Kristopher Schau-uka fortsetter: Reportasjen fra The Cumshots’ osloturné i 2002 fikk etterspill. Her snakker Chris Reddy fra Farout Fishing ut om håndgemenget og rivaliseringen med Schaus metalband.

Trommeslager Chris Reddy i Farout Fishing ble banket opp i full offentlighet av Kristopher Schau. Nå slår han tilbake.

Tirsdag 8. januar: Kristopher Schau får en bruskasse i hodet så blodet siler under The Cumshots’ spillejobb på Paragrafen. Han griper fatt i en av de ivrigste danserne foran scenen og hamrer løs på ham foran et sjokkert publikum.

- Han dro meg ned på gulvet, og da han begynte å slå meg hardt i nyrene gikk det opp for meg at han faktisk var seriøs: Han skulle gi meg juling! Men da jeg slo ham i skrittet, slapp han taket. Dermed var det faktisk jeg som vant slåsskampen, forteller Reddy, som med sine 1,65 meter rager betraktelig under nesten to meter høye Schau.

Intens dans
Reddy nekter ikke for at dansingen foran scenen, såkalt «slamdancing» der en hopper intenst opp og ned og dytter borti hverandre, tok bra av. Ei heller at han og kameratene kalte The Cumshots for «jazzorkester». Men det var ikke Reddy som kastet bruskassen.

- Bruskassen var en del av scenen, som Schau sparket løs.

Den burde vært fjernet, men noen kastet den tilbake mot scenen. «Slamdancing» på sin side er bare artig og harmløst, det er hyggelig å klaske kroppene sammen og skvette øl. Du danser for deg selv, det er ikke samme sjekkekjøret som på diskotek, mener Reddy.

Han tror hele opptrinnet var kynisk iscenesatt av Schau for å få medieoppmerksomhet.

- De er posører. Han visste en fotograf var tilstede og så en mulighet til å få gode oppslag.

Fiendebilder
The Cumshots har også gjort det til vane å plukke ut et norsk band som «fiender». Under sine norgesturneer har de etter tur snakket skit om BigBang og Poor Rich Ones i media, og nå er turen kommet til Farout Fishing.

- Vi er ikke med på den leken der; det ligger ikke noe alvor i det. Vi kjenner gutta i bandet, og er på ingen måte fiender. Slike bandkonflikter har vært oppkonstruert helt siden rivaliseringen mellom The Rolling Stones og The Beatles.

Det Farout Fishing har lagt merke til, derimot, er hvordan massemedia er mest opptatt av hendelser og kuriosa. Musikken kommer i andre rekke, synes de – noe bandet fikk merke da det ga ut sitt tredje album på 11 år.

New Shiva ble sluppet i desember, på bandets eget plateselskap Plate Records, og førte til interesse fra NRK P3, nasjonale nyhetsbyråer som NTB og Origo. Til og med Se og Hør skrev om Farout Fishing.

- Det startet med at Nordlys snappet opp at skuespiller Martin Sheen hadde bidratt med tekst på albumet. Det ble mange store oppslag, men det var få som var interessert i musikken. Men vi driver ikke med musikk for å få oppmerksomhet eller kjæreste, sier gitarist Sprocket.

- Oslo for lite
New Shiva ble spilt inn i det anerkjente Indigo Ranch-studioet i California, og med røtter i hardcore har Farout Fishing opparbeidet seg en stadig bredere musikalsk benstilling. Gruppen har delt scene med forbilder som Fugazi, Neurosis, Pantera, Unsane og Clutch, men Oslo blir for lite for gruppens musikk.

- Vi er på vår egen musikalske reise, og her i Oslo faller vi litt mellom alle stoler. Vi er ikke «rocka» nok for Last Train, ikke «indie» nok for So What! og for lite «metal» for Elm Street.

«Pop stars are the stars that pop like balloons», synger Farout Fishing i «Pop The Stars». Og det skal mer til enn Kristopher Schau for å ta knekken på dem.

- Slagsmålet var glemt med én gang. Jeg ble da også igjen for å få med meg resten av konserten. Men The Cumshots har alltid oppfordret folk til å ta av på konsert. Dette viser bare at de egentlig ikke er så rocka som de vil ha det til, avslutter Reddy.

Skau avfeier kritikken
Kristopher Schau vifter vekk kritikken fra Farout Fishing, som han kaller hovedstadens minst betydningsfulle band. Han går ikke med på at han tapte slåsskampen, men at bataljen var perfekt timet i forhold til konserten.

