I går var vi ute på vift. Først var vi har Charlotte og Herman og arvet klær, og så dro vi på crapmøte. Dessverre var et bare onkel Madathis som var der bortsett fra oss. Men crapaksjon blir det likevel!!!

Etter crapmøtet kjørte vi bil (det var den vilda bebins første biltur noen sinne!) hjem. I postkassen lå det en pakke fra Amalie og Ingvild. Det syns Dypvannsfisken var det festligste i hele verden.

Innholdet i pakken var nesten enda mer spennende enn det faktum at vi hadde fått en pakke. Den inneholdt et par små sokker som Ingvild hadde strikket:

Et par matchende sokker i størrelse voksen:

Et par små, rosamelerte sokker til “baby blir litt større og utforsker sine mer feminine sider“

En vott til å skrubbe seg med, og tilhørende kroppeskrubb og oliven-smøre-seg-på-huden-krem:

Og en truse. Jeg lar bildet si mer enn tusen ord.

+ en kjøleskapsmagnet om å redde verden forsi det er den eneste planeten med sjokolade. Jeg digger det.

Gamle Salten opplever en ny vår i godt voksen alder

Gamle Salten ligger til kai i Bodø. Hun er i skrivende stund en staselig dame på 56 år, og ble opprinnelig bygd som kombinert laste- og passasjerskip. Fra leveringa i 1953 og et drøyt tiår fremover gikk hun i hurtigrutetrafikk mellom Bergen og Kirkenes under navnet MS Salten. Men hjem var Saltens Damskibsselskab i Bodø. Etter hurtigrutetida har hun vært skoleskip på Sørlandet i mange år (under navnet MS Sjøkurs!), før hun i 1995 ble kjøpt til Stavanger og restaurert av entusiaster. Imidlertid var det lokale krefter i Bodø som syns det var forsmedelig at man ikke hadde dette stykket lokalhistorie der det hørte hjemme, og for et drøyt år siden trommet de sammen krefter, ideer og penger og fikk dama hjem igjen. Nå er hun restaurert og i bruk som veteranskip, og blant annet veldig populær for lukkede selskaper som bryllup og julebord. Hun og jeg har noe til felles; kort fartstid i byen – hennes er et år, min er et par måneder. Hun har dessuten fantastiske linjer – definitivt mer smekker og elegant enn undertegnede!

Nye Salten er 50 år yngre og langt raskere

Dette er dagens ‘Salten’ på vannet, en moderne hurtigbåt som er nøyaktig femti år yngre enn sin navnesøster. Denne båten går i rutetrafikk primært mellom Bodø og Sandnessjøen, dvs kysten sørover fra Bodø. Det er et ganske imponerende syn å stå på moloen og titte sørover når den dukker opp på vei ‘hjem’; motorkraften er det ingenting å si på og den glir forbausende smidig gjennom vannet selv når det ikke er helt vindstille akkurat. Du tror det kanskje ikke når du ser bildet, men hun tar faktisk over 200 passasjerer – helt lovlig! Turen tar nesten seks timer en vei, men da har du til gjengjeld sett 18 holdeplasser, mange av dem øyer i skjærgården, i tillegg til starten og endepunktet. Og jeg vedder på at du har hatt lyst til å gå i land og utforske på minst halvparten av dem… Jeg innrømmer glatt at jeg ikke har tatt den turen. Og innrømmer like glatt at tanken frister. Du skal se det blir tur på meg før det har gått alt for lang tid. (Det er bare ikke hensiktsmessig nå om dagen, siden turen starter kl 16 og det blir mørkt i den tida. Jeg vil jo helst se noe underveis, tross alt.)

Lite rutegående her, men mye trivselstrafikkerende!

Det er underskudd på småbåtplasser i Bodø. Det er ikke vanskelig å skjønne når du ser småbåthavna, for der ligger de tett i tett i tett. Selv når noen av dem er tatt opp og lagt på vinterlagring. Bodø er kjent blant båtfolk for å være en veldig gjestfri og god besøkshavn når man er på farta til vanns, og i en kåring av Norges beste gjestehavn for noen år siden mener jeg byen kom på tredjeplass. Det er bra når man ligger nord for polarsirkelene og konkurrerer med hele det blide Sørlandets havner på rekke og rad. Her ser du moloen som beskytter småbåthavna – fra en litt uvant vinkel i forhold til andre molobilder jeg har lagt ut tidligere. Steinene i skulpturlandskapet er lett gjenkjennelige. Og har du øynene med deg, ser du også seilbåten som er på vei ut på fjorden samt minst 10 personer som spaserer.

