen er bare forelsket én gang igjennom boka. Det er langt fra tilfeldig at det er i en sykepleier – den eneste som gjør noe godt mot Henry Chinaski.

Både Jarle og Øyvind hadde stor sans for scenen hvor Henry Chinaski og to kamerater tar ut i en robåt i fylla, og den ene kameraten skyter hull i båten slik at de må svømme til land. En svært dramatisk hendelse som bare får tildelt é eneste setning i boka. Et genialt grep av forfatteren. Med å avspise episoden med så få ord, forteller han svært mye om hvor lite A4 livet til Henry Chinaski er.

Rolf hadde en helt annen oppfatning enn Jarle og Øyvind. Han så poengene til de to andre, men klarte likevel ikke å synes dette var spesielt morsomt. Det ble for dystert, mente han. Ingen kan gå igjennom et liv uten et eneste lyspunkt, slik som Henry Chinaski. Han møter utelukkende motgang, sa Rolf.

Øyvind påpekte at Chinaski tross alt flyktet inn i skrivingen, og at han hadde et fristed i litteraturen. Det var Rolf enig i. Han kunne likevel ikke se at det var nok. Alt det andre var jo så mørkt så mørkt.

Dermed måtte Charles Bukowski avfinne seg med en 4-er fra Rolf.

PS! Ifølge etterordet i “Nedenom og hjem” var Charles Bukowski selv et like stort svin som sitt alter ego i boka. Det vises blant annet til en gang Bukowski skulle være gjest i et litteraturprogram på amerikansk tv. Han drakk under sending og skjelte ut programlederen. Det endte med at han gikk i protest, men rakk å true en sikkerhetsvakt med kniv før skandalen var fullendt.

Og hva var navnet på literaturprogrammet?

Apostrophers.

En av Amerikas største forfattere ble veiet og funnet for lett av Apostrofen.

Aktuell bok: Farvel til våpnene av Ernest Hemingway

Tid: 22. desember 2008

Sted: Morenefaret, Bryne

Til stede: Øyvind Sandsmark, Jarle Mong, Gustav Kjølberg, Bjørn Ingvar Kydland, Rolf Manuel Nese Skadsem og Torvald Ulland Reiestad (uforberedt og gikk før tiden)

Neste bok: Nedenom og hjem av Charles Bukowski.

John Steinbeck var allerede testet og hyllet. Nå var turen kommet til en annen storhet innen amerikansk literatur, Ernest Hemingway. Farvel til våpnene skulle under lupen. Det endte med skuffelse.

Apostrofen var for en gangs skyld fulltallig, og samtlige (av dem som hadde lest boken) hadde samme oppfatning: Dette ble jeg ikke grepet av.

Boka var ok. Vi fikk et innblikk i hva det vil si å være med i krig, og hvordan soldatene blir avstumpet og følelseskalde. Men for en gjennomsnittlig leser i 2008 var ikke dette nok. Alle var enige i at boka sannsynligvis var banebrytende da den kom ut i 1929, men i dag er tematikken mer vanlig. Vi har sett det før, og Farvel til våpnene ble derfor ikke noe mer enn grei tidtrøyte.

Jarle stilte spørsmålet om romanen kanskje henger for høyt for Apostrofen. Var det rett og slett for mye symbolbruk som Apostrofen-leserne ikke forsto? Han viste blant annet til flere analyser av Farvel til våpnene på internett, og at han fikk en rekke aha-opplevelser etter å ha lest disse.

Spørsmålet ble tatt til etterretning, men problemstillingen ble til slutt avvist. Klart det var en del metaforer og frampek som vi ikke tenkte over der og da, men dette endret likevel ikke helhetsinntrykket av boka. Hvor vanskelig er det egentlig å skrive at en fugl flyr inn på sykehusværelse og ut igjen? Det skal riktignok være et frampek på den mislykkede kjærligheten mellom de to hovedpersonene, men det er likevel ikke noen avansert symbokbruk, lød dommen fra Apostrofen.

Jarle benyttet også anledningen til å komme med et stikk i siden til språkkritikerne Kydland og Sandsmark. Gang etter gang hadde de etterlyst bedre språk fra ulike forfattere, og påpekt “show it, don´t tell it”. – Nå får de akkurat det de hadde etterlyst, men likevel er de ikke fornøyde, refset Jarle, som påpekte at Hemingway i aller høyeste grad er en forfatter som benytter seg av “show it, don`t tell it”-metoden.

Sandsmark var imidlertid uenig i kritikken. Han mente at Hemingways språk løfter hele romanen. Dersom det ikke hadde vært for forfatterens bevisste språkbruk, hadde bokens budskap forsvunnet, og den ville vært en stor flopp.

Farvel til våpnene går inn i Apostrofen-historien som en skuffelse. Her er karaktergivningen:

Kydland: 4

Jarle: 5

Sandsmark: 5

Rolf: 5

Gustav: 5

Snitt: 4,8

Bokmelding:
Ingen må vite av Aina Basso (2008).

Jeg kunne ha skrevet mye mer om jeg ikke hadde dette kravet på meg. Om å skrive noe eget, at det skal være noe nytt, hver eneste gang: et blikk, et trykk, en vinkel, noe som presser seg på, som bare jeg kunne skrevet. Denne boka, for eksempel. Jeg kunne ha skrevet om den. Jeg kunne gjort det for lenge siden, i september da jeg leste den først. Jeg kunne skrevet: Den er god, ja glimrende skrevet, du burde lese den straks. Og jeg prøvde, men det funket ikke. Jeg fant ingen egen vinkel. Og i mellomtida skrev så mange andre om den, at jeg neppe trengtes for reklameverdien.

Men jeg tok dette bildet. Vi kan begynne med det. Det viser Aina Bassos bok Ingen må vite, badet i høstløv fra parken min. Mens jeg samlet inn bladene fulgte en lokal fyllik etter meg, og han lurte på om jeg var kunstner, hva jeg skulle bruke dem til, om jeg bodde i nærheten, om jeg likte høsten ekstra godt. Jeg svarte litt irritert, selv om jeg prøvde å skjule det, helt til fylliken sa, og fikk meg til å stoppe opp: «Jeg skulle også gjerne ha fotografert. Men da må du bo et sted. For hvor skal du lagre alle bildene?»

Men tilbake til boka. Aina Basso er den vi kjenner som bokbloggeren Flimre, født i 1979, oppvokst på øya Giske utenfor Ålesund, og utdannet historiker fra NTNU i Trondheim. Masteroppgaven hennes handlet om blodskam og straff i Norge på 1700-tallet, og det samme er tema for debutromanen.

Okei, det var fakta. Og deretter, Bharfot-behandling.

