Det ser ut til at alle voksne vi møter er enige om at M er et vakkert barn. Hun er det,- aldeles uimotståelig. Likevel får hun sjelden høre akkurat det fra oss. I stedet forsøker vi å rose begge barna så mye som mulig når de har strukket seg, nådd et mål, fått til noe de ikke fikk til tidligere. Jeg tror det er viktig at den anerkjennelsen de får har rot i virkeligheten, at de kan kjenne seg igjen i de pene orda de får høre, sånn at de vet at de er ekte ment. Her stiller M med et handicap. Kjente og ukjente voksne har sagt så mye pent om henne at hun helst ikke vil høre annet. Hun knytter det ikke opp mot realitetene, men kjenner bare at hun må være i sentrum for å kjenne seg glad. Hvis noen annen får mye oppmerksomhet, kjenner hun seg lett tilsidesatt, og fordi hun bare er seks år, klarer hun ikke å se at det fortsatt er hun som stikker av med den største kakebiten de fleste gangene.

C er gutt og vant til å komme litt i skyggen av sin framfuse, søte lillesøster. Han lar henne ofte få rangen, og ser ikke ut til å plages av at hun får mer oppmerksomhet enn ham. Til gjengjeld blir han stinn av lykke når han presterer og får ros fra voksne. Da smiler han hele veien rundt.

Da vi var på badet i går kveld, la han merke til Thvs nye t-skjorte. Klarer du å lese det? spurte jeg. Det gjorde han. Langsomt leste han de engelske ordene sånn som en sju år gammel gutt som nettopp har begynt å lære engelsk gjør det. Og han forsto ordene. Han kjente igjen både don’t, eat, yellow og snow, – og da var veien kort til en presis oversettelse. Og så lo han godt: Jeg forstår det! Noen har tissa i snøen!!! Det er klart han fikk ros. Vi var overveldet. Ikke bare leste han engelsk. Han kunne både oversette teksten og tolke den.

Hva han kan!

M hadde overhørt hele seansen sånn litt fra sidelinjen, og nå kom den forferdelige følelsen som hun faktisk selv kjenner navnet på. Sjalusien la seg i hele ungen, og hun klarte ikke beherske seg. Hun vekslet mellom å kjefte og gråte. Hun var også flink! Hun kunne også lese! Dere bare skryter av C. Dere sier til ham at han er veldig flink. Til meg sier dere bare at jeg er litt flink.

Åh, lille M-mus. Vi som stadig har dårlig samvittighet for at C ikke slipper til fordi du får det du ber om av oss alle sammen: Masse oppmerksomhet nesten hele tiden.

Men ikke på badet i går kveld.

I dag har Peter bursdag, hurra! Så nå driver jeg å lister meg rundt i huset for å lage bursdagsfrokost, mens Peter ligger med et halvt øye oppe og venter. Han har ikke feira så mye bursdag de siste åra, men i går var han spent som en unge. haha!

Det må ikke være sånn at jeg lager middagen. Vi må ikke spise laks, selv om det er det ukemenyen sier. Vi må ikke sitte ved spisebordet. Vi må ikke drikke vann.

Hvis man er litt liten og sliten en torsdag i november, så kan mannen steke en stor, fersk landkylling, plassere den på salongbordet midt oppe i alle avisene, servere ferske bagetter og ditto beaujolais, – og til og med oppdage at alle er såre fornøyde med nyordningen.

Joda, tror du ikke svineriet kom og tok bolig i meg. Selvfølgelig rett før en såvidt påbegynt praksisoppgave skal være inne. “Det e joeh… flott det... eeh?”

Til tross for blodhøy feber, åpne sår i halsen og kroppsverk på linje med fødselsrier, har jeg et lysglimt i all elendigheten. Peter er nemlig hjemme og kan gi meg nødvendig, og ikke minst fortjent pleie. Han er nemlig alltid bortreist når jeg blir syk. Untatt denne gangen. Men det har vist seg at han har litt å gå på før han kan få svart belte i sykepleie.

Det begynte godt. Søndag endevendte han leiligheten for å finne halslinsene som jeg hadde “rydda” vekk sist han var syk. Hentet vann, hentet dyne, lot meg velge film, strøk og klappet og sa “stakkars deg” akkurat passelig mange ganger. Det føltes godt at nå skulle det endelig være min tur å bli dulla med.

Mandag måtte jeg være alene hjemme til Peter kom hjem fra jobb. Stakkars meg. Klokka tolv klarte jeg så vidt å karre meg de ti meterne fra senga til sofaen. Formen var således at jeg ikke engang orket å lese rosa topplisteblogger for billig underholdning. Desto mindre orka jeg å bevege meg inn på kjøkkenet for å tilbrede den eneste maten vi hadde i huset; knekkebrød og gulost. Jeg klarte derfimot å sende en melding til Peter om det aller nødvendigste jeg trengte fra butikken. Det vil si ingrendienser til pizza, epler, mango, brød, diverse pålegg, pepsi max, melk, potetskruer og skokoladekake. Selv ikke svineinfluensa klarer å ødelegge apetitten min. Men det er da jeg får mitt livs største overraskelse. Fyren syns jeg var for kravstor og ber meg om å velge mellom potetskruer og sjokoladekake. Velge! Jeg har aldri hørt på maken. Hvor mange kilo med godterier og Donald-pocket har ikke jeg frakta hjem når han har vært syk? Alltid har jeg kjøpt inn minst det tredoble av hva han har begjært. Mens jeg, jeg måtte velge! For noe fanteri!

Nå hører det vel kanskje med til historien at Peter faktisk laga hjemmelaga pizza, vaska bad og tørka støv (helt uoppfordret), kjøpte film, dulla og styrte OG gikk ny tur til butikken når han skjønte hvor misfornøyd jeg var med å ikke få både potetskruer og sjokoladekake. Jeg har vel egentlig ingen grunn til å klage. Men jeg håper virkelig ikke at jeg blir utsatt for en slik situasjon igjen.

Er det ikke opplest og vedtatt at en jente skal få alt hun enn ønsker seg, og mere til, når hun er syk? Eller er det jeg som lider av “litt atpåklatt, samt eneste jente i søskenflokken syndromet”?

Anne-Lene

I dag er mini hjemme fra skolen. De har planleggingsdag og når de har planleggingsdag så har vi kosedag.

Jeg har vært å tatt fredagstreningen min, så er det lunsj og så beveger vi oss inn til byen. Vi skulle egentlig på Kino, men de begynner ikke visninger før kl 16.30 så da ble det Barnemuseet istedenfor.  Han har vært der, jeg har ikke vært der, men det skal visst være helt toppers!

Så får vi se om det blir Sjokoladepiken(e) -husker aldri hva det egentlig heter, eller om det blir Mc Donalds. Alt er opp til 8 åringen, for det er hans dag i dag..

Hva skal du/dere gjøre i dag?

Bildet til høyre viser Peter for to år siden, mens bilde til venstre viser ham i dag.

Herr og Fru Walseth har i det siste lært hverandre nye ord. Fruen introduserte sin mann for begrepet gladtjukk nettopp, mens gubben i huset lærte sin kone betegnelsen tykksak. Begge deler dreier seg om Peter, som i løpet av de to årene paret har holdt sammen har lagt på seg tolv kilo.

Når skoledagen er over og det er onsdag, så kan jeg bare glemme alt som heter sofa, aviser, fred og ro, – men jeg får altså noe bedre i bytte. Kjøreturen for å hente våre to små brukes til å slappe av med radionyheter. Så braker det løs! Ingen skulle tro at de hadde hatt en lang dag med full rulle på skole og SFO. De er fortsatt fulle av energi og klare for rock i bilen.

Hvis du lurer på hvor mange ganger man rekker å høre Oro jaska beana på 25 kilomterer, så kan jeg fortelle deg det: 5 1/2 gang, – og det inkludert to små som gauler i vilden sky. De vil bare høre på den samme gruppa, men i dag slapp de heldigvis til en annen sang også, en versjon av No milk today, – sunget på en blanding av samisk og engelsk.

Hjemme var det tid for middag, og M trodde at kyllinglever i fløtesaus var det samme som leverpostei, – og siden leverpostei er godt, spiste hun med god appetitt. Mens ungene spiste, spurte de Thv om de kunne få omelett på skolematen i morgen. Det er han som står for matpakkesmøring her i huset. Det kunne de selvfølgelig, men omelett kan man lage selv når man er seks og sju år gamle. Det vanskeligste er å hakke hull i eggene. Det første slaget ble gjerne for slapt, det andre for hardt, – men man kan ikke lage omelett uten å knuse egg, og det gikk bra.

De er både ivrige og konsentrerte mens det står på, men hvis du tror noe går stille og rolig for seg, så tar du veldig feil. De sloss om å få sitte oppe på benken for å se omeletten stivne, og det er som kjent nesten som å se maling tørke,det tar tid, og da lager M noen ablegøyer i mellomtiden. Her er intet kjedelig øyeblikk.

