Standing over the cliffs at Dun Aengus

“The weather is broken, they say,” a couple from Dublin explained to me as we climbed into a mini-bus to tour Inishmor, the largest of the three Aran Islands off the coast of Galway. Writing this from Ballycastle up in Northern Ireland one week later, I think they hit the nail on the head. The past week has seen reports of flooding in Dublin, the closing of railroads and bus routes and flash floods up in the North. While I feel for anyone who has been directly affected by the erratic weather, travelers or otherwise, I feel as though I have been bestowed some bouts of sunshine and reprieve at ideal moments that exemplifies the luck of the Irish. Maybe it’s because this land is so filled with rainbows and leprechauns, you’re bound to feel lucky at some point.

Rainbow over Sligo

I certainly feel like I hit the jackpot in my decision to spend a night out on Inishmor. After two nights in Galway, last Sunday I headed out of town to the ferry port headed to the Aran Islands. The bitter cold ride felt much longer than a mere 45 minutes, and by the time we disembarked a light rain was falling. While many people bravely mounted bicycles and pedaled off to explore the 14Km island, I beelined for the hostel to settle in. After surveying the scene and desperately attaching myself to two French girls from my hostel in Galway (who would have rather done without my non-French speaking company, I’m sure) I met Amelia, an American on leave from her summertime nannying job in the South. We decided we were on the same page in interest to stay out of the rain, and headed down to the dock to find a mini-bus tour. We happened to be the only two looking for transport, and 10 euro later were headed off with a private tour of the island. The driver invited us to sit up front with him, and as we squeezed in three across he began to tell us the history of Inishmor, where he family settled seven generations prior. His leathery complexion and hard blue eyes that mimicked the sea seemed so rooted in the landscape, I was compelled to wonder if the man had ever set foot off the rocky shores of the island. I held my tongue and didn’t ask.

He explained how cable lines were relatively recent additions to the island, as recent as the 1975. T.V. seems to be a welcome addition, however, as he explained his love of the Jerry Springer Show an the Boston Red Sox, whose games are broadcasted to Ireland throughout the season. The island also didn’t see running water until the 1960’s, an at a population of just over 800 people the style of living is a dramatic contrast to the bustling University center of Galway City. Despite roots in old tradition, in recent years Inishmor has welcomed a cell tower and has an extensive recycling system based in one of the 14 villages. The last ferry of the day at 5:00 p.m. departs with the remaining tourists, leaving those who remain to pass the night in tranquility.

With the promise of live traditional music, however, we did head to the American Bar (so named because the owner happened to go to America and made a boatload of money, after which he returned to Ireland and opened up the bar in honor of his fortune), and at the American bar we stayed for hours, in awe of the young trio before us, enrapturing the entire bar with instrument, song and dance.

¡Irlanda es mágica! Por más que te adentres en ella, una y otra vez, siempre reaparece un nuevo lugar que visitar. Si crees que ya lo habías visto todo, si no imaginabas aún más maravillas en este país pruebe a visitar Dun Aengus, según muchos, el lugar más bello de Europa. Viajamos a la isla Inishmore, una de las tres islas de Aaran en la costa oeste, para presentarte un lugar que no olvidarás con todo el sabor del Atlántico. Te recomendamos reservar un vuelo económico a Irlanda. No tendrás problemas haciéndolo con antelación para vivir una experiencia memorable.

Dun Aengus es un antiguo fuerte de rocas celta situado en lo alto de un acantilado de 92 metros de altura desde donde se puede contemplar el mar. Su visión muestra al visitante un entorno desierto regado por acantilados y construido por 12.000 kilómetros de muros de piedra. Con una descripción así nadie podría dudar de la originalidad de este espacio como lugar de paso de viajeros ávidos de aventuras y experiencias fascinantes. Por muchas fotografías que se contemplen del lugar nada es comparable al momento de verlo con tus propios ojos. Tanta belleza parece irreal pero es totalmente cierta. Disfrutarás como un niño.

Adentrarse en Dun Aengus es una experiencia que supera el propio concepto de visita turística. El lugar data de la Edad de Bronce y se antoja como un auténtico tesoro. Más allá de un lugar de visita es un instante vital. Es imposible no pararse a reflexionar en un entorno como este, tan único, tan apartado del vertiginoso ritmo de vida al que estamos acostumbrados, tan diferentes al resto del mundo.

