Langt fra noe litterært mesterverk, men Skuret klarte likevel å begeistre flertallet i Apostrofen.

Hyllet, lovpriset og slaktet. Kristenboka “Skuret” ble enten elsket eller hatet av Apostrofens medlemmer.

Aktuell bok: Skuret av William Paul Young

Tid: Torsdag 16. april

Sted: Øyvind

Til stede: Øyvind, Jarle, Gustav, Rolf

Neste bok: “Beretningen om et varslet mord” av Gabriel Garcia Marquez

Neste møte: Rolf, fredag 22. mai klokka 20.00 (NB! Merk tiden)

Karakterer på Skuret:

Jarle – 10

Gustav – 9

Rolf – 9

Kydland – 9 (Ikke til stede)

Øyvind – 2

Snitt: 7,8

Skuret viste seg å bli en av de største suksessene i Apostrofens historie. Medlemmene ga boka nærmest unison hyllest. Det eneste unntaket var Øyvind, som ga romanen tidenes slakt.

Øyvind påpekte at “Skuret” var et litterært lavmål. Språket er enkelt og platt, og klisjeene faller tett som hagl. Han irriterte seg også over enkelte selvmotsigelser, som ikke virket særlig gjennomtenkte av de tre forfatterne (To venner av Young har skrevet om det opprinnelige manuset, og resultatet har blitt Skuret).

De store litterære svakhetene gjorde at Øyvind ikke fikk noe utbytte av boka. Til tider var den bare irriterende å lese. Han påpekte likevel at romanen tok seg opp da hovedpersonen kom til skuret. Fra da av viser forfatteren (forfatterne?) at han har noe på hjertet. Men for Øyvinds del var for sent. Han ble heller ikke særlig engasjert av budskapet til Young.

Øyvind mente også at dette var en bok som bare kristne ville ha utbytte av. For mennesker uten tro, ville den være mer ellen mindre meningsløs. Det finnes mye god litteratur som får agnostikere og ateister til å tenke og filosofere over en høyere mening med livet. “Skuret “er ikke en slik bok, mente han.

Øyvind var imidlertid helt alene om å slakte boka. Man skulle tro han hadde lest en helt annen bok enn resten av Apostrofen.

Gustav sa at han ikke la merke til eventuelle litterære svakheter. Boka hadde en så god drive og var spennende hele veien, og han ble grepet av handlingen. Han hadde ingen problemer med å engasjere seg i og føle med hovedpersonen og hans sorg.

Jarle var den som hadde solgt inn “Skuret” for Apostrofen. Han lanserte den på forrige møte som “den nye Veien”. For sin del skulle det bli en underdrivelse. Jarle slo til med en 10-er og mente at dette var en bok som kunne forandre livet hans. “Skuret” fikk han til å tenke på måter han ikke hadde tenkt før.

Han måtte til tider stoppe opp og tenke: Hva er det jeg har lest nå? Budskapet var så massivt, og det kom nye tanker hele tida. Han var klar på at han måtte lese boka en gang til for å kunne få meg seg og reflektere over alt.

Lovprisingen til tross; han så poenget til Øyvind. Jarle var enig i at språket er begrenset. “Middels krimsjargong”, var ordene han brukte. Han så også at boka ikke tok av før hovedpersonen kom til skuret. Dette gjorde likevel ingenting. Når hovedpersonen først møter treenigheten, kommer boka opp til så store høyder at 10-eren er udiskutabel.

Rolf uttalte at han var i stor tvil om hvilken karakter han skulle gi “Skuret”. Personlig hadde han stort utbytte av boka. Spørsmålet var om dette var rett forum for en slik roman. Dette var trolig en bok som ville passet perfekt som forberedelse til en bibelgruppe eller huskirke. Til en bokklubb var den derimot ikke ideell. Rolf var klar på at en leser som ikke har noe gudsbilde, sannsynligvis vil få svært lite igjen av å lese boka.

Øyvind støttet Rolf fullt ut i analysen. Jarle sa seg også enig i at boka nok ikke er så aktuell for lesere uten tro.

Rolf så også de litterære svakhetene, men ga boka 9-er på grunn av sin personlige leseopplevelse.