Bildene er forøvrig tatt i 14-tida for bare noen dager siden. Det hadde vært en overskyet dag og dermed er det mørkere enn om himmelen hadde vært klar. Denslags utgjør stor forskjell på dagslengden her oppe nå. Overskyet vær ved soloppgang og solnedgang betyr minst to timer mindre med dagslys, og langt mer dunkelt lys. Er det klarvær, varer dagen lengre og kjennes også lysere underveis. Så lenge det varer, i alle fall

Den vilda bebin var på utsillingsåpning i går. Eller – vi var der alle tre. Pluss Mormor og Moffen. På vei inn spurte verdens beste mann om han kunne ha den vilda bebin på armen mens han fant gratis vin slik som det alltid er på utstillingsåpninger. Dypvannsfisken var meget skeptisk, men da vi kom til utstillingsåpningen gjorde han det likevel. Han fikk visst skuffende få sjokkerte blikk.

Da vi faktisk kom inn i utstillingslokalet fant den vilda bebin straks ut av hva som var det mest spennende på utstillingen. Det var taket. All den andre kunsten var heller uinterressant. Vi konkluderte med at små babyer burde være kunstkritikere. Og at ny moderne kunst er kliss likt på etablert moderne kunst.

Forrseten fant Dypvannsfisken en blogg som seriøst er sånn denne blogen (“seriøst”) prøver å være, men jo definitivt ikke er. Nå føler Dypvannsfisken seg som en taper som ikke klarer å legge ut strikkehekletøyene som hun må få mamman sin til å gjøre ferdig. Triste greier.

Da jeg efterhånden må siges at være midaldrende, og endda midaldrende landmand, er det nok de færreste der forventer, at jeg har det store kendskab til internettet. Det er sådan set også rigtigt nok, at den de eneste sider jeg bruger på internettet er denne blok og så mig mail. Det vil sige, at jeg altid tager den lange tur til nærmeste by når der skal købes nyt herretøj, og nyt børnetøj til børnene. I hvert fald ind til i går, da min datter kom hjem og viste mig, at det nu er muligt både at købe børnetøjet og herretøjet over nettet. Ganske vidst har jeg jo hørt om, at der var muligt at købe herretøj og børnetøj over nettet, jeg havde bare aldrig forestillet mig, at det skulle være så nemt! Næste gang tror jeg vi sparer turen til byen!

Den officielle video fra Sensation white  Danmark, se hvad du gik glip af

Sensation White 2009 – Wicked Wonderland, Parken, Danmark.

Mine billeder og video (optaget med mobilen):

Har du lyst til at hente musikken, kan du læse mere om det i min anden blog post Download-musikken-fra-sensation-white

Nyd det!

Morten Breum intro

Megamix

Axwell & Sebastian Ingrosso

Slutningen
Synes lige som sidste år, at slutningen var utrolig skuffende, intet specielt over den, bør der måske heller ikke være, men så alligevel.

Har du lyst til at se de officielle billeder fra Sensation, kan du gøre det på sensation.com

The Forward-Angled Face

Å Holde hodet fremoverlent (haka mot brøstet, og bakhodet vendt opp mot himmelen) ser sexy ut.

Det hjelper også i sexual state og hvis du vil skape sexual tension.

Eksempler:

Tanke nummer 2, er en genial musikkvideo!

Ansiktsutrykkene til Q-tip (han som rapper mest) er helt geniale. Den smoothe stemmen, langsomme rytmen og avslappede følelsen er akkurat slik state jeg elsker å være i når jeg gamer:

Skulle du være en af de uheldige sjæle der ikke har mulighed for at være med i morgen, betyder det dog ikke at du skal gå glip af musikken! De live dj set’s bliver lige som sidste år streamet igennem Dance-Tunes Radio. Sidste år hentede jeg efterfølgende optagelserne, og har hørt dem mange gange siden!

Som en lille note skal dog siges at det ikke er sikkert at Axwell & Sebastian Ingrosso bliver streamet! I polen fik Dance-Tunes Radio ikke tilladelse(rettigheds problemer)!

Ses i morgen!

Soundtrack.

(Klikk på denne og lytt mens du leser videre. Anbefales!)

Blipp! Blopp! Plask! Futelva etterfylles ovenfra.

