Med hendene for ørene
lytter du, og med lukkede øyne
ser du filmatisk troverdighet
i faktisk fiksjon.

Dette er en filmatisk verden
tilsatt rungende surroundeffekt

Til dumpe toner blir du en uvillig filmaktør
i et evig rullende filmindre og
ønsker ikke sette en dør på gløtt
i møte med kravene.

Møtet med fantasiens finesser
kan ikke måles
mot livserfaringene som gir grobunn
for fantastisk filmabsurditet
i faktisk fiksjon.

Jeg trenger råd fra en som har all viten i verden og ingen viten i det hele tatt
alt vi vet er at vi intet vet, og det er viktig å huske nå.

jeg føler det eneste halmstrået i livet svinne vekk fra meg, og hele samfunnsdyret tar opp sine skitne føtter og tramper meg ihjel.

Jeg vil skrive. Det er det jeg ånder for, det eneste som gir meg drift framover.
Ord,tanker og virvelvind.
Men jeg vet ikke hva jeg gjør.
Hva gjør en tekst bra? Er det et håndverk som skal finpusses etter kunstens regler? Absolutt!
Men hvordan vet man at man gjør rett?
Det er ingen fasit på tekst, og god tekst sier seg selv når den er der.
Friheten og kreativiteten på en tekst kan være vakker, men kun hvis man har kommet til det punkt der man har overvunnet teksten i seg selv….

jeg vet hva jeg tolker som kunst i tekst, og føler jeg ikke er dum nok til at det er helt ubetinget, men likevel vet jeg ikke om jeg kan skrive slik jeg ønsker.
Vil jeg noengang skrive ut historiene i hodet mitt? Komponere det perfekte dikt?
Jeg vet ingenting, og er for treg til å lære. Er litteraturvitenskap en omvei, eller er jeg lat?
Burde jeg skifte til det? Kaster jeg bort tiden min på et annet dødt fag?
Jeg vet det er bortkastet å spørre om dette, for “svarene må man finne selv”….

….men det skremmer meg ulidelig å vite at hvis jeg ikke har tankene jeg tror jeg har og ikke kan skrive teksten når tiden kommer…… så har jeg ingenting å leve for….

hvor mye blod er tekst verdt? Er det verdt det å dø for det perfekte dikt? Hvem kan dømme perfeksjon?
Ligger det ett dikt skrevet på en sporadisk notatside slengt rundt i aristoteles’ ideverden?

Mennesket er kanskje det verste utgangspunktet til å dømme noe, spesielt åndsverk, siden vi blir påvirket at alt rundt oss til slike grader at vi er nærmest uvitende om det.
… likevel gjør vi det med glans…

…..kanskje problemet mitt ligger i relasjoner til mennesker og ikke til teksten i seg selv..
verden er kun slik man definerer den selv. Hvis jeg blir kongen med ny skjorte kan jeg vinne.
Jeg kan skrive den perfekte tekst, for jeg kan le av all kritikk. Du kan ikke skade en som ler av alt, aldri tar standpunkt bare avstand. Men da blir det jo ikke den perfekte tekst men bare et symbol på autonomi.

jeg skal gi ut et poetisk verk. Sidene skal være blanke. Det trengs bare en person som liker det før man har vunnet….

jeg roter nå… det er sent og jeg er gal og jeg vil aldri oppnå den eneste drømmen jeg har….
…. jeg tror jeg aldri vil forstå essensen med tekst.. eller kanksje jeg allerede har gjort det, men at mitt guddommelige tekstvesen bare var en lusen ballong…

Jeg husker ikke mye, men det var natt og et forferdelig regnvær. Jeg hadde gått i flere timer. Jakken var gjennomvåt, jeansen surklet for hvert skritt, og små kaskader av vann rant ned fra håret mitt og ned i nakken. Jeg var en druknet katt.

Det var så sent at de få lysene som ville kunne skimtes gjennom været var slukket for lengst, men jeg kom til slutt til et hus med utebelysning. Hus er feil ord å bruke. Det var en diger gammel fasilitet, sikkert offentlig, og murpusset var sprukket og vitnet om mange års hvile på grusgården den var bygget i.

Jeg gikk gjennom den eldgamle porten. Skrittene mine rullet gjennom den åpne plassen. Grusen knaste under skoene. Jeg vandret opp til døren. Glasset var knust. Jeg tråkket på det også og gikk inn. Gangene var tomme. Intet lys, ingen lyder utenom regnet som raserte alle vinduer i bygget. Jeg stod der lenge, bare hørte på regnet og ekkoet det ga nedover korridoren. Det var murvegger her også, med skjulte murstein under. Alt var grått i mørket. Alle katter er grå her, tenkte jeg. Jeg gikk videre.

Jeg kom til et rom. Dyøren var åpen på gløtt og en liten linje av lys snek seg ut og avsløre det skitne gulvet. Ikke mer grått. Jeg gikk inn. Den ene veggen var bygd av glass. Et lite stearinlys sto ved glasset. Over det satt en bøyd skikkelse med pledd over. Jeg fikk bilder av sjamaner i hodet. Magiske mennesker som leker med ilden og magien. Denne skikkelsen holdt hånden sin over flammen. Det luktet brent kjøtt.

Jeg gikk bort, satt med overfor mennesket og stirret på to brune øyne som ble lyst opp av ilden. Regnet hamret som maskingevær. “Du vet hvorfor du er her”. Stemmen var knirkende. Øynene lyste opp under pleddet. “Ja, det gjør jeg”. Stillhet. Regn. Jeg tok hånden min opp og holdt den over lyset.

Jeg tenner den første sigaretten for natten. Det er min vane det. Sigarett etter sigarett. Helt ubevisst går det. Helt til jeg må skifte pakke. Det er slik jeg holder øye med hvor mange jeg tar. Natten er full av humørfullt stormvær slik jeg liker det. Setter meg i vinduskarmen og nyter de tykke dråpene smelle mot ruten som små kamikazesoldater. Renner nedover og forsvinne de de utallige slukene som utgjør vår verden. En eneste stor rennesten er det. Til slutt er det vi som renner vekk og slutter den evige råtne syklusen. Nesten poetisk er det. Jeg gleder meg til å bli jord. Sigaretten har brent seg ned til filteret. Pakken er tom. Jeg har sittet lenger enn jeg føler.

Den neste pakken skal røykes i gatene. Jeg liker det. Vandrer i de små smugene lik en jeger i skogen. Den urbane jeger. Dette er mitt territorium. Svart frakk usynlig mot de slitne murveggene. Forbi glorete lys, halvfulle sauer som sjangler fra bar til bar og kvinner i sine horete utkledninger og håpefulle blikk. Jeg går videre og videre. Ny pakke. Regn har gjort nakken gjennomvåt. Jeg er glad jeg har mestret teknikken med å holde sigaretten gjemt inne i hånden. I sin lille hule. Det er en glød og en ild inne i hånden, men der er bare jeg som vet om den. Mitt lille våpen.

Nå tar vinden seg opp og jeg føler kulden lang inne i margen som et rivende udyr. Jeg er gjennomvåt og føler at jeg burde trekke inn. De rekende små sauene har forlatt gatene. Vinden blåser alt skrot videre mot en ukjent plass. Stormen har mistet litt av sjarmen. Det er så kaldt at jeg har hodepine. Jeg finner mitt hus, min dør, kommer meg inn, finner igjen vinduet. Det er fremdeles kaldt, som om jeg trakk kulden inn i huset med meg. Det er vel klærne. De er våte. Jeg finner garderoben, skifter, og åpner en ny pakke. Ny sigarett. Lett bensinlukt fra zippolighteren. Jeg merker at halsen er rå. For mye røyk kanskje. Nikotinrusen er ivertfall langt på vei. Jeg kommer ikke til å sove i natt.

