Idag lever vi livet litt lenger enn igår. Er du sikker på du vet hvor du er på vei? Verden er sydende av liv og likevel en avgrunn av tomhet.

Alt er en prosess. Du står aldri stille. Om livet er en vei så er alt i verden noe du går forbi, eller tar med deg et stykke på veien. Man finner andre mennesker, opplevelser, lykke, og depresjon. Du tar det med deg, og etterlater det på et punkt. På slutten av reisen er vi alle alene. Hva du har gjort i mellomtiden blir hvisket ut i sanden. Livet har aldri sin begynnelse, for tenker man på livet så lever man det samtidig.

Vi kan bruke dagene til å utforske verden, til å oppleve mest mulig, til å leve slik vi ønsker, til å føle sansene ut til det ytterste. Spør deg om det er verdt å ofre noe, eller vinne noe. Spør deg hva du elsker i livet, om du lever det eller om du er på vei dit.

Hvor er du idag, igår og imorgen? Eksisterer imorgen? Har livet eksistert fram til dette punkt?

Hva er verden? Hva er mennesket? Hva vil det sies å være et menneske? Man tolker og fortolker og kommer ingen vei. Hundrevis av maur som leter etter sannhet, men som er fanget i egne nett av fortolkninger. Vi ser verden gjennom innlærte kategorier, og kategoriene i seg selv er historiske produkter av liv som er levd tidligere. Disse liv former livene idag og sannheten idag formes av sannhetene alle tidligere liv har levd.

En sannhet som aldri viskes videre forsvinner, men alle sannheter som leves er produkter av de som tidligere er levd og vi vil kanskje derfor aldri være originale, og aldri miste mye hver gang en sannhet ikke viskes videre og dermed forsvinner i sanden når mennesket som levde den går tom for dager.

Alle er mennesker, alle er individer, men likevel lever ingen uavhengig av hverandre. Du ser det han ser som hun ser som alle har sett før. Tanker er tenkt, glemt, levd, og funnet igjen. Man kan miste ting i sanden, men sanden forsvinner aldri, og dermed vil det man mistet aldri helt forsvinne selv.

Til slutt går man tom for sannhet, går tom for dager. Man blir levende spøkelser som vandrer utover sanden. Mennesket blir selv et glemt objekt i sanden, forsvinner som sannhet, og vil aldri finnes igjen. Likevel forsvinner man aldri, og glemte sår vil rives opp igjen, de samme gledestårene vil igjen gråtes. Du lever siden han lever siden hun lever og man vil aldri helt slutte å leve. Selv om hjertet slutter å slå.

For å fange høna, må man begynne med kyllingene.

“The culmination is the lighthouse toward which the dramatist steers his ship, and the resolution is the safe harbor towards which that lighthouse guides him. ” - The Tools of Screenwriting

Unfortunately, the prince married another. After the ceremony, the little princess lingered on deck and leaned over the edge. She sees her sisters rising out of the water. They said, “We have given our hair to the witch, that you may not die this morning. She has given us a knife. It is very sharp. Before the sun rises, you must plunge this knife into the heart of the prince. When his warm blood falls upon your feet, they will grow together again and form a fish’s tail, and you will once more be a mermaid and return to us to live out your three hundred years. But either he or you must die as the sun rises.”

However, the little mermaid could not kill the prince. She flung the knife into the water, and then threw herself from the ship into the sea. She began to feel her body dissolve into foam. However, as the sun’s rays feel unto the princess, she did not feel as though she were dying. The little mermaid saw that her body, now transparent, and that she was rising higher and higher out of the foam.

She was among the daughters of the air. One said, “A mermaid does not have an immortal soul, nor can she obtain one unless she winds the love of a human. Her eternal destiny depends on the power of another. ” The daughters of the air explained that, though they do not have immortal souls, they could earn one by doing good deeds for three hundred years.

