Af Susan Sontag.

“UBESKRIVELIGT. Så fantastisk hun var. Så enestående og unikt et individ hun var. Som hun dog berigede denne jord. Og sikke et tab – ikke blot for menneskene, der stod hende nærmest, men for den ganske verden – da vi mistede hende. Jeg mangler hende. Jeg har brug for hende. “           

Det har jeg virkelig. Hun er mit forbillede – hun er min sjæleveninde.

Hun inspirerer mig.

Hun fascinerer mig.

Hun beriger mig.

Mandag aften på Holluf Pile Bibliotek:

Lars Johansson fortæller nøgternt og alligevel meget personligt om sin svigermor Signe, som har lagt navn til bogen, vi har læst i september. Hans kone, Kirsten, fortæller sideløbende dels i filmen “Den tyske hemmelighed” og dels personligt den rystende historie om sin mor, Signe, der ikke ville vide af hende. Hun voksede derfor op i uvidenhed hos sine bedsteforældre i Skanderborg og først efter 50 år ved hun, hvem hendes far er.

Vi var en helt fyldt teatersal bag biblioteket, der sad fuldstændig stille og berørte, da Lars Johansson fortalte, læste op og viste klip fra filmen. Samtidig med at han fortalte om bogen og dens tilblivelse, stykkede han et billede sammen af, hvad der var virkelighed og hvad der var fiktion. Og igen må vi sande, at virkeligheden er langt mere fantastisk end vi kan forestille os.

Oven i købet fik vi lidt at vide om tilblivelsen af bogen “Dancing Charlie” af samme forfatter, der er skrevet, fordi han ville vide, hvordan de (nu) gamle mænd tænkte, der gik gennem krigen og forsøgte at glemme og fortrænge, ligesom Signe forsøgte at fortrænge og “ønsketænke”.

Det var en fantastisk spændende aften… og heldigvis skal vi se filmen sammen den 6. december.

Se og læs på Lars Johanssons hjemmeside.

Jeg leser Vigdis Hjorth i Morgenbladet. Hun er forfatter. Og så er hun ”nyskilt for fjerde gang og trenger en drink”. Slik avslutter hun essayet sitt. Det er i grunnen alt hun sier om den saken. Tilsynelatende. Jeg tenker godt etter om jeg har lest Vigdis Hjorth slik hun ønsker å bli lest. Essayet, altså. Jeg har aldri lest noen av bøkene hennes. Men jeg har noen ideer om historie.

Da jeg var liten var det så mye som stod uklart for meg. Det var så mange sider ved livet vi aldri snakket om. Toalettvaner for eksempel. Hvorfor var det ingen som hadde lært meg å stå og tisse? Ideen fikk jeg etter å ha sett guttene bedrive øvelsen i skogen når vi var ute og lekte. Jeg husker jeg tenkte at dette var da merkelig. Jeg kunne absolutt ikke huske at noen hadde sagt at jeg ikke kunne. Så hvorfor gjorde jeg det ikke? Det gikk som det måtte gå. Toalettulykke. At jeg i det hele tatt fikk ideen! Det ble med den ene gangen. Det var i og for seg et privat øyeblikk. Beklager at jeg bryr deg med det.

Vigdis Hjorth er forfatter. Unnskyld; kvinnelig forfatter. Man kan jo spørre seg hvor den ideen kommer i fra. Hun har i alle fall mange fine litterære forbilder. Sylvia Plath, Karin Boye, Amalie Skram, Virginia Woolf. De er alle kvinner. Felles for dem alle er at de hadde psykiske problemer eller var selvmordere. Vigdis tror det skyldes nettopp det at de var kvinnelige forfattere. Hun tenker seg at forfatterrollen snarere enn å redusere, har forsterket selvdestruksjonen. Hun skriver at den mannlige litterat møter kvinners gode tekster med ambivalens. En kvinnes bok blir sjeldent omtalt med adjektiver som ”imponerende”, eller som med ”dimensjoner”, fordi det ikke kan forenes med begjæret i mannen. Han kan ikke samtidig beundre og betrakte som storslagent det han begjærer og vil legge under seg. Hun skriver at mannen vil trenge inn i kvinnens hode så vel som i hennes kropp. Det skjer når kvinnen ikke demper sin kvinnelighet. Vigdis ideer forteller henne  at dette er voldtekt.

Jeg hadde en gang en kjæreste. Han hadde mange ideer om hvordan vi skulle være sammen. Hva de egentlig handlet om stod litt uklart for meg. Hva som skulle være ”jeg” og hva som skulle være ”vi”, for eksempel. Hver gang vi skulle snakke sammen om det, og det ville han ofte, så  ble han så vanskelig, ennå det var hans ideer! Etter hvert ble det allikevel tydelig. Alt som ikke var ”vi”, passet ikke inn i hans ideer. Jeg tenkte at dette var da merkelig. Jeg kunne absolutt ikke huske at noen hadde fortalt meg at man måtte slutte å være ”jeg” når man fikk kjæreste. Jeg sluttet nesten å skrive, siden det å skrive var en ”jeg”-ting. Det gikk som det måtte gå. Kjæresteulykke. Det var da jeg fikk ideen. Jeg gikk fra ham. Denne historien var veldig privat. Beklager at jeg bryr deg med den.

Kvinners historie skal jo ikke fortelles i 1. person entall. Det er mannens idé.

Foto: Heidi Helene Sveen

Jeg er klar over at jeg er litt sent ute men for noen uker siden arrangerte Bokklubben stor bokfest i operaen. Det var kjempegøy. Masse folk, mange forfattere og ikke minst mye litteratur. Jeg fikk blant annet møte en av mine store litteraturhelter; Anne Holt. Hun signerte boken min også. Det var stas.

Det var også et stort boksalg. Fyll en hel bag med bøker for 499. Ja da kan dere tro at jeg stappa.

Syns det er fantastisk at det er så stor interesse for litteratur. Leseglede gir økt kunnskap.
Det største høydepunktet var da jeg og ei i klassen var på litteraturgallaen på søndag. Da var blant annet Herbjørg Wassmo og Jo Nesbø der for å prate om deres nye romaner.
Jeg holder nå på med Panserhjerte av JO Nesbø, og den er kjempespennende. Anbefaler alle å skaffe seg den:)

Historikerne har vanligvis regnet med at rundt 800 000 nordmenn utvandret til Amerika mellom 1825-1975. Men i følge Sverre Mørkhagen, som har skrevet den første nye utvandringshistorien på over 30 år, må det tallet justeres opp til rundt 1 million.

Boka heter “Farvel Norge”, og er omtalt i dagens Aftenposten:

Ifølge Sverre Mørkhagens kilder må tallet på nordmenn som dro over havet til Nord-Amerika justeres opp fra 800.000/850.000 til rundt én million mennesker. Med den bakgrunn hevder han at det i dag trolig er flere norske etterkommere i USA enn det er nordmenn i Norge.

Bare i de 35 årene mellom 1880 og 1915 dro så mange som en halv million nordmenn.

Til sammenligning trekker Mørkhagen frem at folketallet i Norge i 1890 passerte to millioner.

Han fastslår også at utvandringsstrømmen fra Norge var 3,5 ganger så sterk som den gjennomsnittlige for hele Europa. Skulle det ha reist like mange mennesker fra det øvrige Europa som fra Norge, ville 147 millioner mennesker ha søkt lykken i Nord-Amerika. Ikke de rundt 41 millioner som faktisk seilte vestover fra europeiske havner.

(…)

Relativt få nordmenn dro hjem igjen til Norge for godt. Mørkhagen støtter seg på utvandringshistorikeren Ingrid Semmingsen, som anslo at det rundt 1920 bodde ca. 50.000 hjemvendte norskamerikanere i Norge. Det var et lavt tall sammenlignet med andre emigrantgrupper.

Forlaget har også lagt ut en liten videosnutt hvor Mørkhagen snakker om boka.

Kombinasjonen russiske styrker + russiske stepper + russisk vinter har som kjent spilt en avgjørende rolle i militærhistorien ved flere anledninger. Før Hitlers armeer fikk juling, var det Napoleons La Grande Armée som ble knust av denne trippelutfordringen.