Det gjør ingenting om det regner. Jeg har nemlig lagt merke til noe de siste ukene. Når det er fint vær, ser jeg de store linjene og perspektivene; havet, fjellene, øyene, landet. Jeg ser hvor mektig og overveldende de storslagne omgivelsene er. Men når det regner, er det gjerne lavt skydekke og dårlig sikt. Dermed ser man ikke de store perspektivene like klart. Til gjengjeld lar jeg meg da fascinere desto mer av detaljer, av små ting og detaljer i min umiddelbare nærhet.

Dråpene glitrer som et smykke ytterst på strået

Et lite, vanlig strå, for eksempel. Det er spinkelt og lett og tynt. Men når det regner ser det ut til at det niholder på alt vannet det klarer å samle opp, hvert eneste fiber i strået vider seg ut og bidrar til å holde på dråpene istedet for å slippe dem ned på bakken. Resultatet er at vekta ytterst på strået øker til mange ganger det den vanligvis er. Men strået? Det bøyer seg knapt. Det er sterkere enn det ser ut til, og langt mer spenstig.

Selje langs veien

Dette er en kvist på et seljetre. Noen steder i byen har selja nye knopper og skudd, andre steder er den mer innstilt på årstida og viser at det er høst. Store lubne lodotter fulle av pollen er klare for å spres for alle vinder og bli til nye seljetrær etterhvert – så også her. Med litt regn blir lodottene klissete, omtrent som et druknet nisseskjegg. Hvitt, gult, brunt, oransje. De er neimen ikke grå selv om det på avstand kan se slik ut i regnet!

Genene missa litt da de lekte med paletten

Vi gikk tur langs Futelva en dag, og det er der disse bildene er fra. Turen langs elva er et overraskende frodig område og byr på mange overraskelser. Laks og sjøørret går opp elva og kan fiskes deler av året, for eksempel, selv om det er for sent nå. Det er også elvemuslinger her – de er fredet, men kan selvfølgelig ses om man vasser uti. Og så er det et veldig rikt fugleliv der. Endene hadde samlet seg i veldig store flokker og lot til å holde tettere sammen nå enn de kanskje gjør om våren og sommeren. Det så nesten merkelig ut da et trettitalls ender av begge kjønn kom seilende nesten i samlet flokk nedover elva! Saueflokker har sine sorte får, ender har sine genforvirra individer. Dette lot til å være en hunnfugl, men halve hodet var grønt som hos en hannfugl. Pussig, pussig. Innavl eller tilfeldigheter?

Flyte rolig sammen

Det stykket vi gikk langs elva er ganske flatt. Her ser du et sted hvor Futelva renner sammen med ei anna elv, som kommer ned fra Tussvatnet. Jeg har bodd ved elver hele mitt liv, når jeg tenker etter – det har alltid vært en elv i nærheten uansett hvilket land jeg har bodd i. Fra Donau i Beograd til Trolldalsbekken hjemme. Og det slår meg at språk alltid har et uttrykk for å beskrive det stedet hvor to elver flyter sammen, men ikke alle gjør det like lett. I Serbia heter dette stedet ‘Usjtsje’ og skrives med fire bokstaver på kyrilisk. I England sier man ‘confluence’. I Norge sier man ’stedet hvor to elver flyter sammen’. Med 29 bokstaver, som om det kreves et helt alfabet for noe som er så vanlig. Vi er ikke gode på elvesammenflytingsstedsangivelser i Norge. Til gjengjeld har vi presise og korte ord til bruk for steder ved havet. Det er da noe. Og det forteller mye.

Soløyvatnet

Futelva renner ut i sjøen omtrent ved Bertnes, ca ei mil utenfor Bodø sentrum. Du kan følge den helt fra Rv80, som er innfartsveien til Bodø, og opp til der den starter: ved Soløyvatnet. Dette bildet er tatt noenlunde fra østsida av Soløyvatnet, i retning vest, på et tidspunkt det var opphold i regnbygene. Hestene på jordet ved vannet lot til å sette pris på utsikta, de også. Noen folk bor her oppe, andre har hytter der. Vi var bare på tur, i bil. Det var ikke så verst det heller.

Hent desuden den dejlige sang her og husk du kan komme gratis med s-toget på fredag!

Da jeg bodde i Canterbury hendte det ikke sjelden at det plutselig sa BAM og WHEEE og sånn ute. Da var det noen som sendte opp fyrverkeri i en eller annen anledning, lovlig eller ikke. Der ble fyrverkeri solgt i butikker som var åpne året rundt.