The daughters of the air said, “You, little mermaid, have tried with your whole heart to do as we do, You have suffered and have endured and raised yourself by your good deeds. Now by striving for three hundred years in the same way, you too may obtain an immortal soul.”

The mermaid joined the daughters of the air, “After three hundred years, we shall gain immortal souls,” she said aloud.

Det som er dårlig med helgen, er at jeg glemmer hvor moro det er på skolen.
Ja, helt seriøst. Jeg synes det er moro på skolen. Vi driver med mye moro nå, og jeg kjenner at leksene blir gjort veldig enkelt.

Dessverre så ødela jeg låsen på skapet mitt, så jeg måtte ha 6 kg på ryggen eller noe. Kanskje mer. Hey, jeg tror jeg går og veier den nå!
Full feilberegning. Den veide 12.2 kg. Dobbelt så mye som jeg gjettet.

I morgen ja. I morgen har vi litt naturfag, og litt annet som jeg ikke husker. På Tirsdag skal vi bli delt inn i to og to grupper i Samfunnsfagen, og da skal vi trekke hvilket parti vi skal være. Vi har ikke fått noen ordentlig innledning i dette, så jeg er ikke helt sikker på hvordan vi skal gjøre det. Men det finner jeg ut.

Vi vant konkurransen på Fag og Kultur Dagen igjen!
Vi vinner hver eneste Onsdag nesten. Vi vant teambuildingen og i dag vant vi Flora-Konkurransen.

Jeg og Jens fant fluesopp.
Ellers var det ganske ok. Brannmannen Kåre (ja, han het Kåre, ikke noe kallenavn vi fant på) snakket veldig lavt, og ingen hørte noe om brannslukning og slikt. Etterpå tente han på noe væske og det var veldig veldig stilig.

Vi gikk videre til Røde Kors. Og der fikk vi høre masse vås om livredning og slikt. Etter det fikk vi Capser og T-skjorter! Hurra hurra.

Vi gikk enda mer bort til Auditoriet. Der snakket E/D-klasse læreren om sikkerthetsregler på “labben”

Så gikk vi til Arne, som lagde flaskerakett og “Elefant Tannkrem”

Alt i alt, en grei dag. Spesielt siden vi vant konkurransen… igjen!!

Jeg flyr til Norge om en uke eller så og kommer til å oppdatere fra hovedstaden da. I mellomtida foreslår jeg å tenke litt på Brylcreem og kanskje lage en liste over alle fordelene ved å ha hodet fullt av “urovekkende sunt” hår…

Gratulerer med dagen Pita!

Da er eksamenskappløpet endelig i gang. “Hva heter datatilsynet i Frankrike?” og “hvor stor kapasitet har en CD-R?”, spørres det. Jeg aner ikke… ikke da, ikke nå og jeg gidder heller ikke finne ut av det. Og jeg nekter å bry meg noe mer om “informatikk” på fransk…

Tida går fort og franskmennene elsker å finne upraktiske løsninger. Bare en halv time seinere var det derfor duka for eksamen nr 2 – på engelsk og som følgende: “During World War I, what did France want to do in Syria? Did (og legg endelig merke til den deilige oversettinga fra fransk her) she do it? What were her reactions to English actions in Syria?” No stress, jeg har oversikt og jeg svarer i vei. Til jeg plutselig stopper opp – til jeg ser plakatene på veggen.

Som resultat av vårens influensakaos har den franske regjeringa nemlig slått til med et par tiltak for å minske risikoen for smitte… og da har de, blant annet, bestemt seg for å nå ut til folket med informasjon (propaganda?) om hvordan man holder seg frisk… Denne informasjonen henger nå side om side med alle andre påminnelser og påbud rundt om i byen , på metroen og universitetet, og består i all hovedsak av tre punkter:

1: Hold Dem for munnen når De hoster. Slik unngår De å smitte Deres neste.

2: Vennligst kast alle papirlommetørkler i søppeldunken når De er ferdig med dem. Dette holder byen ren og forebygger smitte.

