Ocean And Atlantic – Mayday Parade

Føler meg i greit humør nå. Jeg er litt trøtt, men hva faen. Har hatt en bra dag alt i alt, med folk jeg bryr meg om, både venner og familie

Sitter på Tumblr akkurat nå, og det tikker inn meldinger om at Michale jackson er død. For å være ærlig så bryr det meg ikke stort, men jeg blir litt påvirket av hva alle andre sier. De fleste vil ikke tro at han har gått bort, mens de fleste er triste. Noen sier til og med at han fortsatt lever, for selv om han har sluttte å puste så kan legene fikse det. Jeg vet ikke jeg. Alt jeg vet er at han har vært en stor personelighet innen musikken, og at han kommer til å bli dypt savnet hos mange. HVIS det nå viser seg at han ikke kommer til å våkne igjen, da.
Det som jeg legger mest merke til er hvordan artistene og de personene jeg ser opp til og beundrer faktisk sørger over Michael. Det er merkelig. Og surrealistisk. Jeg mener, det må bety at denne mannen har betydd noe for de som betyr noe for meg, altså betyr dette noe for meg. Jeg likte jo ikke fyren noe særlig egentlig, men jeg føler jeg blir trist når det gå såpass inn på personer jeg kjenner/vet om.

Jeg kjenner at jeg blir redd. Livet er skjørt, og det gjelder ikke bare for de rundt meg. Jeg har mistet to viktige personer allerede i en alder av 16 år. Det er egentlig ikke mange, men det er definitivt to for mye. Jeg er redd for å miste andre nå. Jeg er redd for å miste de menneskene jeg elsker og er glad i. Jeg er redd for å miste de jeg enda ikke har møtt, og jeg er redd for å miste forbildene mine. Og jeg hater denne følelsen. Jeg er redd for å blit etterlatt, bare tanken får meg til å skjelve, og jeg får tårer i øynene. Fuck, hvorfor er livet slik? Hvorfor må vi dø? Jeg hater det! Og jeg vet jeg ikke er den eneste.

Farrah Fawcett gikk også bort i dag grunnet kreft.  Hun var en amerikansk skuespillerinne, som blan annet har spilt i Charlie’s Angels. Jeg vet ikke mye om henne, men jeg vil gjerne minnes henne også.

Også var det en kødd som absolutt fant ut at han skulle kødde nå som han hadde sjansen, så han/hun laget en artikkel om at Oli Sykes (Bring Me The Horizon) var død han også. Så klart var det ingen som gjennomskuet dett med en gang, og det førte til et ørlite utbrudd av hysteri rundt om i verden. Bandet er ikke stort, men fansen er trofast!

Og  ja, mens jeg først er i gang, JEFFREE STAR er en FAENS IDIOT! TINGEN (ja, jeg vet da fane om det har vagina eller penis jeg) mangler virkelif respekt for omverdenen! Hva med familien Jackson? Hva med fansen? Hva med de som når har løst til å gi greia en på trynet? Det har i alle fall jeg! Huff.

“MJ can’t die, right?”
— Alex Marshall

Jo, han er nå bekreftet død.

RIP Michael Jackson (1958-2009).

Og dette som skulle bli en happy-post : /

Og det er til alle dere som lyver, sviker, sårer uskyldige mennesker som ikke fortjener det.

DRITTSEKKER!!!!!!

Sånn, det var deilig å få det ut. Har hatt lyst til å kalle noen drittsekk lenge, så fant ut at jeg kunne skrive det her(gjelder bare de nevnte)

Takk for meg!

