Og vi er bare så klar for juleshow i morgen!

Haraldshallen kl. 13.00

Be there!

Zara Emilie i cheer uniformen til Inger Lise (Må huske levere den tilbake snart), og meg med sløyfa i håret!

Hei:-)

Håper alle har det bra. Mitt eneste problem i dag er: å få tid til å blogge. Selv om jobben min er på pc’en er det ikke lett å få tid til å skrive. Når man er ferdig på jobb er man trøtt på pc, man ønsker rett og slett å gjøre andre ting. Dette skal det bli en bedring på.

Over til noe helt annet, nemlig været. Hvor ble det av “monster regnet” som de kalte det? Ja, det regner, men ikke mer enn ellers når det regner i Bergen. Jeg ble nesten litt skuffet, hadde ventet meg litt mer action.

Senere i dag skal vi ha pizza og kos i vårt hjem. Tenne masse lys og fyre i peisen. Ikke værst liv det heller.

Ha en god helg alle sammen

I dag ville Agnes den dejlige kvinde være fyldt 77 år. Men hun er desværre ikke længere iblandt os. Hun er i vore hjerter og vil altid være der.

Vi savner dig rigtig meget

Jeg er søren meg så redd! Livredd er rette ordet! Jeg vet ikke hvor jeg har deg, jeg kjenner ikke den du viser deg som nå. Da jeg gikk hjem idag gikk jeg klar med mobilen i hånda, først tastet jeg 02800 klart til å ringe politiet. Da jeg nærmet meg huset byttet jeg til 112 i håp om at de tok tlf. fortere enn hvis jeg ringte 02800. Da jeg låste opp døra smalt jeg døra igjen, og låste den godt igjen. Så grep panikken meg – hva hvis du alt var inne? Jeg låste opp døra til leiligheten, smalt igjen døra og låste. Bilder fra filmer dukket opp. Bilder der du alt var inne i leiligheten. Jeg sjekket først kjøkken, ingen der. Videre gikk jeg inn til rommet med dusjen, hjerte slo raskere og raskere. Sto du der inne? Ingen deg var der. Hva med soverommer? Skapet? Nei, ikke der heller. Stua? Perfekte sted å stå, rett bak den døra. Klar til å slå til meg når jeg kikket inn. Ingen der. Jeg pusser tenna, tar medisiner. Går inn på soverommet igjen. Hjelp!!! Jeg glemte sjekke under senga, tenk om du er der? Gjemt under stoffet som skjuler hybel kaninene som bor under senga. Nei, du var ikke der heller. Puster ut… Du er ikke inne i leiligheten. Låste jeg igjen dørene? Jeg er ikke sikker… Jeg tror det. Bak to låste dører er jeg vel trygg? Eller er jeg virkelig det? “Søte mi” sier hun også er redd. Men du vet ikke hvor hun bor, du kjenner leiligheten min. “Søte mi” er trygg. Men hva med meg? Jeg er ikke trygg. Svein ville komme ned. Jeg tør ikke. Han vil hjelpe meg. Sjekke rundt huset, ringe når han er på trappa slik at jeg vet det er Svein og ikke deg. Men jeg tør ikke.

Unnskyld Svein. Jeg vet din tolmodighet snart er over. Jeg vet du bare vil meg godt. Men nå er ingenting godt… 

Jeg gråter! Ikke bare noen få tårer, jeg stri gråter! Jeg hikser! Jeg vil at det skal bli dag igjen. Men egentlig er alt jeg vil at Psykolog M skal ringe.

Du skremmer meg! For jeg vet ikke hvor jeg har deg! Er du deg selv? Eller er du på vei inn i en psykose, slik at du ikke er helt klar over hva du gjør?

Kanskje jeg bare er paranoid… men man vet aldri!

….Jeg er redd!!!

Til nogle søde børn

Til en god veninde..

