I forrige innlegg skrev jeg om læreboken i norsk som påstod det fantes 200 ord for snø på samisk. Jeg tror ikke på denne norskboken, og sendte ut utfordringen om det kanskje var noen som kunne liste opp disse 200 ordene det skulle være. I kommentarfeltet er det allerede èn som har varlset at han tar i mot utfordringen, men ikke et eneste samisk ord  for snø er ennå kommet opp.

Som et lite artig apropos var det i “Ring inn en klassiker” på P2 i dag en dame som ønsket seg “Det er ingenting i verden så stille som sne” i en gammel versjon fra 50-tallet. Dessverre klarer jeg ikke ta igjen navnet på artisten, men denne innringeren sa i forbifarten som en sikker opplysning at det er forskjell på “snø” og “sne”. Det er ingenting stille som sne, men vi har snøslaps og snøføyk. Sne var for henne det positive, hvite og fredelige, mens snø var det negative, sølete og kalde.

Der har vi to norske ord for snø. Jeg tenkte å prøve å liste opp resten. Kanskje kan vi endatil klare å slå samene?

Direkte betydning

Snø, sne (2 stk)

I forskjellige former

Bre, Fonn, Is, Skare, Skavl, Slaps (5 stk)

Som nedbør

Fnugg, Føyk, Kav, Sludd (4 stk)

I beskrivelse av føre

Pudder,  (1 stk)

12 stk.

Som man ser er ethvert tvilstilfelle tatt med, sånn som for eksempel “fnugg” og “is”. Strengt tatt ville jeg vel ikke gå med på at dette er ord for snø, og i alle fall ville jeg ikke gjøre det for et beskrivende ord som “Pudder”.  Selv med alle disse tillatelsene er jeg ikke kommet opp i mer enn 12 norske ord for snø. Det er jo ingenting, og flere finnes utvilsomt. Jeg vil selv fylle ut listen når jeg kommer på flere ord, eller når jeg får eventuelle tips fra leserne. Kanskje skulle også dialektord telles med?

Mitt lille uhøytidelige forsøk på å liste opp norske ord for snø har gjort meg bare sikrere på at 200 ord  for snø finnes ikke på noe språk, uansett hvor snilt man setter grensen for hvilke ord som skal få lov til å være med. Det vil være vanskelig nok å komme opp med 200 ord for vann i dets forskjellige former.

Det kan være en artig selskapslek, mer enn en faglig relevant oppgave i skolen. I skolen kan det jo brukes i uhøytidelige julekonkurranser, nå som det nærmer seg juleavslutninger i skolenorge, hvor mange ord for vann (eller snø) klarer elevene å finne? Litt faglig kan ligge i leken, med at man sannsynligvis vil få en liten diskusjon om hva som kan gjøres med vannet før det slutter å være vann, eller hvor langt definisjonen for vann rekker? Vil for eksempel saltvann telle med? Og hva med brakkvann? Kan man da telle med såpevann og skyllevann?

Nei, språk er ikke så enkelt. Hovedhensikten med denne lille lørdagsposten var å finne ut hvor mange ord for snø vi har på norsk. Jeg vil utvide listen ettersom nye ord kommer til.

Det er ikke mange personer så mange er villige til å uttale seg om, men så få har lest, som Platon (427 – 347 f. kr). De fleste noenlunde utdannede mennesker er i stand til å si at han er opphavet til idélæren, og noen kan sikkert også komme opp med hulelignelsen for å forklare den, men få av dem har lest om idelæren direkte, og må i stedet gjenfortelle hva de har hørt av andre. Med mange filosofer er dette nokså forståelig, om man ikke er spesielt intetressert (som man selvfølgelig – i parentes bemerket – bør være), men akkurat med Platon er det ingen grunn til ikke å oppsøke hovedkilden. Dialogene hans er ikke bare filosofiske, men også litterære mesterverk. Denne posten kan bli enda en kilde som gjør at folk bare leser om dialogene i stedet for å lese dem. I så fall vil den ikke ha nådd sitt mål. Den er skrevet for at Platon skal bli mer lest, og ikke bare mer omtalt.

Jeg velger da dialogen Faidon, som jeg nettopp leste nå igjennom på ny. Den går over cirka 100 sider innkludert forord, kommentarer og fotnoter i utgaven jeg leste nå fra Vidarforlaget. Dette lille forlaget gav ut Platons samlede dialoger i ni bind i 2001. Det er første gang dialogene er utgitt samlet på norsk, et sikkert tegn på at vi ikke nettopp er noen kulturnasjon. Men Vidarforlaget skal ha stor takk for anstrengelsen sin, og man burde egentlig kjøpe samleverket i sympati og takknemlighet. Om man ikke vil bruke toogethalvt tusen på takknemlighet, kan man låne bøkene på et bibliotek. Oversettelsen av Faidon er er gjort av Egil Kraggerud. Jeg har også en engelsk utgave (Phaedo)  jeg kjøpte i forbindelse med hovedfaget mitt. Den er utgitt på Cambridige university press, oversatt av R. Hackforth, og en del mer ambisiøs i kommentarer og noteapparat. Jeg vil påpeke at i motsetning til andre klassiske verk er ikke noteapparatet og kommentarene nødvendige, de fleste dialogene kan leses enkelt og greit rett frem som de står og er oversatt.

Faidon er dialogen der Sokrates sitter i fengselscellen sin og snakker med vennene som har besøkt ham, før han drikker giftbegeret og dør. Den handler om hvordan vennene frykter døden og gråter over at Sokrates må dø, mens Sokrates selv har et fullt forsonet forhold til døden og til livet, og beroliger dem. Sentralt her er hvordan Sokrates tror på sjelens udødelighet, og egentlig forklarer troen rasjonelt her i dialogen, et studium i seg selv, det der, hvordan det er mulig. Om man selv ikke tror så fullt og fast verken på sjelen og udødeligheten, og kanskje selv skulle vært til stede for å bli overbevist av Sokrates’ argumentasjon, kan man godt lese dialogen som at man ikke frykter døden, når man har levd et godt liv i overensstemmelse med ens egne verdier og hva man står for. Dialogen gir en utmerket fremstilling av hvordan Sokrates, Platon og grekerne så på livet og døden, og på hvordan alle ting henger sammen i verden.

Det var det enkle referatet. Men Platons ambisjoner med den strekker seg mye høyere enn bare å argumenere for sjelens udødelighet. For å gjøre det, trengte han ikke å tenke ut dialogen og settingen, han kunne bare fremme argumentene, skrive dem ned, rett og slett, og med det gjort det mye lettere for seg selv. Jeg skal nå vise hvordan denne dialogen utmerker seg som litteratur, som filosofi og til og med som religion.

Dialogen som litteratur

Da Platon skriver denne dialogen en gang på 300-tallet f. Kr.,  så består verdenslitteraturens største prestasjoner av de greske eposene (Iliaden og Odysseen) og det greske teater, da særlig de greske tragediene til Sofokles, Evripides og Aiskulos. Platons dialoger går inn i begge disse tradisjonene, og sprenger rammene for dem, i tillegg til at han bruker teknikker og virkemidler som egentlig ikke ble tatt i bruk igjen før med modernismen på 1900-tallet. Jeg skal vise hvordan han gjør det alt sammen i Faidon.

Illiaden handler om slaget om Troja, eller den trojanske krig, der både mennesker og guder deltar, etter at prins Paris av Troja, har kidnappet den skjønne Helena av Sparta, og ført henne med seg. Odysseen handler om en av heltenes – Odyssevs – reise hjem igjen. I løpet av reisen møter Odyssevs på en rekke problemer og hindringer, før han endelig kommer hjem og kan avsløre seg for sin Penelope, slik at de kan gjenopprette sitt familieliv og leve lykkelig igjen. Denne litterære reisen er speilet, brukt og vridd og vendt på i en rekke senere verk. Det at den litterære hovedpersonen skal bevege seg fra et sted til et annet er hovedsaken i Vergils Aeniden (selvsagt), Dantes Divina commedia og James Joyce Ulysses, for å nevne tre verk med omlag tusen års mellomrom. Platons dialoger handler også om en reise. I Faidon i et mye mer konsentrert format, selvfølgelig, siden omfanget av verket er mye mindre enn de andre nevnte, men i dialogene samlet sett kan man godt snakke om en Sokratisk reise som kan måle seg med Odyssevs’. Forskjellen er at Sokrates’ reise foregår på det indre plan, han reiser i sinnet. For dialogene samlet sett er de tilsvarende monstrene og hindringene Sokrates møter, som Odyssevs, de forskjellige samtalepartnerene som kommer til ham. Og det gjelder særlig de sofistiske samtalepartnerne, som ikke anerkjenner Sokrates’ søken etter sannhet, men heller vil bruke språkets mangler og tvetydigheter til å rive ned mening, skape forvirring og vinne diskusjoner. I Faidon har denne reisen endt med at Sokrates sitter i cellen sin og skal dø. Jeg vil for eksempel kunne lese den berømte scenen der Sokrates sitter og gnir benet sitt i starten av dialogen, også som at han er sliten av å gå, reisen nærmer seg slutten. Det er selvfølgelig også at han gnir kroppen som skal skille seg fra sjelen, kroppen verker, men sjelen er smertefri. Mot slutten mener jeg det vanskelig kan leses annerledes, enn at Sokrates går i ring på cellen sin for å bringe reisen til sin slutt. Gjennom hele livet sitt har han bare oppholdt seg i Athen, stort sett på torget, og gått i ring der. Nå har ringen blitt enda mindre, men han går fortsatt, og reisen nærmer seg slutten. Denne sinnets reise er både viktigere og mer imponerende enn Odyssevs reise over havet.

En av definisjonene på en tragedie er at helten skal dø til slutt. Det passer godt til de Shakespearske tragedier, og det passer godt til dialogene lest som tragedie. Helten er Sokrates er helten, og Sokrates dør. Aristoteles legger til at virkningen blir størst når den tragiske helt blir offer for tragedien uforskyldt, at man selv er skyld i ulykken gir ingen ordentlig tragedie. Det passer også godt for Sokrates, han er som dialogene er lagt opp, uskyldig i anklagene som dømmer ham til døden. Platon viser vel snarere at det er dem som dømmer ham som begår forbrytelsen Sokrates blir dømt for. Det er disse som forderver ungdommen, Sokrates gjør det stikk motsatte og bidrar heller til å opplyse dem og utvikle dem.  Sokrates er en ypperlig tragisk helt innen denne definisjonen. Men den skiller seg helt ut med at døden her blir fremstilt som en lykklig slutt! Sokrates ler en eneste gang i samtlige av Platons dialoger om ham, og det er når Kriton mot slutten av Faidon spør Sokrates om hvordan de skal begrave ham:

- Slik som dere vil, svarte han, så sant dere får tak i meg da, og jeg ikke unnslipper dere. Og dermed lo han stille, kikket bort på oss og sa (…)

Sokrates er en tragisk helt som ler mot slutten av sitt liv, i det han møter døden. Det er en kraftig understreking av at døden ikke er noe å frykte, for dem som har levd et godt og riktig liv. Det som får de sanne greske, tragedieheltene til å gråte så fryktelig i møte med sin skjebne, er jo kanskje nettopp det at de har forsøkt å sette seg opp mot gudene og det liv som er forventet av dem? De har handlet galt, og ser de har handlet galt, og at det nå er uopprettelig. Sokrates har ikke noe uopprettelig han skulle hatt ugjort. Han har levd det liv han skulle,  har nådd slutten for reisen, og kan møte døden i fred og ro.

Alle som kan litt litteraturhistorie vet at overgangen fra realismen og naturalismen til den nye modernismen fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet, også var en overgang fra forsøket på å skrive objektivt, til et forsøk på å skrive så subjektivt som mulig. Mange av de tidlige modernistene, vi nordmenn kan bare ta Hamsun som et typisk eksempel, diktet opp karakterer også til å fortelle historier, og la det opp slik at man aldri kunne være helt sikre på om disse fortalte helt ærlig, eller husket helt riktig. Selve dialogformen gjør denne oppnåelsen helt selvsagt. Særlig når dialogen er utformet som den er i Faidon. Jeg kan ta en annen liten digresjon, som ivrig teaterleser og smått aktiv dramatiker, er jeg alltid imponert når jeg leser stykker av Shakespeare, det er så få sceneanvisninger der. I Platon er det ingen sceneanvisninger i det hele tatt. Det er ingenting utenom samtalen mellom de som deltar i den, det finnes ikke en eneste forfatterkommentar eller inngripen, dialogen er alt. Og beskrivelsen av Sokrates som sitter og gnir foten sin etter lenken, og senere drikker giftbegeret og går rundt i cellen for at giften skal virke, den blir gitt av en av deltakerne i dialogen. Rammen av dialogen er nemlig at en av deltakerne i Sokrates’ siste øyeblikk, Faidon, møter Echekrates på landeveien. Echekrates som er fra Fleibus, spør Faidon om han kjenner noe til dette dødsfallet til Sokrates, for det er ingen fra Fleibus som vet det ordentlig. Og så må Faidon til å fortelle. Dermed blir hele beretningen bare hukommelsen til en enkelt person, og man får tilleggsspørsmålet hvor mye er det egentlig han husker, og hvor mye er det han vet, og hva er det nettopp han vil legge vekt på? Og hvorfor velger Platon nettopp Faidon til å fortelle historien, og hvorfor nettopp til Echekrates? Siden dialogen er så tett knyttet opp til virkelige og sikre hendelser, blir disse spørsmålene bare ytterligere interessante for dem som virkelig er interessert.  

