La meg først som sist understreke følgende; jeg er stor tilhenger av de siste årenes demokratisering av informasjon. En utvikling som i all hovedsak er å oppfatte som positiv. Selv er jeg blant dem som svært aktivt benytter meg av den ufiltrerte tilgangen det åpner for, hva informasjon gjennom media angår. Selv skriver jeg om temaer som opptar meg. Jeg deler av egne erfaringer og jeg oppsøker aktivt nettsteder som kan tilfredstille min bunnløse nysgjerrighet. Jeg fråtser i informasjonsveldet – og jeg nyter det.

På min vei gjennom det deilige veldet – og mulighetene det åpenbarer for enkeltindivider til å formidle seg – så hender det at jeg ikke bare blir oppbrakt og forbannet; jeg blir også bekymret.

Vi er gitt retten til fritt å formidle oss innen for gjeldende lovverk.  Det er dog ikke ensbetydende med at vi alle innehar den nødvendige kompetansen vi trenger for å forvalte denne rettigheten på en god og forsvarlig måte. Ikke ovenfor andre – og heller ikke ovenfor oss selv.

Som følge av min nitidige nysgjerrighet, ferdes jeg  i flere sosiale nettsamfunn. Fra tid til annen dumper jeg derfor borti innlegg jeg ikke kan unngå å engasjere meg i. Innleggene omtaler ikke nødvendigvis temaer jeg personlig er opptatt av, men jeg stopper opp fordi jeg fascineres av måten de formidles på, menneskene bak innleggene og ikke minst responsen de utløser.

Stadig oftere dveler jeg ved blogger og innlegg som kommer i konflikt med den forkjemperen for ytringsfrihet som tross alt bor i meg. Dette gjelder spesielt innlegg hvor personen som publiserer åpenbart (eller subtilt) og  grenseløst utleverer seg selv eller en uskyldig tredjepart. Jeg dveler også når innleggene inneholder bagatellisering og/eller latterliggjøring av temaer mange opplever som alvorlige, og attpåtil skjuler seg bak at det hele er ironisk ment. Jeg velger å tro at det er uvitenhet som er drivkraften bak slike innspill. Selvsagt kan det også hende at det rett og slett er så intelligent skrevet at (selv ikke) jeg forstår språket og ironien i det hele.

Goethe sa en gang at ironi er det lile saltkornet som gjør det som serveres spiselig.

Spiselig er derfor et godt stikkord i denne sammenheng. For smaken, ja – den vil forbli subjektiv for den gemene hop også i fremtiden. Allikevel, det betyr ikke at vi ikke selv er ansvarlig for hva vi formidler og hvordan vi formidler det. Formidler vi noe som overskrider grensene for smakløshet, så vi tåle reaksjoner. Mer enn én gang har jeg vært vitne til at slike motreaksjoner mottas med forakt, og med å avskrive menneskelige reaksjoner de ikke liker med snusfornuft eller grove beskyldninger mot den som utfordrer deres sannhet. Det er også min erfaring at dette ofte gjøres av de samme personene som selv ber om respekt for sine livsvalg, synspunkter og som ofte fremstår som usedvanlig åpne og utleverende om sitt eget privatliv.

Det finnes ingen lov mot idioti – ei heller mot uvitenhet. Jeg kan dog ikke fri meg fra å stille spørsmål ved om enkelte regelrett burde bli beskyttet mot seg selv. I små øyeblikk tenker jeg at de (få) det gjelder, bør ha begrenset tilgang til å formidle seg i enkelte nettsamfunn. Utopi selvsagt, men i øyeblikket det tenkes, er det et oppriktig ønske om at de som trenger det, får den nødvendige beskyttelsen de trenger mot å blamere seg selv eller andre.

I forlengelsen av disse spørsmålene, dukker det opp flere spørsmål enn svar.

For:

- Hvem skal i så fall ha ansvaret for å bestemme når man skal gripe inn?

- Hvor skal grensene gå?

- Vil eventuelle begrensninger svekke ytringsfriheten som en demokratisk rettighet?

- Vil det bli det samme som å si at ikke alle burde ha stemmerett?

