Jeg får ikke tenkt tankene mine de neste dagene heller. På vidda blåser de rett gjennom hodet, uansett hvor tett jeg snører hetta på anorakken, og inne i hytta steker de på vedovnen eller tørker i gamle tegneseriealbum.

Vinden uler, men det er rart hvordan de beste bildene sjelden blir tatt i finvær. Er du pysete kan de til og med tas gjennom hyttevinduet.

På hovda vi ser fra kjøkkenet skinner sola samtidig som det føyker, slik at lyset samler seg i et gyllent bånd langs den slake konturen.

Men vi går turer også. Nede i lia er det nesten vindstille, og du kan fortsatt se rypesporene fra morgenbeitinga i fjellbjørkeskogen.

Sporlinja går i sikksakk, gjerne fire-fem striper parallellt, og det er slepespor ved siden av de nøyaktige fotavtrykkene. Jeg lurer på om slepinga kommer fra vingene eller de dunete fjærsokkene til rypa?

Her kan du ihvertfall se hva som skjer når den lander. Den setter ned én fot etter den andre i snøen, men har fortsatt vingene utspredt. Én vinge stryker fem fjær mot puddersnøen på ene sida av sporet, motsatt side får et liknende strøk av den andre vingen, det hele gjentar seg under neste skritt, før den rekker å samle vingene langs kroppen.

Jeg elsker presisjonen i disse sporene. Først skjønte jeg ikke hva de kunne være, stripene var så lette og smale at jeg tok dem for merker av klør. Men hva slags dyr ville laget skrapemønster med klørne mens det gikk?

Hvis du vil studere hvordan rypa lager spor, og se den beite, kikk på denne franske amatørvideoen fra det svenske Lappland. Her ser du godt de dunete beina, mot slutten av filmen når den klatrer opp på kvisten. Det ser ut som om sokkene eller tærne lager slepesporet i snøen.

I Norge finnes det to rypearter, fjellrype og lirype, men jeg veit ikke hvordan du ser forskjell på dem. En morsom ting er at de graver seg ned for å sove, ligger i ei grop og er usynlige på snøhuletur, et snøfall er bare bonus, det er både varmere og relativt trygt, selv om reven veit om taktikken.

Når du går i lia kan du iblant se disse gropene, gjerne ved rota på en busk eller et lite tre. Er det ei bjørk ser jeg for meg at rypa står opp neste morgen, rister av seg snøen og beiter maten av taket.

Les også de forrige påskepostene mine fra Telemark:
1. Fjelltanker (langfredag)
2. Gaustayama (påskeaften)

Noen ganger har jeg så mange tanker i hodet at jeg frykter jeg aldri får tenkt dem ferdig. Dette er hva jeg tenker på veien til fjellet, i bussen med vindu fra midje til tak, mens jeg lener meg bakover og ser opp i himmelen, mot toppen av åsene, når vi legger det flate bak oss og ruller oppover dalene.

Det er bratt der vi går noen timer seinere, til fots i scootersporet, fordi det er for ulendt til å klatre på ski. Fjellvåken seiler over oss, på langs gjennom lia, vi bøyer nakken og følger den svarte rovfuglsiluetten: de runde fjærbuene langs spissen av vingene, de hvite feltene på undersida.

Ettermiddag og skyggene blir lange, blå. Greinene strekker seg langs bakken, som om trærne speiler seg i snø.

Snart ser vi fjellene på motsatt side av dalen, den korte luftlinja, langsomt stigende, vi klatrer dem opp i øyenhøyde.

Det er spor i snøen etter hare og rev. En rest av nærvær, aldri rette linjer.

Det finnes en ensomhet i skogens spor.

Men så er vi oppe, og skrittene blir lettere.

Skyggene flyter som smale striper over myrdragene.

Det blå og hvite, på snøen og himmelen.

Jeg har planlagt å tenke underveis mens jeg går. Men i skogen er sporene og skyggene alt jeg tenker på.