Språket i dialogene er på ett plan meget enkelt. Det ser ut som helt naturlig dagligspråk, teaterverdenen får ikke til noe lignende før med Ibsen og Tsjekhov noen tusen år senere. Men om man ønsker å lete, finner man også ting som er fristende å tolke symbolsk, slik som den markante detaljen om hvordan Sokrates ligger og gnir beinet i begynnelsen, siden reiser seg opp i sittende stilling med beina på gulvet, og sitter slik resten av samtalen. Dialogen er også full av helt enkle spørsmål og svar, replikker som “ja, absolutt”, “jo, etter min mening i alle fall”, og “jo, helt og holdent, vil jeg tro” er den full av. Og plutselig i Faidons lange utgreining om hva som skjedde og hva Sokrates sa, så blander plutselig tilhøreren Echekartes seg inn, og tilkjennegir sin følelse til det som blir sagt. Kontrasten mellom det enkle, hverdagslige språket til de to samtalepartnerene og den greie dagligdagse tilnærmingen til emnet, og de enorme dimensjonene ved Sokrates død og hva som egentlig hendte her, og også de enorme filosofiske utlegningene Sokartes kommer med, og rekkevidden av dem, kan fint få plass i både moderne og postmoderne sammenblanding av høy og lav, for dem som er interessert i slikt.

Dialogen som filosofi

Nå skal jeg ikke utrope meg som noen stor Platonkjenner. Jeg leser riktignok dialogene hans, men jeg leser ikke forskningen, og de dypere problemene med Platon og diskusjonene om ham, kjenner jeg ikke til. Men jeg kan nå uttale meg litt hverdagslig, om hva jeg finner i Faidon, og hva jeg oppfatter det betyr i filosofien hans og i filosofihistorien.

Hva jeg finner viktigst, er som jeg har sagt tidligere hvordan et rolig og harmonisk menneske kan gå døden rolig i møte. Platon deler som alle de gamle grekerne mennesket opp i kropp og sjel, der kroppen tar seg av det sanselige, og sjelen det åndelige. For filosofen Platon er det gjennom Sokrates opplagt viktigst at det er sjelen som blir tilfredsstilt. Det blir den gjennom å søke viten og sannhet, bli kjent med seg selv, og vite hvem man er og hvilken funksjon man har i livet. Dette er vanskelige spørsmål som nok kan gi noen og enhver følelsen av ikke å lykkes, og man velger i stedet å hengi seg til sanselige nytelser, eller å sørge for kroppens velvære, i stedet for sjelens. Sokrates ro i forhold til tilhørernes fortvilelse viser belønningen når man satser på sjelen fullt og helt. Det er dette som er kjernen i Sokrates’ berømte “Kjenn deg selv”. Man finner det her i denne dialogen.

Dialogen introduserer også idelæren. Her skal man kanskje ha et ganske klart hode for å få med seg hva som foregår. Det enkle språket til Platon kan forlede én til å tro at man ikke trenge skjerpe seg for å henge med, og man har kanskje selv lyst å bare henge seg på tilhørernes “Jo, selvsagt” og “ja, sånn må det være”, når Sokrates bedriver sin berømte kunnskapssøken, og stiller sine spørsmål. Først introduseres læren litt forsiktig, med at Sokrates spør om det ikke er sant som dikteren sier, at man ingenting ser og ingenting hører, av tingene som de egentlig er (65b er referansen), og videre “er det ikke i tenkingen, mer enn i noe annet, at noen av de værende ting blir åpenbare for den?”.  Vanskeligere blir det når Sokrates siden sier at noe er vakkert fordi “det har del i skjønnheten” (100c), og at noen er større og mindre enn andre, på grunn av storhet og litenhet (fra 101). Det er fint å lese dette her, for å få en innføring i hva Platon selv sier om ideene sine, og hvordan han selv introduserer dem. Det er for øvrig verdt å merke seg at han introduserer dem som ledd i et helt annet argument, og som en selvsagt ting alle tilhørerne umiddelbart er enig i. Som sagt, jeg skulle gjerne vært til stede selv, og sagt til Sokrates at jeg ikke helt skjønte hva han mente. Det er fristende å gi seg hen og svare ja på spørsmålet om at skjønne ting er skjønne fordi de tar del i skjønnheten, men konsekvensen av dette “ja” fører med seg en del ting som man ikke like lett kan svare “ja” på.

Til slutt tar dialogen opp ytterligere litt om forholdet mellom kropp og sjel, og forsøker som sagt intet mindre enn å bevise sjelens udødelighet gjennom argument. Argumentene er blendende, men Sokrates er ingen sofist, blendende argumenter er ikke hans mål. Det er en serie argumenter, 4 stykker, der Platon legger mest vekt på det siste finaleargumentet, før dette har vi intet mindre enn en kunstpause ”Sokrates gjorde en lang pause og tenkte over noe for seg selv” (95e). Argumentet tar utgangspunkt i idélæren, og tror man på den, blir det vanskelig å gjendrive argumentet. Men så var det dette med hvor sannsynlig idélæren egentlig er, da. Uansett er det interessant lesning.

For øvrig finner man annet snadder som vil overraske en som ikke er så altfor vel bevandret i antikken og dens visdom, som at Sokrates uten videre sier at jorden er  rund og henger i luften, og at alle uten videre går med på det. Dette var kjent kunnskap i det opplyste Athen. Selve måten argumentasjonen blir ført på, og Sokrates’ nitidige prøving av all kunnskap, er også lærerik lesning den dag i dag. Hva er det for eksempel med årask og virkning? Hvordan kan man vite sikkert at en virkning har en bestemt årsak, at det er nettopp denne, om det virker aldri så sannsynlig? Det filosofiske ambisjonsnivået i dialogene lider ikke under noen begresning, kan man si. 

Dialogen som religion

Platon er en filosof, og hans dialoger er filosofi, men de har vel så mange trekk til felles med religiøse tekster, som med filosofiske.

Sokrates kan sammenlignes med religiøse tenkere som Kung fu tse, Buddha og Jesus. Ingen av dem er kjent for noe de selv har skrevet, for alle var det disiplene og etterfølgerne som skrev ned historien om tenkningen deres og om livene. Slik kommer de opp i en slags sfære av ufeilbarlighet, som vel er vanskelig å oppnå når man selv skal skrive hva man tenker. Etterfølgerne bryr seg heller ikke om å beskrive feilene, og gjør de det, går disse tekstene tapt, eller blir oversett.

Sokrates er den første martyr. Hans død har alle kjennetegn på den kristne martyrdøden. Å ende livet med å drikke giftbegeret for forbrytelser han ikke har begått, det er den perfekte avslutning for et perfekt liv. Likheten med Jesus Kristus er mer enn slående.

Fra Dagens Næringsliv, s. 29. juli, 2009: “Nationens eierkonsern Tun Media kutter og nedbemanner. Samtidig får konsernsjefen 1,4 millioner i bonus.
(…) – Dette er helt uakseptabelt. Redaksjonsklubben i Nationen reagerer veldig sterkt på denne informasjonen. Etter råkjøret vi har vært gjennom med innsparinger, kutt og lønnsnedgang, vil dette ikke bli forstått av journalister i Nationen. Heller ikke av ansatte i Tun Media. Det fremstår nesten absurd, sier Berit Strøyer Aalborg, klubbleder i Nationen.”

Aalborg sier dessuten dette til Dagens Næringsliv: “Vi registerer at det er penger i konsernet som hverken kommer de ansatte i Tun Media eller i Nationen til gode. (…) – Hvis krisen i Tun Media hadde vært så prekær som vi har fått beskjed om fra konsernledelsen, ville Bertheussen gjort som flere andre medieledere og sagt fra seg eller usatt bonusen. Det gjør han ikke.”

Tun Medias administrerende direktør Terje Bertheussen hadde følgende kommentar til DN: ” – Jeg diskuterer ikke mine lønnsbetingelser med Dagens Næringsliv.”

Hva i alle dager er det Tun Media holder på med? Det er på høy tid å få på plass et nasjonalt opprør mot de norske lederlønningene. Jeg håper at eierne i Tun Media (blant annet Norges Bondelag) rydder opp i den fullstendige absurde pengeprioriteringa i dette selskapet.

(Fakta om Tun Media fra Dagens Næringsliv: Tun Media ble etablert i 2000 ved en sammenslåing av Bondebladet, Landbruksforlaget og Nationen. De største eierne er Tine med 28,5 prosent. Norges Bondelag med 27,2 prosent og Nortura med 22, 8 prosent. Tun Media utgir Nationen, Bondebladet, Norsk Landbruk og magasinene Traktor, Lev Landlig og Mat & Helse. Tun Media eier Forlaget Tun, som utgir bøker innen fag, fritid, jakt og fiske.)

I dag ramlet det inn et tilbud fra Tanum lydbok i mailen min. Jeg ble medlem av denne bokklubben, fordi jeg ønsket hurtigsvarspremien, som jeg trodde var en Mp3-spiller jeg enkelt kunne frakte med meg, men som viste seg å være en CD-spiller, som også kunne spille MP3-filer. Jeg gav denne spilleren til mor. Og jeg må selv ta ansvaret for å avbestille månedens lydbok hver gang. Noe av det jeg frykter aller mest, er at jeg en gang skal glemme å avbestille, slik at jeg må betale de 250 kronene for en lybdok jeg aldri kommer til å høre på, og dermed ikke tjene noen ting på at jeg fikk denne MP3-spilleren. Jeg har tatt en risiko.

Måndedens lydbok for april er Myteknuseren, av John Lloyd og John Mitchinson. Oppleserne er Torkjell Berulfsen og Knut Borge, og det kan jo være artig nok, ikke et vondt ord om boken eller lydboken, for dem som er interesserte, er den sikkert kjekk. Jeg skal i stedet ta meg omtalen av boken, den som er å finne på nettsidene http://www.tanumlydbok.no/200/201.asp, og jeg skal bruke denne omtalen til å lære bort lite grann om språk, og lite grann om humor.

Her er teksten i sin helhet:

Myteknuseren

Denne boka har tatt en hel verden med storm! En grenseløst morsom og lite pretensiøs sjarmbombe av en bok som vil gjøre deg mer nysgjerrig på livets små og store gåter …

Nå får du endelig oppklart hvilken vei badevannet renner ut av sluket på den andre siden av ekvator, hvilken farge Robin Hood hadde på strømpebuksene og hvilket havdyr som er det mest bråkete (reker). Vitenskapelig korrekte, korte og morsomme tekster påpeker, forklarer og korrigerer utbredte misforståelser, vanlige feiltolkninger, allmenn kunnskapsmangel og bevisst desinformasjon. Dette er først og fremst en grenseløst morsom og lite pretensiøs sjarmbombe av en bok som vil gjøre deg mer nysgjerrig på livets små og store gåter – men den kan også leses som en omfattende og ydmykende katalog over menneskehetens kunnskapsløshet.

 

Man skal ikke harselere for mye. Man skal ta teksten for det den er. Jeg har selv måttet skrive små, fyndige omtaler av egne teaterstykker til bruk i programmet og til pressemeldinger og løpesedler, det er slett ikke enkelt, det er mange hensyn å ta. Man skal i få ord få frem det som ellers er brukte en hel bok på å få frem, man skal vekke interessen, og man skal skrive noe man kan stå inne for, noe som er sant. Ja, og så skal man ikke skrive en tekst som skal studeres og rives fra hverandre. De fleste som leser den vil lese den, og øyeblikkelig glemme den. Det blir dumt å bruke altfor mye tid på teksten, greit nok holder i massevis.

Det var forbeholdene. Nå til det morsomme. Første setning er sikkert ment som en teaser, et slags lokkemiddel til å lese videre, eller en slags ingress. Men i en så kort tekst ser en slik teaser rar ut, i hvert fall når den er en tilnærmet ordrett – for ikke å si fullstendig ordrett – gjengivelse av en setning som kommer på ny tre setninger lenger nede. Da blir “en grenseløst morsomt” og “lite pretensiøse sjarmbomben”, kanskje litt utvannet, eller hva? Det blir vel kanskje litt komisk når disse uttrykkene blir repetert, de mister vel kanskje litt av sin slagkraft? Man skulle trodd noen hadde skrevet denne omtalen av boken, for å tøyse med den.

Så kommer påstanden om at den vil gjøre deg mer nysgjerrig på livets små og store gåter, fine greier, det er sånn man skriver det, men hva med “en omfattende og ydmykende katalog over menneskehetens kunnskapsløshet?” Jeg synes vel ikke akkurat omtalen av boken er noe særlig ydmyk. Heller ikke tror jeg kunnskapsløsheten blir noe særlig mindre av å lese denne boken. Og når man bringer inn hele “menneskeheten”, det er da et usedvanlig kraftullt uttrykk? Jeg har riktignok ikke lest den grenesløst morsomme og lite pretensiøse sjarmbomben av en bok, og har derfor kanskje unngått å bli ydmyket av vår kunnskapsløshet, men jeg har nå alltid regnet folk som Aristoteles, DaVinci, Newton og Einstein som en del av menneskeheten, bare for å nevne noen ganske få. Jeg må si jeg ikke finner deres kunnskapsløshet noe særlig ydmykende.

