Buddhisme og kristendom ligger egentlig ikke så langt fra hverandre. Men da snakker vi om mystikken og ikke om dogmatikken. Mener Jon Fosse – forfatter.

I Vårt Lands evige serie “min tro” hver lørdag, er turen denne gangen kommet til den feirede forfatteren og dramatikeren Jon Fosse. Han har et overdrevet rykte på seg for å være ateist, er medlem i statskirken under tvil, og står under innflytelse av kvekerslektninger, zenbuddhisme og en kristen mystiker som Meister Eckhart.

- Mystikk er på mange måtar det motsette av dogmatikk (…) Dogmatisk sett kan aldri ein kristen og ein muslim bli einige. Men i mystikken kan dei bli einige, sier Jon Fosse i intervjuet.

Fosse nekter å beskrive Gud.

- Du får ikkje meg til å seie kva Gud er. Så stygt bannar eg ikkje. Å gå med på å seie at Gud finst… Eller at Gud er… Det er noko anna. Det kan eg. Og det gjer eg. Men dersom eg skulle bruke eitt ord på å seie noko om Gud, så ville eg seie det “ukjende”, sier forfatteren til Vårt Land.

Derfor reagerer han med allergi på alle de overforenklende ordene som særlig protestantisk kristendom bruker på å beskrive Gud, med den største selvfølgelighet, som om Gud lar seg beskrive.

Og med ordene kommer også brutaliteten. Ideen om fortapelse for alle som tror dogmatisk “galt”, kaller han for voldelig. Rett og slett.

- Spørsmålet om frelse og fortaping er vel ein av tinga det er vanskeleg å snakke seg vekk ifrå, og ein av grunnane til at eg ikkje vil rekne meg som kristen. Eg har ikkje tru på fortapinga.

Frelse, derimot, kan Fosse akseptere:

- Eg trur på frelse, i en viss forstand. Eg trur vi kjem attende dit vi kjem ifrå. Vi kjem frå Gud, og vi går til Gud. Men frelse gjennom Kristus seier meg ingeting, like lite som frelse gjenom Buddha.

Jon Fosse finner mening i å tenke at Gud er utenfor det værende, og at han er felles for alt som er. Derfra er det ikke langt til en zenbuddhistisk livsforståelse som sier at alt som finnes, har en sjelelig kvalitet. Og det er heller ikke langt til kvekernes ide om “det indre lyset”, at det er noe av Gud i hvert menneske.

Han foretrekker også kvekernes stille bønn – og zenbuddhistenes begrepsløse meditasjon – framfor artikulerte bønner til en personlig gud. Ordene kommer i veien, mener en av våre fremste ordkunstnere

Jeg refererer disse utdragene av intervjuet med Jon Fosse fordi jeg kjenner meg så godt igjen, samtidig som jeg beundrer nivået på refleksjon og formulering.

Mye av Fosses tenkning finner gjenklang hos andre  som jeg lener meg til også. Meister Eckhart er nevnt allerede. Dialogen mellom Thomas Merton og Dr. D.T. Suzuki reflekterer mye av det samme, i likhet med Raimon Panikkar.

Som lutheraner tenker jeg som så at Jesu løftesord spiller en avgjørende rolle når man skal forsøke å fortolke sakramentene. Det er jo, etter luthersk tankegang, nettopp Guds ord og løfte som sammen med det ytre tegnet skaper den virkeligheten som troen kan gripe i tillit til den Gud som rekker oss løftet igjennom det synlige, konkrete tegn.

Men hvilket løfte? Se, det er spørsmålet.

Selvsagt kan man svare evangeliet i generelle ordelag. Men jeg foretrekker å ha noe litt mer konkret å forholde meg til; én bestemt formulering, rett og slett.

Nattverden er i og for seg ikke så vanskelig. Jesu ord som lyder under nattverdinnstiftelsen om at Dette er mitt legeme som gis for dere; Dette er mitt blod som utøses for dere, det funker i massevis for meg. Disse ordene inneholder Jesu løfte om at han vil være til stede med hele seg og med alt han er og har, med det han har gjort og det han gjør og vil gjøre for oss.

Det er ved døpefonten at ting blir litt mer komplisert. Jeg merker at jeg, både i egen tilrettelegging av dåpsforståelsen og også når jeg henter fram dåpen som motiv i forkynnelsen, oftere og oftere knytter an til Jesu løfte slik det lyder i Matteus 28:18-20 – en tekst som leses ved hver eneste dåp og som mange måter fungerer som dåpens innstiftelsesord – Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Det er et sterkt og godt løfte som går godt i sammen med hvordan jeg ellers tenker om dåpen som det sakramentet hvor vårt liv på mystisk vis forenes med Jesu liv, Kristi liv. Dåpen er stedet hvor vi kristnes, stedet hvor det bekreftes en særlig gjensidig forpliktelse mellom Jesus og hans nye disippel.

Så langt alt vel. Kanskje.

Problemet er at denne teksten overhodet ikke spiller noen rolle i Luthers fortolkning av dåpssakramentet slik denne presenteres i Luthers lille katekisme. Der sier salige Martin Luther det slik:

3. Hva gagn har vi av dåpen?
Dåpen virker syndenes forlatelse, frelser fra døden og djevelen, og gir evig salighet til alle som tror. Dette er Guds ord og løfte.

4. Hvordan lyder Guds ord?
Vår Herre Jesus Kristus sier: “Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.” (Mark 16:16)

Den etter alt å døme psevdo-markanske formuleringen i Markus 16 spiller en forsvinnende liten rolle i måten jeg tenker om dåpen. Jeg vet ikke engang om spørsmålet er interessant, men likevel: Skal tro om dette gjør meg til en mer eller mindre god lutheraner?

Strøtanker fra bryggekanten (III):

Da jeg studerte teologi – det føles allerede lenge siden – svingte jeg på et tidspunkt innom en bok som het Prolegomena til dogmatikken. Teologer er som så mange andre profesjonsgrupper stolte av sine fremmedord; prolegomena er vel et av de verste. Det betyr nærmest noe á la “forarbeid” eller “grunnlagssaker”; dogmatikk-prolegomena handler da om de grunnlagsspørsmålene som må avklares før man går i gang med selve dogmatikk-arbeidet: Spørsmålene rundt Guds eksistens, åpenbaringens natur, Skriftens autoritet og så videre.

Det er mye jeg kunne sagt om den aktueller boka og forelesningene rundt den. Det skal jeg imidlertid ikke gjøre. Ikke her. Derimot vil jeg henlede oppmerksomheten på et annet stykke slikt prolegomena-arbeid. Mange av mine lesere vil allerede være kjent med bloggprosjektet Teo&Tao. Der kan man nå lese en tankevekkende post under overskriften Hvordan kan vi tro at det guddommelige representerer det gode? Og der finner vi altså følgende prolegomena-teser, følgende teologiske plattform, så å si, som det er vel verdt å la seg utfordre litt av og bruke til til å grunne på – enten man nå ser på solnedgangen eller tordenværet eller springfloen eller spiller golf eller hva man nå gjør imens: 

Jeg kan ikke tro på en Gud som holder seg med en lavere moralsk standard enn hva jeg gjør selv.

Dersom det guddommelige representerer det evige og grenseløse, vil Guds godhet og Guds moral alltid overgå selv den høyest tenkelige menneskestandard. Gud stryker aldri til etikkeksamen.

Jeg velger å tro at noen få mennesker med spesiell innsikt og utvelgelse kan åpenbare sanne, guddommelige kvaliteter: Jesus er for meg den fremste av dem. Buddha har også viktige bidrag fra og i en annen kontekst.

Jeg synes det er naturlig å tenke at gode mennesker har større forutsetninger for å nærme seg det guddommelige enn onde mennesker – simpethen fordi det guddommelige representerer godhet.

Jeg velger å tro at vi kommer nærmere det guddommelige gjennom å forbedre og foredle oss selv.

Dersom det guddommelige representerer noe annet enn godhet, er det uten hensikt å tilbe. Ja, det blir faktisk en avskyelig og frastøtende handling.

Tro handler derfor ikke så mye om hva man holder for sant som det handler om hvem man heier på.

Den som gjør det gode av frykt for straff synder. Den som gjør det gode fordi han elsker sin Far gjør godt.

(Sitatet forbindes i mitt hode med Augustin; det er mulig det er fra en annen kirkefar eller er et psevdo-sitat, men jeg synes det er godt sagt likevel, jeg.)

Mine tankestreker om universalismens mulighet har ledet til en god og utfordrende samtale i kommentarfeltet. Høvisk er den også, etter mitt skjønn. Det er bra. Samtalen må fortsette, tenker jeg, både på denne bloggen og andre steder; dette er ikke noe vi kan banke igjennom etter et par døgn med bibelblafring. Dette må få synke inn, og vi må forsøke å belyse spørsmålet fra mange ulike synsvinkler sammen.

Selv har jeg kommet til to konklusjoner så langt, hvorav den første er den viktigste:

Jeg har tatt Teo&Taos lakmustest. Og jeg er, som T&T, ikke et sekund i tvil: Jeg håper virkelig at alle mennesker blir frelst. Jeg tenker til og med at det må være en kristen dyd å håpe dette. Hvis jeg ikke fant rom for dette håpet i meg, ville ikke det innebære at jeg slo meg til ro med å være et ondt menneske? (- i og med at jeg ville synes det var helt OK at ikke alle andre fikk del i det som jeg selv ikke vil gå glipp av for alt i verden) – ?

Og så tenker jeg som følger: Håpet ville vært en illusjon dersom det ikke kunne knytte an til noe som helst i det jeg tror på. Jeg har ikke noe håp om å vinne i Lotto, for eksempel, ettersom jeg ikke spiller. Jeg synes også at det virker ganske meningsløst å håpe at månen egentlig er en grønn ost. Da faller det meg vesentlig lettere å håpe på alle mennesker frelse. Jeg vil til og med gå så langt som til å si at det faller meg ganske naturlig. Må ikke det bety at dette håpet har en eller annen forankrin i mitt bilde av Gud og i min forståelse av hvordan Gud har åpenbart seg (og åpenbarer seg!) i historien?

Jeg tror det. Og det leder meg over til den neste konklusjonen.

Jeg har med dette bestemt meg for å bruke ett år på å gi universalismen en sjangse som hermeneutisk verktøy. Hele det neste året skal jeg forsøke å ha med meg dette spørsmålet når jeg leser Bibelen: Hvordan kan denne teksten forstås i lys av tanken av at alle mennesker blir frelst? Det jeg er ute etter er rett og slett å se om det er slik jeg har spekulert litt i allerede, at bibeltekstene har en åpning mot dette håpet, eller om det er slik som enkelte andre deltakere i samtalen fastholder, at denne åpningen ikke finnes. Spørsmålet er altså: Blir bibeltekstene tømt for innhold dersom jeg møter dem med tanken om at helvete og sheol og hades og gehenna er tomme, istykkersprengte størrelser? Blir det mer eller mindre evangelium av dette?

Det betyr at jeg ikke har trukket noen endelige konklusjoner ennå. Eller, på ett vis har jeg vel det, i og med at jeg har bestemt meg for å ha med meg universalisme-ideen som følgesvenn en tid. Kanskje blir den med meg resten av livet. Hvem vet? Uansett så er det et annet un-ord som jeg nok ønsker å bære uansett, og det er underveis-ordet. Det er en klisjé, men ikke alle klisjeer er nødvendigvis dårlige eller ubrukelige.

Så registrerer jeg, kanskje litt overraskende, at et slik åpning i mine teologiske konstruksjonsbestrebelser faktisk gjør meg enda mer uspiselig blant mine venner i lavkirkeligheten enn jeg har vært som homoliberal og ekteskaps-nytenker. Jeg skjønner egentlig ikke helt det. Jeg har ikke tenkt å bli noe mindre misjonal. Det er mulig at en universalistisk holdning gjør at en blir enda mer velvillig innstilt til religionsdialog, men jeg mener da fortsatt at kristendommen bærer i seg en universell sannhet og at dette er en sannhet jeg mener så mange som mulig må få del i! Jeg mener også uansett at omvendelse er en helt sentral sak i Guds rike, selv om mine tanker nok heller da går til dåpen enn til den personlige, indre viljesomvendelsen. Men uansett: Jeg mener selvsagt at kirka skal drive misjon, at kirka skal bestrebe seg på å vokse og på å nå enda flere mennesker med evangeliet, både i ord og (kanskje ikke minst!) i handling.

Det at vi mister kontrollen over frelsen betyr da ikke at nyheten om frelsen blir mindre viktig? Og det at vi ikke nødvendigvis får belønning for å gjøre det gode gjør det da ikke mindre viktig å gjøre godt eller å leve sant og rett og i tråd med sin bestemmelse?

