Tirsdagens afsøringer af forholdende på en række minkfarme i DK, har afødt voldsomme reaktioner i medier, på borgen og ikke mindst på facebook. Med minkfarmerne svarer igen og har fra start kørt en tjekket og veltilrettelagt modkampagne som nedenfor fra dagens Berlingske:

Læs mere om strategien bag pelsavlernes modsvar på K-forum, hvor Jesper Veddinge fra Geelmuyden.Kiese fortæller om dagene op til udsendelsen og taktikken.

Debatten om pelsdyrnæringen har blusset opp etter at dyrevernaktivister tok seg inn på 45 gårder som driver med pelsdyr. Ifølge deres egen dokumentasjon, som omfatter 7 000 bilder, fant de skadde dyr på samtlige gårder, meldte NRK forrige uke.

Jeg er utrolig glad for at denne debatten har blusset opp igjen og håper virkelig at denne næringen blir avviklet så fort som overhode mulig. President i Den Norske Veterinærforening Marie Moldal sier: “- Det verste med pelsdyrholdet slik det er i dag, er at dette er rovdyr, utemmede streifdyr som holdes i bur hele livet. Dyrene får ikke tilfredsstilt sine naturlige atferdsbehov.” Veterinærforeningen går inn for å legge ned hele pelsdyrnæringen i Norge, opplyser foreningen til NTB.

Også Landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp) har kastet seg inn i debatten og  truer med å trekke støtten til pelsdyrnæringen etter de siste avsløringene om vanskjøtsel.
Venstre’s Lars Sponheim krever nå at hele pelsdyrnæringen avvikles. FRP vil fra før kutte alle subsidier til denne næringen.

Bruker du pels? Er det f.x pelskant rundt hetten på vinterjakken din? Husk at hvis du bruker pels, så støtter du dyremishandling!

Vetrinærene vil legge ned pelsdyrnæringen

Vetrinærforeningen vil stoppe pelsdyrnæringen

Sponheim: – Jeg blir rasende når jeg ser dette

Nettverk for dyr’s frihet

Har ikke mer å si om disse sakene, bortsett fra det jeg allerede har sagt i overskriften. Pelsdyrnæringen er en kvalmende industri.
Regelrett dyremishandling.
http://www.forbypels.no/

Dagbladet 1 2

På mandag viste Dokument2 på TV2 en dokumentar om hvor FORFERDELIG pelsdyrnæringen behandler dyrene de bruker til å lage klær til fine folk.

Jeg synes pelsdyroppdrett som det er i Norge å er helt på trynet!

Det er så grov mishandling av dyr at jeg blir helt flau på vengne av mennesker som kan beskytte denne næringen. De skulle selv vært stengt inne i bur til de ble gale bare for å se hvor “fint” dyrene har det.

Folk kan si at de heller vil kjøpe norsk pels enn f.eks. fra Kina der dyremishandlingen er mye verre, men tenk på forskjellen på disse to landene. Burde ikke vi vise avsky mot Kinas dyremishandling ved å ta avstand fra dyremishandling her i landet?

Og det med at det er en viktig del av norsk kulturhistorie er TULL.

Wikipedia: Fram til begynnelsen av 1900-tallet var pelsverk et resultat av fangst i Norge. Etter denne tid kom man imidlertid i gang med oppdrett av rev (rødrev og fjellrev) og mink. I så måte ble Skandinavias første pelsauksjonen holdt i Oslo i 1932.

En viktig del av norsk kulturarv som ikke var dyremishandling før for 100 år siden.

Jeg er helt for at man bruker pels/skinn fra dyr som blir skutt i skogen eller slaktes uansett, for det er bedre å bruke alt på dyret enn bare noe… men at man oppdretter dyr KUN for pelsen, og i tillegg ikke behandler dem bra den tiden de lever er helt sykt.

Jeg er også imot at dyrevernsaktivister slipper fri dyrene fra burene sine, om de allerede er født til oppdrett. Det vi må jobbe for å få til er at ingen flere dyr trenger å bli født til en slik skjebne!

Den dokumentaren de viste på TV2 var ikke det sterkeste jeg har sett av bilder fra norske pelsdyrfarmer, men det er så bra at de viser dette på TV slik at folk kan bli bevisste og forstå hvor ille dette er.