Min egen kunnskapsløshet, derimot, den er jeg ydmyk overfor. Særlig når det gjelder hvilken vei badevannet renner ut av sluket på andre siden av ekvator, hvilken farge Robin Hood hadde på strømpebukser og hvilket havdyr som er mest bråkete, her kommer jeg sørgelig til kort, som jeg gjør på sørgelig mange andre felt også. Og jeg tror ikke en grenseløst morsom og lite pretensiøs sjarmbombe av en bok kan gjøre noe særlig med det, i hvert fall ikke når den påberoper seg “vitenskapelig korrekte” tekster. Hele setning to, forresten, jeg har sjelden sett noe mer pretensiøst, det er ikke måte på hva denne boken skal og gjør. Jeg teller opp: 3 verb, 8 adjektiv og 5 substantiv må til.

Men først og fremst er altså dette en grenseløst morsom og lite pretensiøs sjarmbombe, men den kan også leses som en omfattende og ydmykende katalog over menneskehetens (intet mindre) kunnskapsløshet. Det er komisk.

Myteknuseren skal forresten ikke lastes for omtalen av den. Og ingen omtale i verden kunne få meg til å bestille boken.

Noe av det jeg har engasjert meg mest i de siste månedene er bemanningsnæringen. Mange har støtt borti selskap som gigantene Manpower og Adecco, men også sett Ace Bemanning reklamere på vikingkampene med banner hengende etter et fly.

Men hva gjør denne næringen? Den leier ut arbeidskraft. Selskapet skriver en kontrakt med arbeidstagere for å så leie de ut til andre arbeidsplasser som har behov for arbeidskraft.

Så hvorfor er dette problematisk? Jeg kan snakke om dette i evigheter men jeg skal prøve å oppsummere det i 3 punkt da jeg har lært at dette er god pedagogikk. Si at du jobber gjennom et bemanningsbyrå.

1. Du har ikke de samme arbeidsforholdene på arbeidsplassen som de andre ansatte. I stedet for følger du bemanningsbyrået arbeidsforhold. Dette gjør at du arbeidstagere som jobber gjennom slike selskaper har vanskeligere arbeidsdag enn andre.
2. Du har ikke samme mulighet for å  organisere deg. Mange forbund organiserer ikke bemanningstilsatte. Og dette finnes det gode grunner til som vi kan komme tilbake til siden. Men du kan ikke ta imot verv da du jobber på tidsbaserte kontrakter og det er stor usikkerhet på om du kan påta deg tilltisverv. Samt kan arbeidsplassen velge å la være å fornye kontrakten din.
3. Bemanningselskapet finansieres av lønnen din. Måten et bemanningsselskap tjener penger på er å ta andel av ”lønningen” din før det utbetales til deg.  Dette kunne  ha blitt brukt til å gi deg høgere lønninger eller bedre arbeidsvilkår hvis du hadde hatt en direkte kontrakt.

Jeg legger merke til at jeg har mye mer å si om dette emnet. Og kommer definitivt tilbake med flere punkt om hvorfor bemanningsnæringen suger lut og bør bli forbudt.

Vi som er opptatt av russisk og litteratur og teater har selvsagt Tsjekhov på en helt spesiell plass blant favorittene. Han skrev ikke så mange skuespill, bare fire fullverdige, og de er også temmelig like i formen og temaene. De har alle handlingen lagt til et russisk gods ute i provinsene, og nøkkelen til handlingen er stort sett at personene på godset ønsker seg vekk fra det. De drømmer om et bedre liv, og dette livet er de på forskjellige måter forhindret fra å få. Og hindringen er gjerne enkel og hverdagslig, som kjærlighet som ikke blir gjengjeldt, eller en person som av ulike grunner oppfører seg dårlig, uten at det er håp om at dette skal forandres. Stykkene slutter med at håpløsheten blir endelig.

I ingen av stykkene til Tsjekhov blir dette oppfylt enn i “Дядя Ваня”, eller Onkel Vanja på norsk. Tsjekhov er ingen steder mer Tsjekhov, enn her. Det er ingen steder sørgerligere, ingen steder mer tragisk, og ingen steder enklere å finne en løsning i hvert fall for noen av karakterene.

Karaketrene

Nøkkelpersonen i stykket er den gamle, pensjonerte professoren Aleksander Vladimirovitsj Serebrjakov, en forglemmelig fagmann som har levd hele sitt liv på å skrive forglemmelige artikler om kunst. Alle på godset har tatt del i denne løgnen og beundret professoren og trodd på ham, og arbeidet for ham, mens han har mistet all selvkritikk og selvinnsikt, og føler seg så viktig, som de gjør ham. Professoren har også gjort lykke hos damene, og hatt to unge koner. Med den første fikk han datteren Sonja, som er en av de vakreste karakterene i den russiske litteraturen. Moren til denne første konen, Maria Vasiljevna Vojnitskaja, er enke etter en geheimråd, og hadde også en sønn med denne, Ivan Petrovitsj Vojnitskij. Han er altså onkelen til Sonja, og dermed Onkel Vanja, siden Vanja er kjælenavnet til Ivan. Etter at den første konen døde, giftet professoren seg på ny, med en enda yngre kone, Jelena Andrejevna. Mens stykket utspiller seg, er hun bare 27 år, og naturligvis ulykkelig i ekteskapet med den gamle professoren, som også nå begynner å bli syk. Den siste sentrale rollen er Mikhail Lvovitsj Astrov, legen, som ikke bor på godset, men er der på besøk. Rollene Ilja Ilitsj Telegin, den ruinerte godseeieren, og Marina, den gamle barnepiken, er bifigurer og bare med for komikk (Telegin) og varme (Marina). 

Onkel Vanja og Sonja har brukt livet sitt til å arbeide på godset for å finansiere arbeidene til professor Serebrajkov, noe som har vært helt fånyttes, siden professorens arbeider ikke har vært noenting verdt. Godset ble også kjøpt av Vanjas far som medgift for søsteren, det er altså gitt professoren som en slags gave, og han har ikke bidratt med noen ting. I en alder av 47 år og med et forspilt liv, er Ivan Petrovitsj (Vanja) forferdelig bitter over dette. Verre er det at professoren også har tatt to vakre koner, først Ivans søster, så unge Jelena, som Ivan er forferdelig forelsket i. Det er en pine for ham å se Jelena gå ulykkelig i ekteskapet med den gamle professoren, hun valgte ham også fordi hun i ung alder var imponert over arbeidene hans. Hun angrer ekteskapet nå, men er trofast og vil være trofast. Ivan trøster seg med flasken.

Sonja må altså leve med en forfyllet onkel og en far som ikke gjør noen ting, og en ung, vakker stemor, som heller ikke gjør noen ting. Hun er et nesten urealistisk hjertegodt menneske, klandrer ingen, og søker forsoning med alle. Hun er imidlertid fortapt om hun ikke får giftet seg bort fra godset, eller får giftet en ektemann inn dit. Doktor Astrov er muligheten hennes, og det er aldeles gripende å lese (eller se, når stykket blir oppført) hvordan hun hengivent følger med når Astrov snakker om skogsprosjektene sine, men han merker ingenting. Han er også forelsket i Jelena. Forskjellen mellom Jelena og Sonja er at Jelena er en skjønnhet, mens Sonja er “некрасива”, det vil si “ikke pen” eller likefrem “stygg”.

Så vi har altså en gammel professor gift med en altfor ung kone, som ikke elsker ham, men er trofast mot ham. Samtlige andre mannsfigurer i stykket er forelsket i denne konen, men kan altså ikke få henne. Sonja er forelsket i doktor Astrov, og om bare denne kjærligheten ble gjengjeldt, ville i hvert fall de to bli lykkelige. Men doktoren velger den trofaste konen han aldri kan få, og over dette bygger Tsjekhov hele tragedien.

Den norske oversettelsen, av Kjell Helgheim

Den norske utgaven jeg leser er den som kom ut i 2003 på Solum forlag, og er oversatt av Kjell Helgheim. Han er en samvittighetsfull oversetter, som har utstyrt teksten med rikelig av fotnoter der han som oversetter har måtte gjøre noen valg, eller der den russiske meningen kan være uklar eller ukjent på norsk. Han har også flott utstyrt alle replikkene med nummer, slik at det er enkelt å finne frem. Han er professor i teatervitenskap, utdannet også ved det statlige institutt for teater, musikk og film i 1970-tallets Leningrad, og har oversettelsesteori i sin fagrets. Så jeg er en nybegynner på alle måter i forhold til ham, men jeg mener nå likevel at man som oversetter mest av alt skal oversette det som står der. Og jeg er ikke enig i alle valgene han har gjort.

For eksempel i andre akt, replikk nummer 197. Det er legen Astrov som er litt ute på en snurr, og snakker med den fallerte godseieren, Telegin. Den norske oversettelsen er slik:

Hva zier de til det? Jeg har en assistent som ikke kan uttale S, bare Zzzz… Det er forresten en ordentlig zkurk.

Dette er vel mildt sagt en merkelig talefeil å ha på norsk? Hvem i all verden er det som går rundt og sier stemt z, i stedet for s, og hva hadde det hatt å si om noen gjorde det? Den russiske originalen er slik:

Идёть? У меня есть фельдшер, который никогда не скажет “идет”, а “идёт”. Мошенник страшный. Так идёт?

Greit? Jeg har en assistent som aldri sier “gikk”, men “greit” (forskjellen er bare myk og hard utlyd). En forferdelig skurk. Er det greit?

Feilen på russisk er at assistenten uttaler hard utlyd “bløtt”, det vil si med en “ь”, en lyd vi ikke har på norsk, og en talefeil som ikke gir mening. Men oversetteren kunne vel funnet en norsk talefeil som var reell, i stedet for den oppkonstruerte med stemt og ustemt s? Den første talefeilen som falt meg inn å bruke, var å si “stølver” i stedet for “støvler”.

Sonja følger opp med (etter at hun har kommet inn og sett doktoren og onkelen drikke sammen):

Dere er noen fine nelliker.

På russisk heter det:

Подружились зяные соколы.

To lysende falker er blitt venner.

Tja, jeg vet ikke om den direkte oversettelsen er så mye underligere, enn oversetterens omskriving. I hvert fall kunne han funnet et annet uttrykk enn “nelliker”, siden “falker” er et positivt ladet begrep, som gir en komisk effekt, når det er de to drukne doktoren og onkelen hun snakker om.

Umiddelbart lenger nede heter det fra Vojnitskij (onkel Vanja):

Tårer? Ikke tale om… Tull… Du, min kjære… (Kysser hendene og ansiktet hennes heftig) Min søster… Min elskede søster.. Hvor er hun nå? Om hun bare visste! Om hun bare visste!

På russisk skjer det vitterlig mer:

Какие слезы? Ничего нет… Вздор… Ты сейчас взглянула не меня, как покойная твоя мать. Милая моя… (…) Сестра моя… милая сестра моя… где она теперь? Еслы бы она знала! Ах, если бы она знала!

Hvilke tårer? Slett ikke… Tull.. Nå ser du på meg, som din avdøde mor. Min kjære… (…) Min søster… Min kjære søster… hvor er hun nå? Hvis hun bare visste! Å, hvis hun bare visste!

Her ser det rett og slett ut som om oversetteren har glemt en liten setning. Og den er ganske viktig, for den motiverer onkel Vanja til å tenke på søsteren sin, som også er mor til Sonja. Slik blir også publikummet minnet om slektsforholdet mellom de to. I Helgheims oversettelse, kan man bli forledet til å tro at det er Sonja som er søsteren.

Ok, dette var en liten smakebit på oversettelsesproblemer. Kanskje vil jeg legge inn flere etter hvert. Jeg vil bare ikke si at Helgheim gjør en dårlig jobb, og heller ikke Kjetsaa, som jeg leser Karamsov-oversettelsen til, det er bare disse to jeg begynner med og leser oppmerksomt. Andre oversettere gjør sikkert verre feil. Jeg vil anbefale Helgheims oversettelse utgitt på Solum, et forlag jeg alltid har vært begeistret for, siden de utgir så mye russisk litteratur.  Utgaven jeg har kostet 118 kroner på Mammutsalg. Tenk at det er mulig å få alle Tsjekhovs stykker til prisen av to øl på byen, og ølene trenger ikke engang være halvlitere.

Oppsetninger

Jeg har sett én oppsetning av dette stykket tilbake i 2003 på Rogaland teater, med Svein Harry Hauge i en frenetisk rolle som Onkel Vanja, og Svein Tang Wa som en passende Telegin. Selve teateret var under ombygging det året, så forestillingen var flyttet til et menighetshus. Det er jo sånt jeg liker, flytt teateret ut av teaterhusene, og vi kom veldig tett innpå og fikk handlingen trykket godt inn i oss. Begynnelsen av 2000-tallet var jo tiden hvor sjokkteateret kom til Norge, der også institusjonsteatrene var eksperimentelle, men Rogaland teater holdt en tradisjonell og dramatikertro forestilling, og det var sjokkerende nok for meg. Jeg husker de gjorde mye ut av drikkingen til Astrov og Ivan (Vanja), det kunne de godt moderert for min del, det er ingen grunn til å gjøre dette stykket verre enn de er. Avslutningsscenen er hjerteskjærende.