Jeg synes det er greit å henvise til sitatet som innledet denne posten. Jeg synes fortsatt det er godt sagt. Dessuten er det en god veiviser til tilliten. Tillit og håp går godt i sammen, tror jeg. Håper jeg.

For kristne er det ikke valgfritt å elske hverandre.

Audun skriver om kirkesplittelse borte på Borisoglebskij. Les!

På tirsdag hadde jeg mitt livs første eksamen ved Det teologiske menighetsfakultet. Min flukt fra det synkende skipet som ennå våger å kalle seg ”Det teologiske fakultet” kulminerte der, på seminarrom 417, bøyd over trelags gjennomslagsark og med energisk pling-plong fra Musikkhøyskolen som akkompagnement.

Da jeg satt i fakultetsstyret ved TF for noen år siden, ble vi teppebombet med næringslivsinspirerte ”visjonsdokumenter”. TF opplever, i likhet med resten av Universitetet, at studenttallet synker og færre fullfører. Man merker at man har et problem, og prøver å bøte på det med det eneste remediet som post-kvalitetsreform-universitetet kjenner til: Stadig nye utredninger, ”faglige prioriteringer”, ”porteføljeanalyser” og whatnot. Det skulle være en selvfølge at det er fare på ferde når man bruker mer tid på å definere ”faglige prioriteringer” enn på faglig arbeid. Men det er ingen fare på TF. På TF tror man nemlig at fordi Johannes Ording (såvidt) fikk lov å jobbe der for hundreogørten siden, så vil de uansett hva som skjer, og uansett hva man gjør, pr. definisjon være det eneste stedet i Norge som bedriver teologisk forskning på et akademisk forsvarlig nivå. Derfor kunne man i ”porteføljearbeidet” rett og slett bare postulere at TF er best, ingen protest, på alle områder og på alle måter, i forhold til MF og MHS. Og man kan derfor fortsette med å senke kravene og kompromisse med den faglige kvaliteten, fordi man tror at det hører til TFs ousia å være best.

Et eksempel på den konsekvente nivåsenkningen som foregår kom i våres, da jeg skulle ta faget ”dogmatikk og religionsfilosofi” på høyere grad. De siste par årene har Robert W. Jensons Systematic Theology I-II vært hovedbok i dette faget. Jensons bok kan man si mye om, men den er uansett kanskje et av de mest bemerkelsesverdige selvstendige bidragene til den dogmatiske fagdiskusjonen de siste 10-20 årene. Nå var ballet imidlertid over for Jenson. Det hadde kommet klager på dens ”vanskelighetsgrad og profil”. Alarmen gikk hos Ordings eftf. – vi har en vanskelig bok på pensum!!! Situasjonen var uholdbar. Bort med Jenson – og inn med Trond Skard Dokkas i og for seg utmerkede innføringsbok for det gamle grunnfaget i kristendom, Som i begynnelsen. Den høvde bedre til det nivået TF ønsker å være på – altså grunnfagsnivået. Hvorfor gå i dybden, når man kan ligge med flytevest og la seg drive viljesløst med havstrømmene? Forsøk på protester ble møtt med tom, nihilistisk newspeak: ”Det viktigste er hva dere lærer, ikke hva dere lærer ved hjelp av”. Hva svarer man på sånt? Selv svarte jeg performativt, for å si det slik, og byttet fakultet.

Konklusjonen synes uunngåelig: Da jeg begynte på TF, fem år tidligere, fikk jeg i oppgave å lese Som i begynnelsen. Da jeg skulle slutte ville de at jeg skulle lese den samme boken om igjen. I løpet av fem år forventes det altså at en TF-student skal ha lært – ingenting. TF anser at de er istand til å lære bort null og niks på fem år. Høyeregradsstudier skal ikke være fordypning, men repetisjon av grunnfagspensum. Dette er Universitetet i Oslo anno 2009.

Hva så med MF? Der var Jenson ennå pensum, uten at det dessverre hjalp nevneverdig. All undervisning var nemlig basert på foreleserens egne teser. I timene ble tesene utlagt på autoritativt vis, og det var satt av noen minutter hvor professoren kunne fungere som svarberg for usikre prestespirer. Studenten kunne f.eks. spørre:  ”Da jeg var i praksis skjedde det og det. Vil du si at det likevel var en gyldig nadverd?” Svar: ”På den ene siden ditt, på den andre siden CA, på den tredje siden tese 14,2. Alt i alt tror jeg du kan gå ut fra at det var gyldig”.

Erfaringen bekrefter m.a.o. fordommene: På TF skal man helst lære så lite som mulig, samtidig som det forventes en viss mengde ”selvstendig refleksjon”. Fakultetet utdanner med andre ord synsere. På MF skal man lære seg innholdet i en drøss med teser, og helst ikke være altfor uenig. Fakultetet utdanner med andre ord etterplaprere.

Felles for begge lærestedene er imidlertid at de heller legger listen litt for lavt, enn litt for høyt. Ingen av dem lærer studentene å tenke teologisk. MF legger imidlertid ikke skjul på at de er en presteskole; det er TF som er frekke nok til å late som om de hører hjemme ved ”Universitetet i Oslo”. Når man ikke lenger kan bruke høyeregradsbøker i høyeregradsundervisningen, da er man selvsagt ikke et universitet i det hele tatt. Kanskje det hadde vært en idé å ta konsekvensen av dét?

Det du skal lære iløpet av seks år ved TF kan nemlig utmerket godt konsentreres i en treårig bachelorutdanning med grunnfag kristendom og endel praktisk teologi. (Språkfagene må bort, men det er det jo uansett sterke krefter som har kjempet for lenge). En slik prestebachelor, lagt til Høyskolen i Oslo, ville sikkert ha ført til økt studenttilstrømming, som jo er blitt både norma normans og norma normata i dagens universitetsvirkelighet. Man ville ha sluppet problemet med å måtte lese vanskelige bøker etter fire-fem år. De med akademisk interesse kan gå på MF istedet, eller kanskje aller helst flytte til utlandet. Ording vrir seg sikkert litt i sin grav, men økonomien sikres og det ser fint ut i porteføljekonklusjonen.

Jobben spiser meg mer eller mindre opp om dagen. Her er det konfirmasjonssesong, og jeg skal feire ni gudstjenester på åtte dager, gudstjenesten av den typen som involverer en god del flere aktører enn meg selv og som derfor innebærer større krav til regi og gjennomkjøringer på forhånd. Så ja, jeg har det travelt.

Jeg skal komme sterkere tilbakehva blogging angår. I mellomtiden kan dere gjerne lese Peder K. Solbergs Aftenposten-kronikk Det finnes et helvete. Det han skriver om Origenes’ syn på saken syntes i hvert fall jeg var spennende å få med seg. Men så blir jeg også gjerne inspirert av teologiske systemer som har en eller annen form for åpning mot apokatastasis.

Det var fint på Island, forresten. Og nei, jeg tror ikke Hekla er inngangen til helvete.

Vårt Land har laget en fin liten sak om den såkalte kristensionismen. Tidligere Fjellhauglærer Jens Olav Mæland lister opp sju kjennetegn på bevegelsen og leverer samtidig tidvis knallhard kritikk av den.

Jeg er enig med Mæland: Kristensionisme er – i likhet med dispensasjonalismen, som den gjerne kjører tospann med – en dogmatisk avsporing.

Jeg tror jammen jeg må kjøpe boka hans, jeg. Og jeg tror jeg kan anbefale deg å gjøre det samme.

Finnes det egentlig to kristne som har samme bibelsyn? (Harald)

Her synes jeg det stokker seg for den ellers så ryddige Harald. Slike uinformerte slagord passer bedre på ateistsider enn her på bloggen. Selvsagt finnes det ikke ubegrenset med bibelsyn. Skillelinjen i dette spørsmålet går mellom dem som mener den konkrete historiske veiledningen skal gå først, mot dem som mener andre etiske prinsipper skal veie tyngst.

(Håvard i kommentar til denne posten.)

Bibelsynsdebatter er kompliserte greier. Derfor kjenner jeg trang til å protestere når noen forsøker å barbere alle mulige og umulige teologiske debatter ned til å si at det “bare” handler om bibelsyn – som om det kun fantes et par mulige grunnsyn å velge blant, og at dersom man holdt seg til det rette bibelsynet så falt resten på plass av seg selv. Deler av debatten i kommentarfeltet til ovennevnte post utviklet seg i en slik retning. Derfor setter jeg nå av tid og litt plass til å si noe mer om nettopp bibelsyn.^[1]

Hermeneutiske perspektiver

Personlig opplever jeg at den mest fruktbare innfallsvinkelen til hele bibelsynstematikken er via hermeneutikken, altså teksttolkningsteoretiske overveielser. Jeg har tidligere, i kommentarfeltet til denne posten, delt noen foreløpige tanker om dette. Nå har tiden kommet til å spinne litt videre på disse tankene. Spørsmålet er altså: Hva skjer egentlig når jeg leser en tekst? Her er noen ansatser til svar:

• Min identitet er unik, og den er i stadig endring. Jeg er faktisk ikke den samme i dag som jeg var i går. Jeg har akkumulert ny erfaring, og denne erfaringen (og min fortolkningen av denne) har gjort noe med meg. Min identitet beror på mitt oppvekstmiljø, hvilke mennesker jeg omgås, hvilke tradisjoner jeg er påvirket av, de erfaringer jeg har gjort meg og så videre.
• Jeg kan ikke legge bort min identitet i møte med en tekst. Det å lese tekst er også en erfaring som skal fortolkes. Også når jeg leser en tekst vil min identitet være styrende for hvordan jeg leser teksten. Jeg kan ikke late som om jeg er “hvem som helst” når jeg leser en tekst. Jeg er meg og kan ikke være noen annen, og dette styrer lesningen min. I tillegg gjør lesningen noe med meg, slik at jeg – spissformulert – ikke kan ha akkurat den samme lese- og fortolkningsopplevelsen to ganger.
• Det finnes ikke to mennesker i verden som forstår Bibelen på akkurat samme måte. Bibelen er en uhyre komplisert bok, og vi er alle uhyre kompliserte identiteter. Hva jeg legger merke til i teksten, hvilke ting jeg vektlegger og hvilke tekstavsnitt jeg gir prioritet er, rett og slett, vevd nært sammen med hvem jeg er. Det betyr at all bibellesning og bibeltolkning dypest sett er helt unik.
• Dette betyr ikke at vi ikke kan snakke sammen om bibellesningen vår. Det kan til og med hende at vi kan bli enige om ganske mye. Men vi må oppgi den tanken at vi har en slags umiddelbar tilgang til “teksten selv”. All bibellesning, uansett hvor mye den er ledet av Ånden, innebærer en fortolkning, rett og slett fordi vi som leser Bibelen er mennesker. Ekstra spennende blir det når vi utsetter oss for andres erfaringer i møte med en tekst og slik lar hverandres tolkninger bli en del av fortolkningsprosessen.
• Jeg er selv, i siste instans, ansvarlig for min tolkning av Bibelen. Med “tolkning” tenker jeg her i retning av et utvidet tolkningsbegrep som også innebærer anvendelsen, herunder det å påstå at en bestemt er hellig eller autorativ også for andre enn meg selv. Jeg kan ikke gjemme meg “bak teksten” eller si at “Jeg bare gjengir det som står!” For utvalg, lesningen og fortolkning av en teksten er til syvende og sist min egen, og det er meg selv, av egen fri vilje (får vi tro!) som har gitt min tilslutning til nettopp denne lesningen. Det må jeg alltid vedkjenne meg.

Spissformulert? Ja vel. Men noen ganger må man sette ting på spissen for å få fram poenget. Og poenget er altså at “teksten selv” slett ikke er den eneste formative faktor i en fortolkningsprosess. Jeg som individ spiller en sentral rolle, og vi er som kjent alle ulike. Personlig historie og bibeltolkning hører sammen. Slik sett er alle bibelsyn individuelle størrelser.

Jeg mener ikke med dette å si at det overhodet ikke gir mening å snakke om hovedgrupper av bibelsyn. Selvsagt gjør det det. Vi kan snakke om biblisistiske syn på Bibelen, “positivt-evangeliske” syn (som Jan-Olav Henriksen skriver om i sin klassiker Guds virkelighet, et uttrykk mange MF-studenter har humret litt over), radikalt kritiske syn, frigjøringsteologiske lesemåter, sarkastiske måter å nærme seg Bibelen på, litterære lesemåter, allegorisk lesning… lista kan i grunne gjøres ganske lang. De ulike bibeltilnærmingene er heller ikke nødvendigvis gjensidig utelukkende.

Hvor avgjørende er bibelsynet?