En Dun Aengus aún no conocen el significado de la palabra estrés, ni prisas, ni siquiera ruido. La tranquilidad reina en todos lado sólo alterado por el vaivén de los turistas y las amenas charlas en algunos de los restaurantes de los alrededores. Ningún turista quiere perderse el momento casi sagrado de sentarse en solitario en alguna de las piedras para contemplar el horizonte desde aquí. Auténticamente maravilloso es tener la oportunidad de contemplar sus atardeceres.

Foto: Emmedibi33.

In English, Aran Islands, Inishmore

As I think in this place I realize that I miss it. I miss the wind, the solitude it provided me, the power, the freshness, the beauty, the nature. It’s amazing how we all live in big cities and don’t even realize that Paradise exists somewhere out there. It’s hard to picture it with all the smoke on the streets, the drunks and the whores under my window, the nonstop work someone puts on our shoulders. We are all too busy to believe in Paradise. But there is hope and Paradise do exist. For some it is in South America, for others maybe in Mars or maybe right inside your place (laying on the couch drinking coke and watching ‘Oprah’) but for me it’s in a small Island called Inishmore. There aren’t many words to write about the Islands. Probably many people say this about lots of places in the world, but as I have already been in a few paradises, I think I am in the position to say that this is The Paradise. I’ll visit it again, sometime. Definitely!

Pictures (from top to bottom): Ferry from Galway to Inishmore; my B&B; me;  Dún Aengus (100 metre high cliff); random picture; Inishmore graveyard (right next to the beach lucky bastards!)

Irland 2007

Dette er en beretning om min reise til Irland, som jeg tilbringte sammen med 6 venner. Utenlandsturer er et tiltak som har gitt blod på tann blant den nære vennekrets, og 2-3 av dem har tatt det på seg å ta initiativet som trengs, og lokker oss andre med på ulike destinasjoner. For min egen del er turen gjennom Riga, Estland og Sverige et resultat av dette, mens turene til London og Edinburgh var to jeg dessverre ikke fikk tid til. Og flere blir det forhåpentligvis. Men denne teksten skal altså ta for seg den til Irland.

I tillegg til bildene som ligger på min picasaweb-konto, så har også en av mine venner lagt opp bilder fra turen på sin konto.

Det var en kort og god reise, fem dager i alt, hvor vi boltret oss i kultur av alskens slag i Dublin (drikkekulturen sådann), men som også ga oss muligheten til å oppleve Inishmore, en av øyene i Isle of Aran, som er på vestkysten. Dette bringte oss i tog på tvers av landet, slik at vi også fikk sett noe av naturen.

Irland er kjent for sin natur, så dette var noe vi ønsket å få med oss. På det punktet ga ikke togturen oss noe mersmak. Men om togturen hadde skuffet oss, så gjorde Inishmore opp for dette, og vel så det. Vi var så heldige å få sol denne dagen, og vi bestemte oss da for å leie sykkler. En av de beste avgjørelsene vi tok i løpet av turen, for friheten som dette resulterte i var simpelthen herligheten selv. Inishmore er en langdratt øy fra nordvest mot sørøst, med hovedsaklig tre topper, som ligger nesten på linje gjennom øya. De to største ligger mot vest, mens Killronan, havnen og den største/eneste byen på øya, ligger mellom den midterste og den toppen mot øst. Hit kom vi med ferja, og her startet vår tur med innleide sykkler (koster 10 euro). Etter å ha surret oss frem til Artist Hostel (jeg og en kamerat surra ekstra lenge, da vi klarte å sykle forbi Hostelet i vel 10 min), startet vi vår tur over øya.

Først på besøkslista vår var et fort som på den midterste høyden. Etter en oppoverbakke med en helling jeg aldri har opplevd maken til, var vi fremme ved byggningen (som jeg dessverre ikke husker navnet på nå). Utsikten som bredte seg utover herfra var herlig, og ganske klassisk for øyas landskaper generelt, konkluderte vi med senere. Et innfløkt mønster av steingjerder snodde seg her og der, avskjærte noen lapper med gress her og noen lapper der. Alt i alt skapte dette et intrikat detaljert bilde av grønt og grått, med en skjønnhet bare Irland kan skape.

Utover skjønnheten skapte steingjerdene enda en mulighet – det gikk nemlig veier gjennom landskapet. Ikke vanlige veier, men gamle, umerka steinveier som skjærte gjennom øya. Personlig er jeg ikke himmelfallen for sykkling, men “utforskingen” av denne løypa var virkelig en høydare. Men det anbefales at man bruker en sykkel med gode støtdempere. To i gruppen var ikke så heldig, og måtte belage seg på en ekstra kronglete og humpete løype.

