Blackbird Orchestra will be having their album release party for “Fables and Fields Green”. This punk rock looking band proves that looks aren’t everything with their  alternative acoustic sound.  Civita will play rock/grunge and Colby Imus and The Good Lieutenants will rock out with electric guitars and deep back-up vocals.  Cover is $7.

Milano – 11 novembre 2009 – 31 gennaio 2010

Steve McCurry (Philadelphia, 1950), uno dei grandi maestri della fotografia del nostro secolo, giunge a Palazzo della Ragione, nel cuore di Milano, dall’11 novembre 2009 al 31 gennaio 2010, con una mostra unica nel suo genere, dedicata ai 30 anni più intensi della sua carriera.

La mostra – promossa dal Comune di Milano, prodotta da Palazzo Reale e Civita, ideata e curata da Tanja Solci – propone un’eccezionale raccolta di quasi 200 scatti che accompagnano il visitatore in un racconto, che si snoda in un percorso dove volti, colori, paesaggi e luci, pervasi da una magica atmosfera, segnano l’identità di paesi come l’Afghanistan, l’India, il Tibet, la Birmania, colti attraverso l’obiettivo di uno dei maestri del fotogiornalismo, premiato già due volte con il World Press Photo Awards, il premio Nobel della fotografia.

Nata e pensata per Milano, da un team interamente milanese, la mostra è la narrazione del viaggio silenzioso che Steve McCurry ha più volte intrapreso nel Sud e nell’Est del mondo – da qui il titolo – dove si è trasformato in osservatore per renderci testimoni di luoghi che sembrano non incrociare il nostro sguardo.

“La sequenza di immagini presentata nella mostra SUD-EST – afferma Steve McCurry – evoca l’ampio mosaico dell’esperienza umana e i miei incontri casuali con sagome e ombre, acqua e luce. Ho voluto trasmettere al visitatore il senso viscerale della bellezza e della meraviglia che ho trovato di fronte a me, durante i miei viaggi, quando la sorpresa dell’essere estraneo si mescola alla gioia della familiarità”.

“Con questa prima grande personale di Steve McCurry abbiamo voluto offrire uno schermo per una storia, una scena per un racconto per accogliere gli sguardi e i volti di una trentennale carriera d’artista votata alla bellezza e all’impegno – spiega l’assessore alla Cultura del Comune di Milano Massimiliano Finazzer Flory – Attraverso un viaggio reale e uno simbolico possiamo cogliere negli scatti profondi, drammatici, ma anche liberatori e intrisi di sorrisi e silenzi, lo specchio dell’anima sia di un’infanzia rubata, sia di quella poetica tragicità che ha accompagnato la storia dei popoli che vivono a Sud-Est. Un invito a riflettere sull’Altro, sul senso di appartenenza, identità e accoglienza fra le culture e le civiltà. Continua così a Palazzo della Ragione un affascinante percorso incentrato sull’arte della fotografia”.

“Ho voluto mettere in scena l’anima di un grande artista – dichiara Tanja Solci – che nel suo percorso creativo e professionale ha avuto la straordinaria capacità di entrare ed uscire dalla tragedia della guerra, uno scatto diventa simbolo di un momento storico, un ritratto acquista la forza di un’icona sacra. E se per un istante fossero i protagonisti di queste immagini a guardare noi?”

Le 200 fotografie rompono il tradizionale rapporto frontale con il visitatore. Il suggestivo allestimento di Peter Bottazzi propone metaforici rami di alberi in un’installazione appositamente pensata per Palazzo della Ragione. Uno spazio unico nel centro di Milano, sede del Comune dedicata alle mostre fotografiche. Ragazze afgane, monaci, bambini tibetani si animano in una fitta foresta dove tutto è sospeso. Si potrà camminare e immergersi nel mondo del fotografo americano fino a quasi a sentire i rumori e gli odori del luoghi rappresentati. Si diventa scorci di realtà, mescolandosi alla bellezza del racconto fotografico e del mondo incontrato da McCurry.

Il percorso espositivo di SUD-EST si compone di sei sezioni.

Prima sezione: Portraits. Lo spettatore entra e incontra immediatamente la bellezza, l’eleganza, la dignità dei ritratti di McCurry. Lo spettatore viene proiettato subito nella relazione con ”l’altro”, con la persona nel senso più assoluto del termine: McCurry ha sempre sottolineato il valore imprescindibile che ha per lui la dignità della persona umana.

Seconda sezione: Silence and travel. Tema portante della sezione è il viaggio attraverso le culture e il silenzio. Le fotografie di McCurry rappresentano persone in preghiera, scenari di silenzio. Lo spettatore segue e vive insieme all’artista non solo i suoi viaggi fisici nei differenti paesi che egli ha percorso ma anche lo stupore di fronte al rapporto dell’essere umano con l’Assoluto.

Terza sezione: War. Proprio tornando da un viaggio in Tibet, era il 10 settembre 2001, Steve McCurry assiste il giorno dopo, dalla finestra del suo studio di New York, alla distruzione delle Torri Gemelle. Un passaggio improvviso e scioccante: dal silenzio del viaggio insieme al Dalai Lama alla scena del crollo delle torri. Le sue fotografie sono vicine ad altre fotografie, che raccontano anch’esse la guerra, la tragedia, il dramma dell’umanità contro l’umanità. Non c’è nessuna retorica in questa sezione. La tragedia è colma di “poesia”, il dolore viene trasfigurato dall’armonia delle immagini. Questo albero è il cuore della mostra. Bellezza e tragedia si intrecciano, comunicando il mistero della condizione umana sulla terra.

Quarta sezione: Joy and life. È l’uscita dalla guerra. Le fotografie di McCurry immortalano scenari di allegria, intensità di colori, vita che scorre e fluisce. Anche qui non vi è retorica. La bellezza è bellezza poetica, come se l’interruzione della guerra non avesse potuto incidere sull’essenza della vita nei suoi strati più profondi e nei suoi gesti quotidiani.

Quinta sezione: Children. La quinta sezione riporta lo spettatore a riflettere su uno dei temi più drammatici della storia dell’umanità: lo sfruttamento dei bambini, che vede nei bambini soldato l’apice della sua rappresentazione.

La sezione indica anche che forse non può esistere autentica gioia senza piena consapevolezza del dolore. Le fotografie di bambini costretti a rinunciare alla propria infanzia sono penetranti: dallo stupore alla paura, dalla solitudine alla necessità di assumere uno sguardo adulto, innaturale.

L’impianto della mostra si conclude con la sezione dal titolo Beauty. Qui s’incontrano tre immagini, una delle quali è il celebre scatto della bambina afgana dagli occhi verdi, diventata ormai un’icona della fotografia contemporanea. Le altre due sono anch’essi ritratti (una studentessa afgana con i libri in mano e una ragazza pakistana con uno scialle verde), che per il curatore testimoniano altre due icone femminili del nostro tempo attraverso l’opera di McCurry.

Nel percorso saranno presentate tre ulteriori sezioni fotografiche, costruite come “cortometraggi”, con una fila ininterrotta di fotografie che compongo tre diverse storie: Monsoni, Aids, Ritratti.

L’esposizione si avvale della preziosa partecipazione di Arnoldo Mosca Mondadori per l’elaborazione dei contenuti, di Stefano Senardi che ha seguito la costruzione della mostra fin dalla sua origine, Roberto Da Pozzo per la progettazione grafica e di Biba Giacchetti che con la sua agenzia SudEst57 segue le relazioni del fotografo in Italia. Sud-Est, il titolo della mostra è un omaggio allo stretto legame che McCurry ha con questa parte del mondo e con la sua agenzia italiana.