Ingen må vite markedsføres som ungdomsroman. Ville jeg ha likt den da jeg var ungdom? Som tenåring var jeg en blanding av svermerisk og moralistisk, veldig opptatt av hva som var rett og galt, og jeg tror det er en vanlig blanding i den alderen. Jeg ville lære og forstå, utsette meg for ting, men jeg ville også nyte, og ikke minst drømme. Jeg hadde et sterkt behov for informasjon om verden som mer kompleks og flertydig enn jeg hadde trodd den var som barn. Av den grunn leste jeg ikke ungdomsbøker, fordi jeg syntes at intrigen var for klar, godt og vondt var for åpenbart, skurkene for skurkeaktige. Men jeg leste Krig og fred, Forbrytelse og straff, de tungsinte russerne og Hamsun, særlig de tidlige bøkene, med overspente karakterer som brakte onde konsekvenser over seg selv og andre gjennom uforstand og impulsivitet. Jeg elsket å sitte igjen etter lesninga med en følelse av at det kunne gått helt annerledes, mye bedre eller verre, og likevel ikke. Jeg leste også enklere kjærlighetsromaner, som jeg visste var «jentebøker», hvor det sanselige var poenget, hvor du ble kåt, forelska eller lengselsfull av å lese.

På en måte er Aina Bassos bok begge disse tingene. En vakker og forenklet, nærmest arketypisk kjærlighetsroman, og en dypt moralsk historie, som lar deg føle at du gjør en «jobb». Å lese er «rewarding», som engelskmennene sier når de har besøkt et interessant, men slitsomt sted, som India, og de kommer hjem og sier: ja, dette var viktig, noe alle burde se, for å vite at også slikt fins i verden. Eller enda verre: jeg er glad det ikke er meg. I voksen alder har jeg et ambivalent forhold til glad-det-ikke-er-meg-litteraturen. Jeg synes fortsatt at den trengs, men er usikker på hvorfor, er dårlig samvittighet sunt, for at vi ikke skal ta flaks og lykke som en selvfølge, eller skal den lære oss at det nytter å handle? Har denne typen litteratur en funksjon også om den ikke aktiverer oss? Er medfølelse nok?

Ingen må vite er for meg først og fremst en vakker roman, med et poetisk, iblant nesten smertefullt utsøkt språk. Jeg ville ikke ha likt den dårligere uten det mørke temaet, kanskje tvert imot. Jeg synes Basso er mest forutsigbar der det onde kommer inn, det er disse passasjene som lærer meg minst, noe som kanskje er et paradoks, siden jeg skjønner at det er her hun vil mest, ser sin misjon. Men det som sitter igjen hos meg, to måneder etter lesninga, er det samme som satt sterkt i kroppen da jeg nettopp hadde lest den: det sanselige, vakre og forelskede, samt det hverdagslige, det konkrete arbeidet på gården og ikke minst, møtet med dyra.

Det jeg husker best er situasjonene rundt middagsbordet, hvor Ingeborg er forelska og beinet til slåttegutten Mikkel ligger inntil hennes under bordet, og han snur seg og ser på henne, så hun bommer på munnen med suppeskjea. Opplevelsen av pubertet, med brystkuler som vokser og kjennes harde for første gang. Katta som smyger seg mot leggen med halen høyt, eller kua som skal melkes og vifter med halen, rører på ørene og stamper litt, pelsen som er varm og kjennes god mot kinnet. Det er her Basso imponerer, her hun er på hjemmebane, og for meg er det dette som skiller boka positivt ut fra andre «temabøker». Det er også dette som gjør historien tidløs, og dermed spiselig for oss som mangler dragning mot «historiske» romaner. For om boka ikke hadde vært historisk korrekt (noe den helt sikkert er), så ville den likevel lært oss noe eget om å være menneske.

Utdrag fra Ingen må vite av Aina Basso (2008, s40).

Du kan fortsatt rekke å kjøpe denne boka i gave til noen til jul. Ikke la deg skremme av at forlaget sier «ungdomsroman», den passer minst like godt for voksne. Hvis du ønsker en mer tradisjonell anmeldelse av Ingen må vite, med større innslag av innholdsreferat, kan jeg anbefale Nordlys (Linda Kaspersen), og Bergens Tidende (Anne Schäffer).

Minibokmelding:
Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson (2008).

Per Petterson har fått Brageprisen igjen, og jeg er ambivalent til at svært etablerte forfattere får slike priser, for trenger de dem egentlig? Dessuten var jeg skuffa over den boka, enda jeg har vært blodfan av Per Petterson i årevis, men denne er da veldig ujevn? Flotte passasjer, men også kjedelige greier jeg bare skumleste, og strukturen funket ikke noe særlig. Sammenfletting av tidsplan og ulike historier kan være bra, men de ulike delene bør vel gi noe til hverandre, ikke bare bli stående separat. Og var det egentlig noen avslutning, annet enn at han plutselig holdt opp å skrive? Bare ei bok før av Petterson har jeg likt like dårlig, og det var Til Sibir, som også handlet om mora hans. Han er tydelig glad i mora si, like glad i henne som ambivalent til faren, men av kjærlighet blir det ikke nødvendigvis god litteratur, og noen ganger får jeg bare følelsen av å se en sånn glattslikka italiensk mafiagutt som sitter med krøllete øyenbryn og roper mot månen: Mama! Mama!

Men skrive om å jobbe, det kan han. Han fanger så godt det jeg selv liker med arbeid «på gølvet», kameratskapet og den spesielle måten å utfylle hverandre på uten ord, legge merke til og ta hensyn til hverandre med kroppen. Som i dette sitatet om gjengen ved samlebåndet: «Det var Elly og jeg som kom best ut av det ved båndet. Vi hadde samme rytme, samme pauser, og vi så på hverandre og lo når vi mer enn ofte fikk til den samme bevegelsen i samme takt som var vi én person med fire armer, og hun sto og løste kryssord, og jeg sto og leste bøker når kammeret var fullt og alt gikk glatt. På nøyaktig samme tidspunkt gikk vi på igjen. Da var Hassan fornøyd og la beina over kjedekassa ved uttaket og leste ukeblader med porøse sider og arabisk skrift. Når jeg løp etter trucken, akte Elly seg fort bort og fylte kammeret mitt så båndet ikke skulle stoppe. Det var det ingen andre som gjorde.» (s66-67)

Vil du lese mer utfyllende anmeldelser av denne boka anbefaler jeg Ingunn Økland i Aftenposten og Fredrik Wandrup i Dagbladet. Et lengre utdrag av boka kan du lese på nettsida til Brageprisen.

Og så må jeg visst plage dere med Tordenblogg igjen, siden jeg allerede er trukket ut til andre rundes cup. Motstanderen er Fullt Hus, en produktiv og hyggelig allroundblogg om familieliv og mye mer, som jeg dog gjerne skulle ha vunnet over. Vil dere bidra så skjer det her. Det finnes en poll hvor navnet mitt kan klikkes på, og i tillegg kan det legges inn kommentarstemme. Og verbal begrunnelse kan gi ekstrapoeng. Det er fire omganger igjen før evt semifinale, såvidt jeg har forstått. Men cup er cup, så taper jeg nå er det slutt. (Men uansett er jeg veldig fornøyd med 8. plass i første runde, da, dere fikk meg til å måpe! Tusen takk for alle stemmer.)

Apostrofen hyllet Vredens druer som en av tidenes beste romaner.

Her kommer et kort referat fra forrige bokevaluering. Den beklagelige forsinkelsen skyldes fødsel og manglende internettforbindelse.

