I går havde min far fødselsdag. 55 år. Og mine forældre bryllupsdag. 16 år. Jeg ved ikke, hvorfor de bliver sammen. Jeg tror ikke på, det er på grund af kærlighed. Måske er det på grund af kærlighed til deres børn. Men – og dét er ganske ærligt: Hvis de ikke oprigtigt ønsker denne tilværelse, ville jeg af hele mit hjerte ønske, de skiltes og gav sig selv og hinanden den mulighed, at hver især leve deres liv med et menneske, de elskede. Jeg taler så ærligt nu. Og jeg føler mig så sikker på det. Jeg ville ikke hade dem, og hverken føle mig skuffet eller svigtet. Jeg ved, at hvis de valgte at gå fra hinanden – det ville udelukkende være noget mellem de to – det ville ikke have noget med deres børn at gøre – hverken fordi de ikke holdt af os eller elskede os mindre. Jeg ønsker så inderligt for disse to, de dyrebareste mennesker i mit liv, at de får lov at være glade. Jeg har været så skræmmende tæt på at bede dem om at blive lykkelige. Så skræmmende tæt på at bede dem om, at gå fra hinanden…

Det gikk gjetord om denne restauranten. – Bagatelle må bare oppleves. Det er himmelsk, sa en venninne som spiser der en gang i året. En annen venninne har sagt at maten er så utsøkt og vinen så deilig at det ikke finnes dets like. En tredje har advart meg mot å drikke vinmenyen for fort , for da blir jeg nemlig dritings.

I de fiffiges og mat- og vinconnoiseurers kretser gledet man seg over at restauranten nylig fikk tilbake sin Michelin-stjerne nummer to. Det gjorde forøvrig mannen i gata også, for alle hjerter gleder seg når landet høster anerkjennelse i utlandet. Med to stjerner i Michelin-guiden, betyr det at restauranten er så god at det er verdt å dra til byen bare for å spise der – eller i det minste ta en omvei for å få til et måltid der. Intet mindre.

For meg har Bagatelle kun eksistert som et konsept. Et konsept så eksklusivt at et besøk planlegges lang tid i forveien slik at man kan få spart nok penger. I tillegg må anledningen være så spesiell at det helst skal feires både bryllupsdag og rundt tall samtidig.

I går skulle altå dette konseptet konkretiseres gjennom feiringen av at det nå var ett år siden vi giftet oss. Ett år siden vi ble hetset av biskopen i Oslo og hans disipler. Spenningen var stor da vi i lett Cava-rus steg ut av drosjen i Bygdøy Allé 3 klokken 20.10 i går.

Vi blir fulgt til bordet vårt av en hyggelig hovmester og møtes av servitør og sommeliers blide blikk.  Atmosfæren er absolutt intim og varm, nærmest hjemmekoselig. Kanskje de mørke vegg-til-vegg-teppene og tunge gardinene bidrar til denne varmen. Uansett demper alle disse inntrykkene følelsen av å befinne seg i en Bret Easton Ellis-roman, der jappetid og 80-tallsoverflod er en overdådig rød tråd.

Plutselig er vi i gang. 10-retters med tilhørende vinmeny er bestilt, og rettene og vinen serveres med behagelig mellomrom, akkurat lenge nok til at vi er klare for neste runde. Utsøkt salmalaks. Deilige kamskjell. Herlig hummer- og trøffelsaus. Saftig lam. En strågul, krafig Poligny-Montrachet. Fyldig, søt, men tørr Gewürtztraminer. Og slik fortsetter det, nærmest i det uendelige – føles det i alle fall som.

Men det blir for mye. Altfor mye. Porsjoner forblir halvspiste, vinglass halvfulle, og følelsen av fråtseri melder sin ankomst mellom rettene og slurkene. Espresso bestilles for å nøytralisere i et håp om å få plass til flere dråper utsøkt vin og smakfull dessert, men vi må motvillig innse at slaget er tapt. Nok er nok.

Etter fire timer til bords legger vi hver vår serviett på bordet og ber om regningen. Vi konkluderer med at måltidet til den nette sum av kr 6000 norske er overpriset og at vi kunne spist oss gode og mette – ikke stappmette ganger 10 – på Alex Sushi (Norges dyreste og beste sushi-restaurant) tre ganger for denne prisen.