Ja jeg kunne ikke lade være da jeg først kom igang.. men er glad for at det var nogle billige ting men alt løber jo op i sidste ende…

Jeg håber det er noget de kan bruge

Jeg håber det er noget der vækker glæde, ihvertfald bare noget af det..

“Det avgjørende er om det er du som bærer arrene dine,
eller om arrene dine bærer deg“
-Tess McLeod (McLeods Daughters)

Jeg har tenkt mye på dette med selvskadings arrene mine. Jeg vil alltid bli dømt for arrene mine. Når jeg er 40 år vil jeg fremdeles ha mange synlige arr, jeg vil alltid måtte forklare hvorfor. Videre har jeg tenkt at jeg aldri vil klare å leve med arrene mine. Jeg klarer ikke se for meg at jeg blir 25 år. Ikke det at jeg er suicidal eller noe, jeg klarer bare ikke drømme om ei fremtid lengre. Fortiden vil alltid være med meg.

Så sier da Tess: “Det avgjørende er om det er du som bærer arrene dine, eller om arrene dine bærer deg“.
Jeg tenker at mye av mine tanker om alltid måtte forklare arr, å bære fortiden med seg hele tiden, betyr at det er arrene og fortiden som bærer meg. Men når jeg står frem i avisa, om det er med selvskading eller psykisk helse generelt, eller når jeg står forran en masse mennesker å forteller historien min – da bærer jeg arrene mine selv.

Det handler om du selv ser på selvskadings arrene som krigsarr, eller som skam. Om du bærer dine arr med stolthet over at du vant de kampene du hadde, som ellers kunne tatt livet av deg. Eller om du bærer arrene dine i skam over at du gav deg hen til selvskading.

Det er ikke enkelt å vite om en bærer arrene selv, eller om arrene bærer deg. Jeg vet det hos meg veksler. Noen dager bærer jeg arrene mine i stolthet over at jeg vant kamper som ellers kunne tatt livet mitt, andre dager i skam over at jeg skadet meg selv.

Mange har sikkert hørt følgende:
“I wear my scars proudly. They represents the battle through which I have gone, and I am proud because those battles I have won“
Og det er mitt mål, bare tenke den tanken om arrene mine! For det er hvem jeg er, jeg kan ikke forandre fortiden, men jeg kan jobbe med tankene mine og jeg kan jobbe med økt forståelse av selvskading i fremtiden.

Hva gjør du? Bærer du dine arr selv, eller bærer arrene dine deg?

Jeg tillater meg å skrive dette innlegget nå som familien selv skriver “rest in peace little angels” på MSNen sin.

Det nærmeste jeg kommer en bror og hans kone mistet sine to små engler i går.

Jentene deres vil alltid være i deres hjerter, i familien deres hjerter, i venners hjerte og i mitt hjerte. Tiden vil bli tung. Jeg vet det blir felt mange tårer rundt om i landet for dere og jentene. Men vit at jentene deres er hos Gud, sammen med lille Jeremia og Samson og alle de andre engle barna. Det er nok ingen trøst akkuratt nå, og dere må sørge ferdig, samme må familie, venner og jeg.

Da Mimmi ringte å fortalte meg hva som hadde skjedd gråt jeg i telefonen, jeg vet ikke om Mimmi gråt der og da, men hun hadde iallfall grått sine tårer.

Det er ufattelig at slik kan skje. Det er urettferdig.

Jeg har fått høre at jeg generaliserer, jeg uttalte forrige uke til psykepleier: “Mennesker er onde”. Hun sa at nå generaliserte jeg veldig. Ikke alle er onde. Idag krøp jeg tilbake til kontoret hennes og sa “Jeg har lært at ikke alle mennesker er onde, men de gode er de som får mest vondt å gå igjennom. Mennesker er ikke onde, men verden er”.

Kjære bror og min brors kone: Dere er i mine tanker! Og jeg ber for dere! Jeg er glad i dere!

Og kjære små engler, hvil i fred! Vi sees en dag!

Magritte, originally uploaded by Siri BB.