3: Vask hendene Deres flere ganger om dagen – med sepe og i minst tre minutter hver gang. Dette forebygger smitte av bakterier og virus og De unngår å smitte deres neste.

Jeg leser… bruker litt tid på de livaktige og engasjerende illustrasjonene som følge med teksten og klarer ikke lenger å tenke på eksamen, for dette er virkelig noe for seg selv (og mye mer interessant). Det er riktignok sant at en god del franskmenn har et helt absurd forbruk av lommetørkler og at de ofte synes det er greit å oppbevare dem i lomma etter at alle (!) sorgene er snytt ut. Kanskje trenger de av og til en påminnelse om at lomma man ofte har hånda i (gjerne rett før man hilser på andre) ikke nødvendigvis behøver å være en søppelbøtte… men å vaske seg? …flere ganger om dagen?

Jeg er kanskje naiv, men jeg liker å ta det for gitt at når jeg har tatt i noe skittent… da vasker jeg hendene etterpå. Særlig i romantikkens hovedstad skulle man tro at folk visste å såpe seg inn med jevne mellomrom, men så er vel dette kanskje bare en storby som alle andre. Folk er folk uansett hvor de bor og når sant skal sies, er det jo lenge siden jeg først konstanterte at ikke alle parisere er like gode å lukte på…

Tilbake til virkeligheten. Det som slår meg mest av alt ved dette synet, er imidlertid ikke selve budskapet på plakatene, men heller at Sarkozys regjering ser på det som sin oppgave å oppdra nasjonen de har ansvaret for. Og de gjør det grundig. De forteller den både hvor og hvordan den skal gå på metroen, de sjekker vesker for å utelukke ting som sier pang og de passer på at det alltid er nok kampkledd politi (les: militær) i gatene til at folk kan føle seg trygge.

Og så nå… Nå har de altså, i tillegg til alt dette, tatt på seg oppgaven med å lære bort hygiene. Jeg lurer i et øyeblikk på om jeg er tilbake på barneskolen, men så ser jeg med ett at eksamensvakta som tidligere leste opp “regler for overvåkning og disiplin ved eksamen i høyere utdanning” skuler i min retning. Jeg husker at jeg er i Paris …og bare halvveis ferdig med besvarelsen, for hva gjorde egentlig Frankrike i Syria?

Det er offisielt: jeg digger Grand Prix. Jeg har lenge gjort mitt ytterste for å skjule det, men nå går det ikke lenger. Musikken strømmer ut av høytalerne, lyset nærmest flommer over på scenen og artistene glitrer. På rekke og rad kommer sangene og de både fenger og fenger (absolutt) ikke. I brorparten av tilfellene har jeg ingen anelse om hva artistene egentlig synger om, men det har jeg ikke tid til å tenke på nå.

Det hele går så fort og før jeg aner det er det tid for å stemme. “Kom igjen! Votez!” De russiske programlederne har begynt å rope og jeg skjønner ikke lenger hvilket språk de prøver å snakke. Norge har spilt, det er alt som telles. Så kommer det uunngåelige … “og husk at du ikke kan stemme på ditt eget lands bidrag”, sier dommerne og i et øyeblikk kjenner jeg på skuffelsen.

Men ikke lenge. Plutselig går det opp for meg at “JO, det kan jeg!” Jeg drar fram den franske mobilen. Jeg sender en melding, jeg sender to og Frankrike svarer. De sier: “merci d’avoir voté pour la Norvège!” og jeg tenker at jeg egentlig ikke gjør noe annet enn det jeg plikter til. Jeg leser resten av meldinga og det står: “Il vous reste encore quelques minutes pour continuer à voter… A tout de suite”.Frankrike håper på å sees igjen og snart, så jeg sender én melding til. Jeg sender den fjerde og jeg kan ikke lenger la være å tenke at jo, jeg var der… jeg hjalp Alexander Rybak fram mot finalen i 2009.