Rådet fra venninnen min om å drikke vinmenyen sakte for å unngå å bli dritings, holdt hardt, for det var et sjanglende ektepar som veltet inn i taxien i Bygdøy Allé 3 litt etter midnatt.

…men det betyr at Ingjerd og jeg har vært gift i hele fem år. Denne store merkedag feirer vi i morgen med et eller annet kulturtilbud i Bergen. Men hva? Ifølge bergenpuls.no har byen usedvanlig lite å by på i morgen, uansett hva Knut Haavik måtte mene om Bergen som kulturby. Kanskje går vi rett og slett og ser denne filmen?

Dette var egentlig alt jeg skulle skrive om bryllupsdagsfeiringen. Men så slo det meg at folk kanskje synes det er rart hvis jeg ikke foretar en aldri så liten oppsummering av disse fem årene og hva de har betydd for meg. Vel – i så fall kan jeg berolige alle med at jeg nå har forsøkt gjentatte ganger å skrive noe meningsfullt om min tid som ektefelle, men det blir enten for privat eller for generelt, og derfor sier jeg ganske enkelt: Takk, Ingjerd, for disse årene! Vi har opplevd gode og onde dager, men en solid overvekt av gode så langt (håper du er enig i dette!), og jeg glad for at vi fremdeles er i bevegelse – både hver for oss og sammen – i gode retninger, begge to, synes jeg faktisk! Hurra for oss!

(Kanskje er det noen – deriblant Ingjerd selv – som synes det er litt rart å komme med en slik indrefamiliær gratulasjon og takkehilsen her på bloggen, men det får dere bære over med og vente på neste innlegg, som kanskje blir om noe meget saklig og håndfast. Det vil vise seg.)

- sindre —

Som sagt havde min mor og far 45 års bryllupsdag i går, og min far ville overraske min mor og inviteret hende ud at spise. Og så skulle min søster og jeg “helt tilfældigvis” være der. Så Lone og jeg var klar på Ans kro kl 17.50 og sad og ventede, og da de kom ind af døren var min mor meget overrasket…. så det var dejligt.

Prøv at se hvilken lækkert mad vi fik.

Dampet hvide asparges med frisk pillede Rømørejer og Hollandaise m/ kørvel.

Sprængt dampet Poussin (lille buttet kylling) serveres med blomkålspuré, nye gulerødder, frisk bælget ærter hertil nye kartofler fra Frankrig og Rosa flødepebersauce.

Det var bare super dejligt og meget hyggeligt.

Tillykke kære mor og far med jeres 45 år bryllupsdag i dag.

“Ja det må jo være 90 år, når vi er to”, som min mor sagde da jeg ringede i morgen og lykønskede dem.

Ja, det er almindelig hverdag herovre og imens foråret er i fuldt flor i Danmark er det nu blevet vinter her, i hvert fald i Siuna. Siden Ole og Merle tog afsted i slutningen af april har der kun været en enkelt dag uden regn eller regnbyger.. Til gengæld er det ved at være tid til mangohøst og vores store træ i haven har mange frugter på i år, så vi kan fylde saftkanden op

Bloggen med de nyeste indgåede bøger på universitetsbiblioteket har fået sin første spæde start og i kan se med her hvordan arbejdet skrider frem. Banneret er i hvert fald på plads nu, hvis ellers bibliotekarinderne er tilfredse med det.

Vi har ikke fortalt så meget om amerikaneren Benjamin som er antropologistuderende på Dartmouth og har været her i Siuna siden oktober 2008. Han er en festlig snakkende fyr og kan slet ikke lade være at afbryde sig selv. Han er meget interesseret i Siunas historie og har snakket med mange lokale for især at høre hvordan livet var i Siuna da guldminen var aktiv tilbage i slutningen af 1950´erne. Han har været forbi vores hus nogle gange og underholdt med sin efterhånden store viden om egnen hvor vi bor. Jeg møder ham også af og til på universitet hvor han kommer forbi biblo og søger information.