Rogaland teater setter forresten opp stykket igjen nå til våren 2009, med Even Stormoen i hovedrollen, wow, og min hemmelige favoritt etter at jeg så ham i en fantastisk rolle i Tsjekhovoppsetningen til Teaterskolen det året han gikk ut, Cato Skimten Storengen, også med, det er klart: jeg reiser hjem ens ærende for å se denne forestillingen. Her er det bare å kjøpe billetter.

http://www.rogaland-teater.no/newsread/news.asp?docid=12031&wce=oppsetninger_detalj

Andre poster som handler om Tsjekhov sine stykker (og norske oversettelser)

Måken, av Anton Tsjekhov

Jeg har i dag lest ut den nye Stalinbiografien til Simon Sebag Montefiore, den som kom ut i 2003 og heter “Den røde tsarens hoff”. Montefiore er historiker og forfatter, og har som det nå har blitt vanlig for mursteinsbiografiene hatt tilgang på en rekke nye arkiver, og fått intervjuer med en rekke av de personene som selv deltok i hendelsene, eller kjente dem som gjorde det. Det sier sitt når det etter at selve boken er slutt, følger mer enn fulle hundre sider kildehenvisninger, bibliografi og register.

Josef Vissarinovitsj Stalin, egentlig Dzjugasjvili, født i den nå nokså kjente byen, Gori, i Georgia, like ved grensen til Sør Ossetia. Offisielt var fødselsdagen hans 21. desember 1879, det er ut i fra den han feirer 70-års dag med Mao Zedong på besøk i 1949, men nå har man funnet en fødselsattest som viser at han vitterlig var født i 1878. Han kom til makten på 1920-tallet, etter å ha manøvrert bort rivalene etter Lenins død, og innførte et terrorstyre som savner sidestykke i verdenshistorien. Jeg har lest mange, mange beretninger der Stalin er en (rett nok meget sentral)  bifigur, fangeberetninger fra GULAG-leirene, biografier til Sjostakovitsj og Ashkanazy og andre, pluss alt jeg har kunne få tak i av skjønnlitterære, russiske verk fra perioden (pluss forfatterbiografier). Jeg har også lest den meget underholdende reiseberetningen til nobelprisvinneren André Gide, ufrivillig underholdende. I tillegg har jeg jo studert historie, og besøkt de museene som har vært å oppdrive i de russiske byene jeg har vært. Pluss Ukrainske, hviterussiske og polske, og i de baltiske statene.

Før lesningen av denne biografien var mitt inntrykk av Stalin at han var en tyrann, med Adolf Hitler som den riktige målestokken for grusomhet. Men der Hitler var viljesterk og klart sa fra hva han kom til å gjøre, og gjorde det – i all sin grusomhet -, så var Stalin atskillig mer vinglete, og sa han skulle gjøre helt andre ting enn han faktisk gjorde. Hitlers terror rammet folk som kunne forstå de ville bli rammet, Stalins rammet på måfå, slik at ingen i det veldige i hele hans regjeringsperiode kunne føle seg riktig trygg. Jeg hadde også inntrykk av at Stalin var en bajas, en brautende bondegutt som mestrer intriger, og ikke stort annet. Det går jo ikke an å argumentere mot at han bygger opp det russiske riket (eller Sovjetunionen, om man vil) til det mektigste dette riket noensinne har vært. Og han satt udiskutabelt på toppen i nesten 25 år. Men det går heller ikke an å argumentere mot at flere av prosjektene og lovbestemmelsene hans viste seg å være rene katastrofer, både i tap av menneskeliv og ressurser og alt hva man ellers skulle velge å måle etter. Jeg har sett på Stalin som en person med absolutt makt over et av verdens mektigste riker, men også som en mann egentlig ute av stand til å forvalte denne makten. Han har vært et eksempel på det russiske sløseriet. Samme hvor mange folk som går med, også talentfulle, så finnes det alltid nye til å fylle plassen, og samme hvor mange ressurser som sløses bort, så finnes det alltid mer å ta av. Dette er Russland, og over dette regjerte Josef Stalin.

Montefiore har et mye mer positivt syn på Stalin. Han fremstiller en mann som er begavet, som er uhyre intelligent, og som manøvrerer med full kontroll i et miljø, der hvem som helst ville stått klar til å overta makten når som helst. Montefiore mener for eksempel at Lenin forutså at Stalin var hans mest sannsynlige etterfølger, og at han derfor gikk til angrep på ham i testamentet sitt, slik også Stalin gikk til angrep mot de mest sannsynlige maktovertakerne i sine siste år. Jeg er uenig med Montefiore, her, jeg holder på at Stalin var en usannsynlig etterfølger, og at nettopp det gjorde at han kunne overta makten. Historien har mange flere eksempler på det. I et miljø der flere skuler til makten når den diktatoriske lederen dør, vil den som ingen har tenkt på ha litt større sjanse til å nå frem, siden ingen ser på ham som en rival de er nødt til å stanse. Slik kunne for eksempel Khrutsjov få makten, mener jeg.

Jeg kan heller ikke gå med på at det var noe som helst kvalitet i jobben Stalin gjorde som kunstnerisk overhode innenfor enhver kunstart. Han måtte godta alt som ble gitt ut om det var bra eller dårlig, og ofte kunne han også ha rettelser og forslag til artisten. Dette drepte jo den sovjetiske kunsten, og gjorde den flat og kjedelig. Å erstatte den spennende modernismen, der russerne på 1920-tallet lå helt i front sammen med Frankrike, med den nye formen – sosialistisk realisme – eller hva de valgte å kalle det, sånt gjør bare en ignorant. Han hadde en litterær smak som – vel, kan noen nevne en eneste en av de forfatterne som Stalin på denne måten fikk frem? De fleste kan vel i stedet nevne flere av dem som ble undetrykt, som for eksempel Bulgakov, Platonov og til dels Pasternak, for bare å ta 30-talls epikerne. Sjostakovitsj ble rett og slett hindret av Stalin, i den vanvittige artikkelen i Pravda “Grums i stedet for musikk”, der den store operaen Lady Mac Beth fra Mtsensk blir slaktet i en slik grad at den store komponisten må frykte for sitt liv.

Krigen

Hvor jeg imidlertid må moderere meg litt, er i Stalins rolle da Sovjetunionen ble trukket inn i andre verdenskrig. Jeg har da sett på Stalin som en særdeles lite begavet politiker og militær leder. Jeg mener Stalin har mye av skylden for katastrofen ble for russerne i startfasen. Han hadde for det første henrettet mesteparten (faktisk mesteparten, det er ikke bare lettvint ordbruk, flere ble henrettet, enn ikke) av de øverste militære lederne, og de som var igjen var vettskremte inntil lammelse. For det andre hadde han bestemt seg for at Hitler ville holde Ribbentrop-Molotov avtalen, og ikke angripe, og han var så fiksert på dette synet, at han overså alle etterretningsrapporter som viste noe annet. Og som i alle despotiske regimer, er det direkte farlig å komme med informasjoner tyrannen ikke liker. Så jeg regnet med at krigen – om den var aldri så varslet – kom som en komplett overraskelse for Stalin, og at Tyskland som følge av denne overraskelsen fikk et forsprang og momentum det tok månedsvis for Sovjetrusserne å stoppe.

Montefiore viser at etterretningsrapportene var så entydige at Stalin ikke godt kunne overse dem, og at han var meget nervøs da dagen for det varslede angrepet kom. Han skjønte alldeles godt at det kunne komme, han hadde bare spilt høyt, da han hadde insistert på at det ikke ville gjøre det, og alle skremte rundt ham hadde jattet med. Det er et faktum at det ble gitt ordre om at Sovjeterne ikke skulle svare på tyske provokasjoner, og lammede offiserer fortvilet ringte til Moskva for å høre om hva de skulle gjøre når provokasjonen var et full skala angrep fra Østersjøen til Svartehavet. Det er også et faktum at det russiske flyvåpnet ble bombet sønder og sammen mens flyene stod på bakken. Dette er gigantiske tabber, og Stalin står ansvarlig, men han var nok også klar over risikoen han spilte, og skjønte nok at dette kunne skje, selv om han insisterte på det motsatte.

Jeg har også ment at Stalin blandet seg katastrofalt inn i starten av krigen, med vanvittige ordrer om å holde på byer som var redningsløst fortapt. Det lyktes i Leningrad og Stalingrad, men mislyktes i Minsk, Smolensk, Kiev og mange andre byer hvor tyskerne som følge av Stalins ordre om null tilbaketrekning fikk hundretusenvis av krigsfanger. Slik jeg har sett det, holdt Stalin på kontrollen helt til tyskerne stod på terskelen til Moskva, da han omsider overlot forsvaret til en som kunne det – Zjukov. Siden holdt Stalin seg nokså i bakgrunnen gjennom krigen, inntil seieren var sikret, og Stalin trådte frem og tok æren. Montefiore poengterer en del av de kloke beslutningene Stalin tok, blant annet å holde på reservene (mens tyskerne nærmet seg Moskva), noe som var litt av et sjansespill. Og det ville ikke lyktes om tyskerne ikke hadde vært hindret av været. Det skriver Montefiore lite om.

Montefiore har også en annen versjon av hvordan russerne befridde Polen, enn det i hvert fall polakkene selv vil være enige i. Der blir det nokså godt argumentert for at russerne oppmuntret den polske oppstanden, de levete til og med våpen i det oppstanden så ut til å dø ut, men de gikk ikke inn i Warszawa før de polske opprørerne var slått ut og byen ødelagt. Med det fikk de tyskerne til å kvitte seg med brysomme opposisjonelle for dem. Russerne overtok et Polen praktisk talt uten motstandskraft. Montefiore skriver bare at russerne ikke var klar til å krysse Wisla da de kom dit, og måtte vente. Jeg tror mer på polakkens versjon.

Stalins hoff

Hva som virkelig var spennende med boken var den utførlige beskrivelsen av Stalins hoff, eller den indre krets i det Sovjetiske kommunistpartiet. Her var mange navn som bare hadde vært navn for meg, og knapt nok det, men som jeg nå nok skal klare å huske hvem var. Den mest besnærende og også mest avskylige er selvsagt Lavrentij Berija, leder for det hemmelige politiet NKVD mot slutten av 30-tallet og under krigen, han blir av Montefiore skildret nærmest som en person verdig en roman av Dostojevskij. Han har en besettende ondskap, et slående vidd, og var også et arbeidsjern, en torturist, en organisator og administrator, og på samme tid en fullverdig byråkrat som blindt fulgte Stalins ordre, og en initiativrik individualist som selv kunne få ting gjort, og selv finne løsninger på oppgaver han ble satt til å løse. Oppgaver gitt til Berija, ble gjennomført. Utenriksminister Molotov er også kjent, og fremstår i boken som den lydige, kjedelige kommunistbyråkraten han gir førsteinntrykk av å være. Den senere partisekretær Khrutsjov er også en kjenning, og jeg visste at han stod ganske så sentralt i sultkatastrofen i Ukraina fra 1931-33, men jeg visste ikke at han slo like sentralt i den senere terroren, og at han var like aktiv og ansvarlig som de andre i den senere terroren. Khrutsjov var i Ukraina, og det var ikke nettopp der de slapp billigst unna.

De mer anynomye i hoffet var folk som Kaganovitsj, Mikojan og Maletov, og tidligere Bukharin, Karenev og for eksempel Sinovjev. Det er spennende hvordan en type som armeneren Mikjoan kunne klare seg gjennom alle utrenskningene og terroren, han var i de innerste kretser gjennom hele perioden.

Stalins sjarm?

Jeg tror det er i boken om Sjostakovitsj sammenligningen mellom Stalin og Hitler blir gjort, der Hitler blir fremstilt som en karismatisk leder som kunne føre massene med seg. Stalin kunne ikke engang det. I “Den røde tsarens hoff” blir imidlertid Stalin fremstilt både karismatisk og sjarmerende. Han ble en avgud som følge av terror, det blir ikke lagt skjul på, hvordan skulle man vel kunne det, men han får også skryt for sine personlige egenskaper, og at han også var den naturlige lederskikkelsen i kraft av dem. Jeg er ikke overbevist. Det er ikke etterlatt mange taler av Stalin, rett og slett fordi han var elendig i å holde dem, mens det av Hitler finnes flere. På ingen tidspunkt av krigen gikk Stalin ut og talte til folket om krigslykken, eller hva det nå gjaldt om, slik både Hitler og Churchil flere ganger gjorde, selvfølgelig. Stalin viste seg ikke engang på bilder særlig ofte. Og det finnes ikke et eneste bilde der Stalin smiler. Han ønsket å bygge opp myten om en fjern leder, en Stalin, mer enn et menneske. Det er avbildningen på propagandaplakatene som var Stalin. Og det måtte russerne ha på stueveggen, der de tidligere hengte de religiøse ikonene.

