Vinteren er kommet til Danmark, og det betyder som så mange gange før på denne årstid en masse regn og blæst. I den forbindelse har jeg surfet rundt for at finde et billigt ekstra sæt regntøj jeg kunne have liggende i bilen til min poder. Et ekstra sæt regntøj skal ikke være for dyrt, med til gengæld skal det naturligvis være vand og vindtæt, slidstærkt og behageligt at løbe rundt og lege i.

Jeg har indkøbt regntøj til børn fra CBN teknik. For små 180 kr,. havde jeg regntøjet dagen efter med posten. Og det vækkede opsigt, da det er i væsentligt bedre kvalitet end jeg forventede til den pris. Ind i mellem må jeg sande at pris og kvalitet ikke altid hænger sammen, til trods for at jeg til alle mine kunder jævnligt hævder at det gør…. men der findes vel ingen regel uden undtagelse.

Altså hermed en klar anbefaling til at købe regntøj til børn hos CBN teknik. De handler ellers mest med arbejdsbeklædning og des lige, men måske netop fordi regntøjet er lavet af samme leverandører som laver arbejdstøj, udmærker det sig ved at være yderst effektivt regntøj!

Etter å ha testa livet som barnehageassistent fekk eg i går endeleg prøva meg som lærarvikar. Og ein lett start er som sagt for pyser. I frå kvart på åtte til klokka to var eg innom 7 ulike klassar og var lærar i gym og engelsk. Eg sprang rundt med ein puls på 300 og prøvde å få med meg rett lærebøker, vekeplanar og oppkopierte prøvar. Men sjølv om det mildt sagt var litt stress, spesielt når det var dobbelttimar med to ulike klassar i kvar time, so gjekk det faktisk ganske fint. Eg tykte det var stas og har ikkje vore inn på UiB sine sider for å finna alternative utdanningar.. Hurra!

Jeg hørte en dag en klog analytiker sige at skræmmekampagner simpelthen bare ikke virker. Lige meget om skræmmekampagnerne henvender sig til unge eller voksne.

Hun foreslog at man i stedet burde man lave omvendte kampagner der rent faktisk roser de som gør det rigtige.  Det giver rigtig meget mening. Hvis man nu får de unge til at synes at det er forfærdelig sejt at sige nej tak til at ryge  -  frem for at fortælle om alle de forfærdelige ting der sker hvis de starter….. det har altid og vil altid være sjovt at gøre det man ikke må!!! Det er menneskets natur!

Jeg var ude på et hjem for ældre forleden dag – et af de slags hjem som sandsynligvis er deres sidste stoppested…. Og her skal de gamle skrøbelige mennesker, som lige meget hvad ikke har lang tid igen, langt væk fra den offentlige bygning, og ud i kulden for at ryge de cigaretter de nu en gang er afhængige af. Ikke afhængige af i forhold til lyst men ganske enkelt helt og særdeles afhængig af nikotinen.

Der var dog sat udendørs askebæger op, men det var meget langt fra selve hjemmet. Hvorfor i alverden bliver der ikke taget en beslutning om rygekabiner på sådanne hjem? Hold så op Danmark!

Det er få kjensler som er so gode som når eit av favoritt-banda dine spelar ein av favoritt-songane dine og du kan sjå dei framfor deg. Det er med andre ord unødvendig å seia at eg var svært så lukkeleg i går kveld mellom halv ti og halv elleve. Eg kunne nesten alle songane og kikka lukkeleg opp då det dalte ned gule ballongar og fargerik konfetti. ( Ja, eg er enkel å gleda) Og då Chris (som me sjølvsagt er på førenamn med) streifa forbi meg med berre 1 meters mellomrom var konsertopplevinga komplett. Lukke, seier eg deg, lukke.