Jeg finner meg i å fundere på situasjonen. Det har seg slik at mitt hus, min dør pg mitt vindu ikke egentlig er mitt. Jeg okkuperer, som det heter. Et lite ubebodd hus fikk sin lille rotte. Jeg har laget meg et hi her. Det skulle bare mangle. Det er tross alt i mitt territorium.

Jeg ser meg selv som en slags menneskeobservatør. Jeg jobber som en vitenskapsmann, analyserer de utallige sidene ved dette merkelige dyret. Alle dets tendenser, vaner og livsløp må forstås. Det er en slik enkel art, men likevel så kompleks. Jeg tenner en ny sigarett og setter meg i vinduet. Våte klær er byttet ut med tørre, varme. Ute er gatene tomme, men det regner fremdeles hardt. Ny sigarett, lighteren flammer opp.

det ser absolutt ikke ut til at hun kommer til å finne fotfestet i dag heller. som i går. som forrige uke. i fjor.

evig vinter-føre. konstant bambi-på-isen. hodet svirrer og virrer og virker ikke som det burde gjøre for at hun skulle få til å fungere i denne verdenen der alt eller intet er u-mulig.  tankene leker sisten og dukker opp  og forsvinner når hun trenger dem mest.  intelektet er intet-lekt. (nb: kan strykes: litt vel søkt bilde?).

troen på at noe er hennes forsvinner og flimrer og vaker i vill vannflate. drukner.

det ser ut som om det/den/de hun vil ha/eie/erfare er tapt?

søndagen ble tilbragt på sofaen med film. en film som traff lenge gjemte og mulig glemte strenger og sørget for sorg.

vondt i hjertet gjorde det. skikkelig vondt. svei og trykka og reiv og brumma.

hun fikk heldigvis til å følge raset og holdt ikke igjen. denne gangen. det var nytt.

ras har gått før. mange. lenge. men hun hoppa alltid unna. gravde seg ned i tide. skammet seg og snudde. snudde ryggen til ødeleggelsen. i den blinde tro at det ikke gjorde noe, fantes, virket.

vil så gjerne.

er tilskuer. men har lyst til å rushe scenen.

Det var knyttet stor spenning til den neste teksten Eivind Salen skulle lese i den lille forsamlingen, han har jo skrevet så mange morsomme tekster før, og fantasien hans har jo tilsynelatende passert grensen for det uendelige, det er helt umulig å vite på forhånd hva han vil finne på. Og denne starten, som jo sammenfaller med den teksten han leser, utløser på ingen måte spenningen. Det er jo ingen egentlig start, tenker mange, men flere tenker ingenting, og enda flere har egentlig ikke fulgt med på starten. Noen ganske få tenker, at det var da en uvanlig start, er det mulig å starte på den måten? Og hva med fortsettelsen? Oppleseren Eivind Salen besvarer spørsmålet ved å se opp, og ta en pause. Han tar en lang pause. Det ser ikke ut til å være noen grenser for pausen. De få som virkelig følger med, de som virkelig forsøker å få tak i hva han prøver å si, tenker hva er det han driver med, og det samme tenker mange av dem som ikke har fulgt med noe særlig, men nå som nå er blitt oppmerksomme på grunn av den lange pausen som ikke ser ut til å holde opp.

ES2007

Jeg har snakket mye om det at jeg snart skal avlevere meg selv, og gå inn i mitt videre liv, eller la 34 åringen Eivind Salen overta resten av mitt liv. Jeg har snakket mye om det, men ingen steder har jeg snakket om det så noen kan høre det. Ingen steder har jeg skrevet det, så det kan bli lest. Men for meg selv har jeg snakket om det, til meg selv har jeg gjort det. Det er bare å lese oppover her. Jeg har sett på det med vemod. Jeg kunne ha begynt denne teksten på mange andre måter også, det er ikke det viktige her. Det viktige er at jeg nå har tenkt å forlate denne følelsen av vemod, jeg har tenkt å si nei til den, jeg har tenkt å smile til den med mitt hjerteligste smil, kom bare du, sier jeg til den, på meg vil du ikke få tak! Dere kan se meg for dere, kjære lesere, dere kan se meg for dere akkurat i den lille leiligheten jeg bor, gjør den gjerne mindre. Gjør den gjerne mer rotete. Gjør gjerne de deler av min tilværelse dere finner håpløs, enda mer håpløs, gjør alt som er galt med meg og for meg, verre, og still meg opp midt på gulvet til skue for alle! Og jeg vil stå der og smile. Utenfor vinduet vil jeg se en soloppgang, ganske utrolig i Bergen by i desember måned, men om soloppgangen ikke kommer straks med en gang, så vil den en gang komme, og jeg vil stå på gulvet mitt og se den. Det vil være en av de store allegoriske. Jeg vil slå ut med hånden og vise dere den, jeg vil uten videre innrømme alle sider med mitt liv jeg mistrives med, og alt som er dumt, jeg vil likevel vise dere solen. Se der er den, vil jeg si med min bestemte håndbevegelse, utført med høyre hånd. Fra stuegulvet mitt vil den slett ikke se ut så vakker som den kan, skjult av boligblokker som den vil være på Nordnes hvor jeg bor. Antagelig vil den ikke engang være synlig fra stuegulvet mitt, solen står jo opp i øst, og i øst er utsikten min helt sperret. Men solen vil stå opp allikevel, og jeg vil vise dere det, det vil bli lyst, en ny dag. – Skal vi gå ut, vil jeg si, eller noe sånt, – skal vi gå ut og leve? Jeg vil på nære nippet holde på å bryte ut i latter på grunn av min frekke avvisning av alle realiteter i livet, alle fornuftige slutninger, alle konsekvenser av det liv jeg har sendt meg selv inn i, – hahaha, vil jeg le når jeg ser det så tydelig som her. Det har vært en soloppgang, mitt liv fortsetter, og det gjør det med glede.

ES2007

Jeg tror ikke jeg har lesere. Jeg tror jeg skriver denne teksten rett ut i intet. Jeg tror den eneste som kommer til å lese denne teksten, er jeg. Derfor henvender jeg meg til meg selv, og jeg vet jeg ikke trenger forsvare noe overfor meg selv. Jeg vet hvordan alle ting er når det gjelder meg. Jeg vet alle motiver jeg har for å skrive denne teksten. Ja, jeg vet det, sa jeg til meg selv. Jeg vet jeg har et sterkt behov for å sammenlikne livet mitt med alt mulig, og at jeg er nødt til å skrive det ned når jeg har tenkt det ut, og selv om ingen andre kommer til å lese det, kommer jeg til å flikke på det og rette på det til det blir slik jeg vil det skal være, selv om jeg altså vet hvordan jeg vil det skal være på forhånd, og aldri får til å skrive det ned. Tekstene gir altså hele tiden et misvisende bilde på hvordan jeg har det. Og allikevel skriver jeg dem. Jeg skriver denne også, foreløpig er den bare skrevet en gang, altså begynnelsen i den, skrivingen av fortsettelsen foregår fortsatt. Teksten blir skrevet mer enn den blir lest, alt er nå som det er, og jeg vet jeg kommer til å rette på den etterpå. For det ble ikke bra nok, begynnelsen får ikke frem den stemningen som må til for å få uttrykt hvordan jeg har det, og handler dessuten altfor lite om hvordan jeg har det. Strengt tatt handler den ikke om det i det hele tatt, og det var dette den skulle handle om. Og det får jeg bare sagt med noen få linjer helt til slutt. Hvis vi sammenligner mitt liv sånn som det er nå, med en film, så vil det være akkurat slik det er, når man har trukket på pauseknappen.