Kritikk av boken

Som den nyeste og mest autoritative Stalin-biografien har “Den røde tsarens hoff” fått både gode kritikker, og vunnet noen priser. Det er vanskelig å unngå å vinne priser nå om dagen, det er så mange av dem, men når det gjelder kritikker, så er boken i hvert fall i Norge rost for å tegne et nøytralt og nøkternt bilde av Stalin. Jeg vet ikke om dette er et kvalitetstegn. Josef Stalin er en av historiens verste massemordere, og det er slett ikke gitt at en slik person fortjener en nøytral fremstilling. Det er ikke mer enn en generasjon tilbake at han fortsatt ble dyrket, og for to generasjoner tilbake var han støttet av en litt for bred kulturelite i både Norge og verden. Fortsatt er det noenlunde akseptabelt å være Stalinist, i alle fall å ha vært det, mens å være nazist er forbudt, og å ha vært det fører til fordømmelse og eksklusjon fra enhver offentlig stilling. Det er et misforhold her, og mottakelsen av boken viser at dette misforholdet stikker dypt.

Akkurat i år kommer det faktisk – eller er faktisk kommet en biografi om Hitler. Den er sikkert like grundig og omfattende, og sikkert like nøktern og nøytral, og vil sikkert få gode kritikker for å få frem også de positive sidene ved Hitler.

Lesingen ble litt forsinket, men i går ble jeg ferdig også med Jung Changs beretning om formann Mao, den som heter “Mao – Den ukjente historien” med “ukjente” i kursiv. Tidligere har jeg lest boken til legen hans Dr. Li Zhisui, den som heter “Formann Mao – Livlegens beretning”. Dette er mine to første ordentlige dykk inn i kinesisk kommunistisk historie, min lesning av denne har vært litt spredt, men nå har jeg altså trådt inn i den og kan uttale meg i hvert fall om disse to bøkene.

Mao hos livlegen

Livlegen Li Zhisui kom inn i Maos liv først i 1955, og begynner ikke sin beretning før i 1949 med den kommunistiske maktovertakelsen i Kina. Disse begivenhetene beskriver han bare på avstand. Fra 1955 og fremover er han blant dem som har mest med Mao å gjøre, og kan beskrive inngående private og intime detaljer, i tillegg til å beskrive valg Mao gjør og hvordan han oppfører seg når politikken slår feil. Han kan også beskrive maktspillet som foregår, til tross for at han ikke selv direkte tar del i det. Han har mye førstehånds kjennskap til hva som foregikk, men han var også selv en del av denne historien, og kan ha interesse av å tilegne seg selv en bestemt rolle.

Dette mener jeg er et mye utgangspunkt enn i tilfellet Jung Chang. Begge de to kan lyve og ta feil, men Li Zhisui kan ikke ta i feil i å skrive en bok som viser hvordan han vil fremstå, og hvordan han som livlegen til Mao Zedong, vil fremstille formannen. Som livlegen til Mao Zedong representerte Li Zhisui et regime som har tatt livet av flere mennesker enn noen andre i fredstid. Vold, tvang og terror var gjeldende gjennom hele perioden, men det toppet seg med to katastrofer som bare kan måle seg med hva Josef Stalin holdt på med i Sovjet, det store spranget og kulturrevolusjonen. De er begge to vanvittige prosjekt som tok livet av flere titalls millioner mennesker, og brakte nød og lidelse til ytterligere millioner i hundretalls. Li Zhisui var den trofaste livlegen.

Han begynner boken med å distansere seg. Han skriver om hvordan han som alle andre kinesere beundret Mao Zedong, men opplevde ham som fjern og utilnærmelig, fra sykehuset hvor han jobbet, kunne han se bort til keiserpalasset hvor Mao holdt til, og føle hvordan dette var Kinas hjerte og puls. Han beskriver også ærefrykten han følte da han ble spurt om å bli Maos personlige lege, han følte seg ukvalifisert for slikt et viktig oppdrag, og han også andre kvaler med tanke på familien sin, og forskjellige andre ting det fører med seg. Men han var også tiltrukket av oppgaven, og det var da også et oppdrag man ikke kunne si nei til. Senere i boken er han påpasselig med å skrive at han av og til ønsket å slutte, men ble nektet.

Zhisui skriver også at han ikke kjente til de verste grusomhetene. Noe av det kjente han faktisk ikke til, og noe av det lukket han bare øynene for. Det var en del av selvforsvar. Men han som lege kunne uansett lite gjøre. Selv høyerestående partimedlemmer ble effektivt fjernet om de så mye som antydningsvis motsa Mao.

Mao hos Jung Chang

Jung Chang har en annen agenda med biografien sin. Hun er hevngjerrig, og er tydelig ute etter å sverte Mao og rive ned mytene om ham. Hun har opplevd en enorm suksess med bestselgeren, “Ville svaner”, og må vite at også boken om Mao kommer til å selge godt. Hun skriver den sammen med sin mann, Jon Halliday, som er historiker med russisk historie som spesiale. Sammen får de en voldsom autoritet, da hun er forfatter, han historiker, hun kan intervjue kinesere på kinesisk, han russere på russisk, og de har også tilgang på arkiver i begge land og kan lese flytende på begge språk.

Første setning setter standarden: “Mao Zedong, som i flere tiår hadde absolutt makt over livet til en fjerdedel av verdens befolkning – og som var ansvarlig for godt over sytti millioner dødsfall i fredstid, mer enn noen annen i det tjuende århundre – ble født inn i en bondefamilie i dalen Shahoshan i Hunan-privinsen, i hjertet av Kina.” Hele boken er skrevet for å få frem de dårlige sidene. I starten viser hun hvordan Maos familie ikke var spesielt fattig, og Mao ikke spesielt dårlig stilt, at han tidlig forlot kroppsarbeid til fordel for intellektuelt arbeid, at han levde på russiske støttepenger, at han glemte bøndene og bøndenes lidelser, og ikke brydde seg om dem. Hans eneste motivasjon var personlig makt.

Slik fortsetter det i alle delene av Maos liv gjennom hele boken. I krigen mellom kommunistene og nasjonalistene blir Mao gjort til en marginal, lat og feig figur, kun ute etter å samle seg opp en hær, og bruke den til å bygge seg opp en maktbase. Under den lange marsjen ble Mao båret stort sett hele veien, og forsøkte å lede sine rivaler – som også var kommunister – på villspor. I krigen mot Japan deltok ikke Mao i det hele tatt, men håpet tvert i mot at Japanerne og nasjonalistene selv skulel utrydde hverandre. Han satt også stort sett og håpet på russisk hjelp. Det store slaget ved broen over Dadu-elven, hevder Jung Chang ikke fant sted i det hele tatt. Hun hadde snakket med en kvinne som bodde på stedet, og har i tillegg opplysninger om at kommunistene ikke led noen tap. Hvordan kan det da være kamper? Dette er overbevisende nok, hadde det vært sant, men saken blir fortsatt diskutert i akademiske kretser, og da stoler jeg nok mest på de akademiske kretsene.

Når Mao Zedong endelig får kommet til makten, er hans største og fremste mål å skaffe seg atombomben. Det meste av utenrikspolitikken blir forklart med dette, og det blir fremstilt som om han er helt ufølsom for tap av menneskeliv og andre lidelser for å få skaffet seg bomben.

Mao Zedong

Begge de to forfatterne hadde en egen agende for å skrive som de gjorde om Mao. Allikevel står det klart at dette var en tyrann som må fordømmes slik Adolf Hitler, Idi Amin og Moputo Sese Seko blir fordømt. Han var et umenneske, som mens folket hans sultet i hjel, ble torturert og undertrykt, spiste de aller beste måltider og tilbrakte mesteparten av tiden i sengen, og ofte sammen med forskjellige slags skjønnheter. Han laget et totalitært samfunn hvor det var umulig å leve for andre enn ham selv. Hvem som helst andre kunne når som helst bli arrestert, ydmykhet, mishandlet eller deportert. Selv under det store spranget hvor folk på landsbygda døde i millioner på millioner, gikk det ikke engang an å si fra, for å si fra ville være kritikk, og det var døden.

Mao Zedong hadde stor støtte også i intellektuelle kretser i vesten, og fortsatt er han delvis omdiskutert, og ikke entydig en tyrann. Jeg mener det er vanskelig å finne en kinser som har påført folket sitt større skade enn Mao.

Kina har i år fått mye kritikk for brudd på menneskerettighetene. Dagens Kina er ingenting mot hva det var. Det er rikere, friere, åpnere og har større rettsikerhet, det er bedre i det meste man kan måle det etter. For eksempel ble noe sånt som var det mellom 3 og 4000 mennesker henrettet der i fjor. Det er mer enn noe annet land, men ikke mer enn det Mao klarte å renske unna – i løpet av en god dag.

Jeg skal nå gjøre et unntak og skrive om et land der jeg ikke har vært med et språk jeg ikke kan, og som ligger i en region jeg ikke kjenner spesielt godt. Jeg vil også melde meg inn i det kor som mener at konflikter der USA er involvert – med eller uten NATO – får altfor store overskrifter, i forhold til alvorligere konflikter andre steder i verden. Spesielt har jeg i tanke den korte krigen i utbryterrepublikkene i Georgia, hvor man på et blunk hentet frem uttrykk som både etnisk rensing og folkemord, og hvor de 100 000 innbyggerne i Abkasia og noen flere i Sør Ossetia plutselig var nok til å legge mektige NATO på vektskålen mot mektige Russland. Wow.

Jeg skal ikke ha noen snarveier til poengene. Georgia ligger i et strategisk viktig område, og Russland er en stormakt som kanskje kan bli truende flere steder i verden, en konflikt med dem kan spre seg. Afrika er greiere slik. Det skal noe til at konflikter sprer seg gjennom Sahara. Og ingen Afrikansk makt vil i overskuelig fremtid være noe i nærheten av å true den øvrige verdens interesser på noen måte. En humanitær katastrofe der er ene og alene humanitær. Det er til og med ikke engang selvsagt at vesten skal blande seg inn overalt i verden hvor det er problemer. Og hvis de skal gjære det, er det mange måter å gjøre det på, og ikke engang FN – som jeg mener har hatt en enestående positiv utvikling etter murens fall – er alltid i stand til å avgjøre hvilken involvering som er best.

Så er det sagt.

Dermed til konflikten i Kongo, til landet Kongo. For dem som er nybegynnere i historien og geografien: Dette er et gigantisk land midt i hjertet og sentrum av Afrika. Det er større enn Storbritannia, Italia, Frankrike, Spania og Tyskland til sammen, og mye, mye mer ressursrikt. Alle som har kost seg med Cappelens gamle, gode skoleatlas med ressurskart har sett hvor enestående mye verdifulle mineraler og metaller det finnes der. Naturen er praktfull, regnskog og Kongo-floden, alt ligger til rette for et strålende og rikt land. Men dette er Afrika, og styresettet der har aldri vært i stand til å utnytte ressursene. Jeg hører ikke til dem som vil legge all skyld på koloniherrene, skjønt, akkurat i Kongo var det Belgia med den infame kong Leopold. Han så på kolonien som sin personlige eiendom (et syn også flere statsledere i Kongo har hatt på staten sin), og er selv i verste imperialistiske målestokk beryktet for sine forferdelige straffer mot afrikanske arbeidere som ikke nådde produksjonsmålene. Alle som har sett bilder i sort hvitt av afrikanere uten hender - de er sannsynligvis fra Belgisk Kongo, og har ikke produsert mye nok raskt nok med hendene sine mens de hadde dem.

Som i de fleste afrikanske land gikk det ikke stort bedre da kolonistene forlot kontinentet. Kongo fikk sin frihet i 1960, og ble snart etter overtatt av general Joseph Mobotu, mer kjent som Mobotu Sese Seko, diktator. Han er opphav til en helt ny styreform, i hvert fall navnet på den: Kleptokrati. Det går ut på fullstendig gi blaffen i hvordan det går med landet, og bare ville tilrane seg mest mulig verdier til seg selv. Det var Mobotu Sese Seko. Legg til god Afrikansk tortur, brutalitet og vold, og man har Zaire (som han kalte landet sitt) fra 1965 til 1997. Det var hans periode. Og den nye staten Kongo (eller den demokratiske republikken Kongo) kom ut helt skakkjørt, med en ny militær leder – Laurent Kabila – som hadde tatt landet ved kupp og krig, og slett ikke var anerkjent i alle regioner, og i tillegg ble skutt i 2001. Siden den gang har sønnen hans – Joseph Kabila – forsøkt å styre, uten at alle i landet og rundt landet som har skjønt hvorfor det er han som skal gjøre det.

Jeg har sluttet å kopiere kart fra andre nettsider inn på bloggen min. Men alle kan lett finne frem et kart over Kongo (eller Congo på engelsk) og se at dette er det landet i Afrika som grenser til flest forskjellige land. Kamerun, Republikken Kongo (det skal ikke være lett), Angola, Zambia, Tanzania Rwanda, Burundi, Uganda, Sudan og Den sentral afrikanske republikk. Av disse landene har Kongo vært i direkte militær konflikt – altså krig, ren krig – med Angola, Rwanda, Burundi, Uganda og hatt mer enn litt bryderi med Sudan. Mellom disse landnene er det nesten litt vanskelig å snakke om grenser i den forstand, militære grupper beveger seg frem og tilbake etter forgodtbefinnende. Blir de forfulgt i et land, går de over i et annet. Og ofte deltar de i et eller annet statskupp, eller i ren og skjær og afrikansk grusom terror.

Ingenting av det som skjer eller har skjedd i verken Abkasia eller Sør Ossetia er noe i nærheten av å komme opp mot dette. Verken i antall drepte, skadde eller flyktninger, der er det mer i alle kategorier i Kongo, enn det er innbyggere i Sør Ossetia og Abkasia til sammen. Heller ikke i grusomhet, der det som er skjedd i Kongo overskrider grensene for hva jeg mener det er verdt å vite.