- Er samfunnsgevinsten større ved at åpenheten får fritt spillerom, og at prisen er at noen driter seg ut, blamerer seg og tar med seg uskyldige i dragsuget?

Hvem har ansvaret når ytringsfriheten i sin mest ekstreme form, fører til manglende egenomsorg og utleverende påstander om andre?

Jeg påberoper meg på ingen måte å eie fasiten på disse spørsmålene. Personlig tror jeg heller ikke at det er riktig at noen gis myndighet til å bestemme svarene.

Derimot må noen tørre å mene noe. Noen må forholde seg aktivt til dem som stadig lever utsatt i forhold til å blamere seg selv eller andre offentlig. Jeg ser det daglig og er ikke upåvirket.

Påvirkes jeg fordi jeg ikke tåler den påtrengende åpenheten som provoserer og utfordrer meg, når det er snakk om temaer som barn, vold, sex og incest?

Eller er det fordi jeg ikke liker meg selv når jeg leser det jeg innerst inne oppfatter som et rop om hjelp – og fordi jeg som ellers i livet har lav terskel for å gripe inn, bry meg om og holde rundt, lar være  i – ytringsfrihetens navn?

La meg først nevne det, jeg er en stor tilhenger av de siste årenes demokratisering av informasjon. En utvikling som i all hovedsak er å oppfatte som positiv. Selv er jeg blant dem som svært aktivt benytter meg av den ufiltrerte tilgangen det åpner for, hva informasjon gjennom media angår. Jeg skriver om temaer som opptar meg. Jeg deler av egne erfaringer og jeg oppsøker aktivt nettsteder som kan tilfredstille min bunnløse nysgjerrighet på kreti og pleti.

På min vei gjennom informasjonsveldet og mulighetene det åpenbarer for det enkelte individ til å formidle seg, så hender det – ikke så ofte heldigvis, at jeg blir både oppbrakt og forbannet. Men, jeg blir også bekymret. Vi er gitt retten til fritt å formidle oss innen for gjeldende lovverk.  Det er dog ikke ensbetydende med at vi alle innehar den nødvendige kompetansen man trenger for å forvalte denne rettigheten på en god og forsvarlig måte.

Som følge av min nitidige nysgjerrighet, ferdes jeg  i flere sosiale nettsamfunn. Fra tid til annen dumper jeg derfor borti innlegg jeg ikke kan unngå å engasjere meg i. Innleggene omtaler ikke nødvendigvis temaer jeg personlig er opptatt av. Jeg stopper opp fordi jeg fascineres av måten de formidles på, menneskene bak innleggene og ikke minst responsen de utløser.

Stadig oftere dveler jeg ved blogger og innlegg som kommer i konflikt med den forkjemperen for ytringsfrihet som tross alt bor i meg. Dette gjelder spesielt i innlegg hvor personen som publiserer åpenbart (eller subtilt) og  grenseløst utleverer seg selv eller en uskyldig 3.part. Jeg dveler også når innleggene inneholder bagatellisering og/eller latterliggjøring av temaer mange opplever som alvorlige, og attpåtil skjuler seg bak at det hele er ironisk ment. Jeg velger å tro at det er uvitenhet som er drivkraften bak slike innspill. Selvsagt kan det også hende at det rett og slett er så intelligent skrevet at jeg ikke forstår språket og ironien i det hele. Ironi er en kunstform. Det krever sin mann eller kvinne å beherske denne intelligente formen for humor. Spesielt når det gjelder sårbare temaer som selvmord, seksuelt misbruk og seksuell legning. Goethe oppsumerer poenget mitt: “Ironi er det lille saltkornet som gjør det som serveres spiselig.”

Spiselig er derfor et godt stikkord i denne sammenheng. For smaken, ja – den vil forbli subjektiv for den gemene hop også i fremtiden. Allikevel, det betyr ikke at vi ikke selv er ansvarlig for hva vi formidler og hvordan vi formidler det. Formidler vi noe som overskrider grensene for smakløshet, så man tåle reaksjoner. Mer enn én gang har jeg vært vitne til at slike reaksjoner mottas med forakt og med å avskrive menneskelige reaksjoner de ikke liker med snusfornuft. For så å velge og slette kommentarene som ikke passer inn. Det er også min erfaring at dette ofte gjøres av de samme personene som selv ber om respekt for sine livsvalg, synspunkter og som ofte fremstår som usedvanlig åpne og utleverende om sitt eget privatliv.