Steve McCurry. Note biografiche
Nato a Philadelphia nel 1950, Steve McCurry studia cinema e storia alla Pennsylvania State University. Inizialmente pensava di dedicarsi alla realizzazione di documentari, ma comincia ben presto a collaborare come fotografo con un giornale locale. Dopo tre anni decide di recarsi in India per qualche mese e comporre il suo primo vero portfolio con immagini di questo viaggio. Si ferma invece due anni e, dopo la pubblicazione del suo primo lavoro importante sull’Afghanistan, collabora con alcune delle riviste più prestigiose: Time, Life, Newsweek, Geo e il National Geographic. Inviato su mille fronti di guerra, da Beirut alla Cambogia, dal Kuwait all’ex Jugoslavia, all’Afghanistan, Steve McCurry si è sempre spinto in prima linea rischiando la vita pur di testimoniare gli effetti e le conseguenze dei conflitti in tutto il mondo. Membro dell’agenzia Magnum dal 1985, vincitore molti premi fotogiornalistici (tra cui alcuni World Press Photo Awards) autore del celeberrimo reportage sulla ragazza divenuta icona del conflitto afghano sulle pagine del National Geographic nel mondo, Steve McCurry è uno dei maestri contemporanei del fotogiornalismo. Ogni suo ritratto racchiude un complesso universo di esperienze, storie, emozioni, dolori, paure, speranze. «Ho imparato a essere paziente. Se aspetti abbastanza, le persone dimenticano la macchina fotografica e la loro anima comincia a librarsi verso di te», spiega McCurry. Veterano di National Geographic, sempre in viaggio, più facilmente in qualche parte dell’Asia che non in America, Steve McCurry ha fatto del viaggiare una sua dimensione di vita: «Perché già il solo viaggiare e approfondire la conoscenza di culture diverse, mi procura gioia e mi dà una carica inesauribile».

PALAZZO DELLA RAGIONE
Piazza Dei Mercanti 1 (20123)
+39 0552395252

orario: Da martedì a domenica h 9.30 – 19.30 Giovedì h 9.30 – 22.30
Lunedì h 14.30 – 19.30 La biglietteria chiude un’ora prima
(possono variare, verificare sempre via telefono)

biglietti: € 8,00 intero
€ 6,50 ridotto under 18 e over 65,
gruppi di minimo 15 – massimo 25 persone,
titolari di coupon e convenzioni
€ 3,00 ridotto speciale scuole
Gratuito per minori di 6 anni,
un accompagnatore per gruppo, due insegnanti accompagnatori per classe, giornalisti, disabili e accompagnatore

vernissage: 11 novembre 2009.
ufficio stampa: CLP, CIVITA
curatori: Tanja Solci
patrocini: promossa dal Comune di Milano, prodotta da Palazzo Reale e Civita

Her kommer nok en ideologisk post. Dette temaet blir aldri gammelt, og debatten blir antakelig aldri ferdig. Jeg har skrevet litt om dette før, men tenkte jeg skulle komme med noen nye refleksjoner. Konservative, mer enn folk med annen ideologisk tilhørighet, har som regel et behov for å sette en annen betegnelse bak ordet konservativ for å markere sitt ideologiske ståsted. Vi har f.eks.: verdikonservativ, liberalkonservativ, osv… Selv har jeg aldri vært spesielt fan av dette. Jeg har aldri likt ordet liberalkonservativ spesielt godt som en selvstendig betegnelse. Jeg mener dog at det er noe annet å si at man er en liberal konservativ, dvs at du tilhører en liberal fløy innen konservativ tankegang, men det er altså ikke det samme som å bruke liberalkonservativ som et helhetlig selvstendig begrep.

Jeg diskuterte bl.a. dette med Henrik Syse, da han holdt foredrag for Civita-akademiet sist helg. (Det var forøvrig, som alltid, et glimrende foredrag.) Syse hører imidlertid til blant dem som liker ordet liberalkonservativ. Jeg har derimot ikke veldig stor sans for dette ordet, og jeg skal si litt om hvorfor i denne posten.

Egentlig har jeg forståelse for at mange velger å bruke dette ordet – fordi konservativ i mange tilfeller har en negativ ladning; gammeldags, reaksjonær, osv… men dette er jo ikke konservatisme i det hele tatt. Sterk reaksjonisme er selve oppskriften på folkeopprør – det stikk motsatte av hva konservatisme handler om. Syse mente at det ga mening å bruke ordet liberalkonservativ, fordi man for å gi ordet konservativ en mening, også må si hva man er konservativ på vegne av. 

At det gir mening å bruke ordet liberalkonservativ er jeg forsåvidt enig i, men jeg er ikke enig i at man må si hva man er konservativ på vegne av, for at det å være konservativ i ideologisk forstand skal ha noen betydning. Med en slik definisjon av det å være konservativ underminerer man, etter mitt syn, hele konservatismen. Hvis det å være konservativ kun gir mening når du er konservativ på vegne av noe – så reduseres hele konservatismen til kun å være et adjektiv som betyr noe sånt som bakstreversk, eller i beste fall tilbakeholden. Jeg mener tvert imot at det gir mening å kalle seg bare konservativ og at flere burde gjøre dette.

Grenser for politikk,- og enkeltmenneskets frihet, er prinsipper som ligger helt grunnleggende i konservatismen. Konservatismen har ikke noe idealsamfunn. Konservative aksepterer at vi ikke vet hvordan morgendagens samfunn kommer til å se ut, ei heller vet vi helt sikkert hvordan morgendagens samfunn burde være. Men det vi vet er at mennesker er forskjellige, med ulike talenter og ulike behov. Vi tror ikke at noe menneske har den endelige fasiten for hvordan samfunnet burde se ut – og nettopp derfor er sterk konsentrasjon av makt så farlig. 

Det er dette som er selve kjernen i det å være konservativ. Konservatismen sier ikke noe om hva slags samfunn vi skal ha, men den gir klare føringer for hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for hvilken retning samfunnet skal bevege seg i. Vår manglende kunnskap om hvordan samfunnet burde være, eller kommer til å bli, gjør jo nettopp at grenser for politikk og mer frihet til enkeltmennesket blir grunnleggende konservative ideer – ja, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det en forutsetning for at noe skal kunne kalles konservativt i ideologisk forstand – fordi dette er en betingelse for det mangfoldet som er nødvendig for at vi ikke skal få slike brå forandringer som skaper opprør og kaos, og for at vi skal forandre samfunnet gradvis til det bedre.

Det gir mening å kalle seg konservativ, og for en visjonær, forandringsorientert og frihetselskende person er dette en betegnelse man burde omfavne, snarere enn å sky.

Se chi legge è una artista, nell’accezione ampia, a volte persino sfuggente, che la contemporaneità ci consente di utilizzare, ed ha un’età compresa fra i 22 e i 26 anni, allora può a buon ragione considerare di iscriversi al concorso organizzato dall’Associazione Civita e dalla Fondazione Pastificio Cerere, con la collaborazione del gruppo Allianz. “6 ARTISTA” si propone infatti di scovare i giovani talenti del panorama italiano e internazionale e permette a due di loro di formarsi per un periodo di sei mesi presso il Pastificio Cerere di San Lorenzo, a contatto con gli atelier di artisti noti ed affermati.

Il Pastificio Cerere è stato, ed è tuttora, un luogo di riferimento dell’arte contemporanea romana. Qui nacque, fra consensi e discussioni, la “Nuova Scuola Romana”, consacrazione di un gruppo d’artisti che aveva fino allora rifuggito schemi e definizioni. Qui, ancora oggi, è tutto un brulicare di giovani pittori, musicisti, scultori.

Gli aspiranti artisti dovranno inviare entro il 14 settembre 2009 la domanda di partecipazione compilata e un book di presentazione dei propri lavori. Quest’ultimo sarà giudicato da un Comitato Scientifico composto da artisti, critici d’arte ed altri esperti del settore che, seguendo criteri specifici (qualità estetica, innovazione, creatività, originalità, etc.) selezioneranno fra i tanti due candidati, che nei sei mesi di permanenza presso il  Pastificio Cerere dovranno portare avanti un proprio progetto artistico.

L’obiettivo fondamentale del progetto è quello di creare degli artisti completi e preparati, capaci di sopravvivere nel difficile mondo dell’arte. Un mondo sommerso improvvisamente da un flusso costante di “nuovi artisti”, attratti dal rinato interesse per l’arte contemporanea e dall’eliminazione dei filtri a monte dovuta alla rivoluzione tecnologica. Ma anche un mondo, e soprattutto in tal senso un mercato, che è rimasto volutamente d’elite

Sito ufficiale: www.6artista.it

A sabedoria popular diz que no amor e na guerra vale tudo. Na guerra feroz entre Globo e Record está valendo até fazer algo que não é do feitio do PIG: dizer a verdade!