Men da jeg satt hjemme i går kveld og hørte et tilsvarende BAM ute, og flere små eksplosjonsaktige lyder, lurte jeg på hva i alle dager det var som smalt. Jeg så for meg både sprengningsarbeider og andre muligheter. Fyrverkeri var ikke i mine tanker.

Når jeg blir 80 skal jeg også ha!

Jeg ble overraska – for det var fyrverkeri som smalt. Faktisk smalt det så lenge og i så mange farger og varianter at jeg fint rakk å hente kameraet og gå ut på altanen min og ta bilder. Flere bilder. Jeg må innrømme at jeg lurte på hva anledningen var.

Det tok ikke lang tid før jeg fant det ut. Det var simpelthen en av byens store menn som feiret sin 80årsdag.

Enda en ting på huskelista til senere i livet, altså: Husk fyrverkeri når jeg fyller 80! Det er herved notert.

Så er det på lørdag det går løs!

I dag er de sidste informationer offentliggjort. Der er flere tinge jeg synes der er værd at bemærke, bla. er der stadig flere billetter, i forhold til sidste år hvor der var udsolgt en måned i forvejen, er det lidt overraskende. Tror til dels det er krisen her hjemme, men jeg tror også det har påvirket antallet af normænd og svenskere der tager her til for at feste med os!
Derudover er der ændret på rækkefølgen af line-uppet, og det mener jeg bestemt er positivt! I det tidligere program var Morten Breum sat til at spille først, og jeg tvivler på de fleste er der fra start. Tidligere startede arrangementet kl 20(det gjorde det i hvert fald sidste år) men det er sat til at starte kl 19.30. Sidste år sluttede det kl 4, i år er det kl 3, hvilket jeg er lidt skuffet over.

Læs desuden mere på sensation.com

Det har blitt mange bilder fra moloen i det siste. Det er så enkelt å gå dit. Men de siste dagene har jeg også vært endel i et annet område ved havet, ved Bodøsjøen. Det er et område som ligger litt landlig til litt sørøst for byens sentrum, på den sørlige delen av landtunga og øst for flystripa.

Vintermat for mange sultne dyr

Bodøsjøen er en del av byen og ikke langt unna ‘byen’ eller sentrum, men likevel føles det også som en del av bygda. Du kan kjøre nesten helt ned til sjøen, eller du kan parkere i et shoppeområde i nærheten og gå forbi noen jorder før du kommer ned til sjøen. Valget er ditt; vi valgte det siste. Der gikk vi forbi et stort jorde hvor en flokk villsau holdt til, og hvor traktoreggene lå pent og ryddig langs kanten.

Bodøelva og et gammelt kvernhus

Når du går fra enden på veien/parkeringsplassen går stien gjennom et slags tun som er en del av Salten Museum, Bodøsjøen Friluftsmuseum. Museet var opprinnelig tenkt som en slags nordnorsk versjon av Maihaugen, og på området finner du 14 bygninger, samt flere naust som inneholder båter av ulike slag – inkludert nordlandsjekta Anna Karoline. Dette møllehuset (?) står like ved startpunktet, og elva du ser renne her er Bodøelva.

Dette er et typisk nordlandshus i gammel tradisjon. Kubonden har blogga fint om et nordlandshus på nærliggende Straumøya – og i det huset har faktisk familien min bodd en gang i tida! Uansett: et typisk nordlandshus var tradisjonelt bygd i tømmer eller laftet, og hadde gjerne ei plankebu med ved ‘fast’ i selve huset. Husene er veldig populære den dag i dag, og lokale byggefirmaer har videreutviklet den grunnleggende modellen til moderne nordlandshus i gammel stil, i alt fra hytte- til villastørrelse. Jeg har tidligere fortalt om et restaurert nordlandshus ikke langt herfra som tilhører noen i familien min, og om et hjemme på Hadseløya som var klokkergård og skolestue i sin tid. Ikke bare er nordlandshusene ofte fine og praktisk innrettet – de er gjerne fotogene også, uansett hvilken tilstand de er i

Børvasstindan. Jeg blir aldri lei synet.

Når du er nede ved Bodøsjøen og titter over vannet, ser du Børvasstindan på motsatt side av fjorden. Saltstraumen går inn et stykke til venstre for dette bildet. Den lavere, mørke landbiten du ser i forgrunnen er Straumøya. Det er der Kubonden holder til og driver gården sin, som ligger slik at den er synlig fra Bodøsjøen. Men om gården hans er med på bildet, se det er jeg usikker på. Hver gang jeg ser Børvasstindan dekket av snø, begynner jeg å glede meg til neste sommer igjen. For da skal jeg tilbake dit og streife med sekk på ryggen og fiskestang i handa. Toppene rager over 1.000 m.o.h. og det er mulig jeg våger meg på en av dem også. Nå er det for sent for sesongen, men neste sommer…

Sulismassivet, litt av Blåmannsisen og Suliskongen (1.908 m.o.h.)