I forbindelse med et prosjekt vil jeg gjerne ha folkets dannede meninger om følgende:

Tenkt scenario:Verdensmediene går hardhendt og høylytt ut med følgende nyhet: En diger komet er på vei mot jorden, og vil treffe oss med stor kraft om 99 dager. Hele kloden kommer til å knuses. Ikke bare kanskje, det er helt sikkert. Opplysningen bekreftes av flere hundre forskere og eksperter.

Og så, det store spørsmålet:  Hvordan ville samfunnet se ut de siste 99 dagene?

Kommentarfeltet er herved åpnet.

Verden er pakket inn i plast. Moten endrer seg raskere enn vi rekker å konsumere den. Bruktfunn er det nye store – men ikke som erstatning, snarere som supplement. Tingene speiler oss, og vi speiler oss i dem. I så måte er vi mer forgjengelige enn noen gang. Gjenstandene raser forbi oss, gjennom oss, fortløpende og fôrer oss med nye karnevalsmasker i et tempo som vil gjøre en Thoreau-fan svimmel av schizofreni. Estetikken er utrydningstruet, for hva er vi egentlig vitne til i vår samtid? Jo, en forvitring av tingenes verdi, en likegyldighet til skjønnheten og stum blindhet overfor det varige.

Man kan kanskje umiddelbart undres over at jeg mener tingenes verdi stadig taper høyde, samtidig som vi vitterlig benytter oss av dem mer enn noensinne. Men det er jo såre enkelt: Vi velger ting som er skapt for å byttes ut etter kort tids bruk. Eller: Kanskje er det ikke et reelt valg, heller. Markedet er innrettet slik at det er ulønnsomt å produsere holdbare ting; omsetningen blir for liten. Vi bytter ut våre eiendeler fordi de er ødelagte, fordi vi ikke lenger har bruk for dem eller fordi det har kommet noe nytt og “bedre”.

Mitt inntrykk er at de fleste har sluttet å spare penger over lengre tid for å skaffe seg en konkret gjenstad som er ment å vare et menneskeliv. Man har ikke råd, eller man har ikke tid. I stedet blir man kredittkortkunde med et hjem fylt av korttenktheter, slikt som sponplatemøbler og klesplagg som kommer til å rakne i løpet av et års tid. Vi formaner våre barn: Ha respekt for tingene! Men er vi tilstrekkelig gode rollemodeller? Nei. Og ikke kan man legge skylden på fabrikkene og butikkene. De tilpasser seg jo våre preferanser og handlemønstre. Det krever et allment krafttak for å snu trenden.

Mediene har begynt å ta tak i tematikken gjennom ymse avisreportasjer og TV-serier. Samtidig er det kontemporære skjønnhetsidealet og vår samlede oppfatning av Nødvendighet sykelig og avhengighetsskapende. Vi lever i en tid av komplekse og tragiske selvmotsigelser. Hvis verden skal bli et bærekraftig sted må et paradigmeskifte få ordentlig fotfeste.

Som kjent går alt i sirkler. Verden anno 2009 er preget av skamløs dekadens. Før eller siden må en nøysomhetsbølge følge. En tanke: Kunsten nå til dags betraktes av mange som intetsigende, feig, kvalmende selvrefererende og regelrett unyttig. Men man ser ikke sin samtid i et nøtteskall før man har fått den på rikelig avstand. Kan kunsten gå foran som avantgardistisk superhelt? Kan kunsten personifisere kvalitet og varighet?

Før hadde man et annet forhold til tingene. De var gjerne kostbare, og man reparerte ting som gikk i stykker. Dette er knapt nok mulig idag: Gjenstandene er rett og slett av for dårlig kvalitet til å kunne repareres, dessuten er vi oppdratt til heller å kjøpe noe nytt. Det er jo et nær sagt komisk paradoks i en tid hvor vi har alle muligheter til å skape ting med en varighet tidligere generasjoner bare kunne fantasere om. Vi drukner i ting. Overfloden gjør oss blaserte og overmette.

