I have struggled so much to move within traditional kata. Particularly gedan berais that are accompanied by a turn. Trying to get my body to utilise those applications against someone particularly big and strong just left me feeling as if I was trying to flick his wrist grab off my arm… and was, naturally, not very successful.

Trying to analyse what was going wrong, I realised that it all goes back to how I move within the kata.

From the beginnings of Taigyoku Shodan with GKR, where everything was like an automaton with feet stepping out two shoulder widths to the side or behind with an exaggeratedly pointy toe to facilitate a change of direction and arms wrapped around to ensure that the block was delivered with perfect form, pivoting on the balls of the feet and achieving the new pose without losing balance. This all had me tied up in knots, with my arms and legs working independently of each other and completely disconnected from my core muscles.

Things improved slightly when I was exposed to movement via the goju kata and then regressed again when I addressed the Pinan kata.

I was really beginning to lose heart. I just felt as if I was unbalanced and uncoordinated. I couldn’t even achieve the first move of Pinan Shodan – a simple kokutso dachi.

And then the light of tai chi shone for me once again. In order to move from one position to another, whether incorporating a change of direction or not, you have to ensure that the weight is totally on the posting leg. This involves sinking that weight back and down into the standing leg until it is possible to lift the leg you want to move without any weight in it. It should just float up.

This shift and sink has many advantages, the first of which is that it, if you have hold of an opponent or an opponent has hold of you, you take them forwards as you move fractionally backwards, interfering with their structure and allowing you to move forward into them when they are off balance to deliver your own counter.

Returning to Taigyoku Shodan and Pinan Nidan, I began to understand how to make it work. Not with stiff, solid flickyness but with soft, deliberate steps.

It reminded me of a class I did with Roger Sheldon on Pinan Shodan. He showed us how his style achieved a change of direction through a series of small steps around, rather than pivoting on the ball of the foot.

In tai chi, any pivoting of the back foot is always done on the heel but the move is begun by taking the weight out of the foot you want to move and then stepping out and round, allowing the back foot to catch up via the heel pivot.

So, back to that first move of Pinan Nidan, I had been trying to drop my weight in the middle. If I shift it into the right leg, it releases the left to lift and turn into position without feeling ungainly. Again, shifting the weight into the left front leg, I can lift the back one to bring it and the arm through for the oi tzuki. Making the 180 degree turn involves, shifting the weight into the back leg and lifting the front leg up and around until it is pointing in the opposite direction, using the waist and pivoting the back heel to allow it to return to zenkutso dachi facing the other way.

It’s early days, but I think I’m starting to see a way to make this work… and, along with it, the many turn/gedan berai applications which find me out of my feet and disconnected from my core.

Sensei Paul James (5th Dan) takes you through a possible Bunkai to Empi.

Important:  This is a possible bunkai to Empi.  So before thousands of you keyboard warriors start foaming at the mouth saying that it is wrong or a corruption of Shotokan, remember the most important words to live by…

Movement & Variety.

If you can’t see that there are at least 1,000,000 different ways to do anything, then you are not going to be able to adapt to life and you will become extinct (and i’m not going to miss you )

If you like this, make sure you get the DVD it came from.  It’s our

Guide to Advanced Shotokan Kata.

You can get it by going to our shop by clicking here.

Get more Kata and Bunkai at:

www.clwb-heb-enw.co.uk

See Sensei Paul James at:

www.aberkarate.co.uk

Pessoal,

segue os links para as fotos e videos do blog.

Fotos:

Fotos Antigas

Fotos Jabaquara

Fotos Dez/2008

Fotos Camp	Fotos Treinos	Fotos Recentes
Fotos Set/2009	Fotos Exames

Videos:

Videos Karate

Videos Kata

Videos - Bunkai

Videos Mestres

Videos Bunkai

Osss

Aplikasjoner for pin’an ni’dan og pyung’ahn cho’dan

På bildene: Hans Erik Hornell og Torkild Hausken. Fotograf: Wendolie Berrospi.

I denne og fremtidige artikler om bunkai vil referanseverket til termologibeskrivelse være hentet i fra bokserien Best Karate av Masatoshi Nakayama.

Dette er gjort av to grunner. For det første er at dette antagelig er den bokserien om kata som er best kjent av karatestudenter flest, i alle fall innenfor shotokan.

Nummer to er at bokserien stort sett bruker rett frem japansk terminologi, samt at bildene er nummererte og satt i sekvenser.

Om du ikke har Best Karate bøkene så vil allikevel artikkel stå på egen grunn. Jeg har i all enkelhet valgt å bruke de bøkene som referansemateriale når jeg henviser til teknikker ved navn.

For øvrig så kan bøkene enkel skaffes til Norge gjennom www.amazon.co.uk, som etter hva jeg forstår tilbyr de rimeligste leverandør av bøkene.

I denne delen skal vi se på det som er referert til som teknikk nummer 1 – Hidari gedan’barai i fra Heian 1 i Best Karate bok nummer 5.

Før vi kommer til selve applikasjonen ønsker jeg å se på det som antagelig er den mest alminnelige forklaringen på bevegelsene som inkluderer teknikk nummer 1 og 2.

Gedan’barai – oi’zuki

Sett i sammenheng til hverandre blir ofte gedan’barai forklart som en blokkerende handling før en kontring med en oi’zuki, men vi kan stille spørsmål om hvorvidt det finnes begrensninger som gjør denne forklaringen effektiv i en realistisk setting.

Første problemstilling er hvorvidt vi vil ha tilstrekkelik avstand for å kunne utføre den nevnte kombinasjonen. I og med at de fleste voldelige episoder starter på samtaledistanse er det lite trolig at en har den nødvendige avstanden, eventuelt reaksjonstiden en trenger for å kunne utføre en oi’zuki[i].

Selv om vi øker distansen mellom angriper og forsvarer vil det allikevel være problematisk å gjennomføre en gedan’barai og oi’zuki som kontring slik det er alminnelig undervist.

Hva betyr egentlig gedan’barai?

De aller fleste teknikker som definerer blokkeringer benytter uke som suffiks, som soto’uke og uchi’uke. Gedan’barai som teknikk bruker ikke dette suffikset, men blir allikevel omtalt som nedblokk[ii].

Bryter vi ned komponentene i uttrykket finner vi gedan som omtales som en nedovergående retningsangivelse. I tillegg er uttrykket brukt til å definere det som generelt er den lavere delen av kroppen[iii]. Uttrykket barai er en suffiksform av harai som er en kortform som betyr å feie av[iv].

Satt sammen kan en oversettelse forstås som å feie nedover.

Det er denne tolkningen av uttrykket som danner grunnlaget for bunkai for bevegelse nummer 1 i heian shodan.

Applikasjon

Applikasjonen som vi ser på i dette tilfellet er presentert som den prinsipielle bunkai.

Det finnes selvfølgelig masse alternativer til denne applikasjonen, og i de tilfeller det vil bli naturlig vil vi komme tilbake til disse i senere artikler. Utover dette så finnes det også alternative metoder for å utføre en teknikks prinsipper på, ofte omtales som henka’waza.

Hvor det er naturlig vil vi selvfølgelig gå nærmere inn på dette.