Visste du forresten at en fersk spørreundersøkelse av 1000 norske borgere viser at 50% er i mot pelsdyroppdrett?  27% har ikke noen spesiell mening, da er det igjen kun 24% som er for det. Allikevel er det bare V og SV av politiske partier som er for et forbud mot pelsdyroppdrett.

Gjør som i Danmark, sier jeg, lag så strenge regler og reguleringer innen pelsdyrnæringen at det ikke lengre blir lønnsomt å “produsere”.

Tenk at man sier at man produserer en pels… at man ikke tenker på at det faktisk har vært et levende dyr.

Oppfordrer alle til å delta i demonstrasjonene mot pelsdyroppdrett som arrangeres over hele landet torsdag 13. november.

Til slutt: I’d rather go naked

I går så jeg litt av dokumentaren på TV2: “Et skinn av velferd”
Og fikk derfor lyst til å skrive et innlegg om mine synspunkter.

Er det noe jeg virkelig hater, så er det mennesker som mishandler dyr. Stenger dem inne i små, skitne bur, kun for å få den fine pelsen dems. De skulle fått fengselsstraff skulle de, dyr har faktisk også følelser, har dere tenkt på det? Det tviler jeg på, det er kun én ting som står i hodene deres. Pels.
Mange uskyldige dyr blir også utsatt for vitenskapelige forsøk og eksperimenter, helt grusomt.

Noen mener at vi mennesker som spiser kjøtt også medvirker til dyremishandling, noe som jeg mener er feil. Da blir ikke dyra drept for “moro skyld”, men for å spises, høres egentlig litt groteskt ut når jeg tenker meg om. Men for å tenke litt realistisk, hvis ingen dyr ble slakta for å spises, så hadde det garantert blitt alt for mange på jorda vår.

Men jeg må ærlig innrømme at jeg også tenker på hvor dumt det er å drepe dyr, kun for at vi skal bli mette. Vi kunne fint klart oss uten kjøttmat, hvis vi bare bestemte oss for det. Har respekt for de som er vegetarianere.

Som dere sikkert forstår så er jeg dyreelsker. Jeg vil råde alle katteeiere til å sterilisere katten(hunn) slik at den ikke får mange kattunger som blir unødvendig født, for så og bli avliva, eller komme i gale hender. Det ville gjøre mange en tjeneste.
Dyr er verdifulle!

Slik bør alle hunder ha det

Til alle dyreelskere der ute, besøk PETAs hjemmeside
Bare å kommentere folkens!

Det kan ikke være enkelt. Her prøver man, etter alle kunstens å glede de små og, med en smule hell, å få de voksne til å trekke på et smilebånd eller to, og hva er takken?

Bildet for oven er knipset i vårt umiddelbare nabolag, adskillige uker etter Arnardos (og, så vidt jeg husker, Agoras) gjesteopptreden i nærmiljøet. Det var ikke så lett å sno min ekstremt kompakte kameramobil rundt stolpen, men teksten lyder altså “AVLYST pga. dyremishandling”.

Jeg må tilstå at jeg har tilbrakt noen timer på sirkusbenker i min tid, både som barn og i følge med mine egne, men hvem de nå er, de som har besudlet Sirkus Arnardos fargesprakende plakat med sitt dystre budskap, har de nå engang rett, syns jeg nok. Misforstå meg endelig rett: Sirkus som konsept er både fint og både flott, det, for de små i ethvert fall, men jeg er ikke like sikker på at (i utgangspunktet) ville dyr i stram dressur er slik en soleklar betingelse for en vellykket sirkusaften.

Med fare for å bryte enhver navneforpliktelse, slutter jeg her, før jeg innhentes av relevans og saklighet, som dog er forbeholdt et dertil adskillig bedre egnet forum.

Takk, takk – og en fortsatt gnistrende sommer til Dem.

Forleden var jeg forbi Tina Thomsens blog og her fandt jeg et indlæg om det stigende antal sager om dyremishandling. I den sammenhæng har Tina startet en underskriftsindsamling, som jeg hermed gerne vil agitere lidt for.

Det tager kun et ganske kort øjeblik at afgive sin “underskrift”, så skynd dig at besøge underskriftsindsamlingen, som du finder ved at klikke her.

Jeg holder det ikke ud!!!!

