Hva med en digital pause slik at forskerne kan finne ut om bruken av data i skolen virkelig har noe for seg? I en kronikk i Aftenposten skriver Karl-Eirik Kval: ”Bare i de tilfeller der man kan vise – gjennom undersøkelser – at denne bruken gir like gode eller bedre resultater enn ikke-bruk, bør data tas inn i undervisningen.” Den påfølgende debatten viser at mange lærere applauderer. Det fikk meg til å skrive en kommentar på Aftenpostens nettside der jeg blant sier:”Tanken om å skulle forskningsbelegge gevinsten av data er interessant. Hvor mye forskning lå bak da stensilmaskinen måtte vike for kopimaskinen? Vi skriver faktisk 2009. Selv i skolen må vi forholde oss til det.”

Jeg har fått enkelte innspill der jeg tydeligvis oppfattes som motstander av forskning. Det må jeg regne med når jeg spissformulerer meg slik i en nettdebatt. Jeg ønsker selvfølgelig mer enn gjerne velkommen forskning om data og skole. Spørsmålet er ikke om vi trenger forskning, men hva vi skal forske på. Kritisk refleksjon hører yrket til, også i forhold til bruk av data. Jeg ser gevinsten av digitaliseringen hver dag på min egen arbeidsplass. Tanken om å forske på om vi faktisk trenger data i skolen blir derfor helt absurd. Det er nettopp den holdningen jeg polemiserer mot når jeg bruker analogien med stensilmaskinen.

Da jeg for ti år siden begynte min lærergjerning, var det som skru tiden tilbake i forhold til min erfaring fra privat sektor og egen virksomhet. Etterslepet i forhold til moderne teknologi er fremdeles betydelig, men det går absolutt fremover. Å gå tilbake til penn-og-papirtiden er for meg og mange av mine kolleger et skrekkscenario. La meg underbygge det med noen eksempler fra skolehverdagen.

Digitale prøver og digital retting. Vi nærmer oss tiden for tentamener. Det betyr at jeg snart får en ”bunke” med engelskstiler levert på skolens LMS, It’s Learning. Elevene har tilgang til Internett og digitale ordbøker på tentamen. Digital retting er tidsbesparende og håndskriftfaktoren er eliminert. Vi har til enhver tid umiddelbar tilgang til besvarelsene med kommentarer så lenge elevene går på skolen. Plagieringskontrollen er slett ikke perfekt, men den er sparer meg for en del manuelt kildesøk og er nyttig i kampen mot juks.

Digitale hjelpemidler i språklæring. I 1996 parkerte jeg bokutgaven av Kunnskapsforlagets blå ordbok og anskaffet meg den digitale versjonen. I årenes løp har den investeringen spart meg for timevis av arbeid. Det tok sin tid, men nå bruker elevene også digitale ordbøker. I tillegg gir søkemotorene på nettet spennende muligheter i språkopplæringen.

Inhenting av dagsaktuell informasjon. I løpet av noen få tastetrykk er samtlige elever i gang med å sjekke leksika, nyhetsmedier og andre kilder i sin søken etter informasjon om temaet vi jobber med. Etter en liten arbeidsøkt diskuterer vi dette. Det kan vi utmerket godt gjøre i plenum uten digitale hjelpemidler. Samtidig gir bruk av blog, wiki, samskrivingsdokumenter på web m.m. oss ny muligheter til en multimedial oppsummering. Jeg opplever bestemt at kreativ bruk av data øker motivasjonen.

Tilgang til digitale kopier når som helst. Alle mine notat, oppgaver og i noe grad også hovedpunkter fra undervisningen er lett tilgjengelig på skolens LMS. I tillegg legger jeg jevnlig ut forskjellige tekster og annet opphavsrettslig stoff. Den nye kopieringsavtalen mellom Kopinor og KS bør få mang en skanner til å gå varm.

Multimedial diskusjon i sanntid uten køtid. I engelsktimen planlegger elevene en tenkt tur til England. Vi oppretter flere diskusjonsfora på skolens LMS der de poster videoer fra YouTube og diskuterer en rekke forhold ved turen. På den måten tar vi i bruk virkemidlene elevene kjenner fra sosiale nettsamfunn som Nettby og Facebook. Her er det ingen køordning for å slippe til. Arbeidsformen gir et solid læringstrykk og flere elever holder på inn i lunchpausen. I ettertid har jeg som lærer komplett oversikt over alle innlegg i diskusjonen.

Selvrettende prøver gir gevinst for læringsmiljøet og spart tid for læreren. Elevene logger seg på skolens LMS og tar en selvrettende prøve. Her finnes det flere varianter, men flervalgsprøver er kanskje den mest aktuelle her. Elevene får resultat og karakter i det øyeblikket de leverer besvarelsen. Dette betyr selvfølgelig ikke slutten på manuelt rettede prøver. Senest i dag hadde mine elever i musikk på niende trinn en todelt prøve om de store komponistene. Etter å ha besvart en digital flervalgsprøve fant de musikk jeg hadde lagt ut på skolens LMS, plugget på headset og trykket play. De jobbet så i sitt eget tempo med å lytte til musikken og beskrive denne på læringsplattformen.

Slik kunne jeg fortsatt. Jeg kan ikke forestille meg at noe forskningsprosjekt kan få meg til å logge av en slik metodikk. I mange tilfeller er det snakk om ren effektivisering. Jeg tør ikke tenke tanken på kladd og innføring på heldagsprøver. Vel vitende om at dette fremdeles er virkeligheten på skoler i dag. Det er en sann befrielse og tidsbesparende å slippe køen ved kopimaskinen hver gang elever glemmer papirer de har fått. Med en PC foran seg har eleven alltid språkhjelpen tilgjengelig. Jeg har ikke noe i mot skolens bibliotek eller avisen i postkassen. Men når et vell av informasjon ligger tilgjengelig på verdensveven, har det en positiv effekt på læringsprosessen. Selvfølgelig fristes noen til å surfe på andre arenaer enn det jeg som lærer foreskriver. Jeg ønsker ikke å bagatellisere dette, men slike utfordringer løses ikke ved å gå i hvilemodus. I min tid sendte vi lapper, spilte bondesjakk og henga oss til dagdrømmeri. Myndige lærere håndterte det etter beste evne.

Som leder i klasserommet er oppdraget mitt å gi skikkelig opplæring og veiledning i dette arbeidet. Jeg blir også på en spennende måte utfordret i forhold til definisjonsmakt når vi diskuterer pensum. I en del tilfeller gir digitale verktøy oss helt nye arenaer for læring. Jeg kommer aldri til å gi slipp på muligheten til en god plenumsdiskusjon i klassen, og i dag laget elevene i RLE en helt analog veggavis. Samtidig lar jeg meg begeistre over de nye mulighetene nettbasert kommunikasjon i sanntid gir. Jeg ser med egne øyne at det motiverer til læring.

Den forskning vi har om data i skolen tegner et sammensatt bilde. Samtidig fastholder den at lærerkvalitet er grunnleggende viktig for om vi lykkes. Jeg har tidligere skrevet om tidsbrukutvalgets arbeid. Blant innspillene utvalget har fått fra lærere kan vi bl.a. lese om frustrasjon over ledninger som mangler. Konklusjonen blir da at ”gammeldags tavleundervisning fungerer best”. Slik eksponerer vi altså mangel på handlekraft i det offentlige rom.

Vi tilnærmer oss gjerne spørsmålet om forskning ut fra et behov for selvbekreftelse. Det er tilfellet på begge sider i debatten. En parallell er debatten om individuell avlønning av lærere, eller trynetillegg om du vil. Skepsisen er til dels massiv, men på noen skoler er dette gjennomført. Nær halvparten av rektorene ønsker nemlig dette.  Etter kort tid fylles debattspalten i fagforeningens tidskrift med klare meldinger. Slik avlønning fungerer ikke. Det skaper nemlig misunnelse og dårlig stemning i kollegiet. Dermed har vi fått vår tilmålte dose empiri. Hva var det ikke vi sa? 

Forskning om hvordan vi best gjør nytte av moderne teknologi i undervisningen vil alltid ha stor interesse. Hva har god effekt, og hva bør vi holde oss unna? Jeg har prøvet og feilet i min streben etter å la data få sin naturlige plass i den moderne skolehverdagen. Debatten om data i skolen viser med all tydelighet at holdningen blant lærere spenner fra pur begeistring til rop om full stans. Det i seg selv bør være tema for et forskningsprosjekt.

I løpet av en skoletime hadde elevene i åttende klasse laget sin egen musikk på Internett ved bruk av Jam Studio. Jeg har funnet et verktøy på verdensveven som gjør nytten når vi jobber med digitale ferdigheter i musikk. Til hjelp i opplæringen hadde elevene hele tiden tilgang til min instruksjon i form av en opplæringsvideo. Screencasting kan faktisk være en hjelp til effektivisering i skolen. Vi sparer tid, og det gir elevene mulighet til læring i sitt eget tempo.

Når jeg vurderer å lære meg noe nytt i mitt arbeid med data i skolen, havner jeg stadig på YouTube. Jeg søker etter tutorials og finner ofte en video som gir gode svar på mine spørsmål. En video er et godt og effektivt verktøy i læringsprosessen. I en pedagogisk sammenheng kan læreren som lager sine egne tutorials, rett og slett mangfoldiggjøre seg selv. Spoleknappen i videospilleren gir elevene tilgang til tilpasset opplæring. Dette gir spennende muligheter i alle fag. Her skal jeg demonstrere hvordan du kan lage fengende musikk uten å kunne spille et instrument.