Ja, og så er jeg også ved at blive rigtig gode venner med min guitar og akkorderne begynder at glide lidt bedre… men det er sgu lidt svært når der skal sang på også

Den 10. maj fløj tankerne tilbage på vores dejlige bryllup og forårsvarmen i Kongens Have sidste år. Solen tittede også frem i år ved frokosttid, men så kom der altså også en ordentlig skylle bagefter

Jacob

Den danske skuespilleren Ghita Nørby har sagt på et eller annet talk show at bryllusdager er noe man virkelig bør feire. Fødselsdager trenger man bare å overleve for å oppleve, mens det bak bryllupsdager ligger år med samarbeid og egeninnsats. Ghita Nørby feirer hver bryllupsdag med brask og bram, og er lykkelig gift med mann nummer fem.

At jeg i dag er gift og har familie, er ikke en selvfølge. I mange år trodde jeg at jeg skulle vie livet mitt til å kurere tuberkulose i Sibir. Jeg skulle kombinere ernæring og medisin på et legekontor som også var suppekjøkken, slik at de tæringssyke skulle sikres næring til immunforsvarets styrke og adekvat medisinsk behandling, samtidig. Jeg som i tillegg elsker ull og pels, har pigmentløs hud og foretrekker langrennski framfor nesten all annen aktivitet, så virkelig for meg en hverdag på tundraen og på taigaen, i permaforstens rike.

Så møtte jeg min utvalgte mann. Førsteinntrykket bestod hovedsaklig av følgende: Lang og tynn, hyggelig, litt for langt hår og overraskende missfarging på ellers plettfrie tenner. Jeg lot imidlertid ikke manglende fjerning av tannstein komme i veien for videre bekjentskap, så etter noen måneders utvikling av et stadig mer inspirerende venneforhold, ble vi sammen. Etter ytterligere 10 måneder var vi mann og kone. Det ble vi for nøyaktig 6 år siden i dag, den 03.02.03.

Etter 4 ukers bryllupsreise i Thailand, giftet vi oss ved den norske ambassaden i Moskva på vei hjem. Min søster og en av stesøstrene mine tok med varme klær fra Norge, og vi hadde med nysydd kjole og dress fra Thaiskreddere. Brudebuketten bestod av Thaiorkideer som faktisk tålte temperaturforskjellen på 50 grader Celcius, innpakket i en side som var revet ut av avisen Pravda. 

Seks år etter sitter jeg og ser utover Bergen fra kjøkkenvinduet vårt. Jeg har på meg russerkoneskjerfet han kjøpte til meg på Den Røde Plass. Det er ikke like kalt her som det var i Moskva, men dagen er like klar og fin. Vi har 6 utfordrende og spennende år med oss, vi har like turbukser fra Fjellreven, og vi har mange prosjekter foran oss.

Innrykket jeg har av minn mann er mer nyansert nå. Han er fortsatt lang og tynn, men viktigere er at han er ærlig, pålitelig, sensuell, nevenyttig, snill, direkte, omsorgsfull, morsom, vakker og nytenkende. Han går dessuten regelmessig både til frisør og tannpleier. 

Er dette den ultimate julefrokost?
Egentlig har vi 34 års bryllupsdag i dag og Stine skulle ha kommet til Oslo, men er dessverre blitt sengeliggende.
Da får jeg ta ost og portvin alene og ringe henne i stedet. Uansett smaker det utmerket å starte lørdagen med ost og portvin.
Som dere ser blir frokosten inntatt i godkroken min:-)

Nerdefrokost

20 desember 1974 giftet vi oss og nå er det 34 år siden i morgen lørdag 20. des. 2008. Hvor ble det av disse åra? Ungene har vokst opp, barnebarn kom også flaksende med storken, så livet har gått sin vante gang:-)
Når man nå sitter her og ser tilbake så kan man lure på hva som har skjedd. Mye har man opplevd, men går virkelig 34 år så fort?
I yngre dager var tiden langsom, alt gikk tregt, i dag raser alt avgårde og selv tiden har fått turbo. Kanskje det er derfor at 34 år virker kort nå når man ser seg tilbake?
Morgendagen skal feires med et 65-årslag som vi er bedt i og det blir gøy. Vår egen dag får vi heller feire senere.
Gratulerer med den 20. des. Stine:-))

Jeg fikk 10 røde roser i dag og belgisk sjokolade.

