Jeg sovnet av etter jobb. Jeg sov i 5 timer og nå blir jeg pent nødt til å døgne resten av natta. Til tross for at jeg har jobb fra 10-18. I dag hadde jeg også jobb fra 10-18, men når klokken var 16.45 hadde de ikke bruk for så mange, og siden jeg var nestemann til å slutte fikk jeg lov til å dra hjem. “Serriøst?” sa jeg, og sprang for å ta oppgjøret mitt før de skulle ombestemme seg.

På bussen hjem halvsov jeg mens jeg hørte på DumDum Boys og tenkte på hvor dårlig jeg er til å ta buss. Det å ta buss er jo slett ikke vanskelig. Du går inn, flasher et kort, setter deg ned og venter på ditt stopp. Da trykker du på den røde knappen før du danser av bussen. Det jeg er dårlig på er slik folkeskikk som alle snakker så varmt om. Jeg blir nemlig så utrolig irritert når bussen fylles, og folk skal drive å sette seg ved siden av meg. Jeg lar vesken ligge i setet ved siden helt til alle andre setene er fulle, slik at det setet er det eneste ledige. Da tar jeg en “åh, er bussen så full? Det la jeg ikke merke til! Selvfølgelig skal du få sitte HER!!”.

Ennå verre er det når bussen ikke er full engang, og de stiller seg opp ved siden av setet mitt fordi de mener at jeg skal flytte veska mi for de, når det finnes mange seter ledige slik at begge to får sitte hver for oss. Da får jeg lyst til å rope “NEI!”, men det får da være måte på hvor mye oppmerksomhet man skal tiltrekke seg på bussen.

I går på bussen hjem fra byen tok jeg rute 37. Jeg satt alene i en slik “krok” med 4 seter mot hverandre. Det var altså tre seter ledig rundt meg, og mange seter ledige andre steder i bussen, men han som gikk på, satte seg selvfølgelig nærmest oppå¨fanget mitt. Jeg fikk ikke skiftet sang, og ble pent nødt til å høre på samme sangen hele veien til Sagene. (Nå var det Bad Romance jeg hørte på det, så det kunne vel vært verre).

Det andre som irriterer meg litt, og nå kommer sikkert alle til å tenke at jeg er verdens verste menneske, er eldre mennesker som forlanger å få setet ditt. Jeg ser ikke noe problem i å reise meg for eldre på bussen, men da må det være fordi det er noe jeg gjør for å være hyggelig, ikke fordi de har stått ved siden av meg og hostet og harket og viftet med stokken sin. Jeg er av typen som blir sykt irritert når folk forlanger at jeg skal være høflig. Da blir jeg sur, irritert og vrang. Når jeg derimot øyner en mulighet til å reise meg, og faktisk overraske den stakkars eldre damen eller mannen, gjør jeg det gjerne. Herrregud, jeg er som et lite barn!

Aller sist vil jeg fortelle om den irriterende damen på bussen hjem her om dagen. Jeg sto før henne i køen til å gå på. Det likte hun LITE, så hun nærmest sprang foran meg, opp den lille trappen som er bakerst i bussen, og rundt meg, slik at hun kom foran meg, og dermed var før meg til å finne et ledig sete. Damen var rundt 50 kanskje, og så dritsur ut når det ikke var noen ledige seter (jeg hadde litt lyst til å si at “når du er sprek nok til å brøyte deg foran mennesker i busskø, så er du faen meg sprek nok til å stå på bussen”.). Når jeg så skjønte at personen som satt i setet mellom meg og henne bestemte jeg meg for at DETTE setet skulle JEG ha. Derfor gjorde jeg plass til personen å gå av bak meg, slik at jeg kunne hoppe inn i setet mens damen foran gjorde plass til meg. Jamen meg gikk ikke den planen i boks. Det jeg ikke tenkte på var at andre også skulle av, og damen fikk jamen meg sitte på bussen hun også. Når mannen som satt ved siden av henne skulle av, turte hun ikke gå ut av setet sitt, så hun ålte seg ut på siden, med en fot på trinnet opp, og en fot på gulvet. Mannen klarte så vidt å snike seg ut fra setet sitt, og hun hoppet opp i det innerste setet. sannsynligvis skikkelig fornøyd med seg selv.