Musikk er et fag hvor bruk av digitale verktøy på mange måter skulle gi seg selv. Å lage musikk ved hjelp av datateknologi er langt fra nytt. For tjue år siden jobbet jeg som musiker med profesjonelle verktøy og laget musikk ved hjelp av datamaskin. Utfordringen i skolen er å finne verktøy som er enkle i bruk. Musikk er et lite fag, og vi kan ikke bruke mye tid på opplæring. En webbasert løsning er helt klar best. Elevene får tilgang hjemmefra, og vi slipper å installere programvare.

Etter noe prøving og feiling med forskjellige løsninger, har jeg begynt å bruke Jam Studio. Det er en gratis løsning der elevene registrerer en brukerkonto. De jobber med akkorder og har tilgang på et ganske rikt utvalg av loops med bandinstrumenter i forskjellige sjangere. Arbeidet de gjør, kan de så levere til læreren på skolens digitale læringsplattform. Ved å registrere skolen hos Jam Studio, får elevene også muligheter til å laste ned sangen sin som mp3 fil. Så kan de lage sin egen ringetone på mobilen.

Det finnes flere tutorials på Internett som demonstrer Jam Studio i bruk. Disse er jo for det meste på engelsk. Jeg valgte derfor å lage mine egen tutorial. Det gir meg jo også full kontroll på opplæringen. Det finnes mange programmer som hjelper med screencasting. Jeg har slett ingen sterk oppfating av hva som er best. Etter å ha prøvd litt forskjellig, bruker jeg nå et Microsoft – utviklet program som heter Utility Spotlight Screenrecorder. Det er gratis og svært enkelt i bruk. Jeg trykker PLAY og så spiller programmet inn det jeg gjør på datamaskinen sammen med mine kommentarer. Fordelen med dette programmet er at jeg laster ned videoen jeg spiller inn, til min egen maskin. Derfra laster jeg den opp til YouTube. Det skyldes blant annet at videoer fra YouTube er svært enkle å bruke sammen med skolens digitale læringsplattform.

Hvis du ønsker å se nærmere på hva vi gjorde i denne musikktimen, klikker du her.

Samskipnaden i Trondheim er flink til å gjemme bort bokhandlene sine. Både på Hist i Ranheimsveien, hos lærerutdanningen på DMMH og på Gløshaugen ligger bokhandlene mildt sagt ikke veldig attraktivt til. Men har du fått med deg det siste knoppskuddet av bokhandlere? Den ligger svært attraktivt til, men likevel er det mange som ikke har sett den.

Sit Tapirs bokhandel på TØH – en av Sits få bokhandler som ikke er gjemt bort.

Du finner den lettest ved å gå inn på sit.no og klikke på ”bøker”. En del har vært inne på samskipnadens nye nettbokhandel allerde som ble lansert rett ved semesterstart høsten 2009. Men veldig få har handlet bøkene sine der.

Samme pris

En av grunnene kan være at det er samme pris i nettbokhandelen og i de fysiske bokhandlene. Dermed kan du finne bøker mye billigere på utenlandske nettbokhandler. Men det er noen store fordeler med å bruke Sit sin bokhandel. Den er veldig brukervennlig og alle fag er lagt inn slik at vi trondheimsstudenter enkelt kan finne både obligatorisk og anbefalt pensum. En annen fordel er at hvis du  går på et campus uten bokhandel, kan du få utlevert boka i kantina gratis og dermed spare deg en tur til en av de andre campusene. Du kan også få den tilsendt hjem til deg. Men da koster det 51 kr i frakt.

Det bør være et mål for samskipnaden å få flyttet mest mulig av boksalget over på nett og til kantiner, både for å kutte utgifter til å drive bokhandler og for å møte en framtid der mesteparten av bøker og andre læremidler er digitale. For å klare det, må vi kunne konkurrere på pris og tilgjengelighet. Vi bør også innføre kreditt til studenter slik våre konkurrenter i Haugen bok gjør. Dermed blir mulig å kjøpe pensum selv om studielånet er brukt opp.

Mest velferd utenlands?

Det er fint om overskuddet fra å selge bøker går tilbake til studentene, slik meningen er med samskipnadens bokhandelvirksomhet. Hvert år deler vi ut overskuddet vårt på rundt 1 million i Sit Tapir sponsorprogram. Men med tanke på at det er rundt 30 000 studenter i samskipnaden, blir det bare 33 kr per hode. Vi hadde fått mye mer velferd dersom vi hadde  kuttet prisene på bøkene, kuttet i utgiftene til bokhandlene og heller tatt sponsorpengene fra studieavgiften.  Da blir det like mye til organisasjoner og lag og billigere bøker samtidig.

Alternativt hvis ikke samskipnaden kan drive boksalg billig nok, får vi hjelpe studentene til de som kan presse prisene. Vil du ha billigere bøker, prøv bruktjenesten ibok.no som samskipnaden er deleier i. Eller kjøp nytt eller brukt fra utlandet. Prissammenligningstjenesten pricegrabber.com er en av flere som søker opp de beste prisene på bøker. Fordelen med å handle utenlands er uslåelige priser og at det ikke er noe moms. Ulempene er fraktutgifter og frakttid. Velg selv hva som gir deg mest velferd.

”Datahysteri i skolen” er budskapet til lektor Karl-Erik Kval i VG (22.09). Konklusjonen i hans kronikk er at ”all bruk av datamaskiner i skolen bør opphøre før de er sperret for de vanligste distraksjonene”. Så skal lærerne på datakurs.

(Dette er en kronikk som jeg har på trykk i papirutgaven av VG 6. oktober. Her bestemmer jeg også overskrift og ingress selv. VG velger å fokusere vel mye på et av mine mange poeng, nemlig manglende kompetanse hos lærere. Kronikken jeg viser til i innledningen, kan leses ved å kjøpe avisen på BuyAndRead. Den står på side 36. Min kronikk er langt på vei en ny versjon av blogginnlegget Digitale ferdigheter – hva så?)

Tidligere i høst kom beskjeden om at bruk av data i grunnskolen har gått tilbake de siste to årene (NRK 19.09). For to år siden meldte ITU Monitor ved Universitetet i Oslo at tre av fire lærere ikke brukte data i undervisningen. ”Det er lærernes kompetanse og arbeidsmønster, samt usystematisk skoleledelse som er flaskehalsen i norsk grunnskole i dag”. Stadig i følge ITU Monitor.

Som teknologioptimist med 10 års fartstid i ungdomsskolen, ser jeg ingen grunn til å betvile forskningen. Situasjonen i skolen preges mer av ventemodus enn av datahysteri. Jeg vet utmerket godt at data er en potensiell tidstyv, både for elever og lærere. Det får ikke skygge for mulighetene moderne teknologi gir i undervisningen. Debatten handler faktisk om mye mer enn bruk av data. Den handler i stor grad om viktige sider ved kulturen i skolen.

Skolekultur preget av frivillighet. Bruk av data er i for stor grad opp til den enkelte lærer. Noe blir ”gode på data” mens andre aldri får logget seg skikkelig på. Som om akademisk frihet og frivillighet er det samme. Stillingsinstruksen gir oss klar beskjed om opplæring i digitale ferdigheter i samtlige fag.

En urokkelig tro på kurs som problemløser. Selvfølgelig er det mulig å hente inspirasjon på et kurs. Kompetanse på dette feltet handler imidlertid i stor grad om målbevisst prøving og feiling på egenhånd. Vel og merke i et miljø der du får hjelp når du står fast. Nettet flommer over av ressurser for den som er motivert for læring.

Manglende fokus på spisskompetanse. Alle skoler har en IKT- ansvarlig. La i tillegg noen lærere være superbrukere. Digital realkompetanse kan telle som kvalifikasjon ved ansettelser på lik linje med ansiennitet og studiepoeng. Skolene er i for stor grad avhengig av idealister som surfer på nettet etter lure løsninger og gratisprogrammer. Noen av oss trives faktisk med blogging og erfaringsutveksling i sosiale nettverk. Intensjonen er den aller beste, men det bidrar lite til profesjonalisering av skolen som organisasjon.

Teknologivegring og inkompetanse forkledd som kritisk refleksjon. Lærer elevene noe bedre med data? Selvfølgelig ikke et dumt spørsmål. Det har bare en tendens til å komme på feil sted til feil tid. Det finnes både god og dårlig bruk av data. Løsningen er ikke å skru tiden tilbake, men å mestre dette til beste for elevene. Stensilmaskinen er parkert. Vi skriver 2009.

Organisasjonskultur som hindrer effektivisering. Digitale læringsplattformer og Web 2.0. gir muligheter for spennende og lærerik undervisning. Som ellers i arbeidslivet kan digitaliseringen også gi effektivisering og stordriftsfordeler. I en del tilfeller innbyr bruk av data til en form for ”produksjon” som er for tidkrevende hvis lærere holder på med hvert sitt. Vi trenger å tenke annerledes om den autonome lærer som tror samhandling er frivillig.

Mangel på ledere som tar ansvar og stiller krav. Aktivt lederskap innebærer mer enn å lene seg på IKT-ansvarlig og en (tilfeldig) ansamling lærere med digital legning. I skolen stiller vi til tider tøffere krav til elevene enn til oss selv. Vi forventer at de gjør sitt beste og viser faglig fremgang. I den internasjonale Talis – undersøkelsen svarer nesten 60 prosent av norske lærere at dårlig arbeid tolereres på deres skole. Hva gjør rektor?

En lærerutdanning som ikke er à jour. Som øvingslærer ved universitetet veileder jeg kommende lærere. De er gjerne flinkere enn gjennomsnittslæreren i data. Den kunnskapen har de imidlertid i all hovedsak i kraft av sin unge alder og ikke fra lærerutdanningen.