Men mens tyskernes tap på østfronten vanligvis kobles tett sammen med nazistyrets endelig sammenbrudd, er ikke Napoleons endelige tap blitt knyttet like intimt til det katastrofale felttoget i Russland. Eller sagt på en annen – og kanskje mer presis – måte; russernes rolle i nedkjempingen av Napoleon er undervurdert. I det minste har vi i Vesten en tendens til å undervurdere den.

De russiske styrkenes innsats har gjerne blitt inkorporert i en mer generell fremstilling av hvordan de allierte troppene kjempet mot franskmennene, og om noen har blitt gitt spesiell oppmerksomhet har det som regel vært den reformerte prøyssiske hæren. Brorparten av kildematerialet har gjerne vært fransk, og fokuset på russerne har vært svært fiksert på året 1812.

Men nå kommer Dominic Lieven (hvem ellers?) med en ny bok som tar mål av seg å endre perspektivet på den russiske innsatsen i kampene mot Napoleon også utover Russlandsfelttoget i 1812. “Russia Against Napoleon: The Battle for Europe, 1807 to 1814″ presenteres slik av forlaget:

This book tells the story of one of the most astonishing dramas in Europe’s history. In the summer of 1812 after years of uneasy peace, Napoleon, the master of almost the whole continent, marched into Russia with the largest army ever assembled, confident that he would sweep everything before him. Less than two years later the Russian army was itself marching into Paris and Napoleon’s empire lay in ruins.

Professor Charles Esdaile anmelder boka i Literary Review, og er full av godord. Men først bruker Esdaile litt spalteplass på å påpeke unnlatelsessyndene jeg har nevnt. Han summerer opp den russiske rollen i krigene og maktspillet slik:

… from 1805 onwards Russia was a key player – indeed, in some respects the key player – in the international relations of Napoleonic Europe; the campaign of 1812 was not just an episode of positively epic dimensions, but also a moment of seminal importance in the history of modern Russia, the echoes of which continued to reverberate throughout the life of the USSR, if not beyond; and finally in the bloody battles of 1813-14 it was Russian troops who made up the largest part of the Allied armies and, arguably at least, Russian leadership that ensured the overthrow of Napoleon.

Esdaile trekker fram hvordan Lieven understreker tsar Alexanders aktive rolle i byggingen av alliansen mot Napoleon, og hva slags strategiske mål den skulle ta sikte på (uthevelsene er mine):

Particularly in 1813-14, ‘war, war’ was at all times accompanied by ‘jaw, jaw’, as the growing number of members of the Allied coalition jostled for position with one another and gradually elaborated a common position in respect of Napoleon (a process that, in testimony to the immense differences that bedevilled the anti-Napoleonic camp, was not completed until March 1814). In this respect, Lieven places great weight on the efforts of Alexander himself. Having already been the heart and soul of Russian resistance in 1812 and, according to the author at least, a leading influence in the great victory of Leipzig, the tsar struggled to ensure that the Allies aimed at nothing less than the overthrow of Napoleon. In this, of course, he was not alone (Britain’s Lord Castlereagh was a strong exponent of the same policy), but, as Lieven points out, it is almost certainly the case that, without the Tsar’s commitment to war to the death, Napoleon could well have been left on the throne of France in 1814, thereby rendering null and void all the slaughter and suffering of the previous two years.

Men hvordan maktet den russiske hæren å slå så effektivt tilbake utenfor eget hjemland og ekstreme vinterlige forhold? Var ikke den russiske hæren et sørgelig umoderne skue?

… what about the much touted idea that Russian soldiers were simply too stupid to run away? As might be expected, Lieven does not dignify such claims with a direct response, but instead we hear a great deal about the internal organisation of the Russian regiment. Utterly isolated from civilian society, Russian soldiers evolved in a very close-knit world of their own, and this imbued them with immense loyalty to one another; it was this loyalty that sustained them in such dramatic fashion on the battlefields of Borodino and Leipzig.

This leads to the central message of Lieven’s work. For him, the Russian army of the late eighteenth and early nineteenth centuries was clearly a force of great strength and versatility that was more than capable of meeting the challenges posed by the French Revolution and Napoleon without having to engage in fundamental change. And, as with the Russian army, so with the whole of the Russian state. Far from being some ramshackle eastern despotism, this was in many ways a vibrant and forward-looking organism that possessed extraordinary resources and even offered a number of the advantages that are normally associated only with the French Revolution.

Bonustips: Se også intervjuene svenske Axess TV har gjort med Lieven.

“Det ryska imperiets kollaps”

Den brittiske historikern Dominique (sic) Lieven har ägnat sin forskning åt den ryska staten och det ryska imperiets tillväxt genom seklerna. I det här programmet tar han upp Rysslands säregna historiska öde att vara en stat som ligger i utkanten, först av det bysantinska imperiet, där Konstantinopel var centrum, och sedan av Europa, där stater som Frankrike och England var de imperiala stormakterna.

“Imperiernas historia”

død dagbog egoisme

eksistens

ensomhed facade fascination

filosofi fotografier

haruki murakami forfattere 

identitet kærlighed

kultur kunst lyrik musik nina johanne

passion poesi politik susan sontag SUF

savn selvmord sind litteratur

udmattelse undskyld univers

… Jeg begyndte helt at tvivle på, om der overhovedet var nogen, der læste min blog. Eller om det bare var for min egen fornøjelses skyld. Det kan nemt komme til at føles som en monoton monolog, synes jeg. Men her den anden dag fandt jeg ud af, at man via nogle statistikker faktisk kan se, hvor mange besøg der kommer på ens blog. Fra de sidste dage: Jeg gik fra 26 besøg den ene dag, 92 den anden, så 304 og i dag 377. Tre hundrede og syv og halvfjerds. Jer der læser den – for der MÅ jo være nogen out there then – jeg er meget taknemmelig og beæret over, I gider. Deeply.

Jeg hadde gleden av å være ordstyrer på Nettverket Ord & Bilde sitt seminar på Nasjonalbiblioteket den 10. og 11. september. Det er lenge siden jeg har følt meg så lykkelig over å være med på et seminar. Flinke forelesere, godt forberedt og jeg lærte noe nytt i hvert innlegg. Da vi planla dette tenkte vel ikke bare jeg at dette blir bra, men at det skulle bli SÅ bra var det ingen av oss som ante. Islenderen Bjarni Hinriksson snakket om kunstnergruppen Gisp, påvirket av Disney men med sitt meget selvstendige uttrykk. Tiina Pystynen som snakket om sine egne bøker om kjærlighetens vilkår. Og Hans Ivar Stordahl som på superkort varsel snakket om Manga, det var imponerende! På det første seminaret Nettverket arrangerte var det en av deltakerne som etterpå sa til sin arbeidsgiver: Jeg er så takknemlig for at jeg fikk delta. Sånn føler jeg det og, jeg er så takknemlig for at jeg fikk møte alle disse flotte menneskene, høre noe av det de kan og lære noe nytt! Kanskje det ikke passer seg å være så happy for eget arbeid, men jobben min var å legge til rette, foredragsholderne gjorde jobben – den skal de ha all ære for!

det stod bagerst på omslaget af guo xiaolus bog, 20 brudstykker af en hungrende ungdom. note til malene: dén må du læse!!!  

lad os se.. i går..

i går følte jeg mig bekræftet af: mette. som kom og hyggede med mig. nina johanne, som passer rigtig godt på mig. lena nyus, som sagde noget sødt om mig og indtalte en sød telefonbesked. min engelsklærer (som ellers hader mig), som stoppede mig på gaden og sagde, jeg var “fandens dygtig”, “at jeg ikke måtte give op nu”, og at “han savnede mig” (jeg var ved at tude dér..) elena madsen. som jeg havde en rigtig god snak med. cecilie, (hvis efternavn jeg – rent faktisk -  ikke kender) som sagde, jeg var sej, og gav mig et mentalt skulderklap. maja fredberg, som havde fortalt sin lillesøster, hun “savner mig” og “synes, jeg er så sej og sød”. michèle grabis, som godt kan lide  mig (jeg kan også vildt godt lide hende).