Det gør ondt i hjertet, når jeg hører om det stigende antal af dyremishandlingssager, der dag efter dag dukker op.

Om jeg begriber, hvordan nogle mennesker kan være så afstumpede og mishandle dyr.

Noget må gøres! Jeg har oprettet en underskriftsindsamling – STOP DYREMISHANDLING NU.

Håber du vil skrive under samt opfordre andre til at gøre det samme.

For at skrive under Klik her

Etter å ha blitt plaget av tilskuerne, tok den sårede oksen en brutal hevn.

Det er mange formål vi bruker dyr til, som påfører dem ubehag, smerte og død i prosessen. Noen er mer stuerene enn andre. Det som vanligvis blir anerkjent som dyremishandling er ikke nødvendigvis den behandlingen  som skader dem mest. Kulturer, tradisjoner og lover definerer og bestemmer hvilke type vold mot dyr som er legitim og får det autoriserte stempelet “dyrevelferd” og hvilke type vold som blir plassert under “dyremishandling”.

Her fortsetter jeg med å problematisere dyresex og dyrespising. Jeg forstår det vekker endel reaksjoner. Mange reagerer sterkt mot bruk av dyr til sex, og det er bra, jeg er helt enig i at det burde forbys på linje med pedofile overgrep. Men sett i perspektiv er det og de andre dyrevernsakene som lett får oppslutning, kun en brøkdel av samfunnets dyremishandling, og det verste blir ikke stilt spørsmål ved. Folk fråtser i kjøtt, kroppsdeler, animalske sekreter og andre slakteprodukter som aldri før.

Når det gjelder formålet “mat” er det få grenser for hva vi tilater oss å gjøre med andre dyr. “Vi trenger mat for å overleve”, sies det. Ingen er uenig i det. Men kun de mest uopplysten om ernæringslære tror at vi ikke kan leve sundt på vegetarisk føde. Det er så lite refleksjon rundt konskvensene av vår matpolitikk. Både dyreetisk, miljøvernsmessig i forhold til mer rettferdig fordeling, er kjøttnormaliteten en ideologi som blender for de mest effektive løsningene.

Vi har mer tabuer rundt sex enn mat. Å ha sex med ikkemenneskelige dyr blir sett på som skittent, sykt, umoralsk og hensynsløst. Hvorfor blir ikke utnytting, drap og spising av dyr sett på som det? I stor grad tror jeg det kommer mer av folks forhold til seksualitet enn av deres forhold til dyreetikk. Det er ikke noe mer edelt ved å utnytte dyr til mat enn å utnytte dem til sex. Begge deler er utnytting og skader dem (matproduksjonen åpenbart mest) og er ikke nødvendig.

Det er moralske motiver til motstanden mot dyresex. Og det er en god indikasjon. Når jeg merker slike reaksjoner, enten det er mot dyresex, tyrefekting, pelsproduksjon, slakt av katter og hunder i asia, eller andre populære saker, hender det jeg spør: hvorfor er dette så mye verre enn det du spiser?

Å stille folk i forlegenhet for at de ikke er perfekte er sansynligvis ingen god strategi. Jeg tenker endel på hvordan en mest effektivt kan bedrive aktivisme for dyrs rettigheter uten å ty til en moraliserende holdning. Men det er så mye dobbeltmoral og speciesisme i forestillingene om hva som er etisk akseptabelt og hva som ikke er det, i forhold til dyreetikk. Å vise inkonsekvensen, å kaste lys over de skjulte overgrepene, er noe av det viktigste vi kan gjøre. Det jeg lurer på er hvordan dyrerettighetsforsvarere best kan forholde seg til slike dyrevernsaker, å ta tak i den empatien som er der, å løsrive den fra konvensjoner og lover, å få den til å reagere mot all vold og urettferdighet.

Enkelttilfeller av grotesk dyremishandling kommer jevnlig i medias søkelys. Det vekker lett sterke reaksjoner i folk. Men dyremishandling blir sjelden problematisert mer inngående. Det blir ikke tatt så alvorlig, det blir ikke prioritert. Mange reagerer negativt mot dyremishandling fordi de blir estetisk støtt av det, de syns blod og gørr er ekkelt, og liker ikke brutale mennesker. Det er ikke så mange som motsetter seg dyremishandling av etiske hensyn, av hensyn til dyrene selv, ikke når det krever noe av dem, som å slutte å spise dyr.