Mest av alt, anbefaler vi på sterkeste å huske at kata bør være en praktisk kunst, og den beste lærdom kommer gjennom praktisk erfaring. Legg bevegelsene til grunn og eksperimenter med forskjellige mulige applikasjoner.

Bunkai

Når vi skal feie nedover, så må det første spørsmålet vi stiller oss være hva skal vi feie nedover? og videre hvordan går vi frem?

Vi har gjennom teknikken gedan’barai ett par tilgjengelige alternativ, selvfølgelig betinget ut i fra situasjonen.

I praktiske øyemed er det aldri ett spørsmål om rett bunkai, men heller ett spørsmål om å tolke en situasjon korrekt og deretter bruke en best mulig tilpasset applikasjon.

I så henseende er de neste eksemplene kun ment som forslag til utøvelse av teknikken, og ikke forslag til løsning av en slik uønsket situasjon om den skulle oppstå.

Alternativ vinkel på bildene.

Når en gjennomfører teknikken er det viktig å sørge for å manipulere de bevegelige delene av motstanderens kropp. Fronthånden i teknikken vår, den som feier nedover, må være i stand til å flytte det den forsøker å feie vekk, eksempelvis hodet. Teknikken er betraktelig verre å gjennomføre mot kroppen.

I det vi gjennomfører teknikken mot hoderegionen kan det å rulle underarmen vår over motstanderens hake gi en attraktiv effekt i teknikken som gjør det enklere i føre han nedover mot kneet vårt.

Ett mulig tillegg til applikasjonen er å bruke ansetningsbevegelsen som en åpning for å levere ett albueslag som kan gjøre hovedteknikken enklere å utføre.

Henka’waza

Om vi bruker prinsippet i bunkai ovenfor, så kan en mulig henka’waza være å gå rundt motstanderens hode om en ikke kommer inn på fremsiden.

I forbindelse med denne utførelsen er det viktig å huske at om eventuelt motstanderen har fått festet grep så kan han dra deg med ned.

I tillegg er det vesentlig å huske at denne teknikken kan også brukes på motstandere med lite hår, da man kan bruke øret som alternativ. Som ett tredje alternativ forsøk å stikke pekefinger inn i munnen til motstanderen og dra han etter kjeven. Bare vær oppmerksom på å unngå å bli bitt av motstanderen. Denne metoden omtales ofte som en fiskekrok av åpenbare grunner, og teknikken er blant annet synlig i shotokan kataen hangetsu. I tillegg finnes det en historie om hvordan Chotoku Kyan overvant en motstander ved å bruke denne teknikken[v].

Igjen kan ansetningen være med på gjøre hovedapplikasjonen enklere. Her ved å vri hodet til motstanderen for å gi ett enklere grep og for å starte bevegelsen i applikasjonen.

Fumi’kae som bunkai

Å utføre en fumi’kae er oftest den praktiske forklaringen som blir gitt på teknikkene i heian’shodan for å få de til å passe sammen med en blokk og kontring forklaring. Kort fortalt er det å utføre en fumi’kae den japanske definisjonen på å bytte fot, med andre ord vi beveger oss inn mot målet med å trekke fremste fot tilbake og sett bakerste fot frem. Jeg har valgt å lande på oversettelsen kryssende skritt[i].

Selv om dette er absolutt en mulighet, så er det ikke hva jeg ville ha presentert som en prinsipiell bunkai. Det er trolig mer passende å definere bruk av fumi’kae i forbindelse med forklaring av kata for en oyo.

I dette tilfelle en prinsipiell utnyttelse av tai’sabaki som kan hentes ut i fra kataen. I så tilfelle kan denne typen forklaring også benyttes mot sirkulere sparketeknikker uten faktisk måtte blokkere den innkommende teknikken.

Wado’ryu sin åpningssekvens

Innen alle de forskjellige stilartene som benytter denne kataen finnes det ett utall med mindre variasjoner. Imidlertid skiller wado’ryu, samt en del shito’ryu stilarter sin versjon seg markant ut i forhold til resten. Dette gir grunnlag for å se på alternativ bunkai til kataen.

Teknikkene som benyttes i åpningssekvensen i wado’ryu sin pinan’nidan har varierende terminologi avhengig av kilde, og vi har benyttet den japanske terminologi mahamni’no’nekoashi, tettsui’otoshi’uke som alminnelig vil bli oversatt til fallende hammerblokk, i lang kattestilling. Denne teknikken erstatter da teknikk 1 hidari gendan’barai i blant annet shotokan stilartene.

Vi forutsetter at de som har spesiell interesse av dette avsnittet primært vil være studenter av wado’ryu og shito’ryu, og derfor har inngående kunnskap om hvordan kataen utføres som soloform og detaljene i bevegelsene. Vi vil derfor ikke gå nærmere inn på utførelsen av selve kataen, men konsentrere oss om den mulige bunkai.

Trolig tar teknikken sikte på å vise oss forsvar mot det å bli holdt fast i ett bjørnegrep.

I utgangspunktet kan kanskje ett bjørnegrep se relativt harmløst ut, da den ikke aktivt gjør annet enn å holde en person fastlåst. Imidlertid bør en alltid være oppmerksom på hvorfor noen vil utføre ett bjørnegrep på oss, for er låsen sikret er man i realiteten forsvarsløs mot innkommende angrep i fra andre. Eksempelvis kan en bli påført ett bjørnegrep og løftet på plass hvor en medhjelper vil kunne med letthet gå til angrep på oss.

I tillegg kan en risikere å bli løftet opp og eksempelvis kastet i asfalten.

Det er også en kort distanse å gå for å endre ett bjørnegrep til en langt farligere nakkelås.

Wado’ryu bunkai

I utgangspunktet håndterer teknikken forsvar mot ett forsøk på ett bjørnegrep hvor angriperen ikke har fått sikret grepet.

I vårt andre tilfelle håndterer teknikken forsvar mot ett bjørnegrep hvor angriper har sikret grepet rundt forsvareren.

Med hensyn til å åpne ett sikret grep er det viktig at vi er forberedt på utføre teknikken både til venstre og til høyre, uavhengig av at kataen kun viser bevegelsen mot venstre. Den armen vi først sikrer ett grep rundt motstanderens fingre på er den siden vi beveger oss mot.

I det man utfører denne teknikken mot ett sikret grep er det viktig å huske på å assistere utførelsen med andre teknikker for lettere å kunne få tak i motstanderens fingre, for eksempel ved å forsøke å skalle bakover mot motstandrens ansikt, eller å trampe mot skinnledd og fot.

I de tilfeller en står ovenfor en mannlig overfallsmann kan en også forsøke eventuelt å gripe skrittet med en hånd samtidig som man løsner grepet hans. Sistnevnte krever da koordinering i henhold til motstanderens grep, avhengig om det er fingrene på venstre heller høyre hånd vi tar tak i.

[ii] Se www.stavangerkarateklubb.no/index.cfm?id=171141.

[iii] Se www.stavangerkarateklubb.no/index.cfm?id=171141.

[iv] Se www.stavangerkarateklubb.no/index.cfm?id=N171142.

[v] Se artikkelen om Chotoku Kyan tilgjengelig på sunflowersamurai.wordpress.com.

[vi] Se www.freedict.com/onldict/jap.html, se fumikomu og kae.