Det finnes ingen lov mot idioti – ei heller mot uvitenhet. Jeg kan dog ikke fri meg fra å stille spørsmål ved om enkelte regelrett burde bli beskyttet mot seg selv. I enkelte øyeblikk tenker jeg at de (få) det gjelder, bør ha begrenset tilgang til å formidle seg i enkelte nettsamfunn.

I forlengelsen av disse spørsmålene, dukker det opp flere spørsmål enn svar.

For: Hvem skal i så fall ha ansvaret for å bestemme når man skal gripe inn? Hvor skal grensene gå? Vil eventuelle begrensninger svekke ytringsfriheten som en demokratisk rettighet? Vil det bli det samme som å si at ikke alle burde ha stemmerett?  Er samfunnsgevinsten større ved at åpenheten får fritt spillerom, og prisen er at noen driter seg ut og tar med noen få uskyldige i dragsuget?

Hvem har ansvaret når ytringsfriheten i sin mest ekstreme form, fører til manglende egenomsorg og utleverende påstander om andre?

Jeg påberoper meg ikke å eie fasiten på disse spørsmålene. Jeg tror heller ikke det er riktig at noen gis myndighet til å bestemme svarene. Derimot må noen tørre å mene noe. Noen må forholde seg aktivt til dem som i sin uvitenhet om konsekvensene, stadig lever utsatt i forhold til å blamere seg selv eller andre offentlig.

“Fornuften er en sjælden vare
enhver, som ejer den, bør spare” (Piet Hein)

I Sverige kan polisen hindra 500 antirasister från att demonstrera utan att det väcker några som helst reaktioner i etablerad media. Ett krossat skyltfönster hade väckt mer indignation. Frilansjournalisten Ülkü Holago är den enda i medievärlden som protesterat genom att JO-anmäla händelsen i Salem när 500 personer på olika sätt blev hindrade att utföra sin demokratiska rättighet att demonstrera. Polisen kroppsvisiterade, fotograferade, ljög om händelsen och forslade sedan in alla på plats på ett pendeltåg bort från deras tillståndsgivna demonstration.

Så förvrängd har vår så kallade demokrati blivit att vi går med på att nazister får demonstrera till priset att antirasister inte får demonstrera. Så blint litar vi på våra poliser att vi accepterar antidemokratiska metoder från dem. Så besatta av ägande är borgerliga ledarskribenter att de gärna ser urholkning av demokratin om det kan hindra förstörandet av egendom. Precis tvärtom resonerar människor i Grekland:

”Majoriteten är missnöjd med ekonomin, med arbetslösheten, med kvaliteten på demokratin och med poliskåren i landet. Dessutom är det i princip ingen skillnad mellan de två största partierna. Vi vill inte ha mer våld men kanske är det här ett litet steg i rätt riktning. Ett steg mot sann demokrati, säger Labros Gerakakis till Dagens Nyheter.

Gatorna i Grekland brinner. Det är maskerade stenkastare som har riktat uppmärksamheten mot högerregeringen i Grekland och mot det brutala sätt som polisen och myndigheter agerar. Bakom dessa står stora delar av samhället. Idag var hälften av landets arbetare och tjänstemän ute i generalstrejk. Tycka vad en vill om våld mot egendom, men i ett kapitalistiskt system är det tydligen bara det som får folk att reagera.

I Sverige råder tystnad trots ökade varsel, en arbetslöshet som kommer att öka med 48 procent nästa år! Borgerliga politiker går ut och erkänner att de hade fel. Det är ett skitår, erkänner de. Men mer bryr de sig inte. Hand i hand med den segregation som borgarna ökar går rasismens vindar genom Sverige. (var är förresten de borgerliga “antirasisterna” när nazisterna marcherar i Stockholm?) Och i detta läge blev som sagt 500 demonstranter förhindrade att uttrycka sina åsikter av polisen. Ülkü Holago fick dessutom ett citat borttaget på sin egen tidning SvD. Bloggaren Andrea Doria menar att det knappast är tillfällighet att de etablerade media ändrar berättelser så att de passar polisens tycke.