Så langt, så godt – eller kanskje heller: Så langt, så komplisert? Men virkeligheten er enda mer kronglete. Hvis jeg nå skal knytte litt an til den debatten som fungerte som fødselshjelp for denne posten, så synes det altså av å til å være et underliggende premiss i diskusjonen at visse standpunkter følger naturlig av visse bibelsyn. Ergo må man som kristen først og fremst være påpasselig med bibelsynet, så vil mye annet falle på plass av seg selv. Slik argumentasjon kan man ofte møte i kirkelige debatter: “Dette handler om bibelsynet!” Men er dette virkelig tilfelle?

La oss ta for oss et enkelt eksempel. Lederskapet i menigheten Levende Ord, Misjonssambandet og FBB^[2] må kunne sies å bekjenne seg til samme “grunnsyn” på Bibelen, i og med at de alle vil kunne gi sin tilslutning til et utsangn som at “hele Bibelen er Guds ufeilbarlige ord”. Samtidig er det helt åpenbart at disse gruppene ikke deler samme teologi. Her er det nok av skiller å ta tak i: Kirkesynet, eskatologien, sakramentsynet, ja, kanskje også til en viss grad frelseslæren. Med andre ord er det flere faktorer enn kun bibelsynet som spiller inn når en konkret teologisk profil skal utmeisles. Her spiller også faktorer som lynne, bakgrunn og personlig smak inn.

Meningskonstruksjoner blir alltid til i et komplisert samspill mellom en mengde ulike faktorer.^[3] Jeg tror derfor det blir litt for enkelt å parkere en diskusjon med at “dette handler egentlig bare om bibelsynet!” En ting er at det overforenkler. En annen ting er at det kan oppfattes som en forsøk på å frita oss selv fra ansvaret for våre standpunkter; “Det står jo bare i Bibelen, liksom!” Men det ansvaret kan vi ikke unndra oss.

Bibelen og meg

Til syvende og sist står vi alle ansvarlig for vår bibellesning og vår bibelbruk. Bibelen og meg selv som leser er innvevd i hverandre med uløselige bånd. Jeg er overbevist om at det å være bevisst på denne sammenhengen gjør meg til en bedre bibelleser, fordi det gjør meg oppmerksom på i hvert fall noen av de “feilkildene” som påvirker min lesning og fortolkning.

Bibelen leses og anvendes også på en mengde ulike nivåer. Bare for å nevne noen av de mest opplagte: Vi har (1) den personlige (åndelige) lesning, (2) den faglige (historisk-kritiske) lesning, som kan være både (i) individuell og (ii) en del av en større diskurs, og som kan være både (iii) perikopisk (med fokus på et enkelt tekstavsnitt) og (iv) kanonisk, i tillegg til at vi har den (3) kirkelige eller gudstjenestelige (liturgiske) lesningen (som også kan være både perikopisk og kanonisk). Og da har vi ikke engang nevnt slike lesninger som de mer litterære som hele tiden pågår i samfunnet, og som stadig på nye måter veves inn i ulike skjønnlitterære prosjekter.

Jeg synes vi skal roe ned denne stadig tilbakevendende tendensen til å si at ulike teologiske gordiske knuter kan løses ved at vi hogger over og alle tilegner oss det samme bibelsynet. Virkeligheten, både i verden og i kirka, er atskillig mer sammensatt enn det.

Epilog

Jeg innledet denne posten med et sitat av Håvard. Og ja, selvsagt har Håvard et poeng: Etiske debatter som for eksempel den kirkelige homofilidebatten handler om hvordan vi skal veie ulike autoriteter, som fortolkede bibeltekster kontra fortolket erfaring, mot hverandre. Men dette spørsmålet kan altså ikke løsrives fra det kompliserte samspillet jeg har skissert over. Jeg tror kan hende følgende homofilidebatt-relaterte sitat er en av de beste poengteringene av dette som jeg har sett, og velger derfor å avslutte med det, hos en amerikansk metodistbiskop:

What conclusions can I draw from this journey through which I have come? We UM’s like to use Wesley’s “quadrilateral.” That is, testing truth by scripture, tradition, experience and reason. This is a very helpful thing. But what I have come to believe is that experience trumps all the rest in questions like this.

I don’t come to the scriptures with a “tabula rasa” (a blank slate). I come with some kind of experience either positive or negative, which colors my reading of scripture and is likely to predetermine the outcome. My experience causes me to look for an interpretation of the scriptures which satisfies and confirms how I feel as a result of my experience. And the same is true of tradition and reason I can find traditional and rational grounds to back up whatever conclusion I have arrived at based on my experience. To put it another way, no one who has a gut feeling that homosexuality is wrong is likely to be convinced otherwise by scripture, tradition, reason or any combination thereof.

[...]

So what are we to do if we are to change the mind of the UMC to make it more inclusive to all of God’s children? We change its heart. We help all of our people to experience the hurt, the pain, the trauma, the rejection which our present policy inflicts on good and faithful Christians. Oh, we don’t neglect dealing with scripture and tradition and reason, because all of these can be enlisted in the struggle for inclusiveness. But we understand on an issue such as this that changing the heart is a prerequisite to changing the mind. At least, that’s how it was for me.^[4]

Biskop Jack M. Tuell

Noter/referanser

1. Jeg har skrevet en lengre “grunnlagspost” om bibelsyn tidligere. Du finner den her.

2. Foreningen for bibel og bekjennelse.

3. Jeg fikk en viktig påminnelse om dette i dag da jeg leste denne posten borte hos Beate. Anbefales!

4. Følg lenken i fotnote 3 for kildehenvisning.

Debatten om hvorvidt den tradisjonelle benevnelsen “Fader, Sønn og Hellig Ånd” er patriarkalsk og heller bør erstattes med mer eller mindre kjønnsnøytrale alternativer som “Skaperen, Frelseren, Livgiveren”- vel, den har ikke akkurat tatt av. Ikke her i den nære bloggsfæren, i hvert fall. Men det har vært noen gode ansatser likevel, synes jeg, en til tider meningsfull samtale – i ordets beste forstand. Noen av ansatsene finner du her, her (sjekk illustrasjonen, den er genial!) og her.

Selv har jeg som kjent vært mest opptatt av å stenge kirkas dører de siste dagene; jeg har derfor ikke bidratt nevneverdig til dialogen. For å ta igjen noe av det forsømte tenkte jeg nå å skrive noen linjer om hva mitt innsteg til denne debatten er. Sist gang lot jeg Bendik Vollebæk tale på mine vegne, men det er jo i grunnen bare å tåkelegge mine egne synspunkter, er det ikke? Så her strør jeg ut noen egne tanker denne gangen.

Pål Asles kommentar til mitt forrige innlegg om temaet var glimrende. For dere som ikke allerede har oppdaget denne velformulerte kameraten min, så har han altså egen blogg. (Før het den Nytt frå Babel, nå har den skiftet navn til Teologisk teologi. Besøk! Nå!) I kommentaren (den allerede nevnte kommentaren, altså) kommer han inn på flere ting som er problematisk med det å argumentere for bruken av “Skaper, Frelser, Livgiver” som alternativ trinitarisk formel. Han påpeker at dette strengt tatt ikke er noen trinitarisk formel i det hele tatt. Det har han helt rett i. Jeg er enig. Absolutt! Han skriver også om at formelen ser ut til å forutsette en slags “avkjøtting av frelseren”, og der er han nok også inne på noe. Dette får ligge her – Påls argumenter er gode, og jeg stiller meg i det store og hele bak det han sier.

Likevel, på tross av alt dette og mer til, mener jeg at hilsenen “I Skaperens, Frelserens og Livgiverens navn” (evt “Frigjørerens”, dersom man synes det klinger bedre) er fullt brukbar som hilsen ved inngangen til gudstjenester eller andre liturgiske samlinger. Det er flere grunner til dette. For å ta det første og mest opplagte først: En slik inngangshilsen må ikke være trinitarisk. Den andre av de mer tradisjonelle åpningshilsenene, den Paulinske “Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus”, er ikke trinitarisk i form. Trinitarisk oppbygning er altså ikke noe kriterium i seg selv.

Selv forstår jeg benevnelsen “Skaper, Frelser og Livgiver” (slik Pål også er inne på) primært i lys av Nicænum.^[1] Der omtales de tre personene i Treenigheten slik: (1) “Én Gud, den allmektige Far, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig”, (2) “Én Herre, Jesus Kristus, [som] for oss mennesker og til vår frelse steg [...] ned fra himmelen” og (3) “Den Hellige Ånd som er Herre og gjør levende“. Her, i kirkas tradisjonelle felles bekjennelse, tilordnes med andre ord tre ulike funksjoner til de tre personene i Treenigheten. Faderen omtales som Skaper, Sønnen som Frelser, Ånden som Levendegjører. Men, som alle som har lest noe som helst om systematisk teologi og kristologiske stridigheter og denslags vet: Treenighetslæren forutsetter at alle tre personene i Treenigheten er delaktige i alle disse sidene av Guds verk. Den ene personen opererer ikke uavhengig av de to andre. For å eksemplifisere: Både Ånden og Sønnen er delaktige i skapelsen, jf. Gen 1:2; Joh 1:3; Kol 1:15ff m.fl. Dette tas da også opp i Nicænum, hvor det sies om Sønnen at “ved ham er alt blitt skapt”, og hvor uttrykket “livgiver” om Ånden neppe kan forstås i hele sin fylde uten at man også inkluderer skapelsesmotivet, forstått som både den første skapelse og som den alltid pågående skapelse creatio continua.

Når uttrykket “Skaper, Frelse og Livgiver” slik forankres i kirkas tradisjonelle “språk-bank” får uttrykket en svært rik klangbunn. Sammenstillingen kan forstås som tre selvstendige navn på de tre personene i treenigheten. Men vi trenger slett ikke stanse der, og det bør vi heller ikke gjøre; da ligger både modalismen og triteismen og lurer kampklare i buskene, og kirka har vel ingen interesse av å vende tilbake til denslags stridigheter. Løsningen blir da å ta tanken ett steg videre, slik det også gjøres i Nicænum, og se at de tre personene i treenigheten spiller sammen i beskrivelsene av de tre sidene ved Guds verk. “Skaper, Frelser og Livgiver” kan da forstås som ett navn på Den treenige Gud idet det ene, treleddede navnet beskriver tre viktige og sammenstilte sider av Den treenige Guds verk i våre liv, uten å splitte dette verk opp ved å fordele det på de tre personene.

Forstått slik blir dette “Gudsnavnet” et navn på Den treenige Gud – slik også for eksempel navnet “Jahve” kan forstås som et navn på Den treenige Gud, noe det finnes klare ansatser til i Det nye testamente – uten at navnet av den grunn skal forstås som en trinitarisk formel som sådan.

Jeg ser at mulighetene for misforståelser er mange her, blant annet fordi det omdiskuterte navnet har tre ledd. Jeg tenker at dette har med forankringen i trosbekjennelsene og i hensynet til klang og rytme å gjøre mer enn behovet for å skape en “alternativ trinitarisk formel” – uten at jeg er helt up-to-date på uttrykkets opprinnelse eller første begrunnelse. Det er nå uansett slik jeg personlig vil forstå nevnte tittel: Ikke som tre navn på de tre personer i Gud, men som tre beskrivelser av hva de tre personer i Gud gjør sammen.

Kanskje hadde dette blitt tydeligere dersom vi hadde brukt et annet antall betegnelser enn tre i uttrykket, for eksempel dersom vi hadde sagt “I Skaperens, Frelserens, Livgiverens og Forløserens navn”, jf. det klassiske skjemaet skapelse – syndefall - frelse - forløsning. Men alle hører, selv ved første lesning, at dette blir for langt og kronglete.

For å forsøke å lande litt (og kanskje invitere til ny debatt): Jeg bruker gjerne “I Skaperens, Frelserens og Livgiverens navn” som inngangshilsen ved enkelte gudstjenester. Jeg synes denne åpningshilsenen fungerer særlig godt ved utegudstjenester eller ved andre anledninger når skapelsesmotivet skal framheves på en spesiell måte. Men for meg er det et poeng at dette er en “avledet” formel, et uttrykk som må forstås på bakgrunn av den klassiske bekjennelsen til Den treenige Gud, slik denne kommer til uttrykk i de felleskirkelige bekjennelsene og det klassiske trinitariske gudsnavnet “Fader, Sønn og Hellig Ånd”. “Skaper, Frelser og Livgiver” er et godt Gudsnavn, men noen trinitarisk formel, det er det ikke.

Jeg vil derfor aldri finne på å utføre dåp til “Skaperens, Frelserens og Livgiverens navn”. Da kunne jeg like gjerne døpt til “Herrens navn”, til “Jahves navn” eller “til Den Evige Kosmiske Venn og Bevarers navn”, eller… Joda, det er fine Gudsnavn alle sammen, men som trinitariske formler fungerer de mildt sagt dårlig.