- Vi snakker om et menneske med så korte armer at han aldri ville ha kommet frem til mine svulmende baller på tross av disses eventyrlige størrelse. Jeg måtte dessverre slippe søppelet under den korte «slåsskampen» for å rekke opp på scenen og tilbake til mikrofonen i tide. Rutinerte konsertgjengere la forhåpentlig merke til hvor perfekt dette harmonerte med brekket i melodi seks nevnte aften, sier Schau.

Resten av kritikken fra Farout Fishing preller også av som vann på gåsa:

- All kritikk fra et medlem av hovedstadens minst betydningsfulle band gjennom 11 år tas som et godt bevis på at vii alle fall gjør noe riktig.

Denne uka slapp The Cumshots sitt fjerde album, A Life Less Necessary. Det betyr Kristopher Schau-uke på bloggen. Vi begynte i går med tegneserien Margarin, og i dag blir det rapport fra The Cumshots’ intense osloturné i 2002. Publikum bankes opp, blodet spruter, glass knuses og stemmebånd ryker.

The Cumshots har fylt Palace Grill, Paragrafen, Café Con Bar og Blitz på sin Oslo-turné. Nå gjenstår finalen.

- I går spilte vi på et countrysted, og der var det bedre applaus, freser gitarist Ole Petter Andreassen, alias El Doom, mot et tirsdagsslapt publikum på Paragrafen.

Men når Kristopher Schau, alias vokalist Max Cargo, nettopp har banket opp en publikummer, er det kanskje ikke rart folk er noe reservert.

«Mettall»-bandet The Cumshots tåler å bli kalt «helsikes jazzorkester», og det tåler hyperaggressiv «slamdancing».

Men når samme mann – trommeslager Chris Reddy i rivalene Farout Fishing - kaster en bruskasse i hodet på Kristopher så blodet siler, renner begeret over. Den storvokste vokalisten griper brutalt fatt i urokråken og gir ham regelrett juling.

- Han forstyrret publikum og skadet oss, så det ble nødvendig å ta affære, sier vokalisten selv.

The Cumshots på syv dagers osloturné er ingen spøk. Og fortsatt står helgens tre konserter igjen.

Blod
Kristopher Schau ramler opp på bardisken på Palace Grill mandag, freser forbi en livredd Vigdis Seglem og dæljer huet i glasskuppelen i taket. Glasset singler ned over publikum, mens blodet spruter fra et kutt i Kristophers ansikt.

- Iiihhh, jeg blir helt vettskremt. Nå skal jeg bare drikke opp ølen min og flykte herfra, hviner Vigdis.

Utestedet hadde på forhånd sendt ut varsel om «tung rock og høy lyd» til stamgjestene, noe Vigdis ikke hadde fått med seg. Kristopher fyrer av kruttlapppistoler, og hele bandet velter forbi Vigdis og opp på bardisken etter tur. El Doom snubler og ramler ned blant publikum.

Men da konserten er slutt tre kvarter senere, sitter Vigdis naglet fast til en ny halvliter.

- De er jo helt steingale, jeg har aldri sett noe lignende. Men det var jo et enormt bra show, noe slikt opplever jeg neppe igjen.

- De spiller i morgen også.

- Å nei, det holder med én gang.

Svette
Kristopher vrir svette og blod fra konserthelsetrøyen opp i et tomt halvlitersglass. Så trekker han av seg konsertunderbuksen – som alltid brukes på konsert og aldri er blitt vasket.

- I Bergen traff vi vokalisten i Poor Rich Ones, William Hut, backstage. Vi har lenge mobbet dem for å være et pyseband, men han skulle bevise at de var tøffe rockere. Jeg ble dypt imponert da han drakk opp underbuksesvetten min, utblandet med en kaffeskvett. Nå er jeg Poor Rich Ones-fan, ler Kristopher.

Tequila
Tirsdagen ender med at The Cumshots ramponerer bakrommet i tung tequilarus; mens utestedet svarer med å ta beslag i spritrestene. I løpet av osloturneen får gruppen minst i seg 60 halvlitere, 10 kasser pils og syv helflasker tequila. Deres turnémanager har av helseårsaker bestemt at det bare blir tequila annenhver dag, men gjengen er ikke lett å styre.

- På en konsert i Bergen fyrte vi oss skikkelig opp på tequila før konserten, og bestemte oss for å gå på scenen og spille én sang i 22-tiden. Publikum skjønte ingenting, og siden er dette blitt fast tradisjon, sier Kristopher.