Realkompetanse belønnes ikke. I skolen finnes det både lærere som er en ressurs for kolleger innen data og lærere som er fornøyde med at de klarer å bruke e-post. Lønnen er den samme. Jeg har jobbet frilans og i privat sektor. Sammenhengen mellom prestasjon og lønn har vært der hele tiden. Slik hverdagen er for mange arbeidstagere. Nær halvparten av rektorene ønsker faktisk å gi høyere lønn til flinke lærere (NRK 11.09). Utdanningsforbundet sier nei til å gi lederne et slikt handlingsrom. Frykten for trynetillegg er ikke blant insentivene som får bruken av data i skolen på rett spor.

Vi trenger våkne elever og foreldre som stiller krav til oss. Det er i grunnen ikke særlig vanskelig å få øye på om digitale verktøy har en fornuftig plass i undervisningen. Spør elevene.

Högre skatter och mer jobb. Sahlin lovar att bidragssverige kommer tillbaks om det rödgröna regeringsexperimentet vinner valet. Blir allt bättre med högre skatter??

Sluta motarbeta privatvården(S), skriver Niklas Sterner. Niklas är specialistsjuksköterska inom intensivvård på St. Görans sjukhus. Niklas skriver en artikel på Expressen Sid 4 Debatt, Sön 13 sept. Niklas pratar om effektivare vård. (Ja, effektivitet spar tid! Och tid är pengar. Fult att tjäna pengar.) 

Mona är starkt kritisk när anställda eller privata företag får ta över offentlig verksamhet utan att betala ett skäligt pris. Hon talar om underpris! Bortslumpning!! Ursäkta, men gör inte socialisterna en tankevurpa nu? Man betalar för vad skiten är värd!  Genom effektivisering och nytänkande kan de avknoppade enheterna gå med vinst!! Och den vinsten vill man ha del av innan den finns! Hur tänker man?? Ja inte Mona eller Östros, men advokaten Bodström borde ju kunna få en klar tanke då och då?

Så ledaren för vänsterexperimentet anser att de gymnasieskolor och förskolor som fungerar dåligt ska fortsätta att vara värdelösa istället för att knoppas av, effektiviseras och få ekonomiska tillskott och bli lönsamma. Så vilka är vinnarna?

Sahlin kommer även att arbeta emot sex timmars arbetsdag. Alla ska ju arbeta heltid.

 Sofiahemmet och St.Görans sjukhus ger god vård och är effektiva. 

Läser i dagens Dagens Samhälle att minst 3500 landstingsjobb förväntas försvinna pga landstingens dåliga finanser.  Men om man får tro landstingsdirektör Mona Boström så är detta bara bra. Hon konstaterade nämligen, till åhörarnas häpnad, på en konferens anordnad av SNS förra veckan att:

“Det finns en effektiviseringspotential inom vården på 25-30%”

Följaktligen behövs inga extra pengar till landstingen, utan de skulle bara må bra av att tvingas till besparingar. Det är onekligen en intressant tanke, men jag är inte helt säker på att Sveriges landstingspolitiker håller med.

Få dager etter skolestart vekkes jeg av en lengre bloggdvale. Det handler på nytt om lærere og data. NRK og Utdanning kan melde at elevene i grunnskolen bruker mindre tid på data enn tidligere. Dette til tross for at IT-parken i den norske skolen er i verdensklasse. Budskapet er klart: Det er læreren som er flaskehalsen. Nå er ikke dette noe nytt. For to år siden var budskapet at PC-er støver ned. Også den gangen var kilden ITU Monitor ved Universitet i Oslo. Den gangen kunne vi lese i Aftenposten at tre av fire lærere ikke bruker data i undervisningen. Etter snart 10 års fartstid i skolen ser jeg ingen grunn til å betvile denne forskningen om data og skole.

Mye kan sies om data i skolen. I denne omgang er jeg opptatt av hvordan innføringen av data i skolen utfordres av særegenheter ved skolens organisasjonskultur. Har du hørt om læreren som mistet jobben, fordi han ikke brukte digitale virkemidler i undervisingen?

Fra 2006 fikk skolen i oppgave å gi elevene digitale ferdigheter i samtlige fag. I tillegg til å lære elevene å lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig. Denne femte ferdigheten ble nedfelt i Kunnskapsløftet. Alle lærere i grunnskolen og videregående skole er forpliktet på dette. Noen skoler jobber systematisk med å la den digitale virkeligheten bli en naturlig del av skolehverdagen. Det finnes også skoler og lærere som fremdeles har holdningen ”trenger vi data?”.

Digitaliseringen i skolen er langt fra problemfri. Data er en potensiell tidstyv, både for elever og lærere. Slike utfordringer får ikke skygge for de enorme gevinstene moderne teknologi gir. Bruk av data handler i stor grad om effektivisering. Jeg opplever selv hvordan tidsplanlegging i skolen går lettere med digitale verktøy. Et eksempel er bruken av elektronisk kalender. I klasserommet gir digitale verktøy meg helt nye muligheter. Tidligere har jeg bl.a. skrevet om undersvisning uten lærebok i engelsk og bruk av mobiltelefonen som opptaktsverktøy.

Årsakene til at den digitale satsingen i skolen gir grunnlag for denne typen medieoppslag, er flere. Her har du noen av dem.

Frivillighet blant lærerne. Bruk av digitale verktøy er i alt for stor grad opp til den enkelte lærer. Det betyr at noe blir ”gode på data” mens andre ikke innfrir minimumskravene. ”Akademisk frihet” og frivillighet er ikke det samme. De didaktiske overveielser jeg gjør i klasserommet er selvfølgelig en viktig side ved min frihet og selvstendighet som pedagog. Kravene om å gi elevene digitale ferdigheter gjennom min undervisning er slett ikke det. Det er en viktig del av min stillingsinstruks. I andre deler av arbeidslivet mister du jobben hvis ikke du gjør det du får beskjed om.

Læreres tro på kurs som problemløser. Selvfølgelig er det mulig å hente inspirasjon på et kurs. Kompetanse på dette feltet handler imidlertid i all hovedsak om å jobbe målbevisst på egenhånd. Prøving og feiling i et miljø der du får hjelp når du står fast. Nettet flommer over av ressurser for den som er motivert for læring.

Organisasjonskultur som hindrer effektivisering. Digitaliseringen gir store muligheter for effektivisering og stordriftsfordeler. Både LMS og Web 2.0. legger til rette for spennende og lærerik undervisning. Men vi vil ikke makte å hente ut gevinstene med lærere som holder på med hvert sitt. Da trenger vi å tenkte annerledes om den autonome lærer som tror samhandling er noe som kan velges bort.

For lite satsing på spisskompetanse. På den ene siden er det snakk om grunnleggende basisferdigheter hos den enkelte lærer. Samtidig må vi erkjenne forskjellen på basiskompetanse og spisskompetanse. Alle skoler har en IKT- ansvarlig. Det er ikke nok.  La noen av lærerne være ”superbrukere” med ansvar for forskjellige områder i den digitale skolehverdagen. Ansett gjerne unge datafreaker uten høyere utdanning og ditto lønnsnivå. Skolene er i all for stor grad avhengig av ”idealister” som surfer på nett etter lure løsninger og gratisprogrammer.

Kompetanse belønnes ikke. I skolen finnes det både lærere som er en ressurs for kolleger innen data og lærere som er fornøyd med at de klarer å bruke e-post. Lønnen er den samme. Hvor er insentivene? Utdanningsforbundets bidrag er en angst for alt som kan minne om prestasionslønn for lærere

Mangel på ledere som tar ansvar og stiller krav. Det er skolens rektor som har ansvar for at læring av digitale ferdigheter finner sted i samtlige fag. Aktivt lederskap innebærer noe helt annet enn å lene seg på IKT-ansvarlig og en ansamling lærere som (tilfeldigvis) er ”gode på data”. I skolen stiller vi til tider tøffere krav til elevene enn oss selv. Elever som kommer for sent eller som ikke gjør lekser, vet at dette får konsekvenser. Vi forventer at de gjør sitt beste og viser faglig fremgang. Hvordan følger rektor opp bruken av IKT hos sine medarbeidere?

Teknologivegring og inkompetanse forkledd som kritisk refleksjon. Lærer elevene noe bedre med data? Har vi nå klare forskningsresultater på at dette er veien å gå? Selvfølgelig er ikke dette dumme spørsmål. De har bare en tendens til å komme på feil sted til feil tid. Digitaliseringen i skolen er en svært sammensatt affære. Det finnes både god og dårlig bruk av data. Løsningen er ikke å skru tiden tilbake, men å mestre dette til beste for elevene. Stensilmaskinen er parkert. Vi skriver 2009. Nei, jeg har ikke hørt om læreren som mistet jobben sin, fordi han lot som om digitaliseringen var et lite nyttig trendfenomen.

slik kan en melding legges inn i alle kategorier

Når DIFI lyste ut 60 millionar til IKT prosjekt i kommunane kom det inn søknader på til saman 900 millionar i løpet av ein månad. 150 kommunar deltok i søknadsrunden og sjølvsagt er mange skuffa etter at 20 mill er delt ut. Men det syner at kommunesektoren truleg har under arbeid IKT prosjekt for minst eit par milliardar pr år. Dei 60 mill betyr sjølvsagt litt for dei som får del i dei, men den sterkaste utviklingskrafta er det faktisk kommunane sjølve som rår over. Meir strategisk samarbeid mellom kommunar er det viktigaste vi kan styrkje dette med.