Sted: Hos Gustav i Sandnes

Aktuell bok: Vredens druer av John Steinbeck.

Tid: Onsdag 29. oktober.

Til stede: Jarle Mong, Øyvind Sandsmark, Rolf Manuel Nese Skadsem og Gustav Kjølberg.

Neste møte:Hos  Jarle mandag 24. november.

Neste bok: Simon og eiketrærne av Marianne Fredriksson.

Dommen var enstemmig: Vredens druer var definitivt et blinkskudd for Apostrofen. Det hersket ingen tvil om at dette var den beste boka som var blitt satt under lupen så lenge lesekrinsen har eksistert.

Både Jarle og Rolf plasserte den blant de aller beste romanene de hadde lest noen sinne. Begge ga uten å nøle karakteren 10. Det er første gang det øverste nivået på Apostrofens karakterskala blir gitt.

Gustav og Øyvind lovpriste også boka, men nøyde seg med å gi hver sin 9-er. Øyvind var veldig sugen på å ta den helt ut, men valgte til slutt å spare den meget høythengende 10-eren.

Timingen på å velge Vredens druer som månedens bok kunne ikke vært bedre. Mens finanskrisen herjer over hele verden, og vi blir bombardert av dystre framtidsutsikter, var det en åpenbaring å fordype seg i John Steinbecks roman om Joad-familien. Om nåtidens finansuro blir det sagt at det er den største krisen siden krakket i 1929. Etter å ha lest Vredens druer, kan alle i Apostrofen skrive under på at en slik sammenligning er meningsløs.

I Vredens druer får man et virkelig innblikk i hva en finanskrise virkelig kan føre til av nød. Handlingen er lagt til USA under de harde 30-årene, og vi får et innblikk i de brutale konsekvensene børskrakket fikk var vanlige folk. Her var det snakk om å overleve. Bekymringer om høyere renter kunne ikke blitt fjernere.

Diskusjonen rundt boka ble også tidenes lengste, og da man ble nødt til å gå videre i programmet grunnet tida, følte man det fortsatt var mer å si om tematikken.

Jarle påpekte at Vredens druer burde vært obligatorisk lesestoff for alle. Dersom alle hadde lest denne boka ville verden utvilsomt vært et bedre sted.

Øyvind benyttet anledningen til å ta meg seg en cd av Woody Guthre, Dust Bowl Ballads. Sangene på plata er skrevet og spilt inn samtidig som Steinbeck skrev Vredens druer. Guthrie var som Joad-familien en okie, og tematikken i sangene er også den samme som i Steinbecks roman. Vanlige arbeidere som blir drevet på flukt av rikfolk og tapte avlinger – og drømmen om det forjettede California som viste seg ikke å være paradis likevel.

En god prikk over et godt bokmøte.

Karakterer:

Jarle – 10

Rolf – 10

Gustav – 9

Øyvind – 9

Sum: 9,5

Apostrofen kommer tilbake med mer om Vredens druer!

Øyvind

Bisettelsen skapte hodebry for Apostrofen. Forfatteren tilbød en forundringspakke, men medlemmene av lesekrinsen hadde ikke gjort det nødvendige forarbeidet. Det var derfor ingen som så seg verdige til å gi boka karakter.

Aktuell bok: “Bisettelsen” av Lars Saabye Christensen
Tid: Torsdag 25. september
Sted: Rolfs nye rede på Nærbø
Til stede: Jarle Mong, Gustav Kjølberg, Øyvind Sandsmark, Rolf Manuel Nese Skadsem
Neste møte: Leiligheten til Gustav, fredag 24. oktober
Neste bok: “Vredens druer”, John Steinbeck

– Skuffende, var den unisone dommen over første halvdel av Bisettelsen. Men det var før debatten om Lars Saabye Christensens siste roman begyne å gå. Etter drøftingen ble forfatteren hyllet som genial.

En samlet Apostrofen hadde hatt store forventinger til Bisettelsen. Alle hadde lest de fantastiske forløperne Bealtes og Bly, og så nå fram til siste del av trilogien. Da boken skulle evalueres på sist møte, var stemningen imidlertid laber. Ingen hadde fått tilfredstilt sine forventninger. Alle var skuffet. Alle var overrasket over at Saabye Christensen tilsynelatende hadde jekket seg ned til et altfor lavt nivå.

Og det var den første halvdelen av romanen som var problemet. Kim Karlsens dødsreise ble både for lang og for meningsløs. – To tredjedeler kunne med fordel vært kuttet, mente et samtstemt Apostrofen-møte. Den andre halvdelen, derimot, var det ingen problemer med. Det var dette folk hadde forventet. Her kom historiene om Gunnar, Sebastian og Ola på løpende bånd, og fortellerteknikken var glitrende. Lesekrinsen satte også pris på de “glemte” kapitlene fra Beatles. Problemet var bare de 200 sidene før dette.

Det var først da det var tid for poenggiving at vinden snudde. For å kunne gi en mest mulig rettferdig karakter begynte gruppa å diskutere seg enda dypere ned i materien. Det endte med at flere satt igjen med et helt annet inntrykk av boka enn tilfellet var etter de hadde lest den.

I løpet av debatten dukket utallige aha-opplevelser opp. Apostrofen oppdaget etterhvert at ingenting i den første halvdelen av Bisettelsen er tilfeldig. Det er en dypere mening bak hver minste detalj. Alt Kim Karlsen ser, hører og opplever på sin dødsreise, har sammenheng med handlingen i Beatles eller Bly – eller myologien til rockegruppa Beatles, kom medlemmene fram til.

Konklusjonen var at du bør ha Beatles og Bly friskt i minnet for å få best mulig utbytte av Bisettelsen. Man bør helst ha lest dem rett før, eller ha lest dem mange nok ganger til at en kjenner innholdet ut og inn.

Hendelser i boka som virket mer eller mindre meningsløse, fikk plutselig en ny mening da de ble lagt under lupen. Eksemplene på dette var mange, og de ble stadig flere jo lenger diskusjonen skred ut.

Her er noen eksempler:

Medaljen: Kim Karlsen får medalje av en general for sin heltedåd, samt mange rosende ord om at det er sånne som ham de virkelig har bruk for. Og Kim Karlsen blir bedt om å slå følge med hæren.
Dette må sees i sammeheng med at Kim Karlsen blir kastet ut fra sesjon i Beatles.

Tennisballen: Kim Karlsen finner en tennisball det står Goks på. Denne ballen dabber ikke lenger. Har man ikke lest Beatles blir dette fullstendig meningsløst. For de som imidlertid husker tilbake til Beatles, så ringer det nok noen bjeller om at Gunnar, Ola, Kim og Sebastian spilte slåball i gata. Nå er gjengen oppløst, og ballen dabber derfor ikke mer.

Hvalrossen: Dette var et stort spørsmålstegn i starten av diskusjonen. Hva i alle dager var poenget med denne hvalrossen som dukker opp flere ganger, og som Kim Karlsen til slutt rir på bølgene med? Løsningen på dette spørsmålet finnes verken i romanene Bealtes eller Bly, men i musikken og mytologien til bandet Beatles.

