I løpet av årets stortingsvalgkamp gjentok Ap-ledelsen igjen og igjen at Arbeiderpartiet vil verne rettighetene i sjukelønnsordningen. Nå er valget over, og Ap-ledelsen har dessverre begynt å sende noen helt andre signaler.

Jeg synes at lederen i LO i Oslo sa det veldig bra da han sa følgende til Dagsavisen: «Jens fokuserer mer på angrep på syke enn å finne ut hvorfor de har blitt syke. Man går over til straffemetode mot syke. Jeg synes det er feil vei å gå».

Det er viktig å understreke at folk alltid kommer til å bli sjuke, og at helsetilstanden varierer veldig fra person til person.

Ideen om at man skal måtte få sjukemelding fra en annen lege, i tillegg til fastlegen, er absurd, og må avvises på det aller mest bestemte. Det samme gjelder den vanvittige ideen om å innføre maksimumslengde for sjukepenger for enkelte sjukdommer. Såkalt «normert sjukemelding», uten individuell vurdering, er en uting de holder på med i Sverige, og svensk LO advarer oss nordmenn mot å innføre en slik usosial ordning her i Norge. Unio er heldigvis også svært skeptisk til en slik endring.

Mye av sjukefraværet kan spores tilbake til arbeidslivet, som på ingen måte er inkluderende nok. En innføring av 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon ville høyst sannsynligvis ført til en drastisk nedgang i sjukefraværet. Men Ap-ledelsen vurderer ikke engang et slikt tiltak.

Flere av forslagene til endringer av sjukelønnsordningen som statsminister Jens Stoltenberg la fram på LO Stats kartellkonferanse på Gol er et direkte angrep på våre sosiale rettigheter. Dersom de gjennomføres vil de dessuten innebære et klart løftebrudd fra regjeringspartiene, både i forhold til det som ble sagt i valgkampen, og i forhold til Soria Moria II. Sjuke skal ikke straffes for at de er sjuke!

Lenker:

Ikke glad for sykelønnsforslag: http://www.frifagbevegelse.no/hk-nytt/article4713839.ece 

Vallas menn ut mot Jens: http://nrk.no/nyheter/1.6873835 

Tror kutt kan felle Jens: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article452967.ece 

FFO frykter det blir vanskeligere for syke å få jobb: http://www.ukeavisenledelse.no/samfunn/20091119/frykter-det-blir-vanskeligere-for-syke-a-fa-jobb/ 

I disse valgtider er det nok mange som tenker på slagordet “change” som USAs President Barack Obama brukte i sin valgkampanje. Her i Norge er det mange som arbeider for å få en endring i samfunnet, både i valgkampen og ellers. Det jobbes med mange forandringer. Men hva om man fikk muligheten til å endre én ting i verden?

Dette er utfordringen jeg har fått av Kate. Hvis jeg fikk muligheten til å endre én ting i verden, hva ville det vært?
Jeg synes dette er en utrolig vanskelig utfordring. Én ting! Mitt hjerte brenner for så mye! Og når jeg skal velge én ting, skal det være en ting som er realistisk å gjennomføre, eller skal det være én ting som jeg virkelig ønsker skulle vært endret i verden – uansett hva? To scenarier, og jeg tror jeg må skrive om begge to.

Scenario 1:
Denne er vanskelig. Veldig vanskelig. Jeg får muligheten til å endre én ting i verden, men det må være realistisk gjennomførbart. Oh My God. Én ting. Én mulighet. Og det er et hav å ta av.
Jeg tror jeg har et bra ord. Opplysning. Ikke bare i form av skolegang, også de voksne i verden trenger å opplyses, besvisstgjøres. Få vite hvordan verden fungerer. For å øke forståelsen, skape større toleranse oss mennesker mellom. Få fjernet fordommer og misoppfatninger. Opplysning, kunnskap og skolegang tror jeg er svært viktig i dette arbeidet. Om det fører til at enkelte mennesker får det bedre – kanskje HIV-smittede opplever en mindre fordomsfull verden, eller kanskje det er med på å forhindre at to mennesker blir smittet med HIV-viruset – så er det verdt det.
Jo, jeg velger OPPLYSNING.

Scenario 2:
Jeg ville gjort alle mennesker lykkelige!
Det betyr at alle de store problemene ville vært feid av banen; krig, nød, sult, forurensning, misunnelse – ALLE slike onder ville vært ikke-eksisterende. Jeg vet, det er ikke gjennomførbart i realiteten, men om jeg hadde kunne knipse i fingrene ville dette vært den ene tingen jeg hadde endret i verden.