i går følte jeg mig afvist af: min sanglærer………… – ej! jeg troede faktisk, der var flere. i går følte jeg mig afvist af hele verden! jeg troede virkelig, der var flere. hendes ene afvisning må have ramt mig med en intensitet gældende for tusind mennesker! jeg har besluttet mig for, jeg aldrig vil tale med hende eller være sød over for hende igen – nogensinde. fucking lorte malene bugge!

jeg er blevet så vild med den her kvinde. at læse hendes dagbog – følelsen af at kende hende, og følelsen af at trække sig væk fra resten af verden og have en dyb snak med sin veninde – selvom det er sygt, så elsker jeg den følelse! jeg vil tilbage til 1947, jeg vil studere på university of california, berkeley, og leve mit liv med susan. tænk at man kan være så vild med – og føle sig så “tæt på” et afdødt menneske, som man aldrig har mødt og i virkeligheden heller aldrig har kendt.

det er jo sådan her, jeg lever.. jeg er ikke til stede, jeg engagerer mig ikke. jeg har ingen idé om, hvad der foregår omkring mig, og lige nu gider jeg ikke engang forsøge på at finde ud af det. jeg forsvinder til et ukendt sted ingen kender til, et hemmeligt rum i mit sind, et slags metafysisk skjul – dér, hvor kravene forsvinder, forventningerne, reglerne, ansvaret der bliver pålagt én og med tiden kvæler én; her hvor alle dimensioner ophæves, og der kun er mig og mine tanker tilbage. lige nu behøver jeg ikke andet.

En av mine yndlingsforfattere er Danuta Reah. Hun skriver i krim/thriller sjangeren. Hun er den første forfatteren som har fått hårene i nakken min til å reise seg. Fy faen den dama kan skrive. Hvis du vil sitte en høstkveld med en kopp te, mens høststormen uler utenfor stuevinduet og føle uhyggen rasle nedover ryggen, så les disse bøkene hvis du tør….

Denne informasjonen er hentet herfra.Danuta Reah er bosatt i Sheffield, og debuterte med romanen Only Darkness i 1999. Hun arbeider som undervisningskonsulent og universitetslærer i engelsk. Danuta Reah har også publisert artikler og fagbøker i lingvistikk og språk. I tillegg har hun gitt ut tegneserier.

Utgivelser på Gyldendal
Bare mørke. Kriminalroman 2000
Tause vitner. Kriminalroman 2001
Nattens engler. Thriller 2002

Utgivelser på engelsk
Only Darkness. Kriminalroman 1999
Silent Playgrounds. Kriminalroman 2000
The Butcher’s Birdsong. Kriminalroman 2001

Min yndlingsbok blant disse er: Bare Mørke. Så løp og lån den biblioteket eller kjøp den:)

I dag tenkte jeg å presentere en skikkelig klassiker. Mange av mine gjevnaldrene har nok 1800-tallets forfattere oppi halsen etter videregående, men det fins faktisk noen svært interessante forfattere fra den tiden også. I dag er det Amalie Skram jeg har tenkt å ta for meg. Jeg har også tenkt å publisere et kort utdrag fra en av bøkene hennes. Jeg fikk for alvor opp øynene for frøken Skram under VK2. Da bestemte jeg meg for å skrive særemne om henne, og det angrer jeg overhodet ikke på. Målet med disse innleggene om gamle klassikere er å friste unge mennesker å lese mer gammel litteratur, og faktisk sette pris på dens sjarm.

Først skal jeg skrive litt om tiden hun skrev i; naturalismen.

Perioden varte fra ca 1880-1890. Den  kom som en reaksjon på relalismen i forrige tiår. Forfatterne var opptatt av å skildre skyggesidene av samfunnet, og dette går igjen i de fleste bøkene.  Miljøet som ble skildret var som regel i borgelige hjem. Ekteskapet og kvinnerollen ble også skildret. De to siste punktene kommer spesielt godt fram i Amalie Skrams bøker.

Amalie Skram

Hun ble født i 1846 i Bergen, men dro senere til Danmark der hun også bosatte seg. Hun ble gift to ganger. Skilte seg første gang, noe som var svært uvanlig på den tiden. Det hun kanskje er mest kjent for er sine ekteskapsromaner, som f.eks Lucie, Fru Ines, Constance Ring og Foraadt.

Foraadt handler om en ung jente som blir giftet bort til en sjøkaptein. Det meste av handlingen er lagt til reiser på havet, og deres problemer i ekteskapet. Her er et utdrag:

“God natt da, min kjære svigerdatter,” hun bøide sig ned over sengen og kysset Ory på kinnet. “La
mig nu se vi får glede av dig, først og fremst Adolph naturligvis. Og hør en ting: Du må ikke kalle din
mann for Riber, han liker det ikke.”
“Nei,” mumlet Ory.
Så gikk den gamle damen, og nesten i samme nu kom Riber, fremdeles med opknappet frakk og hatten
i nakken.
Han skottet stjålent til sengen og begynte så å klæ sig av med hurtige, dirrende fingrer.
Ory iakttok ham gjennom en lett, hvit tåke bak de nesten lukkede øine; hun trykket hendene tett inn
mot det stive korsettet, men hun så noe stort lyst med mellemrum kaste noe fra sig på bord og stoler.
“Skal jeg slukke lyset?” lød det så lavt bort til henne.
“Nei, ikke slukk,” kom det hastig til svar.
“Som du vil, min elskede,” Riber gikk bort til sengen og steg op i den.
I samme øieblikk var Ory fremme på gulvet; hun grep sin pelskåpe, trakk den på og satte sig ved det
fjerneste vindu.
“Aldri sett maken til jentunge,” utbrøt Riber, som sittende opreist i sengen hadde fulgt hennes bevegelser
med stirrende øine. “Her er jeg så tilbakeholdende og hensynsfull som noe menneske kan være. Du skulde
fått en av de rette du!”
Ory svarte ikke. Hennes forskrekkende øine slapp ikke Riber et sekund, og hendene var fast foldet
over det ene kne.
“En deilig brudenatt denne,” sa Riber efter en stunds forløp; han lo sakte og lot sitt hode falle ned på
puten.
Så gikk det vel en ti minutter i fullkommen taushet. Ory trakk været lydløst og forsiktig, og Riber rørte
sig ikke.
“Hør du, Ory,” sa så Riber og la sig helt om på siden for bedre å kunne se henne. “Skal du sitte der i
natt?”
Ory nikket.
“Så vet jeg ikke bedre enn å fortelle dig en spøkelseshistorie. Vil du ha den?”
“Uff, nei da,” sa Ory og krøp sammen inne i kåpen.
“Jo. Nå skal du høre noe merkelig. Det vil adsprede dig, og det er nettopp det du trenger til.”
“Det var en natt i Kanalen på den første reisen efterat min gamle far var død. Det var blitt ruskevær
på hundevakten, og jeg hadde vært på dekket et par timers tid. Henimot femtiden gikk jeg nedenunder
og kom inn i salongen du vet, med kobberovnen borte i hjørnet og de store vinduer i akterenden, som
var uten luker, fordi været hadde vært så fint. Det var begynt å dages, og grålyset seg inn både gjennem
vinduene og fra skylightet. Just i det samme ser jeg en høi, tynn skikkelse i oberstløytnantsuniform stå
og lene sig mot kaminene, og den stirret på mig med de fæle små fosforøine. Jeg stusset litt og så på
fyren, og til sist blev mitt blikk hengende ved hans blanke, skinnende støvler og i samme øieblikk visste
jeg det var min far, for så langt jeg kan huske tilbake har han alltid, selv i det ekteste bergenske regnvær,
g ått med støvler så blanke som speil. Og tenk dig, Ory, da jeg hadde gjenkjent hem, blev jeg så merkverdig
forvirret, at jeg slett ikke husket på at han var død, men syntes det var hanske naturlig at han stod der.
Far, sier jeg så og går hen imot ham. Hva tid kom du om bord? Men da vendte han sig og pekte med
utstrakt arm hen imot vinduene. Så dreide han hodet og så truende på mig, og i det samme blev han
mindre og mindre og svant vekk i en lys, gul tåkerunding.”
“Du skremmer livet av meg,” utbrøt Ory og styrtet bort til sengen.
“Nei, men tenke sig å behandle et spøkelse så nonchalant,” vedblev Riber hensunket i erindringer.
“Det var rent forkjært av mig, og det var derfor han truet til mig, gamlen.”
“Uff, jeg er så bange,” sa Ory forknytt.
“Sett dig på sengekanten og la mig holde dig i hånden,” foreslo Riber. “Så gir det sig nok.”