Den fantastiske lyden av en do som trekker ned…

Jeg har lest et par blogger i dag, og har derfor fått med meg at Fillipinene har for mye vann (noen steder ca tre etasjer for mye, faktisk), mens Helene og Kristine gjerne skulle hatt mer varmt og kaldt vann, og mindre lunka. Her har vi vært uten vann i springen hele helga, noe som har ført til mer besvær for hushjelpen enn for oss (hun har bært 20-litersbøtter opp i andre etasje konstant, nesten), men det har ikke vært helt smertefritt for oss heller. Å gå på do, for eksempel, er en mer fristende affære når man slipper å skylle bøttevis med vann ned i do for å få alle rester av papir til å forsvinne (for hvis ikke alt papir er borte, får vi en skjennepreken av vertsmoren vår). Og “if we have to make a big toilet,” som vertsmoren vår sier det, må vi bruke utedoen… glad jeg ikke har diare…

Ellers begynner vi å venne oss til livet i tropene:

• • Jeg har sluttet å våkne av morgenbønnen i nabomoskeen klokka fem
  • Jeg får sove selv om alle verdens dyr har fest i hagen hver natt (frosker, gresshopper og bushbabies) og hver morgen (tusenvis av fugler pluss en horde med haner – kykkeliky!)
  • Føttene mine har tilegnet seg ett stykk sjarmerende sandalskille
  • Vi nøler ikke lenger før vi må presse oss ned mellom tre andre på en overfylt dala-dala – selv om det inkluderer å nærmest sette seg oppå totalt fremmede. Her er det nemlig dårlig folkeskikk å la et sete stå åpent… Jeg kommer vel til å bli slått ned på t-banen når jeg kommer tilbake i Norge – tenk å være så frekk at man setter seg oppå en fremmed på den måten!
  • Maur er overalt, og det nytter ikke kjempe mot dem. Jeg lar dem invadere klesskapet, så lenge de holder seg borte fra flatbrødet og sjokoladen…
  • Det er firfisler over alt – inne i huset, i vinduet, på bakken, på gulvet, i taket, på veggen. De skal visstnok holde seg unna mennesker, så jeg betrakter dem på avstand og nyter synet – men ikke kom nær meg!
  • Alt er et tegn på malaria – kvalme, diare, stive ledd, feber, hodepine, trøtthet og generelt alt som ikke er bra. Moralen er: ikke klag (med mindre du faktisk er syk), da blir du kjørt sporenstreks til legevakta for å ta malariatest!
  • Av og til går strømmen, og da bør man helst ikke være inne på et kjøpesenter – der blir det mørkt! Og de låser dørene sånn at man ikke skal stikke av med noe…
  • Og av og til forsvinner vannet, da må man klare seg uten…
  • På dala-dalaen deler man svette; det er overhodet ikke noe som heter min svette og din svette, det er vår svette. Med mindre man bestemmer seg for å være egoistisk og tar med lommetørkle (og det blir ikke bare vått, det blir faktisk skittent!)

Omtrent sånn ser det ut inne på kjøpesenteret når strømmen er borte...

Til slutt en liten oppdatering på swahilitimene våre: det går framover! Etter at vi spurte om pronomnene, må hun ha gått hjem og sjekket det opp, for dagen etter pekte hun på et skjema i en bok som viste pronomnene. Vi har dessuten viet hele dagens time til verb, og det gikk relativt smertefritt, så lenge vi lot være å kalle det grammatikk. I stedenfor å spørre hvordan man skulle bøye kusema (å snakke) i person, spurte vi hvordan man sier jeg, du, han og hun, vi, dere og de snakker på swahili. MEN, for nok en gang å understreke hennes noe manglende grammatikkunnskaper; da vi sa vi ville gå igjennom verb, foreslo hun at vi skulle se på ord som snill og frekk (å snille, sniller, snillet, har snillet…). Hanne Sofie sa forsiktig at “Er ikke det heller ord som kan beskrive verbet?” “Hm, kanskje det, men vi setter det her allikevel.” Samtidig påstod hun at “ninapenda” (jeg liker) ikke er et verb… (I vårt tilfelle var det et hjelpeverb eller hva det nå kalles (ninapenda kukula: jeg liker å spise), men kan det kalles en unnskyldning?). Dessuten forventer hun at vi skal kunne bøye verb i tid (lekse til i morgen: lag fem setninger med ulike tidsuttrykk (i går, neste år, i natt, i morgen…)) – selv om vi ikke har gått igjennom dette enda. For vi har jo gått igjennom forskellige tidsuttrykk, ikke sant?