Jeg har enda ikke kommet til selve landet som det er i dag. Dette er bare grensekonfliktene. Landet har elendig infrastruktur, med lite veier og dårlige kommunikasjonslinjer, den ene enden av landet vet ikke hva som foregår i den andre. Og sentralmakten til president Joseph Kabila har liten og ingen kontroll over store deler av landet sitt, strengt tatt har han vel ikke særlig kontroll over områdene han kontrollerer heller. Det er veldig langt frem til en legitim og velfungerende sentralmakt.

Den akutte krisen akkurat nå er at krigen i øst har blusset opp igjen, og skapt et foreløpig uløselig flyktningeproblem. I øst grenser Kongo altså til Rwanda og Burundi, også gamle belgiske kolonier, og med den nå etter hvert nokså velkjente konflikten mellom hutuer og tutsier. Jeg mener at man ikke skal bruke begrep som folkemord og etnisk rensing om så mange andre konflikter enn denne, for her er de på sin plass. Og alle som klandrer seg selv over konflikten som foregikk i vår levetid på 90-tallet, vist i filmen Hotell Rwanda (og jeg tenker spesielt på en anmelder som skrev akkurat dette om filmen, hvordan kunne dette skje), nå skjer det igjen i en ikke så altfor begrenset målestokk.

Det er bare å søke rundt på nettet for å finne mer informasjon om hva som foregår akkurat i dag. Konflikten kommer aldri til å spre seg til noe som kan ramme europeiske interesser, gullet og diamantene derfra vil vi alltid få kjøpt, og det er heller ikke noen konflikt som må løses for å sikre stabiliteten i verden. Men humanitært overgår den alt våre vestilige medier skriker om til sammen.

Jeg skrev i denne posten her om problemene de nå har fått på Island som følge av finanskrisen. Det er ganske spesielt når sagaøya er plaget av demonstrasjoner mot regjeringen, de har en gjeld på omtrent 10 ganger BNP, og kroneverdien faller så islendinger over hele verden plutselig finner seg selv fattige. Islandske studenter i Norge, for eksempel, har fått studielån i Islandske kroner som nå har fått verdien halvvert og vel så det.

Den norske kronen har ikke fått et slikt katastrofefall som den islandske, men også vi merker kjøret. Før sommeren kunne vi få en dollar for en femmer, og en euro for 7 kroner. Nå må vi betale 7 kroner for dollaren og 9 for euroen. Det er en stigning på omtrent 40 % for dollaren, altså hvis du hadde kjøpt deg noen dollar og bare hatt dem, så ville du fått 40 % rente. Det blir rikdommer av sånt.

Men vi nordmenn går jo ikke og kjøper dollar for sparepengene våre, vi har dem i kroner, og de er nå blitt mindre verdt når vi skal bruke dem i utlandet. Og for islendingene er valutaen katastrofalt mindre verdt. Forklaringen for islendingene er enkel. Økonomien deres er helt skakkjørt, og det er selvfølgelig ingen som vil ha islandske kroner om de må unngå det. Det er jo en inflasjon der oppe på Afrika-standard, sentralbanken må krisetrykke penger, det bli flere av dem samtidig som færre vil ha dem, det er katastrofe, og islendingene merker den.

Men her har vi en urettferdighet med USA som ikke har kommet så mye frem. Rart, egentlig, for folk pleier jo ikke å holde igjen når det gjelder å kritisere USA. Det er USA som er første årsak til krisen, det var der den startet. Det var når banker gikk over ende der, det fikk ringvirkninger til resten av verden, og de tre storbankene på Island også gikk under. Og USA har forsøkt å løse krisen som de alltid har gjort, de trykker flere penger.

Om Island har trykket mye penger, har USA gjort det til den aller største gullmedaljen. Renten er satt betraktelig ned, det betyr penger ut, statsgjelden er suverent størst i verden, og siden den gang, har staten lovet ut hundrevis av nye milliarder dollar, med bud om at mer vil komme om nødvendig. Et sted må pengene tas fra, og det er trykkeriet.

All fornuft skulle da tilsi at dollaren blir mindre verdt, det blir jo rent for mye av den. I stedet skjer det motsatte. Dollaren er sterkere enn på flere år.

Årsaken er at den amerikanske økonomien er så stor og dollaren så dominerende i verdensøkonomien, at den blir sett på som en sikker valuta når alt sammen raser. Det vil alltid være bruk for dollar, mens islandske kroner, dem er det bare bruk for på Island. Dermed tjener amerikanerne her på sin egen krise. De som har dollar – og hvem skulle vel ikke ha det, foruten amerikanerne? – ser plutselig pengene sine bli mer verd, samtidig som det kommer flere av dem.

Hvis de oljeeksporterende landene nekter å omsette oljen i dollar, om kinserne vil ha valutareservene sine i en annen valuta, om voksende, økonomiske stormakter plutselig nekter å innvilge USA denne fordelen, da vil den amerikanske økonomien få virkelig alvorlige problemer. Og da vil heller ikke den tradisjonelle amerikanske løsningen nytte. Da vil trykking av penger bare føre til inflasjon, og penger med mindre verdi.

Islendingene vil gjerne inn i EU og få seg EURO, nå. Selvfølgelig vil de det.

I går viste min søster Tonje meg filmen om Daniel Tammet på Youtube. Han er et britisk geni med eksepsjonell hjernekapasitet. Det går både på tall, der han både kan huske enorme rekker av siffer og gjøre avanserte utregninger nøyaktig og raskt, og på språk, der han kunne lære et nytt språk nok til å kunne kommunisere med det på bare en uke. Han har en hjerne normalt forbeholdt autister og andre med hjerneskadde, slike som ikke kan gjøre ordentlig greie for hvordan hjernen deres fungerer og hvordan de tenker. Daniel Tammet kan beskrive både husketeknikkene sine og utregningsmetodene, selv om det egentlig ikke er noen metode. Han ser det bare.

Synestesi er å assosiere abstrakte begreper med farger, lukt, følelse, lyd og form. Folk innen psykologien kan forklare det bedre enn jeg. Det er en assosiasjon som kommer automatisk, og den er ikke tillært. Man kan ha det i sterk og svak grad, og den vanligste formen er å ha det med farger. Det virker slik at tall og bokstaver blir tilknyttet en farge, slik at det blir umulig å få tallet i hodet uten å få fargen samtidig. De hører sammen. Daniel Tammet har en svært, svært sterk form for synestesi. For ham har alle tallene fra 1 til 10 000 sin helt distinkte figur, tanke og følelse. Alt sammen.

Første gangen jeg hørte ordet synestesi var da jeg gikk tur med Renate, som jeg hadde mye å gjøre med da vi var studenter, og hun endte opp som fysiker med hjerneforskning som spesiale. Det kom av at hun greier å betjene og forstå de veldige maskinene som brukes til MR, ja, dette forstår jo ikke jeg. Jeg kan ikke skrive mye om dette, uten å skrive noe galt.

Så gikk vi da en hyggelig tur, og jeg fortalte hvordan jeg husker karakterene til elevene og timeplanen min, og særlig det siste er veldig lett, for alle dagene er jo i farger, og det er helt umulig å komme i tvil her. Klokkeslettene har jo også farger. Og måneder, og år, og tall også, forresten, og bokstaver måtte jeg også innrømme etter hvert. Jeg ser dette her i farger og har aldri noensinne kommet på at det kan være noe uvanlig.

Med Renate måtte jeg svare på en rekke med spørsmål om hvordan disse fargene virket. Og jeg hadde vel egentlig ingen bedre svar enn at det hadde farger alt sammen, og at det var veldig lett å huske. Når jeg skulle forklare hvordan fargene var, merket jeg at jeg kom helt ut, for fargene jeg forklarte var aldri helt den jeg forklarte. Og mange av tallene og bokstavene hadde samme farge når jeg forklarte, men de er helt forskjellige i hodet mitt. Jeg vil aldri forveksle en hvit, grå, grønnskjær/blå 3, med en hvit, blank men ikke for blank 9, og en hvit, matt 10, og en 6, som også er nokså hvit. Jeg får ikke til å forklare disse fargene. Men de er der helt automatisk, og det virker bare for dumt å forsøke å knytte tallene til en annen farge enn den de har.

Sterkest ser jeg farger på dager og måneder. Mandag er grønn, tirsdag lys rød, onsdag grå, torsdag mørkere grå, fredag gul hvit dempet, lørdag rød, og søndag hvit og blank. Januar er oransje gul, februar rød, mars lysere enn januar, april blå (grå), mai hvit med noe brunt eller rødt, juni er litt som mai, men ikke så blank, og juli har også disse fargene, men er varmere, august er grå og matt, september er grønn, lys og matt, oktober er blå, men lysere enn april, november er grønn mørkere enn september, og desember er litt midt i mellom september og november. Så om noe skal skje i oktober eller november, er det akkurat som om det skal skje i blått eller grønt. Det er like umulig å ta feil her, som å ta feil av fargene.

Det var jo artig at disse tingene hadde et navn, og at det er til fordel for meg. Det gjør det jo enklere å huske. Men jeg har det ikke så veldig sterkt, så briljant vil det ikke bli for meg. Og hvis jeg skal huske datoer for begivenheter og bursdager, så husker jeg alltid datoen veldig lett, og årstallet om det er det om å gjøre, men jeg blander alltid sammen hvilken begivenhet som hørte til hvor. Og Daniel Tammet greide å gjøre utregninger ved liksom å kombinere formene han hadde i hodet, til en ny form som var rett svar. Da jeg forsøkte noe lignende, om det kanskje gikk an å sette sammen noen farger og regne ut noe, så kom jeg ingen vei.

Og når jeg skal bruke husketeknikker med assosiasjoner for å huske gloser og andre ting jeg skulle ha behov for å lære, så strever jeg akkurat like mye som alle andre for å få dem til, og for å huske dem.

Min bestemor er født i 1919 – kanskje, om jeg ikke husker helt feil, – og har bodd hele sitt liv på Ims og på Kåsen. Ims ligger innover fra Sandnes, øst for Gandsfjorden forbi Vatne, og i en fin vik mellom Høle og Bergsagel. Godt isolert. Her vokste hun opp på gård. Kåsen ligger like før Bryne, det er et mindre sted enn Klepp, og jeg husker at når vi fra Ganddal spilte mot Kåsen i fotball hadde vi et resultat i vente på minst 7 – 0. Bestemor har aldri godt på noen skole eller studier eller studert fremmedspråk eller gjort noe som helst som har forstyrret språksansen hennes. Hun snakker slik hun har snakket med dem rundt seg i alle år, og rundt seg har hun stort sett hatt familie og venner fra Jæren.

En gang sa hun til min tante Nina fra Østlandet: “Du e’ så snåle i den kjolen, Nina”. Denne setningen er et praktfullt eksempel på hva språk er, og hvordan det blir lært naturlig i en gruppe med samme språkbrukere, eller hvordan det blir overført mellom generasjonene. Du er så snål i kjolen. Og så kan vi forestille oss tante Nina, som bare er 7 år eldre enn jeg, stå der i kjolen sin og høre at hun ser snål ut. På Østlandet der hun for det meste er vokst opp og foreldrene hennes er fra, betyr snål rar, og det gjør det sikkert for de fleste som finner frem til denne bloggen. Men hvordan har ungene gjennom historien lært seg at snål skal være rar, og hvordan kan bestemor som er kjent for å være så overstrømmende positiv og full i skryt, si at tante Nina ser rar ut? Det er jo til og med på andre siden av slekten, og de ser hverandre ikke så ofte.

På Ims og på Kåsen og for Bestemor har snål alltid betydd fin. Så er det bare å tenke seg, hvordan noen en gang har sagt til noen at du er så snål, sånn du går, og ment at hun er fin, mens hun som går egentlig har følt seg litt rar. Det er jo veldig sjelden ungene spør hva ordene betyr, de oppfatter dem bare. Misforståelsen kommer bare når det blir full krasj, sånn som det ble med bestemor og Nina, “jeg er da ikke snål, jeg er fin”, og bestemor sa “ja, akkurat!”.

Hvor mange er nå som egentlig skiller mellom fin og pen? Fin skal jo egentlig være at du er fin i motsetning til grov, at du har fått med deg de fine detaljene, “du pusser fint”, har hårfin margin, mens pen er en mer forsiktig form for vakker. Ja, er det egentlig noen forskjell mellom pen og vakker og skjønn? I morsmålet vårt går det på hvordan vi selv har brukt ordene og hørt dem og oppfattet dem, mens man på fremmedspråk egentlig ikke har sjans til å få med seg alt det gjelder om. I hvert fall ikke hvis man lærer språket med kun glosepugg, “cute” betyr søt, og det samme gjør “sweet”. Men det er to forskjellige ting.

I språk som ikke har skriftspråk til å konservere betydningene skjer utviklingen bare i løpet av et par generasjoner. Språk uten skriftspråk får utvikle seg helt naturlig, og har ingen til å studere det og passe på det og fortelle de andre hva som er rett og galt. I naturlig språk er det rett det som blir forstått som det er ment, mens det er galt når det ikke blir forstått. Dette er også den eneste måten unger kan lære språk på. De fortsetter å si “jeg gidde han blomsten” så lenge de blir forstått med det, og det nytter ikke å rette til “gav” og i alle fall ikke til “ham”, hvis du forstår hva ungen mener. Men hvis du stusser og ikke skjønner, og ungen merker at han ved å si det på denne måten, må si det en gang til, så slutter han med det, og sier det som det skal.