Hva er det vi anser som pent? Et vanskelig spørsmål, i og med at enhver ny kolleksjon, enten det gjelder møbler eller klær, forkaster fjorårets modeller. Hvorfor lar vi oss avlede av dette? Burde man ikke mobilisere til et forsiktig opprør, ved helt enkelt å begrense konsumet og i stedet velge seg ut en håndfull varige varer (ordet “vare” er jo interessant i seg selv) som man kan bli glad i? Er det virkelig så pinlig materialistisk å være glad i tingene man omgir seg med? Jovisst, vi elsker gamle vitrineskap og smykker arvet etter farmor. Men å kjøpe slike ting? Det er for dyrt, og dessuten vanskelig å få tak i. Hva skal våre barnebarn arve etter oss? Sponplatemøbler fra Ikea?

Jeg har tenkt litt på dagens samfunn i den vestlige verden. Vi babler om frihet og individualisme. Men egentlig er vi ganske ufrie, og bundet både i form av økonomiske og sosiale krav. Man skal tjene penger for å betjene huslån og andre nødvendigheter, være frigjorte og selvstendige, gode foreldre, sunne, smarte, ta vare på samlivet og holde kontakten med vårt firesifrede nettverk. Problemet er at våre egne vyer har presset oss inn i et hjørne hvor dette blir umenneskelige krav. Vi forventer alt for mye av oss selv og det går ut over familien som har gått fra å være noe nær en hellig intitusjon til å bli en hemsko, en kilde til evig dårlig samvittighet og følelsen av udugelighet.

Slik vi lever i dag, er det umulig for de fleste par å fordele arbeidet mellom seg, slik at den ene tar ansvar for barn og hjem mens den andre har inntektsgivende arbeid (Dette er den heldige halvparten – den andre er skilt og har ikke annet valg enn å ta det fulle ansvaret selv). En slik ordning burde være et alternativ for dem som ønsker det, men dette er ikke tilfelle i dag. Tanken er muligens politisk ukorrekt akkurat nå, men i løpet av kort tid må folk ta innover seg at ideen om rolle- og ansvarsfordeling er rasjonell og god. En holdning som dette er dessuten langt ifra kvinnefiendtlig. Hvorvidt det er kvinnen eller mannen som eventuelt blir hjemme, får være opp til det enkelte par. Men med dagens prisnivå på boliger og alt annet, tvinges vi til å arbeide dobbelt: Både han og hun må ta sin del av husarbeid og annen jobb. Folk er slitne og stressede. Livet består av å tjene og bruke penger, og man gjør lite for å forhindre det.

Vi får fremdeles barn, om enn noe sent. Men de færreste har tid til å oppdra barna sine. Vi sender dem i barnehagen fra de fyller ett år. Klokken halv åtte om morgenen er de levert. Henter dem halv fem, spiser middag, ser barne-TV og leser godnatt-historie. Til sammen tilbringer vi kanskje fire timer i døgnet med våre egne barn. Er det ikke veldig sårt?

Nicholas Hope skriver i dagens Aften- posten at vi bør ønske en global økonomisk armageddon velkommen fordi den vil transformere verden fra et forbrukersamfunn til et brukersamfunn. Dersom økonomien skulle kollapse, vil det tvinge frem en ny og potensielt frelsende samfunnsstruktur hvor menneskeheten skifter fokus fra overdrevent forbruk til den aristoteliske, gylne middelvei.

Religionshistoriker Hanne N. Herland har fått mye kjeft den siste uken. “Hele vår kultur er i ferd med  forvitre”, sier hun til Adresseavisen. Samtiden preges av moralsk forfall. Alt er lov, ingen bryr seg. Men har vi godt av denne absolutte autonomi? Ideologiske fremtidsvyer og påfølgende sosiale reformer har ikke gjort verden særlig mye bedre. Herland er kvass og kanskje generaliserende, men hun har et viktig poeng når hun sier at “Feminismen fokuserer på likestilling, men det innebærer at kvinner og menn er like. Jeg liker ordet likeverd bedre, fordi det tar høyde for den genetiske forskjellen mellom oss.”.