Jeg gir utfordringen videre til mirakel, Flinke Pike og Rubenmannen.

Jeg leser en god del – ikke bare RHA, Morgenbladet, Budstikka, KV, Aften, DT, Aftenposten og Dagens Næringsliv, men en og annen bok også.
Når jeg først setter meg ned for å lese en bok, så er jeg ikke av den typen som raser gjennom kapitlene for å få med meg hvordan boken ender. Nei, jeg kan bruke lang tid på en hel side i en bok – ikke fordi jeg har spesielt tungt for å lese, men fordi jeg henger meg opp i formuleringer. Og én enkelt formulering kan få meg til å tenke. Jeg kan avspore helt, og etter noen sekunder er jeg ikke lenger i boken, men et godt stykke ut i en eller annen tankerekke.
Da har forfatteren oppnådd noe, tenker jeg. Han eller hun har fått en leser til å fundere, enten det er fornuft og følelser, eller mer konkrete lettfattelige ting som er tema. Det synes jeg er givende, så får det heller ta litt tid å lese ut bøkene.

Følgende tankevekkende formulering fant jeg imidlertid da jeg leste boken «Når forandring ikke fryder» av P. Nordengen i helgen: «Utviklingen vil aldri tilpasse seg oss. Derfor er vi nødt til å tilpasse oss den økende endringstakten i dagens samfunn for å lære oss å mestre de uventede endringene.
For en  setning!

“Samfunnet skal så langt råd er sikre alle barn betingelser for en trygg oppvekst. (…)”

Utdrag fra Lov om svangerskapsavbrudd av 13. juni 1975, § 1.

I dagens samfunn står mennesket i sentrum. Gamle normer og regler må vike for at hver enkelt skal ha så mye frihet som mulig. Når gamle grenser og rammer brytes, er det en naturlig følge at mennesker lever mer liberalt enn før. Et område som har gjennomgått mange endringer er seksualitet. I løpet av det siste århundret har utviklingen gått mot en nærmest total aksept av sex. Dette er i og for seg ikke noe problem, men visse uheldige bivirkninger er umulige å unngå.

Før var sex en svært privat form for samkvem med stort ansvar knyttet til seg. I senere tid har sex blitt degradert til å være et slags godteri, gjerne servert med øl og annen snacks. Hvem som helst kan gå til innkjøp av prevensjonsmidler, så det finnes praktisk talt ingenting som hindrer hvem som helst i å ha sex med hvem som helst. Det er allment godtatt med tilfeldig sex.

Norske lover er til for å minimere de negative følgende av uaktsomme handlinger. Eventuelle negative følger i seksuell sammenheng er i hovedsak kjønnssykdommer og graviditet. For de som har tilfeldig sex uten å tenke noe særlig over følgende, er nemlig fremvekst av liv i livmoren en negativ konsekvens. Dog er ikke det problematikken jeg vil peke på. Et nytt sitat fra lovsamlingen er på sin plass:

“Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når c) det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.”

Utdrag fra Lov om svangerskapsavbrudd av 13. juni 1975, § 2, annet ledd, bokstav c.

De færreste nordmenn er i tvil om at et svangerskap som er forårsaket av incest eller voldtekt er godtatt å avbryte. Det kan også bli utført abort om fødselen kan føre til morens død. I det hele er det beskyttelse av moren som står i sentrum, noe bestemmelsene i abortlovens § 2 tydelig viser. Allerede her vil jeg be leseren om å lese den første setningen i bloggposten. Det er åpenbart at vilkårene for å ta abort i liten eller ingen grad beskytter fosteret. Første setning i abortlovens formålsparagraf er derfor å regne som en ren pyntesetning. Den har ingen reell betydning. Kan en lov som tilrettelegger for å hindre nytt liv i noen grad sikre barn betingelser for trygg oppvekst? For at et barn skal få en trygg oppvekst, må det jo faktisk bli født.

Jeg vil nå gå litt nærmere inn på hva abortlovens § 2, annet ledd, bokstav c åpner for. Moren kan ved hjelp av forskjellige tester få vite om barnet vil bli født med alvorlig sykdom. Loven gir ingen eksempler på “alvorlig sykdom”, så det er opp til leger og moren selv å sammen avgjøre hvor alvorlig sykdommen må være før abort utføres.

I Norge er det en sykdom som troner som den verste. Den er så ille at 8 av 10 som venter barn som har den, aborterer. Et barn med sykdommen vil likevel leve i rundt 60-70 år, slik som mange andre. Et barn med sykdommen vil også i 94% av tilfellene gjennomføre grunnskolen og videregående utdanning. Sykdommen er kanskje ikke så ille likevel, men likevel er det kanskje slik at samfunnet ikke vil ha mennesker med Downs syndrom.