Jeg liker ikke søsteren min.
Jeg spør om hun vil spille GH4. Hun sier nei. Så starter jeg et marathon og skal spille 6 lange sanger på rad. Så, kommer hun å avbryter i den andre sangen, og spør om å få være med. Ok, så jeg må starte marathonet på nytt. Men hun vil bare spille dritt sanger, og hun vil spille trommer, som hun suger på. Det tok ikke mer enn en halvsang før vi tapte, prøvde en gang til, og tapte. Så ville hun heller synge. Hun sang. Og hun skrudde volumet høyt opp, så jeg fikk vondt i ørene. Jeg avbrøt sangen, skrudde ned volumet 20 hakk. Men hun sang fortsatt forferdelig. Så begynte hun å mase. “Vi må finne ut hvordan vi kan lage en sang med synging.” Jeg sa at jeg ikke gadd, og hun ble skikkelig sur. Jeg sa at jeg gjør alt, og at hun ikke gjør en dritt, og hun sa at jeg kunne i hvertfall hjelpe til. Så ble det bare surmuling, og vi var på andre sang. Hun sang ikke seriøst, og sang forferdelig. Etter den sangen ville hun ikke mer. Og jeg måtte starte det marathonet igjen! Men det gadd jeg ikke, så jeg ba henne skru av, for en gangs skyld. Og hun var fortsatt sur, og bare: “Ja, ok”. Men før hun gjorde det, spurte jeg om vi kunne spille “Eye of the Tiger” en gang. Jeg fikk ikke noe svar, og hun skrudde av. Men hun brukte hundre år, siden hun er så dårlig til å skru av.
Jeg får veldig lyst til å si at hun ikke får bruke Wii’en min mer.

Jeg kommer etterhvert med flere argumenter.

Jeg innbiller meg at neste gang vi sees, gir jeg faen. Jeg vet ennå ikke om det kommer til å stemme.

Jeg gruer meg til torsdag. Da skal jeg til legen. Da skal jeg fortelle alt. Fortelle at jeg trenger noen utenom å snakke med. Jeg skal fortelle at jeg faktisk ikke har det så forbanna bra og jeg skal fortelle hva jeg gjorde her om dagen. Jeg skal blottlegge meg for henne og jeg er dritredd. Jeg skal fortelle at jeg er redd for fremtiden og for livet og tiden. Jeg aner ikke om hun kommer til å skjønne det, men jeg vet at jeg er nødt til å gjøre det. For jeg kan ikke lenger sitte med alt inni meg. Jeg må få det ut, men jeg klarer ikke å si ting til de rundt meg. Jeg er redd for at de skal le av meg. For det hender du ler av meg og blir jeg stille, så bør du tenke deg om. Jeg vet at jeg må komme meg videre fra Herr Sjarm, men det hjelper ikke når dere bare forteller meg hvilken drittsekk han er. Jeg kan si masse jeg også. Jeg kunne tatt igjen. Jeg kunne slengt noen kommentarer, men da er det bedre med fleip. Jeg er den norske versjonen av Chandler i Friends. Han som fleiper bort alle bekymringene.

edit:
jeg så Herr Sjarm og mest sannsyneligvis hørte han stemmen min før jeg så han. Jeg kom valsende inn i butikken med en felles venn og der sto han. Herr Sjarm møtte øynene mine og jeg fikk litt sjokk. Visste ikke helt hva jeg skulle si annet enn: “Oi, der var du!” Vi ble stående å snakke, fleipe litt, men noe manglet. Herr Sjarm så nesten ikke på meg. Og henne, hun med den store magen. Som garantert er minst tre måneder på vei. Nå fikk jeg sett henne ordentlig, men jeg klarte nesten ikke å se på henne. Bare magen hennes. Den voksende magen. Den som bærer Herr Sjarm sitt barn. Det var som å møte en venn. Iallefall nesten. Lurer på hvorfor du ikke presenterte oss for hora.

Som den alkoholikeren alle sier at jeg er, nå skal det nytes herlig bursdagsvin! Med min elskede engel som jeg alltid ler sammen med!

Aaaah! Livet er på en side herlig. Jeg har fått ting ut. Iallefall så har det begynt. Og nå skal jeg være akkurat som deg, bare for dette ene blogginnlegget. Jepp, jeg skal falle ned på det fantastisk lave nivået ditt. Jeg skal være “fjortis” som om jeg aldri skulle vært noe annet. Bare denne éne gangen. Jeg skal være usakelig og synes verden er et forjævlig sted. Så kan du sitte å tro dette er deg, men så er det ikke det. Aaahhh!

Lets go!