Selv om prosessen er viktig, og det bør den være så lang tid som den tar, så skal man heller ikke kimse av et godt resultat:

Da morgendagens meny var i orden, var det tid for lekser. Vi satte oss tilbake ved det store bordet. C skulle telle penger, legge sammen og skrive regnestykker. Han fikk hjelp av Thv.

M synes sånne skolegreier er litt pesete, og hun blir litt demotivert av at storebror kan absolutt alt i hele verden. Han kan regne med store tall, leser som en voksen og vet at gul heter yellow på engelsk. Selv får hun ikke helt retningen på verken bokstaver eller tall ennå. Når hun skriver vil liksom hånden en annen vei enn det hun vil. Noen ganger vinner hånden, og noen ganger vinner M.

Denne lesingen er også vanskelig. I dag skulle leseleksa til og med læres utenat. Det kom litt skjevt ut først:

En, to, tre, fire, fem, seks, sju,
reven er en hønsetjuv.
Sju, seks, fem, fire, tre, to, en, null,
reven stjal et hønseben.

Hun ble visst litt for ivrig.

Men vi gir oss ikke, og etter minst femten repetisjoner og litt skriving, så satt det. Det var da det skjedde, det merkelige: Plutselig så hun en viss sammenheng. Kunne hun lese? Hun kunne ikke det, ikke helt, men hun gjenkjente ordbildene. Det skjedde noe som gjorde at forståelsen løsnet og noen brikker falt på plass oppe i det lille hodet hennes.

Noen knekker lesekoden raskt, andre trenger litt mer tid. Egentlig spiller det ingen rolle om det går fort eller sakte. Hun har et helt liv, nesten 100 år, igjen å lese.

Egentlig har hun ikke vært så ivrig på å øve på verken lesing eller skriving. Det meste ligger i selvtilliten, og jeg tror hun har vegret seg nettopp fordi hun har følt at det var uoppnåelig å lære dette store som C kan. Og når hun ikke forsøker, så blir hun heller ikke avslørt. Men i dag løsnet det altså, og da ble hun helt hyperaktiv. Hun ville bare lese og lese og lese. Til og med deler av barne-TV ble forsaket. Hun overlot skjermen til C, sprang bort i ranselen og hentet boka si, og så måtte Thv høre at reven er en hønsetjuv om og om igjen.

Jeg tror aldri noensinne han vil stole på en rev etter dette.

En bruksanvisning om hvordan vi kan se andre mennesker. Hvordan vi kan påvirke hverdagen til de rundt oss, og hvordan vi kan lære andre den muligheten de har ved å gjøre det samme. 

Norge er kåret til verdens beste land å bo i av FN. Likevell er vår mentale helse i ferd med å bli en av våre største helseutfordringer, og vi er slett ikke verdensmestre i å gi barn og unge den bekymringsløse oppveksten de fortjener. 

I en UNICEF-undersøkelse fra 2007 kom Norge på delt sisteplass bland OECD-landene når det gjaldt barns trivsel og velferd.

Dette er noe av den faglige bakgrunnen for UNICEF Norges storsatsning på prosjektet “Du kan være den ene”. Vi må rett og slett vise mer omtanke.

Det handler om kommunikasjon mellom voksne og barn, foreldre i mellom, foreldre og klassekontakter, klassekontakter og skole. Det handler om nabokona som bryr seg, om mamma’n som ser hvordan vennen til sønnen sliter, om de som bare rett og slett velger å se barna våre.

Ja for det er våre barn. Vi er et samfunn og som samfunn bør vi ta vare på hverandre. Det er ikke alltid at smerten er synlig utenpå, men ved å være tilstede og vise omsorg vil smerten komme når vi spør hvordan de har det. 

Magne Raundalen (barnepsykolog) sier:

 -Dersom vi ikke bygger sterke lokalsamfunn med ansvarsfulle voksne for barn, må vi fortsatt nøye oss med et halvert barnevern. Kort og godt fordi det offentlige barnevern er totalt avhengig av at vi fungerer.

De som i dag har opplevd å ha blitt reddet av “den ene”, de ser også nåtidens barn på en annen måte. De gir arven videre slik at det de har opplevd kan komme noen andre tilgode.  Man skal ikke redde verden, man skal bare være der når enkeltpersoner trenger å bli sett.

Hva kan du gjøre?

På samme måte som en del faktorer utgjør en risiko er, er det også noen som virker forebyggende. Positive faktorer som har vist seg å beskytte mot utvikling av psykiske lidelser, er blandt annet:

• å vokse opp med resurssterke foreldre som har en varm, støttende og konsekvent oppdragerstil.
• Å få god sosial støtte fra venner og familie i perioder med belastninger og negative livshendelser.

Det å si noe positivt til et barn kan bety så utrolig mye.  Lær deg navnet på barna i nærmiljøet og bruk det i en positiv setning. -Så fin du var på håret i dag henriette. Eller  -Så flink du er til å sparke fotball Jonas.

Når jeg var 8 år, var jeg ganske så usikker på meg selv. Min beste veninne var kjempe nydelig og fikk masse oppmerksomhet pga nettopp dette. En dag vi var ute å lekte i snøen kom det to eldre gutter forbi oss.

 Han ene stoppet opp og så på meg og sa: -Du kommer til å bli kjempe pen når du blir stor.

Jeg var verdens lykkeligste jente den dagene der, og jeg har dratt frem de ordene mange ganger når jeg har følt meg stygg og feit.

Jeg har også  hatt min egen “den  ene” Min hverdagshelt het Georg.  Han var en eldre mann som hadde mistet konen sin noen år tidligere og i ensomheten fant trøst hos oss ungene i nabolaget. Jeg husker ikke hvem som introduserte oss, men jeg og han fant tonen med en gang. Mamma jobbet en del sent og jeg begynnte å gå hjem til Georg etter skolen. Han fortalte meg fine historier, vi spillte kort, så på gamle filmer fra når han og kona hadde vært på Grand Canaria. Spesiellt morsomt var det når han spilte filmene baklengs. 

Jeg husker hvordan han var der på de tunge dagene. Dagene hvor jeg hadde blitt kallt for feita eller tjukkebolla.  Når unger løp etter meg og kastet snøball kom han ut og kjefta på dem, og så fikk jeg kakao. Han var der for meg de timene før mamma kom hjem fra jobb. Før hun kunne holde rundt meg og fortelle meg at jeg var kjempe fin akuratt slik jeg var.  På den tiden fantes det ikke noe SFO og vi måtte klare oss selv. Jeg hadde ikke klart meg uten Georg, han var den ene for meg.

Det er på tide at vi lager vår egen bruksanvisning og tar tak i et samfunn hvor mange faller utenfor.

Leder i Foreldreutvalget for grunnskoleopplæringen (FUG) har noen råd som jeg mener bør bli en en bruksanvisning:

Vær aktivt opptatt av egne barn og deres venner og omgangskrets.

Se barna som individer, lær deg navnene deres.

Vær en god voksenperson som er trygg og til å stole på.

Ha respekt for barna og vis at du tar dem på alvor.

Gjør ditt for at ingen faller utenfor, skal gode fellesarenaer og opplevelser.

Ta ansvar når det kreves.

Jeg skulle ønske alle kunne få høre det jeg har hørt i dag, men nå har jeg i allefall fått formidlet det viktigste.  Følg med på www.denene.no for å se om folkemøte blir holdt i en storby nær deg.

De siste månedene har jeg vært så sliten så sliten. Dagene har gått i et og jeg føler ikke at jeg har deltatt, men jeg har gjort jobben min.  Når hverdagen føles som en jobb, har man noe man må ta tak i. Livet skal nytes, det vil gli forbi, men mens det glir skal man snappe opp gode minner som gjør at dagene nytes. 

Stresset i hverdagen er et stort problem for veldig mange. Ofte henger stress sammen med dårlig samvittighet. 

Hvor mye skal man fylle dagen med?

Her handler det om prioriteringer. Hva MÅ man gjøre, og hva VIL man gjøre. Sett deg opp en liste over hva hverdagen består av, hva du skulle ønske den bestod av, og hva den bør bestå av.   Ved siden av hver enkelt ting setter du opp hvor mye tid som skal brukes til hver enkelt ting. Her er det viktig at du setter av nok tid til at ting blir gjort skikkelig og ikke halveis. Hvis du nå legger sammen alle tallene så ser du enkelt og greit om du har lagt inn for mange ting i hverdagen din.

Legg inn tid til planlegging.