Dagens mål var Magrittemuseet. Det nye som åpnet i juni. Vi tok taxi til place royal og sto i kø for å få billetter. Det er begrenset hvor mange de slipper inn, så vi fikk billetter til kl 1330. Dermed ble det en tur til sentrum først. Vi så fullt av brannbiler på Grand Place. Og brannmenn som spilte i korps. De marsjerte bort til Manneken pis. Han hadde fått brannmannklær for anledningen. Etter lunsj ble det museum og surrealisme. Jeg kjøpte en diger kalender som jeg har dratt med meg på veien til hotellet og til flyplassen. Fire store kofferter i en drosje ble litt mye. Så vi lagte litt oppstyr i køen. Det ser ut til at flyet til Oslo er klar. Vi er snart hjemme igjen.

Art nouveau, originally uploaded by Siri BB.

Tre timer med art nouveau og en mann fra Birmingham som er veldig god til å fortelle. Veldig kjekt. Huset på bildet var den første butikken i denne gaten med elektrisk lys og så store vinduer. Nå er huset tatt vare på som tegneseriemuseum. Et av husene vi var i er det ikke lov til å ta bilder av inne. Og ikke publisere bilde av ekstriøret. Så da måtte telefon og fotoapparat pakkes ned. Etter italiensk lunsj og litt shopping er vi klare for kaffe og hvil på en utendørs kafé under tak. Middagen i går var en opplevelse. Særlig var toalettet noe helt utenom det vanlige. Og maten var topp. Har aldri fått pommes frites i spisspose på restaurant før. Og posen sto i egen holder.

Atomium, originally uploaded by Siri BB.

Vi har startet sightseeing i Brussel. Første stopp er det spektakulære jernatomet. Det er forstørret 165 milliarder ganger. Vi er inni en at kulene som er 18 m i diameter og spiser belgisk vaffel. Fotografen er Eva. Bente, Siri og Astri hilser hjem.

Mange blogg innlegg fra meg idag, men her kommer det siste idag. Jeg leste nemmelig på bloggen til Lille Leina litt av teksten til sangen Venn. Og fikk lyst å legge den ut her, og dedikere den til alle mine venner som har det tøft!

Når himler brennes sorte
Når solen lager natt
Og alle er blitt borte
Og du tror du er forlatt

Når dagen går i stykker
Når tiden er forbi
Og håpet trenger krykker
Og en hånd og holde i

Ref:
Jeg kan være en venn
Jeg ser at du faller
Jeg ser at du faller
Du vil reise deg igjen
Jeg kan være en venn
Jeg ser at du faller
Jeg ser at du faller
Du vil reise deg igjen
Og jeg – jeg kan være en venn

Når meningen blir liten
Og tomheten så svær
Når troen er blitt sliten
Så er jeg fortsatt her

For når ingenting kan gjøre
Det helt og godt igjen
Er det en ting jeg kan gjøre:
Jeg kan være din venn

Ref:
Jeg kan være en venn
Jeg ser at du faller
Jeg ser at du faller
Du vil reise deg igjen
Jeg kan være en venn
Jeg ser at du faller
Jeg ser at du faller
Du vil reise deg igjen
Og jeg – jeg kan være en venn

Jeg sender sanger til Mesopotamia,
Hør meg sende milde meldinger til Dagobah,
Nei jeg kan ikke la være å tenke på Neru, så på Hood, så på Sioux,
Du må ikke sove på det, Ravi lover sårene kommer gang på gang,
Vi kommer til å måtte mekke sang på sang, klang på klang, dann og vann,
Ikke våg stopp når det går trått!
Vi får det overstått, lover få deg opp, opp, opp!

Jeg kan være en venn – jeg ser at du faller – jeg ser at du faller – du vil reise deg igjen x2

Jeg kan være en venn
Jeg kan være en venn
Og du vil reise deg igjen x 4

Jeg kan være en venn – jeg ser at du faller – jeg ser at du faller – du vil reise deg igjen

Jeg lever i en verden hvor ting føles uvirkelige.