ES2007

om en liten fugl, kunne også vært overskriften. Jeg var ute og gikk, og fikk øye på en fugl som lå i veikanten. Den var skadet, det kunne jeg med en gang fastslå, den lå i veikanten, pjuskete og fortapt, jeg kunne med en gang identifisere meg med den. Hva som er mer overraskende, er at den også kunne identifisere seg med meg. – Se her, du, sa den til meg, – ikke vær redd, jeg skal hjelpe deg. Og så tok den meg varsomt opp, jeg var ikke redd i det hele tatt. – Ser du? det går bra, sa den, den snakket hele tiden for å berolige meg, og jeg ble virkelig beroliget. Den strøk meg så kjærlig over kroppen at jeg skjønte at her var det ingen som ville skade meg. Til og med den veldige skjelvingen jeg ikke kunne hjelpe for og som plaget meg noe fryktelig, dempet seg. Jeg følte en enorm lyst til å meddele meg, til å takke, få frem at en slik kjærlighet hadde jeg aldri kunnet forestille meg, enda den ikke hadde gjort mer enn å plukke meg opp. Endelig skulle jeg i sikkerhet. For det var dit vi var på vei, fuglen min og jeg, jeg skjønte det så godt ut i fra klappingen og de kjærlige ordene. Hvis jeg bare kunne slutte å skjelve, så den skjønte hvor takknemlig jeg var. Men det klarte jeg ikke, og det plaget meg noe fryktelig at jeg så dårlig klarte å gi uttrykk for hvor god den var mot meg.

ES2004

Å, Eivind Salen, der du sitter og tenker, like før du begynner å skrive, eller kanskje en god stund før du begynner å skrive, da liker jeg deg. Jeg liker deg, enten du er energisk og fin og bare trenger de siste par sekunder for å komme i gang, eller når du er sliten og treg og neppe vil komme i gang med det første. Og når du kommer i gang, da liker jeg deg veldig godt. Da skriver du en tekst som virkelig gløder. Jeg liker deg også, det skal du vite, når du sitter og har gitt opp på forhånd og føler du ikke får til noen ting. Jeg liker deg når du får det for deg at ingenting nytter, fordi det beste i livet er bak deg og dine beste prestasjoner har du allerede gjort, og de holdt ikke mål. Da liker jeg deg. Da synes jeg du skal gå på. Uansett hvordan du føler deg, synes jeg du skal gå på. Jeg liker deg så godt når du går på, når du bare blåser i hva som måtte komme ut av de forskjellige tingene du gjør, når du bare gjør som du synes du skal, vanari resten, og går på. Da synes jeg du er unik. Jeg liker deg også når du bare sitter der, men det er bare fordi jeg håper på at du en gang skal gå på igjen. Det er da jeg liker deg best. Så gå på, Eivind. Og alle andre.

ES2007

Plutselig var det helt uten forvarsel en dag bilde av henne i avisen. Jeg satt og leste den, som jeg alltid gjør, det hører med til dagsrutinene mine. Så var det bilde av henne der. Det var på sistesiden, under en spalte som heter ”Mennesker i byen”, der forskjellige slags folk svarer på faste spørsmål fra avisen om hva de holder på det. Denne gangen var det henne som svarte på disse spørsmålene. Jeg så hva hun svarte, og kunne ut i fra det se at hun var ferdig med utdannelsen sin, og at hun hadde fått seg jobb her i byen. Jeg kysset bildet av henne. Eller, jeg kysset langfinger og pekefinger og la dem ned på bildet, slik at de dekket ansiktet hennes. Helst ville jeg jo kysse henne på munnen, men fingertuppene mine var for store til det. Det var et svært vakkert bilde, hun var svært vakker på bildet, og jeg husker også at hun alltid hadde vært svært vakker. Og nå så jeg at hun bare hadde blitt vakrere med årene. Jeg kan ikke forstå hvordan jeg klarte å miste kontakten med henne. En gang kom hun til meg. Jeg skulle gjerne sagt at hun pleide å komme til meg, men hun kom ikke så ofte at jeg kan kalle det at ”hun pleide”, og hun kom heller ikke så ofte som jeg gjerne skulle ønsket. Det hendte hun kom, sånn var det. Og jeg var alltid i villrede og gikk rundt og tok meg til hodet etterpå. Jeg følte jeg var i ferd meg å vikle meg inn i noe som var fryktelig galt, og at jeg kanskje aldri ville komme ut av det igjen, men så viste det seg at jeg var i ferd med å bli viklet ut, og at det var dette som var galt. Jeg har tenkt på henne mange ganger siden. En gang skrev jeg til og med et kort til henne, men jeg fikk aldri sendt det, for jeg hadde ikke adressen, og den var heller ikke å oppdrive. Kortet ligger fremdeles i hyllen, med bilde av en stol utenpå. Tenk at hun likevel skulle komme til meg, inn til meg i leiligheten min. Riktignok er det bare et bilde i en avis, men allikevel. Hun må da skjønne hva det betyr. Eller, kanskje er det ikke så lett for henne å skjønne det, det er ikke sikkert jeg er den hun tenker oftest på og sårest på, kanskje skjer det svært sjelden. Om i det hele tatt. Hvis jeg kunne skrive verden, og verden ble slik jeg skrev, så ville jeg skrevet at hun tenkte på meg omtrent hver dag. Og så ville jeg gitt henne den store glede å skrive et bilde av meg i avisen en av de nærmeste dagene. Kanskje i neste uke en gang. Så ville hun lese den, hun ville ikke ha noen kjærester eller noen som elsket henne akkurat nå, hun ville være litt ensom, og så var jeg der. Et flott bilde av meg i avisen hun holdt i hendene sine. Og jeg satt så fin og ustelt sånn som hun gjorde, og var bare blitt vakrere med årene jeg også. Det gamle smilet var på plass, som før, og det gikk rett hjem til henne. Hun kysset sine to fingre varmt og lenge, og plasserte dem ømt i bildet av meg.