Det ble feiret ute på resturant med familien. Veldig koselig å markere denne dagen. Vi håper på 10 nye år med masse glede og latter

Neste helg reiser vi på Spa

Her på matriklen er det tid til at fejre bryllupsdag.

8 år er gået, det er helt vildt! I dag tænker jeg at vi var utroligt unge begge to. 23 år var alt hvad vi havde med i bagagen. Fordelen er at vi er vokset sammen gennem de år som er gået, kanterne der skulle slibes har ikke været helt så skarpe. Omvendt kan man sige, at vi også kunne være vokset fra hinanden, men det er heldigvis ikke sket, vi har holdt fast, selvom det ind i mellem har været strengt.

Vi udvikler os stadig sammen og i forholdet til hinanden. Vi er begge super tilfredse med det liv som vi har skabt sammen, med de dejlige piger vi som fylder vores hverdag ( og seng ) og den matrikel som vi købte for godt 6 år siden.

Bryllupsdag på en hverdag oser jo ikke ligefrem af romantik. Arbejdet skal passes, manden skal til tandlæge og jeg skal til generalforsamling i børnehaven i aften. Så alt er som det plejer – hektisk. Men det er helt okay. Vi kan nok lige nå den gode middag med den gode steak, og et halvt glas rødvin.

Så blev vi gift .. og i skrivende stund er jeg så overgået fra frøkenlivet til fruestatus.. Lidt underligt, men jeg vender mig nok til det. Især at svare på telefonen er lidt en udfordring .. “det er solb… nej for pokker, det er jo fru kjeldsen” .. haha…

Et fint, smukt og dejligt bryllup med familie og venner, ikke for varmt, ikke for koldt, en fantastisk prædiken i kirken af præsten og en ditto af min mand til mig senere på dagen, sange,  flere fantastiske taler, mad i store og gode mængder, grin og sjov ….. og når jeg har fordøjet det hele lidt mere, vil der komme både billeder og mere ordlyd på.

Lige nu er jeg bare træt og mæt af oplevelser og oprydning, ikke mindst. Derfor har jeg sat et bilede af min barndomsheltinde ind her, der er nemlig ingen som Pippi, der kan gøre rent og klare alting på een gang…. ) Hun var nemlig bare SEJ …  

May The Lord Bless You All ….

Er ikke norsk et herlig språk hvor man bare slik helt uten videre kan lage nye ord.

Disse ringene som hjelper deg til ikke å glemme varmes opp til 49 grader i ca 10 sekunder hver time dagen før dagen. Altså ingen unnskyldning til kona om at du glemte deres viktige dag, fingeren vil gi deg svaret:-)

Hjemmesiden finner du her. Remember Ring.

Mamma og Pappa har snart vært gift i 10 år! Pappa vil selvsagt feire, og spør Mamma om ikke det kunne være en god idé? Hun blir tatt litt på senga.

- Er det virkelig 10 år?

- Jepp, sier Pappa; Skal vi feire?

- JAAA!

- Fint, da må vi skaffe barnevakt til neste fredag.

- JAAA, barnevakt, og så går vi ut og … eh … neste fredag?

- Ja, det er datoen.

- Eh …

Mamma nøler, og så rødmer hun.

- “Eh” hva da?

Pappa aner truende skyer i samlivets horisont, og skyene siver uvergelig inn i stemma hans også. Det får Mamma til å stupe i det:

- Jeg har et møte.

- Tull! Ingen har møter på en fredagskveld!

- Nei, jo, det er på ettermiddagen, men det er liksom slik at det er middag etterpå.

- Javel, det driter vel jeg i! De kan spise uten deg!

- Ja, jo, men … eh …

- Ikke kom her med flere eh’er! Det er 10 års bryllupsdagen vår!

- Ja, men det hadde jeg glemt, og så…

- GLEMT?

- Nei, jo, jeg mente det ikke…

Pappa er fullstendig likegyldig med hvor meningsfullt eller ikke Mammas glemsel og vrangvilje er! Her skal det feires! Basta bom!

- Det har ingenting å si! Bryllupsdagen vår skal feires, om jeg så må feire den alene!

- Jammen Pappa da! Ikke vær slik! Det er et veldig viktig møte, forstår du, og jeg er vertinne for middagen etterpå…

- Driter jeg i!