Jeg kan se tre mennesker gå sammen på en lang strekning, blunker og det er bare en igjen. Tenker at de to andre kanskje gikk en annen vei eller inn i et hus, men det finnes ikke noe sted de kan ha gått. De to var en hallusinasjon.

På bussen fra mamma og pappa og til sentrum hvor jeg bor, samme ruta jeg jeg har tatt flere dager i uka i 10 år (Begynte å ta bussen alene da jeg var 11 år), og plutselig vet jeg ikke hvor jeg er. Jeg ser ting rundt meg, huser, biler, skilter. Men jeg kjenner meg ikke igjen. Hjernen min kobler ut.

Jeg har flere slike episoder. Og siden jeg hallusinerte som 18-19 åring skremmer det meg. Jeg gikk som 18-19 åring på Zyprexa, som tok bort hallusinasjoner. Hallusinasjonene forsvant, men jeg var blitt 15 kg tyngre. Det har slitt på meg mye i ettertid. Jeg savner vekta jeg var på før Zyprexa’en tok over.

Så dukker da Ukjent opp! Min søte kjære venninne. Vi har blitt enig om å ikke bruke våre virkelige navn om hverandre, av litt ulike grunner. Så hun er Ukjent! Men Ukjent er perfekt! Hun er den venninna jeg virkelig trenger nå! Hun sliter med mye av det samme, samtidig som det er helt ulikt. Jeg er kjempe glad i min Ukjent, men første gang vi møttes satt jeg igjen med følelsen av at Ukjent bare var en av mine hallusinasjoner. Jeg har snakket med min Ukjente om dette. Men Ukjent var med meg på tirsdag da jeg hadde foredraget, og alle de andre så henne så da kan hun ikke være en hallusinasjon. På onsdag våknet jeg med følelsen og tanken om at hele verden jeg lever i er en hallusinasjon.

Jeg klarte heldigvis å fortelle om dette til Psykolog Marianne! Og svaret jeg fikk var “Vi holder deg borte fra Zyprexa’en, og holder heller litt øye med det fremover“. Tusen tusen takk for det fantastiske svaret Marianne! Jeg var redd hun skulle svare med den enkleste men samtidige verste løsning “Du skal begynne på Zyprexa for en periode“

I dag har jeg hatt mitt første foredrag. JEG har hatt foredrag. Jeg Merete som måtte ta muntlig eksamen skriftlig for hun ikke våget å snakke forran sensor og lærer! Og jeg gjennomførte med glans! Og best av alt!! Jeg elsket det!!!! Det var en mengde sykepleiere, noe sykepleie studenter, venner og masse ukjente mennesker som dukka opp! Blant annet to sykepleiere som jobber på lukket avdeling dukka opp (eller vi tror det var der de jobba), hun ene kom bort til meg tok meg i hånda, gav meg en klem og sa det var helt fantastisk å høre på! Jeg håper og tror jeg har forklart mange mennesker idag hvorfor Merete er som hun er, og at ikke alle psykisk syke er helt psyko! Ellers kom fire venninner som ikke har noe med psykiatrien å gjøre for å gi meg sin støtte! Og vi har blitt iallfall to, kanskje tre flere ungdommer i Mental helse Haugesund. Jeg gleder meg til neste ungdomsgruppe møte!!! Vi snakka litt, og dersom vi ikke blir så mange er vi litt gira på å se film eller noe! Blir fint tror jeg! Vil gjerne si til de som var på markingen av verdensdagen for psykisk helse i Haugesund idag; TUSEN TUSEN TAKK for at dere var et så fantastisk publikum, og for fine kommentarer etterpå.

Ellers har jeg en drittsekk som driver å ringer med ukjent nummer, hvis hun/han leser bloggen min skal hun/han vite at hun/han blir anmeldt til politiet i morgen! Hvis jeg skal være litt mer nøyaktiv vil jeg tippe han/hun blir anmeldt rundt kl. 13.30.