Kort fortalt: Kim Karlsen var som kjent Paul McCartney blant kompisene. Det var også under dette navnet han skrev seg inn på Sortland hotell. På andre halvdel av 60-tallet la Beatles ut flere hint, både i musikken og på platecoverne – til og med som baklengsbudskap – om at Paul McCartney egentlig var død. Ifølge myten hadde Paul McCartney omkommet i en bilulykke og blitt erstattet av en dobbeltgjenger. Dette budskapet forsøkte bandet å få ut ved hjelp av meget subtile rebusser.

Blant annet heter det i sangen “Glass Onion” fra The White Album (1968):
“And here´s another clue for you all
the walrus is Paul.

Walrus er som kjent engelsk for hvalross. Ikke nok med det, hvalrossen blir også sett på som et symbol for døden.

Med denne kunnskapen i bakhodet gir det straks mer mening at Kim Karlsen plutselig rider på hvalrossens rygg. Andre Beatles-kjennere vil også påpeke koblingen til låta “I am the Walrus”.

Eksempler som disse kommer som perler på en snor i Bisettelsen, og det gikk mer og mer opp for Apostrofen-medlemmene at de hadde fått et feil inntrykk av boka.

Jarle var kanskje den som snudde mest på flisa. Han hadde opprinnelig tenkt å slakte boka. Nå utropte han Saabye Christensen som et geni. Han gjorde det klart at han ikke kunne dømme denne boka så lenge problemet lå oss ham selv. Det var han som ikke hadde forstått boka, han hadde ikke sett alla agna forfatteren hadde lagt ut.

Øyvind påpekte at her hadde forfatteren tilbudt en kjempepakke til leserne, men så hadde vi ikke gjort det nødvendige forarbeidet.

Det endte med at Apostrofen besluttet å ikke gi poeng til Bisettelsen, noe som er svært oppsiktsvekkende. Dette har aldri skjedd etter at Apostrofen innførte poengsystemet.

Rolf var den eneste som ikke var helt overbevist til tross for en lengre diskusjon rundt romanen. Han så de nye poengene, men mente like fullt at han ikke hadde en god nok leseopplevelse underveis.

Selv om debatten rundt Bisettelsen ga mange svar, er det fortsatt en del spørsmål som fortsatt står ubesvart. Bandet Dirty Fingers og den gule bussen står sentralt i hele romanen. Lesekrinsen klarte aldri helt å få tak på hvorfor dette har en så viktig rolle i boka. Det italienske musikkkorpset er et annet eksempel på en av Bisettelsen fortsatt uløste gåter. Det samme gjelder datoen 4. oktober 1967. Hva var så spesielt med den?

Hva mener du om Bisettelsen? Si din mening og kom med innspill på debattforumet!

Midt på treet: 11 minutter av Paulo Coelho.

Delte oppfatninger om Paulo Coelho i Apostrofen. 11 minutter nådde ikke opp.

Aktuell bok: 11 minutter av Paulo Coelho

Sted: Hos Jarle på Klepp

Tid: Fredag 22. august.

Til stede: Jarle Mong, Øyvind Sandsmark, Gustav Kjølber, Rolf Manuel Nese Skadsem og Torvald Ulland Reiestad.

Neste møte: Fredag 26. september hos Rolf Manuel

Neste bok: Bisettelsen av Lars Saabye Christensen

Etter over et års fravær, var det endelig duket for et etterlengtet comeback av en av Apostrofens gründere, Torvald. Og hva passet vel bedre enn at det var hans favorittforfatter som skulle under lupen på møtet.

Paulo Coelhos 11 minutter var tygget og fordøyet. Nå ventet dommen. Den ble ikke enstemmig. Gruppen var delt i synet på kvalitetene til 11 romanen.

Øyvind debuterte som Coelho-leser før møtet. Han hadde store forventninger på forhånd. Vi snakket tross alt om en av verdenslitteraturens store samtidsforfattere. Og både Gustav og Torvald hadde hyllet forfatteren under Apostrofen-møter tidligere. Konklusjonen til Øyvind ble at romanen verken var god eller dårlig, men ettersom forventningene hadde vært store, ble den likevel en skuffelse. Boka var lett å lese og forsåvidt ok underholdning. Men Øyvind trodde ikke på historien. Hva ville forfatteren fortelle som man ikke har hørt før? Han var av den oppfatningen at Coelho forsøker å finne opp kruttet, men er langt fra å lykkes.

Torvald, som er sevlerklært Coelho-fan, måtte innrømme at dette var den svakeste boken han hadde lest av sin yndlingsforfatter. Han syntes også at boka var grei underholdning, og den gikk greit å lese. Det var imidlertid også alt. Han følte heller ikke at Coelho kom med noe nytt innen sex-tematkken. Forfatteren prøver å skrive om noe nytt og lærerikt om sex, men det var likevel som å lese en sexspalte i VG eller Dagbladet, slo Torvald fast. Han var klar på at dette var den klart svakeste boken Coelho har skrevet.

Også Rolf Manuel hadde en del å utsette på 11 minutter. Han var først og fremst skeptisk til hvor lite horetilværelsen til hovedpersonen, Maria, blir problematisert. I boka virker det mer idyllisk enn vanskelig å være prostituert. Han savnet en mer troverdig framstilling av problemene og traumene ved å selge kroppen sin. Han fikk støtte av Øyvind, som hadde samme oppfatning. Beleste Rolf Manuel lanserte 11 minutter som den nest dårligste av samtlige Coelho-bøker. Bare Zahir er svakere, mente han.

Jarle var den som likte 11 minutter best. Han delte ikke oppfatningen om at horetilværelsen ikke er troverdig framstilt. Han mente at det ikke er utenkelig at flere prostituerte har det akkurat slik det kommer fram i boken. Jarle mente også at mange kan ha noe å lære av 11 minutter. At en rekke mennesker går igjennom hele livet uten å oppleve denne hellige sexen som Coelho beskriver, var han overbevist om. Jarle satte også stor pris på Ralf Hart-karakteren, en vellyket mann som hadde alt, men som likevel hadde et stort savn. Jarle satte også pris på flere små samfunnsbetraktninger som dukker opp i boka, som for eksempel kurderne som demonstrerer. Disse betraktningen blir det likevel færre og færre av utover romanen, noe han uttrykte skuffelse for.

Gustav var mannen som hadde foreslått 11 minutter. Han hadde lest den før, og likte den veldig godt. Men når han nå leste den for andre gang, fikk han et annet syn. Det var vasnkelig å si hva det var, men boka hadde tapt seg.

Alt i alt ble 11 minutter vurdert til godkjent av Apostrofen. I og med at lesekrinsen streber etter det ypperste av det ypperste, er midt på treet ikke godt nok. Her er den endelige dommen:

Jarle – 6

Gustav – 7

Rolf Manuel – 5

Torvald – 5

Øyvind – 5

Snitt: 5,6

Referent: Øyvind

Hva mener du om 11 minutter? Si din mening på Apostrofens diskusjonsforum!