På bildene: Hans Erik Hornell og Torkild Hausken. Fotograf: Wendolie Berrospi.

Ett alminnelig svar på spørsmålet hva oi’zuki er, pleier å ligge i retning av å gå og slå samtidig.

I det spissfindige hjørnet så vil det kanskje bli lagt til at teknikken skal utføres gjennom å slå med den hånden på samme side som den fremste foten og at oi’zuki skal utføres i en zenkutsu’dachi.

I en full utbrodering ville nok forklaringen innholde ett skille mellom en nybegynners og videregåendes karatestudentes oi’zuki, hvor;

En oi’zuki for en som er ny i karate er i all enkelt å gå frem og slå ett lineært slag i en zenkutsu’dachi stilling.

For den videregående student er derimot hele prosessen med å utføre en oi’zuki en lang rekke kompliserte tekniske bevegelser hvor studenten kontrollerer golvkontakten gjennom føttene, og har muskelkontraksjon og ekspansjon i bein.

I tillegg har han stabilitetskontroll i overkroppen, samtidig som han sørger for rett vektdistribusjon og balanse i bevegelsen som gir den korrekte overførselen av energi gjennom kroppen frem til målet for slaget.

I tillegg skal den videregående eleven også sørge for å ha zan’shin og mu’shin, den rette mentale innstilling.

Men hva er egentlig en oi’zuki?

Selv om spørsmålet virker besvart så gjenstår det behov for ytterligere forklaring. Absolutt alt i avsnittet ovenfor er en allmenn akseptert beskrivelse av oi’zuki, både i enkelhet og i detalj. Det er selvfølgelig mulig å gå enda mer i detalj om en ønsker det, men det svarer fortsatt ikke på spørsmålet hva oi’zuki skal brukes til.

For det bør gå ett klart skille mellom beskrivelsen og forklaringen av teknikker. Å si at en oi’zuki er å ta ett skritt frem mot målet for å slå det, er på sitt beste kun en beskrivelse og ikke en reell forklaring. Om vi kun bruker oi’zuki slik, som i de fleste terminologiordlister, vil vi oppdage en rekke praktiske og teoretiske begrensninger.

De teoretiske begrensningene

I norske terminologiordlister er oi’zuki ofte beskrevet som i følgende eksempel;

”Oi-zuki (karate) – Slag til samme side som første foten, idet man går ett steg fremover. Kalles Jun-zuki i noen stilarter”[i].

I de fleste engelske terminologilister er oi’zuki beskrevet som enten ”a stepping punch” eller ”a lunge punch”[ii].

Definisjonen på ”lunge” er ifølge Websters dictionary ”the act of moving foreward suddenly” og som verb er definisjonen ”make a thrusting foreward movement”[iii].

På den teoretiske siden er det interessant å se på selve oversettelsen. Oi’zuki er sammensatt av oi og tsuki. Sistnevnte kommer fra verbet tsuku, som kan oversettes til å bety ”å støte, passere, lange ut, stikke, og gjennombåre”[iv]. Her kan vi se sammenfall mellom de japanske ideogrammene og den engelske oversettelsen ”lunge”.

Imidlertid er det mer interessant å merke seg at ingen steder blir tsuku oversatt med å skritte heller gå. Det finnes faktisk heller ingen referanser til at tsuku skal benyttes til å definere ett slag. Det er egenskap som er tillagt uttrykket.

En forklaring på hvordan dagens mest brukte oversettelse er kommet i stand kan vi trolig forklare ved å se på oi. Ordet kommer i fra ou som blant annet oversettes til ”å jage” og ”å springe etter”[v].

Ser man på de tilgjengelige mulighetene er det lett å se at en oversetter kunne valgt å bruke ”å springe etter” og for eksempel ”støte”, til å komme frem til oversettelsen ”gå og slå”. På engelsk; ”stepping punch”.

Problemstillingen med å bruke denne oversettelsen er at den forbigår mulighetene som ligger i uttrykket oi’zuki.

Oversettelsen låses fast til ”gå og slå”. Verken mer heller mindre.

La oss ta en ny evaluering av uttrykket oi’zuki.

Denne gangen bruker vi ”å jage” istedenfor ”å springe etter”. I oversettelsen av tsuku legger vi ikke til noe, men bruker en av de tilgjengelige definisjonene som allerede finnes, som for eksempel ”å støte”. Da blir oi’zuki oversatt til å kunne bety ”å jage og støte”. Hvilket er noe helt annet enn å ta ett skritt mot målet for å slå det.

Denne definisjonen dominerer på ingen måte teknikken. Det blir ikke fortalt noe hvordan du skal støte motstanderen, heller ikke hvordan du skal jage etter han.

Oversatt på denne måten åpner det seg en hel ny verden for bruk av oi’zuki som sammenfaller lettere med andre kampkunsters bruk av uttrykket tsuki, som for eksempel kendo[vi].

Ut i fra en personlig innfallsvinkel føler jeg at å benytte ”å jage og støte” er en mer instinktiv korrekt uttrykksform for oi’zuki. Spesielt som shotokanutøver som kan spore stilartens røtter tilbake til Shuri’te og Sokon Matsumura[vii].

Det var ved Shuri by at hard stil karate på Okinawa ble formet og grunnlagt, og jeg tror at å tolke oi’zuki proaktivt er en uttrykksform som er i tråd med de premissene Sokon Matsumura la ned for at hans studenter, som skulle være i stand til å jage etter og sette motstanderne ut av spill så raskt som mulig[viii].

Jeg har selv valgt å forklare oi’zuki som vi skal se på i neste avsnitt, som ”å sikre og angripe”.

De praktiske begrensningene

Når man skal diskutere de praktiske begrensningene ved oi’zuki som en ”gå og slå” teknikk er det viktige å ha en definert ramme rundt teknikken, for karate som kampkunst kan løselig deles inn i to kategorier;

Selvforsvar og som sport.

Det er viktig å ha ett klart forhold til hvilken bakgrunn diskusjonen tar utgangspunkt i.

Karate som sport har klart definerte regler[ix] som utøvere må forholde seg til, med dommere som står klar til å håndheve disse. I tillegg foregår trening og sportsbegivenheter hovedsakelig på ett ferdig oppmålt område som er identisk hver gang.

I selvforsvarsbetinget bruk av karate er det derimot ingen regler. Dynamikken i hvordan en situasjon som rettferdiggjør bruk av selvforsvar er svært ulik innledningen til en sportskamp. Det vil nødvendigvis heller ikke være noen tilsted for å bryte opp og hjelpe til, og slike situasjoner kan oppstå på ett uttall forskjellige steder.

Bunnlinjen er at vi trolig blir formet ut i fra hva vi syntes er viktigste med karate. Det smitter over på vårt syn på det tekniske.

En dyktig sportscoach vil vektlegge rendyrking av teknikker som vinner frem i turneringer, og gjerne spesialisere utøvere på teknikker som de er fremragende dyktig på. Hvorvidt disse teknikkene er effektive som selvforsvar blir sekundært. Det er først og fremst tekniske aspekter som vinner konkurranser som vil bli vektlagt.

Likeså i den andre enden av skalaen finner vi selvforsvarsstudenter, som trolig ikke tar hensyn til hvorvidt en teknikk er egnet til å vinne poeng med heller har estetisk verdi. Er teknikken ineffektiv mot en arketypisk bestemt voldelig overfallsmann vil den trolig bli valgt vekt.