Fornyelse av gudstjenesespråk? Absolutt! Kjønnsnøytrale alternativer? You bet! Utradisjonelle Gudsnavn som får oss til å skvette til i kirkebenkene? Ja takk! Men vi trenger ikke ny, tvilsom trinitarisk teologi med på kjøpet. Utfordringen er å fornye det liturgiske språket på en slik måte at man videreutvikler det beste fra den kirkelige tradisjon, uten med det å sette seg språklig eller filosofisk utenfor det økumeniske kirkefellesskapet, det som går på tvers av tid og rom.

Gode teologer klarer nok å ta hensyn til begge deler.

Noter/referanser

1. Nicænum er teologenes kjælenavn på det som ellers er bedre(?) kjent som Den nikenske trosbekjennelse. Denne trosbekjennelsen er nært knyttet til det ikke mindre kjente kirkemøtet i Nikea (år 325), hvor “grunnteksten” til trosbekjennelsen ble utformet som en konklusjon på en mangeårig kirkelig debatt om forholdet mellom Jesus Kristus og de andre personene i Treenigheten. Kort fortalt handlet dette om den såkalte arianske striden, hvor kjernespørsmålet var hvorvidt Jesus, det guddommelige Logos, hørte med blant det skapte eller ikke; Arius, arianernes frontfigur, gjorde seg til talsmann for det synet at Logos, den pre-inkarnerte Kristus, var den første og ypperste av Guds skapninger, som så alt annet var blitt skap ved. Mot dette vedtok man så en bekjennelsestekst hvor det blant annet heter: “Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt.” Nicænum slik den brukes i dag har vært igjennom noen bearbeidelser i forbindelse med kirkemøtet i Konstantinopel i 381, bekjennelsen kalles derfor gjerne NC (Nicæno-Constantinopolitanum) dersom man skal være helt presis. Så, for ordens skyld: Når jeg henviser til Nicænum i denne bloggposten, så er det NC, den bekjennelsen som er i levende bruk i både Vest- og Østkirken den dag i dag, jeg henviser til.

Jeg får Vårt Land i postkassen hver dag. Det er en velsignet ordning.

I dagens utgave skriver den kloke, velformulerte kommentarredaktør Erling Rimehaug om en annen velsignet ordning: Ekteskapet. Les!

Følgende passasje hos Fjellets biskop har grepet meg sterkt:

Ildri tok igjen på å hugge i jorden. Hugg på hugg. Og Jon sprang fram og tilbake mellom rydningen og stengarden med småsten i fangskinnet. For arbeide måtte en. “I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød!” hadde Herren sagt til Adam og hans ætt. Og alle var av Adams ætt. Han og mor og far. Alle!

“Er det sant alt som står i bibelen, mor?”

Jon løftet opp to tunge slaggsten i fangskinnet og holdt det med begge hender. Hans spinkle rygg sto bøyd som en bue over stenene. Og knærne skalv. Håret han lurvet utover øynene. Fingerknokene sto ut store og opphovnede av slit. For første gang dristet Jon seg til å tvile på det som var Guds eget ord.

Ildri rettet seg opp, stirret på gutten og ble nesten redd.

“Nei, ikke alt er sant – - – det skal være noe som er bare påfunn også – - – men det er sant det meste.”

Nå ble også Ildri stående likedan som Jon og stirre ned på rydningen. Hun kjente Guds øye luet over seg. Jehova så i vrede på Ildri nå.

“Jo det er visst sant altihop, Jon!” stønnet hun. “Altihop er sant du!”

Svetten rant nedover tinningene. Hjertet dunket som en knyttneve i bringen.

Hun hørte Jon sto og pustet tungt og var redd. Nei, Jon måtte ikke bli gående gjennom livet og pines i redsel for Gud. Hun fikk ta Guds straff. Og bære den også for Jons skyld. “Nei det er ikke sant alt, Jon!” sa hun trossig. “Ikke alt er sant. Bare det vakre i bibelen er Guds ord. Alt det andre er menneskers ord.” Hun sjanglet bort på steingjerdet og satte seg der og bøyde hodet over hakkeskaftet. Nå var det sagt, og Gud hadde hørt det hun sa. I år og dag hadde tvilen slått dypere og dypere røtter i hennes sjel – - – den slo røtter i ens hjerte og trivdes i nød og kval og gråt. Hun hadde tigget Gud om at den måtte visne og dø – - – men den visnet ikke og døde ikke. – - – Jo! Hugges om og kastes i elden skulle den. “Jon! Alt i bibelen er Guds ord! Alt!”

“Alt, mor?” Han slapp stenene ut av fangskinnet, men sto ennå kroket i ryggen, som bar han en tung bør. “Ja alt! Før skal himmelen og jorden forgå, før en tøddel av Guds ord forgår!” svarte Ildri.

_____

Johan Falkberget: Brennoffer (1917), sitert fra utgaven Samlede verker, bd. 3, s.36-37.

sevmiştim seni
hem de gizlice
hem de sır gibi
hem de sadece ben yaşamıştım kendi içimde
ama sen de bilmiyordun
haberin bile yoktu
içimdeki fırtınalaradan
sen duymuyordun geceler boyu attığım çığlıkları
istesen de duyamazdın zaten
çünkü sen o zaman çok uzaklardaydın
başka gözlere bakıyordun
başka elleri tutuyordun
yine aşkımı bilmediğin gibi
feryadımı da bilmiyordun
göz yaşlarımı da görmüyordun
belki de en güzel anlarını yaşıyordun
en güzel saniyeleri geçiriyordun sevdiğimle
ama ben yıkılmıştım
yaşamıyordum belkide
yaşasam bile senin sevginleydi belki de
ama şimdi çok pişmanım biliyor musun
seni sensiz yaşadiğım
seni sevdiğimi diyemediğim için
ama olmadı işte
son pişmanlık benim
için bir kez daha fayda etmedi
hala onun kollarındasın
hala habersizsin
hala onunla mutlusun
ama ben de hala
mutsuzum
hala ölüyüm
çünkü hala sensizimm

Hva er det som betyr mest for oss kristne ? Hvorfor er vi frelst ? Jeg håper flertallet av kristne som leser dette svarer at de er frelst fordi de tror på Jesus kristus som Herre og frelser som har gitt dem tilgivelse for synd.

Hvordan kan vi da forsvare at vi sitter i forskjellige menigheter fremfor å være ett ? En del kristne vil nå si at de ikke kan samarbeide med lutheranere som tror på barnedåp, eller med karismatikere som tror på troendes dåp. En del andre kristne vil si at de ikke kan samarbeide med noen som tilber Maria og helgener, mens andre igjen vil si at de ikke kan samarbeide med de som ikke tilber Maria og helgener. Men er en slik argumentasjon noe som vi kan begrunne utifra bibelen ?

La oss ta f.eks synet på dåp. Det er tydelig utifra ny testamentet at vi skal døpe mennesker som kommer til tro, og majoriteten av de som blir døpt i ny testamentet er voksne eller barn som selv er istand til å ta avgjørelsen om å tro. Men vi har ingenting som sier at det er strengt forbudt å døpe barn, og vi har ingenting som sier at Gud ikke kan frelse en som er døpt som barn, for så senere å utvikle den frelsende tro i det mennesket gjennom nattverd og forkynnelse.  Hvorfor velger da enkelte kristne å nekte samarbeide med andre pg.a forskjellig syn på dåpen, når dåpen er det vi vet veldig lite om ? Vi vet bare at vi skal døpe, ikke noe særlig mere. Hvorfor velger da enkelte kristne å begrense Gud ved å si at Gud ikke er allmektig nok til å frelse en som er døpt som barn, men bare de som er døpt som selvbevisste individer som selv har tatt avgjørelsen om å tro ? Sannheten er at vi har ikke rett utifra bibelen til å si at vi ikke kan samarbeide med noen pg.a forskjellig syn på dåpen, vi har heller ikke rett til å si at Gud ikke kan frelse en som er døpt som barn. Men vi har heller ikke rett til å si at det kun er barne dåp som er det eneste rette. Derfor blir det så mye mere uforståelig og trist når kristne alikavel tror de har rett til noe de egentlig ikke har rett til.

Hva med forskjellene mellom katolikker på den ene siden, og karismatikere og lutheranere på den andre siden ? Noen vil med en gang si at de ikke kan samarbeide med katolikkene, fordi de er den “store skjøge” som vi finner i åpenbaringen. Det er en så idiotisk påstand at den er ikke en gang verdt å kommentere.

Når det gjelder synet på Maria og helgenene, så har jo ikke det noen betydning for katolikkenes frelse. Vi må erkjenne at normativ katolisisme tilsier ikke at man skal tilbe Maria og helgener, man skal kun tilbe Jesus. Men Maria og helgenene blir forbilder for katolikkene, forbilder i et gudfryktig liv. Bibelen sier at det er synd å tilbe noe annet enn Gud, når katolikkene da ikke tilber noe annet enn Gud, så har heller ikke vi rett til å si at vi ikke kan samarbeide med katolikkene. Derfor så blir det så mye mere trist når enkelte kristne velger å ta seg den rettigheten som de ikke har, når de velger å ikke samarbeide med katolikkene. Når man i tillegg tenker etter, så har kanskje vi noe å lære av katolikkenes fokus på å leve et gudfryktig liv ?

Men når dette er sagt, så har heller ikke katolikkene rett til å si at de ikke kan samarbeide med andre kristne fordi de ikke er kristne. Men vi ser heldigvis en tendens innenfor katolisismen til en større annerkjennelse av andre kristne kirkesamfunn, og til en vilje til å forlate sitt dogme om at katolisismen er den eneste ekte kirke.

Til sist sitter vi igjen med kjernen i evangeliet: Frelse ved tro på Jesus Kristus som Herre og frelser.

Dette er den troen som forener oss som kristne, selv om vi er uenige i en del dogmatikk. Dette er den troen som gjør oss istand til å se hva som er felles og uforanderlig dogmatikk og hva som er mindre viktig. Eksempel på felles og uforanderlig dogmatikk er at en kristen kan ikke både synde og være kristen, du må være villig til å forlate synd for å bli en kristen. Et annet eksempel på felles og uforanderlig dogmatikk, er troen på treenigheten og troen på at man ikke kan gjøre seg fortjent til å bli frelst.  

Når vi da vet at Jesus selv i Johannes ev. 17:21 ber om at vi skal være ett i troen på Han, men vi idag ikke er ett og enkelte av oss kristne jobber for at vi aldri skal bli ett, så er vi plutselig en meget uforståelig og trist situasjon.  Hvordan kan enkelte kristne kalle seg selv for kristne når de bevisst velger å gå imot Jesu ord og bønn om enhet ? Hvordan kan enkelte kristne la små ubetydelige detaljer i dogmatikken som f.eks synet på dåp være god nok grunn til å gå imot et samarbeid med brødre og søstre i Kristus ?

Er det rart at vi i Norge ikke ser store landsomfattende vekkelser når kristne er så splittet som vi faktisk er ? Vi har jo Jesu egne ord i Johannes ev. 17:23 på at vekkelsen kommer den dagen vi kristne er ett.

Men hva er det som hindrer oss fra å bli ett pr.av i dag ? Vi må erkjenne at ingen av oss har grepet den hele og fulle sannheten, vi har grepet noe, men ikke alt. Vi må erkjenne at vi er likeverdige med brødre og søstre som har et forskjellig syn enn oss på ubetydelige ting i dogmatikken, men som er enige med oss på det i dogmatikken som faktisk betyr noe.

Også…så må vi også slutte med den idiotiske omtalen av den katolske kirke som “dyret”, “den store skjøge” m.m.

Da..og bare da..kan vi med hånda på hjerte si at vi virkelig har Jesus som Herre i vårt liv, når vi jobber aktivt for å oppfylle Hans bønn i Johannes ev.17:21.

For den som ønsker å sende et lite sideblikk til den kirkelige debatt om inkluderende språk, anbefaler jeg dette lille oppslaget i Vårt Land.

Det er i grunnen oppløftende å se at det finnes grenser, også i Hamar bispedømme.

Når det gjelder de to små som lykkelig uvitende ble gjort til gjenstand for prestens demonstrative handling^[1], så får vi bare håpe at de aldri bestemmer seg for å konvertere. Jeg skulle likt å se den katolske eller ortodokse prest som ville godta den omtalte dåpen som gyldig dåp.