Når du for lengst har reist hjem på ferie, er det noen som fortsatt jobber for deg. Er du sulten kan du komme opp på Dragvoll eller Gløshaugen og kjøpe mat på kantina eller i storkiosken. Bokhandlene har mange folk på jobb som kan hjelpe deg med alt du trenger av studiemateriell og pensumbøker selv i starten av juli.

Etter en liten runde kan jeg rapportere at det er veldig god plass i kantina. Og på bokhandlen sitter fire personer uten noen kunder å betjene. Når vi har så mange på jobb, hvorfor svikter studentene? Bare fordi det er fint vær og ferie, betyr ikke det at man ikke trenger å tenke på neste semesert. Så til deg som leser dette (du er øyensynlig ikke så interessert i sol og sommer), kom deg tilbake på campus så de ansatte i Sit slipper å kjede seg og slik av vi ikke taper så mye penger på å holde åpent om sommeren!

Denne boken bør du se nærmere på. Den har fått negativ omtale i Utdanningsforbundets medlemsblad. Samtidig finner jeg sjelefrender i bloggsfæren som gir boken gode skussmål. Begge deler taler for at det er en bra bok. ”Effektiv planlegging og vurdering” av Henning Fjørtoft har både ordet effektiv og planlegging i tittelen. To grunnprinsipper når det er snakk om time management i skolen. Mine to siste innlegg på bloggen har handlet om bøker jeg har lest, Freakonomics og Begeistring. Med denne boken er det annerledes. Jeg har ikke lest boken.

Jeg vet ikke om anmelderen bare har hatt en dårlig dag på jobben eller om tankegodset er representativt for Utdanningsforbundet. Det er synet på lærerrollen mer enn hva som faktisk sies om selve boken, som fikk meg til å reagere. Etter å ha fortalt leseren at boken inneholder skjemaer og rubrikker til hjelp i kartleggingen av elevenes kompetanse, leser vi: ”Men hvor blir spontaniteten, evnen til å gripe dagen, situasjonen, hvis planene blir så rigide, kan en spørre seg som leser. Kunnskapsoverføringen fra lærer til elev blir instrumentalistisk, og mye vil kunne gå tapt da.” Ikke et ord om hvorvidt denne skjematikken kan være et egnet verktøy for læreren. I stedet blotlegges en holdning der struktur og planlegging er fyord.

Lærere mener ganske mye om kravene som nå stilles til vurdering og dokumentasjon. De mener i stor grad et det tar for mye tid. Det er en av grunnene til at Utdanningsforbundet er med i det regjeringsoppnevnte tidsbrukutvalget. Her kan du lese at jeg ikke har særlig tro på effekten av utvalgets arbeid. Jeg har mye mer tro på handling på den enkelte arbeidsplass. Og på skolefolk som tar grep og blant annet tilbyr egnede verktøy. Slik Henning Fjørtoft gjør. Jeg vil heller hylle innovasjon og kreativitet enn å gi min stemme til klagekoret.

Min motivasjon for å jobbe med time management i skolen, kom i stor grad av at jeg så at dette var et område svært få hadde tatt tak i. Ordet effektivisering var noe mange lærere forbandt med trang kommuneøkonomi. Men i realiteten ønsker vi alle effektive arbeidsdager. Uten at det er en motsats til kreativitet og spontanitet slik anmelderen i Utdanning impliserer.

Det er kun én side ved boken som gjør meg betenkt. Rubrikker og skjemaer på papir er fremmedelementer i min digitale skolehverdag. Her kan du lese at jeg har sagt farvel til papirbasert tidsplanlegging. Et nettsted med tilgang på skjema i digital form eller en mulighet til å integrere disse i skolens læringsplattform ville gjort meg mer interessert i produktet.

Hvordan kan vi fange tidstyvene i skolen? Regjeringens svar på spørsmålet er å sette ned tidsbruktuvalget. Uvalgets mandat er å “foreslå tiltak som vil gi bedre utnyttelse av tidsressursene i grunnskolen”. Jeg har nylig svart på uvalgets undersøkelse om mine oppgaver og tidsbruk i skolen. Min vaklende tro på effekten av offentlige utvalg ble ikke styrket.

Intensjonen er nok den beste. Det skal ikke mye fantasi til for å gjette hva resultatet av spørreundersøkelsen blir. Nemlig at lærere i stor grad synes de pålegges for mye administrasjon, for mye møtevirksomhet og at satsingen på IKT er noe pes. Så har skolen for lite fokus på kompetanseutvikling, for få ressurser og i det hele tatt har lærerne for lite frihet til å gjøre det de selv mener er best. Hva med de viktige spørsmålene om tidsplanlegging i skolen som ikke stilles? Som ikke er med fordi de utfordrer organisasjonskulturen i skolen og sentrale fagforeningsprinsipper. De får du her.

Hensikten med disse linjene er faktisk ikke å kritisere utvalgets arbeid. Utvalget har sine rammer og jobber ut fra et gitt mandat. Innenfor en gitt kultur så å si. Mitt ståsted og bakgrunn er så forskjellig at dette innspillet nok representerer en aldri så liten kulturkollisjon. Undersøkelsen var lett tilgjenglig for hvem som helst på Internett. Den ble avsluttet 4. mai. Spørsmålene ser du her. I tillegg er det mulig for lærere å komme med innspill til uvalget. I skrivende stund er det kommet 130 innspill. De finne du her. Innspillene utgjør en interessant studie av hva som rører seg på norske skoler. Jeg har lest de 20 første. Her finnes alt fra veloverveide og reflekterte betraktninger om lærerrollen til irritasjon over ledninger som mangler når det skal vises film. Konklusjonen i det siste tilfellet: “Gammeldags tavleundervisning er det som fungerer best”.

Her har du fem spørsmål som rører ved ressursbruken i skolen:

1. Hvor mange fag skal en lærer ha? Reduser mengden fra for eksempel fire til to. Look to Finland! Der underviser den enkelte lærer gjerne i halvparten så mange fag som sine norske kolleger. Selvfølgelig har dette også store konsekvenser for tiden som går til arbeidet utenfor klasserommet.

2. Hvor “frivillig” skal samarbeid på skolene være? Lærere som pålegges å utvikle undervisningsopplegg sammen i stedet for å konkurrere i dobbeltarbeid innen samme fag, vil i det lange løp spare tid og heve kvaliteten på undervisningen. Her utfordres forholdet mellom lærerens autonomi og skoleledelsens ansvar for effektiv ressursutnyttelse på den enkelte arbeidsplass. 

3. Hvor mye fri skal en lærer ha? Utrolig nok har tidsbrukutvalget fått innspill der det foreslås at lærerne bør jobbe en uke mer, en 40. uke. For eksempel kan elevenes høstferie gi kvalitetstid og nye muligheter for langtidsplanlegging i bytte mot færre sene kvelder resten av året.

4. Hva gjør vi med tidssløseriet og de åpenbare skjevhetene som ligger innbakt i lesepliktavtalen? Nye ordninger der det tas hensyn til klassestørrelse, hvor mange forskjellige fag læreren underviser i og der fagene vektes fornuftig i forhold til hverandre vil være en god start på en revisjon av avtalen. 

5. Er det greit at kvaliteten på yrkesutøvelsen er uten verdi for lønnsfastsettelsen? Insentiver som omhandler lønn vil gi stimulans og ikke bare heder og ære til “idealistene” og et spark bak til etternølerne.

Listen kan gjøres lengre. En reduksjon i pålagt papirarbeid og dokumentasjon er i mitt tilfelle ganske uvesentlig i forhold til det jeg faktisk allerede kan gjøre noe med. Det betyr ikke at jeg applauderer all administrasjon lærerjobben fører med seg. Den enkelte lærers eget grep om time management i skolen, effektiv bruk av digitale verktøy og gode samarbeidsrutiner har imidlertid mye større effekt for tidsbruken enn det jeg aner blir resultatet av tidsbrukutvalgets arbeid. I så tilfelle fastholder jeg at dette i stor grad handler om god skoleledelse og en endringsvillig organisasjonskultur på den enkelte skole og ikke om en storslått nasjonal dugnad. Slett ikke om frivillighet og langdryge prosesser i allmøtekulturens ånd.

Har du lurt på hvorfor det er fire kantiner innefor en radius på 150 meter på Gløshaugen, eller to med 50 meters mellomrom på Øya? Lurer du på hvorfor ikke alle campus har bokkhandel? Hva er greia med matbarene på Dragvoll og hva har skjedd med kafeene i det siste? Lurer du på hvorfor kaffen er så dyr, bøkene er mye billigere på nett og prisen på maten i kantina tilsynelatende ikke er dimensjonert lommeboka di?

Noe som direkte påvirker kostadene, er hvordan kantiner, kafeer og bokhandler er organisert. Hvor mange de er, hvor de er plassert og når de har åpent. Sit kunne garantert drevet mye smarter enn de gjør i dag. Hva trenger du EGENTLIG?

Det er mange måter å få lavere priser på. Bedre og mer effektive innkjøpsordninger, mindre administrasjon, mindre svinn, lavere krav til overskudd eller flere kunder, bare for å ramse opp noe. Det er ikke sikkert at det å kutte i tilbud er det rette. Men samtidig kan det hende at man kunne opprette et bra nok tilbud ved å organisere seg annerledes.

Den delen av samskipnaden som driver med mat og bøker, Sit Tapir og Sit Kafe er inne i en strategisk fase. Finanskrisen påvirker også oss og dette kan være den ideelle tiden for de store tanker, sprø ideer og pussige innspill som kan gjøre samskipnaden bedre. Hva er din ide?