Sett opp uken ut i fra hvordan den skal være med tanke på jobb, skole etc. Når du vet vaktene dine kan du legge opp hverdagen slik at enkelte av rutinene opprettholdes. I allefall hvis du har barn er det viktig at hverdagen har faste rutiner som ikke stresser opp barna. Har barna lekser blir det anbefalt at disse gjøres med en gang barna kommer hjem fra skolen. Ja, de vil ut å leke, men mens de leker vil de tenke på at de ikke har gjort leksene enda. De må gjøres og det blir et stressmoment og ofte fører det til nedstemthet og hodepine. Slik har vi voksne det ofte også. Vi er så slitne og setter oss ned forran TV’n og glor for å slappe av, men mens vi sitter der tenker vi på vasken som skulle vært tatt ut av maskinen, eller noe annet som vi vet må gjøres i løpet av dagen.

Alt som blir gjort, er frigjort!

Ikke utsett noe du kan gjøre nå, til i morgen. Der er et råd vi hører hele tiden, men det er så lett å tenke at man heller tar det i morgen. Noen har tid til å kunne gjøre det på denne måten, men med tanke på det som er skrevet litt lengre opp vil det alikevell være bedre å gjøre det med en gang. 

Se på dagen din som en datamaskin. For hver ting du har gjort, har du frigitt lagringsplass. Du har gitt hverdagen din flere muligheter for morsomme ting, eller en ekstra time med avslapping.

Den kaffekoppen du tar, vil smake så mye bedre om alt du skulle ha gjort er gjort.  Bruk kaffekoppen eller andre ting som motivasjonsfaktorer for å få gjort flere ting.  Har du masse oppgaver som skal gjøre, så gjør en ekstra oppgave før du tar deg pause. På den måten ligger du hele tiden litt forran tidskjema istedenfor etter.

Sist kan jeg anbefale å ta en ekstra titt på listen din og se hvor mye tid du har satt av til noe som gjør en forandring for andre. Egne barn, andres barn, noen som sliter. Gode gjerninger som vil gi deg bedre samvittighet og noen vil ha en vanvittig god nytte av.

Det handler om prioriteringer, og når man lever i et samfunn bør vi også delta for å bedre samfunnet der det ikke fungerer. Vi er flinke til å skylde på politikerne når ting ikke er som vi vil ha det, men tenk hvis vi hadde brukt den tiden vi bruker på å klage, til å utrette noe?

Legger ved noen tips fra www.denene.no og håper noen blir inspirert til å hjelpe til i lokalmiljøet eller bedre hverdangen til barna hvis dere har barn:

Det er ikke alltid barn har behov for å fortelle om ting hjemme eller ting som er problematiske. Det viktigste for dem kan være å gjøre noe hyggelig sammen med noen som bryr seg om dem og få bekreftelse.

Tips til aktiviteter dere kan gjøre:

Utflukter: Turer i skog og mark, fisketur, båttur, badestranda, besøksgård, kafé, restaurant

Kultur: Kino, teater, konserter, sirkus, tivoli, festivaler, museum, utstillinger

Idrett: Enten som tilskuer på et idrettsarrangement eller drive med en idrett sammen 

Åpent hjem: Pannekaker og pizza, leksehjelp, lek, spill, film

Lære barn noe du selv er god på: Fluebinding, stå på ski, dressere hunder, spille et instrument, male/tegne, snekre, strikke, spille kort, lage mat

Bursdager: Invitere outsiderne med i bursdager. Du kan også hjelpe til med eller lage bursdagselskap for barn som har foreldrene som ikke har overskudd eller anledning til å arrangere bursdag.

Reise bort: Invitere med på hyttetur, weekend-tur eller en ferie

Barn som ikke driver med noen fritidsaktiviteter, kan oppmuntres til å begynne på fritidsaktiviteter som passer for dem. Du kan:

• Finne ut hvilke type fritidsaktiviteter som er i ditt nærmiljø
• Tilby deg å følge og hente (kanskje være tilstede under selve aktiviteten for følge med på utviklingen og gi oppmuntringer under veis)
• Tilby deg å betale kontingenten/kursavgiften hvis foreldrene har dårlig råd
• Hjelpe til med å skaffe ev utstyr som trengs (brukt/nytt), ev tilby deg å betale dette
• Tilby deg å betale for weekend arrangement, klassetur, leirskole eller sommerleir
• Sette i gang aktiviteter i nærmiljøet for de som ”faller utenfor” de tradisjonelle fritidstilbudene

Hvis du ikke vet om et spesielt barn som trenger hjelp, kan du hjelpe til i lokale idrettsklubber, musikkorps, ungdomsklubber, frivillige organisasjoner. Eksempler på aktiviteter:

• Være sjåfør
• Bake kaker, steke vafler, selge pølser
• Hjelpe til på loppemarkeder 
• Rydde/vaske etter arrangementer 
• Hjelpe til på dugnader 
• Tilby leksehjelp 
• Være telefonvakt 
• Bli Natteravn 
• Ta tillitsverv 
• Være støttekontakt 
• Være besøkshjem

 Jeg har selv valgt å være klassekontakt og FAU representant i år. Dette har jeg prioritert fordi jeg synes det er viktig at jeg vet hva som skjer der hvor sønnen min er mesteparten av dagen sin.

Jeg går opp for å legge meg i skåldhett badevann, mitt faste kveldsrituale om vinteren. Nede i stua sitter Thv og hører på musikk, – og han har det så høyt på at jeg også får gleden der jeg ligger og varmer min frosne vinterkropp.

Denne musikken kommer i så mange varianter, og jeg blir visst aldri helt fornøyd. Det fyller liksom aldri nok, – tenker jeg, som ikke kan synge en strofe rent selv. Men lytte kan jeg jo.

De prøvde seg til Operaåpningen også, men den satt heller ikke, synes jeg, i all beskjedenhet. Men kostymene er vel verdt å se på, og operaen også.

Unisef har startet et fantastisk prosjekt som handler om det å bedre alle barns oppvekst. Barn trenger å føle seg inkludert og se at foreldrene engasjerer seg. I dagens samfunn er prioriteringene hos mange familier veldig anderledes enn for noen år siden. Fritidsaktiviteter blir ofte en stressfakt0r, mens det burde være en glede som knytter foresatte og barn.  Det er opp til deg hvordan du vil prioritere og sette sammen hverdagen din. Unnskyldningene om at man ikke har tid er alt for dårlig. Det handler om å ta fra noe annet og sette barna først! 

Om prosjektet:

Alle barn er våre barn

Med ”Du kan være den ene” ønsker UNICEF Norge å rette søkelyset mot det private initiativ. Barns velferd og oppvekst er ikke bare det offentliges ansvar. Vi ønsker å motivere voksne til å se, bry seg og handle overfor barn de har rundt seg selv om de ikke er deres egne. Med barn mener vi alle under 18 år.

Vi ønsker å gjøre voksne trygge på at de kan gjøre noe for barn uten at det blir sett på som ”å blande seg”. Vi skal ikke gå skolen, helsevesenet eller barnevernet i næringen, men heller skape et tilleggsengasjement til beste for barn. Historier har vist at det ofte ikke skal mer enn én trygg voksenperson til for å skape en forandring i et barns liv. Derav ”Du kan være den ene”.

Vi ønsker oppmerksomhet, engasjement og involvering fra folk flest. Det kan være foreldre, voksne uten barn eller som har barn som har flyttet hjemmefra, besteforeldre, tanter, onkler, fritidsledere, naboer, bussjåfører, ansatte i kiosken, bensinstasjonen, butikken m.fl. Vi ønsker også at det skal være mulig å involvere og engasjere seg gjennom etablerte ordninger/aktiviteter i frivillige organisasjoner. Målet er å inspirere voksne til å handle på eget initiativ og bli den personen som gjør en forandring i et barns liv.

I morgen er det folkemøte i Stavanger konserthus hvor alle inviteres. Det blir foredrag og nyttig informasjon om hvordan man som voksen kan bidra for en trygg oppvekst for barna i nærmiljøet.

Det vil være folkemøter i andre noske byen også, og jeg oppfordrer alle som kan til å delta!

http://www.denene.no/

På dagbladet finner du masse nyttige artikler, historier fra kjentfolk og mer informasjon om møtene.

Jeg har vært i Oslo i to dager. Målet for turen var høyskolesenteret på Bislet, og det er der jeg har tilbragt mesteparten av tiden. Om det kunne jeg ha sagt både det ene og det andre, men det skal få ligge denne gangen. I stedet vil jeg konsentrere meg om bonusen min: Marthe. Når jeg først er i Oslo en sjelden gang får jeg endelig vært litt sammen med datteren min. Hun hadde valgt restaurant, og det ble Vognmann Nilsen på Grønland. Det svarte til forventningene på alle måter: Nydelig mat, god vin, herlige stoler og en søt og oppvaktende kelner. At vi også fikk jobba litt med en tekst dro ikke ned helhetsinntrykket.