“Hva er egentlig dyremishandling?” var det en annen blogger som spurte for en stund siden. Jeg blir også ofte slått av hvor merkelige oppfatninger mange har av hva dyremishandling er. Som regel ses det på som noe “de andre” gjør, noe som utøves av kriminelle, sinnsforvirrede, avvikere, og utlendinger. Noe som ser vekk i fra de største skadene mennesker faktisk påfører ikkemenneskelige dyr ikke utøves av kriminelle psykopater, men av vanlige mennesker som gjør jobben sin, driver “business as usuall”, innen husdyrbruk, fiskerivirksomhet, forsøkslaboratorier og slakterier. Mennesker som følger lover, tradisjoner og vaner, og spiser den standariserte animalske dietten.

“Simon the Sadist” er en figur som dukker opp i dyrerettighetsteoretiker Gary Franciones tekster. Det er et eksempel Franicone gir for å illustrere hvordan vi tenker om dyremishandling. Sadisten Simon er nært bilde mange har av en dyremishandler. Han liker å pine katter og hunder, får “kicks” av å se dem vri seg i smerte. “Sadist” er ikke bare et skjeldsord, sadisme er en anerkjent psykologisk tilbøyelighet. Poenget er at Simon blir tilfredstilt av å pine dyr. Hvorfor er det galt? Hvordan skal vi besvare Simons insistering på at han bare må fortsette med hobbyen sin?

Det er her vi kommer opp i problemer ifølge Francione, for mange av oss har ikke noe fornuftig å si. Kanskje er Simon enig i regla som sier at “dyr skal skånes for unødvendig lidelse”, men som sadist har han jo visse “behov”. Hvis han skulle sluttet med det hadde han måtte gi opp personlige gleder. Hvorfor skal han gi opp beskattede personlige fordeler av hensyn til noen andre? Er det mulig å si at Simons hobby er unødvendige?

Poenget er at ingen trenger å påføre dyr smerte og død, men vi gjør det likevel. Det er ikke vits med en regel som sier at noen skal skånes for unødvendig lidelse når vi står fritt til å definere “nødvendig” slik vi vil. Det er det som gjøres.

Vi er ikke noe mindre dyremishandlere enn Simon, når vi velger å støtte pining og drap av dyr ved å betale for det, når vi kjøper deres kroppsdeler i butikken. Den overveldende volden, smertene, drapene, som ikkemenneskelige dyr utsettes for å vårt samfunn – altså den største dyremishandlingen – utøves ikke av avikere som Simon, men av vanlige lovlydige arbeidere og konsumenter. Folk som “goes with the flow”. Folks tro på at de trenger kjøtt er som Simons tro på at han trenger å torturere dyr. Smaken av kjøtt er en like simple unnskyldning for å støtte overgrep, som Simons sadistiske “kicks”.

Det er bevist at mennesker ikke trenger å spise animalske produkter av ernæringsmessige hensyn. Vi har ingen unnskyldning lenger.

Hvis du tror at vi lever i et sivilisert samfunn, kan kanskje denne filmen få deg på andre tanker. Earthlings er lagd av Shaun Monson, fortellerstemmen er av Joaquin Phoenix, musikken er av Moby, og den ble utgitt av Nation Earth i 2005.

Earthlings er en sterk film. Dens begynnelse og slutt er vakker, innsiktsfull, og inspirerende. Dokumentasjonen i midten derimot er grusom. Fortellerstemmen til Phoenix er beroligende å høre på gjennom det hele, klar, kritisk, reflekterende og empatisk, når jeg konsentrerer meg om den er det lettere å se bildene.

Earthlings eller jordboere er ord som inkluderer alle følende vesener på planeten. Vi er alle jordboere. Filmen begynner med et panoramisk perspektiv på jordkloden og dens beboere, med fantastiske scener av natur- og dyreliv. Det gås inn på forskjellene og likhetene mellom jordboerene, og deres moralske relevans. Menneskets underkuing av andre jordboere og speciesismens rolle belyses i sammenheng med rasisme og sexisme. Innledningens filosofiske og poetiske betraktninger er verdt å få med seg, selv for dem som ikke orker å se hele filmen.