…Ennå ikke fått nok av Grand Prix sier du? Fortvil ikke, for det er bare én dag igjen til i morra. Er du derimot litt lei og kanskje en av dem som fremdeles ikke skjønner helt åssen teksten til hr. Rybak egentlig henger sammen? …Synes du det er litt dumt? Savner du tida da Grand Prix-sangene blei sunget på norsk og føler du kanskje at all engelsken nå om dagen er litt slitsom og at den legger en demper på feiringa di? Fortvil ikke, for  Zahid Ali har nemlig oversatt “Fairytale” for deg… til nynorsk:

Til sommeren lanseres musikktjenesten Wimp som i følge VG.no skal konkurrere med Spotify om flest brukere i nord. Begge programmene lar deg streame, og dermed høre, musikk på nettet. Gratis, eller til en tier om dagen. Jeg liker musikk og sammen med studentlommeboka mi, synes også jeg det er ok med sånne gratistjenester.

Jeg har imidlertid ingen Spotifykonto og det er mulig at jeg heller ikke kommer til å registrere meg hos Wimp når den kommer… det får tida vise. Enn så lenge holder jeg meg til Deezer.com – den franske versjonen, som (ikke få panik) også finnes på engelsk og som av en eller annen grunn har gått de norske teknologijournalistene hus forbi.

Til forskjell fra både Wimp og Spotify krever Deezer verken noen nedlastning, installering eller penger. Alt den ber deg om er å åpne en konto og så lar den deg streame så mye du bare orker. Gratis. Det lønner seg nok å lage et par spillelister og organisere favorittmusikken litt siden søkerresultatene av og til kan virke litt kaotiske, men dette tar ikke lang tid, er heller ikke vanskelig og jeg nekter å klage.

Så… finn deg en favoritt, skru den på og dans. Dans så lenge du gidder og inviter gjerne en venn til å gjøre det samme når du er ferdig.

På Aftenposten.no leser jeg om “Kassadamen som hatet kunder” og får med en gang jeg ser tittelen assosiasjoner til Stieg Larssons “Menn som hater kvinner”, uten å helt skjønne hvor sammenhengen ligger. Jeg leser om hvor kjipe franske kunder kan være og om hvor synd det er på kassadamene og jeg tenker med ett at Aftenpostens korrespondent i Paris neppe kan ha vært innom nærbutikken min i 14. arrondissement.

Riktignok møter kassadamene her, som i andre dagligvarebutikker, motgang. De sier “bonjour” 350 ganger om dagen og vel så det og de trenger tillatelse fra sjefen til å gå på do. De trenger det òg til å annullere varer fra kassa når det trengs… og dårlige kunder finnes alltid. Jeg vet ikke om kundene i 14. arrondissement er spesielt kjipe og at kassadamene derfor har gitt opp (for det virker som om de har gjort nettopp det), men jeg synes allikevel ikke det er særlig flatterende at de svarer med å oppføre seg på en måte som ville fått meg sparka på dagen hjemme i Oslo.

Det er liten vits å klage over kundene når man ikke er interessert i å gjøre en innsats selv. Trekk litt i smilebåndene selv en gang i mellom – se meg i det minste i øynene mens dere ønsker meg “bonjour”. Jeg smiler til dere hver gang jeg handler og det kan da umulig koste dere så mye bare å se på meg. Jeg gjør alt jeg kan for at dere skal trives på jobb, så ta det ut på sjefen og muligens systemet før dere velger å overse meg fullstendig ved å snakke i telefonen, lese et brev dere har fått… eller bestemmer dere for å skrelle en appelsin og spise den (!) mens jeg står med pengene i hånda – klar til å betale for varene som allerede er slått inn.