Nok en boksuksess for Apostrofen. Unison hyllest til Gabriel Scott.

Sted: Bak Maxi på Sandnes

Tid: Torsdag 25. juli, kl. 19.00

Til stede: Jarle Mong, Gustav Kjølberg, Øyvind Sandsmark og Rolf Manuel Nese Skadsem

Aktuell bok: “Det gylne evangelium” av Gabriel Scott

Neste møte: Fredag 22. august hos Jarle

Neste bok: “11 minutter” av Paulo Cohelo

Etter en altfor lang sommerferie var det endelig duket for nytt møte med Apostrofen. “Det gylne evangelium” av Gabriel Scott skulle under lupen. For en gangs skyld var medlemmene samstemte i sin vurdering av boken.

Alle var enige om at Scotts berettning om Vårherre og St. Peters vandring på jorda var fornøyelig lesing. Jarle mente at det gikk noe tregt i starten, men at det tok seg voldsomt opp mot slutten. Forestillingen “Teologen på nålen” som er en viktig begivenhet i boken, beskrev han som fantastisk.

Gustav delte oppfatningen til Jarle om at romanens høydepunkt var mot slutten. Øyvind og Rolf Manuel syntes derimot det motsatte. Det var underholdene i starten, St. Peter påpekte feil i skaperverket , fikk prøve dem ut, og oppdaget at det likevel var best slik det var. Dette gjentok seg så mange ganger at man går lei og tidlig skjønner poenget. Det var ikke noe klart høydepunkt, mente de to.

Øyvind mente at boka kanskje hadde gjort seg bedre som en novelle. Rolf Manuel påpekte imidlertid at det er så mange elementer og poenger som er nødt til å være med i en slik type bok at “Det gylne evangelium” ikke kunne være kortere.

Samtlige medlemmer satt igjen med et paradoksalt innrykk da boka skulle vurderes. Alle innrømmet at den store opplevelsen hadde uteblitt mens de leste. X-faktoren, den som gjør at en bok ikke kan legges vekk, slo aldri inn hos noen av dem. Likevel så alle at dette var et strålende litterært verk. Scott sitter inne med stor kunnskap om bibelen, han tar menneskets natur på kornet og drøfter eviggyldige dillemaer og problemer. Selv om boka kom ut så tidlig som 1921, var det ingenting som skulle tilsi at den ikke var blitt skrevet i dag. Snart 90 år senere er den fortsatt like aktuell, var den enstemmige dommen fra Apostrofen.

Jarle understreket også at Scott stiller mange av de spørsmålene som han selv ofte har gjort.

Noe annet som trekker opp inntrykket av romanen, er henvisningen til aktuelle temaer i samtiden. Jarle påpekte at da “Det gylne evangelium” kom ut var det en strid i Norge mellom de konservative og liberale kristne. Prestesønnen Gabriel Scott taler tydelig de liberales sak gjennom boken. Han er faktisk så skarp at han ble anklaget for blasfemi. Rolf Manuel mente at denne boka måtte være særdeles sterk kost da den kom ut, og pekte på hvor hardt Scott går ut mot teologene.

I tillegg til dette hadde Apostrofens medlemmer stor fornøyelse av å lese Scotts bidrag til alkoholdebatten som raste på 1920-tallet. At Vårherre og St. Peter nøt både vin og øl, var utvilsomt ment for å være et stikk i siden til fanatikerne blant alkoholmotstanderne.

De fornøyelige øyeblikkene i “Det gylne evangelium” står i kø, men det ligger alltid et tydelig budskap bak. Det var likevel et par scener som Apostrofens medlemmer ikke forsto hva budskapet til Scott var. Hva var for eksempel meningen bak ridderen som dukker opp mot slutten av boka, spurte Jarle. Hva var det med han? Det spørsmålet hadde ingen et godt svar på. Alle lurte på det samme.

Konklusjonen etter en nøye gjennomgang av “Det gylne evangelium” viser at dette er en av de best likte bøkene Apostofen har hatt etter karaktersystemet ble innført. Dommen er som følger:

Øyvind – 7

Gustav – 7

Rolf Manuel – 7

Jarle – 8 (Etter en lang diskusjon med seg selv, gikk han opp fra sin opprinnelige 7-er)

Snitt: 7,25

Av Øyvind

Eit av høgdepunkta i Hallo i Uken-sendingane er forskarane Forskar 1 og Forskar 2, som alltid finn ut noko nytt og nyttig. Du skal ikkje ha gått lenge på Blindren for å oppdaga at det mest ikkje er grenser for kva det går an å forska på.

Og no har til og med Line Esborg teke dokotograd på kulturen sin rolle i den norske nei-rørsla. ”Det norske nei til EU. En studie av motstand som kulturell praksis” er tittelen.

Avhandlinga, som blei lagt fram i februar 2008 tek i liten grad for seg den politiske debatten for og mot EU i 1994, men fokuserer stort sett på dei kulturelle verkemidla som neisida brukte.

Ein hovudtese er at debatten ikkje handla om EU (eller Europa, som det tidvis blir kalla i oppgåva), men om Noreg. I og for seg er det ikkje oppsiktsvekkande. Det spørsmålet folk skulle ta stilling til var jo om Noreg skulle gå inn i EU. Då er det eit viktig spørsmål korleis EU-medlemskap ville påverka landet me bur i, Noreg.

Om ein utan serleg kjennskap til den norske EU-debatten les denne avhandlinga, kan ein få inntrykk av at neifolk primært var nostalgiske, og at ein let kjenslene, ikkje fornufta avgjera. Sånn var det sjølvsagt ikkje. Men det er naturleg at ei oppgåve som handlar om kulturen si rolle primært fokuserer på dette, og ikkje på alle mulege andre verkemiddel.

Esborg jobbar innan faget kulturhistorie. Du treng slett ikkje vera nokon fagfelle for å ha utbytte av å lesa avhandlinga. Nokre avsnitt her og der var prega av mykje framandord og vitskapsteoretiske synsmåtar. Eg forstod ikkje alt dette, men kunne fint lesa vidare på neste avsnitt utan å mista samanhengen. Litt framandord får ein tåla når det trass alt er ei doktorgradavhandling.

Noko av det mest engasjerande med teksten er dei mange intervjua forskaren har gjort med ulike aktørar i Nei til EU. Ho har intervjua nokre sentrale strategar på Oslo-kontoret, men òg lokallagsstyremedlemmar og grasrotaktivistar frå ulike regionar. Dei har mykje interessant å seia med, og me som kjempar EU-kampen i dag har mykje å læra av dei.

I tillegg får me eit fint innblikk i plakatar og løpesetlar som blei brukt. Me får lesa om korleis kjerneargumentasjonen blei utvikla, og korleis neisida sin eigenrepresentasjon og identitet var.

Eg vil rå alle som er over gjennomsnittet opptekne av EU-debatten til å lesa denne doktorgradsavhandlinga. Er me heldige kjem ho ut på nytt i ein form som er noko meir populærvitskapleg, og som kan lesast av endå fleire.

Klassekampen har laga ei reportasje om boka.