Marthe studere altså historie, og det er til glede både for Marthe og oss andre. Det er faktisk et privilegium når ungen din studerer et fag du selv er veldig interessert i. Tenk om hun hadde lest kjemi eller astronomi! Jeg hadde jo vært interessert i det hun drev med da også, – men lite hadde jeg forstått. Nå kan hun dele faget sitt med meg, og det var det hun gjorde i går. Når jeg er med Marthe i Oslo får jeg alltid mosjon. Når jeg er alene, hopper jeg gjerne på en trikk (Jeg elsker trikker!). Med Marthe som turkamerat må jeg gå.

På jobben driver hun akkurat nå og planlegger et prosjekt om Brugata. Det skal ende opp i enda flere lokalhistoriske wikiartikler, og dem gleder jeg meg til å lese. Det burde du gjøre også! I går gikk vi rundt på Grønland, mens hun fortalte meg historien flere av husene, både dem i Brugata og andre hus vi tilfeldigvis kom forbi. Selve Brugatas historie fikk jeg også høre.

Hun slepte meg også inn i en gammel pub og viste meg hvordan den gamle mellomgården og svalgangene nå var innlemmet i restauranten. Flere steder var de gamle stallene og lagerhusene fortsatt på plass i bakgårdene. Et sted var stallen blitt bakeri. Når vi gikk fra gateplanet og den moderne byen og inn i bakgårdene var det som å vandre inn i en annen tid. Bindingsverkhus, gamle, solide stalldører, brosten – alt vitnet om en helt annen tid.

Det er nok lenge siden noen har brukt vinsjen i dette pakkuset. Bare den nå får henge der den henger, og at ingen fjerner den. Disse gamle miljøene bør jo absolutt bevares. Det er ikke mye igjen av det i Oslo nå. Heldigvis blir de nå fotografert og får sin historie skrevet.

I dette strøket har noen forsøkt å ta litt var på Gamledager på innsiden også. Denne bygningen har en fantastisk bakgård, men jukeboxen på innsiden var ikke borte den heller.

Jeg bor i Fredrikstad, og der skal jeg nok fortsette å bo. Likevel kan jeg ikke la være å leke med tanken på hvordan det ville være å bo i Oslo. Byen har så mange varierte miljøer og så mange tilbud. Dessuten har den verdens viktigste attraksjon: Datteren min!

En 6 år gammel gutt ble forrige Fredag skamklipt i et av skolens friminutter. Skolen som ligger i Stavanger er nok ikke den eneste skolen i landet hvor barn opplever slike ubehageligheter. 

Fra noen av de ansatte fikk hun også følelsen av at hun gjorde for mye ut av episoden.

Er dette greit? Burde ikke vi som foreldre avgjøre hva vi synes er greit og ikke, når det handler om våre egne barn?  Når barn opplever noe som gjør at dem føler ubehag er det et overgrep. Dette handler om å vise eksempler på hva som er greit og ikke. Hvis dette ikke blir tatt opp, vil det signalisere at det er OK å gå rundt å skamklippe medelever.  Hvordan håndterte man slike saker før i tiden, og hvordan håndtere man slike saker nå?

Jeg har selv en sønn som går på barneskolen i Stavanger. Det første vi opplevde var en endring i holdningen hans. Han ble frekkere og munnbruken inneholdt ord den ikke hadde inneholdt før han begynnte på skolen. Jeg tok et møte med læreren hans og fikk beskjed om at hun kom til å ta det opp med sine elever og at dette var et gjentagende problem hvert eneste år. Unger får forskjellige grenser hjemmefra. Noe som er fy  hos noen, får ingen konsekvenser hos andre.  Et barn i den alderen vet ikke hva som er rett og galt hvis det ikke får beskjed om det. Får de beskjed om at oppførselen ikke er akseptabel på en fin måte, forstår de dette og endrer holdningen sin derretter.

Tankene mine går  nå til hele problemstillingen om hva som er greit og ikke, på en barneskole. At foreldre oppdrar barn forskjellig er jo en ting, men burde ikke skolen ha sine egne regler og bestemmelser for hva som er ok? Og når disse ikke følges burde ikke foreldre få beskjed om dette? Hadde jeg vært rektor på en skole hvor noe krenkende hadde skjed, hadde jeg innkalt til fellesmøte med barn og foreldre og rett og slett fortalt noen ord om normal folkeskikk.

Har vi sluttet å engasjere oss om hvordan barna våre oppfører seg? Og har skolene gitt opp, på enkelte plan? Har de for mye å tenke på de også, slik at man glemmer det grunnleggende?

Vi har alminnelig verneplikt i Norge. Dette året har det vært Henriks tur til å forsvare konge og fedreland. Motivasjonen har for det meste vært god, selv om han nok til tider har ønsket han var helt andre steder. Vi er fan av fedrelandet her i huset. Når det gjelder kongehuset er vi nok også åpne for andre varianter. Om et land skal ha et forsvar, er det mye som taler for alminnelig verneplikt, – men jeg skal spare deg for de politiske utlegningene denne gangen. Uansett er jeg stolt av sønnen min fordi han gjør det han mener er riktig, selv om det finnes andre og mer behagelige utveier.

I dag kom han hjem på permisjon, og plutselig sto det en soldat innenfor døra vår. Det er hans siste permisjon. Om fem uker dimmer han, og da må både konge og fedreland finne noen andre til å forsvare seg. Meg kan han få lov til å forsvare resten av livet om han vil.

Det nærmer seg jul…igjen. Og det er ikke annet enn veldig kooozelig med z. Jeg er ingen nisse-fan og man finner lite tradisjonell julepynt i vårt hjem. Men jeg er over middels glad i lys. Mange små lyskilder som plasseres rundt omkring, også kalt stearinlys. Jeg har denne typen pø hele året, men i denne høytiden er det overhengende fare for overdrivelser. Skikkelige overdrivelser. Og alt er hvitt. Ikke noe krimskrams, bare hvite lys. Kanskje litt begravelse, men veldig lekkert. Ingen nisser, troll eller reinsdyr her i huset.

På lille julaften smeller jeg inn et juletre. Til og med. Et svart et. Dette er også veldig lekkert. Men jeg merker at jeg kanskje går for et ekte i år. Fordi minime 2 til en viss grad er sluttet å plukke og spise på alt han kommer over (nå lyver jeg igjen, han er ikke sluttet med det i det hele tatt- det er ren ønsketenkning), inkludert juletrær og andre interessante gjenstander som må tygges på. Dette er selvsagt utrolig kjedelig og alt i huset er løftet ca. 1,5 meter over gulvet. Jeg kan bare glemme å ha stearinlys på bordet så lenge han er løs. Jeg prøvde meg en gang, men han har bare ingen respekt for flammer og holdt hånden godt og lenge over den. Ikke en mine, sjokk. Og siden jeg ikke er noe særlig fan av å mishandle barn, blir det jeg som taper og må ta det vekk.  Uansett må vi ha jul, men kanskje ikke treet blir ekte likevel.

Jeg håper i det lengste på hvit jul. Og jeg gleder meg til å bli skuffet. Spesielt gleder jeg meg til å gå gatelangs på vei til og fra jobb hvor alt er pyntet med lysremser på husveggene og juletrær  i gatene. Stemningen god. Når jeg fant ut at jeg gledet meg til jul, fant jeg også ut at jeg begynner å bli gammel. Jeg har ikke for vane å glede meg til jul og jeg beklager det og synes det er litt flaut. Men jeg gjør altså det, jeg gleder meg. Jeg gleder meg til lukten av pepperkaker, pinnekjøtt og gran. Jeg gleder meg til forventningsfulle unger og adventskalender. Og jeg gleder meg til årets julekalender på barnetv. Hvert år har jeg gått rundt og håpet på Jul i Skomakergata. Men etter hvert som jeg blir eldre, går det opp for meg at det er en smule corny. Her snakker vi gammel mann i butikk, med smådirty språkbruk, litt sånn lokkemann-språk, som inviterer små barn inn på kaker. Hele holdningen til skomaker Andersen er jo intet annet enn pervers. Men grunnet minnene fra min egen barndom da jeg så på dette i god tro, uten betenkeligheter i det hele tatt, betyr det at jeg likevel ser på det nå også. Min mann er allergisk mot Stine. Det er jenta som kommer sprettende innom med røde kinn, nisselue og fletter, og snakker med en i overkant lys pipestemme og i overkant mye. I tillegg fremstår hun som direkte mentalt utfordret. Jeg forstår min manns aversjoner, men blir ikke fysisk uvel av henne. Dog forstår jeg at han må ta seg en tur ut i disse sekvensene.

I tillegg til alt dette, er desember også måneden for fest. Julebordene kommer som perler på en snor og det oppstår gløgg-events med jentene hvor vi har liksom-juleverksted. Dette er selvsagt bare et skalkeskjul for å drikke seg full på vodka med en dæsj gløgg i. Jeg har ikke tatt i julepynt i den sjangeren der på ca.25 år. Jeg innrømmer det. Også prater vi uhemmet mye om hvor teit alle menn er. Dette gjør vi selvsagt hele året, men nå har vi jule-tema. Og det er selvsagt uhyre gøy.