Skal forresten tro hva Olav Fykse Tveit synes om å bli omtalt som “opphavsmannen til striden”? Pavens forlengede arm, liksom…

Noter/referanser

1. Den aktuelle presten, Gyrid Gunnes, har et innlegg på trykk i dagens papirutgave av Vårt Land. Vi sakser følgende derfra: “I Faderens og Sønnens og Den hellige ånd” [sic!] er en selvfølgelig del av et mangfold av trinitariske benevnelse [sic!] på Gud, så lenge denne formuleringen oppfattes som en blant mange mulige måter å omtale Gud. Som feministteolog og ordinert prest har jeg selv brukt denne formuleringen ofte. Men det øyeblikket kirkeledelsen signaliserer at det patriarkalske språket på Gud gis noe som helst særstilling i forhold til det kvinnelige og det kjønnsinkluderende – slik Fykse Tveits uttalelser antyder – blir det svært problematisk å bruke “I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn”. Så lenge denne formuleringen oppfattes som teologisk sannere dåpsformulering enn den kjønnsinkluderende, anser jeg den som umulig å bruke. Inntil dåp gjort med en kjønnsinkluderende trinitarisk formulering oppfattes som like gyldig som den patriarkalske, kommer jeg kun til å døpe i “Skaperens og Befrierens og Livgiverens navn”. Sagt i klartekst: På mine gudstjenester i Hamar Domkirke kommer det heretter kun til å døpes “I Skaperens og Befrierens og Livgiverens navn”. Dette kommer til å være gyldige og sanne dåp, gjort i den bibelske Guds navn.” (Vårt Land mandag 17. mars 2008, s.25)

Evangelieteksten for Palmesøndag, andre rekke:

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegrener og gikk ut for å møte ham, og de ropte:

Hosianna!
Velsignet være han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!

Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:

Frykt ikke, Sions datter!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.

Dette skjønte ikke disiplene den gang. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.

Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»

Det var noen grekere blant dem som var kommet for å feire høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.»

(Johannes 12:12–24)

I

Kongen skulle komme på besøk. Det var annonsert at han skulle ankomme byen i en bilkortesje. Alle stedets innbyggerne hadde stilt seg opp for å hilse kongen. Så kom kortesjen kjørende. Først kom eskorten: Politimotorsykler med blålys og bevæpnede vakter. Så kom kongens følge i den ene flotte, svarte bilen etter den andre. Og så, alle bakerst, kom kongen selv… kjørende… på en traktor.

II

Jesus kommer til Jerusalem. Han skal feire påske. Og stemningen rundt ham er ladet med forventning.

Mange i kretsen rundt Jesus håper nok at han skal lede an i et opprør mot romerne. Okkupantenes militære nærvær er tydelig i Jerusalem, særlig nå under den jødiske påskehøytiden når byen fylles med pilegrimer. Påskefesten – festen til minne om utfrielsen fra Egypt. Påsken er en frihetsfest, en selvstendighetsfest. Det kjennes paradoksalt å feire frihetsfesten i et okkupert Jerusalem. Romerne er vant til å slå ned små og store opprør.

Grupper av folket venter på en Gudesendt Messias som skal lede an i frihetskampen. Noen håper at Jesus er denne frelseren.

III

En traktor kan være svært nyttig til sitt bruk, men den er ikke det vi vanligvis forbinder med kongelig transport. Ikke esler heller.

En hest? Absolutt. Men et esel? Eselet er et arbeidsdyr. Det er et greit transportmiddel for en bonde på vei til markedet. Men en konge, eller en militær frelserskikkelse?

Jesus sender et signal her. Palmesøndag er innledningen til den viktigste uka i Jesu liv. Det er på det punktet i fortellingen at han presenterer seg for folkemengden. Og det gjør han altså ved å sette seg på et esel.

Allerede her punkterer han de forventningene folk måtte ha om makt og ære og rå styrke. I stedet stiller han opp et annet sett med verdier. Og gjennom uka beveger han seg, sakte men sikkert og målbevisst i en helt bestemt retning. Veien går mot en helt annen type seier, gjennom overgivelse, lidelse og død.

IV

Timen er kommet da menneskesønnen skal bli forherlighet. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

Slik presenterer Jesus sin egen oppgave. Allerede her burde de rundt ham ha skjønt det. At forventningene deres burde justeres. Men de skjønte ikke.

Så kan vi kanskje vende spørsmålet mot oss selv. Hva slags forventninger har vi til Jesus? Stemmer disse forventningene med det han faktisk gjorde? De signalene han sendte? Hva han oppnådde?

Forherligelse kaller evangelisten Johannes det som skjer med Jesus i påsken. Det som virker alt annet enn herlig. Det som er grusomt, vondt og vanskelig. Den uka da Jesus seirer ved å tape. Den uka da livet går gjennom smertens og dødens porter.

Johannes gir oss nøkkelen til å forstå Palmesøndag riktig. Jesus forteller oss allerede nå hvorfor han kommer inn i byen, inn i folkelivet. Han gjør det for å forandre ting, men på et mye dypere plan enn det militære eller politiske. Jesus vil forandre hele livet – og døden.

V

Å, la din Ånd nå med oss være,
du som de små til deg innbød!
La disse barn, vår frelser kjære,
nå døpes til din seiersdød!

Norsk Salmebok, nr. 613, v.1 (James Allen/N.F.S. Grundtvig)

Slik synger vi ved døpefonten, det stedet der våre liv blir knyttet sammen med Jesu liv. Og våre liv er fortsatt knyttet sammen med Jesu liv. For i dag rir Jesus inn i Jerusalem, gjennom byens porter og videre gjennom 2000 år og inn i vår virkelighet.

Dette er dagen for å spørre: Hvilke forventninger har vi til Jesus? Han rir på et esel, et arbeidsdyr. Han tilbyr ikke så mye glam eller suksess eller fremgang. Men han tilbyr en livsnær vei gjennom livet slik det faktisk er, med smerter og tårer, en vei forbi alt det vonde, en vei forbi korset, forbi graven, forbi døden. Han er den levende, han er hvetekornet som falt i jorden og døde og som bar rik frukt.

Hans frukt er tro, og håp, og kjærlighet.
Kjærlighet i selvoppofrelse,
håp om redning fra døden,
tro på noe som varer evig.

VI

Vi priser Den evige og sier: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Samtalen rundt Bjørn Are Davidsens bok Svar skyldig?, som jeg anmeldte i forrige bloggpost, fortsetter. Even Gran har skrevet om boka i siste utgave av Fri tanke (1/2008 ) – klikker du deg inn på pdf-utgaven av bladet finner du Grans anmeldelse på sidene 30-32. Gran har dessuten hektet seg på debatten borte hos Bjørn Are på Dekodet. Jeg regner med at debatten fortsetter her etter hvert. Og kanskje her?

Debatten, som altså Gran har mye av æren for å ha satt retningen for, ser ut til å kretse rundt spørsmålet om hvorvidt Davidsen har bevist guds/Guds eksistens på tilfredsstillende måte. Davidsen selv mener at dette er en avsporing siden han slett ikke hadde noen intensjon om å bevise guds/Guds eksistens, derimot hadde han som mål å gjendrive noen av de mer insistererende argumentene fra de nye ateistenes side. Samtalen er uansett morsom å følge med på. Jeg skal la eventuelle interesserte lesere få følge lenkene til de retoriske godbitene på egen hånd. Her skal jeg nøye meg med å hente opp ett enkelt (og ganske iøynefallende!) tema fra Grans anmeldelse, et tema Davidsen selv så langt ikke har funnet det bryet verdt å kommentere men som en stakkars presteolog ikke klarer å la bare “ligge der ute”.

Det første som møter en når en begynner å lese Grans anmeldelse er et bilde og en bildetekst. Bildeteksten er som følger: Argumentene Bjørn Are Davidsen og Alister McGrath bruker for å sannsynliggjøre at den kristne guden finnes, kan like godt brukes for å underbygge eksistensen av et flyvende spaghettimonster.

Har du ikke hørt om det flygende spaghettimonsteret før? Da kan du kikke på sidene til Church of the Flying Spaghetti Monster. Nuvel. Gran skriver videre i selve anmeldelsen (s. 31):

Hvordan skille ideen om Gud fra andre fantasifulle ideer som også kan argumenteres for på samme måte? Hva med Russells tekanne og det flygende spaghettimonsteret? Disse ideene kan heller ikke motbevises, og de kan framsettes på på en like logisk konsistent måte som tesen om Gud. Davidsen invender mot dette at kristendommen er et rikere trossystem som på en bedre måte bygger opp under et vitenskapelig verdensbilde. Greit nok, men det er en drøy påstand at dette gjør Guds reelle eksistens noe mer sannsynlig. Mener for eksempel Davidsen at spaghettimonsterets eller tekannas reelle eksistens vill blitt mer sannsynlig om det ble utviklet en rik teologi rundt ideene som bygget opp under vitenskaplige måter å tenke på? Jeg har mine tvil.

Det er nesten så man må gni seg i øynene. Mener Gran å si at han ikke evner å se forskjellen på kristendom og pastafarianisme?

Gran har selvsagt et poeng. Et eventuelt relativt overbevisende “gudsbevis” av et eller annet slag sier strengt tatt ikke noe om kvalitetene eller egenskapene til den guden man har bevist. Et kosmologisk, ontologisk eller moralfilosofisk fundert argument som gir mer skjellig grunn til å tro at det finnes en gud/skaper/absolutt morallovgiver sier ikke dermed noe om hvordan denne guden er. Bak en slik “delvis synlig” Gud kan det skjule seg en mengde størrelser – Det gamle testamentes Jahve, muslimenes Allah, Zevs, Odin eller for den del et flygende spaghettimonster.

Men så til selve saken: Tror Gran at kristne ikke har skjønt dette for lenge siden? Selvsagt er kristne mennesker fullstendig klar over dette, at eksistensen av en eventuell gud ikke nødvendigvis leder til troen på de kristnes Treenige Gud. Det er derfor kristen teologi til alle tider for det første har fastholdt nødvendigheten av kunnskap om Gud gitt ved åpenbaring (altså Guds “selvpresentasjon”), og for det andre har skilt mellom allmenn åpenbaring og spesiell åpenbaring der den allmenne er nettopp allmennreligiøs og den spesielle er mer spesifikt “kristelig” og knyttet til kristen tro.

La meg utdype dette poenget noe. De aller aller fleste mennesker med en eller annen form for religiøs tro vil mene at skaperverket på en eller annen måte viser en eller flere sider av Guds vesen. Det at skaperverket som hovedregel framstår som ordnet og forutsigbart, for eksempel, leder tankene mot et bilde av Gud som en forutsigbar, pålitelig og (i hvert fall til en viss grad) omsorgsfull Gud. Men skaperverket er ikke noe entydig tegn. Naturen gir liv, men den tar også liv. Naturen er en varm venn og en iskald fiende. Derfor framviser også de ulike “allmenne” religiøse konstruksjonene en voldsom variasjon, fra de nærmest ateistiske buddhistiske livssyn via monoteistiske religioner som jødedom, kristendom og islam til de utilslørt polyteistiske hinduismevariantene. Det finnes selvsagt også en mengde blandingsvarianter – og da har jeg ikke engang nevnt de animistiske urfolksreligionene.

Det er med andre ord begrenset hvor klare konklusjoner man kan trekke om Guds vesen og intensjoner på bakgrunn av det som er allment tilgjengelig gjennom verden rundt oss. Man kan fakstisk bygge en helt grei case for et flygende spaghettimonster dersom man virkelig går inn for det. Men noen form for endelig konklusjon kan man vanskelig trekke på et slikt grunnlag.^[1]

Men så til poenget: Kristen tro bygger på mer enn bare “generell synsing” eller “mer eller mindre kvalifisert gjetning” om universets beskaffenhet eller antallet tentakler på et eventuelt flygende spaghettimonster med mer. Kristen tro bygger for det første på en bestemt (og til dels kritisk!) tolkning av historien til ett bestemt folkeslag, nemlig det jødiske folk, og for det andre på livet og læren til ett bestemt menneske som fødtes inn i nettopp dette ene bestemte folkeslaget, nemlig Jesus fra Nasaret.

Kristendommen har dermed et historisk fundament. Dette fundamentet kan selvsagt diskuteres. Historiske hendelser er ikke entydige og må derfor fortolkes. Enkelte av hendelsene – for eksempel den aller mest grunnleggende for kristen tro, nemlig Jesu oppstandelse fra de døde påskemorgen – er dessuten omdiskutert som hendelse; spørsmålet er ikke alltid hva hendelsen betyr men om den i det hele tatt fant sted. En kristen kan defineres som en som forsøker å forstå hva det vil si at Jesus sto opp fra de døde. En kristen har med andre ord inntatt en bestemt posisjon i forhold til akkurat den aktuelle hendelsen. Hva dette så betyr, er ikke helt entydig det heller, noe det voldsomme mangfoldet av kristne konstruksjoner demonstrerer til fulle. Men samtlige utgaver av kristen tro vil ha som felles basis en tro på at Jesus “viser oss hvem Gud er” (jf. Johannes 1:18 ) i mer eller mindre absolutt forstand.