Å sånn helt avsluttningsvis vil jeg dele noe jeg hørte idag! Det var noe sykehus prest Gro sa: Ordet “Impossible” (= engelsk og betyr umulig) kan deles opp i tre ord: I – M – POSSIBLE = I’m possible! Genial eller hva?! Ordet Impossible kan snus og brukes som I’m possible! JEG ER MULIG!!!

Jeg føler meg ikke god nok.

Jeg er ikke god nok datter, søster eller tante!
Jeg er ikke god nok pastient, klient eller hva jeg skal kalle meg.
Jeg er ikke god nok selvskader, jeg vet det høres dumt ut i øynene til folk som ikke selvskader.

Jeg er bare ikke god nok.

Jeg har sinnsykt mange drømmer og ønsker for fremtiden, men det er alltid noe som stopper meg.

Jeg har alltid ønsket å bli sykepleier eller noe annet innenfor helsevesenet. Sykepleier drømmen gikk til helvete – og det gjør vondt å lese når de i kullet mitt skriver på MSN om oppgave skriving, eksamen eller bare “leser på sykdomslære”. Jeg var en dårlig student. Gjorde så godt jeg kunne, og det var tydeligvis ikke bra nok. Det halve året jeg gikk på sykepleien er mne beste måneder på mange år. Jeg var stabil og lykkelig. Mange vil sikkert tenke og si nå “Ikke gi opp drømmen din Merete. Prøv på nytt”. Men saken er den at jeg klarer ikke tanken på å gå tilbake på Høgskolen Stord/Haugesund, jeg er redd lærerene vil tenke “Hun der duger jo ikke som sykepleier, hun strøyk på eksamen, og hun er psykisk ustabil”. For jeg vet noen av lærerne leser bloggen min. Så hvis jeg skal fortsette på drømmen min må jeg bort fra Haugesund, og det er ikke bare bare.

Jeg vil nemlig ikke gi opp cheerleading laget mitt. Grunnen til at jeg lever ligger nemlig i cheerleading. Jeg elsker jentene mine, og de får meg til å smile. Mange cheerleadere jeg snakker med om dette sier “Men du kan jo bare trene med et annet lag”, men jeg kan ikke det. Hjerte mitt ligger i Dragonfly, og jeg kan ikke bare begynne å trene på et annet lag.

Så drømmen om sykepleie må legges bort, jeg kan ikke forlate Haugesund på nåværende tidspunk. Cheerleading laget mitt trenger meg og jeg trenger dem. Svaret må ligge i det å justere drømmen min litt. Jeg vet bare ikke helt hvordan.

Noen har sagt til meg at jeg kunne tatt Helsearbeider faget først, så kan jeg ta sykepleien etterhvert når jeg er klar for det. Men min store redsel er at jeg begynner å studere til helsearbeider, blir sett på så “frisk” at jeg kan jobbe og mister rehabiliterings pengene. Det vil igjen bety at jeg mister leiligheten for jeg ikke har penger til å betale husleie. Jeg klarer ikke studere, jobbe, trene cheerleading og jobbe med meg selv. Det blir for mye. Så da må jeg gi avkall på noe.

Jeg kan ikke gi avkall på å jobbe med meg selv, for da blir jeg ikke en bra nok helsearbeider. Jeg kan ikke gi avkall på planer om å studere for jeg ønsker å gjøre noe med livet mitt. Jeg kan ikke gi avkall på cheerleading, for cheerleading er hva som gjør meg glad. Jeg kan ikke gi avkall på leiligheten for det hjelper å få være selvstendig. Og jeg må ha penger, å jeg får ikke rehabiliterings penger om jeg begynner å studere. Studielån er en mulighet, men jeg har alt stort studie lån.

Hva gjør jeg?