Por Luana Bonone

Globo x Recor. A briga continua.

Globo e Record revelam verdades uma a respeito da outra que já eram conhecidas dos movimentos sociais e de todos aqueles que se dedicam a estudar um pouquinho da história da comunicação no Brasil, mas ignoradas pela maior parte da população que assiste diariamente o Jornal Nacional… opa! Quer dizer, a maioria que agora assiste o Jornal da Record. E essa é exatamente a bronca da poderosa Globo: os índices de audiência do Jornal Nacional (JN) caíram, aliás, não só do JN, a Record chegou a ficar como líder de audiência por cinco horas seguidas em um único dia. Assim começou essa briga de cachorros grandes.

De um lado do ringue, com 44 anos de concessão, liderança de audiência e 48% de toda a publicidade oficial investida pela União (isso mesmo, verba pública!) só para o seu canal de TV, a poderosa Rede Globo da família Marinho, abençoada, naturalmente, pelo próprio Papa. Na outra ponta, com índices de audiência em ascensão, a bênção (e outras “cositas mas”) da Igreja Universal do Reino de Deus, e várias ex-estrelas globais, a Rede Record do bispo Edir Macedo.

Primeiro round

A poderosíssima começou batendo forte: na manhã do dia 11 de agosto, as manchetes de praticamente toda a imprensa escrita brasileira eram uníssonas: “Edir Macedo e mais nove viram réus por lavagem de dinheiro” (este título é do Estado de S. Paulo). No mesmo dia o tema entrou na pauta do JN e não saiu mais. Todos os dias mais denúncias acerca de como a Record foi construída com a contribuição dos fiéis da Igreja Universal. E para desqualificar a igreja, repórteres da Globo foram até os cultos gravar os apelos dos bispos para que os fiéis se desfaçam de seus bens materiais em favor da igreja, e para alcançar suas graças, é claro.

A Record respondeu com um verdadeiro documentário sobre a relação histórica e indecorosa da Globo com a Ditadura Militar, sobre como a Globo manipulou o debate entre Lula e Collor em 89, sobre o direito de resposta que Brizola ganhou na Justiça, sobre como a emissora escondeu os movimentos “Diretas Já!” e anos após o “Fora-Collor” pelo tempo que conseguiu, e a Record vai além, refere-se aos atuais proprietários da concessão como “um dos filhos Marinho” e ainda denuncia a Rede Globo por “monopólio”, com este termo.

Segundo round

Mas, além de um extenso patrimônio que vai desde jornal impresso até a rede de TVs, passando por rádio, portal na internet, etc., a Globo tem cachorrinhos adestrados a seu serviço, e rapidamente acionou o mais fiel deles: a revista Veja, que nesta semana discorre sobre a briga das emissoras em nove páginas dedicadas a expor a “ambição” do bispo Edir Macedo. A revista afirma que os índices de audiência da Globo permanecem o triplo da Record, desconsiderando que há horários em que a emissora ligada ao bispo tem batido o empreendimento da família Marinho todos os dias, como é o caso do reality show A Fazenda (não dava pro PIG se manter tão sincero por muito tempo… acho que a verdade provoca urticárias nos filhotes Marinho e na famiglia Civita). Vamos aguardar a resposta da Record a este flanco de ataque.

Bastidores

Enquanto o Brasil assiste ao embate aberto entre as emissoras que brigam pela audiência com programações que a cada dia perdem em qualidade, nos bastidores, a Abert (Associação Brasileira das Empresas de Rádio e TV) — que tem a Globo e a Record como associadas — se retira oficialmente do processo da Conferência Nacional de Comunicação (Confecom). As emissoras também se unificam em outro ponto: a campanha aberta de desmoralização do Senado e a tentativa de atingir a ministra Dilma Rousseff, pauta sempre seguinte à matéria do arranca-rabo entre as emissoras nos respectivos jornais.

Briga de cachorro grande

Bom, em briga de cachorro grande não é aconselhável se meter… até porque se qualquer mortal se mete no meio desses dois verdadeiros pit bulls, a nova disputa será quem dá a primeira patada certeira na presa que se apresenta. Assim, penso que a reação dos movimentos sociais e ativistas pela democratização da comunicação em geral deve ser direcionada a quem cria estas feras: o Estado. E o melhor espaço para cobrar que se ponha focinheira nos pit-bulls eletrônicos é a Confecom.

Utilizemos todas as denúncias da Globo em relação à Record e vice-versa. Utilizemos os instrumentos que o PIG nos deu no dia em que disse a verdade. Mas utilizemos no flanco certo, para garantir que seja fortalecido um sistema público de rádio e TV, para que as rádios comunitárias parem de ser perseguidas e fechadas, para que haja uma gota ao menos de republicanismo no trato das concessões. É na Conferência de Comunicação que podemos unificar outras vozes por um novo marco regulatório para a comunicação no país.

Em tempo, as focinheiras não são para que as feras deixem de se atacar (que morram!), e nem para impedir que haja liberdade de imprensa, objeto sagrado de defesa aos que querem ampliação da democracia no país. Entretanto, contra a liberdade de “empresa” e em defesa da liberdade de imprensa de fato, é preciso democratizar o acesso aos veículos, e é preciso regulamentar o funcionamento dos meios de comunicação, pois há emissoras que já cumpriram todos os critérios da lei vigente para perder as concessão e ainda assim apenas três ou quatro famílias são donas de todas as opiniões que são propagadas no país, oligopolizando o espaço do debate público brasileiro.

As focinheiras não são nenhuma espécie de censura, são, antes, alusão a um artigo raro na comunicação brasileira: regulamentação. Para que os pit bulls eletrônicos parem de agredir algo tão caro aos brasileiros e brasileiras que sempre lutaram e continuam lutando em prol do Brasil: a nossa democracia.

På det siste frokostmøtet til Civita før sommeren holdt tidligere statsminister Kåre Willoch (H) et strålende foredrag om markedsøkonomiens utvikling og utfordringer.

Mot slutten av møtet  ble Willoch spurt om han er enig med de som hevder at han har forandret seg de siste årene. Med forbehold om at dette ikke er en helt presis gjengivelse av landets mest presise politiker svarte Willoch følgende:

• For poltikere fra andre partier enn Arbeiderpartiet vil det normalt være flest motstandere. Politiske motstandere vil ofte se seg tjent med å gi et feilaktig bilde av hvordan man er og hva man mener. Mange vil derfor ha hatt et uriktig bilde av hva jeg faktisk mente mens jeg var aktiv politiker.
• Jeg har fortsatt stor glede av å følge med på samfunnsutviklingen. De som ikke ser at dagens problemer krever nye løsninger følger ikke godt nok med…

Mer om foredraget på Civitas hjemmesider.

Jeg kommer mildt sagt litt på etterskudd nå. Det har vært så mye annet som har opptatt meg i det siste, og andre saker jeg har hatt behov for å blogge om. Men så ble det plutselig søndag, litt ekstra tid, og jeg fikk dermed lyst til å avslutte et par poenger i denne ideologiske debatten, som jeg føler at ble hengende litt i løse luften. Så får Onar vurdere om han vil la meg få siste ordet i denne utvekslingen, eller om han også har lyst til å konkludere. (Så skal vi vel ikke se bort i fra at vi kommer ut i en debatt ved en senere anledning). Også håper jeg at ikke alle har glemt debatten allerede, og klarer å henge seg på.

Ideologisk forankring.

Jeg tilhører nok høyresiden i Høyre. Man kan kanskje kalle meg en liberalistisk konservativ, selv om jeg selv omtaler meg som konservativ (fordi jeg vil hevde at det er dette som er ekte konservatisme – men det er en annen debatt). Jeg har derfor hatt glede av denne debatten med Åm, fordi jeg stort sett bare argumenterer med folk som står til venstre for meg politisk, og da inkluderer jeg Frp. (At Frp er det partiet i Norge lengst til Høyre anser jeg for å være en medieskapt illusjon. Frp er for mye mer sentral styring enn Høyre, og for mer offentlige utgifter i mange tilfeller, for å nevne noe – men også dette er en annen debatt).