ES2007

To dager før besøket begynner han for alvor å tenke hvordan det vil bli. Hun vil komme til ham, de har en avtale, men hva som vil komme ut av det vet han ikke. Hun har kjæreste, samboer, han har ikke. Før var de kjærester, og han angrer det ble slutt. Kanskje angrer hun også, kanskje gjør hun ikke det. Men hvis hun ikke gjør det, hvorfor skulle hun da komme på besøk, tenker han, uten at det hjelper. Det vil ikke gå bra dette, han innbiller seg ting, og jeg føler det er min plikt, som forfatter, å gå inn i teksten og fortelle ham det. Så det gjør jeg, jeg ringer på døren hans med en gang, han er selvsagt overrasket over at det er jeg, forfatteren, som kommer, men det er det altså. Jeg tror han vet at jeg vet alt om ham, for han oppfører seg temmelig sjenert og tilbakeholdent, men jeg vet jo også at dette er hans natur, – ja, vil du ha noe kaffe, spør han, mens han går for å sette på kaffen. – Du har det fint her, sier jeg, jeg tror han tar det som ironi, for han skvetter til og begynner å snakke i rasende fart om at han har planer om å rydde, og at mye av det jeg ser her er provisorisk, dessuten var besøket overraskende, så han hadde et par ting liggende, og til slutt sa han at ”det er bare slik jeg er”. Snart etter sitter vi med hver vår kaffekopp i hånden, han sitter mest urolig. – Det var god kaffe, sier jeg, og holder straks etter opp hånden, for det ser ut til at han vil ta også dette som ironi, – du skal ha besøk, sier jeg i stedet og går rett på sak. – Av en dame, sier jeg. – Jeg vet det, sier han, som om jeg også kunne fortelle ting om ham som han ikke vet. – Hva tenker du om den saken? spør jeg. – Jeg vet ikke, sier han, – jo, det vet du, sier jeg, – jeg tenker… sier han, og kommer ikke videre. Jeg tier stille. Jeg lar ham sitte der i stillheten. – Jeg vet ikke hva jeg tenker, sier han, – jeg tenker så mye, sier han raskt, jeg sier fortsatt ingenting, – jeg tenker at dette er bare et helt vanlig besøk, at hun mener ingenting med det, men jeg tenker også… på ny lar jeg ham sitte der i stillheten sin. Han skal selv få si hva han tenker. – Jeg prøver å si til meg selv at det er galt, sier han, – men jeg tenker også… eller jeg ser for meg… at det går bra. At hun kommer til meg for å undersøke om det fortsatt er noe mellom oss, at det kan bli til noe. Det hadde vært… og så sier han ikke mer, og denne gangen lar jeg ham få lov til det. Jeg har fått uttrykt det jeg ville si.

ES2006

Kjære leser, eller lytter, om jeg noen gang får anledning til å lese denne teksten opp, og noen hører på den, ha da forståelse for hvor grusomt den som opplevde den, opplevde den, og glem ikke et øyeblikk at den som opplevde den, var jeg. Det var jeg, som var på besøk, hos et nylig etablert ektepar, i en stor, flott leilighet, som de eide til lån med lav rente og bil og barn hadde de også; kort sagt, de hadde drevet det langt lenger enn jeg. Og jeg var der med en dame, en vakker dame, allerede på forhånd var jeg forelsket i henne, og denne familielykken vi var vitne til (vi så på det som familielykke, i hvert fall gjorde jeg det) forsterket disse følelsene voldsomt. Jeg må også si dere at jeg etter at jeg har utviklet et langt sterkere følelsesliv etter jeg rundet 30 år, jeg vet ikke hva det skyldes, men jeg har fått så fryktelig lett for å ta til tårene. Rett som det er får jeg problemer med stemmen i situasjoner jeg tidligere knapt ville reagert på. Hadde jeg vært eldre kunne jeg sagt jeg var blitt sentimental med årene, men jeg synes ikke jeg er gammel nok til å si det ennå, jeg er bare så vidt over 30 år. Dette har jeg ikke snakket med noen om, jeg skjemmes over det, og hvis noen konfronterer meg med det vil jeg straks benekte det. Særlig ille blir det hvis jeg blir konfrontert midt under den store følelsesmessige påkjenningen, og jeg kvalt av tårer og med sviktende stemme må benekte at dette går innpå meg. Dette er selvsagt verre i noen situasjoner enn i andre, men aldri verre enn i situasjonen jeg nå skulle gjennomgå. Jeg satt altså der i besøket og ble stadig mer oppslukt i familielykken jeg mente å se hos paret med barnet vi besøkte, samtidig som jeg i lengselen etter å oppleve en slik lykke selv, ble stadig mer forelsket i henne jeg kom sammen med. Hun klarte seg så fint, smilte og lo, og lekte med barnet og løftet det høyt opp i været og var med når det skulle skifte bleie. Jeg var utenfor i forhold til dette. Jeg satt der og ønsket at jeg kunne få vise for henne at også jeg behersket dette med barn, at jeg ville bli en god far, at jeg både kunne leke med barnet og ta ansvar, at jeg ikke nølte med å ta i et tak og skifte bleie når det trengs, at det ikke var noen sak for meg å få barnet i humør, at hun bare kunne satse på meg, men jeg ble i stedet sittende i sofaen. Så skulle vi gå, det var rettere sagt hun som skulle gå, – jeg må gå nå, reiste hun seg opp og sa, og jeg reiste meg også opp og sa at jeg også måtte gå, så vi gikk begge to sammen. Det var nå det gjaldt, jeg tok på meg jakken og skoene stivt og utilpass som jeg alltid pleier å gjøre. Vertskapet snakket så blidt og hyggelig, og jeg svarte så klønete, satt nede på gulvet og knyttet skoene, måtte ha to forsøk på den ene skoen fordi jeg trakk snoren gjennom løkken, eller hvordan jeg skal forklare det, jeg var i hvert fall på randen av fortvilelse. Hun jeg kom sammen med formelig tryllet på seg jakken og skoene, og gav vertskapet en klem både ham og henne, jeg tenkte jeg også burde klemme noen, men det ble aldri noe av det, og så var vi utenfor døren. Nå måtte jeg bare si det, få en avgjørelse på det, jeg kunne ikke gå hjem uten å vite sikkert om det engang fantes håp. – Det var et kjekt besøk, sier hun til meg, – ja, sier jeg, og merker til min store skrekk at stemmen min er pipete og gråtkvalt. – Hva sa du? spør hun, smått overrasket. – Jeg sier at det var kjekt, piper jeg, og må kvele et hikst. – Hva er det? spør hun, og ser bekymret på meg, nådeløst vil jeg kalle det, for denne sympatien er mer enn jeg kan makte. – Ing… ingenting, sier jeg, jeg må til og med si det to ganger, begge ganger pipende som en liten fugl. Det er langt frem til den store sterke mann jeg nå ønsker og trenger å være. – Jo, du er jo helt lei deg, sier hun, og stopper, – du må fortelle meg hva det er. – Jeg har lyst til å bli med deg hjem, kunne jeg ikke akkurat pipe til henne, – jeg synes leiligheten deres var så fin, sa jeg. Jeg forsøkte å smile, men det gikk ikke, jeg begynte å snufse og hikste og kjente tårene presse på, og komme. Hun jeg elsket og opphøyde holdt rundt meg sånn kvinner gjør når de trøster hverandre, og da sprakk det fullstendig for meg. Jeg kan ikke si det annerledes. Verden bare raste sammen rundt meg og i livet mitt, og i en flom av gråt fikk jeg formidlet min bønn om hjelp.