Alt dette underforstås (selvsagt!) i Davidsens argumentasjon. Han berører dessuten disse tankene eksplisitt i avslutningskapitlet av sin bok. Å dermed anklage(?) Davisen for å bane vei for et flygende spaghettimonster er i beste fall tåpelig og en avsporing av debatten, i verste fall et tegn på mangelfulle kunnskaper om teologi generelt og kristen tro spesielt.

Man skal alltid bestrebe seg på å lese andre med velvilje og sympati. Jeg velger derfor å tro at Gran bare ønsker å score et billig retorisk poeng, og at han skjønner at tenkende kristne mennesker som Davisen (og andre) tenker lenger enn “bare” til “gudsbevisene” og andre grunnlagstanker. Men helt entydig er jo hans egne formuleringer ikke. Og det er nesten så man kan mistenke Gran for ikke å ha lest Davidsens bok helt ut…

Noter/referanser

1. Jeg mener ikke å si at man noen gang kan trekke noen endelig konklusjoner i religiøse og teologiske spørsmål. Slike konstruksjoner vil alltid ha noe åpent ved seg. Det betyr imidlertid ikke at man ikke kan tro noe som helst, eller at tvil er en større dyd enn tro.

I mangel av inspirasjon til å skrive ferdig de tre artikkelskissene jeg har liggende (den som lever får se!) poster jeg noen lenker til interessante skriverier av andre, atskillig klokere skribenter enn undertegnede.

Tvilsom humanist-debatt

Den tvilsomme humanist har (som tidligere nevnt) lest min anmeldelse av The God Delusion. Han har til og med latt seg inspirere til noen refleksjoner som mest av alt minner om ransakende selvkritikk på vegne av humanismen. Bjørn Are Davidsen har hengt seg på, og dermed har vi et helt lite selvrefererende bloggunivers på gang. Jeg anbefaler en nærmere titt på disse:

• Den tvilsomme humanist: Ateisten og litteraturen; Refleksjoner inspirert av et avsnitt forfattet av undertegnede.
• Dekodet: Kjempende humanisme?; Noen refleksjoner, i forlengelse av Den tvilsommes refleksjon, om mangel på refleksjon hos både kristne og humanister.
• Den tvilsomme humanist: Moral uten Gud; En slags oppfølger til de to foregående postene, ikke minst inspirert av en lesning av Bjørn Are “Dekoderen” Davidsens siste bok Svar skyldig? Stikkord: Etisk-moralsk meningskonstruksjon i et meningstomt univers.
• [Oppdatering, 8.2.08] Dekodet: Moral uten Gud?; Enda en oppfølger!
• [Oppdatering 10.2.08] Dekodet: Moral med Gud?; Debatten i kommentarfeltet borte hos Den tvilsomme blir etter hvert såpass hissig og plasskrevende at Bjørn Are Davidsen velger å ta den med seg tilbake til sin egen lekestue. I dette innlegget dissekerer han “Gud vil det gode fordi det er godt/Det gode er godt fordi Gud vil det”-dillemmaet effektivt.

Evangeliene under debatt

Det siste tiden Dagbladet på nett begynt å gi plass til intelligent religionsdebatt. Du snakker! Følgende meningsutveksling er verdt å få med seg:

• Judas var en judas likevel; Det hele begynner med en “The Gospel of Judas Revisited”-sak. Den er ikke dum.
• Finnes det 30 ulike evangelier?; Torleif Elgvin går i rette med noen av de litt for sensasjonelle påstandene i Dagbladets sak om Judasevangeliet.
• Om evangelier; Einar Thomassen mener Elgvin overforenkler og tegner et altfor idyllisk bilde av de kanoniske evangelienes status. Selv slår han et slag for Thomasevangeliet.
• Thomasevangeliet og Thomassens evangelium; Elgvin problematiserer Thomassens tidligdatering av Thomasevangeliet – blant annet.
• Evangelier i særstilling; Thomassen kontrer med klassisk historisk-kritisk mirakelskepsis og trekker de aller fleste beretninger Jesu liv i tvil som historiske kilder.
• De første kristne husket mer enn Bergprekenen; Elgvin mener Jesus alltid har vært mer enn “bare” en visdomslærer og at Thomassens avmytologiseringsprosjekt ikke har grunnlag i de faktisk foreliggende kildene til Jesu liv.
• Historikere tror ikke på mirakler; Thomassen tar et oppgjør med stråmannargumentasjon hos Elgvin og problematiserer at kildene til Jesu liv kan brukes til noe annet enn å forsøke å rekonstruere hva han sa.
• Hvis Gud finnes er mirakler mulige; Elgvin oppsummerer og konkluderer i tre punkter. Dette gjør han på en både pedagogisk og respektfull måte, spør du meg, og han avslutter med det en spennende meningsutveksling mellom to høflige skriftlærde.

Jeg er fristet til å skrive et takkebrev til Dagbladet. Dette er virkelig god folkeopplysning.

Helvetesdebatt – 55 år etter

Hallesby er død, men er helvetesdebatten? Åpenbart ikke, men Gehenna-debatt i Dagbladet anno 2008 er forbausende behersket – hvis man klarer å ignorere kommentarfeltet nederst da. Få gjerne med deg følgende:

• Er Gud en kjempe-Hitler?; Leserkommentaren som startet samtalen.
• Er vi ferdig med helvete?; Biskop Olav svarer. A gentleman, as always.
• Ryddesjau i helvete?; Terje Østigård og Hans Egil Offerdal følger opp sin første leserkommentar og spisser debatten en smule.
• [Oppdatert 8.2.08] Helvetesdebatten; Diakon Henrik von Achen spør hvorfor man på død og liv må velge side i en 55 år gammel debatt.
• [Oppdatert 8.2.08] Helvete trengs ikke; Signaturen “Overgrepsutsatt i Guds navn” argumenterer for at løsningsforslag som skjærsilden eller apokatastasis gjør tanken på helvete overflødig.
• [Oppdatert 12.2.08] Når helvete blir uttrykk for Guds kjærlighet;Offerdal og Østigård svarer von Achen.

Denne debatten er sikkert ikke over. Jeg skal forsøke å oppdatere med nye lenker etter hvert.

Er du lei av kirkelig homofilidebatt? Da har jeg et lesetips til deg – om den kirkelige homofilidebatten! Olav Fykse Tveit, generalsekretær i Mellomkirkelig råd, har i siste utgave av Ung teologi en flott artikkel kalt “Er konsensus mogeleg i homofilisaka?” Her forsøker han å gå bak de harde ordene i debatten for å sette fokus på alle de tingene vi kirkelige kranglefanter faktisk i det store og hele er enige om i etisk debatt generelt og i “homofilisaken” spesielt. Jeg for min del syntes faktisk dette var inspirerende lesning.

Artikkelforfatteren plasserer seg selv på den liberale siden i den pågående diskusjonen, men jeg innbiller meg likevel at også mennesker med helt andre oppfatninger og posisjoner i debatten vil finne mye de kan nikke gjenkjennende til i artikkelen.

Jeg velger å sitere et avsnitt her der Tveit reflekterer rundt det mye anvendte skillet mellom legning og praksis. Det er ett av de avsnittene der han er noe mer polemisk mot de som mener noe annet enn ham, og det er slik kanskje ikke helt representativt for det inntrykket jeg har forsøkt å skape over, men jeg velger å sitere det likevel. Jeg syntes nemlig poenget var krystallklart og svært viktig:

For alle menneske er seksuell orientering og eventuelt seksuelt samliv med eit anna menneske ein del av eit større bilete enn berre visse handlingar. Slik er det også for homofile. Det kan ikkje vere ei oppgåve for den som tenkjer ut frå kristen etikk å lausrive dei seksuelle handlingane frå eit heilskapleg menneskesyn og ein heilskapleg menneskeleg relasjon. Det er difor noko uverdig ved å vurdere homofile og deira situasjon berre ut frå seksuelle handlingar, og ikkje ut frå eit heilskapleg bilete av deira samliv og livssituasjon.

Eit skille mellom handling og identitet er etisk relevant. Det er ingen som kan seie at ein berre kan gjere slik eller slik fordi ein er slik eller slik. Alle handlingar må kunne prøvast i forhold til om dei oppfyller det doble kjærleiksbodet eller grunnleggande etiske normer uttrykt på andre vis. Difor er det ikkje logisk å oppfatte at ein kritikk av ei viss handling er ei avvisning av heile mennesket som gjer handlinga.

Eit slikt skilje mellom identitet og handling kan likevel ikkje oppretthaldast som eit generelt heilt uproblematisk prinsipp. Særleg dersom den aktuelle handlinga har aktverdig og rosverdig ramme og formål. Då vert kritikken med større rett oppfatta som ein kritikk mot personens identitet. Dersom det er rett for heterofile og ikkje for homofile å ta seg av kvarandre i eit gjensidig forpliktande forhold, vert det likevel noko med identiteten som vert problemet. Dersom ein ellers lever opp til alle etiske og mellommenneskelege standardar, er det lett å oppfatte at det er identiteten som homofil som likevel er problemet. Dersom det ellers er tunge grunnar for å anerkjenne eit ordna samliv mellom to homofile, men ein ikkje kan gjere det på grunn av intim kontakt, kan altså haldninga ein kommuniserer verke tvetydig.

Tveit, O. F. 2007, “Er konsensus mogeleg i homofilisaka?”, Ung teologi 4/07, s.13f.

Olav Fykse Tveit er for øvrig en av fem av bispedømmerådet nominerte kandidater til Nidaros bispestol. Jeg hadde ikke hatt noe imot å ha ham som sjef, det må jeg gjerne innrømme. Han får en av mine tre stemmer i valget. Hvem som får de to siste stemmene lar jeg forbli hemmlig – enn så lenge.

Når det gjelder Åndens gaver tenker vi ofte ensidig på ytringer knyttet til en tjeneste. I den gamle tradisjonen er Åndens rolle knyttet til menneskets frelse. Men her forstås frelsen ikke primært ut fra juridiske kategorier som skyld og dom, men ut fra organiske kategorier som liv og død. Det betyr at frelsen ikke er en akt, frelsen er en dynamisk hendelse! Sentralt i dette står forståelsen av mennesket som Guds avbilde. Å avdekke og tydeliggjøre dette avbilde i mennesket er Åndens verk.

[...] Jeg ønsker å slå en bro mellom moderne pentecostal teologi og den ortodokse tradisjonen. Jeg mener vi har kommet til et punkt hvor hele den vestlige teologien for alvor må konfronteres med den ortodokse teologien! [...] Vi har hatt en svak teologi fordi vår erfaring har vært grunn. Det er vanskelig å ha en teologi uten å ha en erfaring. I den tidlige kirken fødes teologien ikke primært i en akademisk miljø. Den tar sitt utgangspunkt innen rammen av gudstjenesten hvor det pågår en uavbrutt åndsdåp.

Hemmeligheten ved gjentagelsen er at den setter seg i kroppen slik en liturgi gjør når man feirer den over tid. Hemmeligheten ved fordypning er at man blir fortrolig med sin “klesdrakt”, med en liturgi. Da oppstår det glipper som åpner seg mot dypet og gir plass for den enkeltes erfaring. Mysteriet er ikke noe jeg får del i ved å anstrenge meg for å forstå. I stedet gjelder det å slippe tanken og være med. Den virkelige teologien vokser fram av den refleksjonen som kommer i ettertid, når erfaringen bearbeides. [...] I den situasjonen vi har i dag har jeg vanskelig ved å se noen mulighet for fordypning, om ikke det teologiske arbeide forbindes tydeligere med den gudstjenestefeirende forsamling. Gudstjenesten er det sted hvor man kommer til tro. Man skal ikke undervurdere sammenhengen mellom at feire gudstjeneste og at bevare sin tro.

Peter Halldorf i intervju i Halvårstidsskrift for praktisk teologi 2/07, s.46.

I går feiret vi Kristi Åpenbaringsdag, i år til og med på selve Åpenbaringsdagen (og ikke bare på søndagen som faller nærmest) Epifania, 6. januar, Helligetrekongersdag, Trettendedagjul, ortodoks julaften…

En fin dag å feire messe på, synes jeg.