Fans
- Jeg synger «My dick is a melon, stuck inside you» og så kommer dere inn på «Please stand still, that’s all we can do».

På bakrommet lærer Kristopher resten av bandet opp i koring, men to som allerede kan de fleste tekstene utenat er 21-åringene Monica Hellevangsdal fra Tønsberg og Anne Marit Aasen fra Lillehammer. Allerede etter andre konsert har Monica mistet stemmen.

- Jeg har vært rocker siden jeg hørte Guns N’ Roses da jeg var syv år gammel. Jeg elsker Metallica, Iron Maiden, Kiss og Judas Priest, og The Cumshots er det eneste norske bandet som kan måle seg med dem, sier Monica.

Jentene har tatt seg en ukes ferie for å følge osloturneen. Da vil de ha sett The Cumshots 12 ganger.

Provokasjonen som forsvant
- Du må komme på Blitz. Da skal vi provosere blitzerne så mye at de tar livet av oss.

El Doom er full av gode ideer etter at Maniac fra Mayhem sang med på en versjon av Metallicas «Seek and Destroy» på Café Con Bar onsdag. Det snakkes om nazihilsener, Mussolini-skjorter og det som verre er.

Men da The Cumshots møtes med banneret «Blitz mot kvinneforakt» på scenen og Kristopher overrekkes en singlet med påskriften «Kill the cop within yourself» svikter motet.

Maniac uteblir, og det er lite provoserende sprengkraft igjen i konserten.

Penger
Fulle hus på Oslos rockebuler fører vel til sprengfet lommebok? Kristopher har regnet ut at de fem medlemmene sitter igjen med omtrent en hundrelapp per dag.

- Etter taxi hjem i kveld ender vi opp i underskudd, så vær så snill og kjøp noen T-skjorter, bønnfaller Kristopher publikum på Palace Grill etter konserten.

Og etter avsluttende trommesolo må trommeslager Christian Svendsen, alias Rodriguez Morales, kle seg om til arbeidstøy.

- Jeg jobber egentlig som elektriker, og nå må jeg rett til strømutkobling på Storo. Men til helgen får jeg også være med på festingen.

PS! Artikkelen ble skrevet og trykket i Aftenposten Aften før de tre siste konsertene, på Gamla, Nyx og Last Train, var gjennomført.

The Cumshots (anno 2002)
* En videreføring av Caliban Allstars, som ga lyd fra seg med EM-sangen «Nå skal de faen meg få».
* Består av Max Cargo (vokal), El Doom (gitar), Tom Schlong (gitar), Tommy Dean (bass) og Rodriguez Morales (trommer).
* Har gitt ut albumet Last Sons of Evil (Duplex/EMI)
* Albumet slippes i verden 21. januar på amerikanske This Dark Reign Recordings/Devil Doll.

Når vi kommer til Galleri Kjeldaas står Aleksi og venter på oss. Det er tredje post på samme gallerirunde, vi har allerede vært her og her. Dette er en gruppeutstilling med 5 unge kunstnere, et eksperiment fra galleriets side, vanligvis stiller de ut eldre etablerte herrer. Nå har nok galleristen villet være visjonær, for tittelen er The New. Og hvem vet, kanskje er dette virkelig den nye vinen, eller i det minste brusen? På nettet leser jeg en rekke spark mot tidas trender, og særlig konseptkunsten, som galleristen hevder å ha funnet motsetningen til. «Det som samler de fem kunstnerne er at verkene deres baserer seg på direkte visuell kommunikasjon, og representerer en motstand mot den overdrevne vektleggingen av teori i kunsten.»

Henrik Kleppe Worm-Müller: Coffee shop (olje på mdf).

Men stemmer det at de har laget konseptenes motsetning? Jeg er usikker. Det er lett å bli slått av det estetiske: vakre bilder, sterke farger, tradisjonelle teknikker. Men samtidig er det mye som minner om popkultur, som også konseptkunsten flittig refererer seg til. Uansett gidder jeg ikke å dvele ved slike båser. Det holder å fastslå at intensjonen er tilstede, andre får vurdere om de faktisk har fjernet seg fra teori og idéer, og hvor vesentlig det er. Jeg nøyer meg med å presentere noen eksempler.

Chris Reddy: Enentiomorph (pennetegning, digitalisert).