Vender du blikket mot øst, og kanskje bittelitt sør, får du øye på Sulisfjellene innerst i fjorden. I det grenselandet som strekker seg fra Fauske og innover mot svenskegrensen finner du dette massivet som fryder friluftsglade mennesker sommer som vinter. Her er turløyper og urørte stier, hytter og utallige teltmuligheter. Fisket i enkelte vann her skal forøvrig være legendarisk. Jeg har bare sett bilder, men regner med å få muligheten til å sjekke dem selv neste sommer. Jeg har ikke vært der i strøket siden våren 1991, så det er på høy tid! Til venstre ser du en del av Blåmannsisen, Norges tredje største isbre. Til høyre ser du Suliskongen, om jeg ikke tar feil. Og bak alt dette finner du de svenske nasjonalparkene ‘vegg i vegg’ på andre sida av grensen; Sarek, Padjelanta og Stora Sjöfallets nasjonalpark.

Vinden skynder seg denne veien - mot vest

Vestover ser du ut mot storhavet. Og mot Arnøya, Sandhornøya og Fugløya på sørsida av fjorden. Haugen på høyre side skjuler en flyplass – bak den ligger flyplassen i Bodø. Befinner du deg her en hvilken som helst dag, kan du oppleve at det på sekunder suser et jagerfly, ei widerøekråke, et helikopter eller et regulært rutefly forbi deg. Flyplassen ble anlagt der den ligger helt i starten av andre verdenskrig, og i dag er beliggenheta omstridt – blant annet på grunn av støyen fra trafikken der. Mange vil at flyplassen skal flyttes lenger innover i fjorden, slik at byen slipper bråket. Jeg sitter litt på gjerdet i den saken, men har i utgangspunktet ingen motforestillinger mot at den ligger der den er. Kanskje jeg ville følt det annerledes om jeg bodde nærmere enn jeg gjør?

Det er ikke gull, alt som blinker. Det kan være bare havvann.

Ved Bodøsjøen er det talløse svaberg. Forhøyninger og senkinger gjør at noe av sjøvannet blir liggende som ‘minisjøer’ når vannstanden synker fra flo til fjære, og med den rette vinkelen mot sola ser det ut som om det flyter gull her nede! Bergartene her er veldig gamle, og de er fulle av striper som viser tydelig hvordan flytende steinmasser en gang for lenge, lenge siden har blitt blandet og beveget seg i øst/vestlig retning. Noe har blitt slitt og mer blankskurt i tida som har gått siden da, men du finner også skarpe kanter. Her kan du stå med fiskestang og sluk og få kjempefin sei – for eksempel! Det er en av tingene som står på to-do-lista mi.

Rundt og rundt og rundt og...

Dagen før jeg tok disse bildene var jeg på samme sted, og da var det en barnehage med to voksne og sju barn som hadde tatt turen til Bodøsjøen. Ungene koste seg på stranda, de voksne like ved. Dette sneglehuset i stein lå litt opp på stranda allerede da (stranda er i øverkanten av bildet), men om det er barnehagebarna som har laget det med litt hjelp, eller om det er andre personer som står bak, se det kan jeg ikke si noe om. Jeg er spent på hvor lenge dette får ligge før det blir vasket vekk, for det er nemlig veldig værhardt her. Det ligger store mengder tang laaangt opp på stranda som har blitt vasket ditt av et stormende hav. Når vinden kommer fra vest, er dette et av stedene hvor det blir veldig synlig at den tar godt. Vi var heldige og hadde austavind.

En trofast venn på utallige turer

Ut på tur med termos på lur! Selvfølgelig. Siden jeg ikke er nevneverdig glad i kaffe har jeg som regel kakaopulver med og kokt vann på termosen, slik at man kan velge hvorvidt man vil bruke det til kaffe eller kakao – eller te for den del. Det er kanskje langt uti oktober. Det var kanskje bare seks grader. Det var kanskje så sterk vind at bølgene på fjorden fikk hvite skumtopper. Men likevel. Vi grilla pølser og drakk kakao og storkoste oss i finværet.