Chris Veløy

Mange lærere opplever kontroll over egen tid som et knapphetsgode. Tidskabalen går ikke opp. Fokus på effektiv tidsplanlegging har imidlertid liten plass i skolen. Hva skjer når skolen blir en arena for time management?

Jeg har inne en artikkel om tidsplanlegging i skolen i bladet Utdanning nr. 8/3. april 2009. Du kan lese den på nettsiden til Utdanningsnytt eller fortsette nedenfor.

 ”Hvor er lærerne? De er på skolen, i klasserommene på veien mellom dagens utallige gjøremål. I løpet av de årene vi har arbeidet i skolen, har arbeidssituasjonen forverret seg dramatisk. …I 2008 er det kanskje en idé å se på alle de områdene lærerne må spre sin konsentrasjon på i løpet av en enkelt arbeidsdag?”

To lærere gir i Aftenposten en rapport fra innsiden om hvor hektisk det er. Den autonome lærer opplever at handlingsrommet snevres inn i takt med at det stadig utstedes nye oppgaver fra oven. Konteksten for dagens pedagoger et samfunn der kontroll over egen tid oppleves som en mangelvare. Øyeblikkets tyranni er betegnelsen Thomas Hylland Eriksen bruker på dagens informasjonssamfunn. Eller for å si det med Odd Børresen: “Alt går så fort i våre dager”.

Time management – et fremmedelement i skolen?

I sin allvitenhet forteller Google at time management eller tidsplanlegging ikke opptar lærerstanden. Gjennom egen kursvirksomhet er responsen at “dette har vi ikke hørt før”, både fra nyutdannede og fra lærere i AFP-modus.

Tidsplanlegging er selvfølgelig noe den enkelte pedagog forholder seg til hver dag. Lærere tar i bruk ulike strategier i møte med arbeidsdagens mange prioriteringer. Mitt anliggende er å påpeke at skolene svært sjelden har utviklet en systematisk tenkning på dette området. Satsing på effektive arbeidsvaner hos personalet vil nok oppleves som et fremmedelement i skolens handlingsplan.

Kan det så hende at slikt tankegods helst hører hjemme der det er snakk om bunnlinje og maksimering av utbytte? Effektivisering i skolen gir ikke økte inntekter og økt produksjon. Lesepliktavtalen er slikt innrettet at rotekoppen og systematikeren underviser like mye. Selv om tiden de bruker på “produksjonen” (les: for- og etterarbeid) er svært ulik.

Behovet for effektive og gode arbeidsvaner usynliggjøres langt på vei slik arbeidstidsavtalen er skrudd sammen. Timene blir holdt, prøvene rettet, konferansene gjennomført og karakterene satt. Om du jobber 35 eller 50 timer i uken, er svært sjeldent tema. Her er ingen økonomiske incentiver for arbeidsgiver eller lærer. Men om ikke gevinsten viser seg i regnskapet, kan resultatet utmerket godt bli fornøyde lærere som samhandler bedre og har mer å gi som kunnskapsformidlere.

I mitt arbeid med time management har jeg gått til klassisk time management slik det er kjent i næringslivet. Forskning på skoleutvikling og lærerkultur har også fanget interesse. Den tredje kilden er erfaringsbasert. Nemlig egne og andres erfaringer som lærere i skolen. Som ungdomsskolelærer har jeg omtrent 26 timer i uken utenfor klasserommet. Det er her effektiviseringspotensialet ligger.

Time management i skolen – noen eksempler

Nettopp erfaringen er en klassisk innfalsvinkel i time management. Prøv å loggføre en arbeidsuke. Med basis i egne observasjoner av tidsbruk og arbeidsvaner, fokuserer du på hvordan du kan effektivisere for å nå dine mål. Lærere flest er ikke vanskelige å få i tale når spørsmål om arbeidspress og fremveksten av stadig nye oppgaver settes på dagsorden. Svært få har imidlertid latt egen arbeidsdag bli gjenstand for tidsstudier. Mangel på eksakt kunnskap fører til mer eller mindre velkvalifisert synsing. Viten erstattes med tro. Slik oppstår myter. Noen lærer tror de jobber alt for mye. En 50 timers arbeidsuke styrker denne troen. Så fremt ikke tidsloggen forteller at uken i forkant var på 37 ½. Gjennomsnittet er da 43 ½ og balanse i regnskapet. Ja, noen lærere jobber faktisk mer enn de får betalt for. Skyldes det for mange oppgaver eller ineffektivitet?

Refleksjon over egne arbeidsvaner hører også med her. Noen lovpriser læreryrkets “egenart” og vil raskt hjem til kveldsarbeid. Andre velger lengre dager på jobb. Vi er vanedyr. En konstruktiv og selvkritisk dialog om dette kan gi verdifull innsikt.

Etter å ha jobbet med time management i mer enn 30 år, gjør Brian Tracy det enkelt. Han definerer time management som “det neste du gjør”. Når innfallsmetoden velges bort blir resultatet bedre fokus. God planlegging gjør behovet for “multitasking” mindre. Arbeidshverdagen styres ikke av andres agenda. Tidsperspektivet flyttes lengre fram. “Fra dag til dag” er nemlig et fenomen som stresser mange lærere. Time management er gjerne fundert på strategier knyttet til gjøremålslister på ulike nivåer. En gjennomarbeidet årsplan danner basis for ukeplaner. Med et slikt grunnlag avsluttes arbeidsdagen med et blikk på neste dags gjøremål. Dagsplanen er dermed godt fundert og prioriteringene er gjort i et langtidsperspektiv.

Arbeidet tar vesentlig lengre tid når det kjennetegnes av stadige avbrytelser. Fokus på dette fenomenet fører gjerne til en nyttig diskusjon om “regler på arbeidsrommet”. Et forskningsprosjekt ved NTNU, “Ladeprosjektet”, synliggjør hvordan lærere opplever tid som et knapphetsgode. Fra dette prosjektet er det interessant å trekke frem effekten av å sette av hele dager til utviklingsarbeid. Hva så med skolens ferier? Jeg har faktisk møtt lærere som rister på hodet over høstferien. De prater ikke særlig høyt om det. I stedet for en uke med lagtidsplanlegging og kvalitetstid, veksler lærerne inn en uke fri med lengre arbeidsdager senere på høsten.

Alle typer arbeidsplasser utfordres på møtekultur. De av oss som har bakgrunn fra andre jobbarenaer, vil dog her påpeke et særpreg ved skolekulturen. Min gode kollega gjennom mange år, Eystein Ellingsen, har i boken “Melding hjem” et kapittel med den betegnende tittelen “Når alle må si sitt”. På tampen av et lærerråd med uvesentligheter på agendaen kan en av debattantene opplyse kollegiet om hvor mange tusen kroner seansen har kostet. Læreren agerer dermed bedriftsøkonom og fremstår som et fremmedelement i skolestua.

I min korte salgskarriere kjempet vi en vedvarende kamp mot langdryge morgenmøter. Kundene ventet på oss. Det gjorde også bedriftens inntekter og egen provisjon. I skolen sliter vi med koblingen effektivitet – resultat. Arbeidstidsavtalens tidsbegrep gjør at vi forblindes. Tid til samarbeid tas av “fellestid” og er en type tid som bare “er”. Det er selvfølgelig en villfarelse. Møtene er ikke en ulønnet hobby. Kan beslutningen tas uten å innkalle til møte? Hvem må være der? Hvor godt forberedt er vi? Sjekklisten kan gjøres lengre. Forebygging av møtetretthet gjør oss mer effektive når vi faktisk trenger gode møter til drøfting og til hjernedugnad.

Mangel på faglig samarbeid fører til dobbeltarbeid. På mange arbeidsplasser vil det være ensbetydende med å kaste penger ut av vinduet. Et skrekkscenario kan være en skole der fire naturfaglærere på samme trinn stort sett holder på med hvert sitt. Her er det heldigvis store variasjoner. Jeg har deltatt i prosjekter der lærere deler emnene på årsplanen mellom seg. Vi utformer så “ferdige” undervisningsopplegg for hverandre. Det er tidsbesparende. Vi erfarer også større variasjon i metoder og høyere grad av kvalitetssikring. Samtidig er det en gåte at en slik måte å jobbe på baseres på et fenomen som dessverre kjennetegner skolekulturen, nemlig frivillighet. Den dagen lesepliktavtalen fjernes eller revideres, vil skolen fremstå som et hett marked for organisasjonskonsulenter.

Et annet poeng i denne sammenheng er å se nærmere på hvordan vi utformer lærerstillingene. På skolebesøk i Finland har jeg sett at lærerne vanligvis underviser i to fag. Vi har gjerne det dobbelte. Selvfølgelig har dette også store konsekvenser for tiden som går til arbeidet utenfor klasserommet. Tar vi diskusjonen?

For 20 år siden, lenge før min lærerkarriere tok til, brukte jeg PC daglig i mitt arbeid. For 4-5 år siden fikk jeg egen PC på skolen. Vi må erkjenne at etterslepet i forhold til store deler av arbeidslivet er betydelig. Og vi trenger ikke skynde oss langsomt. Effektiviseringspotensialet for den digitale lærer er stort. Leksika, ordbøker, musikk, video, alle undervisningsopplegg i detalj (med bl.a. selvrettende prøver på skolens LMS – plattform), elevarbeid og kommunikasjon med omverden. En bærbar PC koblet til Internett tar hånd om det aller meste. Prosjektør i hvert klasserom er en selvfølge. Tentamener med blyant og papir er historie i min lærerhverdag. Tydning av håndskrift hører ikke lenger hører med til jobben som engelsklærer. Google hjelper meg bl.a. med å rette engelskstiler, avsløre juks og finne sangtekster og gitargrep til musikktimene.