Jeg vil påpeke at alle Skrams bøker er lettleste, selv om de er skrevet på gammelnorsk.

De bøkene Amalie Skram kanskje er mest kjent for, er slektsserien; Hellemyrsfolket. Men dere! Tro meg når jeg sier dette; dette er ikke bøker som dere leser på en dårlig dag, for makan til mye elendighet skal dere lete lenge etter. Fattigdom, sykdom, død, horing og alkoholisme er bare noe av det hun forteller om.Selv det mest positive menneske kan bli deperimert av å lese disse bøkene, men de er uten tvil verdt det!

Dette var i korte trekk en presentasjon av Amalie Skram. Kunne ha skrevet så mye mer om henne, men da blir det for mye. Hvis dere vil lese mer om henne kan dere gå hit.

Har fått en oppgave på skolen om å opprette en blogg med ett bestemt emne. Har vært litt usikker på hva jeg skal skrive om, men har nå bestemt meg for å skrive om litteatur. Bøker av kjente og ukjente forfattere vil bli presentert, samt forfatterpresentasjoner. Ellers kommer jeg til å skrive om ulike litterære begivenheter, som bokkafeer, bokfester og boklanseringer.

Alle er velkomne til å kommentere så lenge kommentarene er seriøse.

Når vi hadde bestemt oss for å reise til Budapest i sommerferien tenkte jeg at jeg ville låne noen skjønnlitterære bøker, gjerne historiske romaner, med utgangspunkt i denne byen. Det viste seg vanskeligere enn tenkt, men jeg fikk treff på en bok av Hanne-Vibeke Holst når jeg søkte i bibliotekbasen og det var romanen ”En lykkelig kvinne”. Det viste seg at dette var bok nr 3 om Therese Skårup, og jeg måtte derfor begynne med nr 1; ”Thereses tilstand”.

Therese Skårup er en suksessfull og fremadstormende journalist, hun tenker karriére og er en bestemt og selvstendig kvinne. Allikevel faller hun for Paul, også han er journalist. Hun har mange motforestillinger for det å skulle etablere seg i et forhold, hun vil ikke kompromisse og havne i klemme mellom yrkeskarriére og det å kun være kvinne for en annen. Therese blir gravid, og det nettopp idet hun har fått kremjobb som utenrikskorrespondent i Moskva. Hun bestemmer seg for å reise og vi blir med i lyssky reportasjevirksomhet i et Moskva full av korrupsjon og vold.

Bok nr 1 går unna i rykende fart, og jeg skynder meg til biblioteket for å få fortsettelsen; ”Det virkelige livet”.

august 2009 AL

“‘Can a magician kill a man by magic?’ Lord Wellington asked Strange. Strange frowned. He seemed to dislike the question. ‘I suppose a magician might,’ he admitted, ‘but a gentleman never could.’”

Shock and awe: Nå skrives det om skjønnlitteratur her på bloggen! “Jonathan Strange & herr Norrell” er debutromanen til Susanna Clarke. Og årsaken til at du finner den omtalt på Nekropolis er at vi snakker om en roman i sjangeren alternativ historie.

Handlingen utspiller seg under Napoleonskrigene og tar utgangspunkt i premisset om at magi har spilt en sentral rolle i Englands historie. I romanens nåtid er det imidlertid lenge siden noen utøvende magiker har vært aktiv. Den engelske magien ser ut til å ha blitt ensbetydende med akademiske studier utført av noen få entusiaster. Men så kommer den eksentriske, sosialt inkompetente og ganske selvgode Gilbert Norrell på banen. Han har – gjennom årevis med studier – lært seg praktisk magi. Tittelens andre navn, Jonathan Strange, blir etter hvert herr Norrells lærling. Og Strange er av en ganske annen støpning. Det ender i rivalisering mellom de to.

Romanen er delvis bygd opp som faghistorisk bok om disse to, med et vell av fotnoter. Jeg synes dog ikke at alle fotnotene er like vittige/interessante.　

Noe av det beste med boka er derimot måten den forholder seg til magi på. Den problematiserer praktisk magi ved at den i episode etter episode understreker at magi verken er enkelt eller fritt for alvorlige konsekvenser. Det må man jo si; en fantasyroman som får leseren til å være glad for at magi ikke finnes, det må da være noe for seg selv?

All god dramatikk må by på kvalifisert motstand – helst på flere plan – og i motsetning til en del andre har Clarke tatt denne utfordringen på alvor.  

Jeg skrev en sak om fantasysjangerens problemer ifjor, angrepet fra en litt annen vinkel, som jeg mener fremdeles har all mulig gyldighet:

“Fantasiens begrensninger”

Sitat:

Appellen til fantasy er selvfølgelig at sjangeren byr på et univers hvor «alt kan skje». Her finner vi samtidig sjangerens hovedproblem. For der alt er mulig, kan det også bli dårlig med spenning. Paradoksalt nok kan grenseløse muligheter redusere både relevansen og det kreative potensialet til et drama. Dette skyldes at utfordringene og farene i et magisk univers alltid står i fare for å reduseres til skinnutfordringer og kvasifarer.

(…)

Dette er et slitasjeproblem for fantasysjangeren. Selv om man stadig ruster opp i magidivisjonen, får man ikke automatisk et medrivende drama av det. Konsekvensen kan snarere bli det motsatte. Publikum kan bli så overfôret på store tablåer fylt med fantastiske innslag at man slutter å la seg imponere. Og i stedet får øye på svakhetene i selve historien.

Men i tillegg til dramaturgisk latskap, sniker et annet – og langt større – problem seg med på lasset: Dersom publikum ikke er overbevist om at noe virkelig står på spill, vil ikke all dramatikk i hele verden gjøre inntrykk – uansett hvor spektakulært det måtte være servert. Fraværet av genuin motstand ribber historiene for muligheten av ekte tragedie.

Dette har dimensjoner utover den eventuelle underholdningsverdien. Opprinnelig var ikke drama og fortellinger ment som harmløs tidtrøyte. De var et medium for formidling av innsikter i hva tilværelsen hadde å tilby og hvilke utfordringer den rommet. I et sekularisert samfunn, hvor kildene til autoritativ kunnskap er svakere og mer omstridt, blir drama enda viktigere. At vårt sekulariserte samfunn på toppen av det hele er et informasjonssamfunn – hvor fortellingene er å finne overalt, døgnet rundt – forsterker dette poenget.

Derfor kan man spørre om vi er tjent med at magi får en prominent plass i kulturen? Er vi tjent med å dyrke en kultur hvor muligheten for tragedie og behovet for anstrengelser underkommuniseres?

Og det var nok derfor jeg likte “Jonathan Strange & herr Norrell”. Der står de uheldige konsekvensene av magi i kø. Utfordringene føles reelle. Mulighetene for tragedie blir ikke underkommunisert. Dermed har romanen også relevans til det virkelige livet.

Verdensbiblioteket er en liste over hundre bøker som har blitt stemt frem av ledende forfattere som verdens viktigste og beste bøker gjennom tidene.

De norske bokklubbene stod for kåringen i 2002 og blant dem som valgte ut bøkene var 100 forfattere fra 54 land. Blant disse finner vi Doris Lessing, John Irving, Salman Rushdie, John le Carré, Milan Kundera, Paul Auster, Ben Okri, Fay Weldon, og de tre norske forfatterne Kjartan Fløgstad, Jon Fosse og Jan Kjærstad.
Av alle forfatterne som fikk tilbud om å delta, var det bare to som ikke leverte sine lister. Isabel Allende kritiserte kåringen offentlig og ville ikke delta, og Bob Dylan svarte aldri på henvendelsen.
Den boken som fikk flest stemmer var Don Quijote av Miguel de Cervantes Saavedra. Juryen oppga ikke hvilke bøker som kom på de neste plassene. Fjodo Dostojevskij var den forfatteren som fikk flest verker på listen med hele fire bøker.