Erik Fosnes Hansen er en usedvanlig begavet forfatter med en internasjonal suksess av dimensjoner. Etter hva jeg forstår er han nå også blitt medlem av Arbeiderpartiet, og er oppnevnt som medlem av Norsk Kulturråd av sin venn Trond Giske. Erik Fosnes Hansen har med andre ord det meste, bortsett fra alminnelig folkeskikk.

Halvor Sevatdal har en interessant og velskrevet blogg som heter Hablog. Der beskrev han nylig en radiodebatt mellom Erik Fosnes Hansen og Frp-nestleder Per-Arne Olsen:

“Hvordan har vi havnet i en situasjon hvor mange tydeligvis ikke ser på Frp-ere som mennesker som man skal utvise vanlig høflighet mot? Når Erik Fosnes Hansen nekter å hilse på nestleder Olsen, for deretter å skrike og avbryte hele debatten og å avslutte med å kaste papir på ham er det jo tydelig at Frp-eren i Hansens øyne ikke fortjener å bli behandlet som et vanlig menneske.”

Nå kan det jo være at Erik Fosens Hansen har lært av sin venn, kulturministeren, som for noen år siden deltok i en radiodebatt med daværende stortingsrepresentant Børge Brende. Giske forlot studio midt under debatten uten å svare på de kritiske spørsmålene fra Brende.

Forfatteren har engasjert seg i en kulturkamp mot Frp. “Fosnes Hansen mener Jensen er udemokratisk og antiintellektuell – og at hun vil gjøre Norge til et intolerant land.” skriver TV2.no. Så kan man spørre seg om kravet til toleranse ikke strekker seg til å gjelde Frp-ere.

Jeg har ikke noe problem med å forstå at mange kan la seg irritere og frustrere over Frp’s mange useriøse utspill denne sommeren, men man styrker ikke sin egen sak ved å opptre uten folkeskikk. Det er en rotfestet del av norsk kultur og norske verdier at man skal oppføre seg mot andre som man ønsker at andre skal oppføre seg mot en selv. Enda mer spesielt er det når vi i dagens Adressa kan lese at Fosnes Hansens oppførsel ikke var et resultat av en provokasjon og et spontant påfunn. – Det var en overlagt (papir)kule, sier forfatteren.

Frp-folk er stort sett trivelige folk, som folk flest. I Trondheim Bystyre har jeg bare gode erfaringer med samarbeidet mellom Høyre og Frp og de andre borgerlige partiene. Ikke så sjelden opplever vi politisk uenighet. Ikke minst gjelder det kulturfeltet, hvor Frp skiller lag med alle de andre partiene. Men Frp vet de er i mindretall i mange av disse sakene, og aksepterer nederlaget. Slik vil det være med mange av de meningsløse forslagene som partiet har kommet med i løpet av sommeren også. Fosnes Hansen sier at han vil gjøre borgerlige velgere klar over hvem partiene er i ferd med å gå til sengs med. Når tror jeg at borgerlige velgere er i stand til å tenke selv. De trenger ikke et AP-medlem til å fortelle dem hva som er i deres interesse. Vi vet dessuten hvordan en regjeringsdeltagelse er i stand til å endre og disiplinere et parti. Ingen som hadde hørt på SV og Kristin Halvorsen i forrige valgkamp kunne forestille seg at partiet ville forandre politikken sin så dramatisk straks de kom i regjering. Også Frp må i regjering forholde seg til de politiske realiteter og flertallet på Stortinget.

Men tilbake til åpningsspørsmålet: Kan vi forvente at også kunstnere har folkeskikk? Åpenbart ikke, men også kunstnere burde kanskje forstå at man ikke skal kaste stein når man sitter i glasshus.