Trendanalytikerne begynner så smått å våkne, og innser at det gode liv på landet med hus og hage, romslig men nøysom økonomi og ikke minst lykkelige og naturlig sunne mennesker er i ferd med å bli en utopi som noen få faktisk oppnår – ved å gi avkall på noen av våre urbane, utslitte liksomgoder. Blir det snart trendy å bo på landet, milevis fra kafeene, med uthvilt partner, hus og hage, rikelig med fritid og to, tre unger som får være hjemme iallfall de første tre årene av sitt liv? Jeg håper det.

Tvil aldri på at en liten gruppe bevisste mennesker kan forandre verden, de er de eneste som har gjort det. (Margaret Mead)

Husker du svenske Fucking Åmål fra 1999? Filmen malte et dystert bilde av den økonomiske og sosiale situasjonen i en typisk svensk småkommune. Norske Næroset kunne fint tåle en sammenlikning med sitt synkende innbyggertall og en utrydningstruet barneskole. Den lille bygda i Fagernes skolekrets kjempet febrilsk for å overleve. De fleste ville ristet oppgitt på hodet og beklaget seg over situasjonen, men noen tok den betente saken i egne hender og snudde den på hodet. Det kom det ti arbeidsplasser og en folkeopplyningspris ut av. 

Det gjelder å sette ting på hodet. Fucking kan snus til Lucky, og en bygd kan være så mye mer enn en bygd. Nærosingene gikk like gjerne sammen og erklærte seg selvstendig stat: Fristaten Lucky Næroset. De bestemte seg for å tro på at de kunne forandre sin situasjon til det bedre ved å se muligheter der andre ser håpløshet, ved aldri å gi opp håpet om å kunne gjøre gråstein til gull. Filosofien og konseptet har utviklet seg til å bli en ressurs for mennesker utenfor bygdas og landets grenser. LN har egen regjering som velges inn årlig gjennom NærosetTinget. Fristaten har for eksempel et eget ”Eksplosjon, eiendom og raritetsdepartement” kyndig ledet av fyrminister Ole Johan Nybakken.

De modige hedmarkingene arbeider etter Det Lucky Vei-metoden: Seriøse problemstillinger drøftes i lyset av de fire komponentene humor, fantasi, galskap og mot. Begeistring og entusiasme har den fordelen at det åpner mange flere dører enn tørre argumenter. Da det skulle fraktes masse til byggingen av en ny handicapvei på Næroset, så Norsk Trillebårfestival dagens lys. Alternativet ville være dugnad.

Hjernen bak LN-filosofien er Hans Christian Medlien. I årevis var han fantasiminister i den lille regjeringen, men for tiden leder han det travle Verdensdepartementet. Medlien hadde som ung gutt en idé om et tårn som skulle romme alle verdens utenkte tanker, et tårn som skulle inspirere den som gikk inn i det å tenke lengre, høyere, dypere. I dag eksisterer dette fireetasjers byggverket i fysisk forstand, basert på den gamle, fargerike tegningen: De Utenkte Tankers Tårn rager over tretoppene inne i skogen et sted i Ringsaker. Herfra utvikles og gjennomføres uortodokse prosjekter, og lokalene fungerer i det daglige som konferansesenter.

Man må tørre å tenke lengre. Filleriste en umulighet. Banke løs på en usannsynlighet. Det er slik man i følge Medlien får fatt på de virkelig gode ideene. Hvordan skulle ellers en helt ordinær, kjedelig norsk bygd kunne satse på turisme? Ved hjelp av Det Lucky Vei har blant annet Lucky Næroset UnAirport sett dagens lys; verdens første og eneste underjordiske flyplass.