De hundre bøkene:

• Mønsteret rakner av Chinua Achebe
• Eventyr og historier av Hans Christian Andersen
• Stolthet og fordom av Jane Austen
• Far Goriot av Honoré de Balzac
• Trilogien Molloy, Malone dør og Den unevnelige av Samuel Beckett
• Dekameronen av Giovanni Boccaccio
• Samlede fortellinger av Jorge Luis Borges
• Stormfulle høyder av Emily Brontë
• Den fremmede av Albert Camus
• Dikt av Paul Celan
• Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Céline
• Don Quijote av Miguel de Cervantes Saavedra
• Canterburyfortellingene av Geoffrey Chaucer
• Nostromo av Joseph Conrad
• Den guddommelige komedie av Dante Alighieri
• Store forventninger av Charles Dickens
• Fatalisten Jacques og herren hans av Denis Diderot
• Berlin Alexanderplatz av Alfred Döblin
• Forbrytelse og straff av Fjodor Dostojevskij
• Idioten av Fjodor Dostojevskij
• De besatte av Fjodor Dostojevskij
• Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij
• Middlemarch av George Eliot
• Usynlig mann av Ralph Ellison
• Medeia av Euripides
• Absalom, Absalom! av William Faulkner
• Larmen og vreden av William Faulkner
• Madame Bovary av Gustave Flaubert
• En ung manns historie av Gustave Flaubert
• Sigøynerballader av Federico García Lorca
• Hundre års ensomhet av Gabriel García Márquez
• Kjærlighet i koleraens tid av Gabriel García Márquez
• Gilgamesh
• Faust I & II av Johann Wolfgang von Goethe
• Døde sjeler av Nikolaj Gogol
• Blikktrommen av Günter Grass
• Den store Sertão av João Guimarães Rosa
• Sult av Knut Hamsun
• Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway
• Iliaden av Homer
• Odysseen av Homer
• Et dukkehjem av Henrik Ibsen
• Jobs bok
• Ulysses av James Joyce
• Samlede fortellinger av Franz Kafka
• Prosessen av Franz Kafka
• Slottet av Franz Kafka
• Gjenkjennelsen av Sakuntala av Kalidasa
• Lyden fra fjellet av Yasunari Kawabata
• Fortell Zorbas, fortell! av Nikos Kazantzakis
• Sønner og elskere av D. H. Lawrence
• Et selvstendig folk av Halldór K. Laxness
• Samlede dikt av Giacomo Leopardi
• Den gylne notatbok av Doris Lessing
• Pippi Langstrømpe av Astrid Lindgren
• En gal manns dagbok og andre fortellinger av Lu Xun
• Mahabharata
• Gebelawis barn av Naguib Mahfouz
• Huset Buddenbrook av Thomas Mann
• Trolldomsfjellet av Thomas Mann
• Moby Dick av Herman Melville
• Essays av Michel de Montaigne
• Historien av Elsa Morante
• Elskede av Toni Morrison
• Historien om Genji av Shikibu Murasaki
• Mannen uten egenskaper av Robert Musil
• Lolita av Vladimir Nabokov
• Njåls saga
• 1984 av George Orwell
• Metamorfoser av Ovid
• Uroens bok av Fernando Pessoa
• Samlede noveller av Edgar Allan Poe
• På sporet av den tapte tid av Marcel Proust
• Gargantua og Pantagruel av Rabelais
• Pedro Páramo av Juan Rulfo
• Mathnawi, den persiske Koran av Jalal ad-din Rumi
• Midnattsbarn av Salman Rushdie
• Frukthagen av Sheikh Musharrif ud-din Sadi
• Trekket mot nord av Tayeb Salih
• En beretning om blindhet av José Saramago
• Hamlet av William Shakespeare
• Kong Lear av William Shakespeare
• Othello av William Shakespeare
• Kong Oidipus av Sofokles
• Rødt og svart av Stendhal
• Tristram Shandy av Laurence Sterne
• Zenos bekjennelser av Italo Svevo
• Gullivers reiser av Jonathan Swift
• Krig og fred av Lev Tolstoj
• Anna Karenina av Lev Tolstoj
• Ivan Iljitsj’ død og andre fortellinger av Lev Tolstoj
• Noveller av Anton Tsjekhov
• Tusen og én natt
• Huckleberry Finn av Mark Twain
• Ramayana av Valmiki
• Aeneiden av Vergil
• Gresstrå av Walt Whitman
• Mrs. Dalloway av Virginia Woolf
• Til fyret av Virginia Woolf
• Hadrians memoarer av Marguerite Yourcenar

Enhver skaper selv den bok han leser.

Ragnar Rudolf Eklund

Blant de mange verdener som mennesket ikke har fått i gave av naturen, men har skapt på egen hånd, er bøkenes verden den største.

Hermann Hesse

De fleste klager over at det i romanene ikke foregår som i virkeligheten. Jeg klager over at det i virkeligheten ikke foregår som i romanene.

Søren Kierkegaard

Bøker trenger barnas fantasi, det er sant. Men det er enda mer sant at barnas fantasi har behov for bøker for å kunne leve uten bøker.

Astrid Lindgren

Jeg er veldig glad i å lese bøker, og sommeren er en perfekt tid til å få pløyd gjennom alle bøkene jeg ikke har fått lest tidligere i år. Planen var selvfølgelig å ta med bøkene på stranda, men de siste ukene har det vært fryktelig dårlig med strandvær! Men sofakroken funker bra den også ; ) Spesielt med brillene på snei ; P

Nå leser jeg ” En plass i solen” av Liza Marklund. Svensk forfatter som skriver lettleste og spennende bøker, jeg har lest endel bøker skrevet av henne tidligere. I tillegg hører jeg ” Død joker” av Anne Holt på lydbok. Den virker også spennende! Jeg ender nok ofte opp med å lese bøker skrevet av de samme forfatterne, men burde vært mye flinkere til å snuse på nye ting.  Har du lest noen bra bøker i det siste, kom gjerne med anbefalinger! Spennende med nye boktips! : )

Legg også gjerne igjen meninger om min nye blogg! Moro å se jeg har besøkende, men selvfølgelig kos med tilbakemeldinger også, på forhånd takk! : ))

På coveret av min utgave har Anne B. Ragde sagt at “Jeg vedder på at Jane Austen snur seg i graven av ren misunnelse fordi hun ikke selv fikk skrevet denne romanen!” Snakk om å skru forventningene høyt i været!

Vi møter Margaret Lea, vokst opp i et antikvariat med en enorm kjærlighet til bøker og lesning, og den eksentriske, døende forfatterinnen Vida Winter. Boken er en kjærlighetserklæring til bøker og lesere. Bøker, biblioteker og forfattere har en helt dominerende plass i fortellingen.  Noen mysterier blir det også plass til, som driver handlingen fremover og gjør boken spennende.

Jeg skjønner at jeg (selvfølgelig) burde ha lest boken på engelsk. Det hadde nok gitt en mer helhetlig opplevelse. Likevel tror jeg ikke det er oversetterens feil at språket til tider virker en anelse anstrengt, påtatt eller kunstig. Det virker som forfatteren har en inngående kjennskap til hvordan bøker generelt er bygget opp og hvilke virkemidler som gir en tiltenkt effekt. Dermed bærer boken litt preg av en slags tilgjorthet: “Nå passer det med en malende ordrik skildring av et-eller-annet for å skape stemning, derfor putter vi det inn her. Og nå trenger vi en humoristisk satt-på-spissen-formulering, da tar vi med det.”

Jeg får følelsen av at forfatteren har ønsket å skrive en bok som treffer leseren på nøyaktig de riktige punktene, og at boken helt bevisst er ment å gi en bestemt opplevelse. Men dette er også så dyktig gjort at det virker. Det er akkurat det tiltenkte som skjer. Boken treffer, og gir en spennende og underholdende leseopplevelse, selv om jeg blir sittende med følelsen av å ha blitt manipulert.

I denne boken treffer vi også en stor fortelling inne i en annen fortelling. De er spennende, begge to. <3 Men jeg må få komme med en alvorlig advarsel: Hvis du ikke har lest Jane Eyre, men planlegger å gjøre det, så les den før du leser “Den trettende fortellingen”. Hele handlingen i Jane Eyre blir nemlig avslørt i denne boken, og for meg som ikke hadde lest den ennå er Jane Eyre altså blitt godt og grundig spolert.