Jeg har i helga vært ute hos Line og Martin i Sveio. De eiger en gård her og har masse dyr. Stor trives her. Idag fikk jeg derimot møte en hest som har møtt mye motgang i sitt liv. Jeg blogget om han tidligere.

Be my sigar før han ble omplassert

Be my sigar er en varmblods på 3 år! En nydelig gutt, som skulle være travhest, men livlig som han er ville han gjerne galoppere og ikke bare trave. I trav miljøet er det slik at man ikke kan bruke en hest som vil galoppere, så det ble bestemt at Be my sigar skulle slaktes. Line og Martin reddet en nydelig hest fra slakt. Men verden idag er dyr, og det koster å ha hester. Både plass, tid, energi, mat og penger må være på plass for å ha en hest. Så Be my sigar flyttet til et nytt hjem sammen med ei jente på 18 år og en hest til.

Nå i uka som gikk fikk Line og Martin beskjed om å komme å hente Be my sigar igjen. Jenta hadde hatt så mye trøbbel med at han stakk av fra beite og slik at hun ikke kunne ha han mer. Og takk Gud for det. Da jeg og Martin idag dro å henta han møtte vi en hest som var redd og nervød. Han flikka rundt med blikket, hoppet til av hver minste lyd og vi måtte gjøre en 3-4 forsøk på å få han på hengeren.

Han hadde hatt på seg dekken da vi henta han, så fikk ikke sett skikkelig på han før vi kom hjem til Janne, hvor han skal stå i to uker. Da et gjennomvått dekken ble tatt av kom en radmarger kropp til syne.

Jeg har sett dyr som har blitt mishandla og ikke fått mat og slik på TV før, men aldri har jeg møtt et slikt dyr i virkeligheten. For et sjokk.

Jeg føler en utrolig ro på gravplasser. Det er så stille, det er åpent for ro, det er åpent for å felle ei tåre. Det er rom for å bare være seg selv. Så nå og da tar jeg turen innom gravene til mine venner, bekjente og familie. I går hadde jeg en av de turene. Da tente jeg stort lys hos Frode, Stort og et lite hos Samson og Jeremia, To små på minnemerket til babyer som er død, to små hos Therese og et stort og et lite hos Mormor og Morfar. Jeg føler levende lys er mer personlige enn de som “tenner” elektroniske.

Frode sin grav:

Født: 12.7.1974
Døde: 4.9.2007

I blant blir jeg sint på deg Frode. Hvorfor forlot du oss? Tenkte du ikke på oss som satt tilbake? Hva med guttene dine? De trenger pappa’en sin. Det var kanskje nettopp det du tenkte på da du lot døren til leiligheten stå åpen?! Kanskje du håpet noen ville finne deg før det var for sent?! Uansett får jeg ikke svar, og jeg godtar valget ditt. Jeg forstår hvorfor du ville rømme bort fra alt.

-

-

-

-

-

Jeremia
Født: 2.4.2007
Død: 2.4.2007

Samson
Født: 11.2.2009
Død: 11.2.2009

To små hender som grep fatt i livet, men måtte gi slipp.
To små føtter som aldri rakk å gå, setter også spor.

-

-

Minnelunden for barn som var ønsket og ventet, men som måtte gi slipp på livet.

-

-

-

-

-

-

-

-

-

Therese

Født: 29.10.1986
Døde: 27.7.2007

Therese; du skal vite at Amalie er trygg! Hun vet du er i himmelen, og at dere vil møtes igjen der.

-

-

-

-

-

-

-

Morfar:
Født: 30.11.1023
Døde: 30.9.1974
Kjære Morfar, jeg skulle så gjerne kjent deg. Lært meg det samiske språket og den samiske kulturen. Jeg jobber med å klare det selv nå, men det hadde vært mye lettere om du var her med meg, slik at jeg kunne praktisert språket.

Mormor:
Født: 19.6.1926
Døde: 16.3.1996
Jeg savner deg. Strikkingen din, leiligheten og kassettene dine.