Anna Sams “største belønning er at 170000 kolleger nå kan gå på jobb med løftet hode”, skriver Aftenpostens korrespondent i Paris. Jeg lurer på om kassadamene ytterst i 14. arrondissement i det hele tatt har fått med seg at denne boka finnes og jeg lurer på om den får dem til å tenke bedre om seg selv. Idiotiske kunder finnes alltid og en god del av dem “bør skamme seg”, men kjære kassadamer: det er faktisk mulig å fokusere på de kundene som smiler og det går an å smile tilbake… selv om det ofte koster litt.

Metroen i Paris er fylt til randa av musikere med varierende talent og det er nesten umulig å komme seg fra én stasjon til en annen uten å treffe på en av dem. Det de alle må ha til felles – de er der jo, alle sammen – er et ønske om å bli sett. Selvfølgelig akkompagnert av et like stort ønske om å bli hørt og om å tjene en slant eller til livets opphold.

Metromusikantene mener at bidraget deres til kulturen er verdt plass, så de tar den. De tar med seg det de eier av talent og stiller seg opp til både spott og …spe. De spiller sanger fra gamle tv-serier og sanger vi alle kan, uten å ane hvem som sang den til å begynne med. Dag etter dag framfører de samme strofene mens de venter på å bli sett. Alle unntatt én.

Hun, som de andre, tenker hun har noe som resten burde få ta del i. Hun synger, og i dag har hun fått låne en mikrofon og en høytaler. Hun har forberedt seg. Hun har øvd og hun har pugga og hun er så klar som hun bare kan bli. Hun tar en mikrofon og en høytaler under armen og hun drar til Miromesnil.

Når hun kommer fram, finner hun plassen hun mener hun fortjener og hun tar den, men ikke som de andre. Hun synger og hun ønsker å bli hørt… men hun vil ikke bli sett. Hun stiller seg med ansiktet mot veggen og hun fremfører Wuthering Heights. Hun høres, men hun finnes ikke. For så lenge hun ikke ser oss – ser vi ikke henne.

Om ikke jeg har truffet midt på, så er det godt mulig at jeg har sparka hen i en av kantene på den franske veggen og forstua en fot. Kanskje var det nettopp i denne foten at lysta til å studere på fransk lå – nå er den i alle fall borte. Jeg skylder alt på veggen som i det minste burde ha tatt seg bryet med å ringe før den dukka opp.

Så nå sitter jeg her. Jeg har ikke lenger energi til å engasjere meg i studiene, eller noe som helst… på fransk, og har gjemt meg bort i et hjørne av Mesopotamia istedenfor. Jeg har gått både fjortende og sjette arrondissement på langs og har endt opp i Louvre, i første. Og her planlegger jeg å bli en stund til.

Jeg har bare én plan for øyeblikket og den er å møte opp til eksamen og få det overstått. Så skal jeg bruke den siste måneden av oppholdet til å ta Paris med storm (riktignok på et fryktelig begrensa budsjett). Etter det er det bare å satse på at veggen tar hintet og drar hjem til seg selv, så jeg kan reise herfra med lyst til å komme tilbake.

Bloggen registreres både på Bloggurat og på Bloglovin.

Andre dager er metroen streng. Andre dager kjefter den på deg. “Pass på bagasjen din” sier den og er irritert. “Ikke stå i veien” roper den. “Ikke tro at du er spesiell” og “følg alle reglene ovenfor” skriker den!

Andre dager ønsker ikke metroen deg velkommen… men i dag gjør den det.

I dag er ikke metroen streng. I dag er alle reglene gjemt bak svart tusj og imperativene er omformulerte. I dag oppfordrer metroen deg til til å ta bussen hvis du synes det er for trangt på toget. Metroen beordrer deg til å smile og den sier “ha en god dag” før den klapper deg på skuldra og sender deg ut i verden. I dag er metroen grei.