I kurssammenheng gir jeg noen få eksempler på hvordan elektroniske kalendre kan brukes til timeplan og undervisningsforberedelser. Noen lærere velger så bort papirbaserte løsninger. Gevinsten er bedre orden og mindre tid på organisering av arbeidshverdagen. For ikke å snakke tidsbesparelsen aktiv bruk av hurtigtaster og økt skrivehastighet gir.

Min erfaring som coach forteller meg at tidstyver opererer på alle arbeidsplasser. Samtidig fastholder jeg at noen av dem særpreger skolen. Av erfaring vet jeg at det er mulig å ta grep på egen hånd. Felles fokus på arbeidsplassen gir imidlertid større gevinst. Vel vitende om at vi da også vil utfordre sider ved organisasjonskulturen.

Litteratur

• Brian Tracy (2007): “Hopp i det – og få ting gjort!” Cappelen
• Ken Zeigler (2005): “Getting Organized at Work”. McGraw-Hill
• Barbara J. Streibel (2007): “Plan and Conduct Effective Meetings”. McGraw-Hill
• Astrid M. Sølvberg, Marit Rismark og Sidsel Wiken (2008): “Har lærere tid til å skape verdens beste skole?”. Utdanning nr.18, 2008.
• Thomas Hylland Eriksen (2001): “Øyeblikkets tyranni”. Aschehoug
• Eystein Ellingsen (2006): “Melding hjem”. Damm
• Lise Henriksen og Marianne Vik (2008): “Hva gjør lærerne?” Aftenposten 12.01.2008.
• Per Abildgaard (2008): Utvikling og utprøving av kursbasert undervisning i ungdomsskolen. Oppgave i prosjektledelse, Høgskolen i Nord-Trøndelag.

Över 900 utlänningar gömmer sig i Skåne fast migrationsdomstolen beslutat att de ska ut ur landet. I år ökar Migrationsverket pressen på polisen att hitta de gömda.

– Tilltron till asylsystemet kräver att de som får nej faktiskt respekterar det också, säger generaldirektör Dan Eliasson.

Enligt den officiella statistiken är runt 8 000 personer efterlysta av utlänningspolisen i Sverige.

Gemensamt för de flesta av dem är att de vägrar att acceptera migrationsdomstolarnas beslut om avvisning. Att Sydsvenskan och flera andra medier pekat på frågetecken kring hur rättssäkert de bedömts spelar ingen roll för hur polisen agerar i frågan.

– Vi kan inte lägga några värderingar på de fattade besluten, säger Peter Norén vid länskriminalen.

Enligt Hans Rosenqvist, avdelningsdirektör vid rikskriminalen, lever sannolikt fler än 8 000 personer illegalt i Sverige. Han bedömer att mörkertalet den senaste tiden blivit större i takt med att det blivit svårare att beviljas asyl här och att många nyanlända dröjer med att ge sig till känna för att kunna maximera sin tid i Sverige.

SDS 2009-03-30

Det finns siffror på mellan 8 – 40 000 illegala i landet. Inget vet säkert.

Denne uken fikk jeg mail fra Gyldendal. Den inneholdt reklame for Lærerplanleggeren: “Et skreddersydd hjelpemiddel for lærerens arbeid og et ypperlig planleggingsverktøy i undervisningen.” Dette gir minner om en nær fortid i penn-og-papir-tiden. Dette skoleåret har jeg endelig tatt i bruk elektronisk kalender som verktøy i en digital skolehverdag. Resultatet er bedre oversikt og en mer effektiv arbeidsdag. Outlook fremstår som et egnet redskap til tidsplanlegging i skolen.

Svært mange lærere bruker Microsoft Office Outlook daglig til e-post. Bare et lite fåtall ser hvordan programmet kan gi hjelp i kampen mot unyttig tidsbruk i skolen. Min erfaring er at en elektronisk kalender tar hånd om hele timeplanen og ukas gjøremål på en svært praktisk og enkel måte. Det er et svært nyttig redskap til time management for lærere.

Elektroniske kalendere har vært et vanlig verktøy i deler av næringslivet i en årrekke. Jeg har imidlertid truffet svært få lærere som bruker dem. De fleste bruker enten vanlige tidsplanleggere/dagbøker i bokform eller egne læreplanleggere. Tidsplanleggere er bare et verktøy. Jobben må du faktisk gjøre selv. Brian Tracy definerer time management som “det neste du gjør”. Ved god planlegging blir behovet for “multitasking” mindre. Arbeidshverdagen styres ikke av andres agenda, men av et klart og mer langsiktig fokus.

Det går utmerket godt an å få til dette med penn og papir, men min bestemte erfaring er at den elektroniske kalenderen forenkler jobben. Tidligere ivaretok jeg behovet for oversikt ved å fylle ut ukentlige timeplaner. Jeg brukte fargekoder og avkryssing for å se hvordan neste uke så ut. På den måten kunne jeg se hva som ventet av forberedelser, etterarbeid og andre avtaler. I tillegg brukte jeg en tidsplanlegger til planlegging av de enkelte dagene.

Jeg har intet behov for å reklamere for Microsoft, men velger å vise til mulighetene i nettopp Office Outlook. En kollega bruker Google kalender og er fornøyd med det. Her er det prinsippet om å jobbe digitalt som er interessant og ikke hvilket produkt som brukes. Selv bruker jeg Office 2007. Hvis du er interessert i det tekniske og trenger opplæring i programmet kan du gjerne bruke hjemmesiden til Microsoft. Mitt fokus her er å inspirere til gode arbeidsvaner, ikke drive datakurs.

 Klikk her for å se nærmere på et dette eksempelet

En lærers hverdag er i stor grad bygd opp rundt timeplanen. Jeg lot derfor timeplanen være det bærende element da jeg satte opp Outlook. Programmet har nemlig forskjellige visningsalternativer. Jeg synes “dag/uke/måned med autoforhåndsvisning” egnet seg best. Til mitt bruk passet det best med en fem dagers arbeidsuke. Timeplanen settes da opp ved å legge til timene som avtaler i løpet av arbeidsdagen. Det er mulig å bruke regelmessighet slik at timene ligger fast gjennom hele året. Jeg gjør ikke det. Det skyldes at Outlook ikke muliggjør kategorier som varier fra uke til uke, i kombinasjon med regelmessighet. Jeg har nemlig brukt kategorier til å gi unike fargekoder til forskjellige avtaler. Fargene viser bl.a. om timene er forberedt eller ikke. I tillegg har blant annet møter og vikartimer egne fargekoder. I løpet av sekunder har jeg med dette systemet et visuelt inntrykk av hvordan terrenget ser ut de kommende arbeidsdagene.

I tillegg til timeplanen inneholder jo dagene en rekke andre oppgaver. En lærer i ungdomsskolen har færre timer i klasserommet enn utenfor. Det er viktig å ha en klar strategi for hvordan denne tiden disponeres. Slike avtaler leggers inn som oppgaver på de aktuelle dagene. Når oppgaven er fullført, klikker jeg på marker som fullført for å sette en strek over oppgaven. Oppgaver som ikke fullføres, flyttes automatisk til neste dag. Tittelen på oppgaven vises i visningsfeltet under timeplanen. Ved å klikke på oppgaven får jeg opp en ny rute. Denne er ypperlig til å skrive detaljer om oppgaven. For eksempel har jeg hver torsdag oppgaven Arbeidsplan. Ved å klikke på denne får jeg opp en sjekkliste over fagene som elevene skal ha på neste ukes arbeidsplan.

Jeg prøver i tillegg å være tro mot et grunnleggende prinsipp innen time management, nemlig å ta et blikk på neste dag før jeg stenger for dagen. Det gir en bedre start på neste dag når oppgavene allerede ligger og venter. I penn-og-papir-tiden måtte jeg jo skrive nye lister for hånd hver dag. Nå handler det om å prioritere neste dags oppgaver ved hjelp av noen få klikk. Neste morgen er det bare å starte Outlook og gå i gang å jobbe.

Fordelene med systemet er flere. Min gamle tidsplanlegger så riktig ille ut mot slutten av en arbeidsdag. En gjøremålsliste med overstrykninger og omprioriteringer kombinert med en høyst middelmådig håndskrift var ingen kilde til inspirasjon. En elektronisk kalender gjør det mye letter å holde orden og oversikt. De siste årene har jeg mer eller mindre kuttet ut penn og papir. Så å si alt skjer på min bærbare PC. Det var i høy grad på tide at jeg også digitaliserte planleggingen av arbeidet. Selve arbeidsprosessen blir enda mer ryddig og oversiktlig på den måten. Det tar bare et klikk (alt + tab) å gå fra kalenderen til dokumentet med timen jeg forbereder om Sokrates i RLE eller stilen jeg retter digitalt i engelsk. Jeg er ikke i tvil om at jeg sparer tid på dette.

I høst kjørte jeg et kurs om “time management i skolen” på min egen arbeidsplass (info på hjemmesiden min). Bruk av elektronisk kalender var et punkt jeg berørte ganske kort. Uken etterpå var det særlig én kollega som ivrig satset på Outlook. Han påstår han har oppnådd en effektivisering på flere timer i uken.

Min måte å bruke Outlook på er en av flere muligheter. Det kan gjøres på andre måter også. Jeg har for eksempel prøvd å synkronisere kalenderen med mobiltelefonen. Teknisk går jo det helt fint, men jeg klarer ikke helt å se nytten i en lærerjobb. Det handler om å finne ut hva som funker. Outlook kan også generere møteinnkallinger og holde orden på hvem som kan delta og ikke. I tillegg kan Outlook settes opp slik at man kan se kalenderen til andre lærere. I en del bedrifter har slike løsninger fungert i flere år. Det blir nok vanlig i skolen også. En gang i fremtiden. Da er “Lærerplanleggeren” et minne fra en svunnen tid.