Nå gleder jeg meg til neste runde med uvær – da skal jeg tilbake, med kamera, og se hvordan det da ser ut her. Jeg mistenker at det er et mektig syn!

(En historie hvor bilder sier mer enn ord)

Det kan ha vært gråvær hele dagen. Da følger man med når vesthimmelen byr på ei stripe klar himmel utpå ettermiddagen.

Mens man venter på at sola skal komme langt nok ned til å vises under skyene, er det mulig å se mot sør, hvor sola varsler sin snarlige ankomst ved å spille i fjellsida blant Børvasstindene. Hos Fylkesmannen har de fleste gått hjem, det forteller de mørklagte vinduene om.

Det er ikke umulig at blikket glir videre mot sørvest, hvor øynene mesker seg med synet av Småtindene. De ligger i Gildeskål kommune. Den runde kula til høyre vitner om en flyplass som ligger bak husene.

Snur man hodet og vender blikket mot nord, ser man etterhvert at anlegget på Nyholm Skandse bader i ettermiddagssol. Det samme gjør moloen, her sett fra en liten holme som moloen går innom og forbi.

Så er det på tide å vende blikket mot vest igjen. For sola har kommet langt nok ned til å vises under skyene, og med ett er verden gylden. Skyene ligger som et mørkt lokk over landskapet, men det hjelper ikke – lyset spiller overalt og trenger seg frem. Kanskje ikke rart noen velger å bivåne det hele fra en seilbåt på havet, i høyre bildekant?

Moloen ser ut som om den er laget av gull heller enn betong. Skarpe øyne klarer å telle alle de sju gjennomborede steinene bortover rekkverket, som samlet utgjør Bodøs skulptur i prosjektet Skulpturlandskap Nordland.

Hvis du f.eks. er revisor og jobber lange dager og sitter på et kontor og vansmekter, trenger ikke tilværelsen være grå av den grunn. Du kan jo bare titte ut vinduet hvis du for eksempel jobber hos 'et ledende revisjonsfirma' her i landet og tilfeldigvis er på firmaets Bodø-kontor. Da ser du småbåthavna badet i gyldne farger, og lenger ut selve solnedgangen – som tar seg goood tid. Arbeidet kan vente.

Der seilbåten er på vei ut, kommer en fiskebåt inn igjen for kvelden. Denne kom fra sør. Og den ble ikke fulgt av måker, hvilket indikerer at de enten ikke hadde fangst ombord eller at den var ferdig sløyd og prekevert.

Det er ikke bare båtene som er hjemme i Bodø. Denne lille kråka fra Widerøe kom nordfra og inn for landing midt i den fineste lysfesten. Og den kom faktisk hjemmefra, fra Stokmarknes! Det har jeg sjekka i ettertid. Der og da bare knipsa jeg.

Sola har gått ned bak horisonten og sender lyset sitt oppover, hvor det farger himmelen og treffer skyene. Bildet er verken photoshoppet eller bearbeidet på annet vis, det du ser er utelukkende Vårherres palett denne kvelden. Øylandet langs horisontlinja er Bliksvær.

Ute på holmen er jeg og de andre tilstedeværende omgitt av et slags gyldent mørke. Mørke, fordi skyene og havet er dunkle og skyggelagt. Gyldent, fordi vi har blikket festa i vest, mot retninga der sola gjør sitt beste for å prege omgivelsene før den forsvinner helg for kvelden. Jeg tusler hjemover før hele showet er over. Fra holmen og innover moloen teller jeg et par håndfuller mennesker. Noen med kamera, andre med kjærestens arm rundt seg. Alle har ansiktet mot vest. Jeg skjønner dem.

Nå kan natta komme.

Det er midt på dagen, det er søndag og det har vært mye gråvær i helga. Men hva gjør vel det når man kan kose seg inne, og har klær til å være ute i om man vil? Denne søndagen ville jeg så gjerne ut. Jeg hadde vært ufrivillig bundet til huset det meste av lørdagen, men søndag skulle jeg ut, samme hva. Heldigvis hadde jeg godt selskap. Og kort vei til byen.