Samfunnet, som baserer seg på nestekjærlighet og beskyttelse av enkeltmennesket, godtar tydeligvis at vordende mødre kan velge bort barn som ikke vil svare til normalen. Samfunnet, som fremholder at alle mennesker er like mye verdt, legger altså til rette for at potensielt uvanlige mennesker kan hindres i å komme til verden. Det finnes flere sykdommer som fullstendig eller i stor grad er arvelige, eksempelvis Tourette’s syndrom og ADHD. Spørsmålet blir naturligvis om de er alvorlige, men kan man vite det før barnet utvikler seg? Før det vokser opp? Før det har blitt sikret betingelser for en trygg oppvekst?

Abortloven burde primært fungert som en hjelper for de som har vært uforsiktige eller svært uheldige. Livet burde hatt en langt høyere status enn den som gis i abortlovens § 2. Om staten Norge og vårt vestlige samfunn virkelig står for at alle mennesker er likeverdige, burde de vise det på en langt bedre måte enn det gjøres i abortloven. For øvrig nevner jeg at det er bemerkelsesverdig at faren til barnet ikke har noen rettigheter overhodet i spørsmålet om abort. Mange endringer må til før abortloven virkelig følger våre moralske prinsipper.

For mange år siden hadde jeg en krangel med min kjære om en bestemt sak. Han påsto nemlig at man, for å få til en endring, kunne tvinge folk til å endre holdning. Jeg var helt uenig. “Først må du skape motivasjon, slik at folk forstår og ønsker endringen”, sa jeg. Jeg mente det var ganske nytteløst å tro at folk skulle forandre mening hvis de ble tvunget til å gjøre noe de var imot. Og hvordan skulle man i det hele tatt få det til? Uvilje er en sterk kraft! 

Senere kom det en sak opp i offentligheten som virkelig endret mitt syn på dette. Og det fra en person som ikke har særlig heltestatus hos meg – bortsett fra i akkurat denne saken. Dagfinn Høybråtens gjennomføring av røykeforbud i restauranter og skjenkesteder var en prosess som det står respekt av. I likhet med veldig mange andre, syntes jeg dette var en litt moralistisk skjerping av loven som sannsynligvis ville føre til mer problemer og misnøye enn til glede og behag. Det manglet ikke på protester og innspill og påstander om hetsing og mobbing av røykerne. Konkurstrusselen var overhengende og mange ville miste jobbene som følge av at utestedene måtte stenge ettersom publikum ville utebli. Folk ville ikke klare å være sosiale mer, for røykerne ville forsvinne fra bybildet og sitte hjemme og røyke. Restaurantansatte samlet seg og gikk i protesttog. Avisinnleggene og mediedebattene var utallige. I denne stormen sto Dagfinn Høybråten, like kald og rolig og saklig, og håndterte alle argumentene som kom. Og hva skjedde? Hvor er vi nå?

Idag synes de fleste, både restaurantgjester og restaurantansatte, at det er naturlig og riktig å ha røykfrie spisesteder. De ansatte opplever at de har et sunnere og bedre arbeidsmiljø, og ikkerøykere som går på byen kan komme hjem uten å måtte ha med seg eimen av tung sigarettrøyk  i klærne. Folk er kjempefornøyde, og ønsker på ingen måte å reversere utviklingen. ( Og husker du den forrige reformen – den gangen det ble forbudt å røyke i butikkene? I klesbutikkene og bakeriene og alle de andre?  Ramaskrik den gangen også – med etterfølgende  fornøydhet).

man kunne motivert dem til denne endringen? Neppe. Tenk bare på hvor mange år med motivasjonsarbeid er lagt ned for å få færre til røyke her i landet? Og hva skjer med statistikken?

Poenget mitt er ikke røyk eller antirøyk ( den enkelte må få velge hva man vil utsette kroppen sin for),  men selve holdningsendringen. Min kjære hadde rett: Du kan faktisk få folk til å endre sin holdning ved å tvinge dem til å endre atferd.

Moralen er: Har du noe viktig du skal gjennomføre over kort tid, er det bare en ting å gjøre: Kjør røykelov!