De Lillos sin sang “Da tier var gul” fra 1990 handler om en  skomaker som overlater driften til sønnen  som vil starte videoutleie.  Snart 20 senere er det kroken på døra for videoutleie også. Hvorfor leie en film, når den kan lastes ned eller streames mer eller mindre gratis og mer eller mindre lovlig på nett? Dette er en del av en større nett-trend som kalles cloud computing som innebærer at  du henter det du trenger når du trenger det på internett. Det bør bare være et spørsmål om tid før denne trenden også innhenter bokbransjen. Det vil bli en mye enklere og billigere studenthverdag uten bokhandler.

Dette er på ingen måte å erklære bokas død. Noen vil alltid ha glede av å kjøpe bøker av papir, akkurat som noen syns det er stas å kjøpe LP-plater og noen kommer til  syns det er stas med CDer istedenfor mp3filer.  Men det er et forsøk på å fortelle omat det er et alternativ til  å bære på tunge mursteiner i sekken, et altnernativ til overprisede pensumbøker, et altnernativ til å lese hele boka for å finne det man skal refere, et altnernativ til å bekymre seg for å skrible i boka som man vil selge brukt, et alternativ til å  lete etter bøker på biblioteket.

Det kalles ebøker og er løsningen på alt det vi ennå  ikke har skjønt at vi kommer til å irritere oss over med den analoge boka. Ebøker er små datamaskiner med skjermer som er utrolig lesevennlige, som bare krever strøm hver gang du blar og som i motsetning til pcskjermer, funker utmerket i sollys.  Det fins allerede en drøss varianter på markedet, men har ikke slått an i Norge ennå, særlig fordi forlagene har vært nøldend med å gi ut bøker til dem.  En stor fordel med eboka er at den kan lastes ned rett fra forfatteren/utgiveren. Dermed kan den bli vanvittig mye billigere enn en vanlig bok fordi det ikke koster noe å lage papir, trykke boka, transportere, lagre og selge den i butikk. Andre fordeler er at du kan søke i dem, notere (i de nyeste) og i fremtiden bør det være mulig å hyperlenke mellom bøker istedenfor gammeldagse kildehenvisninger.

Når ebøkene blir gode nok og forlagene sammen med utdanningsinstitusjonene  innser at de kan tilby studenene noe mye bedre enn det bokhandlene kan i dag, vil Sits bokhandler slite enda mer enn det de allerede gjør.  For å møte en ny hverdag har Sit Tapir satt ned en prosjektgruppe som skal se på hva vi må gjøre både på kort og lengre sikt med bokhandlene. De må overbevise oss studenter om hvorfor vi  skal betale lønns og administrasjonskostnader til et system som selger oss et dårligere produkt til høyere pris. I dag gir overskuddet i Sit Tapir mye tilbake igjen til studenene. Men vil vi ikke heller betale litt høyere semesteravgift, mot at vi får billigere pensumbøker og totalt sett får en romsligere studieøkonomi?

Vi skal ikke se bort i fra at de Lillos kan skrive en sang om bokhandler snart.

Chris Veløy

Heldigital retting gir gevinster i arbeidssituasjonen. Gode rutiner for tidsplanlegging i skolen er resultatet når vi har et langsiktig fokus. Ved å tenke lengre enn neste arbeidsdag, blir vi i stand til å ta grep som gir en bedre tidsbruk i skolen. 

Min entydige erfaring er nå at digital retting er en bedre måte å jobbe på. Du kunne lese det i innlegget jeg skrev for noen dager siden. Det går raskere. I tillegg er selve arbeidssituasjonen mer bekvem. Blikket er hele tiden på skjermen og fingrene i posisjon på tastaturet. Jeg er slett ingen racer til å skrive, men i fjor bestemte jeg meg for å lære touchmetoden. Det tok sin tid (brukte programmet Wintouch), men nå trenger jeg ikke lenger se på tastaturet. Jeg har i mer enn 10 år brukt den digitale utgaven av Kunnskapsforlagets norsk/engelske ordbok. Kombinert med nettutgaven av ordboken til Merriam-Webster og bruk av søkemotorer foregår alt arbeidet på PC. Selvfølgelig alternerer jeg mellom disse programmene ved bruk av hurtigtaster (Alt + Tab) Det er svært behagelig å jobbe på denne måten. Problemer med uforståelig håndskrift er historie. Også for elever som leser mine kommentarer.

Retting ved bruk av PC er et praktisk eksempel på effektivisering i skolen. En kollega har rettet digitalt en stund og anbefalt metoden. For en tid tilbake gjorde jeg noen spede forsøk. Det ble liksom ikke den store flyten. Jeg fant fort tilbake til pennen og gjorde som jeg var vant til. Det tar tid å lære nye ferdigheter. I en travel arbeidshverdag ender vi gjerne opp med å gå i vante spor. Heldigital retting er et godt eksempel på hvordan tidsperspektiv og systematisk trening kan gi resultater.

For min egen del har det vært frigjørende å utvide tidsperspektivet. Jeg har lest en del litteratur om effektive arbeidsrutiner og tidsplanlegging.  Som introduksjon til time management, anbefaler jeg gjerne “Eat that Frog” av Brian Tracey. Den er å finne på norsk under tittelen “Hopp i det – og få ting gjort!”. Boken er enkel og rett på sak. Ta med deg følgende sitat fra boken: “Fully 95 percent of your success in life and work will be determined by the kinds of habits that you develop over time”. Han er opptatt av at de som lykkes, er villige til å gjøre offer på kort sikt for å oppnå en mye større gevinst på lang sikt.

I coaching henter jeg ofte bilder fra idretten. En dyktig langrennsløper får kanskje beskjed om at teknikken må legges om for å oppnå ytterligere fremgang. Det vil innebære slit og kortsiktig stagnasjon, til og med tilbakegang i første omgang. Fordi perspektivet er langsiktig, sier valget imidlertid seg selv. Det handler om å vinne.

Hva skjer hvis vi løfter blikket fra et individperspektiv? Hvilken nytte har skolen av lærere som effektiviserer arbeidet sitt? Ganske liten. Her ligger en god del av forklaringen på at fokus på time management og effektive arbeidsvaner i liten grad står på agendaen i skolen. Arbeidstidsavtalen er slik innrettet at gode og effektive lærere ikke generer mer undervisning og slett ikke større overskudd. Læreren “produserer” et fast antall timer uansett hvor mye tid de bruker på for – og etterarbeid. Dermed er det duket for en diskusjon om akademisk frihet og lesepliktavtalen kontra effektivisering – et ord som mang en lærer assosierer med magesår. Den diskusjonen tar vi en annen gang. Poenget mitt i den omgang er å fremholde gevinsten av langsiktighet.

Langsiktighet krever noe så eksotisk og spennende som selvdisiplin. Selvdisiplin kan defineres som “evnen til å få deg selv til å gjøre det du må gjøre når du bør gjøre det, uansett om du føler for det eller ei”. Mange av oss kjenner til at det er den type utfordring vi står ovenfor, når vi egentlig hadde egentlig hadde planlagt en treningsøkt. Av natur har vi mennesker heller en hang til å agere motsatt i møte med en del av livets mindre lystpregede utfordringer. Vi prokrastinerer. Det handler om at vi utsetter og utsetter i stedet for å gjøre det vi vet vi bør gjøre. Vi vet at det blir glatt på veiene utpå høsten. Likevel sklir vi av gårde på sommerdekk når væromslaget kommer. Fenomenet prokrastinering er så interessant at det er skrevet en masteroppgave om det. Her siteres psykologen Piers Steel på at ønsket om å leve i nuet er en viktig årsak til at vi utsetter.

I dette innlegget er heldigital retting et eksempel på gevinsten av langsiktighet. Mange andre eksempler kunne vært valgt. Ja, touchmetoden er jo nevnt. Jeg vet at jeg på sikt kommer til å tjene på mine nye datavaner. På en del andre arbeidsplasser kunne i tillegg bedriften og jeg hentet ut en økonomisk gevinst. Slike incentiver er ikke lett å få øye på i mitt tilfelle. I tillegg vet jeg at digitaliseringen går sin gang. Det er ikke vanlig å jobbe slik jeg gjør i dag, men jeg er ikke alene. Om en del år til kommer vi til å ha et nostalgisk forhold penn-og-papir-tiden. Men fremtiden er nå. Hvis vi våger å tenke langsiktig. Hvorfor ikke ta grep som gir pay-off allerede nå?

I går tok jeg en finsk og blogget om gevinsten av at lærerne også i Norge krymper fagkretsen. Den finske modellen gjør det enklere å få til god tidsplanlegging for lærere. På denne måten oppnår vi en mer effektiv tidsbruk i skolen. Hva er så de viktigste argumentene for å gi den enkelte lærer færre fag å undervise i?

Norske lærere opplever engelsk på finsk. Skoleguidene våre til venstre

 Argumenter for at læreren underviser i få fag: 

-       Læreren opplever mye større grad av faglig fordypning.

-       Konsekvensen blir bedre undervisning for elevene.

-       Større faglig fokus gir en mer ryddig arbeidsdag og i sin tur større trivsel for læreren.

-       Effektiviseringsgevinsten er ganske stor. Ved å ta av ”skolebrillene” (les: tenke nytt om organisering av arbeidstiden), ser vi tydelig at ”produksjonen” effektiviseres.