- Vi kan jo feire på lørdag…

- NEI! Da feirer jeg heller alene!

- HVA! Uten meg?

Stemma til Mamma når hun sier “uten meg”, burde være et faresignal, men Pappa er så full av sine egne faresignaler at han ikke hører noenting! Han er ikke den som skal gi seg, nei! Hun skal søren pine ham få som fortjent!

- JA! UTEN DEG! UTEN-UTEN-UTEN! Du har jo glemt dagen likevel, så det er vel ikke så farlig!

- ÅJA? JA DA KAN DU BARE GLEMME HELE BRYLLUPSDAGEN!

Og så slamrer hun så hardt med dørene at ungene våkner, og skriker. Og Mamma skriker fra soverommet at han bare kan gå og feire alene! Og Pappa sitter igjen og merker at han har prustet som en okse gjennom nesa, så han har fått masse snørr på overleppa. Så han går på do og tørker seg, og blir sittende der og stirre i dodøra, og føler at dassen var akkurat rette sted å sitte akkurat nå. Han føler seg som en dass! Og dum! Erkedum! Og han tenker at det ikke er så viktig, likevel; å huske bryllupsdager eller å feire dem akkurat på datoen. At det faktisk er dumt å gjøre slike tall viktigere enn dagen i dag …

Ja, for nå har han jo ødelagt denne dagen, tror han, og da blir det liksom én dag mindre å feire. Da må de feire “10 år minus 1 dag” – bryllupsdag. Han ser ned i gulvet på do, og legger merke til at Lesehesten har tissa utafor igjen. Han tar litt papir og tørker opp. Og så lysner han; Men, vent; i og med at vi har ødelagt denne dagen, da må vi jo vente til lørdagen med å feire da! Hvis vi venter til lørdagen, får vi jo én dag til, så da blir det likevel 10 års bryllupsdag! Haha! Nemlig!

Han river opp dodøra og roper det ut!

- Vi kan feire på lørdag!

Ingen svarer.

- Mamma?

Han lister seg inn på soverommet. Hun ligger med ansiktet i puta. Pappa setter seg ved siden av.

- Mamma? Det blir faktisk perfekt å feire på lørdagen! Hører du? Jeg vil feire med deg, og lørdagen er bedre. Jeg elsker deg!

Mamma snur seg.

- Gjør du?

- Selvsagt! Jeg elsker-elsker-elsker deg!

Hun tar ham rundt halsen og kliner seg inntil. Trøsteklemmer.

- Unnskyld at jeg glemte det!

- Du er tilgitt! Det gjør ingenting! Jeg ringer Passepiken nå!

Han kysser henne, og hun kysser han, og han går og ringer Passepiken og avtaler for neste lørdag. Da skal de nemlig feire “10 år pluss 1 dag” – bryllupsdag! Passepiken spør hvordan det har seg, og Pappa svarer lykkelig at han nettopp har reddet en dag som kunne gått tapt, og da må det feires. Javel, sier Passepiken nølende. Ikke forstår hun hva Pappa preiker om, men det trenger hun heller ikke. Hun får jo penger for å sitte der og lese, mens de to gærningene går ut.

_____________________________________________________

For deg som lurer: Bryllupsdager

3 uger inden vores afrejse til Nicaragua, hvor vi skal udsendes med Mellemfolkeligt Samvirke for de næste 2 år, besluttede Jacob sig for at fri til Marie. Vi holdt derfor et lille uformelt bryllup på Frederiksberg rådhus d. 10 maj med efterfølgende brunch på Cinemateket.
Derefter gik vi i Kongens Have, hvor Jacob havde friet og nød det fantastiske vejr…

Som det hedder sig i den kobbernagelske familie…………….når solen skinner på ens bryllupsdag “så bliver man kraftedme sååå løklig”.

Vi havde en fantastisk dag med vores kære familie og den helt rigtige optakt til vores forestående store rejse over Afrika og videre til Nicaragua.