På universitetet for norsk som andrespråk hørte jeg professoren komme med et stjerneeksempel jeg likte veldig godt, nettopp fordi det var så intetsigende og hverdagslig. – Jeg sedde en film i går. – Hæ? – Jeg sedde en film, sedde på TV. – Det heter ikke sedde, det heter så. Da lærer ikke ungen, det er ikke sånn det foregår. Men – jeg sedde en film i går. – Hæ? – Jeg sedde en film, sedde på Tv.  – Åja, var den fin?

Men med denne lærdommen i hodet er det et annet dialektord jeg synes er fascinerende, og som jeg ikke skjønner (hva er forskjellen mellom “skjønner” og “forstår”?) hvordan har gått til. Det er når trønderne ikke vil gå ut, fordi de er klar. Eller de sier de er klar, når skituren er slutt. Hvordan har ordet fått denne betydningen? Jeg tenkte kanskje en omvei kunne være “jeg er klar i hodet”, men den forklaringen virker litt søkt. Og språket har ikke utviklet seg for at vi skal få det til å gå opp. Min trøndertante (som egentlig er mer østlending og vestlending, men som har lagt om dialekten helt etter hun flyttet til Trøndelag), hun sier at “klar” som sliten uttales med tjukk l, mens klar som i “klar ferdig gå” og en “klar” dag med skyfri himmel, har vanlig l. Det kan være to forskjellige ord. Pussig er det i alle fall.

Og lærdommen er at språk – og i alle fall morsmålet – ikke skal læres, men forstås. Og enda så godt man forsøker å forklare et begrep, klarer man det sjelden så godt som det man oppfatter intuitivt. Så i bunn og grunn er jeg en ordentlig pragmatiker i praktisk språkbruk. Men jeg er også en pedant, som dårlig tolererer feil språkbruk, og blir gærn i hodet når bergenserne har “lagt en stund på sofaen”, eller aviser eller andre skriver feil. Det går på det å bli forstått. Ved korrekt språkbruk blir man ikke misforstått. Og skriftlig har man ikke hjelpen i blikkontakt, gestikulering, stemmebruk og ansiktsuttrykk. Der er det helt umulig å vite hva utsieren mener med “snål kjole” hvis man ikke vet det på forhånd. Når bestemor sier det, hører man det på alt at kjolen “va gysla fine!”

Det er nå bare ca 24 timer igjen før BI-studentene på PR-linjen sitter med den føste midtermeksamen. Faget er PR og etikk og foreleseren heter Johannes Brinkmann.

Etter et halvt semester på mumlende gebrokken norsk, er det nærliggende å spørre seg selv hva man egentlig har lært. Presset kom som jula på kjærringa da elevene innså at læringsverdien hadde vært særdeles mangelfull. Plutselig var eksamen der og man ble revet ut av den søvndyssende 5. forelesningen av en plutselig formanende Brinkmann ved tavlen.

Det toppet seg imidlertig i klassens kvarter da studentene fikk blåst ut litt damp i evalueringen av omtalte foreleser. Meldingene var entydig negative. Diffus, lite konkret, mangelfull folkeskikk og uforberedt var kommentarene som haglet over klassekontakten.

Blogging i nyhetsjournalistikk er kult.

Skriv et kort blogginnlegg om:Nyheter innen journalistikk, medier, pr, reklame, blogging, bi eller liknende

Bruk for eksempel:

- Kampanje.com

- na24.no/propaganda

- nrkbeta.no

- eller andre nyhetsmedier

Eller søk på sesam.no/nyheter for inspirasjon

Jeg kom på ideen til denne posten, da jeg satt og drakk kopp etter kopp med kaffe på hotell Rus i Ukraina. Hva om jeg gikk gjennom land for land i Europa, hvordan kaffen er der, og hvordan dette gjenspeiler kulturen? Mens jeg satt og tenkte på det, og drakk stadig flere kopper gusjen, østeuropeisk kaffe, ble jeg mer og mer inspirert, og tenkte ut alt hvordan posten skulle være. Første utkast skrev jeg på flyplassen i Kiev, der jeg altfor tidlig ankom for å vente på flyet hjem, ferdig skrev jeg det sittende i en russisk togseng, øvre køye, nordøst for Kina, på vei mot Vladivostok. Det er riktignok Asia, men posten skal handle om Europa, og hvordan det ser ut – sett gjennom en god (og mindre god) kopp kaffe.

Norge og Skandinavia
Vi begynner i Norge, landet som ved siden av Finland drikker mest kaffe i verden. Vi drikker seks kopper daglig, og vi drikker traktekaffe. Både på arbeidsplassen og hjemme. Posen kjøper vi i butikken, og det er standardposer, industrikaffe. Vi kjøper akkurat de samme posene når vi skal ha kokekaffe, bare at da er bønnene litt grovere malt. Og kokekaffe har vi nå til dags bare på tur, selv om vi da foretrekker å ha kaffen med på termos. Vi er ikke så nøye på smaken, her i dette landet. Det skal være enkelt og greit. Sammenblandingen av bønner i posene, er gjort slik at kaffen skal smake mest mulig nøytralt, det er vel enklere å kjenne forskjell på smak i ulike traktere, enn på de forskjellige merkene. Dette er Norge, og her i landet har vi kald melk i kaffen, eller helst en fløteskvett. Det hadde aldri slått oss at det er rart å avkjøle drikke som skal være varm, hvis ingen i utlandet hadde fortalt oss det. Og her er vi ved et godt poeng, som kjennetegner Norge av i dag, hvor vi egentlig prøver å fjerne oss litt fra røttene våre, og være mer opplyste og kontinentale. Derfor har vi sluttet litt å drikke traktekaffe på byen. I stedet drikker vi alle mulige andre kaffetyper, helst caffe latte, espresso og cappuccino og andre med fine navn. Men selv om det nå også finnes espressomaskiner i norske hjem, er det traktekaffe vi lager når vi kommer på kaffebesøk, og i Norge kommer vi heller på kaffebesøk, enn på middagsbesøk. Så vi er altså et folk med staute kaffetraktere, vi drikker den på termos og med kald melk, dette er Norge som vi er. På kaffebarer og kafeer kler vi oss liksom ut, der drikker vi finere kaffe og er kontinentale og følger med i tiden, som en moderne nordmann skal gjøre. Men hjemme hos oss selv – er det trakteren igjen.

Lignende er det i de andre skandinaviske landene, vil jeg tro, bortsatt fra at danskene oftere drikker øl, og hva svenskene gjør, vet jeg ikke så godt. Jeg vil sette også Tyskland inn under her, selv om familien jeg bodde hos der på utvieksling på 80-tallet, ikke hadde kaffetrakter, så vidt jeg husker. Det er ingen selvfølge, der borte. Bestiller man kaffe på hotell eller lignende, får man gjerne en tykk slags sak, som varsler om at Tyskland også grenser til Øst-Europa.

England og de britiske øyer
Jeg har vært i England, som er kjent for å være helt håpløse matveien, og hvor man heller drikker te, enn kaffe. Kaffen jeg fikk der var pulverkaffe, og til alle pulverkaffedrikkere der ute, vil jeg si at bønnene de bruker til denne kaffetypen, er så dårlige at de egentlig skulle vært kastet. Jeg ser alltid for meg hvordan det er når vi rensker jordbær, noen er fine og kan spises til dessert, noen er litt styggere, men kan greit brukes i syltetøy. Og noen er halvråtne, hårete og gule, slik at vi må kaste dem i søpla og grøsse litt. Dette er pulverkaffe. Og i England, i London, serverte hotellet meg pulverkaffe på vann som var kokt flere ganger. Det er så dårlig som det blir. England tar bunnpremien. England får konsentrere seg om sport og musikk, kaffe og mat kan de bare ikke.

Frankrike og Spania
Så har vi de latinske landene rundt Middelhavet, land med kultur, og som er selvbevisst på sin kultur. I Frankrike drikker de caffe o le, kaffe med melk som selvsagt er varm, og andre typer kaffe blir ikke drukket. Det blir kanskje servert, men bare til turister, og alltid med forakt. Den franske kaffen skal være fransk, og de trenger ikke drikke italiensk kaffe for å vise at de følger med i tiden, slik vi må i Norge. På samme måte er det i Spania, der heter det Caffe con lecce, men de er mer lettvinte og ikke så fine på det som franskmennene, så om du vil drikke noe annet, er det like bra. Sånn er spanjolene.

I ingen av disse landene finner du noe annet enn finmalt Espressokaffe i butikkene, kanskje bortsett fra pulverkaffe – for turister.

Italia
Bella Italia er numero uno uansett hvordan man snur og vender på det. De har de vakreste kirkene, den beste kunsten, nydelig natur, god mat, god vin, la dolce vita, og selvsagt den aller beste kaffen i verden. Og det er Espresso eller Cappuccino, og de drikker det til faste tider på døgnet. Cappuccino er til morgenen eller til lunsj, etter middagen er det Espresso, og Espresso kan man også drikke til frokost. De har sukker i kaffen, fordi det er godt, og slipper å lure på om det er rett eller galt, og lurer i hvert fall ikke på om det skal være hvitt eller brunt sukker, eller alt mulig annet slags fancy vi finner på i Norge. Og du kan gå inn på en hvilken som helst sjappe i hele Italia, spør du etter kaffe, får du Espresso, og det av aller ypperste kvalitet. Selv den som ikke bryr seg særlig om kaffe, merker det, espressoen er noe eget i Italia. Og det er rart med det, for maskinene vi bruker ellers i verden, er jo italienske, og det samme er espressokaffen vi importerer derfra. Så hvorfor er den bedre i Italia? Det er bare å spørre en italiener, og høre om alle forholdsreglene de som tilbereder kaffen tar, for at bønnene skal være ferske, at det ikke skal være rester av gammel kaffe i pressen, at trykket skal være akkurat riktig, at temperaturen skal være riktig, at alt skal være riktig, og de gjør alt dette som en selvfølge. Og trenger ikke levere oss papirlapper som forteller oss det.

Øst-Europa
Straks man kommer fra Tyskland til Polen, merker man det på veiene. Plutselig blir de humpete. Plutselig mangler det gatelys. Plutselig er ikke alt helt på stell. Og slik er det ikke med kaffen heller. Jeg har kun drukket det på hotell, og der pleier kaffen å være noen tykke greier, som kommer fra en maskin, og som man ikke helt klarer å bestemme om er fryktelig sterk, eller bare er dårlig. Som oftest er den dårlig. Og den blir dårligere jo lenger øst man kommer, som også alt annet egentlig blir det. I Ukraina er det gått så langt at de har reklame for pulverkaffe på TV. Det finnes ikke kaffetrakter i noe hjem, og heller ikke annet utstyr til å lage kaffe, foruten en vannkoker. Dette er ikke land for kaffedrikkere, og skal man drikke det, blir det noe elendig skvip, som også livene kan være det, her i Europas fattige hjørne.

Hellas (og Tyrkia og landene mellom Svartehavet og det Kaspiske hav)
Jeg har hoppet over et interessant land, jeg har oppet over mange land, men de landene rundt Tyskland er som Tyskland, og de Øst-Europeiske landene er som Øst-Europa, men Hellas er noe helt spesielt. Der drikker de en type kaffe man rett og slett ikke får tak i i Norge, selv ikke på den hippeste, mest multinasjonale kaffebar, og ikke på innvandrerforretning, jeg har i hvert fall ikke sett det, og for å erte grekerne litt, vil jeg kalle det tyrkisk kaffe. Dette er kaffe malt så tynt, at den bare blir liggende i vannet. Vi har en sammenligning, passende egentilg, med den norske kokekaffen der gruten blir liggende igjen på bunn. Det gjør den her også, men tynn som støv. Kaffen lages i såkalte Ibruk, som er en bitteliten slags gryte, med et slags håndtak, så har man oppi kaffe og vann, koker opp, og når det er kokt, er det ferdig. Denne kaffen er helt super, sterk og fin, og den eneste jeg må ha sukker oppi. Dessverre klarer jeg ikke å knytte denne kaffen opp mot gresk kultur, den sier meg ingenting om grekerne, men den sier meg litt om tyrkerne, og enda mer om tyrkiske folkeslag i de tidlige Sovjet-republikkene rundt Kaukasus. Her finner vi land som Armenia, Aserbadsjan og Georgia, land som lager førsteklasses mat, som har en sterk og selvstendig kultur, og selvfølgelig derfor har sin egen kaffe. Og den er skikkelig.

Det er for øvrig interessant å tenke på, som den liten digresjon på slutten av en lang post, at Georgia, Armenia og disse landene her, ligger omtrent på samme breddegrad som Italia. Og på samme breddegrad finner vi så godt som alle land berømt for sitt kjøkken her i verden. Sjekk selv. Det skal godt gjøres at ikke din favofrittmat også ligger her omkring. Eller er du kanskje en av dem som setter mest pris på tysk og svensk mat, eller canadisk? Eller hva?