Etter å ha hoppet og snike seg gjennom steinveiene, kom vi til en av de vanlige veiene gjennom øya, og bega oss videre ut mot Dun Aengus, som var hovedmålet vårt for dagen. Før vi var fremme utforsket vi en del av øyas kyststripe, som i størsteparten består av, iallefall vestdelen av øya, lave steinpartier og klipper. Ulikt de norske svaberg var denne kysten rå, oppkuttet, og med dype furer som vitnet om naturkrefter i arbeid. Enda et skue vi alle var glade å ha fått med oss. Turen gikk videre gjennom av øyas små landsbyer, forbi en av de få sandstrendene og videre opp øyas turistsenter, hvor vi måtte betale for å komme til fortet (1.20 euro for studenter og barn, 2.20 for alle andre). Den siste biten gikk til fots, opp en lang, trappelignende høyde.

Dun Aengus er et av Europas eldste steinfort, og består av tre høye steingjerder i en halvsirkel. Grunnen til at sirkelen ikke er hel er enkel: Fortet ligger halvveis over en klippehøyde. 87 meter rett ned! For dem som har vært på prekestolen kan det å sitte på kanten med beina hengende utenfor forløpe seg en kjent følelse. For de fleste av oss var turen mot kanten sen og kalkulert, og sittinga meget møysommelig. For under oss slo det veldig atlanterhavet inn, og krefter vi ikke kunne forstå var kontinuerlig i arbeid i denne veldige klippen. For dem som ønsker et lite innblikk i hvordan dette forløper seg, besøk denne siden til Look Around Ireland.

Etter besøket på fortet gikk turen fort tilbake til Hostelet. Her møtte vi en jente fra Frankrike, som vi innviterte med på middag. For sent fant vi ut at all matservering på øya ble stengt halv 10. Sultne og maktesløse overfor denne åpenbaring fant vi ut at det bare var en ting å gjøre, nemlig å drikke seg mette på Irlands mest berømte øl; Guinness. For dem som ikke vet har Guinness en fylde og volum som enkelt utgjør et måltid i seg selv, noe som var en lykke for sultne, øltørste ungdommer fra Norge. Unødvendig å si, var kvelden en meget fornøyelig en, godt innbundet i historier, spørsmål om Frankrike og generelt pisspreik, gjerne alle i samme åndedrett. Når jeg i tillegg avslører at gruppen vår besto utelukkende av gutter, så sier det kanskje noe om dimensjonen av dialogen som gikk for seg denne kvelden.

Dagen etter gikk vår tur tilbake til Irland. Først var vi innom Galway, som er byen vi dro gjennom for å komme til Inishmore. Selv om byen i seg selv er veldig fin og sikkert verdt en dag eller to, føler jeg ikke at vi tilbragte nok tid i den til å si noe bemerkelsesverdig om den. Heller skjedde det ikke noe bemerkelsesverdig, med kanskje unntak i den lille turen vi hadde rundt havnen, hvor vi så i underkant av 100 svaner (vi prøvde å telle) langs moloen. Det merkeligste var dog en pelikan vi så, som sto stand utenfor et hus og, virka det som, ventet på at noen skulle komme ut med en godbit eller to. Den var lite sjenert, og hadde ikke noe imot at vi nærmet oss. Vi ville dog ikke utfordre skjebnen, og trakk oss tilbake da det var en eller to meter mellom oss.

Til nå har jeg viet mesteparten av teksten til Inishmore, som i mine øyne var turens absolutte høydepunkt. Dublin, hvor vi tilbrakte mesteparten av vår tid (underkant av 4 dager), har kanskje ikke fått den plass den fortjener. Da vi ankom Dublin flyplass tok det liten tid for oss å finne maxitaxi inn til byen, da vi var 7 stykker. Bilen vi satt i hadde bare plass til 6, så sistemann ble plassert mellom setene. Høyst ureglementert, men hvis det var noe vi fikk inntrykk av i løpet av turen, var at regler er så som så å følge når man er Irland. Ikke sjeldent så vi biler gjennom byens brogater, i en fart som må ha oversteget hva som var lovlig.

Ellers gikk mesteparten av turen vår til fots gjennom Dublins mange gater og broer. Blant annet krysset vi Ha’Penny, en bro som har fått navnet sitt fra den gamle broavgiften, half penny. Vi besøkte også Guinness Store House, et veldig bygg formet som en gigantisk Pint, som er engelskmennenes ølglass. Den selvguida turen gjennom dette bygget var imponerende, og tok for seg alt som kunne sies om Guinness’ produksjon, historie og kultur. De to sistnevnte er viktige punkt å få med seg, da Irlands befolkning har en imponerende/omfattende kultur med konsum av det sorte brygg.