Det er mange gode grunner til å legge sin neste norgesferie til Næroset, for eksempel Den jordiske freds plass, med Stubbestusseanlegg og Hengekøyeskog. Det finnes ikke mange steder hvor man kan sette seg godt til rette, trekke frisk luft ned i lungene og stirre utover et hogstfelt uten å forlate kontoret. Eller hva med en omvisning i Lykketrøll Parken eller på Norsk Juletremuseum? Fra Lucky Opplevelser tilbys også organiserte aktiviteter som konglegolfing, maurlytting og gråsteinkosing. Ganske nylig ble Lucky MadLab etablert, og her produseres det helt meningsløse ting. Hvis det dukker opp ideer som kan være salgbare, skrinlegges de med en gang. Blant produktene finner vi den populære ”Lag din egen planke”.

På det mer nevenyttige planet tilbys foredrag, konferanser og annen form for faglig oppbygging og inspirasjon gjennom vekkelses(!)bedriften U8 som jobber hånd i hånd med frivillighetsarbeidet i Lucky Næroset. Tilbudene knytter seg opp mot innovasjon, omstilling, kreativitet, gründervirksomhet og forbedring av arbeidsmiljø.

I Kampung Raja, Malaysia, henger det et skilt med inskripsjonen ”Tapak Untuk Dijual”, samt tallet 9910. Tallet angir antall kilometers avstand fra Næroset, og teksten kan oversettes med ”tomter til salgs”. Dette er ett av førtitre skilt verden over som peker mot ”Fantasiens fristed” Næroset. Ambisjonen er hundre skilt, hvor alle verdensdeler er representert. Skiltaksjonen er igangsatt for å vise at vi alle bor i sentrum, og verden har ingen begrensinger bortsett fra dem man skaper selv. Ønsker du å ta med deg et skilt neste gang du er ute og reiser, kan du kontakte verdensdepartementet gjennom LNs hjemmeside.

Den 6. april 2005 ble en merkedag for mange mennesker. Da åpnet Lucky School, en grunnskole med to hundre elever og tre lærere i landsbyen Mabayo i Sierra Leone, verdens fattigste land. Skolen ble bygget ved hjelp av innsamlede midler fra private og næringslivet, primært fra mjøsområdet. Prosjektet drives i samarbeid med Plan Norge. For dette arbeidet mottok LN Folkeopplysningsprisen i 2005.

Dette sa fantasiminister Medlien under utdelingen av prisen: Lucky School ble først og fremst bygget fordi vi ville hjelpe et annet lokalsamfunn som ikke har en skole i det hele tatt, og der bidra til utdannelse, håp og virkeliggjøring av drømmer. Men også for å sette søkelyset på hva vi selv, i verdens rikeste samfunn, har mistet på veien; mellommenneskelighet, arbeidsomhet, nøysomhet og sann glede.

Midt i alt det som kan oppfattes som fjas, har LN en seriøs kjerne, og arbeidet rettes virkelig mot noe betydningsfullt. Humoren åpnet mange dører og er blitt et viktig redskap for å nå fram med budskapet om resultater gjennom optimistisk innovasjon. Basert på Det Lucky Vei-metoden kan hvert eneste lille lokalsamfunn inspireres til å skape sin egen fristat.

Så, hvordan gikk det med skolen? Joda, i 2008 ble det endelig vedtatt at skolen skal bevares – den skal til og med totalrenoveres!

Les mer om Lucky Næroset her .

Det er juni, alle eksamenane er unnagjort og internett vert kutta i morgon. Det er difor på tide å gå gjennom året og tenkja litt over alt som eg kjem til å sakna når gleda over å vera tilbake i Noreg har gitt seg litt.

- Memoranda – verda sin mest fantastiske kafé og bokhandel
- Marknaden på fredagar og på søndagar
- Béabar
- Bébar – mannen
- Vinyl – dama
- Lunsj på Vinyl
- Mme Jourdan – den koslegaste huseigaren ein kan ynskja seg
- Klassen min
- Lærarane mine
- Mme Jourdans angels
- Bakeriet – som kom seg kraftig etter at me oppdaga makronane deira
- Bakeri – dama

Eg ser her at det meste eg kjem til å sakna går på mat og drikke og godt lag. Men er det ikkje det som gjer ein litt lukkelegare i livet då?