Et stort problem med julen er derimot alle de teite julekortene man får av andres unger. Dette er bare helt unødvendig. I tillegg til at de fleste kler ungene opp i julenissekostymer og plasserer dem foran en peis eller i en trapp, er det noen som gjør det mest absurde. De skriver en slags “oppdatering” på baksiden av bildet, om hvordan det står til med dem. Være seg mor og fars arbeidsliv, barnas utvikling på skolen og hvilke sykdommer man måtte ha og/eller er kvitt, til alles glede. Dette er mildt sagt uhyre pinlig å motta. Jeg kjenner jeg blir helt rød bare jeg snakker om det. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med dem. De blir i hvert fall ikke hengt opp på en vegg. I de aller fleste tilfeller blir disse kortene bare til oppsamlet rot i skuffer og skap. Jeg har ikke samvittighet til å kaste dem heller. Så jeg har dem liggende et par år før jeg på en måte har lov til å kaste dem i søpla. Vi har aldri sendt et julekort til noen. Og det er jeg ganske stolt over. Jeg forstår greien med takkekort. Dette er man på en måte nødt til å sende ut etter at noen har gitt bryllupet ditt eller barnas dåp eller navnedag, en fin gave. Men greien med julekort forstår jeg bare ikke. Ingen forventer å få det og ingen (utenom de som er demente) har lyst på. Likevel sender folk julekort år etter år. Dette er litt rart og litt trist.

Jeg gleder meg alt i alt, rent bortsett fra disse julekortene. Men de skal ikke få ødelegge stemningen. De går rett i skuffen og blir liggende et års tid før jeg kaster dem for godt.Men ser man bort fra dette, er julen skikkelig bra. Jeg er ingen fan av kliss, men i desember tillater jeg det. Da er det jul, hele måneden. Det er koz, med z.

Jeg er vokst opp med fotball. Selv om pappa var aktiv både i ishockeygruppa i Ski og fortsatt er aktiv i Håndballgruppa, så har fotball alltid vært en stor del av livet. Det var kamper på TV,  billetter til landksamper i julepresang, og deltagelse på alle mulige turneer som laget til broder’n skullepå.  Jeg har hatt fotball-pause i 10 år ca, men nå får jeg igjen for alle friårene mine.

Sambo har begynnt å trene igjen, mini har endelig begynnt å spille, og med brutter’n boende hos oss blir det enda et lag som må følgespå  TV. Han heier på Arsenal,resten av huset ( og de to nabohusene) heier på Liverpool. Off, krig, tenker nok mange da, men nei, det er ikke krig, det er bare enda mer fotball. Når begge lagene spiller samtidig blir det kone og mynt. Den som vinner får TV’en den andre må se hos noen andre.

Jeg er vel en av de damene som ikke hater fotball, selv om det kan bli litt mye til tider. Jeg synes det er positivt med engasjement, uansett  om det kan virke meningsløst til tider. Mennene engasjerer seg og viser følelser. Ingenting er vel bedre enn det.  Når de i tillegg spiller selv, så sosialiserer de seg og får en mestringsfølelse og samhørighet som er viktig å ta med seg videre i livet.

Vi har prøvd i 3 år og få Christopher til å spille og det av 3 grunner:

1. Han og Stefaren vil få noe som knytter dem enda mere sammen. En ting som er deres.

2.Han får sosialisert seg med noe organisert utenom skolen og blir kjent med nye mennesker.

2.Han er faktisk veldig flink med potensiale. ( det sier vel egentlig alle mødre om sine barn)

Første treningen var forrige Tirsdag og det gikk strålende. Han har spillt masse hjemme de siste årene,og også være med bestekompissen på trening mange ganger, og snappet opp litt der. Han var så nervøs før treningen. Skikkelig glegruet seg, og ville ikke og ville om hverdandre. Når han  så fikk til masse som de andre fikk til var det som om hele guttunger strålte opp. Det har vel vært en lykkerus i huset siden den dagen. Alle bare smiler og er fornøyde.  Vi har klart det vi visste skulle bli så bra, og minstemann er blitt bittelitt mer stor gutt. Stolt over sin egen innsats og med en større selvtilitt.

Og jeg har blitt fotballmamma.

Det er kveldens plan. Bare kose oss sammen hele gjengen og slappe av. Jeg heier på Tommy, fordi han er Stavangergutt og fordi jeg har heiet på han helt siden 1 audition. Når det er sagt så, synes jeg det er veldig jevnt blant de som er igjen. Alt kommer ann på hvordan de gjør det hver eneste gang.

Dette skal de synge i dag:

Pernille Svensen Øiestad
«Måndagsbarn» – Veronica Maggio

Rikke Lie
«Lovefool» – The Cardigans

Gabrielle Leithaug
«Is This Love» – Bob Marley

Lise Mæland

«Wish I Didn’t Miss You» – Angie Stone

Mari Lorentzen
«Säg Det Igjen» – Lisa Nilsson

Tommy Fredvang
«Wake Up Call» – Tommy Fredvang

Chand Torsvik
«En Jävel På Kärlek» – Glenmark Eriksson Strömstedt

The Johnsen Sisters
«Sober» – Pink

Shackles
«Survivor» – Destiny’s Child

Blir spennende å se hvem som kommer best ut av det.  Shackles er bare så utrolig flinke når de har rett sang. Krysser fingrene for de i dag, og så er jeg superfornøyd med at Tommy skal synge sin egen sang. Digger den sangen. Herlig god stemnings sang

Taco har mannen hintet til hver gang det har vært tortilla eller taco reklame på TV, og siden han har vært så flink med jobb i det siste synes jeg han fortjener det i dag.  Selv om det ødelegger for dette flotte ukesbudsjettet jeg hadde. Men men, da har vi en ekstra middag som vi kan slippe å handle til neste uke

Barskapet må også oppdateres. Vi skulle jo liksom hande litt vin og sånt når vi reiste til Danmark, men jeg var så dårlig at jeg orket ikke tanken på å handle noe som helst.

Noen som har noen gode rødviner å anbefale? Gjerne noen som er gode til kjøtt og noen som er gode å nyte alene.

Vi har som kjent denne drueplanten som klatrer oppover veggen vår. De siste årene har den fått selskap av fettere og kusiner av ulike slag, og vår landbrukseiendom på svimlende 400 kvadratmeter er i ferd med å bli en vingård. Rosene mine blir rett og slett fortrengt.

For ganske mange år siden laget Thv en vending vin. Det er mye druer det er snakk om, og etter pressing og styr fant noe over tjue flasker rødvin veien ned i kjelleren. Bør jeg fortelle hvordan det smakte? Pyton! Vinen var både rød, flytende og alkoholholdig, men det var også alt. I festlig lag hentet min kjære opp en flaske, og så ble det smakt til allmenn forlystelse. Siden de samme druene gir deilig saft, ble vi enige om at vi heretter skulle lage nettopp det.

Men han glemmer fort, bonden. I år har han tatt til side 10 kilo druer, – og sånn stille og forsiktig forsøker han seg igjen. I dag var maserasjonstiden over, og han har stukket om det som skal bli en ny runde med fæl vin. Fermeteringen er i gang. Det er i grunnen merkelig. Mannen elsker vin, god vin, spesielt god vin. Han samler på vin, og er mer enn kritisk. Likevel tror han visst det skal skje et mirakel denne gangen.

Jeg bare smiler.

Låt honom holda på.

Hvorfor spiller man så lite kortspill egentlig? Vi gjør i allefall det. Husker når jeg var liten så satt jeg og mamma ofte og spilte på kveldene. Det var kosestund som vi hadde sammen, bare vi to. Vi lo og spillte og skravlet. Med pappa hadde vi alltid med kortstokk når vi tok toget til ferier. Når jeg var hos mormor og bestefar kunne jeg sitte i timesvis og se på når bestefar la kabal. Kortstokk på hytten var jo et must, og det er vel der jeg føler det norske folket spiller kort fortsatt. Har PC’en tatt for mye av tiden vår? PC spill, spill konsoller, internett. Har vi glemt hvor gøy det er å bare ha stillhet, hverandre og en kortstokk?

Nå har jeg akkuratt fått sniket inn noen spilleminutter med yngstemann. Far i huset sover og da fikk vi litt alenetid meg og han. Uten TV, uten noenting. Bare meg og han og en kortstokk. I allefall noen minutter før han føyk ut dørene for å spille fotball.

Dette skal gjøres oftere i hverdagen, bestemte jeg meg for. Nå sitter jeg her og søker etter regler på alle de kortspillene jeg elsket, men som jeg har glemt hvordan var.