Det er ikke ofte jeg debatterer velferdsstaten, og må forsvare påskudd om å være sosialist. De ulike karakteristikkene Åm har brukt om meg, har derfor vært gjenstand for mye latter i partisammenheng. Ideen om meg som sosialist er nemlig ganske fjern for de aller fleste, men det gjør ikke debatten noe mindre interessant. På et eller annet tidspunkt må vi nok bare bli enige om å være uenige, men jeg skal avslutte med et par poenger her.

Markedet og media

Når det gjelder Åms reaksjoner på den manglende interessen for DLF i media, kan jeg ikke annet enn å le. Her fortsetter han å bevise hvor ensporet DLF enkelte ganger er. Åm legger ut i det vide og det brede om rettsstatlige prinsipper, og forsøker å trekke noe som, for han, antakelig virker som en logisk sammenligning. Jeg vil derimot ikke kalle det annet enn søkt. DLFs manglende interesse er kun et resultat av det såpass frie samfunnet vi tross alt har.

På den ene siden er Åm tilhenger av markedet, av fri handel og fri kapitalisme, men i det neste øyeblikket innser han ikke at det nettopp er markedet som gjør at DLF er uinteressante i media. Jeg betviler ikke at flesteparten av journalistene i Norge tilhører venstresiden i norsk politikk. Åm og jeg er nok også enige i at pressestøtten er en dårlig ordning, som ikke bidrar til å skape det mangfoldet vi kanskje skulle ønske oss (jeg ønsker meg i hvert fall det) i mediene. Men på tross av dette er jo hovedfokuset til avisene å formidle samfunnsaktuelt stoff, og mer enn noe annet: å selge aviser!

Åm klager over at han gjentatte ganger har forsøkt å få artiklene sine på trykk i Minerva, men at han blir avvist. Argumentet han, på nytt, bruker er selvfølgelig at redaksjonen i Minerva tilhører det samme sosialdemokratiske fascistiske tankesettet som resten av mediene i Norge. Han enser ikke ett øyeblikk at Minerva også må tilpasse seg sitt publikum. For det første drives Minerva stort sett av private sponsorer, som ønsker et mer synlig liberalkonservativt debattforum i Norge. Allerede her faller Åm ganske langt utenfor det tilsiktede foraet.

Han viser da til at Martin Kolberg, som ikke akkurat er noen liberaler, og ei heller noen konservativ, fikk slippe til med en artikkel, og trekker automatisk konklusjonen at dette er et bevis på Minervas ønske om å «kneble ekte liberalister for å få dem inn i ”moderate” (les: lyserosa) Høyre i stedet.» Men også her glemmer han at Minerva faktisk ønsker å selge bladet sitt. Poenget med Minerva er 1) å skape debatt, 2) å bringe liberalkonservative ideer mer frem, og 3) å skape en større interesse for disse ideene. Da burde det ikke være veldig vanskelig å forstå at partisekretæren i Norges største parti er mer interessant, selger mer blader og skaper mer debatt, enn et medlem av et parti med 0,0081% oppslutning i Norge.

Å forsøke å argumentere med at det er voldelig eller fascistisk å ikke slippe til DLF i avisene eller i Minerva er, unnskyld meg, en direkte idiotisk argumentasjon. Hvis DLF ønsker å formidle mer av sine ideer, vil jeg anbefale dem å starte sin egen tidsskrift, og forsøke å markedsføre denne selv – slik som Minerva har gjort. Hvis DLF da virkelig har interessante artikler, og nyheter som vekker interesse hos folk, vil det naturligvis øke både oppmerksomheten og oppslutningen til partiet. Det de driver med nå, derimot, er ganske meningsløs surving.

Den manglende interessen for DLF, er rett og slett, et resultat av markedet (som tross alt styrer en del av samfunnet vårt). DLF har enkelt og greit ikke markedsinteresse, og dette er det ingen andre enn dem selv som har ansvaret for. Alternativet ville jo være at politikerne måtte vedta en lov; en voldelig lov (for å bruke et språk DLF forstår), som sier at alle partier uansett størrelse skal slippe til i media; en lov der et politisk fasciststyre (i tråd med DLFs ordskikk) overstyrer markedsinteressen, redaktørenes frihet, investorers frihet, osv… Denne loven måtte naturligvis også innebære at de som ikke fulgte den- og slapp til DLF i media, ble kastet i fengsel.

Jeg vil tro at Åm ikke er tilhenger av et slikt system, så da får han heller bite i det sure eplet og innse at DLF simpelthen hverken er spesielt interessante for folk flest, eller et stort nok mindretall til å skape de store overskriftene. Hvis han ønsker mer mediaoppmerksomhet har han ett valg: å skape denne interessen selv. Det krever imidlertid litt mer menneskelig forståelse og selvinnsikt enn DLF har utvist så langt.

Rettstat vs sikkerhetsnett

I forrige innlegg påpekte jeg at: «En anarkokapitalist, ville kunne bruke akkurat de samme argumentene mot Åm, som Åm bruker mot meg. En anarkokapitalist vil hevde at han kan påvise at et statlig voldsmonopol IKKE er nødvendig for å ivareta folks frihet, men at dette voldsmonopolet tvert imot er et hinder for den samme friheten Åm vil bruke vold for å bevare».

Jeg er glad Åm også innser dette. Han skriver bl.a. at: «Vi åpner altså faktisk for muligheten for at anarkokapitalistene har rett og kan få viljen sin. Jeg er dog meget sikker på at vi liberalister kan bevise i retten hevet over en hver rimelig tvil at rettsstaten er nødvendig for å forhindre borgerkrig og/eller mafiastyre. Høyesterett vil ta en avgjørelse i saken basert på bevisene som fremlegges i saken.»

Her stilte også Arild Holta et viktig spørsmål (som ligger i svarfeltet til Åms forrige artikkel): «Selvfølgelig vil vedkommende hevde det (om anarkokapitalistene), MEN med hvilken empirisk dokumentasjon?» spør han meg. Dette spørsmålet kan også jeg stille Åm. Det er umulig å bevise at en minimalstat er nødvendig. Både Åm og jeg vil hevde at all mulig logikk tilsier at en minimalstat og et voldsmonopol er nødvendig, men vi kan ikke bevise det. Et viktig rettstatsprinsipp er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Hvis vi skal følge Åms argumentasjon trenger derfor ikke anarkokapitalistene å bevise noenting, slik Arild Holta etterlyser. Det er alle de andre som har bevisbyrden, og anarkokapitalisme er dermed det eneste riktige, inntil det er utprøvd.

Jeg er imidlertid uenig i denne argumentasjonsrekken. Vi ikke kan ikke påvise at noen eksakt samfunnsform er den eneste rette. Vi kan kun innrette samfunnet vårt på best mulig måte, i tråd med noen rettsprinsipper, som maktfordeling, rettsikkerhet og legalitet, og i tråd med de verdiene vi tror på.

Så mener jeg også at mennesket fra naturens side har noen grunnleggende og ukrenkelige rettigheter som gjelder til enhver tid, og på et hvert sted, men innenfor samhandlingen mellom naturrett og rettstat er det et stort handlingsrom, og jeg vil påstå at både konservatisme og liberalisme er innenfor dette handlingsrommet.

Mennesket har noen ukrenkelige rettigheter som ligger til grunn. Deretter må samfunnet innrette seg på en slik måte at makten fordeles, at folkets rettigheter ivaretas, at folket sikres mot overgrep, og til slutt: at all mulig inngripen i folks liv er i tråd med de gjeldende rettsprinsipper. Spørsmålet blir dermed hva slags prinsipper dette skal være.

Retten til å bo i Norge, jobbe i Norge og forbruke i Norge, og samtidig stille seg fullstendig utenfor alle de aksepterte samfunnsnormene er ingen slik rettighet, selv om noen skulle ønske at det var det. Vi må gjerne argumentere rasjonelt for hva vi mener er moralsk riktig, men å hevde at laissez-faire er den eneste korrekte samfunnsformen etter rettstatsprinsipper er bare feil!

Friborgerskap.

Åm kommer med mange interessante oppklaringer rundt friborgerskap, som gjør det lettere å være for ideen.