ES2005

Jeg er dikter selv (det ser dere jo selv utifra denne teksten), og derfor tenker jeg naturligvis at alle er litt opptatt av meg når jeg en sjelden gang går for å overvære en diktopplesning. Så også denne gangen, jeg skulle treffe to kamerater, en gutt og en jente, og jeg tenkte som så at de nok ville spørre meg hva jeg mente om diktene vi hadde hørt, og jeg da måtte komme opp med et svar som gav dem noe å tenke på. Og dette gjaldt bare de jeg kjente, hva de andre publikummerne tenkte og kanskje kom til å vente av meg, nei, det var ikke godt å vite, jeg måtte være forberedt på alt og virkelig danne meg en mening om denne dikteren vi kom til å måtte høre på. Det kunne til og med være at jeg måtte snakke med selve dikteren, hvis han hadde sett meg før og visste jeg var dikter, eller noen hadde fortalt ham det. I så fall måtte jeg på en fin måtte si hva jeg syntes om diktene hans, ja, jeg hadde vær så god å følge med da han satte i gang. – Hysj, der begynner han, sa kameratene mine, da vi satte i gang, jeg syntes forresten hun damen viste overdreven interesse for kameraten min i forhold til meg. Men jeg regnet med at det ville bedre seg når vi etterpå skulle diskutere forestillingen, da skulle jeg nok vise hva jeg har fått med meg og hvilken innsikt jeg har i dikterkunsten. Dikteren på scenen er av den stillferdige typen, det ser ut som om han er plassert der på spøk, han behersker ikke å stå foran et publikum, så mye er i hvert fall sikkert, og skal jeg si min ærlige mening, så behersker han ikke å skrive dikt heller. Jeg tenker hvordan i all verden skal jeg klare å si noe om denne fyren her, uten at det virker for opplagt, uten at det blir noe som alle kunne klare å tenke. Fra munnen hans kommer ordene i en jevn dur, som fra en gammel buss som kjører sakte bortetter en gate for å se etter hvor stoppestedet var blitt av, men her er ikke noe stoppested, eller det er et stoppested som alltid er lenger fremme, bussen stopper ikke, ikke dikteren heller, han leser. Jeg gjør som jeg pleier, i stedet for å se på han som opptrer på scenen, ser jeg på publikum, ofte skjer det mer der. De er liksom passasjerer på denne bussen, eller kanskje er det en gammel snekke som putrer av gårde, publikum sitter på, det vugger så godt, også jeg er en passasjer i snekka, eller bussen, dikteren er ferdig og vi klapper, nei, forresten, det ble visst ikke noe av det. Dikteren går i gang med sitt neste dikt, hans evne til å mumle ordene sine er ubegrenset, når jeg anstrenger meg til det ytterste, det vil si når jeg følger med, så hører jeg at diktene er rik på metaforer og forresten får jeg ikke med meg noe som helst, jeg vet ikke om det er metaforer eller den rene skjære sannhet han kommer med, søvndyssende er det i hvert fall, og ytterst behagelig, det er helt greit at damen viser min kamerat oppmerksomhet, jeg sovner, alle gjør det, kunne jeg noensinne oppnå noe lignende.

ES2005

I går var jeg ute og drakk. Det skjer ofte, det skjer også ofte at jeg går hjem igjen etterpå, men det skjer ikke fullt så ofte at jeg treffer en kvinne på veien slik jeg gjorde denne gangen. Jeg var i en sinnstilstand som gjorde at jeg vurderte å ta av meg på overkroppen. Det ville være for kjedelig å gå hjem uten å vise litt hud. Så jeg halte ut skjorte og t-skjorte fra buksa, og trakk dem godt oppover brystet, men det var så kaldt at jeg tok dem ikke av. Det ville sett for dumt ut, tenkte jeg. Men buksa kan jeg godt knappe opp, tenkte jeg, og holdt akkurat på med det da hun kom. – Hallo! du der! ropte hun, det var midt på natten og ingen til stede, hun måtte mene meg. I stedet for å knappe buksene opp, knappet jeg dem igjen, og gikk ganske så sindig bort etter veien. – Hallo! stopp! vent! ropte hun på ny, og kom løpende mot meg. Det var ordentlig kvinneløping, det dinglet i vesker og alt mulig. – Kan du si meg veien til sentrum? spurte hun, og gikk videre med å forklare noe om hvorfor hun ikke visste hvor sentrum var, og litt annet som hun kanskje forklarte. Jeg pekte og viftet med hånden og hvor sentrum var, jeg sa det også, – sentrum er der borte, sa jeg. Hun takket og fortsatte å snakke om vanskelighetene hun hadde med å finne sentrum, hun var ikke så godt kjent, – jeg er godt kjent, sa jeg, – jeg bor her. – Bor du her? spurte hun, – ja, jeg bor rett borti her, det ble litt frem og tilbake med dette hvor jeg bodde rett borti her, og så sa jeg at hun i stedet for å gå til sentrum, heller kunne bli med meg hjem. Jeg var på vei til nachspiel. Hun stusset litt, men nå viste jeg en pågåenhet jeg mener ikke er vanlig til å være meg. Jeg sa til henne at jeg hadde gin og vin og te og hva det måtte være hjemme, det var ikke langt, det var rett borti her, og forresten var det altfor kaldt å gå til sentrum nå, i hvert fall så dårlig kledd som vi er, se nå her og få varmen i deg, sa jeg og så tok jeg fast grep med begge armene om hennes, og strøk opp og ned et par ganger. – Det er galskap å gå rundt så tynnkledd, sa jeg. – Kom nå her, sa jeg, og så trakk jeg henne litt forsiktig med meg, og hun kom virkelig. Jeg var nå en trollmann både i ord og handling, snakket i vei om løst og fast, beroliget henne og gjorde henne trygg. Jeg snakket om helt andre ting da jeg låste opp først ytterdøren, siden døren til selve leiligheten. – Se her bor jeg, sa jeg og skrudde på lyset, før jeg straks skrudde det av igjen fordi det var så rotete og fordi det for all del ikke måtte være for lyst, jeg skrudde i stedet for på noen mindre lys, en liten lampe, og hentet frem stearinlys og fikk plassert henne i sofaen og satt på tevann og snakket om helt andre ting. Deretter satte jeg på musikk. Og så gikk jeg bort til sofaen og begynte å kysse på henne, jeg fikk hånden og fingrene inn under alle mulige plagg og var på god vei med å fjerne plaggene, da det hersens tevannet kokte. Det gikk jeg bare og skrudde av det også, så gikk jeg tilbake og fortsatte, hun satt og ventet, hadde bare sett på at jeg skrudde av tevannet, satt og ventet, jeg kom tilbake, sengen er bare noen få skritt fra sofaen, vi gikk inn der, og så elsket vi og sovnet. Det ser svært rart ut, her i ettertid, her jeg sitter nå, med mild bakrus og skriver historien som om den var skjedd slik jeg har skrevet den. Hun gikk med en gang neste morgen, det er jeg glad for, kjempeglad. Jeg latet som jeg skulle sove for alltid da jeg våknet og merket det var noen der, en fremmed kvinne jeg ikke hadde sett før og som ingen i verden har sett før, og som hadde blitt med meg hjem, aldri om jeg skulle våkne til en slik dag. Jeg sov fortsatt, som en stein, da jeg merket at hun lempelig forsøkte å vekke meg og gå ut av sengen, jeg gryntet så sovende jeg bare kunne da hun sa – nå går jeg, og jeg lå med hodet mot veggen og ryggen mot henne, da hun gikk. «Sentrum er der borte,» tenkte jeg, så lykkelig en mann kan bli, og hadde enda en historie å skrive ned som om den var hendt.