For lenge siden skrev jeg et innlegg om Disney på denne bloggen der jeg tok opp noen litt mindre kjente sider ved selskapet. Men i dag, 11 måneder seinere snublet jeg over en artikkel på Dagbladet som handlet om hvordan ansatte i Disneyland i LA har gått til demonstrasjon mot at de ansatte har 1. mistet sin sykeforsikring og 2. tjener 60 kr i timen.  Det første er meget viktig i USA hvor de ikke har en offentlig helsetjeneste, og er dermed avhengig av en sykeforsikring for å unngå å bli gjeldsslave etter en overraskende sykdom eller skade. Og med 60 kr i timen har en liten mulighet til å finansiere en egen sykeforsikring, i tillegg til å dekke de økte utgiftene ved prisstigningen i drivstoff og matvarer. alt i alt er det ganske problematisk.

Jeg vil trekke fram et sitat fra Disneys talskvinne om demonstrasjonen som ble avholdt av fagforeningen for de ansatte – Vi er skuffet over at fagforeningen bruker enda mer tid på aksjonere. Slike aksjoner er lite produktive og svært lite gunstige for virksomheten på området her.

Vel, at det er lite gunstig for virksomheten tror var litt av hensikten for å sette press på arbeidsgiverne. Men å si at det er lite produktivt kan jeg ikke si meg enige i. Fagforeningen har greid å sette internasjonalt fokus på saken, noe jeg vil kalle produktivt. Jeg ønsker de Disney-ansatte lykke til videre i kampen

 

Stasjonen i Irkutsk, med elven Angara. Utsikt fra broen.

Irkutsk er en by mange har hørt om og mange besøker på sin transsibirske jernbanereise. Men den er kanskje ikke helt verdt sin berømmelse, andre byer i Sibir har egentlig like mye å by på både av historie og severdigheter og uteliv, og selv om den er nærmeste storby til Bajkalsjøen, er den 7 mil unna. Det er cirka Bergen – Voss. Den er også bare en middels storby, med drøye en halv million innbyggere, altså litt større enn Oslo.

Sibir er et enormt område. Så enhver by som ble anlagt her i koloniseringen – eller erobringen, alt hva man vil – ble et hovedsete for store administrative områder, og naturligvis et handelsenter og strategisk strategisk. Irkutsk ble liggende lengst øst av disse, og fikk derfor kanskje noe større betydning enn de andre gamle byene i Sibir, siden det ble utgangspunktet for ekspedisjoner helt øst i det nåværende riket, og over Berringstredet til Alaska, og faktisk helt ned til dagens San Fransisco. Det var i sin tid russisk, og tilhørte Irkutsk-provinsen, med Irkutsk som hovedstad. Men selv om provinsen var gigantisk, større enn hele Europa, skal man ikke overdrive betydningen av den. Det bodde ikke mange folk der, og den økonomiske aktiviteten begrenset seg til handel med pels og andre jaktprodukter.

Innbyggerne i Irkutsk var fra grunnleggelsen midt på 1600-tallet for det meste militære kosakker og handelsfolk. Utover 1700-tallet kom det til en del oppdagere og eventyrere, fristet til å prøve lykken på spennende reiser inn i det ukjente. Det var også vitenskapsfolk, som skulle kartlegge området, studere dyrelivet og gjøre andre typer studier, spesielt rundt Bajkal-området. Etter hvert kom det også til noen ufrivillige gjester, sendt dit i eksil fordi de var falt i unåde hos tsaren. De mest kjente er desembristene i 1825, som kom i et slikt antall at de og deres etterkommere har fått prege byen slik den ser ut i dag. Mange av de vakre trehusene der, er bygget av dem. Til sist kom en rekke gullgravere på 1880-tallet, som brukte byen som base for å utvinne gullet i Lena-bassenget.

Det var altså litt av en gjeng som befant seg der, da kommunist-bolsjevikene gjorde statskupp i 1917, og overtok riket. Gullgravere, handelsfolk, adelsfolk i unåde, eventyrere, kriminelle og halvkriminelle, intellektuelle og kulturelle, kort sagt, alt annet enn arbeidere og bønder, som kommunistene var for. Her var alt de var i mot, samlet i en livlig storby. Det er ikke for ingenting at Irkutsk ble en av de viktigste bastionene for de hvite. Det var her, den siste store lederen, Koltsjak, ble drept i 1920. På stedet der han ble drept står det i dag en statue.

Statuen av Koltsjak, ved Znamenskij klosteret litt utenfor sentrum. Det var her han ble drept.

Og med det er vi over i Irkutsk som den ser ut og er i dag. Det er en by som blir godt besøkt av turister. De aller fleste vestlige turister som reiser med den transsibriske jernbanen, gjør en stopp her for å se Bajkal, før de reiser videre nedover Mongolia og Kina. Dette er kanskje årsaken til at Irkutsk har stive hotellpriser, og likevel fortsatt får fylt opp de gamle, kommunistiske turisthotellene som Angara og Rus.  De glade russere jeg senere traff på toget mot Vladivostok, kunne fortelle meg at Irkutsk etter de to hovedstedene Moskva og St. Petersburg var Russlands dyreste by, når det gjaldt eiendom og leiligheter. De var ikke imponert over prisen jeg hadde betalt for min splitter nye norske leilighet i Bergen sentrum i 2003, det var prisen det ligger på i Irkutsk også. Og her er lønningene ned mot en tiendedel av våre.

Irkutsks økonomiske status overrasket meg, for frem til denne byen, hadde bybildet i alle byer jeg hadde vært i, vært preget av heisekraner og oppusning og stengte områder for arbeid og aktivitet. I Irkutsk så jeg omtrent ingenting sånt, selv om det absolutt trengtes. Her fikk jeg mer enn i de andre byene, følelsee av at Russland fortsatt på mange måter er et fattig land. 

Irkutsk skal være en av Russlands dyreste byer, men vedlikeholdet etterlater likevel noe tilbake å ønske. Dette er en viktig sidegate, midt i sentrum.

Jeg brukte en dag på å springe over severdighetene i Irkutsk, resten av tiden der ble brukt til å ordne med turen til Bajkal og med forskjellige praktiske ting, som overnatting og billetter videre til Vladivostok. Billetter videre til Vladivostok er det bare å kjøpe på stasjonen, det går alltid et tog, og er man fleksbiel med en dag, får man tog når man vil selv midt i høysesongen slik jeg gjorde. Til overnatting vil jeg i Irkutsk anbefale leiligheter, i denne byen får man mye mer igjen for pengene på denne måten. Jeg fikk leilighet på dagen ved det første “turistbyrået” jeg kontaktet, midt i sentrum, og til cirka 200 kroner natten. Jeg setter turistbyrå i hermetegn, fordi det er samme telefonnummer som Baikaler hostell og denne Jack, som Lonely Planet skryter sånn av. Til Bajkal er det absolutt enklest til Listvjanka, med fullt av daglige busser det bare er å kjøpe billett i, i luken på busstasjonen, og hydrofoil nede på båthavnen, som er litt vanskelig å finne utenfor byen. Det er buss 16, som man kan ta fra flere stopp i Leningaten, og følge noen kilometer utenfor byen. Jeg gikk av straks jeg så damperen elven og damperen Angara, men jeg skulle fulgt bussen i det den kjører full sirkel rundt SibExpo-området, og kommer tilbake like ved båtstasjonen. I hydrofoilen kjøper man billetter ombord. Man kan også enkelt reise til Sliudjanka (og Bajkal) med lokaltog fra stasjonen, og riktige tøffinger kan bare reise direkte til Sliudjanka med den transsibirske jernbanen, uten å gjøre noen stopp i dyre Irkutsk. Men da må dere vite hvordan dere finner frem til det eneste (og billige) hotellet der. 

Damperen Angara. Og jamen er ikke jeg selv kommet med også, der i forgrunnen.

Sentrum i Irkutsk er Kriovplassen, en kommunistisk broilerplass, med en stakkars fontene i midten og med blomster og fint, men med tragiske betongklosser på alle kanter. Og her er tragisk riktig ord å bruke. på plassen der adminstrasjonbygningen for regionen i dag står, stod en gang bebudelseskatedralen for jomfru Maria. På plassen der Hotell Angara i dag står, vet jeg ikke hva som en gang stod, men jeg tror ikke jeg får gode odds på å tippe det stod noe finere der. Plassen, som nesten er stor som en park, er også omringet av en mangefelts bilvei, der feltene ikke er merket, og man skal ha mot for å gå over, selv på grønt lys. Bak administrasjonsbygningen er det noen slitne kirker, og et minnesmerke for fedrelandskrigen. Fra minnesmerket kommer man imidlertid til en fin liten bro, og derfra har man behagelig utsikt oppover og nedover elven Angora, og i området rundt. Der er det fredelig og fint.

Den grimme administrasjonsbygningen i Irkutsk. Det lille kapellet i forgrunnen, og spiret til frelserkirken bak, gir antydninger til hvordan det en gang har vært her.

 Fra denne broen ser man også bort til Znamenskij klosteret en liten kilometer unna, og langs en sølete veikant kan man enkelt gå dit for å se på kirken der, og relikviene til St Inokent. Der finnes også graven til Grigorij Sjelakov, han som fikk Alaska russisk. Min motivasjon for å gå dit, var imidlertid statuen av Aleksander Koltsjak, kontroversielt reist i 2004. Det er også historisk grunn, det var her han ble drept, og det er et historisk vel så viktig mord som det mer berømte på tsarfamilien to år tidligere. Nikolaj II hadde lenge vært uten makt, da han ble drept. Drapet på Koltsjak avsluttet krigen, og avgjorde seieren for de røde. Jeg vet ikke hva det skal bety, at det foran statuen ligger friske blomster.

Zdamenskij klosteret i Irkutsk, sett fra broen ved krigsminnesmerket, bak administrasjonsbygningen.

Enhver fornuft tilsier å ta buss tilbake til sentrumsområdene, men jeg liker å gå, og jeg hadde retningen til Kazanskij kirken, og jeg hadde også fått et glimt av den fargerike kirken i det fjerne, jeg travet optimistisk avgårde, strakeste vei. Det tok sin tid, og noe å skrive hjem om (eller til Cyberspace om) var det ikke på veien, men jeg liker jo godt å gå de stedene det ikke er meningen turistene skal gå, for å få et inntrykk av byene. Og i Irkutsk er inntrykket, at dette er ikke noen rik by. Kazanskij-kirken kan om ikke annet stille spørsmål ved hvorfor vi synes noe er fint, mens annet ikke er det, denne kirken er jo riktig pittoresk (bortsett fra plasseringen, som er håpløs, og gjør det umulig å ta gode bilder), men den var ikke i nærheten av å gi meg noen høytidelig stemning. Hvorfor ikke, egentlig? Jeg har et svar, men det setter jeg ikke ut her.

Kazanskij-kirken i Irkutsk

 Fra Kazanskij-kirken tok jeg sikte på strake veien tilbake til sentrum, men gikk 90 grader feil vei, og endte opp i et trøstesløst boligområde. Her var nedslitte mursteinsblokker og småråtne trehus, like ved en enorm og utilslørt fabrikk. Her plasserte altså Sovjetstaten sine borgere like ved siden av fabrikkene der de hele sitt liv skulle jobbe. Det er et liv jeg ikke ville levd. Og det var et boligområde jeg gjerne ville komme bortfra. Ved å forsøke noen tvilsomme snarveier, fikk jeg bare sett mer av det. Begredelig.

Nr 94 langs trikkeskinnene (Ul Engelska, tror jeg) ned mot busstasjonen fra kazanskij-kirken. Klesvasken viser det bor folk her.

Nedover mot busstasjonen, over Usjakovka-elven, er det noen fine eksempler på forfalne, Sibirske trehus, som en gang var fine, og rundt stasjonen er det flere kirker midt i trafikken. Fra busstasjonen ned mot sentrum og Lenin-gaten, er hektisk liv og marked, og grunn til å passe litt ekstra på verdisakene sine. Der er også “Krestovozdizjenskaja tserkov”, eller kirken for “reisingen av korset”, eller kanskje bare “korskirken”, jeg er ikke så flink med disse oversettelsene og kirkenavn. På engelsk heter det “Raising of the cross church”. Den ligger fint oppe på en høyde, men er litt dekket av trær, og var stengt da jeg kom dit.

Kirke og trær i Irkutsk

Siste post på programmet mitt, som jeg tror skulle ha fått med seg det meste, var parken nede ved elven og ungdomsøyen, den ligger bak stadion fra Leningaten. Der var det riktig fint i den begynnende solnedgangen, og det er en annen smått kontroversiell statue der, av tsar Aleksander III, reist på ny etter at kommunistene selvfølgelig rev den ned.  Aleksander III var tsaren som overtok da faren, Aleksander II ble drept av en bombe på stedet der blodskirken i St. Petersburg i dag står. Bomben var plassert der av en politisk aktivist, som ikke har gått inn i historiebøkene blant de smarteste, siden Aleksander III var en langt verre tsar enn faren, og brukte nettopp drapet som legitimitet for å tilbakekalle reformer og innføre et strengere regime. Fra denne lille parken er det naturlig å gå oppver langs Karl Marx-gaten igjen, den gamle hovedgaten der de rike kjøpmennene brukte pengene sine til å bygge sine praktbygg i europeisk stil å bo i.

Statuen av tsar Aleksander III i Irkutsk

God tur til Irkutsk, hvis dere velger å dra dit.