Blant de oppklarende elementene er:

at man fortsatt må betale for veier, politi, rettsvesen og andre ytelser som ikke er velferdstilbud og som det ikke er enkelt å separere ut

at friborgerskap ikke kan inngås før man er 18 år

at man må betale tilbake all opptjent gjeld til samfunnet i løpet av de første 18 årene, når man blir friborger.

Blant elementer som fortsatt er problematiske:

– hva slags regnestykker har man som tilsier at moms er nok til å betale for politi, forsvar og rettsvesen?

– forbruk er individuelt. Det er derfor rettmessig at den andelen som man uansett må betale, gjøres over skatteseddelen, slik at man sikrer at alle friborgere tar den samme økonomiske byrden.

– utgiftene til politi, rettsvesen, forsvar, veier, osv varierer ut i fra politiske prioriteringer, krig og uro ellers i verden, osv… mens forbruket ikke nødvendigvis gjør det. Hvordan skal friborgere hele tiden være med å betale for de varierende kostnadene av dette?

– Åm skriver at «det er tross alt staten og sosialdemokratiets skyld at det ikke finnes private tilbud siden de i praksis har vært forbudt. I en overgangsperiode er det derfor bare rett og rimelig at friborgere kan benytte seg av offentlige velferdstilbud inntil markedet får på plass private alternativer» er jeg svært tvilende til. Hvis friborgere skal benytte seg av det offentlige velferdstilbudet må de også betale den fulle prisden for det. Ingen sosial skatter = ingen sosiale ytelser. Punktum.

– innføring av friborgerskap vil antakelig skape et visst byråkrati. Noen må tross alt kontrollere hvem som er friborgere, skille ut deres forpliktelser fra resten av samfunnet, regne ut hva friborgere skal betale for politi, rettsvesen, forsvar og infrastruktur, osv. Da er det vel rettmessig at friborgerne selv betaler prisen for dette byråkratiet?

Hvorfor friborgerskap?

Jeg er altså ikke overbevist enda, men hvorfor er jeg fortsatt interessert i å se på mulighetene for et slikt system, til tross for alle problemene? Hvorfor er jeg som konservativ stor tilhenger av en slik løsning – i prinsippet?

Jeg ønsker i bunn i grunn at folk skal kunne få leve sitt eget liv, med så liten statlig inngripen som overhodet mulig, så lenge de ikke begrenser andres mulighet til det samme. Jeg mener også at offentlige tilbud i hovedsak må være nettopp et tilbud – i ordets rette betydning. Det innebærer at man også må kunne takke nei til det offentlige tilbudet. Hvis ikke er jo det såkalte tilbudet bare tvang.

Lov å ta dårlige valg?

En annen problemstilling som ofte dukker opp er hvorvidt man skal ha rett til å ta elendige valg. Dette har jeg tenkt utrolig mye på. Skal man la enkeltmennesket velge å gå til grunne. Jeg har vært uenig med meg selv flere ganger når det gjelder akkurat denne problemstillingen. Dette er naturligvis veldig individuelt, og ingen absolutt konklusjon, men jeg har etter mye selvransakelse kommet frem til at svaret på spørsmålet om det skal være lov å gå til grunne, naturligvis må være: JA!

I et fritt samfunn må det være lov å ta elendige valg, så lenge valget ikke går utover noen andre. MEN dersom du er tilregnelig og vet konsekvensene av ditt eget dårlige valg, må du også få lov til å ta dette valget. Det eksempelet som hjalp meg å konkludere, kom frem i et foredrag/samtale med Lars Fr. H. Svendsen (forfatter, filosof, amanuensis ved Universitetet i Bergen, og prosjektleder i tankesmia Civita) under et møte med programkomiteen for programmet «Grenser for Politikk» som skal behandles på neste landsmøte i Unge Høyre i 2010.

Eksempel var omtrent som følger: Hvis et menneske tar med seg en fallskjerm, går opp på en farlig fjellskrent, hopper utenfor og blir liggende på en fjellhylle med brukket ben og ikke klarer å røre seg? Er det da statens oppgave å sende et helikopter for å redde personen, noe som innebærer kanskje hundretusenvis av kroner, og at et annet menneske ikke får hjelp? Eller må man simpelthen la han ligge der, såfremt noen ikke velger å hjelpe til på privat initiativ?

For meg var svaret på det spørsmålet ganske enkelt. Det kan ikke være statens oppgave å bruke ressurser på å hente dette mennesket. Han har tatt et uhyre dårlig valg, han visste farene ved valget han tok, og må ta konsekvensene av det valget han har gjort. Det høres kanskje kynisk ut, men er det like kynisk hvis det å hente personen kanskje innbærer at hun som nettopp ble knivstukket i parken ikke får hjelp?

Hvis det ikke skal være lov å gå til grunne, så må staten nødvendigvis kontrollere enhver handling du gjør. Et slikt samfunn vil være uutholdelig. Alt annet enn en totalitær stat må derfor innebære retten til å gå til grunne. Og i en totalitær stat vil et betraktelig høyere antall mennesker alltid gå til grunne, til tross for sine såkalte rettigheter, enn i noe fritt samfunn. Det er derfor utopisk å se for seg et samfunn der ingen mennesker går til grunne. Frihet til å velge må dermed også innebære friheten til å ta et dårlig valg. Frihet medfører ansvar. Når man bruker friheten sin, må man også ta ansvaret for sine egne handlinger.

Finale

MEN nå kommer vi til forskjellen på meg som konservativ og en liberalist som Åm. Selv om jeg mener at man faktisk må ha rett til å ta et forferdelig dårlig valg, og ta konsekvensene av dette valget, så er det ikke dermed sagt at ALLE dårlige valg skal ende med at staten overlater deg til deg selv, og den hjelpen du evt måtte få av private barmhjertige mennesker. Jeg er, som sagt, tilhenger av et sosialt sikkerhetsnett!

Jeg holder likevel fast på min kritikk av velferdsstaten (selv om Åm prøver å få meg til høres ut som en sosialist, marxist og det ene etter det andre). Velferdsstaten er umoralsk og passiviserende. Den reduserer selvstendige oppegående mennesker til passive mottakere av sosiale stønader. Den tvinger mennesker inn i et avhengighetsforhold til staten, i stedet for å gjøre det den egentlig skal; nemlig hjelpe dem som faller utenfor.

Min kritikk av velferdsstaten ender ikke med en konklusjon som går ut på at den skal avvikles fullstendig. Den ender med et velferdssamfunn som lar folk leve sine egne liv, som lar folk ta ansvar for sine egne handlinger, men som likevel garanterer for en viss trygghet. Og så må det nødvendigvis være slik at hvis du velger å hoppe utenfor en klippe, så er du samtidig inneforstått med at det i verste fall kan innebære at du blir liggende uten tilgang til hjelp, men jeg vil ikke på noen måte ha det slik at hvis du f.eks. velger å satse på å starte en egen bedrift, så skal du være dømt til å gå på suppekjøkken og hospits resten av livet, hvis det slår fullstendig feil, og du taper alle eiendelene dine.

Det er en styrke i et samfunn at folk har trygghet nok til å satse. Ikke så mye trygghet at man syr puter under armene på folk så de blir passive, men så mye at man likevel tør å satse. Jeg ønsker meg et velferdssamfunn der det er lov å prøve og feile både 1, 2, 3 og 4 ganger før man endelig lykkes.

Det er ingen skam å ta sjanser. I et konservativt samfunn er det ikke BARE lov å lykke, det er også lov å prøve og feile.

Hvordan er det med ytrinigsfriheten globalt? Bør det finnes grenser for ytringsfriheten?

Tankesmien Civita arrangerte denne uken et høyaktuelt og interessant frokostmøte om ytringsfrihet. Hovedinnleder var kulturredaktør i danske Jyllandsposten Flemming Rose. Rose ble verdenskjent under den såkalte karikaturstriden i 2005-06. Per Edgar Kokkvold, gen.sekr i Norsk Pressforbund bidro også med interessante perspektiver på situasjonen i Norge.

På Civitas hjemmeside finner man både intervju med Rose og opptak fra debatten, derfor refererer jeg kun et par sentrale poeng som jeg festet meg ved spesielt.

Grenser for ytringsfrihet?