Jeg liker ikke trynet ditt! Det er så fantastisk herlig å kunne si noe sånt! Jeg blir glad og letta. Nesten så lettet at jeg svever! Langsint? Nei, det har vi da aldri sett, sier du og sitter der drittforbanna for femte uke på rad. Jeg har i grunn mista tellinga. Og du, jeg har begynt å miste respekten for deg. Det er helt og holdent din egen skyld. Alt virka nesten normalt. Plutselig begynner du å fucke opp hele greia igjen.

Ikke syns synd på meg, for det klarer jeg fint å gjøre selv. Jeg vil ikke høre på de drittorda uansett. Jeg har herved gradert fra hovedrolle til birolle i serien. Jeg elsker det. Jeg nyter det. Jeg er hun som sklir lengre og lengre bort, og til slutt har du nesten glemt hvem hun er, før du på nytt ser på serien. Såpeserier. Jeg har et elsk/hat forhold til såpeserier. Så forbanna mye intriger, men jeg orker ikke være 17-18 år igjen. Jeg dro bort for å komme meg unna slike mennesker, så kommer jeg tilbake og knapt et år senere er vi tilbake og jeg har ikke fått lønnsforhøyelse engang! Jeg orker ikke tanken på alle disse problemene.

Jeg kjente en gang ei jente. Ei jente som mente at hun turte å si i fra. Hun turte ikke det. Hun gjemte seg bak masken og plutselig satt hun å kalget over at ingen syntes synd på henne. Alle er så forbanna egositiske. Jepp! Og fy faen, så deilig det er å klare å være det! Aaaah! Jeg har tentk altfor mye på alle andre, men nå er det nok. Iallefall så og si.

Og når alt er borte. Du er borte. Så dukker du opp i drømmene mine! jeg sa jo at du skulle holde deg unna!

Noen gang fått sand i øynene? Jeg skal kaste sand i øynene dine jeg! Jeg sa i fra, jeg hadde håpa (men man må ikke håpe, forvente. Forventningene faller i grus og plutselig sprer dritten seg som ild i tørt gress. Det er din, min og alles skyld. Ikke legg skylda over på noen. Alt jeg sier er at du har forandret deg etter du begynte å henge med han. “Han er ikke min type person” Piss meg i øret!

Jeg kjenner jeg er sterk nå. Jeg beviste det i dag. Jeg hadde nesten ikke dårlig samvittighet og den lille stunden jeg hadde det, fikk jeg folk til å forklare meg hvorfor jeg ikke burde ha det. Get over it!

Vi må ta en prat en dag, du vet det? Men du kommer neppe til å like den.

Jeg er så kosesyk for tiden at det er helt vilt! Og mens ande går rundt å er nødne som bare pokker, er alt jeg vil ha litt kos. En arm rundt meg, kanskje litt stryking og et par kyss. … kanskje av deg. Og jammen fikk jeg ikke sjokk i går. Det var så bra å bare høre fra deg igjen! Men jeg vet ikke, jeg tror jeg er på vei til å komme over deg. For det er ingen vits i å gå rundt å være betatt av en man ikke kan få og selv om en fyr sa at man ikke må ta et nei for et nei, og man må jobbe for det man vil ha, så tror jeg ikke det er verdt det. For du er og blir en sjarmerende drittsekk frem til du klarer å sette deg fri fra deg selv.

I dag er det slaskedag. Godbuksa er på leiligheten sånn nogen lunde ryddet, sitter å venter på at en kompis skal komme å se film. Jeg hadde egentlig tenkt å bare sitte her i hele dag. Sitte i sofaen, med et pledd og kanskje en kopp kakao og tenne stearinslys når mørket senker seg. Regnet strømmer nedover rutene. Det har regnet i hele dag. Det passer meg perfekt i grunn. Selv om jeg har mest lyst til å ligge i parken å merke varmen over hele meg. Jeg får jo ikke varme noe annet sted.

SÅ får folk tro hva de vil. Jeg skal ikke noe mer enn det…

…. tror jeg.

Music

If love is music
- so play

Let the whole world
be a musical

Let us all play instruments
- please, let us play

Maybe, we one day
will find the right sound