Det skjedde en gang for litt over et halvt år siden at jeg dro i operaen for å se Tornerose svinge seg til Pjotr Iljitsj sine toner fra slutten av 1800-tallet. En så vakker historie, om en vakker prinsesse og en Prins med majuskel (men desverre ikke så mye annet å skryte av). Danse kan de, medlemmede av Nasjonalballetten og glitre kan de, alle menneskene ansvarlige for kulisser og kostymer. Vakkert var det, men etter ca. 2 timer og 50 minutter var desverre alt jeg satt igjen med skuffelse.

Jeg var skuffa da og litt over at halvt år seinere er jeg det fremdeles. Så inderlig skuffa over Tornerose og hennes manglende evner til å ta seg fram for egen maskin. Det er ikke så fryktelig lenge siden jeg var yngre enn det jeg er nå, og det er dermed bare naturlig at min Tornerose ser ut akkurat sånn som Disney tegna henne i 1959. Vanligvis er jeg storfan av Disney sine klassikere, men Tornerose har jeg aldri vært noe særlig begeistra over og nå fikk hun meg til å tenke og jeg tenker fremdeles.

Når Tornerose ikke lenger danser vals på russisk, er det ikke så merkelig å etter hvert skulle begynne å sammenligne henne med alle de andre prinsesseskikkelsene Disney opp igjennom åra har gitt meg som rollemodeller: Snehvit, Askepott og Ariel for å nevne noen av de åtte glitrende jentene som Disneys har latt pryde forsida til den offisielle prinsesse-hjemmesida si. Alle vakre og med noen variasjoner i framgangsmåten, på jakt etter Prinsen – igjen med majuskel, vett og penger til å ta seg av dem på ekte prinsevis. Før jeg fortsette, kan du jo se Target Women sin versjon av saken:

Etter mye søking rundt om på internett har jeg kommet fram til at jeg enten er dårligere med søkemotorer enn hva jeg trodde eller at det ikke finnes så mye stoff om temaet som jeg skulle ønske. Noe av det jeg derimot har funnet er en tekst som sammenligner kvinnelige hovedroller i Disney sine klassikere med jentene i Hayao Miyazaki sine filmer (som for øvrig er fryktelig gode) og hvis du gidder kan du også lese hele greia her.

Til forskjell fra prinsessene i Disney sine filmer lever ikke de japanske hovedrollene kun for den store, romantiske kjærligheten (som man ikke må misforstå, er ok den òg…), men også for familie, venner, eventyr og politikk. Nå skal jeg ikke skryte på meg å ha sett alle filmene fra Studio Ghibli, men i de jeg har sett, opptrer hovedrollene som mennesker framfor jenter. De er alle sammen fryktelig aktive, i motsetning til de fleste av Disney sine prinsesser, og de sover sjeldent i hundre år. De har valg og de velger og de er forbilder som viser at det faktisk går an å fikse ting på egenhånd.

Jeg er skuffa over Tornerose. Skuffa over passive barndomshelter som uten en gang å reflektere noe videre over saken, tar til takke med husvask, glitter og den første og beste (nå er det vel kanskje sånn at det bare er én…) prinsen som kommer rekende. Jeg lurer på om (og når) Disney noen gang kommer til å lage animasjonsfilmer som viser at man ikke bare trenger å sitte å vente, men at det faktisk også er greit å gjøre de tingene man har lyst til innimellom. At drømmeprinsen finner man mens man er på eventyr og at Prinsen med majuskel er han som blir med på morroa istedenfor å bare sitte aleine på den hvite hesteryggen hele dagen.

stod det på veska til jenta som kom på trikken to stopp etter meg. “Bryter du mot normen og bruker ord og vendinger som hvermannsen ikke gjenkjenner, skal du jaggu tjores fast i gapestokken og hånes herfra til evigheten”, sier Ari Behn, gjengitt i bloggen til Erlend Loe (bt.no/filmblogg) i dag. Vanskelig å bestemme seg for hvem som har rett, men jeg tror jeg heller mot veska…

