Det heter seg at verden bare har et visst antall fortellinger, og at det er veldig få av disse (sånn rundt 10 typer, tror jeg). Alle nye fortellinger er kun versjoner av disse typiske fortellingene. Hver generasjon skaper seg nye versjoner.

Uansett hvordan man oppfatter dette, som sant eller usant, så er det faktisk slik at mange fortellinger som våre forfedre moret seg med på syttitallet og tidligere, virker rare og kunstige på oss. Mange gamle bøker virker lattervekkende, selv om de ble tatt veldig seriøst den gang de kom ut.

Fortellerkunsten er i utvikling. Fortellingene og leserne av dem blir stadig mer avanserte. Dette gjelder innen alle dramatiske/episke kunstarter.

Det gjelder også for rollespill. Men det er noe snodig med rollespillene: de unndrar seg kravet om avanserte fortellinger. Det finnes avanserte fortellinger i mange rollespill, men i rollespill (både klassiske og moderne) kan vi også glede oss stort over fortellinger som publikum i andre uttrykksformer avviser som primitive og uniteressante. I rollespillet er disse fortellingene i stor majoritet. Det er lett å fortolke dette som at rollespillet i seg selv er primitivt, og dermed stemple det som uinteressant.

Den fortolkningen er fullstendig feil. Det motsatte er tilfelle: rollespillet er hyperavansert!

Rollespillet har dramatisk styrke

Rollespillet er en så avansert dramatisk form at selv den mest primitive handlingsgang kan bli levendegjort av mediets iboende styrke. Det handler om rollespillets evne til å “omslutte” sitt publikum. Spillets interaksjon skaper en sterk dialog mellom verkets visjon og deltagerens iboende skaperkraft. Gjennom metodens utnytting av deltagerens skaperkraft bygges en fiksjon som “lever” på to plan: i diskursen mellom spillerne, og i vårt indre fantasiunivers (der vi ser handlingen for oss og skaper følelsene som følger med).

Den fiksjonen som skapes på denne måten er av sin natur rikere enn noe en annen kunstform kan oppnå (det finnes dårlige rollespill, ja, men de gode rollespillene er langt rikere enn de gode romanene). Der ligger også forklaringen på at fortellinger som ikke fungerer i andre kunstformer, fordi de er for primitive eller banale, de fungerer helt fint i rollespillene. Rollespillets fiksjon fremstår med så stor dybde og leses med så stor innlevelse at en alminnelig fortelling i et annet medium kan heves til det ualminnelige. Det banale blir nyskapt og interessant.

Hver enkelt deltager i et rollespill opplever en unik fortelling. Fra utsiden, for eksempel når den blir gjenfortalt, kan en slik fortelling virke svært primitiv. Når opplevelsen forsøkes gjenfortalt er det uforståelig for lytteren hvorfor spilleren snakker om dette med så stor entusiasme. Entusiasmen kommer selvsagt fra de kvaliteter rollespillet har, men disse er det umulig å gjenskape i en gjenfortelling.

Rollespillets sterke drama er forbeholdt deltageren.

Hva kan vi så bruke dette til?

Vel, først og fremst tror jeg det er viktig for spillskapere å være klar over den styrken rollespillet har. Det kan hjelpe spillskaperen til å sette seg ambisiøse mål.

At rollespillets dramatiske styrke baserer seg på spillernes interaksjon og innlevelse er også en innsikt som kan brukes, for eksempel til å unngå metodiske grep som motarbeider spillerens medskaping.

Og så sier dette selvsagt litt om hvilken styrke skaperkraften har i hver av oss. Å vite at alle alminnelige mennesker har skaperkraft nok til å fremkalle fortellinger med større styrke enn det du finner i toppen av verdenslitteraturen, om de bare får den rette metoden, det er ingen liten innsikt. Perspektivene i en slik innsikt er enorme!

Menneskets enorme skaperkraft

er rollespillets dramatiske styrke.