FEM HUNDRE:

Antall spillere: 3-5
Antall kort: I dette spillet skal hver spiller ha 10 kort. I tillegg skal tre kort legges åpne på bordet. Resten av kortene skal ikke brukes. Det betyr at dere må ta bort de laveste kortene i hver farge. Dere skal imidlertid alltid bruke en joker.
Er det tre spillere, tar dere bort alle kort fra toere til seksere (32 + 1 kort brukes). Hvis det er fire spillere, tar dere bort toere, trèere, kløver fire og spar fire (42 + 1 kort brukes), og er det fem spillere bruker dere alle kortene (52 + 1 kort).
Kortenes verdi: I de fargene som ikke er trumf, er ess høyest og to lavest. I trumf er rekkefølgen: joker, knekt, knekt i tvillingfargen, ess, konge, dame, ti, ni, åtte … to.
Jokeren er trumf også i grand-spill: Den er alltid det høyeste kortet.
Meningen med spillet: Å melde hvor mange stikk man vil prøve å ta, og deretter ta minst like mange stikk.

Slik spiller man: Før man spiller ut kort skal det være en meldingsrunde. Du melder hvor mange stikk du skal ta, og i tillegg velger du trumffarge. Du må minst ta seks stikk. Den laveste meldinga blir derfor 6 kløver, som betyr at du vil prøve å ta seks stikk med kløver som trumf.
Når en spiller har avgitt ei melding, må neste spiller melde høyere, eller si pass. Meldingsrunden er ferdig når alle unntatt en av spillerne har sagt pass. Hvis det for eksempel er fire spillere, er meldingsrunden ferdig når tre spillere etter hverandre har meldt pass.
Alle spillerne må allikevel få muligheten til å avgi ei melding. Hvis spillet starter med at de tre første spillerne melder pass, får allikevel spiller 4 lov til å melde. Dersom han også melder pass, skal kortene deles ut på nytt.
Fargene har ulik verdi i dette spillet. Kløver er minst verd, deretter ruter, hjerter og mest verd er spar. Hvis en spiller melder åtte hjerter, kan neste spiller for eksempel melde åtte spar, fordi spar er mer verd enn hjerter.
Hvis du vil ha et ikke-trumf spill, bruker du meldinga grand. Sju grand betyr for eksempel at du skal prøve å ta minst sju stikk, uten trumf. (Jokeren vil allikevel være trumf.) Grand er mer verd enn trumf. Den aller høyeste meldinga i spillet blir derfor ti grand.

Den som meldte høyest blir spillefører. Spillefører har muligheten til å ta opp de tre kortene som ligger på bordet, og bytte dem med noen av kortene han har på hånda. Vil han gjøre det, tar han alle tre kortene opp på hånda, og legger deretter ut tre valgfrie kort på bordet.
Man spiller så om stikk på vanlig måte, bortsett fra ett unntak: I grand-spill kan jokeren alltid spilles, selv om du ikke er renons. Jokeren er høyest, og vil alltid vinne stikket. I trumf-spill derimot, er jokeren en del av trumf-fargen, og kan bare spilles ut hvis andre spiller trumf, eller du er renons i den spilte fargen.

Slutt: Runden er ferdig når spillerne er tomme for kort. Hele spillet er ferdig når en spiller har fått 500 poeng.
Poeng: Spillefører får poeng etter følgende tabell hvis han klarer å ta minst så mange stikk han har forpliktet seg til:

Hvis han ikke klarer det, får han like mange minuspoeng.
Du andre spillerne får 20 poeng for hvert stikk

IDIOT:

Antall spillere: 2-5
Antall kort: Hele kortstokken brukes. Hver spiller skal ha tre kort lagt på bordet medforsiden ned. Oppå disse kortene skal hver spiller ha tre kort med forsiden opp. I tilleggskal hver spiller ha tre kort på hånda. Resten av kortene legges i en bunke.
Meningen med spillet: Å bli kvitt kortene så fort som mulig.
Kortene verdi: Ess er høyest og tre er lavest. Farge har ingen betydning. Toere og tiere er spesialkort som alltid kan spilles.

Slik spiller man: Den som har det laveste kortet begynner spillet.Den det er sin tur skal spille ut et (eller flere like) kort som er høyere (eller like høyt) som det øverste kortet i haugen. Hvis det ikke er noen spilte kort der fra før, kan du spille ut hva som helst. Neste spiller må spille ut et kort som er høyere (eller like høyt). Så lenge det er kort igjen i bunken må dere hele tiden trekke inn kort slik at dere aldri har mindre enn tre kort på hånda.

Hvis en spiller ikke kan spille ut et kort, må han ta inn hele haugen på hånda. Dere kan imidlertid alltid sjanse ved å trekke et kort fra bunken. Dette kortet må du spille ut. Hvis du er uheldig og du har fått et kort som ikke kan spilles ut, må du ta inn hele haugen og det kortet du nettopp trakk på hånda. Når noen tar inn sakehaugen er det neste spiller sin tur. Toere kan alltid spilles. Når noen har spilt ut en toer, kan neste spiller spille ut hva som helst. Hvis det ligger fire like kort rett etter hverandre i sakehaugen, går alle kortene i sakehaugen “ut”. Kortene legges da bort og brukes ikke mer i dette spillet. Den spilleren som spilte ut det siste kortet får nå spille ut en gang til. Det samme skjer om noen spiller ut en tier. Tiere kan alltid spilles, og fører også til at alle kortene går ut.

Når en spiller er tom for håndkort skal han neste gang spille ut et av de tre åpne kortene på bordet. Og når han også er tom for åpne bordkort, må han neste gang det er hans tur velge et av de kortene som ligger med bildesiden ned.

Slutt: Spillet er ferdig når alle unntatt èn spiller er tom for kort. Han blir da idiot.

GRIS:

Antall spillere: 3-8
Antall kort: 52. Hver spiller skal ha seks kort. Resten legges i en bunke.
Meningen med spillet: Å samle på kort til alle de seks kortene dine er i samme farge. For eksempel alle i spar. Den spilleren som først får seks kort i samme farge skal gjøre et tegn (se nedenfor). Når de andre spillerne ser at noen gjør tegnet, gjelder det for dem å også gjøre samme tegn så fort som mulig. Taperen er den siste som gjør tegnet.

Slik spiller man: Alle spiller samtidig i dette spillet. Spillet foregår sånn at alle spillerne skal velge ut ett av kortene sine som de ikke vil ha lenger. Dette kortet legger dere på bordet med forsiden ned. Når hver spiller har lagt ned et kort, sender alle sitt kort til spilleren til venstre. Alle tar så opp det nye kortet som de får hos sin spiller til høyre. Deretter velger dere på samme måte et nytt kort å sende bort. De kortene som sendes må ikke vises til andre spillere enn dem som skal ha dem. Sånn fortsetter dere å spille helt til en av deltagerne har fått seks kort i samme farge.

Men noen ganger kan det skje at du får tilbake igjen et kort som du har hatt på hånda og sendt vekk før. Det betyr at kortet har vært innom alle spillerne, men det er ingen som vil ha det (ingen samler på den fargen). Når dette skjer, så får du lov til å bytte dette kortet bort. Vis i så fall kortet til de andre før du legger det vekk, og trekk et nytt fra bunken.

Slutt: Når en spiller har klart og fått alle sine kort i samme farge, skal han eller hun gjøre et tegn. Når de andre ser at noen gjør tegnet, må de også gjøre samme tegn så fort som mulig. Den siste som gjør tegnet taper runden, og får en bokstav. Første gang noen taper en runde får han eller hun G, neste gang R, så I og til slutt S. Den første som har fått GRIS blir gris og har tapt. Hvis ingen har blitt gris enda, så deler dere ut kortene på nytt til en ny runde.
Hvis noen gjør tegnet uten å ha fått alle kort i samme farge, så får han eller hun også en bokstav.

Tegnene: Hvilket tegn dere skal bruke avhenger av hvilken farge den første som gjør tegnet har på kortene sine:
Legg tommelen på kanten av bordet
Legg hånda på hjertet
Pek på vinduet
Klø deg i håret

Noen spiller også sånn at de gjør spar-tegnet uansett. Så dere bør avtale på forhånd hvilke tegn-regler dere skal bruke.

OLSEN/ VRI ÅTTER

Antall spillere: 2-6
Antall kort: Hele kortstokken brukes. Hver spiller skal ha seks kort. I tillegg legges et kort åpen ved siden av bunken, dette er begynnelsen på sakehaugen.
Meningen med spillet: Å bli først kvitt dine kort.

Slik spiller man: Hver gang det er din tur, skal du spille ut et kort av samme farge som det øverste kortet i sakehaugen. Eller du kan spille ut et kort som har samme tallverdi som det øverste kortet. Dette kalles å vri. Om du har flere kort med samme tallverdi kan alle spilles ut samtidig.