Rose, som er en av skandidavias mest kjente forkjempere for ytringsfrihet, understreket at begrensninger i ytringsfrihet ikke bør brukes for å bekjempe rasisme. Tvert i mot fremholdt han at rasmismen kun kan bekjempes ved ytringer, og ved å tillate ytringer. Allikevel mener også Rose at noen begrensinger i ytringsfriheten er nødvendig. Han hevder det bør settes grenser ved ytringer som:

• oppfordrer til vold
• injurier; det å lyve om andre
• krenker privatlivets fred

Samtidig understreket Rose at retten til ikke å få sine følelser krenket ikke er en grunnleggende menneskerett som kan forhindre frie ytringer.

Kokkvold minnet om at ytringsfrihet er så grunnleggende at det ligger til grunn  for øvrige menneskeretter.

 Terracotta Roof-tops of Itri

Lower Itri with the beautiful backdrop of the Aurunci Mountains

Via Farnese that takes you inland towards The Sanctuary of La Madonna Della Civita

and the hill top village of Campodimele.

The route of the modern Via Appia towards Fondi and Rome.

From Upper Itri there is also a good view of the

church and convent of Santa Maria di Loreto. 

Tecnologia e Cultura. Progettiamo il futuro per l’economia del presente: è questo il tema centrale dell’ottavo Rapporto Civita Galassia Web. La Cultura nella Rete, realizzato in collaborazione con Boeing International. Il volume, in libreria da gennaio, verrà presentato a Roma domani 26 novembre e sarà dedicato agli impatti economici e sociali dello sviluppo di WEB e ICT legati a contenuti culturali. 

Dagsavisen 07.11 2008

Høsten 1988 tok Carl I. Hagen initiativ til å etablere Fremskrittspartiets Utredningsinstitutt etter modell fra amerikanske tenketanker. Frp-formannen så behov for å forankre partiets politiske ideer bedre og gi tyngde bak argumentene etter stadige beskyldninger om at han spilte på grumsete holdninger i folket.

Penger til utredningsinstituttet fikk Frp fra den mediesky investoren Christen Sveaas. Det går fram av en uautorisert biografi om Frp-formannen skrevet av VG-kommentator Elisabeth Skarsbø Moen.

Flere enn Sveaas

Men Frps Utredningsinstitutt kom på plass med pengehjelp fra flere enn Sveaas.

– Det var mer enn én investor bekrefter daværende leder av Frps utredningsinstitutt Jan Arild Snoen.

Han oppfattet det som et klart ønske å holde tett om hvem som bidro til å finansiere utredninger om blant annet kraftmarkedet privatisering pensjon skole og kultur. Hvor mange investorer som bidro hvor mye de ga og over hvor lang tid de finansierte liberalistiske utredninger vil Snoen ikke ut med. Han opplever dette som opplysninger han fikk i fortrolighet.

Men veldig store penger var det neppe. Fram til 1990 var Snoen instituttets eneste ansatte. I sin storhetstid hadde instituttet tre ansatte og etter 1992 var det nesten ingen aktivitet igjen. Etter landsmøtet på Bolkesjø der Carl I. Hagen tok et voldsomt oppgjør med liberalistene ble Utredningsinstituttet formelt nedlagt i 1994.

– Man så kanskje ikke behovet lenger mener generalsekretær Geir Mo.

Fordel med åpenhet

Snoen ble senere Høyre-medlem og bidragsyter i den eneste tenketanken som nå eksisterer på høyresiden Civita. Civita-leder Kristin Clemet er ikke overrasket over at Sveaas bidro til Frps tenketank.

– Overhodet ikke. Hvis man skal ha privat finansiering så er man faktisk avhengig av at noen med penger til overs er villige til å betale påpeker Clemet.

Hun mener alle bidrag til en bredere samfunnsdebatt er et gode og framholder at det er bra at ikke alt er finansiert av staten. Samtidig understreker hun at åpenhet om pengestrømmene er en fordel fordi det fjerner grunnlag for spekulasjon om hvilke interesser som fremmes.

– Nå kjenner ikke jeg til om Frp har vært hemmelighetsfulle omkring finansieringen sier Clemet.

Har bidratt bredt

Frp-formann Siv Jensen viser til sin forgjenger Carl I. Hagen. Men han har avslått alle ønsker om kommentar knyttet til saker som kommer fram i den uautoriserte biografien.

Frp er ikke det eneste partiet som har nytt godt av Sveaas’ milde gaver. Høyre skal ha fått valgkampbidrag og i 2001 fikk Oslo Venstre 300.000 kroner av den steinrike kunstelskeren for å sikre gjenvalg av Odd Einar Dørum til Stortinget. Bellona har fått penger av finanskjendisen som gjerne kommer syklende til aksjonærmøter. Sveaas har også støttet homoavisen Blikk.

Det har ikke lykkes Dagsavisen å komme i kontakt med Christen Sveaas.

:: LA CULTURA AL FEMMINILE
Gli appuntamenti della settima edizione della manifestazione culturale:

FRANCAVILLA MARITTIMA
sabato 6 settembre 2008, ore 19,00
Ex Chiesa (c.da Silva)
La visione della rosa
Petali (di) versi dell’universo femminile

SAN LORENZO BELLIZZI
sabato 13 settembre 2008, 0re 19,00
Sala Consiliare
Incontro con la poesia di Maria Pina Ciancio

CERCHIARA DI CALABRIA
domenica 14 settembre, ore 19,00
Sala Convegni (ex. Scuole medie)
La stagione della condivisione
Viaggio nel pensiero femminile

CIVITA
venerdì 19 settembre 2008. ore 19,00
Museo Etnico Arberesh
Novecento
La figura e l’opera di Gabriela Mistral (reading)

FRANCAVILLA MARITTIMA
sabato 20 settembre, ore 21,00
Ex. Chiesa (C.da da Silva)
Premio Valle del Raganello “Donna dell’anno 2008″
Cerimonia di premiazione

Manifestazione culturale a cura di IL MUSAGETE (Francavilla Marittima), con il patrocinio di Amministrazione comunale di Francavilla Marittima, Amministrazione comunale di Civita, Amministrazione comunale di Cerchiara di Calabria, Amministrazione comunale di San Lorenzo Bellizzi e con la collaborazione di Alyon Editrice (Corigliano Calabro).

Quante volte, da bambini, si è osservata una cosa con occhi diversi? Gli occhi della fantasia, grazie ai quali una casa di campagna diroccata diventava un castello da conquistare, un torrente il Rio delle Amazzoni, una pozza un lago incantato…

E quante creature vivevano in quei luoghi!
Draghi, anaconde giganti, squali, mostri di ogni sorta, piranha…

Già, i piranha, i celebri pesciolini capaci di ridurre un quarto di bue a un cumulo di ossicini nel giro di pochi minuti, quelli con i denti affilati come rasoi, quelli che potreste incontrare nella fontana di Piazza Calamatta a Civita…

No, non è uno scherzo, i piranha nella fontana ci sono!
Probabilmente buttati lì da qualche pazzo criminale che con leggerezza (o magari no) ha deciso di mettere a repentaglio l’incolumità delle persone che magari cercavano un pò di ristoro immergendo la mano o i piedi nell’acqua della fontana. Non oso immaginare cosa sarebbe successo se un bambino si fosse messo a giocare con la mano nell’acqua…

Io do la colpa al caldo, ma la mia incrollabile fiducia nel genere umano vacilla sempre di più…

Kristin Clemet fra Civita, fremmer i dagens Dagbladet.no tanken om fri innvandring av både moralske og nyttemessige årsaker. En vakker tanke og en drøm jeg selv har hatt. Innlegget kommer i forbindelse med Philippe Legrains kommentar i guardian.co.uk i går, der han er kritisk til Europas innvandringspolitikk.

Europe’s clampdown on immigration is neither fair nor sensible. Undocumented migrants are not criminals, nor are they an invading army. They are human beings less fortunate than ourselves. Most come to do jobs that comfortable Europeans no longer want to do, but as Europe’s front doors are closed, they have to creep in through the back. Far from threatening Europe’s ageing societies, they are reinvigorating them. What’s more, the billions of pounds they send home dwarfs the sums that European governments give in aid.