Med definisjonene på plass kan vi gå nærmere inn å se på hvordan oi’zuki passer inn henholdsvis hos utøvere av sportskarate og hos selvforsvarsstudenter.

I sportskarate

Den største hindringen og ankepunktet mot en oi’zuki i forbindelse med sportskarate er avstanden teknikken må krysse for å nå målet sitt.

I all enkelhet er påstanden at når oi’zuki utføres som en ”gå og slå” teknikk så er den for sakte for moderne shiai turneringer.

En av tre ting vil skje. Konkurrenten som utfører oi’zuki vil bli lest, blokkert og kontret før han får mulighet til å gjøre ferdig teknikken sin. Det andre alternative utfallet er at motstanderen vil lese teknikken og trekke seg ut av målsonen.

I eksempelet under har vi det siste alternativet, når en forsøker å bruke oi’zuki som kontringsteknikk. Angriperen entrer med ett slag mot hode som blokkeres av forsvareren som forsøker å kontre med oi’zuki. Dette blir raskt slått ned av angriperen som er inne med en oppfølgerteknikk før forsvareren kan nå frem og inn med en oi’zuki.

Likeså ser vi i neste fotoserie hvordan den defensive partneren kan velge å trekke seg unna ett innkommendeoi’zuki angrep fremfor å blokkere og kontre.

En av følgene av timing og distanseproblemer med oi’zuki er at den naturlige responsen for en forsvarer er å blokkere og kontre med en mer umiddelbar teknikk, som ofte er tilfelle.

I selvforsvar

I en selvforsvarsbetinget situasjon er igjen det største problemet for en oi’zuki som en ”gå og slå” teknikk avstanden den må dekke.

Denne gangen er imidlertid problemstillingen at en sjeldent vil kunne beregne å stå langt nok vekke i fra en overfallsmann til å kunne utføre en oi’zuki.

Ett voldelig utfall starter sjeldent uten forvarsel. Det er som regel en form for verbal konfrontasjon først[x]. Ved denne delen av ett angrep vil avstanden mellom overfallsmannen og forsvareren være på en normal taleavstand, og en kan ikke regne med å ha den avstanden en starter med i shiha’kumite.

Ulogisk?

Så hvorfor blir teknikken vektlagt så mye i grunnleggende trening hvis den er ineffektiv både til selvforsvar og til shiha’kumite?

Skulle svaret være er at en oi’zuki kun er ment som en øvelse for nybegynnere, har vi fortsatt ett par ubesvarte spørsmål;

For hvis det er tilfelle at teknikken er en nybegynnerøvelse lærer vi i hovedsak en unødvendig teknikk, som i seg selv ikke tjener oss på noen som helst måte. Verken til konkurranse heller selvforsvar. Videre vil det også paradoksalt nok si at jo mer vi trener på en ineffektiv teknikk, desto dårligere blir vi som utøvere.

Skulle grunnen være at vi gjøre det for å trene kroppen vår så finnes det en rekke andre øvelser som vil være langt mer egnet og sannsynligvis gi bedre resultater[xi].

Uansett hva en velger å lande på så virker svaret i beste fall delvis ulogisk, og verken teknikk heller kampprinsippene i oi’zuki kommer skikkelig frem.

Hiki’te

Hiki'te i fra bubishi. Legg merke til føttenes rolle hos personen til høyre.

Ofte referert til som Gichin Funakoshi sin mestertekst, er Karate’do’kyohan ett kompendium bestående av fundamentale elementer og terminologi, grunntrening, formell sparring, samt en oversikt over vitale områder på menneskekroppen, i tillegg til kata. Sistnevnte utgjør hoveddelen av boken.

I forbindelse med oi’zuki kan en finne ett par interessante oppføringer, men overraskende nok ikke i kapittelet for grunntrening hvor teknikken er beskrevet.

Om en istedenfor ser på kapittelet for fundamentale elementer; under avsnittet for håndblokkeringer vil en finne en beskrivelse av en teknikk som heter hiki’te.

I moderne tid blir dette ofte forklart som å bringe hånden tilbake i en klarposisjon[xii], selv om det finnes andre forklaringer som er mer i tråd med boken til Gichin Funakoshi. Disse tilhører imidlertid ofte andre stilarter[xiii] en shotokan.

I Karate’do’kyohan står det å lese at hiki’te er en variant av kake’te, hvor en fanger motstanderens arm og angriper han mens du trekker han til deg. Hans balanse er brutt og effekten av hans angrep er tapt, i tillegg kan kontringen forsterket[xiv].

Hver gang vi trener på oi’zuki som en grunnleggende øvelse, så trener vi på hiki’te.

Det er hånden vi trekker tilbake når vi går frem og slår. Når en aktiv rolle blir lagt til den hånden så endrer oi’zuki seg i fra ha en søkende rolle til å ha en dominerende roll som kontrollerer motstanderen vår så vi bedre kan angripe.

Som vi ser har vi nå muligheten til å benytte ett nytt redskap for å gi nytt liv til oi’zuki som ett effektivt angrepsvåpen i både shiha’kumite og juji’kumite.

I eksempelet under benyttes hiki’te hånden proaktivt for å forstyrre balansen og rytmen hos motstanderen ved å koble seg på fronthånden hans og trekke han innover for å skape en åpning for slaget vårt.

I neste eksempel ser vi aktiv bruk av oi’zuki i en defensiv situasjon hvor forsvarer bruker angriperens momentum sammen med en aktiv hiki’te for å endre hans retning og utnytte det til å kontre.

Det vi kan se av eksemplene er at oi’zuki som teknikk består av to aktive deler som jobber sammen, en hånd som trekker til seg og en som slår.

I selvforsvarssituasjoner oppstår den fysiske konfrontasjonen følgelig annerledes enn på en konkurransematte.

Trolig starter de fleste overfall mens en står i en naturlig samtaleposisjon på en langt korter avstand enn den man starter med i en sportskarate kamp.

En bør søke å lære å gå teknikker i fra en naturlig stilling. I lys av dette forandrer oi’zuki seg i forhold til hvordan den utføres som en grunnleggende øvelse i kihon da den blir langt raskere og dynamisk kortere.

Oi’zuki utført som en vanlig kihon’waza.

Utført i fra en naturlig stilling blir en oi’zuki ett utmerket redskap for å kontre arm og håndleddsgrep, samt forsøk på å skubbe.

I forbindelse med håndleddsgrep og armgrep er det ført opp en interessant merknad i Gichin Funakoshi sin bok Karate’do’kyohan.

Under hiki’te står det å lese at en trekkende bevegelse koblet med en vridende bevegelse er mye mer effektiv enn en rett trekkende bevegelse[xv]. Vi kan bruke denne vridende bevegelsen til å skaffe oss overtaket hvis vi selv blir forsøkt holdt fast.

San’kyo i karate?

Innen grunnleggende aikido finnes det ett sett med øvelser som omtales som san’kyo, på norsk; den tredje øvelse.

Enkelt forklart innebærer dette settet med øvelser å få underarmens to bein til å støte sammen slik at mottakeren av teknikken løfter sin albue for å kunne lette på smerten[xvi]. I det dette skjer søker aikido utøveren kontroll over leddene på mottakeren for å utføre en låsning og sikre overtaket.