From Coyotos' photostream @ Flickr

Endelig fikk  jeg tid til å sette meg ned med Clayton Christensens Disrupting Class (juleforberedelser …? Hva er det?). Boka er langt mer nyansert og praktisk orientert mot skolen enn jeg kanskje hadde fått inntrykk av gjennom omtale. Her er noen av de mest slående “take-aways” som jeg ble sittende igjen med som et førsteinntrykk (oppsummeringen står helt og holdent for min regning og må ikke tas som noen autoritativ framstilling av bokens budskap).

For det første er det  forfriskende å se forfatterne (Michael Horn og Curtis Johnson i tillegg til hovedforfatter Christensen) legge vekt på at skolen faktisk har vært svært tilpasningsdyktig opp gjennom de siste par hundreår. Dette gjelder sannsynligvis like mye i Norge som i USA. Der har skolens oppdrag gått fra å være bevaring av demokratiet i den amerikanske republikkens første fase, via opptrening av hele arbeidsstyrken til den industrielle revolusjon fra slutten av 1800-tallet og opphenting av Sovjetunionens påståtte naturvitenskapelige forsprang etter Sputnik-sjokket, til dagens No Child Left Behind-lov som legger opp til at resultatene av sosial fattigdom og rettferdighet skal utryddes gjennom skolen. Og amerikansk skole har faktisk forandret seg mye i takt med disse forskjellige “bestillingene”.

For det andre er det en veldig direkte link fra Christensens hovedmotiv for å skrive om dette til spørsmål som er hyperaktuelle i dagens norske skolevirkelighet, særlig frafallsproblematikken. Et av aksiomene som hele framstillingen bygger på, er at vi alle er forskjellige og at vi lærer på mange ulike måter. Utspillene om forskjellige typer intelligenser og dertil tilpassede læringsstiler er blitt møtt med både interesse og kritikk.  Christensen har et svært pragmatisk forhold til dette og drøfter det ikke inngående. Istedet har han det jeg ser som en slags common sense-tilnærming som går på at de fleste subjektivt opplever at vi lærer på forskjellige måter, og da kan det være nyttig å se hva som faktisk virker av forskjellige læringsmåter for den enkelte i den situasjonen vedkommende befinner seg i. Han mener rett og slett at dette er en forutsetning for å gi elever en større indre motivasjon for å fullføre skolegangen (ytre motivasjonsfaktorer har mindre og mindre effekt i rike, vestlige samfunn).

Christensens kritikk av mye av det som presenteres som skoleforskning, er ganske nådeløs. Han sammenligner det med mange av de tidlige pionerer som ønsket å virkeliggjøre drømmen om at mennesket skulle fly. De studerte de naturlige forbilder, fuglene: de hadde vinger; de hadde fjær; altså: for å fly, måtte mennesket lage seg vinger og helst også sette fjær på dem. Mange dristige menn (det var vel helst menn?) døde mens de fortvilt flakket med sine svære vinger med pålimte fjær. Det de hadde forvekslet, var korrelasjon og kausalitet. Det var ikke en nødvendig årsakssammenheng mellom vinger, fjær og flukt. Det de istedet burde har sett på, ifølge Christensen, var anomaliene: strutsen, som hadde både vinger og fjær, men som allikevel ikke fløy; flaggermusen, som hadde vinger, men ikke fjær og som også fløy. Altfor mange skoleforskere driver på samme måten som de bolde flypionerer: et gjennomsnitt av 1000 store skoler har bedre resultater enn et gjennomsnitt av 1000 små skoler? Da må store skoler være bedre. Et land bruker mye penger på skolen og får svakere resultater på standardiserte tester enn land som bruker mindre penger? Da må penger være irrelevante. Et land som har flere PC’er i klasserommet enn et annet land har svakere matteresultater enn det andre? Da må PCer være skadelig for læringen. 

Istedet slår Christensen et slag for den logiske operatoren HVIS  – SÅ: hvis forholdene er slik og slik og slik, så har skolestørrelse en slik og slik betydning; hvis penger brukes slik og slik og slik, så kan de ha en bestemt virkning; hvis PC brukes på en slik eller slik eller slik måte, kan det ha en virkning på læringen; osv. Det er anomaliene som er interessante: hvis det er slik at PC-bruk generelt ikke har noen virkning, hva er de gjør de (få) stedene hvor den faktisk har en virkning? Det er det vi må lære av.