Kongens have

Familien Busk Larsen/Kobbernagel

 

Vi har 1 års forlovelsesdag i dag … og min veninde og hendes mand har 2 års bryllupsdag.. det er da romantisk…

1 år: Papir
2 år: Bomull
3 år: Lær
4 år: Blomster/Lin
5 år: Tre
6 år: Sukker
7 år: Ull
8 år: Bronse
9 år: Pil/Keramikk
10 år: Tinn
11 år: Stål
12 år: Silke
12,5 år: Kopper
13 år: Knipling
14 år: Elfenben
15 år: Krystall
20 år: Porselen
25 år: Sølv
30 år: Perle
35 år: Korall
40 år: Rubin
45 år: Safir
50 år: Gull
55 år: Smaragd
60 år: Diamant
65 år: Krondiamant
70 år: Jern
75 år: Atom

I dag har jeg vært gift i 33 år med Stine. Akkurat nå savner jeg henne, men jeg treffer henne heldigvis senere i dag.

Kveld.
Nå er jeg hjemme i Halden og vi kan kose oss. Kransekake og kaffe er ikke dumt. Rebekka er også hjemme, hun skal være hjemme i jula.

Denne reima er jeg gift med:-), og i morgen torsdag har vi bryllupsdag. 33 år!!!!! Det er ikke få år det. Tenk å “holde” ut med den samme dama i så mange år. De fleste skiller seg og orker hverandre ikke, men jeg synes vi blir mer og mer knyttet til hverandre ettersom åra går. Hvorfor skulle jeg leve uten henne, eller omvendt?

Fra Min verden

Vi har bryllupsdag i dag. Det gikk opp for meg for litt siden. Både mannen og jeg hadde regnet oss frem til at det var i morgen der vi snakket litt om det for noen dager siden. Men så kom jeg til å titte på datofeltet på pc-en, og der sto det vitterlig den 17. og ikke den 16.

Akkurat nå ligger min aller kjæreste i en annen seng og sover. Det har han gjort i hele dag, med unntak av når han lagde frokost og lunsj til meg, og så karret seg ned til legen som konstaterte crp på 69 og lungebetennelse. Feber rett opp i 40, tre dager i dvale, og så på beina igjen, det er fast takst når det gjelder min elskede bedre halvdel.

Jeg tuslet inn og tittet på ham før i dag, han leet på et øye og jeg fikk sagt “gratulerer” før han sovnet igjen. Vi får ta selve feiringa igjen siden, tenker jeg. Mamma kom og hentet ungene i går, det var en stor velsignelse at hun skulle ha vinterferie akkurat nå, jeg vet sannelig ikke hva vi skulle gjort om det ikke hadde gått.

Det begynner å bli mange år siden vi gifta oss. Det var en lørdag det og, med snø og strålende sol etter storm dagen før. Med fastelavensfjær i kirka og etter hvert over hele underskjørtet til kjolen. Presten hadde fått streng beskjed om å preke så det kunne være greit å sitte i benken også for de som helst ikke satte beina sine på slike steder til vanlig. Og det gjorde han. En aldeles deilig preken holdt han, over bryllupet i Kana.

“Det hele var ganske tragisk”, sa han. “Det var tomt for vin, og det var noe av det verste som kunne skje på en bryllupsfest.” Og så fortalte han noe som jeg ikke hadde fått ut av historien tidligere, at det vannet som ble forvandlet til vin, det var ikke et hvilket som helst vann, det var det som hadde blitt brukt til å vaske alle gjestene på beina i det de kom. Møkkavann i ordets rette forstand i et land der folk gikk rundt i sandaler og det var et par tusen år det kom asfalterte gater.

Jeg tenkte på det ett år seinere. Også da var det influensasesong, akkurat som nå. Jeg hadde gått og hangla og karret meg hjem fra Blindern mens jeg så for meg en varm seng, og en mann som kunne ha litt omsorg for kona som knapt kunne stå på beina. 4 trapper opp. Jeg sto og hvilte på hver avsats og tenkte at snart, snart er jeg oppe. Jeg låste opp døra. Jeg ramlet inn. Og der lå han, mannen min. Med 40 i feber og helt klart sykere enn meg. Så falt det på meg å komme meg ut igjen, handle det nødvendigste og ta den lange turen ned til apoteket for å skaffe febernedsettende og smertestillende. På vei opp trappa igjen tenkte jeg at dette, dette måtte være en av de onde dagene. Hvem som helst ville synes at dette var tøffe tak.

Dette var møkkavannet. Dette skulle bli til den beste vinen.