I år var prekenteksten fra andre rekke, fra Johannes 8; Jesu ord om at Jeg er verdens lys; den som følger meg, skal ikke vandre i mørke, men ha livets lys. Førsterekketeksten, som vi leste i fjor, er fortellingen om de tre(?) magoi, vismennene fra landet østenfor som kom for å hylle Jesus. Det er en motivrik dag, dette, en fantastisk dag å preke på, ta ut salmer til og være liturg på. I fjor konkluderte jeg prekenen (omtrent) slik:

Jesus var jødenes Messias, men vismennene, som var hedninger som oss (og atpåtil stjernetydere!), var blant de første til å tilbe ham. Jeg synes akkurat det klinger ekstra sterkt når vi leser om det hos Matteus, den mest utpreget jødiske av evangelistene. Selv han bøyer seg for det faktum at Jesus er for alle mennesker, ikke bare for en eksklusiv gruppe.

Dagens tekst minner oss om at vi er inkludert, at fortellingen om Jesus og hemmeligheten om hvem Jesus er gjelder slike som oss også. Det finnes selvsagt mange veier til Jesus. Noen gjør som vismennene, og søker etter Guds tale i skaperverket. Det er mye å lære der. Kirken har også trofast og trassig holdt fram den tradisjonssamlingen som vi kaller Bibelen; vi fortsetter å insistere på at den, midt i all sin mangfoldighet og kompliserthet, har noe umistelig viktig å fortelle oss om Jesus og hvem han er.

Noen ganger må vi kanskje la oss rettlede litt underveis i letingen vår, kanskje av noen som har lest og sett mer og er klokere enn oss. Uansett: Den som leter skal finne, heter det som kjent. Så kan vi også håpe å oppdage hvem Jesus egentlig er og finne vår måte å tilbe ham på, slik vismennene gjorde. Den delen av vismennenes historie er like aktuell i dag.

Før i tiden likte jeg å klusse ned noen tegneserier i ny og ne. Dersom du vil lese en jeg laget om vismennene for noen år siden kan du laste den ned her. Og dersom du vil lese mer om den astronomiske teorien som ligger bak et par av tegningene (pluss et par-tre andre gode forslag til hva i alle dager denne Betlehemsstjernen kan ha vært, dersom ikke Matteus bare har kokt i hop en god skrøne^[1]), så finner du mer om den her.

Noter/referanser

1. Selv tror jeg ikke Matteus “bare” dikter fromt på frihånd her. Astrologer som helteskikkelser i et så ur-jødisk evangelium? Tru’kke det, gitt…

Nyttårsdagen er Jesu navnedag. Selv om det har gått et par døgn av det nye året allerede tillater jeg meg å legge ut prekenen jeg holdt i Bregstaden Ziir denne dagen. Evangelieteksten for Nyttårsdagen (Jesu navnedag), andre rekke, står skrevet hos evangelisten Matteus, i det første kapittel:

En Herrens engel viste seg for Josef i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.»

Matteus 1:20b-21

I

Det er litt av en nyttårshilsen å bli møtt med, dette: Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Evangelieteksten for dagen legger med andre ord opp til at vi skal begynne det nye året med å snakke om synd. Jadda.

Da kan vi i det minste gjøre det skikkelig.

“Synd” er et av de mest misforståtte ordene som finnes. Det er nesten så det ikke er brukbart lenger. Altfor mange tror ordet er synonymt med alt som egentlig er moro og som mørkemennene (Hvem? Hvor?) i kirka sier nei til for at vi skal ha det virkelig miserabelt. At det handler om forbudte men dog så lystbetonte handlinger, altså. Ingenting kunne være fjernere fra ordets opprinnelige betydning. Synd er et ord som handler om mye mer enn bare enkelthandlinger av mer eller mindre festlig karakter.

Vår egen tids største svovelpredikant, Kristopher Schau, har brukt denne høsten til å avsløre samfunnet vårt til bunns. Hvis det er en ting De syv dødssyndene har hamret inn så er det faktisk det samme som det kirken har forsøkt å formidle i en del år: At synd ikke handler om noe morsomt som er forbudt bare for å hemme livet, men at synd tvert imot handler om ting som gjør vondt og som har en destruktiv effekt på livene våre.

Men, på tross av at han har satt skapet på rett plass: Heller ikke Schau har boret dypt nok.

“Synd” er et ord som innenfor en kristen kontekst brukes om en understrøm av krefter som finnes i alle menneskers liv. Det er et ord for de kreftene som gjør at alle våre mange prosjekter faller fra hverandre. Relasjonene våre faller fra hverandre. De gode forsettene våre går åt skogen. Til slutt faller selve livet fra hverandre: Vi dør. Disse kreftene er det de bibelske forfatterne omtaler som synden og dødens krefter; menneskets egentlige problem. Det er et grunnmønster i livene våre, dette. Et destruktivt mønster som vi ikke kan flykte fra, om vi vil aldri så mye.^[1]

II

Jesus-fortellingen er en fortelling som snur dette grunnmønsteret på hodet.

• Der folk bygde murer rundt seg, der åpnet Jesus opp.
• Der folk ekskluderte hverandre, der inviterte Jesus inn.
• Der folk var likegyldige, der utfordret Jesus dem.
• Der andre døde forble i gravene sine – vel, du vet hva som skjedde.

Jesus brøt med andre ord de destruktive og desintegrerende kreftenes kraft på absolutt alle områder. Gjennom dette viste han og også hva ordet frelse handler om. Det handler om absolutt alle livets områder. Alle livets sider.

III

I mylderet av tidsskrifter og blader som finner veien til stua vår finnes det ett som heter Kamille. Dette bladet har et spennende slagord: Alle dine sider! Det er en ganske bra oppsummering av det Jesus står for, tenker jeg.

Jesus favner nemlig hele livet. Alt vi driver med. Alle våre relasjoner. Hele skaperverket, og vår engasjement for å ta vare på det. Jesus angår kort sagt Alle dine sider!

Også i 2008 skal vi bygge relasjoner og kjempe for å ta vare på livet. Da er Jesus det beste reisefølget vi kan få.

IV

Jesus. Ja, han heter ikke egentlig det, da. Jesus er den greske transkripsjonen av et hebraisk navn som lyder Jeshua eller Jehoshua og som betyr Jahve frelser. Jahve, det er det gamle navnet på Bibelens Gud. Navnet Jesus betyr altså Herren Gud frelser!

Og, som evangelieteksten for dagen slår fast: Navnet forteller oss hvem Jesus er. Han er Frelseren. Han er den som bryter de destruktive og desintegrerende mønstrene i livene våre. Han er den som er stor nok til å favne alle livets sider.

Et riktig godt 2008 ønskes dere alle – i Jesu Kristi navn.

Noter/referanser

1. …så får jeg heller komme tilbake til den definisjonen av ordet “synd” som jeg strengt tatt foretrekker, nemlig at “Synd er å stenge Den andre ute”…

For ikke så lenge siden skjedde det igjen: Jeg havnet i samtale med en person som hadde mye godt å si om kirke og kristendom, men som ikke kunne fatte og begripe hvorfor “dere litt for arrogante prester” ikke kunne åpne øya og gi rom for alternative Jesus-framstillinger i kirkas offisielle teologi (som om det var jeg som bestemte den!). Han tenkte da på sånne ting som Tomas-evangeliet og – ikke minst – da Vinci-kode-aktige teorier om Jesus, Maria Magdalena og ekteskap og barn og sånn. “Du tror noe, andre tror noe annet. Det er jo så lenge siden, Bibelen er upålitelig og redigert ørten tusen ganger, og til sjuende og sist er det jo bare snakk om tro!” sa fyren og gliste over kaffekoppen.

Nå har jeg skrevet en del om Dan Browns vel ukritiske og kreative kildebruk tidligere og skal ikke gjenta meg selv på det punktet her. Tomas-evangeliet får jeg komme tilbake til på nyåret en gang når julestria er vel overstått. I dag skal jeg bare drysse ut én eneste liten tanke i tilknytning til juleevangeliet.

Det er nemlig ikke sånn at “vi i kirka” kan tro akkurat hva vi vil om Jesus-fortellingen. Utgangspunktet for det vi tror er faktisk en serie historiske hendelser. “Det skjedde i de dager…” leser vi i Juleevangeliet (Lukas 2:1-14) på Julaften. Vi leser om keiser Augustus, om Kvirinius, om Herodes og om folketellingen, og kan ved hjelp av andre historiske kilder tidfeste hendelsene vi leser om til en gang mellom høsten år 8 f. Kr. (da folketellingen begynte) og to år senere (da den ble avsluttet). Vi leser Johannesprologen (Joh 1:1-18) på Juledag, møtes av ordene om at “Ordet ble menneske” og blir minnet om at kristen tro baserer seg på tanken om at Gud ble avgrenset av tid og rom, ble stedbundet og knyttet til høyst konkrete molekyler. Guds Messias tråkket rundt i Palestinas ørkensand, badet i Jordanelven og spiste og drakk (godt!) av lokale matvarer. Den kristne fortellingen er bundet opp til en bestemt tid, til et bestemt sted, til en bestemt kontekst.

Denne konteksten har vi ikke direkte tilgang til. Men vi har indirekte tilgang, gjennom skriftlige kilder. Vurderingen av hvor gode de enkelte kildene er og hvor pålitelig og “ufiltrert” informasjon de gir oss vil variere litt fra leser til leser, fra forsker til forsker. Men blant de av oss som har gravd litt dypere i dette er det ikke det minste tvil om at de fire evangeliene i Det nye testamente er vesentlig bedre kilder til den historiske Jesus enn det Dan Browns forvrengte versjoner av senere gnostiske skrifter og obskure middelaldermyter er. Vi kan rett og slett ikke sidestille god informasjon med det reneste svada. Det ville være å tilsløre at kristendommen faktisk har en historisk forankring. Det er ikke slik at man kan tro akkurat hva man vil om det som skjedde og regne med å beholde kredibiliteten i teologiske kretser siden det likevel “bare er snakk om å tro”. Vi tror, ja vel, men ikke på hva som helst. Vi tror på en bestemt historie.

Selvsagt spriker trosstandpunktene våre en del, men det er ikke fordi vi konstruerer på frihånd. Det er fordi historiske hendelser (og, må jeg få legge til, vitnesbyrdene om slike hendelser) aldri er helt entydige. Heller ikke Jesus-fortellingen. Men at man like gjerne kan lese ut av de beste kildene at Jesus “egentlig” var buddhist, gift flerbarnsfar, at han ikke ble korsfestet eller i hvert fall ikke døde på korset hvis han mot formodning ble spikret opp på det, eller at han egentlig aldri har levd… nei, der tar nok samtalepartneren min fra første avsnitt sørgelig feil.

Julas fortelling er en fortelling om jordbundethet. En fortelling om historisk forankring.

Ha en god, jordnær jul!

—–

Et langt PS…

De siste dagene har det gnostiske Judas-evangeliet vært framme i nyhetsbildet igjen. Noen av de første euforisk kringkastede forskningsresultatene viste seg å være litt mer tvilsomme enn først antatt. Dagbladet er voksne nok til å innrømme sine feil, ja, de gir til og med plass for noen små korrigeringer fra den eminente Torleif Elgvin.

Det kan kanskje være på sin plass å minne om at enda så interessant dette er fra et religionshistorisk sysnpunkt så er nok Judas-evangeliet sørgelig ubrukelig som historisk kilde, enten det er den ene eller den andre tolkningen som er riktig. Siden Ireneus (etter alt å dømme) nevner Judas-evageliet rundt år 180 må det være skrevet før det, men ifølge den samme Ireneus var det den gang av relativ ny dato og skrevet som et slags “propagandadokument” for en gnostisk sekt. At skriftet kan kaste noe nevneverdig lys over hvilke motiver Judas hadde eller hva han og Jesus egentlig snakket om den siste kvelden disiplene var samlet er med andre ord utelukket.

Selv var jeg litt svak for den første tolkningen av skriftet (jada, jeg har lest boka!), den som gjorde Judas til helt. Gnostikerne hadde en viss svakhet for å gjøre Bibelens skurker til helter, så som Kain, slangen i Paradiset eller – ja, nettopp – Judas. Det lå en form for protest mot det jødisk-kristne prosjektet i denne alternative teologien, og et skrift der Judas var den egentlige helten ville føyd seg greit inn i det vi allerede vet om gnostikerne. Men uansett, altså: Helt eller skurk i evangeliet som bærer hans navn, det har lite å si for det vi kan si at vi tror vi vet om den egentlige historien.

Les for øvrig gjerne Bjørn Are Davidsens betraktninger om saken. Fortsatt god jul.

Kirkemøtet 2007 er over, og det er tid for å se fremover. Som de fleste vil ha fått med seg, så foretok Den norske kirke på fredag en “reorientering” i sitt forhold til samlevende homofile i vigslede stillinger. Hele vedtaket kan lastes ned her.