Teknologi er et hovedanliggende i boken. Ikke for sin egen skyld, men som en plattform for den typen endring som han mener skolen må – og vil – gjennomgå: en disruptiv endring. Dette er en endring som han, med sin bakgrunn fra Harvard Business Scool, sier vil endre skolens “forretningsmodell”.  Og denne forretningsmodellen kommer ikke til å vokse fram innenfor rammene av skolens eksisterende organisasjon. Hvorfor? En interessant digresjon er at noe av teorigrunnlaget som brukes for å argumentere for dette, er “norsk”, nemlig BI-professorene Charles Stabell og Øystein Fjeldstads distinksjon mellom bedrifter som enten (a) verdikjede, (b) problemløsende verksted eller (c) nettverk. Fabrikker er typiske eksempler på en verdikjede: ravårer puttes inn i dem i den ene enden, verdi tilføres gjennom de standardiserte prosessene og arbeidet i fabrikken, og ut kommer det ferdige produktet. Dagens offentlige skole er i all hovedsak basert på samme modell, ifølge Christensen: elevene puttes inn i den ene enden, verdi tilføres ved at alle kjøres på “samlebånd” gjennom systemet på likt, og ut i den andre enden kommer presumptivt standardiserte produkter med en forutsigbar kvalitet. 

I en slik bedrift vil hver og en nede i organisasjonspyramiden ha ansvar for sin avgrensede oppgave. Ledelsen vil føle et ansvar for å tilby sine tradisjonelle kunder den høyest mulige kvalitet – av det produktet de til enhver tid etterspør mest. Hvorfor skulle noen her være interessert i å tilby nye produkter som ville tvinge fram en total omkalfatring av hele organisasjonen? Det de fleste vil ønske, er inkrementelle forbedringer som gjør at man kan gjøre det eksisterende produktet enda et lite hakk bedre: en smartere prosess for å montere en del; eller bruk av PC for at elevene kan ta “ryddige notater” av lærerens forelesninger.

Disruptiv fornyelse kommer fra totalt overraskende steder – fra fornyere som lenge ikke tas på alvor i det hele tatt av markedslederne: produsentene av tradisjonelle radio- og TV-apparater brød seg ikke om apparater med billige transistorer, fordi de ikke ga samme kvalitet – inntil de var blitt forbedret så mye at de plutselig hadde ikke bare prisen, men kvaliteten til å feie de gamle produsentene av banen (ingen amerikanske firmaer lager lenger TV og radio-apparater). Produsentene av store datamaskiner og det som dengang ble kalt minimaskiner, tok ikke den personlige datamaskinen alvorlig. Den utgjorde ikke noen trussel mot disse – på lang, lang tid. De konkurrerte med – ingenting. De fyller det forfatterne kaller “pockets of non-consumption”. Men så forbedres disse nisjeproduktene, helt til de tar opp kampen med de gamle markedslederne. En gang fantes det et gigantselskap som het Digital Equipment Corporation. Det forsvant i dragsuget da PC’er (og Mac’er) koblet i nettverk etterhvert kunne gjøre det de gamle maskinene kunne gjøre og mye mer til.

Den disruptive fornyelsen i dagens skole kommer fra de som har tilbud i skolens “pockets of non-consumption”: virtuelle skoler har etterhvert fått hundretusener av elever i USA. De tilbyr modulbaserte opplæringstilbud som elever enten ikke finner på sine lokale skoler, eller som de ikke ønsker å benytte seg av der (‘homeschooling’ er et valg flere og flere familier gjør). Dette ser Christensen som ett av frøene i den disrupsjonen som om ganske få år vil forandre hele det amerikanske skolesystemet. Istedet for dagens rigide verdikjede (fabrikkmodellen), vil læring skje i den siste av Stabell/Fjeldstads “bedriftsmodeller”: nettverket. Denne læringen er elevsentrert: det er eleven som bestemmer læremidler, arbeidsmåter og  progresjon. Læremidlene hentes fra et vidt spekter av tilbydere som er tilgjengelige gjennom de digitale nettverkene eleven er en del av. Lærerens rolle blir å være veileder eller tutor. Vurdering av læringsresultatet  skjer når eleven føler at hun er klar for det.

Siden Christensen mer eller mindre avskriver den ordinære offentlige skolens evne til å sette ut i livet denne typen fornyelse, setter han sin lit til en prosess han kaller separasjon: når et nytt produkt bryter for mye med det eksisterende tilbudet, må en la en helt ny enhet utvikle det nye (slik Toyota opprettet en helt ny enhet for å utvikle hybridbilen Prius). I amerikansk skolesammenheng er denne nye organisasjonstypen såkalte charter schools.

Er det samme tilfelle i Norge? Er det umulig å gjennomføre grunnleggende endringer i retning av en mer elevsentrert skole innenfor rammene av dagens offentlige utdanningssystem? Jeg håper jo ikke det, men jeg ser mange av problemene Christensen påpeker  (faginndeling, organisering i fagseksjoner, timeplaner, leseplikter, karakteransvar, samarbeidsbehov, osv osv).