Som en digresjon har jeg lyst til å kommentere sammensetningen av det nye kulturrådet. Det er sagt at man ønsket å fjerne politikerne fra kulturrådet. En av dem som forsvant ut er den tidligere politikeren og kulturarbeideren Hallgrim Berg. Så kommer altså forfatteren Erik Fosnes Hansen inn i Kulturrådet og takker for utnevnelsen ved å melde seg inn i Arbeiderpartiet og å engasjere seg i partiets valgkamp/kulturkamp.

Småfrosne, men høye etter å ha sett Max Manus, ankom vi den lille sjarmerende restauranten på Oslos vestkant. Det hele starter allerede mens jeg prøver å bestemme meg for om jeg skal ha hot kylling eller asiatisk grønnsaksbiff.

Hun: “Jeg har to elskere jeg nå! Sexologen min – hun som heter **** og holder til ******,  sier det er riktig at jeg går til dette skrittet nå, og at jeg har all rett til å prioritere meg selv etter alt jeg har vært igjennom”

(Venninnen mumler noe jeg ikke kan høre)

Hun: “Og du, angående julen, så skal du selvsagt ikke sitte alene med alle dine bekymringer og ditt eget helvete. Du skal selvsagt komme til oss. Her står døren alltid åpen, bortsett fra for slike idioter som eksen din. Han kan bare prøve seg. Du vet hva jeg er i stand til, du! Vi har mer enn nok av mat, og jeg forventer at du kommer. Skal vi forresten dele en dessert? Nei, vi tar hver vår + en vanlig kaffe.”

(Venninnen sier at hun egentlig er ganske mett, men takker for omtanken og forsøker å si at hun skal tenke på det med julen, men blir avbrutt)

Hun: ” Jeg skal virkelig fortelle ****** (navnet på barnebarnet) hvordan det hele er, jeg. At det er bestefar sin skyld at det ble slik, og at det er fordi han ikke vil kjæresten min lengre. Det er klart han må få vite at jeg ikke har noe med dette bruddet å gjøre. Han er tross alt 5 år, og forstår mye nå. Dessuten, er det ikke rart du, at *** (navnet på eksmannen) bare for ett år siden, sa til meg sent en kveld, at det er bra barnevernet kom til den konklusjonen de gjorde – for vi to sammen kan tilby ****** (barnebarnet) alt. Som han sa: Vi lever i stabilt parforhold, har et godt forhold og er trygge på oss selv og hverandre. Tenk du, det sa han – i våres var det faktisk. Og da visste ikke jeg at han allerede da hadde møtt opp til flere andre og egentlig var på vei bort fra meg. Tenk at det går an å være så falsk?! Nei, han skal jammen få smake sin egen medisin fremover. Haha – kanskje han burde slutte på Viagra? Jeg sa det til ham her for noen dager siden; at han bare kunne glemme å feire jul sammen med oss andre. Og at det var på bakgrunn av hans egne valg. Han mente vi måtte tenke på ****** og legge våre egne følelser tilside den ene kvelden. Hørt for noe tull? Nei, jeg lot ham tro at han ikke var velkommen i noen dager, men nå har jeg sagt han komme. Men han får ikke ligge over. Selvsagt ikke. Vet du forresten hva? Jeg har sluttet på medisinene mine, legen min likte det ikke helt, men nå kjenner jeg at jeg lever i det minste.”

(Venninnen forsøker å komme med et innspill om at det alltid er lurt å konsultere lege når det gjelder å seponere så viktige medisiner, men blir igjen avbrutt)