Hvis du ikke kan (eller vil) spille ut et kort, må du trekke inn kort fra bunken helt til du spiller ut et kort. Du kan maks trekke inn tre kort, så hvis du har trukket inn tre kort uten å kunne (eller ville) spille ut et kort, sier du pass og det blir neste spillers tur.

Åttere er spesialkort som alltid kan brukes til å vri med. De kan spilles uavhengig av hvilket kort som ligger øverst i sakehaugen fra før. Den som spiller ut en åtter må si hvilken farge han vrir til, og neste spiller er nødt til å spille ut et kort i denne fargen. Ingen spiller har imidlertid lov til å vri første gang det er spilleren sin tur. Dette gjelder uansett om han vil vri på vanlig måte eller med en åtter.

Når du bare har ett kort igjen på hånda, skal du si “Olsen”. (Hvis dere spiller Vri åtter sier dere “Ett kort igjen” i steden for.) Hvis du glemmer det, kan en av de andre spillerne slå i bordet og si “Bank i bordet”, og du må trekke inn tre kort fra bunken.

Slutt: Spillet er ferdig når alle unntatt én spiller er tom for kort. Hvis bunken blir tom før spillet er ferdig skal alle kortene i sakehaugen (unntatt det øverste) stokkes på nytt og bli til en ny bunke.

Flere kortspill med regler finner du på Korthuset.

Som noen av dere kanskje har fått med dere så er jeg veldig glad i katter. Og jeg er så heldig at jeg har fått meg den rasekatten jeg har ønsket meg. Og nå begynner moroa!

I helgen var jeg på min (og kattens) første katteutstilling. Lørdag morgen kl 6.15 ringte vekkerklokken for at vi skulle rekke dette. Utstyr var pakket kvelden i forvegen så det skulle bli minst mulig stress om morgenen. Storesøster i huset skulle være med, så vi gikk stille rundt i huset og ordnet ting. Lillebror og lillesøster våknet før vi gikk. Og det var spennende å putte Ywonne inn i buret, og se hva mamma og storesøster skulle ha med av utstyr til katt og seg selv. For her måtte vi forberede oss på 10 timer på katteutstilling. Og med 12 års erfaring med barn hadde mor med seg en del mat, kjeks, drikke og annet snacks. Og godt var nok det

Vi ankom ustillingen litt over åtte. Og da var det bare å ta med alt pikk-pakket og stille seg i kø til veterinærkontrollen. Der møtte vi også oppdretteren til Ywonne. Hun skulle hjelpe oss, for hun er en erfaren ringrev i disse kretser. Vi kom oss glatt gjennom veterinærkontrollen. Så var det registrering og tildeling av burplass. Dette gikk veldig fort og greit. Men å finne buret var ikke fullt så lett… Vi lette lenge, for vi hadde ikke lagt merke til at alle radene var merket med bokstav og tall. Men da vi endelig fant ut av det gikk det greit å finne riktig bur. Så var det å finne frem burpynt. Det er ett stort tøystykke som skal dekke disse triste metallveggene i burene. Jeg hadde sydd mitt av svart fløyel. For jeg har lest at det var lurt å ha en mørk farge og litt tungt stoff som kunne dempe lyden. Jeg hadde derimot ikke tenkt så nøye over andre ting. Den viktigste tingen jeg hadde glemt var seng til Ywonne. Matskål og dokasse hadde jeg. Og sand hjemmefra så hun skulle ha kjent den lukta før. Og maten var hennes vanlige. For man kan få både sand og mat på utstillingen, men jeg ville at min lille katt på bare 5 mnd skulle ha mest mulig vante omgivelser. Og det kan man jo si at hun utnyttet. Dagens seng ble dokassa. Selv om jeg kjøpte en ny seng til henne. Fordelen var at hun gikk ikke på do i den, selv om vi var borte i over 12 timer. Så jeg regner med at hun var klar for sin vanlige dokasse da hun kom hjem.

Da alt var ferdig rigget, og kattene var i bur så var det klart for oss tobeinte å gjøre oss klare. Det var frem med campingstolene og program. Nå var det på tide å finne ut hvor lenge vi kunne anta å vente til det ble vår tur. Her var det sannelig greit å sitte sammen med ringreven. Hun viste meg hvordan jeg skulle få litt oversikt. Det var om å gjøre å finne hvilken dommer som skulle dømme kattene, og hvilke andre raser han/hun skulle dømme. Så var det bare å telle opp hvor mange katter det var i de rasene som stod før oss på lista, gange dette med 5, for det tar ca 5 minutter å dømme hver katt. Og da fant vi ut at det var ca 4 timer til det ble vår tur. Så da var det bare å slå seg til ro med det. Vi gikk en runde rundt for å se litt på andre katter og de som stod der med stands for å reklamere og selge ting.

Men inn i mellom måtte vi tilbake å se til kattene våre. Det ble også god tid til kaffe og snacksen vi hadde med. Vi leste litt i katalogen og snakket masse om hvordan bedømmingen skulle foregå, og hvordan prisene var satt opp. Jeg har mest kunnskap, om enn det ikke er mye, om hvordan hunder bedømmes. Så skulle jeg prøve å lære meg ett nytt system, som jeg da prøvde å sammenligne med systemet jeg ikke kan ordentlig. Men jeg kan trygt si at jeg var smått forvirret.

Ettersom dagen gikk bled det vår tur. Først skulle oppdretter stille mor til Ywonne. Så jeg fulgte nøye med for å se hvordan dette ble gjort. Dommeren tok seg god tid med katten, kjente på henne og snakket med henne. Han var også flink til å forklare for oss som stod ved siden av og så på hva han så etter og hva han syntes var bra på rasen. Jeg fulgte også nøye med på hva han sa om de andre kattene. Så var det min tur. Jeg var den eneste som stilte kattunge i denne rasen, så det var ingen i samme aldersgruppe å sammenligne katten med. Det gjorde ting litt annerledes. Jeg var nok minst like nervøs som katten, selv om familien min mente at jeg taklet dette helt fint. Men dommeren merket det, og det kan jo være lett for han å se som også ser og kjenner på katten som reflekterer mine følelser.

Da han var ferdig med vurdering av Ywonne fikk jeg vite at hun fikk bedømmelsen EX1, det betyr at han mener katten er eksellent. Og det er jeg enig i… Siden hun er så ung er det det høyeste hun kan få. For de av dere som er vant med utmerkelser i dyreverden så vil det si at hun kan enda ikke bli Champion. Og han sa at han ville gjerne se henne en gang til den dagen.

Så var det tid for å sammenligne alle Russian Blue mot hverandre. Vi stolte katteeiere stod og holdt frem våre små og store katter, og ventet i spenning. Han begynte med de voksne og sa hva han syntes var bra, og begrunnet hvorfor han plasserte dem på det nivået han gjorde. Den som kom sist var moren til Ywonne. Og så fortsatte han med de andre. Til slutt tok han Ywonne. Og jeg tenkte at det var fordi hun var kattunge. Men nei, han mente at hun var Best i Variant. Det vil si at han syntes hun var den fineste Russian Blue som var der den dagen! Jeg kunne nesten ikke tro det. Hun skulle stilles en gang til, og hun ble best i rasen. Dette var helt utrolig! Jeg tenkte at dette var nesten umulig til å være første utstilling.

Så kom tiden for å bli vurdert en gang til. Alle kattene dommeren hadde plukket ut i kategorien og aldersgruppen skulle nå vurderes mot hverandre. Nå var det bare 2 katter han hadde sendt videre til denne vurderingen. Og han var veldig fascinert av Ywonne og valgte å nominere henne til panel. Det vil si at nå kom hun til den siste vurderingen hvor alle dommerne i kategorien skulle velge en å stemme på. Den med flest stemmer ble “Best in Show”. Og nå ble spenningen i meg enda større. Vi ventet en stund før det var vår tur til å komme i panel. Der var det ikke lenger jeg som presenterte katten. Nå skulle assistenter bære katten fra dommer til dommer. Og så til slutt ga dommeren sin stemme. Det var nå fem dommere som alle hadde nominert hver sin katt. Så her stod Ywonne mot fire andre katter. Så da det ble ropt opp hvilken katt de forskjellige dommerne hadde stemt på spisset vi ørene ekstra. De tre første stemmene ble fordelt på tre forskjellige katter. Deriblant Ywonne. Hjertet hamret ekstra da de sa at dommer X var enig med dommer Y om at katt Z var favoritt. Det var ikke Ywonne. Men det gjør ingen ting. Vi kom hjem fra utstilling med en delt andreplass. Selv om jeg egentlig tror at de ikke teller andre plasser enn førsteplass i katteverden

Så nå er jeg bitt av basillen. Jeg vil på flere utstillinger. For jeg må jo se om andre dommere er like imponert over katten som denne dommeren var.