Men påminnelsen om betydningen av å tenke HVIS – SÅ var grei med tanke på denne bloggens hovedfokus: hvis x og y, så er ny teknologi og nye verktøy nyttige …

Barack Obama er ingen frelser. Han er ingen Messias. Han er fortsatt bare en mann. Når han flytter inn i Det Hvite Hus i januar blir han møtt av historiske 11.300.000. 000.000 dollar underskudd på budsjettet (205 000 kroner pr innbygger), han har en finanskrise, to kriger og fortsatt en global “krig mot terror” å rydde opp i. Det blir ikke lett. Han har lovet reformer i helsevesenet og utdanningssektoren som vil være ekstremt krevende å få til med dagens økonomiske utgangspunkt. Han har lovet endringer i det meste av hva folk er vant med i politikken.  Og listen ligger høyt. Demokratene har vunnet både Det Hvite Hus, Representantenes Hus og Senatet i dette valget. Dersom de ikke får til det de har lovet har de ingen andre å legge skylden på. Og de har bare to år på seg før de får den første tilbakemeldingen på om de lykkes. Da er det på nytt valg til Senatet og Representantenes Hus. Tendensen er at USAs velgere “straffer” Presidenten gjennom disse valgene dersom de er skuffet over resultatene. Om to år kan Barack Obama således risikere at det å få penger til alle sine store prosjekter blir svært mye vanskligere. Han har ikke god tid.

Det er likevel på tide å takke. Det er på tide å rekke ut hånden over Atlanterhavet og ønske våre venner velkommen tilbake. Det er på tide å si vi er ved et veiskille, og at vi nå sammen kan se fremover. USAs befolkning har sagt høyt og tydelig at nok er nok. Det er nok av USAs rolle som cowboy i verdenspolitikken. Det er nok av løgner, forvrenginger av virkeligheten og samrøre mellom våpen/olje og politikk. Nok av en total avvisning av den åpenbare globale oppvarmingen. Det er nok av at det er verdens letteste jobb å skaffe milliarder av dollar til krig og Wall Street, men aldri mulig å finne penger til skole og helsevesen. Det er nok av kriger ingen skjønner hvorfor de kjemper, nok av “enten er du med oss eller så er du mot oss”, nok av den totale avvisningen av forskningsbaserte beslutningsprosesser, og nok av ideologiske beslutninger som gjør USA til en løs kanon på dekk i en globalisert verden.

Det er på tide å takke USAs velgere for å håpe på endring. For å ha stått i kø i 6-7 timer for å si ifra. For å ha tatt ut en av sine hardt opptjente feriedager for å få lov til å stemme. De har startet et nytt kapittel i sitt lands historie i dag. Og de har gitt verden en leder som det er mulig å forholde seg til uten å være redde for at man dagen etter vil ende på en liste over “fiender” fordi vi er litt uenige. Vi i Europa vet en god del om “tøffe tider”. Vi vet en del om det å håndtere store kriser i vår egen verdensdel. Europa har mistet millioner av sine egne på slagmarker rett utenfor stuedøren. Det gjør at vi ser etter andre løsninger enn krutt og kuler når vi skal løse våre problemer i dag. Nå er det igjen håp om at USA vil lytte til disse spesielle Europeiske erfaringene. Og det er håp om at vi kan komme frem til globale løsninger i en dialog. Ingen bør tro at USA med Barack Obama blir noen “puddel” i verden. De er fortsatt en stormakt, de er fortsatt USA. Men Barack Obama lover noe nytt. Det blir spennende å se hva dette nye viser seg å være i praksis. Det er lov å håpe.

Jeg tolker tegnene dithen at jeg er i ferd med å bli voksen på ordentlig – kanskje til og med gammel. Jeg jobber fra 8 til 16. På vei til jobb leser jeg gjerne Aftenposten. På jobb hører jeg gjerne på P1.

Jeg er fanget i en frustrerende tilværelse hvor døgnet består av noen få elementer: Jobb, reise, hvile, søvn. For å underholde meg selv mens denne kjedelige runddansen fortsetter og fortsetter, tyr jeg til kulturelle stimuli jeg tidligere så ned på og forbandt med gamle folk: Aftenposten og P1.