Hurtigruta går nordover

På vår vei kom vi ned til havna akkurat da hurtigruta var i ferd med å reise fra byen. Etter å ha gått fra hurtigrutekaia inne på Rønviksleira hadde den av en eller annen grunn lagt til på nytt igjen ved ei kai nærmere sentrum, men akkurat da vi kom dit la de ut igjen. MS Vesterålen er den eneste av ‘mellomklassen’ som er igjen og går i trafikk. Det finnes nemlig tre generasjoner hurtigruter, på et vis. Det som man refererer til som ‘de gamle’ (selskapet selv sier ‘klassiske’) er de som ble bygd omtrent på 1950-60tallet, og som ser ut som gamle passasjerskip. De har nydelige linjer, begrenset passasjerkapasitet, individuell personlighet, uovertrufne seilingsegenskaper og er levende fortellinger om tradisjon og hurtigrutas betydning langs kysten.

Det vi gjerne kaller for ‘mellomgenerasjonen’ var tre (?) båter som ble bygd på 1980-tallet, om jeg ikke husker feil, hvorav bare en fortsatt er i hurtigrutetrafikk – MS Vesterålen, som vi så i dag. (De to andre mener jeg het Ofoten og Narvik.) Mellomgenerasjonen var preget av at hurtigruta møtte nye og hardere krav til lønnsomhet; både passasjer- og lastekapasiteten var større, og dekkene flere. Samtidig må jeg ærlig si at arkitektene ikke heeelt hadde fått svingen over det arkitektoniske da de ‘utvida’ modellen fra de gamle båtene, og det resulterte i at båtene i mellomgenerasjonen ikke hadde de vakre linjene man tradisjonelt forbandt med hurtigruta. De var klumpete og ble liksom aldri helt elsk-verdige, og ble snart bytta ut med nyere og større båter hvor dette var ivaretatt.

Det vi omtaler som ‘de nye’ hurtigrutene er båter bygd fra 1990-tallet og etter årtusenskiftet. De har blitt større enn mellomgenerasjonen, og er mer designet som cruiseskip enn som fraktebåter i kysttrafikk – naturlig nok. Noen av dem er ganske dusinvare og cruiseprega i designet, mens andre tydelig er inspirert av de klassiske linjene til de gamle båtene og samtidig større og mer tilpassa de moderne kravene hurtigruta møter, cruise meets klassisk om du vil. Selv reiser jeg aller, aller helst med de klassiske gamle skipene, men må villig innrømme at jeg også setter pris på de nye modellene med vakker kunst, fantastiske panoramadekk, utendørs basseng eller boblebad og moderne luksus… Mellomgenerasjonen klarer jeg meg fint uten.

Min kavaler nyter utsikta mot havet - og mi hand rundt seg!

Jeg og den unge herremannen som var mitt selskap for helga tok oss en tur ut på moloen i dag. Det var stas. Jeg liker menn som lar seg engasjere og som viser det, og denne karen gjorde det til fulle. Båter og fly, helikoptre og folk, måker og ørn – alle fikk et begeistra hilse-vink fra den unge herremannen. Vi tok oss tid til å bare sitte på muren (rekkverket) og se utover storhavet, vi myste mot måkene som omkransa en fiskebåt – og vi tusla utover holmen for å utforske sølepytter som hadde samla seg i bergsprekker og dumper. Litt kos ble det også – i full offentlighet!

Et lite stykke nordnorsk evighet - og fremtid. Samtidig.

En liten sjark er på vei ut fra havna og er i ferd med å vende 180 grader om for å seile leia nordover, mellom Lille Hjartholmen og Nyholmen. Det er senhøst nå, og selv om man fortsatt ser farger på fjellbjørkeskogen – som vokser helt nedi fjæra her! – er det også mye løv som har falt av trærne. Men måkene bryr seg ikke; de forfølger båten like ivrig nå som på våren eller sommeren. Så mange som det var her er et tegn på at de kanskje var i ferd med å sløye fisk og kaste rester ut i vannet til fuglene, men hva vet jeg? Jeg vet bare at ørna også var der, og at den lot til å være mett for denne gang siden den aldri stupte etter noe. Den bare hang der, over båten og måkene, og fikk med seg hva som skjedde.

Gode ting i livet: Bodø by, Børvasstindan, moloen og havet.