Mot detta står en lamslagen vänster som inte bara samlats under budgettak utan också tanketak: visionerna om en förbättrad demokrati har paus.

Det är inte kul att Greklands gator brinner, men vad vi verkligen borde oroa oss för är tystnaden i Sverige.

Läs mer i Journalisten.

DN skriver i flera andra artiklar också

Fler som skriver om Grekland: Biology & Politics Trotten, Annarkia, Svensson, Kildén & Åsman, Svensson och Röda Malmö Svensson igen.

och om polisens agerande i Salem: Mullvaden, Svensson, Redundans,  Andrea Doria och jag själv.

Läs även andra bloggares åsikter om salem, grekland, kravaller, Ülkü Holago, Svenska Dagbladet, borgerliga ledarskribenter, demonstranter, demokrati

Uppdaterad

Idag skrev Åsa Linderborg på Aftonbladet Kultur om Sveket mot demokratin, och Svensson mer om Grekland.

Her på Blindern er globalisering et av de store fyordene. Det er troen på at verden stadig blir værre og mer urettferdig som råder – vi lever jo tross alt i globaliseringens tidsalder. Finanskrisen er den endelige dommen, som har ryddet banen for en ny verdensorden.

De som blir nedfor av mindre anbefales å lese Vox populis oppsummering av noen ting som er blitt bedre i verden. Mange av lyspunktene er en konsekvens av demokratiets utbredelse: Ifølge Freedom House* har verden 121 demokratier i 2008. Det er ca. dobbelt så mange som i 1989, og tre ganger flere enn rett etter 2. verdenskrig (Boix:2006). Kanskje kommer vår tidsalder til å bli husket som demokratiets tidsalder? Det er lov å håpe.
Hvorfor er demokrati bra?
Amartya Sen mener demokrati er en universell verdi. Ikke fordi absolutt alle ønsker demokrati, men fordi alle vil dra nytte av det. Sen presenterer tre hovedargumenter:
- Demokratiets iboende kvalitet: Politisk frihet er verdifullt for mennesket i seg selv. Å bli nektet politisk deltagelse er en stor berøvelse.
- Demokratiets instrumentelle kvalitet: Styresmaktene er ansvarlige overfor folket. Takket være politiske og sivile rettigheter kommer også de svake til orde. Derfor opplever f.eks aldri demokratier med fri presse hungersnød.
- Demokratiets konstruktive kvalitet: Gjennom fri informasjonsflyt og offentlig diskurs blir samfunnet bedre. Bare slik kan de ulike behovene i samfunnet bli belyst.
Hvorfor blir et samfunn demokratisk?
Hvis vi er enige i at demokrati har universell verdi forklarer det også hvorfor det er blitt så populært. Men det finnes jo fortsatt et utall autoritære regimer på kloden vår. Hvorfor blir noen land demokratiske og andre ikke? Det er vanlig å peke på den sterke sammenhengen mellom økonomisk velstand og demokrati. Jo rikere et land er – jo større er muligheten for at det blir demokratisk. Det finnes imidlertid mange eksempler på rike land som er autoritære – eller motsatt – fattige demokratier.
Hvordan kan det ha seg?
Militære regimer gir fra seg makten mye lettere enn ettpartistater. Militæret har ikke så mye å tape – de kommer til å være en maktfaktor også i demokratiet. Karismatiske diktatorer har ofte et godt grep om makten frem til de dør, noe som gjerne tar en stund (de har fordømt bra fastleger, diktatorene). Ettpartistater er det imidlertid svært vanskelig å få has på. Fra 1946 til i dag har militærregimer, karismatiske diktatorregimer og ettpartisystemer i gjennomsnitt overlevd henholdsvis 9, 15 og 23 år. (Geddes:1999).
It’s the oil, stupid!
Carles Boix mener det er den ulike ressursfordelingen innad i et regime som avgjør. Dersom landets elite kontrollerer store verdier i form av naturressurser, vil den gjøre alt for å klynge seg til makten. Dersom de rike sitter på verdier som lettere kan flyttes til utlandet, er de mer åpne for demokratisering. Boix illustrerer poenget ved å peke på overgangen til demokrati i Sør-Afrika. Der var det den hvite minoriteten av Afrikaan-farmere som kjempet mot prosessen – ikke den engelsktalene finansielle og industrielle eliten. De kunne flytte verdiene sine til utlandet, og gjorde det.

