Jeg fant denne for ikke så lenge siden.

“VEGAN. For the People. For the Planet. For the Animals” er en video fra Nonviolence United, den kom ut i 2008.

Den er veldig bra. Positiv og empatisk. Ingen skrekkfilm fra slaktehusene. Den går gjennom momenter som sosial fordeling, helse, ressursbesparing, økologi, biomangfold, global oppvarming og dyrehensyn.

Her er teksten med kilder.

Jeg er vel retfærdig,
arrogant og nuanceret:

I
MORALSKE FORELÆSNINGER til borgerskabet.
Appel til noget så sjældent som social forståelse.
Giv afkald på dine privilegier, selv når din leder lænser fælleskassen !

»Evner forpligter. Har man evner, skal man udvise et stort ansvar, så personer med færre muligheder kan blive hjulpet. Det nytter ikke noget, at vi alle sammen kræver, at der skal tages hånd om os«
Claus Hjort Frederiksen citat (Politiken)

II
TRUSLER OG TVANG til taberne.
Hvorfor sparker de sig selv ?
Det behøver de slet ikke.

En mann på butikken med matseddel fra sosialkontoret. Kassadama diskuterer det høylydt med sjefen. Både han og vi andre i køa syns det er flaut: det er flaut å være fattig.

Men det er feil; en fattig mann kan stå rakrygget. Vi andre burde skamme oss:

Det er ei skam at VI holder så mange i fattigdom!

For ei stund siden leste jeg en uttalelse av en europeisk kulturperson (husker ikke navnet). Vedkommende sa at folk trenger filmstjerner og milliardærer fordi de trenger noen å se opp til. Jeg trakk på skuldrene over uttalelsen der og da, men klarte ikke å slippe den. Ettersom jeg tenkte på den, blei jeg egentlig ganske bekymra. Kanskje mest over at intervjueren ikke stilte kritiske spørsmål til dette tankegodset.

For dette er jo gamle føydaltanker i ny forkledning! Noblesse obligé i moderne utgave: den rike/noble/berømte/opphøyde får enorme privilegier i samfunnet, og “betaler” ved å sørge for sine undersåtter (veldedighet, å tale de svakes sak, etc.). Det fungerte ikke den gangen, for adelen brydde seg for lite om undersåttene, og glemte for ofte sine egne “ridderidealer”.

Det fungerer ikke i dag heller, fordi de privilegerte lever på bekostning av de mange. “Eliten” av nyrike stjerner går i stadig større grad inn i en egen “stjernesfære”, og forlater den alminnelige samfunns-sfæren. Den sfæren som satt på spissen består av frihet, likhet og brorskap i god balanse (se: Den Franske Revolusjon).

Vi har beklageligvis latt friheten spise sine brødre. Likheten og brorskapet er undergravd og devaluert. Samfunnet dyrker friheten til å drømme og tjene penger, eller i hvert fall frihet til å drømme om å tjene penger (sukk).

På skuldrene til det drømmende folket står en opphøyd samfunnsklasse av nyrike. De lever i “det forjettede land”: i blitzregnets stråleglans, i limousiner og designerkjoler, og i egne slott med fontener i hagen. Privilegiene gjør dem spesielle på alle mulige måter.

Reklame og ublu selvpromotering skaper et hyllningskor for den nyrike eliten. Deres forretnings-sans, karisma og sterke ego-driv gjør dem til strålende forbilder for alle mennesker! Det er fantastisk, og vi kan også bli slik! I reklamen blir vi fortalt at alle er fri og lykkelige og kjøpekraftige! Vi er alle arvinger av elitens privilegier, om vi bare kan legge gullegget/kjøpe gulloddet/finne gullstemma …

- Det første problemet med greia er at de færreste arver noe som helst. Det store flertallet blir aldri annet enn konsumenter av reklamemyten, og ikke innehavere av reelle privilegier. Reklamen er løgn og drømmerier og eventyr! Men dette har vi selvsagt gjennomskuet, så “det virker ikke på oss”. Beklager, men det er nok ei myte. Vi er fri til å kaste av oss reklamens makt, ja, men likevel blir vi påvirket av reklame hver eneste dag. Reklamen virker, og den sier ikke bare noe om hva vi skal kjøpe, men også veldig mye om hvordan vi skal tenke.

- Det andre problemet er at de få som tar del i privilegiene, får så store fordeler at det står i skarp kontrast til levekårene for vanlige mennesker. Kontrasten er helt horribel i forhold til de mange fattige som skapes av turbokapitalismen. Folk er forskjellige, men når de materielle forskjellene blir så skrikende, ødelegger det tanken om likeverd mellom mennesker.