Bodø er fint selv i gråvær, bare for å ha det sagt. Her er vi nesten ytterst på moloen og ser mot sør; deler av sentrum med Børvasstindan bak seg. Det største grå bygget litt til venstre er Nordlandsbankens hovedkvarter – med andre ord DnB i lokal forkledning – og det gule ved siden av er et Thon-hotell. Til høyre for det ser du et bygg i mørk rødbrunt og blått; det er fylkesmannen i Nordland sitt bygg. Det store bygget til høyre for det igjen er simpelthen et leilighetsbygg. Alle disse byggene har kommet til det siste tiåret, omtrent, og det er litt synd at kommunepolitikerne har valgt å gi tillatelse til gigantbygg rett ved vannkanten. På mange steder hindrer de det meste av utsikta mot havet fra ‘overalt’, slik man hadde tidligere i byen. Det var et av fortrinnene da, men er i ferd med å forandre seg drastisk nå. Flere store bygg er under planlagt oppføring også, deriblant et kulturkvartal og nytt bygg for Nav. Men fra moloen ser man heldigvis godt! Enda, i alle fall. Ser du de gule flaggene langs moloen på høyresida?

...førr vi har tørka tåra, og av og tell besvimt, å-å-åh Bodø Gliiimt!

Alle de gule flaggene forteller at byens fotballag har hjemmekamp i dag. Faktisk hørte vi speakeren på Aspmyra helt hit da vi var ute og gikk; det er veldig overkommelig gangavstand herfra til stadion. Det er ikke bare på moloen og bussene det er pynta med gule og sorte flagg, også andre steder i byen hvor det finnes rekkverk i gatebildet var det montert BodøGlimt-flagg i dag. Men det hjalp ikke så mye, de spilte 1-1 mot Tromsø og ligger an til å rykke ned i år. Synd for laget, og for byen. (Men ikke for meg; jeg har et annet favorittlag og bytter ikke til Glimt selv om jeg bor i byen.)

Og vips var det ei ny uke! Det er underlig hvor fort tida går her i forhold til … andre steder, andre ganger.

Endnu en gang en af disse fantastiske begivenheder, som der helt sikkert kun bliver flere af op til klimatopmødet. Denne gang er det en del af “Hopenhagen”:

Men hvor må det godt nok have været koldt! Men super godt gået af dem der gjorde det. Thumbs up for jer.

Ideen med “solbadning” er set før, bla. her i Stockholm:

Nima K er kendt for at lave nogle af de bedste fester i landet. Dette er ikke uden grund, han har bla. stået for flere af de arrangementer jeg tidligere har skrevet om, som f.eks. Raw, Morten Breums releaseparty og Cirkus i cirkusbygningen. Og nå ja, så har han lige været med til at starte NASA og Sl!k. Derudover har han sine egne fester, og kaldet I am fester(bla. modelfest, party of the year mf.)og så er der lige ME festerne. En af disse bliver der afholdt på fredag på White Room (Kødbyen Høkerboderne 18 – 22), hvor bla. Kjeld Tolstrup, Jean von Baden og Sorte Slyngel kommer og spiller/mixer.

Se desuden denne lige video om Nima på facebook: http://www.facebook.com/video/video.php?v=159232211674

I dag skulle Dypvannsfisken og den vilda bebin på Helsestasjonen for å hilse på helsesøster og vekta. Egentlig skulle vi vært der 13.30, men siden den vilda bebin skulle spise og så spise litt til, så vi ankom vel ikke før nærmere kvart på to. (I tillegg møtte vi to naboer på veien som måtte hilses og tittes og prates med)

På Helsestasjonen presterte den vilda bebin å tisse overalt da helsesøster skulle se på fusoppen hans. Tilogmed sokkene var et tiss på, så da ble den vilda bebin nødt til å få på seg Dypvannsfiskens gamle ullsokkker som har rødt skomønster og ser meget feminine ut. Da vi kom ut fra helsesøsters kontor ble vi møtt av verdens beste mann som ville være med på tur. Dypvannsfisken på sin side hadde lyst på frokost, så vi vedtok å dra til onkel Toms hytte. Dessverre var ikke onkel Tom i hytta si, så vi endte opp med å kjøpe ta-med-pizza hos Ali Baba og spise den i parken mens vi så på innspillinga av en tysk dramaserie. Etterpå drakk de voksne kaffi på Lævras mens den vilda bebin lå og titta i vogna si. Dypvannsfisken fikk lest dagen Klassekampa, og var meget fornøyd med det. Etter å ha hilst på en bystyrerepresentant (som også leser Klassekampa) dro vi hjem, for da var klokka blitt 16.30. I det hele tatt var det en fin og lang bytur i det fine været.

Siden jeg på ingen måte har planer om å fryse ihjel denne vinteren heller har jeg gått til innkjøp av noen svære vintersko. Ikke så pene, men funker bra til å tusle frem og tilbake i snøkav med. Kjøpte også verdens kosligste sløyfe til håret mitt, og kunne drept for ca 1000 til.