Jeg vil også ha min egen daimon. Et dyr som er den fysiske manifestasjonen av mitt eget sinn, slik at jeg alltid har en følgesvenn. Jeg vil ikke ha et voksent menneskes daimon, alltid med likedan form, men et barns, som stadig skifter skikkelse. Den kan være mus eller røyskatt, fugl eller tiger, alt etter hvordan jeg føler meg, hva jeg trenger, og hvor mye jeg våger.

I filmen The Golden Compass, basert på Philip Pullmans bøker, møter vi mennesker som likner på oss, men i en parallell verden. Vi får vite at ulike verdener har ulike særtrekk. Hos oss er sjelen inne i kroppen, andre steder går den ved siden av kroppen i form av et dyr. I kompassets verden finnes også andre skapninger. Heksene trenger ikke ha sjelen sin nær, men kan slippe den løs over store avstander. Isbjørner har ingen daimon, men et skjold fullt av kraft som hjelper dem å slåss. Men én ting har alle felles: De trenger kontakt med sin egen essens. Tar du fra isbjørnen skjoldet, eller mennesket sin daimon, blir det ikke annet igjen enn et tomt og viljeløst skall.

Så er det dette kompasset, som skal vise vei i en farlig og kaotisk verden. Det handler selvfølgelig ikke om geografi, men om mening. Kompasset kan bare leses av en eneste person, med spesielle egenskaper. Det er frelsertemaet igjen, varslet i mytene og hyllet i religionen, hvor et etterlengtet barn, født i Betlehem eller skjult i matrisen, blir gjemt for fienden lenge nok til å rekke å vokse opp, men når vi kommer inn i historien er gjemmestedet avslørt og kampen kan begynne. Frelseren er enten entydig god, eller også sentrum for kampen mellom det gode og onde. Det kan finnes en god og en ond forelder, slik at kraften er sterk, men også potensialet for fristelse og destruktivitet. Jeg skal ikke røpe hvilken versjon vi møter her, bare nevne at tankegodset også har sterke innslag av østlig filosofi.

«You must not grasp for the answer. Hold the question in your mind, careful as if it were a living thing.»

For å finne sannheten må du ikke gripe hardt etter svaret. La spørsmålet hvile forsiktig i sinnet, som om du hadde en levende skapning i hånda. Lukk øynene mens kompasset snurrer, vent og la bildene komme til deg. Bare slik kan du finne det virkelige svaret, som ligger under overflatene.

Jeg så Det gylne kompasset under festpremieren i Colosseum kino. Det var hekserøyk og snømaskiner, en utstoppet isbjørn og uniformerte vakter med hver sin doberman pincher-daimon. Det blir sikkert mindre virak på kinoen i ditt nabolag, men løp og se filmen likevel. Den er magisk!

Noen ganger blir verden for påtrengende, og jeg trenger mørket. Da kryper jeg ned i senga og drar dyna over hodet, mens jeg hvisker med meg selv. Eller er det meg selv? Kanskje har jeg alt min egen daimon.