For 8 år siden lå jeg på Bærum sykehus i gledesrus, med tårene trillende nedover kinnene. I armene mine lå det en liten guttebaby, som fra lenge før unnfangelsen hadde fått navnet Christopher Robin. Et lite nurk som ikke hadde peiling på hvilken reise han nå skulle begi seg ut på, og det ante ikke jeg heller. Akkuratt der og da var det kun en overveldende lykke og ingen bekymringer. Et øyeblikk hvor alt var perfekt, rett og slett.

Nå er det altså 8 år siden han kom til verden, denne fantastiske lille guttungen, som jeg bare blir mer og mer betatt av for hver eneste dag som går. For meg kom det aldri noen morsfølelse som tok meg med storm der jeg lå med han i armene mine. Den kom heller snikende litt etter litt og i større doser for hver eneste skritt vi sammen har tatt.

Veien hans blir til mens han går, og jeg er så utrolig glad for at jeg fortsatt får gå den sammen med han. Veilede han og dele hverdagen han opplever sammen med han. I dag er han 8 år, og jeg inser at tiden flyr fra meg. Den verdifulle tiden man aldri får tilbake, går fortere enn man ønsker. Man må bare satse på at man får veiledet nok, mens man fortsatt har muligheten.  I dag er han 8 år og ønsker seg Lego og andre leker som han engasjerer seg i. Jeg ønsker for han at han skal føle seg trygg og verdifull og elsket. At han får et godt liv med mange gode opplevelser og erfaringer som beriker han. Slike ønsker som han synes er kjedelig, som jeg derfor ønsker dem for han.

Fantastiske herlige gutten min, fyllt med empati og klokskap som mange bare kan drømme om å inneholde. Gleder meg til alle de årene som kommer forran oss, og alle de opplevelsene som vi skal oppleve sammen.

Gratulerer med dagen Christopher! Den er din!

Jeg fikk en pakke i posten, en bokpakke. På innsiden fant jeg to barnebøker, men jeg hadde ikke bestilt verken en eller to bøker. Ikke var det noe følgebrev med heller.

En hilsen fra forfatteren, Jørn, sto det på innsiden. Det er det jeg sier: Bloggere er kjekke folk! Det er en grov generalisering, jeg vet det, – men jeg synes jeg møter så utrolig mange vennlige mennesker på nettet. Tenk så hyggelig å sende bøker til noen man bare kjenner fra Blogglandia. Jeg mener, – veldig få av dem jeg kjenner i det virkelige liv gir meg gaver sånn midt i oktober helt og aldeles uten grunn.

Bøkene har møtt sitt publikum allerede. Nå har vi lest en elefantastisk historie; vi har lest om blod som drypper og andre forferdeligheter.

Det gjorde lykke, og nå sover de to mens de kanskje drømmer om en krokodille som fikk dilla.

Mange slags takk.

I dag reiste ett av gulla mine, Malin, helt til Costa Rica for å være der i 5 måneder!

Føler det ikke er lenge siden hun var liten og satt på skuldrene mine!  Jammen er det en merkelig følelse når barna blir så store at de forlater hjemmet.

Uansett er det en tøff ung dame som reiser ut og opplever verden, og jeg ville gjort akkurat det samme hvis jeg var på hennes alder.

Tiden går fort, og jeg gleder meg allerede  til hun kommer hjem igjen i mars neste år!  Kos deg masse gullet mitt!

Malin 01.10.2009

Barneoppdragelse – hva faen gjør jeg? Hvor er instruksjonene og hva gjør man når minime viser seg å inneha uante “kvaliteter” som manipulativ og slem?

Å ha en baby er for så vidt greit nok, foruten nattevåke, bæsjebleier og i overkant mye skriking. Men gi meg en apekatt av en 6 åring, lett svevende, bestemt, krevende og manipulativ! Et pluss er selvsagt at man kan bruke språk (helst ikke for kraftige gloser, idet man får dem rett i retur og man opplever med stor sannsynlighet at mammaen til Malin ringer og kjefter fordi hennes lille uskyldige avkom besitter et vokabular som hun ikke hadde før hun fant sammen med minime). Med bebiser må man gestikulere voldsomt når man skal forsøke å formidle noe, enstavelsesord som “bø!” og “tittei!” går igjen. Altså kjedelig og til tider frustrerende, men på et helt annet nivå enn frustrasjonen over 6 åringen. Minime har vært 6 år i 2 måneder nå og hvilken personlighet hun avslører! Det hjelper selvsagt ikke å ha en lillebror. Nå snakker vi sjalusi, vold, banning, hysteri og ren ondskap. Hun er sta, som sin mor og det er slettes ingen spøk.

Morgenen kan være en skikkelig thriller. Hvilken fot står hun opp på? Aksepterer hun klærene vi har lagt fram, er det kjoler (det eneste som funker) involvert? Skal håret være opp eller ned og er det godt nok? Er frokosten akseptabel? I verste fall blir det et rent helvete og jeg lærte meg tidlig å legge inn en buffer på 1/2 time til krangling. Man forventer turbulens. Hvis hun da overrasker med et strålende humør (det kan forekomme) får dagen en uventet og god start for hele AS Familien.

Denne morgenen hadde vi det motsatt av hyggelig. Altså mye skriking og bæljing, krangling og små ulykker som resulterte i at samtlige familiemedlemmer kom for sent dit de skulle. Minime startet dagen med et hyl og jeg måtte dra henne sprellende ut av sengen. Da hun la merke til klærene sine som lå klar på badet kastet hun dem oppi badekaret (som var fylt med vann) og satt seg rett ned med nedovermunn og armene i kors. Det eneste hun klarte å si var “nei!” og “glem det”. Det ble ca. 20 minutter med kjefting og høylytt krangling etterfulgt av forhandlinger. Jeg innrømmer det, jeg er en brøler. Hvis strikken min blir dradd langt nok, tilter det. Skikkelig. Noe særlig tålmodig er jeg heller ikke av natur. Det ble totalt kaos og jeg fikk raserianfall. Jeg skrek og slo håndflaten i dosetet så det sprakk. Ikke visste jeg at jeg besitter en slik imponerende styrke. Dette hjalp selvsagt ikke på stemningen. Minime løp splitter naken rett inn i klesskapet sitt. Og der ble hun. Hun hylskrek og grein om hverandre bare avbrutt av gloser som “hater” og  ”deg!”. Det hele var bedrøvende. Og jeg så for meg at jeg aldri kom meg på jobb- ever.

Etter en stund ble det stille i klesskapet og jeg fant frem en kjole som jeg ikledde hennes lillebror på 2. Deretter sendte jeg ham inn i skapet. Jeg hørte en frydefullt lite skrik, etterfulgt av latter. Saken var løst.

Da vi kom ned i stuen var det meste tilsynelatende greit rent bortsett fra at håret måtte flettes. Hun sto klar med yttertøyet på. Fletting av håret hennes brukte jeg minst 10 minutter på. Men det var selvfølgelig ikke godt nok. “Du lager ikke sånne fletter som Tuva sin mamma gjør!”  “Vel, jeg kan ikke gjøre alt perfekt vet du. Du vet at mammaen din ikke er i nærheten av å være noen frisør og nå har vi pent sagt fryktelig dårlig tid!Du får vurdere å lære deg å flette håret selv!”  Og i det lille brøkdels sekundet hvor alt var løst, var vi plutselig tilbake til uløst. ”Neeeeeeeeii!!!!!!!!!!!!!!!” Hun slapp alt hun hadde i hendene og  jakke, sko, skjerf og lue gikk vegg i mellom. Det raste ned melkeglass og frokosttallerkener, og glassbitene lå strødd utover hele kjøkkenet. Så løp hun. Opp i skapet sitt. Jeg river meg i håret og gråten dirret i halsen. Jeg anser meg selv for å være et rimelig oppegående og kreativt menneske, og jeg vet at det eneste som funker på minime når det røyner på, er humor. Men det å være morsom, er ikke det enkleste en mandagsmorgen klokken 07.00 når alt går galt og man føler seg særdeles tynnslitt. Jeg fikk lyst til å drukne meg selv i vasken. Jeg talte til 100 og tok mitt siste grep i ren desperasjon. Jeg ender med å trygle. Hun har vunnet – igjen. Nøklene går rundt i døren og vi er omsider ute. 40 minutter for sent.

Samme morgen skjer det videre en rekke små herligheter, som at bilen er frosset igjen, jeg er tom for bensin samt at spylervæske-beholderen i bagasjerommet har lekket utover og hele bilen lukter alkis.

Når jeg kommer hjem sent samme ettermiddag, er bilen rengjort og påfylt bensin, huset er vasket for både melk og glasskår og  jeg blir mottatt av minime som slenger seg rundt halsen min med en tegning av en smilende blomst. Det varmer mitt pittelille hjerte og jeg tenker at jeg må ha gjort noe riktig likevel.