Når jeg tidligere så folk sitte på tog og t-bane med Aftenposten, syntes jeg synd på de: «Du har tapt», tenkte jeg, «du er så grå og kjedelig at du finner glede i Aftenposten». Nå kan jeg ikke tenke meg å kjøpe noen annen dagsavis. Aftenposten gir meg ikke bare interessant og lærerikt lesestoff, avisa føles også riktig. Den symboliserer noe saklig og voksent. Den er manifestasjonen av et helt nødvendig oppgjør med forenklet journalistikk. «Du er avisa for meg», tenker jeg når jeg ser den i stativet sammen med tabloidene. «Du og jeg, Aftenposten; sammen mot fordummende måter å se på verden».

Hjemme hos foreldrene mine står alltid P1 på. «Gamle folk hører på P1», tenkte jeg før. Nå setter jeg pris på distriktssendingene og Reiseradioen (Norgesglasset er litt kjedelig, though). P1 har prat som veksler fint mellom det å være underholdende og lærerikt. Musikken de spiller er overraskende bra (jeg har aldri noe av den i cd-samlingen eller på iPod’en.)

Jeg er i endring. Jeg transformeres inn i arbeider-rollen. 8-16. Jobb, reise, hvile, søvn. Nye vaner, nye preferanser.

(Foto: guardian.co.uk)

Vi spiller alle Skjebnespillet, ikke sant? Det har vi gjort siden vi var små poder og podinner. Skjebnespillet er veldig enkelt: du sier JA eller NEI eller TJA til alt som skjer i virkeligheten, og hvert valg du gjør får innvirkning på samspillet ditt med virkeligheten. Veldig, veldig enkelt …

Men det kan være litt stygt, dette spillet. La meg forklare:

Det var en gang en pode som sa JA til virkeligheten, og virkeligheten sa JA til poden. Ja-poden hadde et deilig liv, fullt av magi og glede. Når han begynte på skolen var det med et stort og deilig JA i hjertet.

Men når ja-poden ble skolegutt begynte virkeligheten å si NEI. De andre guttene ertet ham selvsagt, slik alle gutter erter hverandre, men når han ikke syntes det var ålreit, eller reagerte “feil”, begynte de å mobbe. Vi vet egentlig ikke hvordan det skjer, men når klassemiljøet er en blanding av hakkementalitet og likegyldighet fra voksne, skal det lite til. Da blir mobbing en del av hverdagen. Mobberne sier NEI til et annet menneske hele tida: NEI, du er ikke morsom! NEI, du får ikke være med! NEI, vi liker deg ikke! NEI, du får ikke være glad, eller fornøyd, eller trygg i klassen! Og noen NEI får form av klypende fingre, sparkende føtter og spyttende munner.

Men, tenker du, det finnes jo voksne som ser og stopper mobbing. Slik er det jo: voksne passer på barna og gir dem gode verdier. Det er kanskje slik nå (er det?). Dessverre blei ja-poden skolegutt før virkeligheten blei slik. Når gutten ba om hjelp fra de voksne på skolen fikk han til svar at: NEI, det er jo bare lek!

Så gutten lærte ganske tidlig at livet er et grusomt skjebnespill

Virkeligheten til gutten blei så full av NEI at gutten selv forandret seg. Han begynte å si NEI til alt. NEI, jeg tør ikke smile! NEI, ingen liker meg! NEI, jeg er ikke flink! NEI, jeg stoler ikke på voksne! NEI, livet er ikke morsomt! Gutten begynte å ta valgene selv, på vegne av mobberne sine, og hvert valg han tok gjorde NEI til et større ord i livet hans. Guttens skjebne var et digert NEI.

Og så vart gutten vaksin, og hæin gikk og var så lei. Han hadde fridd åt jinta si, men jinta hu sa NEI. Han fikk det ikke til å stemme med damene. De sa NEI til ham. Han fiksa ikke jobben heller. Hadde problemer med å akseptere sjefens autoritet, problemer med det sosiale samspillet med kollegaene, og problemer med overdreven selvkritikk. Og livet ellers var ensomt, tomt for venner, tomt for glede, tomt. Gutten var blitt en angstbitersk NEI-mann.

Neimannen spilte videre, men et sted i bakhodet murret en bevissthet om at dette var gal måte å spille skjebnespillet på. Med munnen full av NEI går jeg en trist skjebne i møte, tenkte Neimannen. Eller var det ja-poden som tenkte dette, fra et sted dypt inne i neimannen? Uansett hvor ideen kom fra så startet neimannen å forandre seg. Han begynte å si TJA, mange store TJA som stilte spørsmålstegn ved alle ting i livet hans: mangelen på venner og kjæreste, mangelen på positivitet i jobben, mangelen på ro. Hvorfor er det slik? TJA, kanskje det skyldes det andre mennesker har gjort mot deg? Kanskje du ikke er en NEI-mann, men en mann med sunn skepsis til virkeligheten og dine medmennesker?