ES2004

Dere kan tenke dere overraskelsen da jeg skjønte det var livet jeg skulle ut i fektekamp med. Det var naturligvis i overført betydning, hva skulle det ellers vært. Det var noe av det første jeg sa til dommeren, som på sin side ikke svarte med et ord bare klinget i bjellen, kampen var i gang. Aldri hadde jeg forestilt meg livet være så angrepsvillig, mens jeg stod der i diskusjon med dommeren kjente jeg allerede de første stikkene. Mine ønsker om protest var overveldende, jeg hadde ikke engang fått hentet sverdet mitt, jeg var våpenløs. Men livet så ikke til å bry seg med den slags detaljer, det snittet og stakk hvor det enn kunne komme til. Jeg beskyttet meg så godt jeg kunne med armer og knokler, det ble bare småsår selv om det gjorde fryktelig vondt. Så var det til alt hell pause. – Du lærer reglene etterhvert, sa en kvinnelig publikummer. Hun var kommet for å se på meg, eller en av de andre. Jeg smilte til henne, jeg følte allerede jeg var i gang med å lære en god del regler. Plutselig lød den forhatte klingen fra bjellen igjen, og jeg dukket instinktivt. Selvfølgelig uten suksess, livets sverd snittet meg ytterligere opp. Jeg merket meg at kroppen min begynte å se temmelig medtatt ut, men det var ingenting mot smertene jeg gjennomgikk. Jeg bestemte meg for å gi livet et fryktelig slag, og langet ut med knyttneven (sverd hadde jeg fortsatt ikke) uten at dette hadde noe som helst å si for kampen. I stedet ble jeg selv truffet av et sverd som gikk tvers gjennom foten. Nå var det ikke lenger tvil, jeg var skadet. Som følge av skaden fikk jeg nå enda en pause. Jeg merket en bølge av sympati fra publikum, ikke bare fra kvinnen som sa jeg kom til å lære reglene jeg også, men fra alle som så på. Det gjorde det enklere å holde ut, sa jeg til henne som tok seg av meg. Det var hun samme, hun hadde reist seg fra publikum og kommet bort for å stelle meg. Jeg satte umåtelig stor pris på det, det sa jeg til henne. Hun var viktigere enn hele fektekampen, det sa jeg også. Hun smilte bare til dette og forbant foten, resten av sårene plastret hun. – Er du klar? spurte noen. Dommeren tok det åpenbart som et tegn på at alt var i orden, bjellen klinget i hvert fall, og på et blunk var livet der og stakk meg i hjel. Eller nesten ihjel, jeg overlevde jo, selv om jeg var sikker på at jeg aldri kom til å gjøre det. Igjen var det denne kvinnelige publikummeren som reddet meg. – Kan jeg ikke bare droppe hele kampen? spurte jeg, unektelig jamrende, – jeg har ingen interesse av å beseire livet, sa jeg. Og det var sant, jeg var villig til å godta ethvert resultat, så lenge jeg slapp alle disse stikkene. De ville i lengden ødelegge meg fullstendig. Så da bjellen klinget på ny holdt jeg meg bare for ørene og skrek, samme hvor dumt det så ut, samme hva hun som hjalp meg måtte synes, om hun så forsvant. De stikkene kunne jeg bare ikke tåle. Om betydningen var overført eller virkelig, det var uansett for mye for meg. Og det sa jeg til henne.

ES2004

Hva om jeg var på opplesningskveld, og skulle fremføre denne teksten. Konferansieren går frem til mikrofonen, og introduserer neste oppleser, det er meg, Eivind Salen, – en forfatter som har gjort seg bemerket med korte, underfundige tekster, karakteristisk fremført fra en rekke av Bergens uetablerte scener, om man kan bruke et slikt uttrykk. Han har også skrevet teaterstykker, og fått dem oppsatt i studentteateret immaturus og i sin egen teatergruppe som nå heter Salen teater, og som for tiden ligger brakk, etter som jeg forstår, gjør den ikke det, Eivind Salen? Hvor er han? Jeg sitter blant publikum og sier ikke hvor jeg er. – I hvert fall er det en stund siden han har gjort noe i det formatet. I det siste er det korte tekster han har fremført oftest, i prosa og i lyrikk, i begge sjangere kjennetegnet ved en sår og fin naivitet, og ved en voldsom personlighet, eller kanskje vi heller skulle si inderlighet, følsomhet, samtidig som han på et noe snurrig vis får inn en slags ironisk distanse. Jeg vet ikke hvordan han klarer det, vi har han her, han skal lese nå en tekst han har valgt å kalle, skal vi se, ”presentasjon”, vær så god, Eivind Salen, og så forlot konferansieren scenen og overlot mikrofonen til meg som gikk opp med akkurat denne teksten i hendene.

ES2006

Drømmer er seige. De er som klistremerkene du dekket alle møblene dine med en gang sent på barneskolen. Når du en gang på videregående finner ut at det er uholdbart å ha skap og skuffer dekket av «I love boys» og «Spice up your life» og bestemmer det for å vaske dem av, henger fremdeles baksiden igjen.

Det pene bildet av hesten med glitter rundt er forsvunnet, men omrisset i lim forblir på komoden og trekker til seg støv, hår og skitt. Baksiden av drømmene kleber seg i bunnen av mellomgulvet og fester seg til alle de nye drømmene jeg har.

Å bli voksen er å begynne å drømme om ting som faktisk kan skje, og dagdrømmene fra tiden før realitetene ble en del av regnestykket smaker litt beskt. De sier noe om driftene i meg, om hvem jeg egentlig vil være. Folk snakker så mye om å finne «den indre stemmen», men innse det: Den indre stemmen er ikke vakker. Den er grådig, egoistisk, oppmerksomhetsyk og tidvis banal.

Jeg er aktiv i AUF og liker å tenke at jeg jobber politisk for å gjøre verden bedre. Jeg ser for meg selv siden av Koffi Anan og Nelson Mandela, pressebildene fra utdeling av Fredsprisen jeg skal til å motta. En fin dagdrøm, hvis ikke den hadde klisset seg fast i avtrykket fra «Når jeg sjef over verden»-dagdrømmen fra jeg var liten, en fantasi om å få bestemme rubb og stubb og torturere flest mulig.

Selvrealisering. Bah. Jeg er varm tilhenger av kamuflering.