Finnes en lignende teknikk i karate? Svaret er både ja og nei.

Som formell teknikk eller ett sett med øvelser, så er svaret nei. Til nå har ennå ikke møtt en karateklubb som har det i sitt pensum.

Som en øvelse alle har gjort, og antagelig gjør på hver eneste trening, så er svaret ja.

Hver gang vi slår en tsuku heller utfører en hiki’te, så utfører vi en forenklet san’kyo.

I min mening er san’kyo teknikken grunnen til at vi vrir så markant på knytteneven på vei ut i fra hoften og på vei tilbake til hoften. Det er ikke for å skape mer momentum i slaget[xvii].

Forskjellen mellom aikido sin san’kyo og den i karate ligger i avslutningen. I aikido brukes den til å skape en åpning for å påføre motstanderen en mer avansert og avsluttende låsning. I karate brukes den i all enkelhet til å forpurre balanse og forskyve avstanden til motstanderen.

San’kyo påført i fra hoften og ført ut for å skape større avstand mellom forsvarer og angriper slik at optimal slagavstand kan nås.

Det finnes for øvrig referanse til at san’kyo også kan ha blitt omtalt i muntlige overleveringer for å forklare kataer, da som ”å henge motstanderen på himmelen” som ett bindeledd mellom to teknikker[xviii].

Bruk av beina for å underbygge slaget

På alminnelige treninger utføres ofte oi’zuki i ordinær framstilling. Denne stillingen kan ganske effektivt brukes som ett eget våpen eller kan være med på å underbygge ett overkroppsangrep. Med en god bøy i den fremste foten kan vi bruke knærne våre til å angripe motstanderens føtter samtidig som vi slår inn.

I visse tilfeller kan også fremstillingen i oi’zuki brukes i fra innsiden for å forstyrre motstanderens balanse. Det gjelder spesielt de som utfører zenkutsu’dachi med en halvmåne bevegelse, eventuelt når oi’zuki utføres i fudo’dachi.

Stillingen vi utfører oi’zuki i kan også underbygge teknikken til å utføre ett kast.

Konklusjon

Gichin Funakoshi

Så hva ligger egentlig i en oi’zuki?

Det kan selvfølgelig være så enkelt som å gå og slå. Det finnes ingen beviser for at det ikke er det, men indikasjoner forteller at det kan være så mye mer.

I de få eksemplene som vi har sett på har vi åpnet for mange muligheter, og de muligheten kan utvides. Har vi flere muligheter til å bruke prinsippene vi har lagt til grunn i eksemplene i vår kumitetrening? Gir det rom for å legge vekt på nye elementer i kihon? Hva med oi’zuki i kata? Kan vi finne nye applikasjoner?

Trolig er det like mange forslag som det er studenter.

Som avslutning siteres Gichin Funakoshi i fra Karate’do’kyohan;

”…Dette er en teknikk som brukes med hensyn til en motstander og aggressivt angriper han (med)”[xix]

[ii] For eksempel www.shotokankarate.ca/shotokan%20terminology.htm.

[iii] Se Webster dictionary; www.ordbok.com/engelsk/en-no-en.html. Søk på ”lunge”

[iv] Søk på tsuki på www.freedict.com/onldict/jap.html.

[v] Søk på ou på www.freedict.com/onldict/jap.html.

[vi] Se for eksempel www.youtube.com/watch?v=KSSd1Eimyhs.

[vii] Se www.karatebc.org/acrobat_files/karate-geneology-map.pdf.

[viii]Se Shotokan’s Secret av Bruce D. Clayton, Ph.D, side 145.

[ix] Se for eksempel www.karateworld.org/index.php?Itemid=34&id=49&option=com_content&task=view

[x] Se Bunkai Jutsu av Iain Abernethy side 51.

[xi] Se for eksempel www.iform.no/pub/kat.php?id=7.

[xii] Se www.stavangerkarateklubb.no/index.cfm?id=171142

[xiii] Se for eksempel www.karatejutsu.blogspot.com/2006/07/hikite-pulling-hand.html.

[xiv] Se Karate Do Kyohan av Gichin Funakoshi, side 22.

[xv] Samme som sluttnote XII.

[xvi] For eksempler på sankyo i aikido se www.stenudd.com/aikido/sankyo.htm.

[xvii] Se Karate Strikes av J. Walker, id. 846-847.

[xviii] Se Hidden Karate av Gennosuke Higaki side 83.

[xix] Se Karate Do Kyohan av Gichin Funakoshi, side 31.

Here is a short video showing my basic interpretation of the various self defence diagrams contained within the bubishi.

The various illustrations shown are taken from Mabuni Kenwa’s Seipai no kenkyu publication, which featured a copy of the bubishi.

These applications are merely my own theories, and should not be taken in any way as being the originally intended applications for these techniques, as these are regretfully forever lost to time.  The video was just an idea to try to bring the diagrams to life, and see how they might relate to the kata and techniques of Goju Ryu. 

Often we are only presented with a brief snapshot of a space in time, be it photographic or an artists interpretation as in the bubishi.  I often wonder when looking at such photographs, what happened before, and what happened after the shot was taken?  Wishing in some way that the photograph could come to life.  In this sense, all we have are our imaginations which are of course governed by our own particular understanding of the techniques being shown.

With this in mind, I hope you might enjoy this video for what its worth.

I know, I know, it’s not good for your ego but it really does.

Oh stop that! 

Being knee-high to a grasshopper means that some things just aren’t going to work against some of you big boys.  I failed physics at school for a very good reason which had nothing to do with the fact that there were 15 boys plus me and a bookwormish girl in that class or even the times that the lovely Paul Bancroft did my homework for me because I didn’t actually have a clue where to start.  It did, however, have a lot to do with my inability to understand some very simple rules of mechanics. 

Maybe it’s just small person syndrome but I found it very hard to accept that little things can’t perform all the same functions as big things, no matter how hard you try.  You’ve gone off on an endowment issue again now haven’t you?   I’m really talking about arms.

It was brought home to me forcibly last night when I tried to get  arm bars to work on Big Ben.  He’s so tall that I need a box to punch him on the nose and Steve is repeatedly telling me off for my poor choice of target selection.  First off I tried to deflect, catch and then put a figure 4 armlock on his arm as I bent it back on itself over his shoulder.  The fact that I was having to stand on tip toe should have been the most obvious clue but I thought I could at least get the general idea of how to put the lock on so I got him to kneel down which really made him a bit short but I persisted.  Then, of course, I had to look at the whole issue of how I was addressing my subject.  I had turned sideways on so my feet were pointing away from him, losing whatever leverage and energy I might have had.  I did get the general idea in the end and managed to get it to work on Steve but, by this time, my belief in my ability to do the technique at all had severely waned. 

S/Maurice Oldridge gave me lessons on that a few weeks ago.  You have to have belief.  You have to think the correct positive thoughts in your head as well as be able to put in place the mechanics of the technique correctly, especially if you are against someone bigger.  You need a key word that will help you visualise yourself successfully achieving your goal.