Tiden vil vise om dette var et klokt vedtak. Selv spurte jeg i forkant av årets kirkemøte om det kanskje hadde vært like lurt å drøye det nye vedtaket et år eller to til, og bruke tiden til å utrede saken enda litt bedre – det er blant annet noen arbeidsrettslige sider ved vedtaket som henger litt i det blå. Men nå er nå engang vedtaket gjort. 50 stemmer av 83 er det samme som 60 %; det er et brukbart flertall, selv om jeg (og sikkert mange andre) nok hadde håpet på 2/3 flertall for kursskiftet.

Hva vedtaket bygger på

Vedtaket sidestiller to syn. I realiteten betyr det at kirken har åpnet for en ny praksis. Det kan nok ikke underslås at dette er det samme som å godta en ny lære. Kirkemøtet 2007 har, rett og slett, slått fast at det er gangbar teologi å godta homofilt samliv med Bibelen i handa. I 1997 gikk et enstemmig kirkemøte mot nettopp dette. Utviklingen har med andre ord gått i ekspressfart. Det er nå ryddet et nytt rom i kirken. Mange av oss er glade for det.

Har det kommet opp noen nye, teologisk relevante argumenter som kan underbygge en slik teologisk nyorientering? Mange mener nei. Jeg er uenig. Dersom man regner inn tilretteleggingen av forholdet mellom Skriften og erfaringen som en del av en teologisk konstruksjon, så må det regnes som et relevant teologisk argument at flere av oss (inkludert halve Lærenemda) har begynt å lese enkelte bibeltekster på en annen måte etter å ha blitt nærmere kjent med homofile. Dette handler rett og slett om hvor tungt man skal la erfaring veie i et teologisk resonnement, og det er, etter min mening i hvert fall, et spørsmål om teologisk argumentasjon. Erfaring, skrifttolkning og tro lever ikke i adskilte rom.

Hva vedtaket innebærer – og ikke

Det nye vedtaket er i bunn og grunn et svært diplomatisk vedtak. Det slår fast at begge syn(!) er gangbare i kirken, at begge syn(!) kan begrunnes med utgangspunkt i en ansvarlig og forsvarlig lesning av Skriften og at det skal være rom for begge syn(!) – også det konservative/restriktive – også i fremtiden. Det enkelte ansettelsesorgan må selv komme fram til, begrunne og forsvare sin egen praksis, men både en restriktiv linje og en mer åpen linje anses nå altså for å være legitime uttrykk for Den norske kirkes holdning i homofilispørsmålet.

Hva betyr dette? Det betyr blant annet at det fortsatt er fullt akseptabelt å forsvare det gamle synet, i skrift, tale og ansettelsespraksis. Det gamle synet er ikke fordømt som ukristelig, det er “bare” opphevet fra å være en allmenn veiledning fra Kirkemøtets side. Dette speiler virkeligheten: Svært mange aktive kirkemedlemmer synes at homofilisaken er vanskelig og vil ha seg frabedt slagordpregede og bombastiske svar. Tydningen av Skrift, erfaring og samtid er kompleks; kirkens “nye” praksis er en refleks av denne kompleksiteten.

Det er derfor ganske forstemmende å lese at politikere allerede er ute og vil nekte det gamle synet rom i kirken. Når man, slik Gjermund Bjørndahl Røysland gjør, tolker Kirkemøtevedtaket slik at det innebærer at de gammeltroende skal skvises ut, da har man virkelig ikke skjønt noen ting. Kirkemøtets vedtak er sannelig mer tolerant enn som så.

Hva vedtaket kan anspore til

For min del var det møtet med homofile mennesker som sådde spiren til et forandret syn på homofili kontra kristen tro. Derfor tenker jeg (som jeg antar mange andre også gjør) at det gamle synet mest sannsynligvis vil tape rom av seg selv etter hvert som stadig flere aktive kirkefolk, blant annet som en konsekvens av det nye kirkemøtevedtaket, blir kjent med homofile og skjønner at dette faktik ikke er noe å være redd for. Litt lettere homofobi vil nok gjerne henge igjen hos de fleste av oss, men de fleste fordommene – for ja, jeg tror faktisk at det i noen grad nettopp er for-dommer det er snakk om, det var i hvert fall det for meg personlig – vil fordunste med tiden.^[1] Ikke for det, det gamle synet vil nok leve sitt liv som en slags sideform også i fremtiden, omtrent slik reservasjon mot kvinnelige prester fortsatt gjør, men det kommer antagelig til å være et minoritetsstandpunkt mer enn en – hva skal vi kalle det – bærende visjon for kirken. Dessverre, vil noen si, enten fordi de skulle ønske det gamle synet fortsatt var det dominerende, eller fordi de ønsker det gamle synet dit peppern gror. Selv tenker jeg at mangfold ofte er en fin ting, og at vi tåler et meningsmangfold i denne saken også. Det gamle synet er tross alt ikke basert på fordommer, men på en bestemt lesning av og holdning til Bibelens tekster^[2], og Bibelen skal (heldigvis!) ikke revideres med det første. Jeg er ingen stor profet, så her uttaler jeg meg selvsagt om ting jeg ikke kan vite noe som helst om, men jeg tenker nå på det som en form for “educated guessing” åkkesom. Så får vi se, da. Kanskje jeg tar feil, her som alle andre steder.

Veien videre blir garantert uoversiktelig og komplisert, i hvert fall for en tid. Noen vil nok melde seg ut i protest. Andre vil trekke seg bort fra lokalmenigheten, for en tid eller for godt, uten å nødvendigvis la det få konsekvenser for det formelle kirkemedlemsskapet. Kanskje vil andre finne et større rom for eget engasjement. At det vil bli tøft å fronte det gamle synet fremover en hevet over tvil. Kirkemøtets vedtak pålegger oss “liberale” å kjempe for de konservatives rett til å hevde og praktisere sitt syn, og aktivt støtte dem når de finner at de ikke kan følge oss for sin samvittighets skyld. Det er en øvelse i sann toleranse. Håpet er at også kirkeministre og andre politikere vil godta at det er rom for to syn i kirken, ikke bare ett. Det skal bli spennende, for ikke å si litt skummelt, å se hvordan dette vil ta form i praksis.

Noter/referanser

1. Jeg får presisere det før eventuelle misforståelser oppstår: Jeg mener ikke å si at motstandere av homofilt samliv er mer fordomsfulle enn andre. Poenget er at enkelte ganger kan personlige møter med menneskelige skjebner kaste nytt lys over standpunkter vi hadde inntatt før det aktulle møtet (før-dommer). For min del var det nettopp slike møter som etter hvert tvang fram ny refleksjon. Ikke alle opplever dette på samme måte. Mange mennesker md et klart definert konservativt/restriktivt ståsted legger ned mye arbeid i møte med homofile (i nettverk som Til Helhet og Living Waters), møter preget av et genuint ønske om å komme de homofile i møte, uten å endre standpunkt i selve saken av den grunn. Men for mange andre er nok mangelen på kontakt med homofile “case” med på å gjøre fenomenet mer fremmed og rart enn det strengt tatt er. Slik var det for min del. Ny erfaring ledet til nye teologiske posisjoner. Jeg spår at flere vil oppleve det samme fremover, men uenigheten vil garantert bestå. Respekt for ulike syn vil være viktig også i fremtiden. Det gjelder begge veier.

2. Ethvert bibelsyn kan selvsagt også omtales som en fordom. Nei, nå skal jeg ikke komplisere ting mer.

Kirkemøtet 2007 er i gang. Hovedtemaet er Himmelens og jordens skaper, altså tema knyttet til spørsmål om miljø, forbruk og rettferd. Livsviktige spørsmål, altså. Merkelig nok er det likevel en annen sak som dominerer mesteparten av medieomtalen.

Den som vil følge med på hva som skjer og – for eksempel – få med seg Martin Lönnebos hovedforedrag 14. november via web-TV, kan klikke seg videre til Den norske kirkes nettsider.

Det har vært uvanlig mye støy i forkant av Kirkemøtet denne gangen, men da altså primært knyttet til den såkalte homofilisaken. Det har vært arrangert protestmarsj, over 100 prester (og en god del flere lekfolk) har skrevet under på For enhetens skyld-oppropet^[1] og de homofilirelaterte leserinnleggene i Vårt Land har hatt en snittlengde og -tyngde noe over normalen. Nevnte avis har for øvrig publisert et par riktig innsiktsfulle kommentarer i sakens anledning også, se for eksempel Erling Rimehaug og Jarle Kallestads analyser – tankevekkende, hver på sitt vis.

Jeg har allerede gjort det klart hva jeg personlig mener om den såkalte homofilisaken. Ingen skal derfor trenge å være i tvil om at jeg på sikt ønsker en endring i kirkens praksis i forhold til homofilt samliv. Men når det gjelder behandlingen av den aktuelle saken på årets kirkemøte så tenker jeg for min del at det kanskje kunne vært klokt med en utsettelse; rett og slett drøye ett eller to år til med å gjøre nye vedtak. For det første fordi man kanskje kan oppnå større konsensus da. For det andre fordi man da vil vite hva slags ekteskapslovgivning som utgjør den samfunnsmessige konteksten kirkens ordninger faktisk må forholde seg til. Og for det tredje: Da rekker man også å få avklart konsekvensene av det faktum at over 100 prester i Den norske kirke nå altså på en systematisk og formalisert måte gir uttrykk for at de ønsker seg alternativt tilsyn og bryter gudstjenestefellesskapet i de tilfeller der biskoper (og forsåvidt også andre kirkelige ansatte) arbeider for nye ordninger i spørsmålet om homofilt samliv. Man kan like det eller ikke, men dette “presteopprøret” er en faktor som må tas med i regnestykket.

Forslaget Kirkerådet har lagt fram som vedtaksforslag er ikke håpløst, men det er mer deskriptivt enn visjonært. At det faktisk åpner for å anerkjenne en ny praksis i kirken er viktig. Den aktuelle praksisen (ordinasjon av homofilt samlevende) finnes allerede i kirken, men da nærmest som et resultat av sivil ulydighet; dersom det aktuelle forslaget vedtas vil handlingsrommet være utvidet også formelt. Det er dit jeg ønsker vi skal komme på sikt. Samtidig ivaretar Kirkerådets forslag de konservatives rett til å mene det de mener/alltid har ment. Det må kirken selvsagt gi rom for også framover. Det er uholdbart å tvinge noen til å handle mot sin samvittighet. Samtidig er det like uholdbart at et konservativt mindretall skal få binde samvittighetene til flere enn seg selv; det er derfor viktig å finne fram til ordninger som utvider handlingsrommet til oss som mener noe annet, slik at vi ikke er bundet av det mindretallet mener. og som samtidig ivaretar de “gammeltroendes” rett til å mene noe annet. Også på dette punktet må vi kunne tåle at to løp kjøres parallellt, på samme måte som i mange andre etiske og ordningsmessige spørsmål, så som skilsmisse/gjengifte, kvinnelige prester og lignende.

Jeg vet ikke om det nåværende forslag til vedtak ivaretar alle disse sidene godt nok. Det ville nok ikke vært direkte dårlig diplomati å snakke sammen et år eller to til før man formaliserte endret praksis. Om det er en god mediestrategi er en annen sak…

Uansett hvor vi ser for oss at veien går videre, og hvor lang den blir: I går deltok jeg på en tidebønn hvor følgende tekst ble lest, en tekst vi alle kunne ha godt av å meditere over mens vi ber for Kirkemøtedelegatene:

Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. Så legger dere merke til ham med de staselige klærne og sier: «Vær så god, her er en god plass!» men til den fattige: «Du kan stå der», eller: «Sett deg her ved føttene mine!» Om det bare er ham med de staselige klærne dere bryr dere om, har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? Men dere har foraktet den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og drar dere fram for retten? Og er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere?

Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, da synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere. For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle. For han som sa: Du skal ikke bryte ekteskapet, han sa også: Du skal ikke slå i hjel. Om du ikke bryter ekteskapet, men slår i hjel, da er du en lovbryter. Etter frihetens lov skal dere dømmes, etter den skal dere tale og handle. For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har vist barmhjertighet, men barmhjertigheten triumferer over dommen.

(Jakob 2:1-13)

Noter/referanser

1. Jeg har stor respekt for den nøden og frustrasjonen som driver dem som har skrevet under på oppropet, men klarer likevel ikke la være å under meg over virkemidlene. Hva om jeg skulle gjøre det samme: Si at de som er uenige med meg i homofilisaken står for noe jeg mener er ukristelig (undertrykkelse og utestengelse er ikke akkurat kristne kjerneverdier…) og derfor frasi meg gudstjenestefellesskapet med eventuelle konservative biskoper, proster og prestekolleger? Hva med andre spørsmål der vi er uenige? Det kan bli mange “flying bishops” etter hvert dersom protestene skal tas til følge i denne omgang…