Det er ikke isolerte tilfeller av dyremishandling som vise, men de industrielle standardene for dyreutnytting. Filmen går gjennom mange praksiser, hvordan dyr brukes som kjæledyr, mat, klær, dyreforsøk og undeholdning. Vi ser dokumentasjon fra Spania, Japan, USA og midtøsten. Jeg har aldri sett så fæle scener før, av dyr som pines, slaktes og av mennesker som åpenbart nyter det. Den får meg til å bli interessert i ondskap som et fenomen.

Mer kan leses på nettsiden: http://www.earthlings.com/. Filmen kan også bestilles fra NOAH.

Som omtalt i sidste uge på denne blog har en journalist fra DR Kontant været en tur i retten, hvor hun var sigtet for overtrædelse af dyreværns- og dyreforsøgsloven. Baggrunden for sigtelsen er et program i 2004, hvor man illustrerede en shampoos giftighed ved at hælde det i et fiskeakvarium. Forsøget lykkedes, og 12 gubbier døde.

Ifølge JP er journalisten nu blevet kendt skyldig, men slipper for straf på grund af sagens alder.

I henhold til TV2 Nyhederne d. 19. maj 2009 er der blevet talt med store bogstaver efter tre drenge på otte, 10 og 11 år stenede et får til døde.

Det var torsdag aften lige omkring spisetid, at de tre drenge fandt ud af, at nu skulle de slå et får ihjel. De gik til Godtshåbsdalen i udkanten af Faxe by, hvor kommunen har udsat får, som skal holde den uønskede bjørneklo nede.

Her udvalgte de sig et får, som de trak ned i et vandhul, så det ikke havde en chance for at slippe fri – og så begyndte de at bombardere det med sten, til det døde

Fortalte far om det
Bagefter gik de tilsyneladende upåvirkede hjem, men i løbet af aftenen fik den ene alligevel bondeanger, han betroede sig til sin far, der ringede til politiet i Næstved – og allerede fredag foretog landbetjenten i Faxe en afhøring af drengene, der alle går på en specialskole i Haslev, skriver Sjællandske.

“Nu har vi i det mindste fundet frem til de tre, og de gør det garanteret aldrig igen – om andre børn kan finde på dén slags, kommer vel an på, hvor megen medfølelse de har lært om hjemmefra. – Det mærkelige er, at den ene af de tre drenge selv har dyr derhjemme, som han er meget glad for,” siger den undrende landbetjent til avisen.

En ting er dog, at der er blevet talt med store bogstaver, men hvad jeg finder mere vigtigt er, hvad er bevæggrunden for at hændelsen fandt sted. Hvad i al verden er det, der får tre drenge i den aldersgruppe til at mishandle et får på denne måde?

Hvor langt må man som journalist gå, når man skal illustrere over for seerne, at en skælshampoo er giftig? Nogenlunde det spørgsmål skal retten i Glostrup i disse dage tage stilling til. Årsagen er ifølge Journalisten.dk et fem år gammelt program, hvor DR Kontant slog 12 gubbier ihjel ved at hælde shampoo i deres vand.

Formålet var at vise, hvor farlig shampooen var. Det lykkedes, men samtidig faldt det en del for brystet, at det var nødvendigt at slå fiskene ihjel. Derfor er den ansvarlige journalist nu på anklagebænken for brud på henholdsvis dyreforsøgs- og dyreværnsloven.

Se udsendelsen her

Om DR’s journalist skal dømmes eller ej, har jeg ingen holdning til. Til gengæld kunne hun godt arbejde lidt med hendes budskab, når hun forsvarer anvendelsen af fiskene:

“Vi anså det for at være et tilstrækkeligt lavtstående dyr til at det var offeret værd”

Det er muligt, men hvis jeg skulle rådgive en person, der var anklaget for dyremishandling, ville jeg råde vedkommende til at udtale sig bare en anelse mere diplomatisk.

Jeg glæder mig til at høre udfaldet af sagen.

Nå om dagen skrives det om pels over alt, og folk snakker om deres hat for dyremishandling og det som omtales som den meningsløse lidelsen mink og rev skal måtte gå igjennom for menneskers forfengelighet. I dag er det altså Petter Stordalen i Dagbladet. Men hva er egentlig dyremishandling? Jeg er usikker på om det i det hele tatt går an å gi et vettugt svar på dette spørsmålet.