S/Roger Sheldon also helped me with this issue in sanchin.  People seemed to be able to just shove me about at will but his tip was to really imagine yourself as something strong.   An oak tree with a huge network of roots spreading out underneath you.  To draw on all that strength and sink down into it.  To believe that you cannot be shifted.  I know some of you will poo-pooh it but it really does help.  It goes back to mindset again which is becoming more and more important the longer I train in martial arts.  Positive thinking at all times.  Even the tiniest chink of doubt can be your undoing.

Back to Ben and a different armbar where I tried to trap and turn his arm so that his wrist was caught under my arm with the inside facing upwards and then do a jodan age uke rolling up across his elbow.  Trouble was, I was so engrossed in trying to trap his arm firmly using my damaged shoulder, that I forget the whole principle and shape of the uke.  That my trapping arm has to be considerably lower than my other rolling arm and this just wasn’t possible to do with someone who has arms that are so much longer.  He could just rise up out of it.

I had a similar problem once trying to put a very similar technique on another good friend who was about two foot taller and wider than me.  My arms just were not long enough to get the technique to work.  The instructor in question told me to persevere and then made some corrections as he felt that I wasn’t doing it right.  So for 15 fruitless minutes, I followed his instructions but my fulcrum always seemed to be in the wrong place to work my lever sufficiently to cause any discomfort to the patient attacker.  It was some months later, with another sensei, that I learned that there are some techniques which someone like me is never going to have any success with and that I needed to start building a much smaller arsenal containing ones that were realistically possible against bigger people.

And there are not too many arm bars, wristlocks or other such techniques that fit into that category, purely because faffing around trying to get my little hands to put them on limbs that are significantly bigger than their ability to grasp is just going to be a waste of valuable escaping time.  So, again, it comes back to correct target/defence selection and these need to become instinctive because, if it does all go tits up, you’re not going to have much time to assess which is the correct technique to use against which area depending upon the size of your assailant.

Much more work needed here and an issue to which we will return when I have a few successful outcomes to report.

This has come up a lot recently. 

So often in partner work, in an attempt not to harm our partner, we attack or defend with far less strength than we should in order to perform the technique safely.  It is, therefore, incumbent upon the other person to honour that attack.  To treat it with the respect it deserves. 

So, if someone has  pulled the full power on his kick or punch that would have laid you out, you have to simulate the effect that the technique would have had if your partner had not put the brakes on.  You have to make your body structure change in the way it would have been affected in order for the next move to be successful.  Too often in practice situations, we see people remain vertical when they should at least be replicating the effect of a technique in terms of having their balance taken in order to prepare the way properly for the follow up, which will rely on that loss of balance/structure. 

It’s the same with the first punch in a bunkai or ippon kumite situation.  If it has no oomph behind it, then the receiver has nothing to receive, no energy to work with and the whole thing collapses.

Sure, it’s fine to go very carefully for the first few attempts for the sake of safety, to make sure that everyone knows what they’re doing but with no energy at all, you cannot make anything work so the puncher has to put in the requisite amount of power and then gradually increase to fully examine the effectiveness of the technique – obviously remaining within the capabilities of your partner unless you have proper protection.  Again, with kicks to the legs/knees, these have to be aimed carefully and you must control your power to avoid injury but, at the same time, your partner must honour the effectiveness of the technique in the real world in order for you to be successful with the next move because if his structure is not broken, your follow-up cannot be effective.

It may sound like I’m teaching my grandmother to suck eggs, but you would be amazed at how many people just do not work with their partner properly – whether it be through ignorance, ego or over-caution.  To train effectively, we have to learn how hard we can punch/kick an individual without causing injury but also how hard we need to be punched/kicked in order to lose our structure.  To train safely, we have to build up to those levels whilst maintaining the efficiency of the exercise and both parties have a duty to the other in this area.

Here are a few snapshots of last Thursday evening’s class at the TKRIVA dojo. Doug Bleecker sensei of the Roanoke Okinawan Karate School and several of his students made the trek to join us for an evening of looking at Chinte kata and selected applications. It was very interesting to watch Uechi Ryu practitioners performing a Shorin kata with some rather Goju-esque applications…and the ROKS students can hit HARD- even the younger ones! After getting so much out of my visits to their school, I’m glad that we were able to return the favor. Bleecker sensei’s students are to be commended for their enthusiasm, politeness and hard effort in training.  It was a great evening and we look forward to the next exchange.

A look at opening passage: shiko dachi/hands in a triangle sequence…

Continuation to the next sequence: takedown following a smash to the mastoid process and a healthy cranking of the attacker’s neck.

I følge Hirokazu Kanazawa sin bok Karate fighting techniques, var kata i all hovedsak karatetrening på den tiden da den kun foregikk på Okinawa. For det meste ble elevene drillet i forskjellige former, i tillegg til visse styrkeøvelser kalt kake’dameshi[i].

Dette er en ganske så alminnelig fremstilling av tidlig karatetrening, men når mestre i fra gammel tid fortalte om å gå samme kata i dunkelt lys, natt etter natt foran sine lærere, så tror jeg de ikke utbroderte hvorfor kata var så viktig.

Kata, om en ser det i fra rett innfallsvinkel kan være ett høyst effektivt selvforsvarsredskap, og en del av ett viktig arsenal for å kunne beskytte seg selv og andre for fare[ii].

Sand i maskineriet

Å gå kata som soloform er den formen for trening som er kjent for studenter flest. Der vi enten alene heller på rekke og rad sammen med andre utfører en serie bevegelser, som en form for skyggeboksing. Imidlertid er det mye mer til kata en bare denne soloformen.

Jeg tror når de gamle mestrene fortalte om sine netter med katatrening så utelot de å fortelle om alle sidene ved treningen heller så tok de det bare for gitt at vi skjønte at det var mer enn bare soloformen ved en kata.

Jeg velger å tro at det er den sistnevnte som er det mest reelle, selv om det finnes mange teorier om hemmeligholdelse etter at karate ble tilgjengelig for allmennheten. Blant de mer populære teoriene finner vi for eksempel påstander om at teknikker som ble sett på som farlige ble fjernet i fra kataene. Det er også blitt hevdet at heian/pinan kataene er treningskataer uten reelt innhold, utviklet utelukkende som formelle øvelser. I tillegg er det blitt antydet at Gichin Funakoshi stod i spissen for en større hemmeligholdelse av kataenes reelle betydning sammen med andre av datidens karate pionerer[iii].

Hvis dette er tilfelle så strider det imidlertid imot noen av karatens viktigste dokumenter, sett i historisk kontekst. Blant annet Itosu sitt kjente skriv i fra 1908, tode’jukun, letter oversatt til å kunne forstås som karatens 10 råd. Ved avsnitt 6 står det;

”Øv på kata ofte, lær betydningen av dem og når de skal brukes før de blir øvd på. Det finnes mange muntlige instruksjoner for slag, blokk, bryting, og hold[iv]-[v]”

Hvis det er meningen at kata kun skulle fungere som formelle øvelser, hvorfor skulle det da være nødvendig å lære betydningen bak bevegelsene, langt mer lære betydning så inngående at de kunne øves på som selvforsvarsteknikker som det blir implisert i avsnittet.

Videre, hvorfor vill Itosu ha skapt fem pinan kataer som formelle øvelser og gi fra seg ett slikt råd hvis de kataene ikke inneholdt praktiske kampegenskaper. Pinan kataene ble for øvrig kjent for offentligheten før han sendte tode’jukun dokumentet fra seg[vi].