Det tok mange år, men etterhvert forandret neimannen seg til et tjamenneske. Det høres kanskje ikke så storveies ut, men for neimannen var dette en enorm endring. Den var så gjennomgripende at straks tjamennesket forstod at endringen hadde inntruffet, forstod han også at nå kom det til å skje ting i livet hans. Og det skjedde store ting: tjamennesket fikk venner! Han fridde til ei jente og fikk TJA, og fridde til enda ei som svarte TJA, og tredje jenta han fridde til sa faktisk JA! Tjamennesket ble gift og fikk unger. Han fikk arbeid og skryt av sjefen, og kollegaer som respekterte ham. Han ble kjent som en skarpsindig tenker og teoretiker! Tjamennesket levde og hadde det godt, men alt ondt var ikke glemt.

Tjamennesket visste hele tida at denne “store” endringen bare var en del av Skjebnespillet. Det var ikke den endelige seieren. Når alt kommer til alt handler Skjebnespillet om å finne en varig lykke som fyller deg fra tå til topp. Det handler om å leve og dø med denne lykka innabords. Og lykke handler om å være deg selv fullt og helt, ikke stykkevis og avdelt. Fremdeles følte tjamennesket at det fantes sider i ham selv som var avdelt og utilgjengelige. Fremdeles bar han på skygger som hindret ham i å le så hjertelig han gjerne ville.

Så han tok fatt igjen, men denne gangen visste han ikke hva han skulle ta fatt i. Dame hadde han. Jobb hadde han. Og ensom var han slett ikke lenger. Det var bare denne uformelige skyggen, denne tilstanden i hans eget sinn, denne stadig fornybare anti-energien han bar på. Skyggen hindret latteren i å flomme over hverdagene hans, og gjøre dem til en sammenhengende rad av gode dager. Det var skyggen han måtte ta fatt i, og hvordan griper du egentlig en skygge?

Svaret er enkelt: du danser! Skyggen kommer innenfra, fra kroppen som er blitt kløpet og sparket og spyttet på. Kroppen må få lov til å finne seg selv igjen. Kroppen trenger bevegelse, lek med armer og bein som strekker seg mot utkanten av det mulige. Musklene trenger å bli varme og slitne, slik at de kan finne nye former å ligge i når du slapper av etterpå. Du danser fordi andre dansende mennesker har gode kropper som danser med deg, ikke mot deg. Du danser fordi frustrasjoner kan ristes løs, savn kan forsvinne i rytmen, angst kan drives vekk av berøring, raseri kan trampes ut. Tjamennesket deltok i livets dans, og danset seg langt inn i seg selv, uten å se hvor det bar. Svaret er kanskje enkelt, men livets dans er så utfordrende at mange slett ikke tør å forlate sine vante vegger, og bevege seg ut på det åpne dansegulvet.

Livets dans brakte med seg gråt og kriser, fryktelige minner om hvor jævlig vond mobbingen hadde vært, og innsikt om hvor mye den hadde kostet. Det var en stiv og uformelig dans, en rad av ufullendte bevegelser, og tilsynelatende blindhet for hvor dette skulle føre. derfor ble også overraskelsen stor når det viste seg å virke. Tjamennesket merket plutselig at livets dans hadde vekket litt mer harmoni i ham. Det vokste frem tillit, livslyst og sensualitet fra bevegelsene. Oppdagelsen var så god at tjamennesket begynte å si JA til seg selv og livet. Og endelig kunne tjamennesket danse livets dans til fulle. Han utforsket sin fantastiske kropp, sine muligheter for hopp og mykhet og merkelige trinn. Tjamennesket danset etterhvert med glede, uten å tenke på hvordan han så ut, uten skepsis til seg selv! Han blei et virkelig menneske, eller en “mentsh”, som det heter på jiddisk. Og Skjebnespillet, dette vi alle spiller, hva gjorde han med det? Han lot det ligge i esken.

Mennesket forlot spillet og begynte å skape sin egen lykke, å fylle dagene sine med positive bevegelser. Han danset med andre mennesker til timene blei små, hårene grå og kroppen sliten. Og når mennesket la seg ned for å dø stønnet han frem: Dette livet var slitsomt, men fy flate så GØY det var!

______________________________

Denne lille fortellingen er inspirert av Livets Dans av Savannah Marie Frenning, en kritikk Ida Jackson gir av boka/filmen/fenomenet The Secret (enig med Ida) og nevrolingvistisk programmering.