Sted: Morenefaret 16A
Til stede: Øyvind, Jarle, Gustav og Rolf
Aktuell bok: Sult av Knut Hamsun
Neste møte: Fredag 25. juli
Neste bok: Det gyldne evangelium av Gabriel Scott

En av norgeshistoriens fremste forfattere skulle under lupen i Apostrofens siste møte før sommerferien. Knut Hamsuns debutroman Sult fra 1890 falt godt i smak blant lesekrinsens medlemmer. Med et snitt på 7,5 poeng er det faktisk den boka som har fått høyest score etter Apostrofen innførte karakterskalaen.

Før debatten om romanen startet, var det duket for en liten visning av filmatiseringen av Sult fra 1966. Møtedeltakerne fikk se en nøkkelscene fra filmen som Øyvind på forhånd hadde plukket ut. Av de minuttene som ble vist på Øyvinds bærbare Mac, var konklusjonen fra de fleste at boka var bedre enn filmen. Jarle påpekte at boka for det meste handler om tanker, og det er det vanskelig å få fram på film.

Den eneste som ikke hyllet boka på møtet, var Gustav. Han så kvaliteter med romanen, men følte likevel det var vanskelig å komme igjennom den. Tungt språk og kjedelig handling. Ingen framdrift. Det skjedde det samme omigjen og omigjen. En bok man gleder segt til man har lest ferdig. Slik summerte Gustav opp boka. Han ga den likevel en sekser på børsen. Hovedgrunnen var temaet som ble tatt opp.

I motsetning til Gustav var både Øyvind, Jarle og Rolf svært begeistret for Sult. Jarle var riktig nok skeptisk de første 90 sidene, men etter det forsto han hva det gikk i, og han fikk et helt annet syn. Han pekte på at boka tar opp mange interessante temaer. Blant annet står det ubevisste sjelseliv sentralt. Det samme gjør menneskets ensomhet og isolering som følge av industrialiseringen, mente Jarle. Han mente også at Sult kan sees i en religiøs sammenheng. I hovedpersonens desperasjon etter mat, kan man trekke parallellen til menneskets sult etter mening med livet eller å finne Gud.

Jarle hadde også nylig lest en biografi om Hamsun, og han så klare selvbiografiske trekk med Sult. Han kunne fortelle gruppen at det var en rekke detaljer som ga mening i romanen på grunn av at han hadde lest en del om Hamsuns faktiske liv. Dersom han ikke hadde lest biografien først, ville han neppe fått like stort utbytte av Sult, mente Jarle.

Han benyttet anledningen til å komme med et svært informativt og spennende foredrag Knut Hamsuns liv og virke, noe de øvrige møtedeltakerne satte stor pris på. Det viste seg at Hamsun i sin glanstid var en damemagnet av rang og levde et liv i sus og dus i Kristiania. Han hadde innpass blant kultureliten og ble sponset av en bekjent av Bjørnstjerne Bjørnson. 

Øyvind og Rolf hadde ikke den samme biografiske bakgrunnen som Jarle, men det hindret dem ikke i å omtale boka i i svært rosende ordelag.

Øyvind mente Sult var så god at han bevisst måtte lese langsommere for at den ikke skulle ta slutt så fort. Han framhevet de språklige kvalitetene som noe av det beste han hadde vært borti. Språket og humoren var det drev boka framover for Øyvinds del. Tematikk og symbolikk var ikke like viktig.

Diskusjonen rundt Sult endte opp i en reprise av debatten som hadde regjert på Apostrofens nettsider den siste tiden – nemlig språk vs. tema, og hvordan vi skal bedømme i forhold til dette.  Her ble selvsagt Sult og Apostrofens forrige bok satt opp mot hverandre. Ikke uventet førte ikke debatten fram til felles enighet.

Alle var imidlertid enig i at den såkalte «Kydland-modellen» ikke er veien å gå. Denne modellen går ut på at leseren vurderer språk og innhold hver for seg på en skala fra 1 til 5. De to poengene blir så lagt sammen til en endelig karakter mellom 1 og 10. Jarle var den sterkeste motstanderen av «Kydland-modellen». Dessverre var ikke Kydland selv til stede på møtet, og dermed fikk han ikke utdypet fordelene og ulempene av sin egen poenggivingsmetode.

Både Jarle, Rolf og Øyvind endte opp med å gi Sult karakteren åtte. Øyvind var veldig i tvil om han skulle gå opp til ni, men etter en lengre evalueringsprosess kom han fram til at åtte var det mest korrekte.

Det gir dette resultatet:
Gustav – 6
Øyvind – 8
Jarle – 8
Rolf – 8

Referent: Øyvind 

Etter to store nedturer på bokfronten, var det knyttet stor spenning til Apostrofens neste bok – “Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede” av den pensjonerte forlagssjefen Jan Wiese.

Og Apostrofens medlemmer kunne med glede konstatere at romanen hadde vært en opptur. Øyvind uttrykte at det var en av de beste bøkene han hadde lest på lang tid og kunne absolutt anbefale den videre til andre. Også Rolf og Gustav viste begeistring for Wieses eneste roman. Gustav hadde riktignok slitt med innledningen, men hadde etter hvert blitt omvendt. Jarle var den eneste som ytret misnøye. Han så ikke det helt store i boken, uten at han helt klarte å peke på hva.

Det ble diskuterte hva som gjorde “Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede” til godt lese stoff. Øyvind hadde latt seg sjarmere av forfatterens språk og fortellerform. Han lot seg fascinere av hvordan Wiese knytter tre ulike fortellerstemmer sammen. Det ble stilt spørsmål om hva forfatteren ønsker å formidle igjennom boken. Hva var budskapet? Rolf mente at det nødvendigvis ikke lå noe stort budskap bak. Meningen var enkelt og greit å underholde og ikke mer enn det, og det lykkes forfatteren med.
Apostrofens medlemmer satt igjen med et par ubesvarte spørsmål etter å ha lest romanen. Hvem er for eksempel den gamle mannen som dukker opp ved fontenen mot slutten? Og hvorfor dukker han opp? Og hvordan gikk det med fortelleren da han vendte tilbake til hjembyen etter ti år på flykt? Gruppen hadde få svar. Gustav sa han måtte lese de første sidene om igjen etter han var ferdig med boken, for å få en større forståelse. Øyvind var klar på at dette var en bok han helt klart måtte lese igjen.

Karakterboken: Øyvind var mest begeistret og ga romanen åtte poeng. Han var en stund i tvil om han skulle gå opp til nieren, men lot være. Både Gustav og Rolf ga sju poeng. Boken var god og underholdene, men mer enn sju var det ikke, mente duoen. Jarle overrasket med å gi en sekser. Dette til tross for at han hadde vært en smule skeptisk til boken tidligere under møtet. Jarles stemmegivning førte til en debatt om hvordan skillet mellom karakterene burde være. Konklusjonen er noe uklar, men det er i hvert fall på det rene at tieren skal henge fryktelig høyt og er forbeholdt det ypperste av det ypperste.