- Det tredje problemet er at de rike blir del av en elite, en opphøyd samfunnsklasse som helt naturlig får andre normer enn resten av folket. De sitter med enorme materielle verdier som de selvsagt forvalter så godt de kan. De bruker sine ressurser og sin innflytelse til å styre samfunnsutviklingen i visse retninger, retninger som gavner dem selv. Det er ikke rikmannens skyld at han blir del av en grådighetskultur. Han har like stor rett som andre til å kjempe for seg og sitt. Slik er demokratiet. Likevel er det et politisk problem, særlig i vår tid. Vi har ikke lenger råd til å holde oss med det forbruket denne kapitalismen bygger på. Så rikmannen må finne seg i å miste mer enn oss andre (og rike land må finne seg i å miste fordeler fattige land ikke har).

Utfordringen er å få forbruket ned,

samtidig som vi tar vare på hverandre!

De nordiske landene har klart å skape en praktisk balanse mellom idealene frihet, likhet og brorskap. Vi har et velferdssamfunn med bedre fordeling mellom samfunnsmedlemmene. De svake blant oss blir tatt vare på av de sterke. Det er bra for både svake og sterke at dette skjer, og at det skjer på en måte som ikke gjør den sterke til giver og den svake til mottager. Det vi har lykkes med er å skape samfunn der de sterke er garantister for de svakes livsvilkår.

Det er jeg glad for. Jeg føler at det har gitt meg en motgift mot en reindyrka kapitalisme som vil at markedet skal styre alt. Det er virkelig både urealistisk å tro at verden blir bedre av å sette menneskelige hensyn tilside for et markedsideal. Det er ikke annet enn blind idealisme, og det oppløfter grådigheten til styrende prinsipp. I min verden blir de færreste lykkelige når grådigheten får rå.

Politisk pragmatisme med menneskelig ansikt

Norden har klart å styre unna flertallets diktatur, slik det utviklet seg i Sovjetstaten. Samtidig har vi styrt unna den reindyrka kapitalismen, slik den har utviklet seg i USA. Vi har praktisert en politisk pragmatisme med menneskelig ansikt, og det har gitt oss stabile samfunn med omsorg og industri i god balanse. Vi er ikke perfekte, og det er en evig kamp, men vi har en god grunnholdning. Vår politiske kapital er fremdeles sterk.

Når vi nå står overfor en av vår tids største utfordringer; en overhengede miljøkatastrofe, blir det enda klarere for meg at den reindyrka kapitalismen må kastes på historiens skraphaug, sammen med den grådighetskulturen den fører til. Vi kan ikke fortsette å forbruke i samme tempo. Vi kan faktisk ikke holde oss med milliardærer. Vi trenger å endre måten samfunnet fungerer på, slik at milliardformuer ikke lenger er mulig å bygge opp. Slike formuer er et symptom på hva vi alle bedriver: et ubetenksomt og farlig forbruk!

Et annet symptom er den økende fattigdommen. Den henger nøye sammen med fremveksten av en nyrik elite.

En kursendring er positivt, men utfordrende

For å lykkes med en virkelig endring må vi velge politikere som er klartenkte og modige. Og vi må selv følge opp; engasjere oss, diskutere, tenke og gå til aksjon i vår egen hverdag. Det handler ikke bare om å resirkulere og spare strøm, men også om å bidra til en bedre fordeling.

I dette perspektivet er de fattige i vårt eget samfunn kanskje den første prøvesteinen. Når godene er knappe, må de fordeles rettferdig. Miljøsaken er et omfattende dugnadsverk der alle må inkluderes og hjelpe til. Vi må stå last og brast med hverandre. Sørger vi ikke for hverandre, men tenker mest på å trygge oss selv (holde på egne goder, forlange ofre av andre), går vi alle under. De fattige i vårt samfunn er den første prøvesteinen, men dette gjelder jo resten av verda også: vi må sørge for en fordeling der fattige land også får del i de knappe godene.

Dette er den store utfordringen for vår generasjon. Ikke bare må vi få ned forbruket, men vi må samtidig sørge for at verda kan fordele de knappe godene på en rettferdig måte. Vi har fremdeles friheten til å handle, slik at vi kan klare dette, men uten likhet og brorskap går ikke regnestykket opp!

Citat af Sir Winston Churchill (1874-1965), britisk premierminister og statsmand.

Klik her for at se flere citater af Winston Churchill.