Det er vanskelig å velge ut ett sitat blant mange gode fra denne boken. Den har sitat-materiale på mange plan:

Det kloke og innsiktsfulle (s. 53):  “En sunn kjærlighet til penger gir likevekt i livet, og mennesker som ikke har det, er sykelig besatt av ideen om personlig integritet.”

Referanser til populærkultur og verden utenfor boken (s. 118): “Legens kone. I musikkværelset. Med fiolinen.”

De vittige (s. 252): “Det var som å leve fullt og helt inni en bok. Jeg trengte ikke engang å dukke fram fra den, for jeg kunne sitte ved skrivebordet og lese manuskriptet mitt mens jeg spiste måltidene som Judith bragte til rommet mitt. Grøt betydde at det var morgen. Suppe og salat betydde lunsj. Stek og nyrepai var kveld. Jeg husker jeg grunnet lenge over en tallerken med eggerøre. Hva betydde det?”

 s. 316-317: “Doctor Clifton kom. Han lyttet til hjertet mitt og stilte en mengde spørsmål.  “Stormfulle Høyder - har du lest den?”  “Mm-hmm.” “Og Jane Eyre?” “Mm.” “Fornuft og følelser?” “Hm-m.” Han snudde seg og så alvorlig på meg. “Og jeg antar at du har lest disse bøkene mer enn én gang?” Jeg nikket, og han rynket pannen. “Lest og lest dem på nytt? Mange ganger?” Jeg nikket en gang til og han rynket pannen enda mer. “Siden barndommen?” Jeg ble forbløffet over spørsmålene hans, men tvunget av det alvorlige blikket hans nikket jeg igjen. Under de mørke øyenbrynene smalnet øynene hans til sprekker. Jeg kunne godt forestille meg at han skremte pasientene sine, og at de ble friske bare for å bli kvitt ham. “

Karakter: 5

ReadingGroupGuides om “The thirteenth tale”

Apropos denne posten forleden kan det passe å grave fram ting fra mitt rikholdige arkiv – nærmere bestemt følgende notater fra september 2005:

Hvordan gikk det til at europeerne klarte å kolonisere Amerika? Svaret på det spørsmålet blir gjerne besvart med europeernes teknologiske overtak. Indianerne blir på sin side skildret som enkle naturbarn, uten greie på utvikling av avanserte redskaper eller våpenteknologi. Men er dette riktig?

I drøyt 20 år har historikere – som har gjort den tidlige fasen av kontakten mellom europeere og indianere til sitt spesiale – faktisk hevdet det motsatte: I mange henseender hadde indianerne et teknologisk overtak på europeerne.

En som hevder dette synet (som for øvrig vinner stadig mer anseelse i akademiske kretser – men ennå ikke kan sies å ha nådd samme status i Hvermannsens bevissthet) er Charles C. Mann. Mann har skrevet boken ”1491: New Revelations of the Americas Before Columbus”.

I september 2005 skrev han en kronikk i The Boston Globe, hvor han redegjør for noen av disse poengene. Og retter søkelyset mot myten om indianerens teknologiske underlegenhet. Han skriver:

The Wampanoag confederation, which occupied coastal Massachusetts, was bigger and more numerous than the Plymouth colony, and jealous of its territory. Why would it let these foreigners, whom the Indians must have regarded as thieves and interlopers, occupy a valuable piece of coastal real estate? For that matter, why did Indians permit any of the first European colonies–all of which were poor, fractious, and ill-prepared–in North America?

When I asked one of the authentically costumed, ”living history” workers at the reconstructed village why the Indians hadn’t driven away the Pilgrims, she told me that the Wampanoag wanted European goods, especially metal items like cook pots, hatchets, and guns. Her explanation precisely reflected the Pilgrims’ view. After the Wampanoag signed an alliance with the colony, Edward Winslow, a future Plymouth governor, wrote that the Indians were lured by superior European technology–especially European guns, ”for our peeces [guns] are terrible unto them.”

In my American history classes such stories recurred time and time again. Although European colonies were feeble at the outset, the teachers explained, they eventually triumphed over the natives because of their better technology. This explanation is still common today.

(…)

Contemporary research suggests, though, that this picture is too simple.

(…)

Europeans(…) were impressed by what they saw in Native American hands. Specialists have argued this for a couple of decades, but this view of history has made few inroads outside academic journals and conference reports. To the first European visitors, the encounter with Indians was much more like a meeting of equals than is commonly taught today.

Consider a single, small example: Indian moccasins. Much more comfortable and waterproof than stiff, moldering English boots, moccasins were often given by Indians to colonists when the latter had to walk for long distances.

Indian birch-bark canoes, to take another example, were faster and more maneuverable than any small European boat. In 1605 three laughing Indians in a canoe literally paddled circles around the lumbering dory paddled by traveler George Weymouth and seven other men.

Skriver Mann. Men det var ett område europeerne hadde teknologisk overtak på:

Bigger European ships with sails were obviously better for long-distance travel along the shore.

Men det varte ikke så lenge:

Indians got hold of them through trade and shipwreck, and trained themselves to be excellent sailors. By the time of the Pilgrims, a rising proportion of the shipping traffic along the New England coast was of indigenous origin and the English were fearful, Harvard historian Joyce E. Chaplin has argued, ”that Indians might get the upper hand.”

Også innenfor jordbruk hadde indianerne et forsprang, noe man jo kunne forvente av dem – siden de hadde generasjoners kunnskap om lokale vekster og jordsmonn.

Men det er mer å si om indianernes teknologiske kunnskap – på et mer hardtslående felt:

Even the Europeans’ purported superiority in military technology was evanescent. The ”peeces” that Winslow thought the Wampanoag wanted, for example, were less than they seemed. To be sure, Indians were disconcerted by their first experiences with European guns: the explosion and smoke, the lack of a visible projectile. But the natives quickly learned that 16th-century matchlocks were fired by shoving a flaming fuse into an open pan of gunpowder, a process that took two or three minutes for every shot. In any case, most of the colonists were such dreadful shots, from lack of practice, that their muskets were little more than noisemakers.

By contrast, Indian longbows were fearsomely fast and precise–”far better than the average musket of the Plymouth colonists in rapidity and accuracy of fire,” according to the noted arms scholar Harold L. Peterson. Wielded by people who had practiced archery since childhood, they could shoot 10 arrows a minute and were accurate up to 200 yards.

Jeg har tidligere skrevet om overgangen fra buer til gevær i europeisk setting; i denne posten. Men europeerne i Amerika kunne ikke utnytte sluttpoenget jeg peker på. De var rett og slett for få.

Og det er mer å si om indianernes piler. Noe som vil overraske deg:

To the dismay of colonists at Jamestown in 1607, a Powhatan Indian sank an arrow a foot deep into a target the Europeans thought impervious to an arrow shot–”which was strange,” Jamestown council president George Percy observed, ”being that a Pistoll could not pierce it.”

Similar stories played out across the hemisphere.

(…)

To make boats, Andean cultures wove together reeds rather than cutting up trees into planks and nailing them together. Although smaller than big European ships, these vessels were not puddle-muddlers; Europeans first encountered the Inca in the form of an Inca ship sailing near the equator, 300 miles from its home port, under a load of fine cotton sails. It had a crew of 20 and was easily the size of a Spanish caravel.

Andean textiles were woven with great precision–elites’ garments could have a thread count of 500 per inch–and structured in elaborate layers. Soldierly armor was made from sculpted, quilted cloth that was almost as effective at shielding the body as European armor and much lighter. After trying it, the conquistadors ditched their steel breastplates and helmets wholesale and dressed like Inca infantry.

Du verden! Men med tanke på alt dette – la oss vende tilbake til åpningsspørsmålet: Hvordan gikk det til at europeerne klarte å kolonisere Amerika? Ikke kunne de skilte med numerisk overtall. Og – som vi har sett – forestillingen om teknologisk overtak er en myte. Så hva var årsaken? Mann skriver:

Pedro Pizarro, Francisco’s nephew and page, survived enough bloody battles with the Inca to be under no illusions about indigenous technology. In his memoirs, he attributed the Spanish victory not to overwhelming European technology but to overwhelming European diseases. A few years before Pizarro arrived, smallpox–introduced from Europe via Mexico–swept the Inca realm, killing the emperor, his chosen heir, much of the court and the military leadership, and as many as one out of three inhabitants of the empire. The vacancy at the top led to a ruinous, multi-year civil war that killed thousands more. ”[Had the emperor] been alive when we Spaniards entered this land,” Pedro remarked, ”it would have been impossible for us to win it…. And likewise, had the land not been divided by the [smallpox-induced civil] wars, we would not have been able to enter or win the land.” Germs, not guns or steel, conquered the Inca.