En halv time før eksamensstart fikk jeg vite at jeg hadde forberedt meg til feil eksamen. Et kvarter før eksamen var vi fem stykker på plass i rommet. Åtte over ett begynte vi å skrive og ti på to fikk de som kom for seint fremdeles lov til å sette seg ned å skrive. Halv tre mottok sidemannen min en sms og et minutt seinere fikk personen i den andre enden svar. To på tre leverte jeg syv sider om viktigheten av i historie, i ekte Disneystil (i mangel på egentlige fagkunnskaper) og ti over halv syv gleder jeg meg fremdeles til normale eksamensforhold til jul.

Eksamen i langues et sociétés og når jeg først er i gang, er kanskje denne musikkvideoen fra 1962 et (bedre) alternativ til lenka i forrige innlegg…

Ok, så gikk det ikke så bra på gramatikkeksamenen i wolof på mandag. Jeg får prøve å komme sterkere tilbake neste semester. I mellomtida har jeg kommet over denne sketsjen på YouTube:

Det er virkelig ikke så lett å finne morroa i dette her som man kanskje skulle tro, men jeg lurer på om jeg har kommet fram til noe… hør: Det later til at mannen og kona er ute etter å lure gjesten de har invitert på middag. “Vi sier at han skal få høns og erter” sier de, “men uten høna – vi later som om den har flydd sin vei!” Bare dette er jo en god nok vits i seg selv, men vi er ikke ferdige: gjesten kommer og kona setter i gang med ertene. Desverre mister hun dem i bakken; vi ser forferda uttrykk i ansiktene til både mannen og kona og skjønner naturligvis hva dette betyr. Gjesten synes imidlertid ikke dette er så ille, “for de har jo fremdeles høna!” Så begynner ansiktet til mannen i huset å snurre, for noen høne har han jo ikke kjøpt og… voilà.

Det er på tide å lese til eksamen. Jeg begynner snart, jeg lover. Jeg skal bare la Regina Spektor synge ferdig først, så begynner jeg. Bare irritere meg ferdig over at Aftenposten bruker tid på en 29-åring hvis 15 minutter i rampelyset handler om årrekka han har brukt på å plukke paprika av grandiosaen sin tre ganger i uka. Så begynner jeg. “Paprikaen er ikke god” sier han, mens enda flere mennesker dør i og rundt Gaza. Mens vi glemmer resten av verden, glemte Kongo og mens 38.334 kolerasmittede i Zimbabwe kun får fem setninger med oppmerksomhet i en av Norges største tabloider.

Arne Næss er død, Jonas Gahr Støre kjemper mot antisemittismen og Barack Obama lover å stenge fangeleiren Guantánamo Bay på Cuba og å løse Midtøsten-konflikten på én gang så fort han blir ordentlig president. Nicolas Sarkozy innfører gratis museumsinngang for alle under 25 og legger samtidig fram lovforslag som gjør det umulig for rettsvesenet å etterforske mennesker som er beskytta av den politiske makta. Selv om det ser ut til at verden snurrer så fort den bare kan, lærer jeg ikke noe særlig om Vest-Afrika på 1300-tallet ved å ergres over folk som nekter å spise opp grønnsakene sine. Det er på tide å lese til eksamen. Regina Spektor har tapt mot Emilie Simon og jeg begynner å lese. Nå.

Kjære leser, hvem du nå enn er:

Jeg ønsker deg og dine et godt nytt år. Jeg kan også dele det inn i 12 måneder eller 52 uker. Eller hvilken valuta du enn måtte foretrekke å tilbringe dine dager i.

Måtte du og dine ha et inspirerende år fullt av eksploderende frosker og dansende palmetrær. (De eksploderende froskene og dansende palmetrærne eventuelt skiftes ut med bonsai bulldogs eller brennende isbiter. Gi beskjed til nærmeste politistasjon og brannvesenet ordner resten.)

Mvh

*

Fredrik Hossmann