Jarle – 6
Øyvind – 8
Gustav – 7
Rolf – 7
Karakter: 7

Øyvind

Et nytt møte i Apostrofen er avholdt, og nok en gang var det en suksess. Den aktuelle boken var “Drømmer ved Havet” av den heller ukjente svenske forfatteren Bjørn Larsson.

Dommen fra Apostrofens medlemmer var enstemmig: Det er en grunn til at ingen hadde hørt om forfatteren før. “Drømmer ved havet” fikk totalslakt, og går inn i historien som en av Apostrofens største flopper. Til og med en større fiasko enn “Den merkelige hendelsen med hunden den natten”, som tidigere hadde falt igjennom i bokklubbsammenheng. Det var på forhånd et dårlig tegn at “Drømmer ved havet” var utsolgt fra forlaget, og at den var så godt som mulig å få kjøpt. Dette var det også en grei forklaring på.

Apostrofen sa seg enig i at Larsson tar opp store og eksistensielle tema, men at forfatterens litterære kvaliteter dessverre ikke står i stil med det skyhøye ambisjonsnivået. Gustav påpekte at Larsson framstår som en dårlig utgave av Paulo Cohelo, et syn han fikk bred støtte for.

Både Jarle og Øyvind syntes at romanen hadde enkelte interessante observasjoner. For eksempel at folk lenger ikke er ute i gatene om kveldene, fordi de bare sitter inne og ser på tv. Øyvind hadde også sans for kapitlet der Peter Sympson var på en irsk pub, og de betraktningene han gjorde seg der.

Et par interessante samtidsobservasjoner til tross; dette var ikke nok til å løfte helhetsinntrykket til boken. For leserne framsto også karakterene som lite troverdige. Enkelte var rene klisjeer. Rosa Moreno, for eksempel, var som snytt ut av nesen på en amerikansk romantisk filmkomedie. Rolf og Øyvind var også skeptiske til den tilsynelatende tilfeldige bruken av miljøskildringer som innledet omtrent hvert kapittel.

Det ble også satt spørsmålstegn ved hovedpersonen Marcel. Hva var det egentlig med denne mannen som fikk alle de fire personene til å dra etter han? Apostrofen fant dette heller tvilsomt og lite sannsynlig. Og hvor var egentlig ansvarsfølelsen til Marcel da han fikk vite at han skulle bli far? Var det viktigere å være fri og dra med vinden, enn å ta ansvar for sine handlinger? Apostrofen stilte mange spørsmål, men svarene fra Bjørn Larsson var få.

Apostrofens oppsummering: Dette var et forsøk på å hevde seg i eliteserien, men spillet holdt bare 2. divisjonsnivå.

Det var likevel ikke alle medlemmene av Apostrofen som mislikte “Drømmer ved havet”. Torvald, som dessverre ikke hadde anledning til å møte, hadde lest boken før, og han leste den med glede igjen. Hans betraktninger var derfor dypt savnet ved møtet. Jarle mente at dersom Torvald hadde vært til stede kunne han kanskje satt boken i et nytt lys. Kanskje var det noe vi andre hadde gått glipp av og oversett. Dette tvilte Rolf sterkt på. I denne romanen var det rett og slett ikke mer å hente.

Et par dager etter møtet fikk undertegnede besøk av Torvald. Han sa seg sterkt uenig med den lite flatterende dommen til Apostrofen. Han var totalt uenig i Gustav sin påstand om at Bjørn Larsson var en dårlig utgave av Paulo Cohelo. Snarere var det tvert imot. Han mente “Drømmer ved havet” gikk “Alkymisten” en høy gang. I motsetning til “Alkymisten” var “Drømmer ved havet” mer jordnær og handlet om vanlige folk og deres drømmer. Det var mange personer han kunne kjenne igjen i boken. I “Alkymisten” var ting imidlertid mer svevende og abstrakte. “Drømmer ved havet” hadde mange fine fortellinger, mente Torvald, som spesielt hadde sans for Madamme le Grand og Rosa Moreno.

Karakter (1-10): Jarle – 3, Øyvind – 3, Gustav – 2, Rolf – 2 - Snitt: 2,5

Mer om boken finner du her.

Øyvind

En lettlest bok om den 31 år gammel spissen Joachim fra Oslo som med sin entusiastiske far har kommet enkelt til det meste på fotballbanen. Nå er han redd for hvor livet skal ta han etter endt karriere. Gjennom to uker følger vi selvopptatte Joachims liv i Molde, byen han har havnet i utelukkende på grunn av en godt betalt jobb på Aker Stadion. Kontrakten er i ferd med å gå ut, MFK sliter i bunnen og han innser at han snart vil miste all den oppmerksomheten han har vært avhengig av. Joachim drømmer om utdannelse, familie og en siste, ny kontrakt med et lag langt fra Molde. Han er deprimert og demoraliserende. Nærmest til det kjedsommelige latterliggjør og ironiserer han over omgivelsene. Etter de siste sidene får jeg faktisk medlidenhet for fyren.

Har du brukt mye tid på fotball og kanskje også hatt det som levebrød vil du garantert kjenne deg igjen i mye. Er du en av de mange rundt banen så vil du få et realistisk innblikk i deler av det å være en godt betalt, tidligere toppscorer. Jeg tror likevel at de fleste fotballspillere har en langt triveligere hverdag enn det vi får presentert her, men kanskje ikke dersom du kommer fra Oslo og havner i Molde? Er det ikke Tomas Holm han heter?

Det er ingen stor skjønnlitteratur Stavrum serverer, men jeg tror den vil fungere for mange, især de som ikke er så glad i å lese og heller ser fotballkamper. Romanen vil aldri bli anerkjent for annet enn det den faktisk er, en roman fra fotballmiljøet.

Aktuell Bok: Fattige Folk av Fjodor Dostojevskij
Sted: Morenefaret 16 A
Tid: Torsdag 21. Februar, 2008
Til stede: Rolf, Jarle, Gustav og Øyvind.
Aktuell bok: “Fattige folk” av Fjodor Dostojevskij

Karakterer:
Rolf: 6
Gustav: 6
Jarle: 5
Bjørn Ingvar: 6
Øyvind: 5
Snitt:  5,6

Apostrofen er endelig tilbake med referat fra klubbens bokmøter. Datatrøbbel har forhindret at referatet fra de forrige to møtene er uteblitt.

Dostojevskij skal være en av verdenslitteraturens aller største forfattere, og forventningene var derfor høye før hans debutroman fra 1846 skulle under lupen av Aostrofens medlemmer. Det skulle imidlertid vise seg at forventningene hadde vært for store.

Etter at boken var blitt lest, uttrykte alle gruppens medlemmer skuffelse over romanen. Ingen kunne se hva som skulle være storheten i dette verket. Både Jarle og Rolf uttrykte at boken var direkte kjedelig, og at de var nødt til å lese andre bøker samtidig for å få en avveksling fra “Fattige folk”. Øyvind påpekte at boken ikke ga ham noe som helst, men at den heldigvis var lettlest, slik at det gikk raskt å komme igjennom.