Hun: “Og, du – angående medisiner. Vet du, datteren min – hun ruser seg lite nå, og tar medisinene sine som hun skal. Det er en stor lettelse for oss, som tross alt har måttet ta over sønnen hennes. Det er jo begrenset hva jeg orker å gjøre for henne nå etter alt jeg har gjort for henne. Og vet du, hun var jo innlagt på **** (navnet på psykiatrisk sykehus), og der gjorde de en så elendig jobb. Tenk at de bare lot henne ligge der inne på rommet sitt hele tiden, mens de egentlig burde ha bygget opp selvtilliten hennes? Nehei.. Norsk helsevesen altså. Men jeg har sagt det til dem jeg, at jeg er villig til å gå til pressen om så er. Det er da virkelig ikke noe behandling. Og tenk på oss pårørende? Enda godt hun kom til den avdelingen hvor de er spesialister på rus og selvskading, selv om hun kanskje er bipolar. Hun er jo for gammel til barne- og ungdomspsykiatrien. Tror forresten hun bare røyker hasj nå. Det var jo hasjen vet du, som startet det hele. Nei, det spørs om hun noensinne kommer til å klare seg alene igjen. Nå er det forresten lenge siden vi skålet! Skåååål!”

(Venninnen sier det er godt at det går bedre med datteren og at hun håper at hun vil klare å ta kloke valg og litt ansvar selv fremover)

På dette tidspunktet har maten blitt servert og  jeg kan knapt høre mine egne tanker. Langt mindre kan jeg snakke om eller fordøye inntrykkene fra filmen. Jeg blir sittende å måpe (antageligvis med munnen halvveis oppe hele tiden) og vi tenker begge to at hun minner om “Skravlekjerringa fra Fredrikstad” i VG-reklamen – bare i Frogner(fitte)-utgaven.

Min middagspartner jobber innen PR og kommunikasjon, og jeg som kjent for mange, innen psykiatrien. Således har vi ofte ulike innfallsvinkler i mange diskusjoner. Men, det vi har til felles er fascinasjonen for mennesker – og kommunikasjon. Vi har gjennom årene hatt mange livlige diskusjoner om redaktøransvar og om å beskytte mennesker mot seg selv (jfr Sven O.Høiby feks). Men under denne middagen enes vi tvert om at dette er på grensen til hva som er akseptabel oppførsel. For det ene – vi føler oss faktisk innvadert. For det andre -  flere enn de nevnte menneskene utlevert, i et ikke folketomt lokale. Mens vi diskuterer dette, fortsetter “Hun” utleveringen av eksmannen på et svært detaljert og nedlatende vis.

Jeg, som ellers er både tolerant og sindig, kjenner meg svært provosert. Mens jeg sluker maten jeg ellers nyter, varsler jeg selskapet mitt om at jeg ikke kan gå derfra uten å foreta meg noe. I det jeg betaler regningen og forbereder meg på en tur bortom bordet deres, kommer det som får meg til å sette Sprite Zeroen i vranga, og storme harkende ut av restauranten i en blanding av latter, vrede og vantro:

Hun: “Jasså, så du har en elsker du også? Sannelig på tide at du får deg noe du også. Håper han vet å ta deg skikkelig. Vet du, det er så deilig nå som jeg har disse elskerene. **** (navnet på eksmannen) var jo ikke sånn vet du. Jeg kjente ham jo knapt når han var inni meg! Den burde vært lagt i støpeformen og retta ut, haha! Nei, det må være god størrelse på utstyret skal det være noen hensikt i å ha seg heretter. Det skal helst klaske litt…”

Jeg har tenkte mye på episoden i etterkant – og selvsagt er den pyntet noe på. En del er sågar utelatt av hensyn til vedkommendes eget beste. Men historien slipper meg ikke, og jeg blir sittende igjen med fire spørsmål:

- Hva ville du ha gjort?

- Hva burde jeg ha gjort?

- Bør man foreta seg noe som helst i en slik situasjon?

- Hvordan forholder vi oss til mennesker som utleverer seg og sine på nett?

Som mine lesere vet, handler denne bloggen om en familie og deres hverdager. Nå har jeg tenkt å ta det ett skritt videre. Jeg skal lage ei bok med ei god venninne av meg; Anne Nielsen. Boka skal hete LEVE med barn, og skal være ei positiv bok om gode løsninger i familielivet. Det er altså ikke ei problemfokusert bok, men ei bok som vil fortelle om det gode liv i en familie med unger og voksne.