En mulig forklaring på hvorfor innsikten om kata applikasjoner kan virke så hemmeligholdt kan også ligge i avsnitt 6;

”… Det finnes mange muntlige instruksjoner …”

En teori ut i fra gjeldende utsagn kan være at studenter gjerne ble lært selve formen, men ikke forklaringene. Sett i lys av at før 1902 hadde en karatelærer en håndfull studenter, men etter at karate ble introdusert på skolene i Okinawa var det nå flere hundre elever på en lærer, så er det ikke utenkelig at forklaringer ble tilbakeholdt til det hadde utviklet seg fortrolige lærer til student forhold. En slik teori kan også sammenfalle med prinsippet om okuden’waza[vii], såkalte hemmelige teknikker. Hvis forklaringer kunne bli tilbakeholdt, er det lett å se at dette kunne bli oppfattet som hemmeligholdelse, spesielt når overleveringer kun ble gjort muntlig.

Videre kan vi legge epoken karate ble offentliggjort i til grunn som en mulighet for at applikasjoner ikke ble viet noen særlig oppmerksomhet. Først og fremst var Okinawa på vei inn i fredligere og moderne tider. Satsuma klanen som regjerte over Okinawa falt med slutten av edo perioden. Noe som betydde slutten på samuraienes enevelde over ett våpenfritt øyrike, og man slapp å frykte en umiddelbar død fra en misfornøyd samurais hånd[viii]. Behovet for selvforsvar var begynt å minke, og folket levde fredligere enn tidligere.

Et annet aspekt ved karaten i årene etter introduksjonen på fastlandet var at i motsetning til judo og kendo så manglet den anerkjennelse i fra Japan gjennom Dai Nippon Butokukai, lettere oversatt til Japans større kampkunstforbund. Hovedvekten av arbeidet med karate på den tid ble lagt på å få til ett samlende innhold og læresett, en felles uniform, samt utforming av ett konkurransesystem. I tillegg måtte karate fortsette å distansere seg i fra noen av sine mest voldelige teknikker og kinesiske herkomst for å bli akseptert.

Med hensyn til kravene som Dai Nippon Butokukai stilte ovenfor karatens pionerer er det interessant å se at de ønsket å fjerne de mest voldelige teknikkene og promotere konkurranser istedenfor. Det kan forklare ett eventuelt skifte av fokus fra applikasjon til fremføring. Karate utviklet seg til å bli en sport.

Dette igjen er underbygget av blant annet navneskifte fra to’te, kina hånd, til kara’te, tom hånd. Sistnevnte er alminnelig kreditert Gichin Funakoshi[ix], selv om Chomo Hanashiro hadde tatt i bruk skrivemetoden tom hånd for karate i hans bok karate’shoshu’hen i fra 1905[x]. I tillegg tok karate opp bruk av suffikset ’do for å signalisere at det eksisterte ett filosofisk og introvert aspekt ved kampkunsten, på lik linje med de andre større kampkunstene som kendo og judo.

Selv om karate tok på seg sin nye rolle som sportsdisiplin i ett nasjonalistisk Japan forut for andre verdenskrig, vitner mange utdrag i fra datidens karatepionerer at kata hadde praktiske applikasjoner. Blant annet i følge Gichin Funakoshi sin bok Karate’do’kyohan;

”Sparring eksisterer ikke foruten kata, men som en øvelse for kata”

Denne litt krypiske uttalelsen underbygger Gichin Funakoshi sitt kjente syn på at han mente at frisparring ikke burde bli en del av karate, men heller brukes til å bli kjent med applikasjonene av kata.

Videre så skrev Chojin Miyagi i sin bok Karate’do’gaisetsu fra 1934 at;

”Gjennom sparringsøvelser kan en identifisere den praktiske betydningen av kata”

Dette er etter min mening langt på vei den klareste uttalelsen fra den tiden som viser at det er ett bindeledd mellom kata, sparring, og faktiske kampkunnskaper. I lys av dette så er det trolig at applikasjonene bak kata ikke i noen større grad er blitt bevisst skjult i moderne tid. Jeg tror rett og slett at det ikke har vært viktig for utviklingen av karate som disiplin på verdensbasis. Det har heller ikke vært viktig for utviklingen av karate som sport.

Gjenoppdagelse av kataens praktiske verdi

Når en begynner å se på kataene som praktiske redskaper som kan lære oss å beskytte oss selv og andre vil en oppdage en rekke aspekter som man må ta med i betraktning. Løselig kan man som regel kategorisere disse aspektene til en av de følgende undergruppene når man studerer kata;

Bunkai

Karateterminologien bunkai er ofte brukt for å forklare bevegelsen i en kata. Oversatt i fra japansk har ordet flere betydninger, men med hensyn til kampkunst så er den mest brukte oversettelsen enten analyse eller demontering[xi]. I forbindelse med kata må man anerkjenne at ett sett med bevegelser i fra en kata kan ha mange mulige applikasjoner, og gjennom en analyse av disse vil det være naturlig å velge de teknikkene som ligger nærmest opp mot soloformens bevegelse som de primære applikasjonene. Det er sannsynlig at skaperen av en kata har hatt en hovedapplikasjon i tankene når bevegelsene ble skapt.

Med andre ord når en karatestudent studerer bunkai så analyserer han mulighetene bevegelsene i en kata gir han i en virkelig kamp. Den hovedapplikasjonen fra en kata han velger vil være hans bunkai, såfremt den samsvarer med bevegelsene i soloformen.Det betyr imidlertid ikke at andre applikasjonene er uten verdi, men de er ligger i all enkelhet litt lengre i fra soloformens bevegelser. Det er gjennom en aktiv analyse vi kan oppdage flerfoldigheten i ett enkelt sett med bevegelser.

Henka’Waza

I forbindelse med bunkai kan vi oppdage alternative fremgangsmetoder for å gjennomføre en applikasjon. Hvis teknikken i all hovedsak forblir uforandret, men applikasjonen av den endrer seg så er det snakk om en henka’waza. Oversatt har ordet henka flere betydninger[xii], men med hensyn til kampkunst så er den mest alminnelige forståelsen forandring og variasjon, som gir oversettelsen variert teknikk.

Oyo

Hvor bunkai er analyse av tekniske applikasjonen, er oyo analyse av prinsippet teknikken hviler på. Utførelsen kan være drastisk forandret i fra bevegelsen i kata, men tilhøre samme oyo. For eksempel om man bruker det tekniske prinsippet i fra ett sett med bevegelser i en kata i en bakkekamp så utfører man oyo, såfremt det er en teknikk med de samme prinsipielle funksjonene og resultat.

I tillegg kan det også bety at en utnytter skiftende prinsipper, som for eksempel at man utfører en teknikk i fra en kata og følger opp med en teknikk i fra en annen kata.

Praktiske hensyn

Kata er en praktisk disiplin, og man høster størst frukter fra den gjennom praktisk erfaring. Essensielt kan en dele de praktiske aspektene ved å studere kata inn i flere grupper[xiii], men de 4 viktigst hovedgruppene vil være;

1. Å lære soloformen.