Dermed blir det lettere å forstå hvorfor så mange styrtrike oljestater forblir autoritære. Og med i dragsuget går en konvensjonell teori: At det er kultur eller religion som bestemmer hvorvidt et land er demokratisk eller ei. Islam får jo gjerne skylden for at Midtøsten forblir udemokratisk – det er vel en vedtatt sannhet her hjemme. Svært mange av verdens muslimer lever imidlertid i demokratiske regimer – India, Indonesia og Tyrkia. Kanskje er ikke Islam årsaken , men snarere et praktisk middel for eliter som klamrer seg til verdiene sine?

Da blir det heller ikke så umoralsk og etnosentrisk å håpe at demokratiets tidsalder ikke er over riktig ennå.

* Freedom House bruker riktignok en litt inkluderende definisjon: Valgdemokrati. Den skiller seg fra “liberalt demokrati”, som legger større vekt på rettigheter i det sivile liv. Demokratiseringstendensen er uansett helt tydelig.

Det visar sig att lågkonjukturer orsakade av torka kan vara en viktig förklaring till den demokratiseringsprocess som Afrika genomgått under den senaste 20-års perioden. Resultaten stämmer överens med teorier som visar att det är billigare att störta auktoritära regimer när ekonomin är på dekis.

De empiriska evidensen gör alltså att man kan tvivla på Naomi Kleins tes att ekonomiska kriser skapar utrymme för en chockterapi som folket inte önskar. Om nu inte demokratisering på något sätt skulle vara mot folkviljan.

En annan slutsats är att man mitt i den ryska oljeboomen knappast kan vänta sig en demokratisk revolution hos grannen i öster.

Författaren och fotografen Mia Gröndahl talade i fredagens Obs i P1 om hur det medlemmar ur det muslimska brödraskapet har tagit sig an bloggen som kommunikationsverktyg inom rörelsen. Hon menar att detta har skapat en viss demokratisering. Det är framförallt de unga anhängarna som använder bloggen, där kan deras argument och kritik bemötas. Gröndahl hänvisar till en källa på Arab Media & Society som menar att brödraskapet gått från att vara slutet och ickedemokratiskt till en modern politisk rörelse där många röster kommer till tals.

Denna potential till dialog ska inte underskattas i något sammanhang. De organisatoriska och hierarkiska förändringar som denna rörelse tillsynes genomgått visar på bloggen som ett användbart redskap för förändring. Nya element och kommunikationsformer skapar nya interaktionsmönster. Samtidigt är det knappast så att det skett några ideologiska förändringar inom rörelsen, utan snarare handlar det om förkortade kommunikationsvägar och att bryta ner geografiska och hierarkiska hinder.

Det finnes mange gode argumenter for å bruke blogg som verktøy blant dagens lærerstudenter. Muligheten for skriftlig refleksjon over yrkes- og utdanningsvalg stikker seg frem, men kanskje vel så viktig er det å orientere morgendagens lærere om mulighetene som eksisterer allerede i dag, spesielt med henblikk på hva barn og ungdom har av tilbud for å eksponere seg selv som innholdsprodusenter – et paradigmeskifte fra tidligere, hvor “vanlige” folk kun ble sett på som forbrukere av innhold. Det har på mange måter foregått en demokratisering av Internett, og det er lett å se at tradisjonelle medier som for eksempel TV har tatt etter denne trenden. Programmer som lar seerne bestemme innholdet, for eksempel NRKs Jukebox-program, er en måte å invitere brukerne til å bestemme. En annen måte kan man se ved å skru på Fabrikken, et program som viser film barn og ungdom har laget og sendt inn.