Jeg har besøk av en dame jeg kjenner godt, det er ikke akkurat det. Hun sitter i sofaen, jeg i stolen. Hva jeg følte for henne og hun eventuelt følte for meg, skal jeg ikke skrive noe om, jeg skal vise frem samtalen. Eller jeg skal vise frem der det som foregikk mellom oss, noe jeg ikke uten videre vil kalle en samtale, det var ikke en samtale det var, jeg skal vise hva det var. Og husk: Jeg kommer bare til å bruke ord (selvfølgelig – dette er en skrevet tekst). Vi satt altså der. Så stilte jeg henne et spørsmål, et spørsmål som passet godt inn i hva vi snakket om og derfor falt seg helt naturlig. Deretter ble jeg sittende å lytte til hva hun svarte. Hun svarte uten videre, like naturlig som jeg hadde spurt, falt svaret hennes, det var en fin flyt i mitt spørsmål og hennes svar, hun snakket av gårde i den retning jeg hadde angitt med mitt spørsmål. Jeg satt og hørte på, og tenkte samtidlig litt på det der denne teksten ikke skal komme inn på, altså hva jeg egentlig følte for henne, og hvorfor jeg egentlig sitter her og har henne i sofaen min, og også om jeg i det hele tatt kunne si at jeg kjente denne kvinnen, som satt der i sofaen min og snakket, mens jeg satt og hørte på. Samtidig som jeg tenkte dette, hang jeg godt med på hva hun fortalte. Jeg var hele tiden diskret på utkikk etter åpninger for nye spørsmål eller kommentarer eller andre innspill å komme med når hun en gang ville holde opp med å snakke, i det jeg fikk det for meg at jeg aldri ville klare å finne det. Det kom over meg, at det vi nå, — det hun nå satt og snakket om, om det hadde jeg ingenting å si. Ikke en lyd hadde jeg å bidra med. Og jeg tenkte at hvis hun nå stoppet å snakke, ville jeg bare bli sittende og smile. Men hun snakket heldigvis videre (mens jeg uansett satt og smilte), tenkte seg om og gjorde selv sine vurderinger om hva hun skulle si, før hun fortsatte og fulgte et resonnement til endes. Jeg nikket, og smilte, ufrivillig bredt og uten å vise tennene. Hun så på meg et øyeblikk, og fortsatte enda en gang, denne gangen med et resonnement noe på siden av det forrige, et alternativt syn på saken, tydelig med den hensikt at når hun var ferdig, så skulle jeg gjøre en vurdering av hvilket resonnement som var å foretrekke, eventuelt komme opp med et tredje som kanskje kunne kaste nytt lys over begge de to hennes, eller bare kaste ut en ny tråd hun kunne plukke opp og snakke videre rundt, men det ville ikke skje, det visste jeg. Jeg ville aldri kunne komme opp med noe resonnement eller noe som helst annet rundt det hun nå satt og snakket om, jeg kunne maksimalt bli sittende å nikke og smile med lukket munn. Men det hadde jeg gjort lovlig lenge nå, det var måte på hvor lenge jeg kunne holde frem med det. Jeg kunne bare håpe på at resonnementet hennes skulle vare lenge, slik at jeg fikk god tid til å tenke ut noe å si eller en annen måte å komme meg ut av denne situasjonen på. Første del av håpet ble godt oppfylt, hun snakket lenge som bare det, men det hjalp ingenting, for jeg greide ikke å tenke ut noe. Jeg fikk bare mer og mer panikk. Jeg begynte å svette i pannen og klemme hardt i armlenene, – hva er det? spurte hun, innskytelsesvis. Jeg kunne jo ikke svare på dette, jeg kunne ikke si hva det var, så jeg bare ristet på hodet. Og da hun så det, fortsatte hun, hun fortsatte ubønnhørlig, ordene hennes fløt og trillet og sildret som elver, perler og bekker, de gjorde stadig nye krumspring, sjonglerte med seg selv, hadde referanser både hit og dit, gjøglet, spøkte og lo, var vettuge, kloke og finurlige, passet perfekt i sammenhengen, både i form, innhold og tone, de la seg akkurat på det rette nivå, jeg ville skrike, men hva skulle jeg skrike, hva lyd hadde vel jeg å komme med? – hva er det, spurte hun igjen, og trillet lange remser av ord om hva forskjellig som kunne være galt med meg her, det ene forslaget mer innsiktsfullt enn det andre, de forklarte på en prikk min situasjon alle som én, det var bare for meg å velge hvilket alternativ som passet aller best, som forklarte enda litt bedre enn de andre, og så kunne hun på øyeblikket finne enda mer treffende ord på min tilstand, beskrive i detalj hvordan jeg hadde det og hva jeg skulle gjøre med det, komme med erfaringer fra sitt og sine venninners liv, som alle hadde opplevd noe lignende og kommet ut av det, eller kanskje hadde hun kommet opp med noe enda mer briljant, jeg vet ikke, jeg fikk ikke vite det, for jeg klarte ikke å velge noen ting, jeg var lamslått av panikk, og som den lamslåtte, var min eneste mulighet å stramme alle muskler til det maksimale. Det er akkurat dette jeg så nødig vil kalle en samtale.

ES2003

Det var inne i en kirke, en kirke som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre, la oss holde virkeligheten utenfor her, vi er innenfor, i kirken. Der er du, du er en av oss, du er også inne i kirken, og ser det samme som vi ser, altså rekker med trebenker på tregulvet, trebjelker i taket, taket er av tre, det meste er av tre, det kan altså se ut som om det er en norsk kirke vi befinner oss i, men det er ikke poenget her, poenget er at det finnes et orgel her. Kirkeorgel. Og dette orgelet, i denne kirken, forsvarer alle storslåtte assosiasjoner man kan få i hodet ved å høre ordet kirkeorgel, kirkeorgel. Det er grande, du ser på det, nå overtar du hovedrollen for alvor, det er du som ser på det, du står midt på gulvet, og ser på det monstrum av et kirkeorgel som står der borte ved den ene veggen, og dess mer du ser på det, kirkeorgelet, jo mer får du følelsen at et slikt orgel ikke kan stå borte ved noen vegg, der vil ganske enkelt ikke bli plass, og det er helt riktig, det ser du. Du får etter hvert inntrykk av at orgelet er større enn hele kirken. Og når du nå får sett på det en stund, så skjønner du at orgelet faktisk er hele kirken, og den er gigantisk. Du har hovedrollen, vi er bipersoner, vi lar deg få lov til å spille på dette orgelet, vær så god, bare gå bort og prøv. – Men jeg kan ikke spille orgel, sier du kanskje. – Bare gå bort og prøv, rister vi på hodet. Og du tenker deg om, selv om alle vet hvordan det vil gå, du kommer til å spille på det, du vil måtte gjøre det, alle vet det, du også, det trekker deg mot seg, som et stup gjør det, bare på en annen måte. Og du bestemmer deg for å gjøre det du bestemmer deg for, du bestemmer deg for å gå bort og spille på dette orgelet. Og vi står bak deg og forsvinner i det du forsvinner for oss. Kirken er meget stor, mye større enn den i begynnelsen gav inntrykk av å være, svært mye større, og hvis det er noe forhold mellom orgelet og kirken, hvis det ikke hadde vært ett og det samme, så er orgelet størst. Og du går mot det. I timevis. Om tidsbegrep da har noe å si i nærheten av et slikt orgel, det har det naturligvis ikke, men du nærmer deg, og nå er du der. Selv om orgelet er så stort at du ikke kan se noen ende på det, verken bortover eller oppover eller nedover eller innover, eller utover, overalt er det bare orgel, og likevel er krakken meget liten. Eller den er kanskje ikke spesielt liten, det er en helt vanlig krakk, men en helt vanlig krakk blir selvsagt liten i nærheten av et slikt kirkeorgel. Uansett, du setter deg på den. Nå skal du spille. Det er tusenvis av tangenter å velge mellom, fløyter og piper og rør står klar over hele kloden, rett og slett over hele kloden, klar til å servere den kakofoni av lyd du befaler dem å spille. For befalingen er din, enten du vet hva du gjør og vet hvilke tangenter du skal spille på, eller du bare trykker i vei og spiller helt tilfeldig, befalingen er uansett din. Og du velger én, én eneste tangent. Den velger du å trykke på forsiktig med pekefingeren, høyre pekefinger, forsiktig ned, du er bare så vidt borti, der skjedde det. Alt forsvant. Alt ble borte. Vi andre, vi som stod et sted rundt midten av kirken, altså i en enorm avstand fra deg, vi ble ganske enkelt blåst bort av en lyd så øredøvende at ingenting kunne motstå den. Den traff oss bang i brystet som tog og tankskip. Plutselig var vi forsvunnet. Vi befant oss et helt annet sted. Verken kirke eller orgel var i nærheten, ingenting var egentlig i nærheten. Det hele gikk så fort at vi ante ikke hva som hadde foregått, bortsett fra at du hadde spilt litt på orgelet, tror vi.