Det faste holdepunktet vårt for alle dagene i Dublin var Isaac Hostel. Dette var alt vi kunne forvente av et Hostel, og kanskje litt til. Vi benyttet oss ikke så mye av det, da vi de fleste dagene var ute på byen, men hostellet hadde en kjeller som var til tider veldig sosial og hadde en hyggelig atmosfære over seg. Generelt virket hostellet sosialt og hyggelig, med unntak i toalettene, som til tider hadde stoppet, og som ofte var nedpissa. Vi fikk heller ikke særlig kontakt med hostellets klientell, da vi for det meste gikk for oss selv. Vi hadde en som vi fikk snakka med litt, som tilbringte rom med oss en natt. Han var fra Israel, og var akkurat ferdig med sin tre år lange tjeneste i hæren. Nå hadde han en måned fri, og hadde brukt den til å gå rundt i Irland. Han ville bli medisinstudent, og høstet noen tips fra kameraten vår som lå i sengen under ham, som går på medisinstudier.

Hostellet var ellers, som sagt, det vi kunne forventet av et hostel. Vårt rom lå 10 meter fra toglinja, noe som ikke førte til nevneverdig bråk, da det sjeldent gikk tog i løpet av natta. Det som derimot voldet bråk, var ungdommene som flyttet ut av hostellets inngangsparti da det stengte ti, for å fortsette sin sosialisering i form av drikke og snakking; veldig høylydt snakking! Det var kanskje bare meg som ble plaget nevneverdig av dette, da jeg sov rett ved vinduet, men jeg tror jeg er berettiget når jeg sier at amerikanere generelt snakker jævlig høyt! (jeg kan summere opp mesteparten av samtalen de hadde, da de hadde et desibelnivå langt høyere enn resten). Men men, sove fikk man nå gjort til slutt, og når det kommer til det så er det jo ikke soving som er det viktigste på en utenlandstur.

Et høydepunkt som jeg vil trekke frem er en middag vi hadde på en av Dublins mange kinarestauranter. Vi hadde delt oss i to grupper, en i tre og en i fire. Jeg var med i den som besto av fire, og sammen følte vi for litt kinamat (det skal sies at Irland ikke har noe nevneverdig kjøkken, ikke som jeg opplevde iallefall). Vi bestilte en samlemeny som rett og slett gikk ut på “Dinner for 4″. For 11 euro hver fikk vi et majestetisk måltid bestående av kylling, and, gris, okse og kongereker, alle med hver sin spesielle saus. Min favoritt var anden samt grisen, med kylling og kongereker på en god annenplass. Dessverre var de andre rettene så sterke (jeg svettet som en gal til tider) at okseretten forsvant i smakspekteret. I tillegg til dette hadde vi imponerende forretter i form av kyllingsuppe og vårruller. Alt dette akkompagnert av tv-skjermer langs veggen som viste koreanske tv-show med kinesisk undertekst. Etter middagen formelig rullet vi oss ut av restauranten, bare misfornøyd med at vi ikke fikk spist opp alt av maten, for det lå igjen i underkant av en tallerken.

Vi tok oss ellers turen til Trinity College, som er Irlands eldste universitet. Vi også innom Dublin Castle, som blant annet står oppe gamle deler av et fort fra da vikingene var i Dublin. Ellers fikk vi med oss statuen av Molly Malone, en kjent, barmfager figur fra irske sanger. Vi var også innom Temple Bar ved flere anledninger, og konsumerte Guinness så vel som Irish Coffee, samt mangt, mangt annet.

Alt i alt vil jeg anbefale Dublin og, ikke minst, Inishmore som gode reisemål. Prisnivået er litt under det som er i Norge, men i utgangspunktet bør man beregne det samme (ølet er selvsagt noe billigere, men på turiststedene er det ofte 2-3 euro dyrere, noe som gjør at ølprisen faller inn like under det norske). Det bør dog bemerkes at begge stedene bør nytes i godt solskinn, noe som sjeldent er regelen i Irland (dette er iallefall inntrykket jeg har). Har man solen i ryggen er det det eneste utgangspunktet man trenger for å nyte stedene, for begge tilbyr kultur, historie og imponerende syn. Og, om man skulle føle for det, så er det rikelig med brygg å konsumere.