The same held true in the Northeast–the region wasn’t conquered so much as infected. By the time of the Pilgrims, Europeans had been visiting New England for a century. Thickly populated and heavily armed, Indian villages had welcomed the trade but fended off permanent settlement. In 1616 a French ship wrecked off Cape Cod. Indians captured the few survivors and distributed them into different villages. At least one sailor had a disease, perhaps viral hepatitis, which he bequeathed to his captors. The results were devastating. Indians ”died on heapes, as they lay in their houses,” the English trader Thomas Morton wrote. Death rates in coastal New England reached 95 percent. Among the victims were the great majority of Wampanoag.

Tusenvis av år i isolasjon fra resten av klodens virusutvekslinger hadde rett og slett gjort indianerne ekstremt sårbare for fremmede sykdomstyper. Resultatet av kontakten mellom europeere og indianere var gitt på forhånd. Selv uten europeiske maktambisjoner ville epidemier og massedød blitt resultatet. Dette er forklaringen på europeernes suksess.

Men ennå lever myten om de teknologisk enkle urinnvånerne – til Manns frustrasjon:

Although statements like Morton’s are scattered throughout colonial accounts, most historians did not take note of them until 30 years ago, and they still have not percolated into high-school lesson plans. Part of the reason for the holdup, no doubt, is due to the disciplinary boundaries that long kept historians of politics and historians of science apart. But another part, one assumes, is simple ethnocentrism, an intellectual vice in every society. Europeans and their descendants have long assumed that cultures were behind the intellectual eight ball if they didn’t do things Europeans were good at. But this view may only be the luxury of those whose triumphs were ensured by microorganisms that they neither understood nor controlled.

Forfatteren Tore Renberg fra Stavanger nekter å få sin neste bok utgitt på lydbok pga redsel for piratkopiering.
Er dette en ny trend på vei fra forfattere som kanskje i utgangspunktet selger dårlig og tror at en kopi av en lydbok ødelegger livsgrunnlaget?
Selv beskriver han saken i intervjuet med Aftenbladet som en del av kampen mot den generelle pirakopieringen og at han ikke vil gi ut noe i dag som kan hackes i morgen.(??) Videre sier han at han ikke vil gi ut noe før rettighetene er beskyttet. Allerede i dag har vi en åndsverkslov, men den brytes jevnlig viser det seg. Hvilke andre rettigheter kan beskytte åndsverk? Det vil alltid finnes noen som vil hacke det som kommer og dermed er vi nok spart for flere lydbokutgaver fra Renberg.
Nå er det faktisk meget lett å ta en skriftlig bok, scanne alle sidene og deretter distribuere den som en kopi på nettet slik at folk kan slippe å kjøpe boka hans også. Det er bare å slutte å gi ut bøker i det hele tatt!
Selv holder jeg meg kun til lydbøker på skjønnlitteratur pga reisevirksomheten min og da slipper jeg å dra med bøker når jeg har de på CD eller MP3.
Renberg blir altså ikke med i min samling.

Tom Egeland er ute med ny bok – “Lucifers evangelium”. Da kan det jo passe å poste intervjuet jeg gjorde med Egeland i februar 2001, i anledning lanseringen av “Sirkelens ende”. Også fordi boka er god.

Saken sto på trykk i Magasinet 2001:

…

Teologisk skattejakt

Med ”Sirkelens ende” har Tom Egeland skrevet noe som muligens kan karakteriseres som en teologisk spenningsroman. Det dreier seg iallfall om hemmelige, bortgjemte og eldgamle bibelmanuskripter med potensiale til å ryste fundamentet for vår sivilisasjon. Helten er en furten albino.

Av Kjetil Johansen

Aller først litt folkeopplysning. Om dramaturgi for kriminalfortellinger.

I ”Sirkelens ende” tar nemlig Tom Egeland i bruk en av de mest klassiske fortellerstrategier krimgenren kan skilte med: Han benytter seg av en ”MacGuffin”.

Uttrykket ”MacGuffin” ble introdusert av mesterregissøren Alfred Hitchcock under en forelesning han holdt på Columbia University i 1939, men det var egentlig Hitchcocks samarbeidspartner, forfatteren Angus MacPhail, som hadde kommet på begrepet. Men hva er det? La oss sitere Hitchcock:

To menn sitter på tog. Den ene spør den andre hva pakken han har med seg inneholder.

-Det er en MacGuffin, svarer mannen.

-Hva er det for noe?, spør den nysgjerrige.

-En innretning til bruk under tigerjakt i Skottland.

-Men det er da ingen tigere i Skottland, sier førstemann forvirret.

-Vel, i så fall er det ikke en MacGuffin, svarer mannen med pakken.

Poenget er at en ”MacGuffin” kan være hva som helst: Penger, uran, hevntørst, juveler et cetera. Det viktige er at alle fortellinger trenger noe som setter dem i gang, noe som vekker vår interesse. Det er dette som er en ”MacGuffin”. Når historien først er sparket i gang mister egentlig ”MacGuffinen” sin betydning, og kan sågar bli helt borte etter hvert.

I ”Pulp Fiction” fungerte en stresskoffert med skinnende innhold som MacGuffin. I ”Sirkelens ende” er det et mystisk skrin. Med den forskjell at innholdet i skrinet faktisk spiller en avgjørende rolle i fortellingen.

Dette skrinet blir funnet under en arkeologisk utgraving på Vernø kloster i Østfold. Bare for umiddelbart å bli forsøkt stjålet av den britiske utgravingslederen. Men vår mann, albinoen Bjørn Beltø, går til aksjon og stjeler det tilbake. Med dette som utgangspunkt sveiver Egeland i gang en detektivhistorie hvor Beltø må innom både London, Midt-Østen og Frankrike før han finner svaret på gåten. Underveis blir leseren gjort kjent med et vell av teologiske, historiske og okkulte ideer, i tillegg til en solid dose konspirasjonsteori og legendestoff. ”Sirkelens ende” er rett og slett en roman for de spekulasjonshungrige blant oss.

-Er du opptatt av konspirasjonsteorier, Egeland?

-Enhver journalist er jo opptatt av gode konspirasjonsteorier, svarer forfatteren, som til daglig er nyhetssjef i TV2. –Det finnes små konspirasjonsteorier, og store. Min fortelling er av det store slaget, som omfatter hele verden og verdenshistorien. Det er klart det er spennende å leke seg med sånt.

Egeland har fire utgivelser på samvittigheten fra før. Tre av dem er spenningsbøker, skrevet under innflytelse av forfattere som Stephen King, Anne Rice, John Katzenbach og Peter Straub, i følge forfatteren. Med ”Sirkelens ende” har han imidlertid skiftet stil.

-Litterært sett har jeg oppholdt meg innenfor tradisjonen til de anglosaksiske paperback-writers, sier Egeland. –Men til akkurat denne boken hadde jeg Umberto Eco som forbilde. Uten å kunne matche ham selvfølgelig. Men jeg lette etter noe det var litt format over, og her handler det om å forene kunnskap med underholdningslitteratur.

Noe må han ha gjort riktig, for ”Sirkelens ende” ble plukket ut til å være hovedbok i Bokklubben Dagens Bøker. Et viktig klapp på skulderen fra landets litteraturmafia.

-Jeg blir alltid overrasket når livet går meg vel, kommenterer Egeland. –Dagens Bøker har en trygg kulturell profil, så selv om jeg tidligere har fått utgitt bøker i Cappelens Bokklubb, er det klart det ligger en anerkjennelse i å bli tildelt hovedboken hos dem.