Historiene i boka skal vi hente fra virkeligheten. Det vil vi gjerne ha hjelp til. Vi trenger historier fra hverdagen, som handler om hvordan du og dere har mestret hverdagens utfordringer, og hvordan familien deres har funnet lykken. Du trenger ikke være forfatter for å hjelpe oss. Send oss dine opplevelser med dine egne ord. Vi vil skrive dem inn i bokas fiktive familie.

Det kan handle om små ting; som en skogtur, en hverdags-konflikt som løses eller en fin samtale rundt frokostbordet. Og det kan handle om store ting; som en konfirmasjon, hvordan dere taklet alvorlig sykdom, eller hvordan dere tok farvel med bestemor på dødsleiet. Send oss gjerne fine historier om oppdragelse, samvær og familieritualer.

Du får ingen betaling for dette, annet enn at du hjelper oss med stoff til ei bok vi håper vil hjelpe folk til å finne gode løsninger i sitt liv. Send oss likevel fullt navn, så vi kan ta deg med blant de vi takker for hjelp til å realisere boka. Om du ikke ønsker fullt navn i ei slik bok, så gi oss fornavnet ditt. Det holder også.

Send din historie til tomas(dot)hvm(at)c2i(dot)net

Korte historier kan du poste i kommentarfeltet til “LEVE med barn”-sida (se meny til venstre), om du vil.

Folkeskikk annno 2008 er nå på facebook!

Join gruppa og bli med i vårt arbeid for bedre folkeskikk i Oslo!

http://www.facebook.com/group.php?gid=12867249241&ref=mf

For kontakt: bamsevonfylla@hotmail.com eller robertvsdevil@hotmail.com

Eksempler på dårlig folkeskikk:

1. Å snike i køen
2. Å stå til venstre i rulletrappa
3. Gå på buss, t-bane og trikk før folk kommer av
4. Syklister som driter i alt og alle
5. Røyking i trynet
6. Høre på høy musikk på offentlig sted (på banen, for eksempel)
7. Snakke høyt om ting andre driter i
8. Å gå tre, fire eller fem i bredden på fortauet
9. Folk som ikke flytter seg når man sier “unnskyld meg”
10. Kaste søppel på gata / spytte snusen på bakke
11. Ta med sykkel på bussen
12. Hoste uten å holde seg for munnen

Osv. osv. osv.

Eksempler på god folkeskikk: (rett og slett være høflig og ta hensyn til andre folk)

1. Holde døra åpen for folk
2. Stå på venstre side i rulletrappa
3. Slippe folk frem på fortauet
4. Hilse tilbake når man hilser på folk
5. Stoppe for folk som skal over gata
6. God service i butikker og på restauranter
7. Kaste søppelen i søplekassa
8. Gå maks to i bredden på fortauet, og gå til siden når folk skal forbi
9. La andre få ta varer i butikken før deg selv

Osv. osv. osv.

Pressemelding.

Oslo: Hver dag opplever man den stressende storby beboers uhøflighet. Enten det er på vei ut av t-banen eller på vei ned en rulletrapp. Dette har en gruppe studenter sett seg mektig lei på. De har derfor tatt ”loven” i sine egne hender og dømmer Oslofolks oppførsel i det vanlige hverdagslivet.

- Hvis du får et rødt kort har du mangel på vanlig folkeskikk og handlet på en negativ måte. Hvis du får et grønt kort er du et godt eksempel på god folkeskikk, og har bidratt til å gjøre hverdagen til Oslos befolkning positiv og enklere, sier aksjonsleder Thomas Ekeli.

- Ved å opptre som dommere, håper vi derfor å opplyse folk om hvor irriterende og ødeleggende små hendelser kan være, og på den måten skape en bedre hverdag for Oslos befolkning. Det koster deg absolutt ingenting å være høflig.

Studentene vil gjennomføre denne aksjonen på strategiske steder rundt i Oslo, onsdag 14 mai. De skal operere på både østkanten og vestkanten og kartlegge hvilken side av byen folk er mest uhøflige.

- De fleste har en oppfatning om at folk fra østkanten er mer uhøflige en folk fra vestkanten, men vi vil bevise at folk er like uhøflige overalt.

Vi råder deg derfor til å trå varsomt denne dagen, hvis ikke er det store sjanser for at akkurat du vil bli dømt og få et sviende rødt kort i hånden.