Det vert ikkje lenger noko blogg om korleis det er å læra seg fransk i Frankrike. Den nye epoken er ; korleis guida turistar rundt med den fransken du trur du har lært i Frankrike, ført vidare av; korleis går det når eg må tilbake til dei studia eg eigentleg går på?
Føl med! Det vert garantert kvardagsleg og meir eller mindre spanande!

….i alle fall ikkje utan musikk. Eg seier berre ein stor takk til mi eiga komponerte joggeliste og ymse Rammstein – album for at eg klarte å gjennomføra halv – maratonen i Paris tidlegare i vår. For ja, det er rett og slett umogleg å jogga utan musikk. Musikken driv meg framover og får meg til å springa lett til takta.. Ein må då ha dei riktige songane på iPoden. Det nyttar ikkje med Billie Holiday når beina ikkje lenger vil gå framover av seg sjølv. Difor er det ekstra viktig at når du er litt sliten og eigentleg ikkje vil meir, så kjem det ein song med raske rytmar på. Det var akkurat det eg håpa på då eg i dag tenkte at no er det på tide med noko bra, elles så må eg nok gå litt. Eg tenkte at ”Resistansen” med Kaizers Orchestra hadde eigentleg vore perfekt. Eg hadde ikkje før fått tenkt tanken ferdig før den tilfeldig – song – innstilte – iPoden min byrja med ” Det finst ei trapp som går ner til en kjeller…” Å, som eg elskar det når verda er med meg!

For oss som har fyrste vår eksamen om 4 dagar og siste om 10 dagar ser dagane slik ut: Ein startar med to timars nedskriving av sitat frå boka ein skal skriva om på litteratureksamen, før ein slentrar innom fransk historie frå 1610 til 1799. Deretter er det mat – handling på programmet slik at ein kan bura seg inne den neste veka. For så å avslutta dagen med adjektiv og pronomen til grammatikkeksamen. Når klokka er 9 er det endeleg på tide med litt avveksling i form av bloggskriving og bladlesing. Sjølvsagt kunne situasjonen vore annleis. Eg kunne ha konsentrert meg om eit fag per dag. Men det hadde berre vore mogleg om det var nett litt lenger til fyrste eksamen. For nokon har prioritert å ha besøk frå Noreg den siste veka og då vert det litt hektisk dei siste dagane. Men eg klagar ikkje eg.. Situasjonen er heilt sjølvforskyldt, og eg har dessutan hatt nokre heilt fantastiske dagar fri! (sjølv om eg må innrømma at angsten meldt seg litt, slik som den alltid gjer)

På studiet mitt er me så heldige at me får rasa rundt med buss i delar av Frankrike for å verta kjent med landet i tillegg til språket. Dette har ført til at eg den siste tida har byrja å drøyma om mine pensjonistdagar i Frankrike. Eg ser for meg megsjølv i huset til Jaques Prévert, ein fransk diktar, med hagen til Claude Monet (som sjølvsagt vert stella av andre enn meg) i ein slik kosleg liten fransk kystlandsby som eg sykla forbi i helga. Her vil eg tilbringa mine eldre dagar i ein god gyngestol enten inne i den fine arbeidstova eller ute i hagen, mens eg les alle bøkene eg har tenkt på at eg skal lesa heile livet. Eg kan ikkje sjå for meg noko anna enn at det vert fantastisk.

Sidan eg ikkje akkurat er så flink til å legga ut bilete av meg sjølv og mine gjeremål så nyttar eg anledninga til å legga ut to linkar der de kan sjå at eg framleis lever i beste velgåande:)

Den fyrste er frå det studiet eg går på, i tilfelle de framleis trur at eg berre reiste til Frankrike for å eta ost og drikka vin.

Og den andre er eit av dei mest fantastiske bileta som nokon gong er tekne.
( og det var før eg tok på meg drikkebeltet og verkeleg gjekk inn for 80 –tals stilen)