The cruel irony is that, despite all the suffering they cause, Europe’s increasingly costly border controls fail to keep foreigners out. Instead, they foster people-smuggling and an ever-expanding shadow economy in which illegal migrants are vulnerable to exploitation, labour laws are broken and taxes go unpaid. They also encourage people who would rather work temporarily to remain permanently, because migrants fear that if they go home they will not be able to return to Europe. Surveys of Senegalese migrants in Italy show that most would prefer to spend part of their time working in Europe and part back home, just as the Poles who commute back and forth to Britain do. A sensible immigration policy would facilitate this.

Europa trenger flere som kan bidra til å holde hjulene igang, etter hvert som flere ureuropeere går av med pensjon, og barna deres er for få til å ta over alle de ledige postene. Her hos oss i Norge har det fungert fint med arbeidsinnvandring fra Øst-Europa. Denne arbeidsinnvandringen foregår under rimelig ordnede forhold. Der innvandrerne får opplæring og språkkurs i landene de kommer fra. Om all innvandring hadde vært organisert etter mer eller mindre samme system, kunne grensene stått på vidt gap.

Situasjonen stiller seg annerledes for de fleste innvandrere fra ikke vestlige land. De er ressurskrevende å ta imot. Man kan ikke forvente at skattebetalerne skal åpne lommebøkene for alle og enhver som ønsker å bosette seg i Europa. Med tanke på den lave yrkesdeltagelsen i denne gruppen, er det begrenset hvor mange det er nyttig å invitere innenfor grensene. Moralsk må man også ta med rettigheten til de ikke innvandrede europeerne. De har selv retten til å råde over sine ressurser, og er ikke pliktet til å ofre seg selv for andre. Mange ser ut til å ignorere dette. Philippe Legrain inkludert.

Roberto Civita, dono da Abril, esteve na tela da Globo nesta madrugada, durante o Programa do Jô, para comemorar os 40 anos do verdadeiro Almanaque Abril, a Veja.

Foi um inútil longo papo de amigos, afinal Jô trabalhou no Almanaque por 7 anos como colunista, que me deixou a sensação de que ali existem duas pessoas completamente cegas para a atual falta de qualidade editorial da revista.

Luis Nassif tem escancarado com o seu “Dôssie Veja” toda a falta de caráter jornalístico da revista e seus editores nos últimos anos.

Civita, o chefe da Torre de Isengard, talvez não tenha computado em seus infortúnios o verdadeiro achincalhe que levou do presidente Lula, que ridicularizou a revista em rede nacional, depois da célebre capa dos dólares de Cuba, em que a fonte da notícia era um homem morto.

A entrevista foi uma tentativa patética de tentar recuperar a credibilidade de uma revista tacanha, que a cada dia perde leitores e assinaturas. As comunidades contra a revista se multiplicam no Orkut desde 2005.

Foi constrangedor ver algumas capas históricas da revista servindo de forro para uma conversa de comadres, que não sabem analisar seu papel diante da expansão da comunicação alternativa via Internet, mídia que oferece aos leitores jovens a possibilidade de novas fontes de informação e um novo conceito de busca de notícias factuais e opinativas.

Para comemorar os 40 anos do Almanaque Abril, Civita com sua equipe está preparando um seminário para discutir os próximos 40 anos de Brasil. Eu dispenso com toda pompa essa visão de futuro.

O Brasil ideal para a atual redação da revista seria um país sem movimentos sociais, com um eterno poder nas mãos da classe média, com mais achatamento das bases sociais, com mais concentração da comunicação na mão de poucos e, principalmente, um país sem Estado, privatizado, com toda a riqueza pública entregue para os seus amigos que sustentam suas revistas e TVs com bom dinheiro da farta publicidade, vide Daniel Dantas e seus “investimentos” em mídia.

Abro mão. Do meu futuro os senhores do Almanaque não tomarão conta!

Após 30 anos chega a edição mais recente do Congresso Brasileiro de Publicidade. O evento aconteceu nos dias 14, 15 e 16 de Julho no World Trade Center em São Paulo, reunindo anunciantes, publicitários, profissionais de veículos e grandes nomes desses meios, entre eles Roberto Civita do Grupo Abril e João Roberto Marinho das organizações Globo.

A principal pauta do congresso foi a liberdade de expressão na comunicação comercial, sendo que durante os três dias de evento houveram 15 reuniões para tratar de temas importantes do cenário publicitário brasileiro.

Ao final do evento no dia 16, o presidente da Associação Brasileira de Propaganda (Abap) Dalton Pastore colocou como principal vitória do congresso a capacidade de ter reunido um grupo expressivo de profissionais gabaritados e atuantes do meio, todos dispostos a discutir em prol do futuro da atividade publicitária no Brasil. Além disso o fechamento do evento foi marcado pela aprovação da Tese Geral do congresso, um levantamento dos pontos mais importantes defendidos por mais de 800 profissionais que o votaram.

Entre os principais pontos levantados pela Tese Geral valem destacar:

• O IV Congresso incentiva toda a sociedade ao debate sobre a auto-regulamentação da publicidade no âmbito do Conar.

• O IV Congresso defende a livre iniciativa, a liberdade de escolha do consumidor e a liberdade de expressão comercial.

• O IV Congresso ressalta a importância fundamental da ética para o reconhecimento social da indústria da comunicação e para sua prosperidade econômica, e recomenda a adoção de um código de conduta único para todas as empresas que a compõem.

Acredito que estes pontos defendidos sintetizam não só interesses de profissionais da área, como também dos cidadãos em geral. Os problemas vindos das tentativas de regulação da publicidade vêm do fato de que elas não promovem o diálogo com quem é mais importante neste processo: o consumidor. Pelo contrário, o poder público opta cada vez mais por proibir e censurar a comunicação, e nessa dinâmica o consumidor é sempre assumido como um indivíduo incapaz de decidir por si mesmo. No entanto, quando você assume que o outro é incapaz de ter suas próprias opiniões, você já está escolhendo por ele.

Segundo João Roberto Marinho, “O cidadão é tratado com tutela, como se fosse incapaz de discernir entre o certo e o errado”, “o exercício da liberdade torna possíveis escolhas mais consistentes. Não há democracia com tutela”. O palestrante Roberto Civita seguiu a mesma linha de Roberto Marinho dizendo que “Existe uma tendência de se culpar a publicidade, em vez de se atacar de frente os verdadeiros problemas da sociedade” e assim o estado se coloca cada vez mais ostensivo em sua legislação. “A publicidade livre e responsável sustenta a liberdade de imprensa, assegura a diversidade das fontes de informação para a sociedade e a difusão de cultura e entretenimento para toda a população”.

Vale lembrar que a edição anterior do evento marcou o surgimento do órgão auto-regulamentador da publicidade, o CONAR, há 30 anos, e desde então ele têm sido um instrumento democrático para a sociedade moderar a produção publicitária. Com este instrumento o público comum se torna um “termômetro” do que é aceitável ou não, e por isso o IV Congresso procurou ratificar sua importância e efetividade como órgão regulamentador.

O debate entre profissionais de propaganda, veículos, anunciantes e entre representantes dos consumidores deve ser muito estimulado, para que órgãos legisladores não avancem cada vez mais os limites da liberdade de ambos os lados. Proibir deliberadamente é privar profissionais de exercerem sua profissão e impor aos cidadãos visões cada vez mais restritas e direcionadas.

escrito por barbaralima

AGGUATO ROSARNO, FERITO GRAVEMENTE GENERO BOSS BELLOCCO. SI INDAGINI SULLA VITA PRIVATA DELL’UOMO MALVASO

IMMAGINI DI REPERTORIO	INDAGINI INDIRIZZATE VERSO LA VITA PRIVATA DELL’UOMO
	Un uomo di 33 anni, Pasquale Malvaso, è stato ferito gravemente a colpi di pistola, la notte scorsa a Rosarno. Malvaso è stato accompagnato nell’ospedale di Polistena da alcuni parenti.

COSENZA – FIAMME SUL COSTONE DEL RAGANELLO, DISTRUTTO L’IMPIANTO DI RICICLAGGIO DI TARSIA

IMMAGINI DI REPERTORIO	DIVERSI ROGHI LUNGO L’AREA DEL RAGANELLO, IN AZIONE CANADIAR
	I Vigili del Fuoco sono impegnati da questa mattina nella provincia di Cosenza, tra Cassano Ionio e Civita dove, nella zona del torrente Raganello, si e’ sviluppato un vasto incendio sul costone di una montagna.