2. Kata’bunkai eller bare bunkai. Dette temaet er når man søker å finne de praktiske applikasjoner bak bevegelsene.

3. Bunkai’kihon. Dette er temaet når man prøver ut applikasjoner på en vennligsinnet treningspartner for å se om de har praktisk holdbarhet.

4. Bunkai’kumite. I dette temaet prøver man ut applikasjonen som er tatt med i fra punkt 3, men på en fiendtlig motstander. Det er imidlertid viktig å ha klare grunnregeler med hensyn til bunkai’kumite så ingen skader oppstår. Ha gjerne med en observatør til å overvåke deltakere.

Takk for oppmerksomheten,

HE.

Overskriften på denne årstiden burde vel strengt tatt heller ha vært at snøballen ruller, men desverre så har snøen uteblitt i år hjemme hos oss. Så inntil videre er snøballkrigen avblåst og akebrettene satt på vent. Det positive med det er at jeg har fått tid til å strukture plass til de kommende artiklene til denne bloggen, og laget kategoriene jeg foreløpig vet jeg kommer til å få bruk for. Nå gjelder det bare å fylle de med innhold, og jeg har en stor tro på at neste år blir ett godt år med hensyn til akkurat det.

Jeg er mest spent på kategorien “konsept og teknikk”, som sammen med kategorien for “treningsnotater” kommer til å innholde masse stoff om de praktiske sidene ved karate. I tillegg så ser jeg også frem til å få tilbakemeldinger i fra lesere på artiklene som kommer i kategorien for “bunkai og praktiske applikasjoner”

De første artiklene som er planlagt utgitt er “Hva er egentlig en oi’zuki” og “Uke, offer for en slurvet oversettelse”. Du vil kunne finne begge disse to artiklene under kategorien for “konsept og teknikk”. Rett rundt hjørnet er også en artikkel i kategorien for “bunkai og applikasjoner” som vil omhandle hvordan en kan tolke kataen heian’shodan/pinan’nidan.

Men nå er det jul og jeg venter fortsatt spent på å kunne bygge årets første snømann, og plante en snøball i nakken på naboen for å si,

G O D    J U L.

Takk for oppmerksomheten.

HE.

Here is a short training drill that I have developed for sanseiru kata, using the Tou.

It’s a strange situation we are in now with regards to sharing the martial arts.  On the one hand I’m all for exchanging ideas and believe that by keeping things ’secret’ or more likely being too careful about what they taught their students, a lot of valuable information has been lost.  I suspect that Miyagi Chojun Sensei was not too big on teaching bunkai to his students, neither was Miyazato Eiichi Sensei, possibly as a result of his style of training under Miyagi.  We can only guess at Miyagi Sensei’s level of understanding of karatedo from the kata which he passed on, and the often grossly exaggeretted stories promoted by well meaning aquatences of his.  Had the war not happened I think we would have seen an even greater shift toward standardization and an even more japanese budo oriented Goju Ryu with a few more gekisai’s.  The shift away from martial art was definately well under way.
Only my opinion by the way…..
On the other hand, with the free exchange of information avalible these days through seminars and the media, there are few ’secrets’ left.  By the way, secret is probably not an appropriate word.  Anyway, the problem we get is students taking on more information than they are capable of dealing with at their level of experience.  The natural progression through the stages of Shu, Ha, Ri are broken and everyone chooses to place themselves in the Ha category without an understanding of what this represents, taking on techniques from here and there with no understanding of the principles that make up such techniques, and as a result, no real hope of ever being able to apply them.
This then reflects poorly on the teacher or seminar instructor because they get the blame for their technique being inadequate, rather than simply the student being poorly prepared.
I hope that somewhere there is a balance between the two?

Hokama Sensei was kind enough to share some of his ideas on bunkai, and showed me some interesting variations that were new to me.  Mostly though he would look at what I already had, and then make a few suggestions to make it more effective.  In this way I have come away with a lot to work on over the next few years.
Something I’m finding more and more as I mature into my art is how much everything overlaps, and by correcting one area, you correct a whole other bunch of areas you may have thought were unrelated.
In this way, Hokama sensei helped me more than he probably realised!
Bunkai is something very personal and is an expression of the understanding you yourself have developed.  Sometimes the best applications are ones that you discover for yourself, that are useful for your body type, and have been drilled over and over to make them natural.  This kind of technique is difficult to transmit to someone else.
Hokama Sensei said that he will teach an application to his students which he thinks best transmits the message of the kata.  Of course, no two situations are ever the same, and you must adapt to ever changing circumstances.  In this area though, he urges his students to investigate for themselves and not rely on being spoonfed.  By doing this he is being very kind to his student as it teaches self relience.

Here is a short clip of Hokama Tetsuhiro Sensei performing various techniques on me, with very painful results! 

Enjoy!

Both on the job and in martial arts it’s good if you can step back and occassionally take a break. It’s a good way to recharge yourself and approach the routine with a fresh and energized perspective.

This past weekend I did exactly that by skipping my Friday through Sunday workouts. Last night I fought with myself on my drive home to go into the back yard and continue the burpee crazy train. Well after completing 50 (not continuous, thank you!) I felt recharged enough to go through my taekwondo forms and my Korean short stick form. Usually when I do forms now I tend to use them for moving meditation and exercise. They’re also a good way to keep the muscle memory of certain techniques from degrading. Yet I still consider them secondary to live sparring or even bag work.

Regardless of my bias, over the weekend I noticed an article at Ikigai that talks about kata application. So last night I purposely went through my forms and forced myself to envisions their combat applications. I did not focus on multiple opponents as the article suggests. However, I did focus on a singular opponent and actual combat applications of the forms. The end result was that it took much longer to complete a total of 10 forms and this is due to activating (or re-activating) the muscle that’s between my ears.

Two themes: I found myself thinking either “this would work” or “this is total bunk”. Some of the techniques that I see within these forms would work and are worth repeating. Yet others are so choreographed that you’d have to be in the perfect set of circumstances to even have the chance to realistically pull off what you are practicing.

If you are at the point in your forms or kata where you can roll through them without thought then I’d highly encourage you to give Matthew’s idea a try. It’s a way to freshen up stale forms and it also forces you to think about the dance that you are doing!

~BCP

Demonstração do SKCC na 1ª Feira do Desporto de Cascais incluido no programa da LPK

I’ve recieved many emails from people asking for information regarding how to build a Tou similar to the one in my dojo.  I’ve spent a fair bit of time replying to these requests individually and think it might be more helpful if I were to post some information straight onto the blog so that people can get ideas for building their own.

Various techniques taken from Seiunchin kata, applied against the Tou in a continual manner. 

I use this type of practice to suppliment my regular training for when there is no partner avalible.  Sometimes I will pick single techniques from a kata to train, and othertimes apply many of the signiture movements, trying to flow from one technique to the next.  This enables me to get in the habit of immediately following up with a different technique should the first not have its desired effect upon the opponent.

I’ve uploaded a few more training videos to my youtube channel for those interested.  These videos consist of bunkai from various kata applied against the Tou in a continuous manner.

Although no substitute for a real life opponent, training with the Tou allows me to visualise how certain techniques might be applied, and works as an excellent aid to visualisation.

Eventually I will endeavour to add a video for each of the classical Goju Ryu kata.

This first video is taken from Saifa Kata.