Jeg tenker på dette med at vi faktisk sier dyremishandling, framfor kun mishandling. Jeg tenker at fordi mennesker også er dyr, vil vel all mishandling av sansende individer være nettopp dyremishandling. Det tror jeg likevel folk flest ikke vil gå med på, ikke umiddelbart i hvert fall. Hvorfor er det da så viktig for oss å differensiere mellom denne type mishandling og den som foregår mennesker imellom? Kanskje kan vi være generøse overfor våre medborgere, og tolke dette ordet i retning av en spesielt grusom mishandling, fordi den gjøres overfor – under omstendighetene – forsvarsløse individer, som jo er det vi legger i ordet barnemishandling. Barnemishandling vil alltid framstilles, og mest sannsynlig oppleves, som noe langt mer ubarmhjertig enn den som er påført voksne mennesker.

Det ligger likevel i konteksten av de fleste ytringer mot dyremishandling, at en annen tolkning vil være mer passende; Dyremishandling er den type vold påført andre arter som ikke er nødvendig. Her ligger det også implisitt at dette må gjelde kun for andre arter, fordi behandling som kan kalles mishandling mennesker imellom, som begrunnes ut i fra et nytteaspekt vil gjerne fordømmes enda sterkere enn tilsynelatende irrasjonell og spontan vold. Jeg viser her til ulike rasistiske ideologier som satt mennesker av det som ble karakterisert som underlegne raser til slavearbeid.

Dyremishandling blir dermed en form for unødvendig vold rettet mot individer fra andre arter. (Kanskje heller ikke individer, men eksemplarer, men det blir en annen diskusjon.) De samme menneskene som gjerne snakker om sitt hat for dyremishandling, har som regel ingenting i mot det å drepe ikke-menneskelige dyr for deres kjøtt. De vil så ofte forsvare bruk av skinn med at fordi de først har drept dyret, er det best å ta hele kadaveret i bruk, noe annet vil være sløseri. Noen argumenterer til og med for at det vil være uetisk å gjøre noe annet.  Det å drepe dyr for mat ses nemlig på som nødvendig, det er jo tross alt mat.

En av våre viktigste oppgaver er å vise hvor enkelt det faktisk er for oss mennesker å leve uten bruk av andre dyr.  Det er ingenting som tyder på at mennesker ikke kan leve utmerket på en plantebasert diett, og enhver veganer demonstrerer dette daglig. Det framstår derfor som ganske åpenbart at det å drepe for å spise er unødvendig, det er unødvendig voldsbruk. Lidelsen disse dyrene gjennomgår før de drepes er like unødvendig.

Men hvorfor vil da såpass mange likevel ikke referere til akkurat denne volden som mishandling – eller dyremishandling om man vil? Fordi det er en mishandling de fleste medlemmene av vårt samfunn deltar i, og ingen vil identifisere seg selv som en som skader andre, særlig ikke der det kan unngås. Selv vi som har tatt steget mot en voldsfri og dyrevennlig (les: vegansk)  hverdag, vi deltar også ufrivillig, blant annet ved å betale skatt som gjøres om til subsidier til produksjonen av animalske produkter. Vi lever i et samfunn som er så gjennomsyret av vold rettet mot individer fra andre arter at vi ikke kan unngå å selv delta i mishandling, det er et tankekors.

Så for å samle trådene, og svare på spørsmålet; Hva er dyremishandling? Det er den volden vi påfører dyr som ikke anses for å være nødvendig av storsamfunnet. Jeg hadde ikke tenkt på det før jeg skrev dette innlegget, hvor artssjåvisnistisk  [1] dette uttrykket egentlig er, hvilken ubarmhjertighet som ligger i det. For hva er ikke unødvendig når det gjelder vold? All den lidelsen vi påfører andre arter idèt vi bruker dem er unødvendig, det er grusomt, det er ubarmhjertig. Det er ikke dyremishandling, det er mishandling. Det fører til en lidelse som vi må ta alvorlig, ikke bare litt, men fullstendig.

Fotnote:
1. Mer om artssjåvinisme, eller spesiesisme kan du lese blogginnlegget Spesiesisme på bloggen Cogitatio, eller Wikipedias lille oppføring.