Den liberale tankesmia Civita har bestilt en spørreundersøkelse om folks kategorisering av seg selv blant beskrivelsene sosialist, sosialdemokrat, konservativ og liberalist. Resultatet ble at 17,8 % svarte sosialist, 21,3 % svarte sosialdemokrat, 22,5 % svarte konservativ og 14,7 % svarte liberalist.

Til Dagens Næringsliv uttaler Civita-leder Kristin Clemet bl.a. følgende (ikke på nett):

«Vi synes det var overraskende mange som svarte at de er sosialister. Når det gjelder liberalistkategorien tror jeg tallet er såpass lavt fordi det er et litt problematisk uttrykk. Få vil kalle seg liberale».

Legg merke til hvordan spørreundersøkelsens resultater av Clemet blir forsøkt vridd i to retninger, som for å passe bedre overens med hennes egne oppfatninger og sympatier: «overraskende mange» brukes på sosialist-andelen, og «såpass lavt» brukes på liberalist-andelen.

Ingen grunn til å problematisere sosialist-begrepet, tydeligvis. Det resultatet er jo bare far out. På den annen side er det liberalist-begrepet som har skylda. Som om egoist-ideologien ikke får sin reelle oppslutning når den kommuniseres igjennom en slik belastet kategorisering.

På Civitas nettside knyttes forøvrig andelen som svarte sosialist til SVs oppslutning – som for å hinte om at her er det noe som ikke helt kan stemme.

Jeg synes jeg ser de der på møterommet etter at resultatet var presentert. Stillhet. Lett hoderysting. Fra resepsjonen høres det et svakt pang i det en blå ballong som noen blåste opp tidligere på dagen, sprekker. Det var liksom ikke slik det skulle gå. Så kremter Clemet lett, og liberalistene løfter blikket fra bortplata. «Hvordan skal dette presenteres overfor media?»

Det er nesten så jeg får litt sympati med de. Og så i deres egen spørreundersøkelse, da. Så surt, så surt.

Sim minha gente, aqui a ordem dos fatores altera o produto final!!! Essa foi a matéria de capa da Veja de ontem, e o trecho final da matéria termina dessa forma:

“Que os exemplos tristes dos países vizinhos sirvam de lição. O mundo conspira a favor do Brasil, mas o jogo ainda não foi ganho. Como dizem os organizadores do livro (Brasil Globalizado), a idéia de que estamos predestinados ao êxito é certamente um erro – mas nunca antes o destino sorriu tanto para o Brasil.”

Dessa forma lúcida que o jornalista Giuliano Guandalini termina a sua incrível matéria, que tenta de alguma forma apresentar fatos que acontecem, mas ainda queremos viver sem acreditar que sejam assim, principalmente se você mora no Jardins, toma café da manhã no Le Vin e depois vai passear na Oscar Freire…

Consertar um país não é simples, e não vai depender de uma minoria (os políticos) para consertar, e sim de uma maioria (todos nós) para fazer a coisa realmente acontecer!

A Coréia do Sul que foi um país que passou por uma guerra e o país foi dividido, em cerca de 40 anos se reergueu e conseguiu se transformar, meu pai quando chegou no Brasil ficou espantado pois já existia uma estrada asfaltada de Santos até São Paulo (naquela época a Coréia só tinha estradas de terra)!!!

Talvez uma lição disso podemos tirar, que até hoje eles ensinam nas escolas coreanas: “O sofrimento de estudar hoje é temporário, o sofrimento de não estudar hoje é eterno.” – reafirmando: isso é uma coisa que ensinam até hoje nas escolas de lá.

Precisamos dar educação ao nosso povo, na Coréia quando uma criança chega na idade de freqüentar a escola o governo automaticamente envia uma correspondência aos pais para que se faça a matrícula na escola. Precisamos começar a resolver, não achar que tudo é super complicado ou complexo (eles conseguiam fazer essa logística depois de um país que passou por uma guerra), não pode ser que o Brasil que quer sediar uma Copa do Mundo não tenha a capacidade de fazer isso.

Falando em Copa do Mundo, o Ricardo Teixeira foi conversar com o Lula e disse que a iniciativa privada vai financiar a Copa e vai trazer em média 70 bilhões de reais para cada cidade-sede do evento. A resposta do Lula foi a melhor: Tudo bem, essa conversa fiada eu já escutei do COB quando fizeram os Jogos Panamericanos. Veja se vai conseguir todo esse investimento de verdade, porque não vai pedir para o governo dinheiro emprestado em cima da hora como o COB fez. – huahuahuah demais a resposta, queria ver a cara de bunda do Ricardo Teixeira (o fdp que é tão patriota que vende até os jogos do Brasil).

Voltando ao assunto do Brasil e da Veja, eu montei um quadro dos principais destaques da matéria, veja abaixo:

Minha opinião sobre alguns dos itens acima:

Avião Embraer: os caras também vacilam, sabem que a China é o novo velho oeste sem regras (principalmente em questão de direitos sobre patentes e desenho industrial) e vai lá e abre uma fábrica na China, depois de alguns meses a coisa mais óbvia, os chineses lançam o seu próprio avião. E ainda temos que ver entrevistas de executivos da Embraer falando isso e aquilo sobre o assunto… a verdade é que os chineses deixaram os executivos da Embraer traçar algumas China in Box e como num passe de mágica aparece uma fábrica da Embraer na China.

Etanol de cana: um dos falsos enganos do Brasil (muito projeto e pouco resultado, digo dinheiro). Eles fazem um alarde de tudo que o Brasil “vai” (ou não, esquece que somos predestinados a felicidade) conquistar, mas como o próprio rei do etanol já disse, a Exxon Mobil tem a capaciade de comprar TODOS os projetos de etanol que existem no Brasil com apenas 37 dias do faturamento deles, ou seja, a gente “acha” que temos muita coisa, mas não temos bosta nenhuma ainda… vamos parar de achismos…

Mosquito da dengue: falaram que iriam lançar um mosquito (modificado em laboratório) que iria se reproduzir com os mosquitos comuns e depois eles iriam morrer. Primeira pergunta: cadê esse mosquito? Segundo: são nessas cagadas de não testar direito que a humanidade vai se autodestruir…

Mercado negro: não quero ser repetitivo, mas não compre coisas piratas e no farol e declare corretamente o seu imposto de renda.

Cartolas e estádios: Ricardo Teixeira, por favor seja patriota o suficiente para não fazer tantas cagadas e expor a seleção a jogar com times bizarros… e estádios vamos deixar desse negócio de que tudo é lindo e maravilhoso no Brasil, que o Morumbi é fudido ou o Maracanã é fudido… (fudido no sentido destruído sim)… Estádio são os que existem na Europa (aliás em breve vou postar como se entra no selo FIFA de qualidade de estádio… não precisa dizer que no Brasil ainda não tem e nem depois da Copa vai ter… pois são requisitos exigentes que nem todos podem cumprir e só poucos estádios (acho que meia dúzia só) na Europa possuem esse selo). E também para de se apegar aos estádios, nos EUA até o NY Yankees vão destruir o estádio para construir um novinho em folha…

Vamos esperar que os nosso políticos se “toquem e troquem” a fita e mudem de assunto quando forem viajar para fora, começar falar de outras coisas além de: café, carnaval e Pelé…

E nós, pelo menos vamos votar em políticos que estejam dispostos a pelo menos consertar os assuntos da tabela lá em cima, pois tem muito mais na matéria da Veja…

Concluindo, parabéns ao jornalista que vestiu de corpo e alma a missão da revista Veja:

“Ser a maior e mais respeitada revista do Brasil.
Ser a principal publicação brasileira em todos os sentidos. Não apenas em circulação, faturamento publicitário, assinantes, qualidade, competência jornalística, mas também em sua insistência na necessidade de consertar, reformular, repensar e reformar o Brasil. Essa é a missão da revista. Ela existe para que os leitores entendam melhor o mundo em que vivemos.”
Roberto Civita

Panorama di Civita.

Civita: ‘la città che muore’.