Bokas teologiske budskap ble også diskutert. Øyvind hadde med seg en analyse av en dansk professor i teologi. Denne var svært kritisk til “Skuret” og nektet å kalle den en kristen bok. Han mente det snarere var snakk om new age. Teologen mente at Young flere steder ikke har dekning i Bibelen, og han lanserte elleve problematiske punkter hvor han hevder “Skuret” sier det motsatte av Bibelen.

Punktene ble tatt opp av Apostrofen, og Jarle mente at mye av dette kunne diskuteres. Han var imidlertid klar på at det godt kan tenkes at “Skuret” har mange feil, som teologer vil kritisere. Dette rokker likvel ikke ved at det er en god bok. Poenget er at den skal kunne leses av folk flest. Young er heller ikke teolog, han ønsker bare å spre sitt syn på Gud, sa Jarle.

Den kritiske analysen kan du lese her.

PS! Apostrofen uttrykte skuffelse over at “Skuret” prøver å skape et inntrykk over at det er en sann historie. Det fikk likevel ikke betydning for karaktergivningen.

Og det er Guds skyld, alt sammen. Etter 40 år med usammenhengende grubling, frynsete kirkeliv og utstrakt pubspiritualitet har jeg landet på en foreløpig konklusjon: Problemet er kilt fast i forestillingen om at Gud er både personlig og allmektig, og jeg får det pinadø ikke løs!

Allmakt og personlighet, altså.

Bare en personlig gud kan inneha noe sånt som vilje, hensikt og en masterplan for kosmos. Og når denne guden påstås å være allmektig, er det utenkelig at det er noen differanse mellom gudens vilje og virkeligheten som omgir oss. En allmektig gud er ikke en som vil og vil, men ikke får det til.

Det ondes problem handler med andre ord om Guds unnlatelsessynder. Og tro meg, det begynner å bli mange av dem.

Siviliserte rettsprinsipper holder oss mennesker ansvarlige hvis vi unnlater å gripe inn mot urett om vi har muligheten til det. Ja, dette er også nedfelt som et sentralt prinsipp i kristen etikk.

Men Gud står åpenbart over loven og sin egen ide om hva rettferdighet er. Eller…?

En allmektig og personlig gud, påstår de. Og jeg tenker at man antakelig ikke trenger å gi avkall på begge disse egenskapene for å få Gud til å gå opp. Problemet ligger i kombinasjonen.

Gud kan godt være personlig hvis Gud er avmektig. En personlig gud som ikke er herre over alle ting, men som for eksempel bare har jurisdiksjon over én banehalvdel.

Men hvis Gud ikke er personlig, men i stedet må forstås som et slags prinsipp, en kraft, en vei – skifter allmaktsbegrepet karakter på en interessant måte.

Gud blir ikke lenger allmektig, men ALLMENNGYLDIG.

Der står jeg, dere, og må velge mellom men personlig og avmektig Gud, eller Gud som et allmenngyldig, upersonlig prinsipp.

Ikke lett. Heldigvis har vi fortsatt Jesus å lene oss på.

Lenge siden siste oppdatering. Har desverre gått glipp av de to siste møtene.

Det konstanteres at Bjørneboe er blitt en av våre favoritter, for første gang er en forfatter valgt to ganger og det til og med på rad. “Jonas”, en av hans første, stod med andre ord til forventningene og “Haiene”, en av hans siste, ble lest til sist møte. Og jeg må si meg enig, det var på høy tid at jeg fikk lest noe av Bjørneboe. Spesielt “Haiene” er en bok jeg gjerne skulle vært med å diskutere og trenge dypere inn i. Det ondes problem virker jo som et gjennomgående tema. Her blir menneskenes ondskap billedliggjort som haiene. “Fra fødselen til døden jages haien av ett eneste, uslokkelig begjær, av hungeren.” Ondskapen forfølger båten, og verden, på hele dens ferd. Analogiene til bøkenes bok er mange, og jeg tar det for gitt at disse ble heftig diskutert. Her savner jeg forøvrig et innspill fra vår gode skribent og referent Øyvind, hvor blir det av referatene?

Fattige Folk av Fjodor Dostojevskij er neste ut, det klinger for meg som et særdeles ambisiøst valg. Det er vel mulig noen av bokklubbens medlemmer kan bekrefte dette? Jeg er ikke kommet i gang enda. Men skulle den være et tungt stykke litteratur kan jeg jo trøste meg med at det bare er litt over 100 sider.

Håper noen av dere kan respondere med neste dato og møtested. Man vet jo aldri, plutselig er jeg på vei vestover.