Det ble reist spørsmål om “Fattige folk” kanskje hadde representert noe nytt i samtiden, både i tema og form, og at den derfor var blitt så populær. Men etter over 150 år siden utgivelsen er den ikke lenger like aktuell, og den vil ikke gi den moderne leseren den samme opplevelsen.  Gruppen antok at det sannsynligvis var slik, men ingen satt med fasiten. Det ble dermed vedtatt en ny regel i Apostrofen:

Når gruppen skal lese en bok fra en annen tid, vil et av medlemmene få ansvar for å fremskaffe bakgrunnsstoff om verket til neste møtet. Dermed vil gruppen få bedre kunnskap om bokens posisjon og betydning i sin samtid.

“Fattige folk” hadde vært en skuffelse å lese, og den ga heller ikke grunnlag for videre debatt. Boken ble raskt lagt til side, og det ble gitt mer tid til de personlige innleggene. Rolf var første mann ut. Han hadde flere saker på hjertet. En handlet om røykeloven. En annen om Nelson Mandela. I innlegget om røykeloven mente Rolf blant annet at Dagfinn Høybroten, lovens far og frontfigur, hadde fått altfor lite kred for jobben. Det var også Jarle enig i.  Han mente at det blant folk nesten er glemt at det var Høybråten som sto bak røykeloven.Øyvind og Gustav var selvsagt enige i at røykeloven er en fin ting, men var derimot av den oppfatningen at Høybråten hadde fått mye kred for innsatsen, og at det fortsatt er viden kjent hvem som var lovens fanebærer.

Rolfs innlegg om Nelson Mandela skulle vise seg å føre til kveldens lengste diskusjon. Den startet med Mandelas karakterstyrke og prinsippfasthet, var så innom en rekke tema, blant annet lønnen til politifolk, før det hele endte opp i en debatt om moralen blant dagens skoleelever.

Så gikk turen videre til Øyvind. På grunn av mye negativt fokus i bokklubben, hadde han derfor valgt å fokusere på det positive. Han bidrag var en sak fra Stavanger Aftenblad som tok for seg 15 ting man hadde grunn til å glede seg over. Tittelen på artikkelen het “de 15 gode nyheter”. Innslaget var ment som en påminnelse om hvor godt vi egentlig har det, og at det er mye som går framover i verden. Jarle sa seg enig i at det var mange gode nyheter her, men var ikke enig i at alt var positivt. Han påpekte at økt kjøpekraft ikke nødvendigvis var et gode. Han var også kritisk til punktet som omhandlet flere kurer mot kreft. Han mente at det i dagens medisinindustri brukes altfor mye ressurser rettet mot vestlige sykdommer. Hvorfor gjøres det ikke mer for å utrydde for eksempel malaria? spurte han, og påpekte at sykdommen lett kunne blitt utryddet dersom noen bare ville gjøre det. Norge alene kunne gjort det hvis de gikk inn for det.

Videre var det Jarles tur til å ha innlegg. Han fortsatte kampanjen fra de forrige to møtene hvor han retter et kritisk søkelys mot humanetisk forbund. Han la fram tall som viste at livssynsgruppen har 70.000 registrerte medlemmer i Norge. Det er det største i verden. Til sammenligning har Danmark 3000 og Sverige 500. Spørsmålet var hvordan dette kunne henge sammen. Han påpekte også et paradoks i det faktum at en gruppe som fokuserer på åpenhet og toleranse, bruker så mye tid på kritisere de krsitne. Jarle stilte så spørsmålet hvorfor mennesker i det hele tatt vil slutte seg til humanetisk forbund. Livssynet står for de samme verdiene som kristendommen. Forskjellen er bare at kristendommen representer et håp om evig liv og noe godt utenfor oss selv, mens humanetikerne ikke har noe. Ved døden er det slutt. Jarle syntes det derfor er vanskelig å forstå at de ikke heller velger kristendommen.  Øyvind og Rolf mente at det nok ikke var så enkelt. De kunne i motsetning til Jarle forstå at folk melder seg inn i humanetisk forbund. Rolf var også av den oppfatningen at det viktigste er at folk er bevisste og tar et standpunkt.

Til slutt var det Gustav sin tur til å holde innlegg. Han hadde sett Holmgang kvelden før, hvor menneskeskapte klimaendringer var tema. Gustav hadde alltid trodd på teoriene om at klimautslippene bidrar til klimaendringer. Etter å ha sett programmet, var han neimen ikke sikker lenger. Per Sandberg og tre forskere hadde gått imot hysteriet rundt dagens miljødebatt og bagatellisert problemene. Ingen av de øvrige medlemmene av Apostrofen hadde sett programmet, og kunne derfor kun uttale seg på generelt grunnlag. Øyvind mente TV 2 hadde gjort en for dårlig jobb da de satte i sammen debattpanelet. Flere forskere fra som representerer det motsatte synet, burde vært tatt med. Rolf viste til generell vitenskapsteori. I alle teorier vil 90 prosent støtte hovedsynet, mens det alltid er rundt 10 prosent som vil stå for et annet syn. Slik vil det sannsynligvis også være i klimadebatten. Gruppen sa seg imidlertid enige om at de ikke kunne komme fram til en fasit. Hvem som har rett får tiden vise. Jarle lo i hvert fall godt av at det kunne hende at Per Sandberg er den som har rett.

Til slutt var det tid for å velge ny bok. Alternativene var “Drømmer ved havet” av Bjørn Larsson, “Fant” av Gabriel Scott og “En god araber” av Yoram Kaniuk. Gruppen var veldig godt fornøyd med alternativene og utvelgelsesprosessen ble derfor vanskelig. Etter avstemming ved Jærblad-metoden, stakk “Drømmer ved havet” av med seieren.

Bjørn Larsson er altså forfatteren som skal leses til neste møte. Det skjer hos Gustav torsdag 13. mars.

Øyvind

—

Bjørn Ingvar meldte følgende: Hei. Hvordan var møtet i går? I anledning møtedagen avsluttet jeg “Fattig Folk”. Ikke akkurat lystig lesning, men likevel synes jeg boken er bra og gir meg lyst til å lese mer av Fjordor. I min referanseliste kan romanen minnne litt om “Sult” av Hamsun.

Her litt av det jeg sitter igjen med:

Vi ser rett inn i det russiske, grå dagliglivets mørke sider på 1800 tallet og møter menneskeskjebner som strever med å få dekket sine primærbehov.

Hvordan takle maktesløshet, ydmykelser og fornedrelse? Lar en seg forlede til overdreven mistenksomhet og bitterhet, står en i fare for å miste respekten både for seg selv og andre. Forsvinner selvrespekten, har man tapt det viktigste av alle slag.

Til tross for at det er to ganske forskremte sjeler forsøker de med desperat optimisme å bagatellisere sin nød og elendighet overfor hverandre. De skjuler ikke sannheten, men forsøker hensynsfullt å beskytte hverandre mot bekymringer. Vi ser dette særlig hos Makar, som har påtatt seg den store beskytterrollen overfor unge Varvara.

Tema: Hvorfor er noen rike og lykkelige, mens andre er fattige og ulykkelige, og er et fattig menneske mindre verdt enn et rikt?

Bjørn Ingvar.