ES2003

Man skulle kanskje kunne tenke seg at jeg ville finne på å besøke henne. Og hvis hun da var hjemme, ville hun vel hvis hun ikke visste det var jeg som ringte på og eventuelt hadde noe i mot meg, ha lukket opp. Og jeg ville ha steget inn. Det ville jeg forsøkt å gjøre mest mulig naturlig, liksom i forbifarten, som om jeg var vant med den slags og ikke tenkte noe videre over det, jeg ville simpelthen sett en annen retning i det hun lukket opp, og jeg skulle trå over dørstokken hennes, jeg ville sett mot venstre, eller mot høyre, eller opp eller ned, eller tomt ut i luften, først deretter ville jeg gått inn, mens jeg samtidig tilsynelatende i farten fant på et eller annet å si, sagt jeg stod akkurat og tenkte på, og så sagt et eller annet jeg akkurat stod og tenkte på, eller kanskje mer sannsynlig hadde tenkt ut lang tid i forveien, for ikke å risikere å si noe dumt, eller i verste fall være helt stum, i det jeg går inn til henne, slik hun, hvis hun da ikke lar meg bli stående der ute på dørstokken, mens hun selv går inn, lar meg gjøre. Hun hadde sikkert ikke ventet et slikt besøk. Og nå som det likevel kommer, for det gjør det jo, det er jo akkurat det som skjer, jeg besøker henne, og nå som jeg gjør det, burde hun vel strengt tatt sette på litt kaffe eller finne frem noe å bite i, et eller annet enkelt å servere meg, mens jeg løgnaktig sier at det ikke er nødvendig, men det er det altså, strengt tatt. – Takk, ville jeg ha sagt, hvis hun kom, med mat, eller kaffe, eller noe, like før hun satte det ned på bordet, – takk, ville jeg sagt, hva det enn var, – takk, og så ville jeg etterpå sagt ”dette var godt”, hvordan det enn smakte. Jeg ville ikke nølt, jeg ville ikke ha tygget mye før jeg sa det, en dråpe kaffe ville være nok, ”dette var godt”, først en gang, så en gang til, forsterket, kanskje med et adverb eller noe, ”dette var virkelig godt”. Og jeg ville sagt dette igjen og igjen, i stadig nye variasjoner, hvis praten her skulle se ut til å ramle sammen, som jeg tror den ville gjort, om jeg da ikke hadde tenkt ut noen fine ting å snakke om på forhånd, som jeg tror jeg ikke ville gjort. Men jeg ville holdt frem, jeg ville fortsatt i samme spor, jeg ville sagt det var gode kaker om og om igjen, hvis det da var kaker hun serverte, og kaffen ville jeg sagt var god, om hun serverte kaffe, samme hva det var, ville jeg sagt det var godt, det hun serverte, om og om igjen, ville jeg sagt det, og tygget og spist, eller drukket, og svelget, og lett etter noe annet å si. Noe som kunne innlede en mer naturlig samtale og involvere henne noe mer. Noe hun kunne svare på, i det minste. Men det hadde jeg vel ikke klart å finne, kjenner jeg meg rett, og det skulle jeg jo gjøre, jeg er jo meg. Eller er jeg egentlig det? Ja, sånn til vanlig er jeg selvfølgelig det, men i dette tilfellet her? Er det egentlig jeg som i dette tilfellet har besøkt henne, og sitter der og skryter av kakene hennes, hvis det da er kaker hun serverer, om hun serverer noe, om hun slapp meg inn, om jeg ringte på, om det i det hele tatt skjedde noe. Man skulle kanskje kunne tenke seg en slik situasjon.

ES2003

Det var nå en gang slik, og jeg tuller ikke når jeg sier det en gang var slik, for det var nå en gang slik det var. Det var skyggen, en skygge. Oversett disse setningene til russisk, så skulle forvirringen i begynnelsen være komplett. Slik jeg var komplett forvirret over hvordan denne personen forfulgte meg, nettopp den personen jeg i overskriften kalte for skyggen. Det var nemlig slik i dette tilfellet, at skyggen var en person, og denne personen forfulgte meg. – Slutt med det, sa jeg, selvfølgelig, jeg ville ikke ha noe av det, jeg ville ikke ha noe av å bli forfulgt av en skygge som ikke var min egen. På en skyggeaktig måte lot personen jeg snakket til la være å svare. «For noe tull,» tenkte jeg, og ristet demonstrativt på hodet, «hvis han vil forfølge meg, la ham gjøre det.» Slik gikk dagen, jeg stelte med mitt som jeg ellers ville gjort.  – Jeg aner ikke hvem han er, sa jeg til dem som lurte, – han har fulgt etter meg i hele dag. Mot kveld gikk jeg hjem, ikke uten å si til skyggen min at han ikke kunne følge meg dit, det kom ikke på tale. Jeg tenkte jeg kunne si det enda mer utvetydig når vi kom til inngangsdøren, først den ytre og så den indre, der skulle jeg i hvert fall ikke etterlate tvil. Og det gjorde jeg heller ikke, – kom deg vekk, din idiot! sa jeg med svært høy stemme ved den indre inngangsdøren, etter at han ikke hadde forsvunnet da jeg sa noe lignende litt lavere ved den ytre døren, – dette er leiligheten min! Jeg stod rett ut sagt med nøkkelen i hånden, jeg hadde stukket den inn i nøkkelhullet, det var bare å vri om. – Gå vekk! jeg låser ikke opp døren før du har gått! du kan glemme det! Jeg låste opp døren med et sinne jeg ikke kan huske å ha hatt tidligere, det er ikke likt meg å bli så sint som jeg her ble, men han ble likevel stående og smatt inn døren innen jeg hadde smelt den like opp i ansiktet hans. Med rå makt dyttet jeg ham ut igjen, – kom deg ut! ropte jeg samtidig, – kom deg ut! Enten på grunn av ordene, eller på grunn av at jeg dyttet ham – han ble i hvert fall stående utenfor da jeg smalt igjen døren for andre gang, eller rettere sagt for første gang, og lynraskt vridde om låsen. «Endelig» tenkte jeg for meg selv, «godt å bli kvitt ham.» Jeg gikk inn på badet og pusset tennene, fortsatt med raskere bevegelser enn jeg pleier, og også litt lenger tid, det blødde flere steder fra tannkjøttet etterpå. Det er bare å innrømme det. Jeg gikk deretter med nærmest trampende skritt bort til sengen, skrudde markant av lyset, trakk dynen brutalt over hodet på meg selv, og knep igjen øynene så hardt jeg kunne, alt sammen uten å få sove. Utenfor stod skyggen, tenkte jeg, eller det mennesket jeg kalte for skyggen. Det var så forvirrende. Jeg følte liksom jeg måtte slippe ham inn.

ES2004

Jeg husker jeg skrev en tekst med tittelen mørke, men hva den inneholdt husker jeg ingenting av. Det var noe om et mørke, som var så sterkt, at det fylte hele meg, eller så omsluttet det hele meg. Jeg var i dette mørke, mitt liv var dette mørke, et eller annet slikt, skrev jeg. Og jeg følte det slik, mer enn jeg skrev det. Eller like mye som jeg skrev det, følte jeg det, jeg forsøkte å få til en balanse der. Jeg forsøkte å uttrykke hvordan jeg hadde det. Og jeg hadde et poeng med det, et poeng som skulle være noe mer, enn bare å meddele verden hvordan det var å være meg akkurat der. Det var en tekst skrevet med fortvilelsens krefter, men også med en fortvilt mangel på tilstrekkelig talent. Jeg vet ikke hvor bra teksten egentlig ble, og hvor stort tap det var for verden at den forsvant, men den forsvant som følge av en datafeil. Den ble ikke lagret, rett og slett. Og det veldige mørket jeg hadde slikt behov for å uttrykke, er det ikke lenger noe igjen av.

ES2007