Tydeligst er referansene til popkultur i digitalbildene til Chris Reddy (f. 1970), av ham selv kalt Reddymades (med et slikt etternavn kunne han vel knapt la være). «Der readymades lages i millioner, lages en Reddymade bare som ett objekt.» «Arbeidene er ekspressive og utadvendte: Bakgrunnen er hentet fra tegning, multikultur, musikk, politikk: popkultur møter hardrock. Tematikken kommer fra et absurd, surrealistisk politisk landskap.»

Chris Reddy: Enentiomorph 6 (pennetegning, digitalisert).

Reddys bilder er komplekse puslespill hvor små figurer inngår i overdådige, fargesterke ornamenter. De minner meg om tibetanske mandalamønstre, men aller mest om popart-bildene til Keith Haring, som var aktiv på 1980-tallet (jfr wiki og billedgalleri). Paradoksalt nok er Chris Reddy også den som sterkest kritiserer konseptkunst: «Vi representerer en protest mot bruken av teori som et ekskluderende maktspråk. Vi ønsker et bevisst paradigmeskifte på den norske kunstscenen, en avskjed med teoretikernes tåkeprat.»

Henrik Kleppe Worm-Müller: Mikaels cave (olje på mdf).

Henrik Kleppe Worm-Müller (f. 1981) jobber med fotorealistisk maleri, dvs overføring av foto til lerret. Motivene er hverdagslige, et besøk på en kaffebar, en kveldstur i ei bygate, eller utsikten til scenen under en rockekonsert. Ei kameralinse jobber i utgangspunktet objektivt, mens enkeltelementer utheves når motivet males videre, og dermed skapes narrativene, fortellinga.

Henrik Kleppe Worm-Müller: Blue velvet (olje på mdf).

Det er noe kaldt og samtidig veldig sanselig i bildene. De minner meg om Edward Hoppers malerier, med sine beskrivelser av byens tomme rom og distanserte forhold mellom mennesker. Worm-Müller er opptatt av historien som ligger i hvert enkelt isolerte øyeblikk, og understreker dette gjennom farger, kontraster, silhuetter, geometriske objekter og manipulering av lys. Resultatet er en stilisert virkelighet hvor aktiviteten fryses til stilleben, og enkelthandlingen framstår som prototyp (det mest typiske eksemplet).

Aleksi Wildhagen: Uten tittel (olje på lerret).

Aleksi Wildhagen (f. 1976) er en finsk-norsk kunstner som kombinerer tradisjonelle maleteknikker med eksperiment og prosessorientert metode. Han søker en live-opplevelse, det spontane og kaotiske ved skaperprosessen. «Jeg ønsker å være direkte tilstede i skapelsen av kunsten min, lik en musiker som spiller live. Men der livemusikken er tidsbegrenset, står maleren igjen med det håndfaste resultatet etter utførelsen.»

Hos Aleksi liker jeg både fargebruk og strek, spesielt i de mindre bildene hvor han jobber mer figurativt. Det er også hos ham jeg synes det antikonseptuelle virkerer mest gjennomført, kanskje fordi en logisk konsekvens av å søke det spontane blir en skepsis mot forutfattede idéer. Med hans egne ord: «Teori har blitt en slags hellig ku eller en keiserens nye klær, som gjør mye kunst nå om dagen altfor stiv og tenkt. Den kommuniserer på et intellektuelt plan hvor man er nødt til å være inne i den verdenen for å kunne lese verkene.»

Kollektivutstillingen The New kan ses i Galleri Kjeldaas, Rosenkrantzgate 9 (sidegate til Karl Johan), fram til 25. mai 2008. I tillegg til de tre jeg har presentert, Chris Reddy, Henrik Kleppe Worm-Müller og Aleksi Wildhagen, deltar Petter Garaas (foto) og Christian Kolverud (maleri).

Her ser du Aleksi Wildhagen foran tre av portrettene sine. Du finner flere bilder fra utstillingen på den nye Flickr-siden min. Alle foto: Oda Bhar.

Biocarburants: méfiez-vous des imitations

(Agence Science-Presse) – C’est l’intention qui compte, mais ceux qui achètent des biocarburants n’obtiennent pas toujours ce pour quoi ils ont payé. Le chimiste Chris Reddy, de l’Institut océanographique Woods Hole (Massachusetts), s’est appliqué à analyser les proportions de biodiesel dans les carburants diesel vendus en 2006 sous cette étiquette. Le mélange B20 par exemple, ainsi nommé parce qu’il est censé contenir 20% de biodiesel, en contenait moins, la plupart du temps —voire beaucoup moins: en bas de 10%. Seulement un échantillon sur 100 se situait entre 19 et 21% (source : New Scientist).