-       Effektivisering vil frigjøre midler. Disse kan gå til spesielle prosjekter, og gjerne til elever med særskilte behov. Hvis vi ”fikk lov”, kunne dette også ført til bedre lønn for lærerne…

Hva er så motargumentene?

-       Lærerne vil gå lei. Det blir for lite variasjon

-       Det blir kjedelig å holde samme timen i flere klasser hver uke.

-       Læreren må også forholde seg til flere elever.

-       Elevene trenger trygghet og kontinuitet. I ytterste konsekvens kan en slik modell føre til at elevene får helt nye lærere hvert år

Jeg mener at motargumentene ikke er tunge nok til å holde på dagens norske modell. Selv har jeg erfaring med å holde den samme timen for forskjellige klasser opp til fire ganger i året. Erfaringen er at timene blir bedre av dette. Jeg er tryggere på stoffet. Selvfølgelig kan jeg gå litt lei, men stort sett har jeg såpass engasjement for stoffet at det ikke er noe særlig problem. Faktisk er det slik at jeg gjør visse endringer av og til for å foredle opplegget og for å unngå at det blir ren rutine. Jeg synes også det går fint å forholde seg til flere elever. Eller sagt på en annen måte: Det er positivt å bli kjent med mange forskjellige elever.

Forrige skoleår underviste jeg tiende trinn andre året på rad. Jeg trivdes svært godt med det. Detaljerte undervisningsopplegg fra samtlige av timene jeg hadde året før lå og ventet på meg på min bærbare. Jeg brukte dem med glede. Noen forandringer, forbedringer og tilpasninger fant sted. Jeg var trygg på stoffet. Det var en sann befrielse å jobbe på den måten. Faglig sett var det også mer stimulerende. Jeg fikk anledning til å gå mer i dybden.

Jeg mener det mest interessante motargumentet er elevens opplevelse av dette. Skolen er jo først og fremst til for elevene og ikke for lærerne. Kontaktlærerens rolle kan diskuteres ved en slik organisering. Kanskje det finnes en modell der kun kontaktlærer følger elevene gjennom alle tre årene? Samtidig tror jeg flertallet av elever vil kunne klare seg bra med også bytte kontaktlærer hvert år. På grunn av endringer i lærerstaben opplever jo stadig elever å få ny kontaktlærer underveis. Spørsmålet er hva dette gjør med elevene?

Jeg har venner som har positive erfaringer fra USA der elevene alt i barneskolen forholder seg til flere lærere enn vi er vant tiI. I modellen jeg antyder her, vil det være enkeltelever som uansett må få spesiell oppfølging. Mitt drømmescenario er en skole som kan disponere midlene fritt med tanke på både organisering av undervisningen og lærernes arbeidstid. Dagens norske modell vil da bli sett på som alt for dyr. Hvis gevinsten kunne vært mer skole for hver krone og høyere lønn….

En sak som är slående för mig är hur uruselt vissa system i Sverige fungerar. Ett bra exempel på detta är socialen kontra försäkringskassan, dessa kan ses som två system, dock så är det inte bra att göra det. För om ena systemet effektiviseras så kan det gå ut över det andra, vilket medför att summan av det båda lägger sig på minus. Ser man de båda som ett system så kan man optimera det systemet. Man kan ta det lite längre än så, släng in A-Kassan (som numera liknar “skatt å bidrag” än en försäkring). Vad har man då?

Alliansen sänkte A-kassan och höjde avgiften, försvårade för människor att få pengar från försäkringskassan samt pillade lite allmänt i det som så vackert kallas “trygghetsnätet”. Det som detta aningen otippat resulterade i är helt enkelt att socialen får lite mera besökare, suboptimering kallas detta i systemteoretiska ord. Socialen, försäkringskassan och A-kassan skall räknas ihop och effektiviseras så att inte suboptimering sker. För som det är nu så kickar man nån från försäkringskassan, då hamnar denna likt förbannat i bidragsbehov, denna gång från socialen eller a-kassan.

Överlag så är det även bristande kommunikation mellan nära relaterade komponenter i det svenska systemet, att landsting emellan ska vara så jävla svårt att kommunicera, att det är massa bisarra byråkratiska lösningar för att få skiten att fungerar gör att man vill gråta. Kommunikationen gäller inte enbart journaler utan även vart man ska vända sig vid sjukdom, detta är något som inte behöver inträffa.

Nu kommer vi ner till kommun nivå, om du bor 1 mil från en skola som ligger i en annan kommun som du och har närmaste skola inom kommunen 3 mil bort, vilken skola skall användas? Nå självklart skall man inte behöva ta sig igenom tullen och övervakningen vid kommungränsen för att ta sig till en skola! Just fan, det finns ingen övervakning mellan kommunerna, bara en skylt, men ändå så är kommungränsen inom byråkratin lika svåröverkomlig som gränsen vid Gaza.

Som tidigare sagt så är IT egentligen mitt område, om du hade en aning över hur mycket kommuner, landsting, staten, myndigheter etc etc, bränner i väg på system! Herre jävlar, två bibliotek som ligger vägg i vägg designar egna system för några mille, för att inte tala om kommuner. Men vi argumenterar fri upphandling å några andra vackra termer. Dock så borde väl ändå Landsting och Myndigheter vara bättre, nix kommunikationen emellan liknar nån sorts akut lappning, finns inge synk alls. Detta beror helt enkelt på att myndigheter, kommuner och landsting mfl har någon sorts budget för dessa satsningar, och om dessa satsningar någonsin överensstämmer på ett snyggt sätt så är det jävligt tur.

Det sättet jag vill att politiker och andra aktörer ska se på “systemet”, är ett system med flera delsystem, som i sin tur består av fler delsystem. Vidare så måste de systemen som är “indirekt” beroende av varandra analyseras tillsammans, som A-kassan och Socialen.

Jag hoppas att det kommer att ske en förbättring inom denna fråga, för detta är inte en fråga som partierna behöver tycka olika inom, utan detta är endast en fråga om ren effektivisering. Värt att anmärka är framsteg sker, men jämför med ett stort företag så ser man att vi ligger efter med flera år.

Detta är nog ett ämne jag kommer skriva mera om.

Det finns otaliga böcker inom ämnet Systemteori, dock så är det lite för akademiskt kanske… så det blir: Processen av Kafka, ett mästerverk över hur en individ hamnar mellan stolarna inom ett system.

Vi lever i en värld av effektivisering, en värld där man krymper ner arbetsstyrkor eller storlekar på apparatur för att åstadkomma mer med mindre resurser. Och det är väl bara att acceptera att det kommer att fortsätta på den linjen, det kommer ingen morgondag där vi åter börjar expandera allt och fylla ut skarvarna igen. Så för att hylla denna utveckling lite slänger jag här upp ett av mina favoritklipp med George Carlin, ett när han effektiviserar de tio budorden och får ner dem till två… Helt lysande!  De två budorden hade till och med jag kunnat ställa upp på, även om jag är av ungefär samma inställning till organiserad religion som den gode Geoge, se och njut för den här typen av filosofer skapas det inte många av idag…

EU har som en av de drivande krafterna i världen en agenda för att minska bilarnas utsläpp av klimatgaser. December 2007 lade kommissionen fram ett kompromissförslag att 2012 ska bilarnas utsläpp vara högst 130 g CO2/km (120 g CO2/km om även kraven på däck m.m. inkluderas). Nu ska inte detta användas för varje enskild bil utan det räknas som ett medelvärde av varje biltillverkares försäljning. Om en tillverkare har ett högre medelvärde än 130 på sina sålda bilar får de böta i motsvarande omfattning. Böterna kommer dessutom att öka för varje år.

I Sverige har vi valt en annan väg som mer använder morot än piska (vilket inte mack-ägarna håller med om). Alla nya bilar som säljs till privatpersoner och som uppfyller kriterierna för miljöbil får en rabatt på 10 000 kr av staten. Företag går inte heller lottlösa eftersom tjänstebilar får ett reducerat förmånsvärde (20-40% rabatt). Jag har tidigare skrivit om att jag tycker att den svenska miljöbilsdefinitionen bör nyanseras eller åtminstone kompletteras. Man kan jämföra med EU som strävar efter samma mål som den bränslesnåla delen av den svenska definitionen av miljöbil utan att använda ett så knepigt begrepp som ”miljöbil”.

EU satsar alltså, helt rätt enligt min mening, på en minskning av utsläppen genom effektivisering. Tyvärr visar alla tidigare erfarenheter att besparingarna snabbt äts upp av ökat utnyttjande och därmed uteblir effekten. Hur man ska tackla det problemet har jag inte sett att de funderar på, men attityd och beteendeförändringar behövs för att få framgång (ett högt oljepris kanske också hjälper till).

Ett kompletterande sätt att minska på koldioxidutsläppen är att använda förnyelsebara drivmedel, något som EU inte tar hänsyn till när de räknar på koldioxidutsläppen från bilarna. Detta har EU fått mycket kritik för från framför allt svensk sida. I klimatstrategin ingår också att det ska det införas ett certifieringssystem för biobränslen och låginblandning av biobränslen i bensin respektive diesel. Förutom låginblandningen gör certifieringen det möjligt för varje enskilt medlemsland att införa skatteregler som gynnar biobränslen som garanterat är bättre för klimatet än bensin och diesel. På så sätt kan vi (förhoppningsvis) få en dubbel minskning av koldioxidutsläppen från våra bilar. Sedan kan vi komma ännu längre om vi förändrar vårt beteende också!

/Markus Paulsson

Bloggen er flyttet. Du kan finde indlægget på den nye adresse her: Jyske Bank, Sydbank og BEC’s data kan nu snakke sammen med e-conomic.

Adressen for den nye e-conomic blog er blog.e-conomic.dk.