-De tre tidligere spenningsbøkene har vært veldig handlingsdrevet, fortsetter forfatteren. –Nå beveger jeg meg utenfor det trygge genreoppsettet. På sett og vis undersøker jeg om en thriller i det hele tatt må ha et lik, eller en forbrytelse, for å fungere. Hvis det finnes en kriminell handling i ”Sirkelens ende” er det jo hovedpersonen, helten, som begår den, poengterer Egeland.

-Bjørn Beltø, ja. Hvorfor gjorde du ham til albino?

-Fordi han er det!, svarer Beltøs litterære far med et glis. –Dette har å gjøre med forfattertekniske grep. Du skal skape en en skikkelse, med visse egenskaper. Bjørn Beltø er en litt småfurten stabukk, med et psykiatrisk opphold bak seg. Da måtte jeg gi ham en bakgrunn som kunne forklare hvorfor han var blitt slik. Siden han vokste opp som albino, har han alltid følt seg litt utenfor og annerledes. Dette, kombinert med omstendighetene rundt farens dødsfall, har nok gjort ham innadvendt og sær, forklarer Egeland.

”Sirkelens ende” handler imidlertid om mer enn et skrin og en sta albino. Romanens viktigste handlingstråd er tvinnet rundt sentrale teologiske og historiske spørsmål knyttet til en viss tømrersønn fra Nasaret.

-Kristendommen, enten du er troende eller ei, har hatt og har fremdeles en enorm innflytelse på vår sivilisasjon, sier Egeland. –Den har påvirket og formet nesten alle aspekter av kulturen vår. Selv humanetikk kan man godt si er en slags kristendom uten dogmer. Jeg ville skape en fortelling hvor nye fakta om selve fundamentet for vår sivilisasjon dukket opp, forklarer han.

Nå skal ikke vi avsløre for mye av handlingen. Bare slå fast at ”Sirkelens ende” har mye på lager. Egeland lar oss følge spor etter lutfattige landsbyprester som blir steinrike over natten, lukkede ridderordener, merkelige gjenstander skjult under Egypts pyramider, grensesprengende oppdagelser innen fysikk og intens rivalisering i forskerkretser. I tillegg får forfatteren plass til en skjellsettende klatreulykke og lar Beltø møte en kvinne.

Vi snakker om religionenes betydning i et samfunn. Undertegnede lanserer for egen regning teorien om at europeerne egentlig har blitt arianere (en urgammel kjettersk kristendomsretning), uten å vite at det er det de faktisk er. Innspillet vil bli forståelig for den som gir seg i kast med Egelands siste opus. Men siden ingen av oss er eksperter på teologi, går vi raskt over til å snakke om internett i stedet. ”Sirkelens ende” har nemlig fått en ganske omfangsrik hjemmeside.

Egeland har gjort utstrakt research til boka, og på hjemmesiden kan leserne følge linker til mer informasjon om de ulike teoriene forfatteren har trukket veksler på.

-Det er for at leseren skal kunne se meg i kortene, sier han. –De som fascineres av bokas ulike tema og teorier skal ha anledning til å lese mer om dem. Det har tatt meg mange år å samle informasjon om de tingene jeg tar opp i romanen, men akkurat der kom jo den journalistiske bakgrunnen godt med.

Spenning gjør seg minst like godt på film som i bøker, noe ikke minst allerede nevnte Hitchcock er et bevis på. To av Egelands forrige bøker er blitt fanget inn av interessenter fra det norske filmmiljøet, uten at noe konkret har kommet ut av det ennå. Hvordan oppfatter han filmpotensialet i ”Sirkelens ende”?

-Boka er som skrevet for film, mener forfatteren. –Jeg skriver veldig scenisk, og planlegger handlingen veldig detaljert. Men så skjer det jo masse underveis som jeg ikke hadde planer om i begynnelsen. Opprinnelig hadde jeg for eksempel ikke tenkt at Bjørn skulle ende opp i Midt-Østen. Så hvis noen er interessert i å filmatisere boka burde det være muligheter. Men selv synes jeg det er lettere å skrive romaner enn å skrive for filmbransjen, sier Tom Egeland.

Men grovarbeidet har han allerede gjort for potensielle filmskapere: Historien har fått sin MacGuffin.

Clive Cussler er min forfatter. Bedre enn Kjell Hallbing. Ja, jeg ser at jeg er en enkel fyr. Leser lette helte-historier hvor man vet hvordan historien ender på forhånd. Sikkert dårlig skrevet. Jeg har lest Hemingway også. Bedre han. Men Clive slår alle. Når man skal ha spenning. Når man ikke skal telle punktum og søke etter dypere meningen. For den finnes ikke. Trenger ikke finnes heller.

Jeg stusser ofte på dette med bøker, hva er det som facinerer meg utover selve historien. Utålmodig sjel som jeg er, finnes det ikke aksept for at selve historien først kommer etter timer med lesning. Get to the point. Noen klarer det hver eneste gang, andre gjør det aldri.  Rene eventyrbøker er ofte det enkleste – kommer veldig an på hvor opplagt man er. Noen leser for å sove, andre leser for å lese, lære, oppleve, drømme seg bort. Å ha tid til å “drømme” seg inn ei god bok, er en luksusting. Å få til dette på dagen, er nesten umulig. På kvelden er man ofte sliten, og får neppe samme utbyttet av lesningen.

Skal man lese for å lære noe, har jeg ofte brukt tid på de store polfarerne(mye bilder og lite tekst), som krever lite og som er fantastiske storyer i en forsvunnen tid og en hinsides tilværelse. Skal jeg lese større ting, er det klart at jeg også har forsøkt meg på de 4(eller var det 5) store i Norge. Kielland er desidert verst. Hva som er best, er … ingen for meg. James Joyce, Ernest Hemingway, Sigurd Hoel, Ari Behn(for å nevne de store). Den eneste jeg ikke leser – etter å ha tynt meg gjennom “Sint som..” etter eller annet – er Behn. Niks mer.

Jeg trives nå best med Cussler da, og det store spenningsforfatterne. Er ikke så god på ren “påske” krim, mer om spionen som kom inn fra kulden og den typen bøker. Nylig lest om slaget ved Stalingrad. Mektig lesning. Mye stoff, men meget lærerikt.

Så akkurat idag – er det Clive Cussler med tøffing Dirk Pitt i spissen. God lesning

Hvor mange han har skrevet totalt, er vanskelig å få oversikt over. Det som imidlertid er sikkert, er at han er oversatt til mer enn 40 språk og utgitt i over 100 land. Da må nesten enhver kollega av ham, uansett nasjonalitet, bite i gresset. Hva er det så som gjør ham så populær som spenningsforfatter? At han skaper både ytre og indre driv, er selvsagt, men Cussler har en tilleggsdimensjon. Alle hans bøker har en dash av eventyret i seg; han skriver guttebøker for voksne. Så kan det anføres mot ham at persontegningene er lite å slå i bordet med, ei heller er han noen dialogenes mester. Allikevel. “Jakten på polarkoden” er blitt spennende lesning. 

Clive Cussler er født i Illinois, USA i 1931. Romanene hans har alle tilknytning til havet, og det er ingen tilfeldighet, for han er selv dykker.

Han har skrevet en rekke spenningsromaner med helten og eventyreren Dirk Pitt i hovedrollen. Se etter disse tre,  så har du noen timer med gode bøker !

Som tillegg til den bokanmeldelsen av Afghaneren som jeg snart skal legge ut, kommer en presentasjon av forfatteren, Frederick Forsyth. Han er en britisk thriller-forfatter. Han bruker en journalistisk teknikk når han skriver bøkene sine, og får dermed med mange fakta som han kan bygge en spennende historie på. Dette har gjort ham svært kjent, og blant bøkene hans finner vi The Day of the Jackal (Sjakalen) og The Odessa File (Varulv), som begge er internasjonale bestselgere, og er blitt filmatisert.

Av andre ting kan man si at han fra 1956-1958 var en av Royal Air Force sine yngste piloter. Deretter ble han journalist, og korresponderte for BBC fra borgerkrigen i Nigeria, 1967. Han begynte i 1967 med å skrive sin første bok, The Biafra Story, da han returnerte som frilansreporter i Biafra, Nigeria. Forsyth er også kjent som politisk kommentator, og er kjent for sin konservative holdning til EU. Han ble også i 1997 hedret med ridderordenen Commander of the British Empire.