Et par ganger i året har vi vägarna förbi et gammelt, vakkert hus på den svenske siden av grensen. Huset hadde stått tomt i mange, mange år da vi i fjor sommer våget oss til å stoppe bilen for å ta en kikk på det. Stilen forteller at huset sannsynligvis er bygd en gang på 1920-tallet, og hvis mine informanter har rett, ble det først bygd som tollstasjon. På slutten av 1950-tallet ble det visst solgt til en Olle Svensson. Alt dette har jeg snappet opp i telefonsamtaler med folk som bor i nærheten, men jeg er slett ikke sikker på at de husker riktig.

Hvem som har bygd huset vet vi godt. Det er Gustaf Nilsson, – sønn av Nils og Maja Katarina Gabrielsson. Han skal ha vært en meget dyktig snekker. I bygdeboka finner vi et bilde av ham og kona Ottilie. Gustaf ble født i 1885 og døde i 1952.

Byggmester Nilsson bygde flere hus, og noen av dem står i området ennå. Dette bygde han til seg selv, og bildet er tatt en gang på 1930-tallet. Jeg kjenner igjen de flotte solvinduene fra det huset jeg har hatt et øye til. En gang skal jeg dra for å se på dette huset også:

Noe av det vakreste på det huset jeg skal fortelle om i dag, er glassverandaen. Den ligger ut mot veien med en bred granittrapp foran. Restene av maling forteller at den en gang har vært hvit og lyseblå. Vindusrutene er skåret til så de danner ser ut som halve soler over døren, og hvert glass er slipt i et lekkert mønster.

Men akk så forfallent det er.

Da vi ruslet rundt huset, kunne vi se nærmere på alt. Den flotte granittmuren:

Vinduene:

Når et hus blir stående helt alene, begynner naturen raskt å ta over. Trærne i skogen kryper nærmere og nærmere huset, og til slutt står de og lener seg til veggene. Godt for trærne, men absolutt ikke bra for panelen.

Da vi stanset for å se nærmere på huset denne sommerdagen i fjor sommer, hadde vi ingen planer om å gå inn i det. Men som så ofte med disse forlatte husene, sto dette også ulåst, og vi lot oss friste til å gå innenfor. Ikke bare var døra ulåst, – den sto vidåpen for vær og vind. Inne ble det klart at noen hadde påbegynt et restaureringsarbeide for lenge siden. Gulvet i kjøkkenet var brutt opp, og vi kunne se ned i kjelleren. I stua lå ruller med isolasjonmateriale klart til å brukes.

Glassverandaen kom enda bedre til sin rett fra innsiden. Lyset ble silt på en skjær måte gjennom de slepne glassene, – og la man godviljen til kunne man glemme at rommene ellers var i stort forfall.

Det gir en merkelig følelse å gå rundt i et sånt forlatt hus. Særlig er spor etter dem som har bodd der med på å skape stemning. Jeg måtte tenke på hvem det nå kunne ha vært som en gang hengte opp disse lyse, fine gardinene som kler huset så godt.

Selv om noen tydeligvis hadde gjort et forsøk på å starte et restaureringsarbeide, er det lite som er nytt i huset. Både elektriske ledninger og lysbrytere er av det riktig gamle slaget, sånne som ingen bruker lenger. Nå har jeg hørt at det går an å få kjøpt nyproduserte av samme slag. De er ment å brukes i nettopp sånne hus som dette.

Inne i huset var det hundrevis av små detaljer som fortjente et nærmere blikk. I taket var det stukkaturer, lister og gerikter var både vakre å se på og nydelig satt opp.

Med unntak av kjøkkengulvet som var brutt opp, var alle gulvene i huset vakre tregulv. Ikke bare var de vakre å se på, men gulvbordene var føyet sammen på en nydelig måte som få håndverkere gidder å bruke tid på i dag.

I den ene stua sto et riktig klenodium, – en flott kakkelovn. Tenk at den har stått der i huset, langt ute i skogen, med åpne dører i år etter år uten at noen har stjålet den. Ren flaks, spør du meg.

Vi gikk en tur opp i andre etasje også. Der lå det noen små soverom med gamle, fine tapeter. Taket har manglet mange taksten i årevis, og jeg fryktet at det skulle være større vannskader der oppe enn det faktisk var. Men trappen var bratt.

I fjor høst ble huset lagt ut for salg, og jeg har latt meg fortelle at det er et par her fra byen som har kjøpt det. Da vi var der i august sto det like tomt og forlatt som alltid, men jeg kunne se at noen hadde begynt å stryke over det med en kjærlig hånd. Presenninger var hengt foran de knuste vinduene i glassverandaen, og på taket hadde noen lagt på plass takstenene. Hvis du ser nøye på det første bildet, det som ble tatt i fjor, og dette siste som ble tatt i august i år, – så ser du at noe har skjedd.

Hvis det er folk der neste gang jeg kjører forbi, kan det hende jeg våger meg til å stoppe en gang til. Det hadde vært veldig moro å se Gustaf Nilsons hus igjen når det en gang er ferdig restaurert. Tenk så glad han ville blitt om han hadde fått se det.

Kusinen dro oss med på tur ut mot havet. Nå bor vi i grunnen ut mot havet hele tiden her på hytta, men turen skulle gå til Blåsopp, så kan du jo tenke deg selv hvordan det er der. Solen skinte, vinden var mild, havet blått, himmelen blåere og det hele minnet sterkt om en norsk sommerklisje.

Mosjon fikk vi også i varmen. Norsk svaberg leveres i klæddær, og her var det både bratt og steilt. Heldigvis har noen av hytteeierne bygd trapper og platåer der det er som brattest. Målet var et spesielt utsiktspunkt, men dit kom vi aldri. Turen var like fin for det.

Når vi går sånn helt ute i havgapet begynner vi alltid å snakke om denne hundremeterssonen, og vi lurer og lurer. Vi som bor betydelig lenger fra vannet enn 100 meter, må skrive søknader i mange eksemplarer, trygle og be, og får likevel ofte nei om vi ønsker å bygge en ekstra platting eller et lite uthus. De som holder til helt ute i vannkanten ser ut til å få ja rett som det er. Bare ta deg en tur på Narvesen og kjøp et par interiørblader nå i sommer. Der brettes det ene nye hytteprosjektet ut etter det andre. Hvor de ligger? Med tærne i vannet. Hadde vi bodd under helt andre himmelstrøk, ville jeg gjettet på korrupsjon og bestikkelser, men sånn er det vel ikke. De som bygger her har sikkert sitt på det tørre. Det lå en gammel hytte der tidligere også, – men likkavæl, – nærmere vannet kommer man vel ikke?

På hjemveien snublet vi over en forlatt hytte, og hvordan noen kan overlate en hytte til værgudene her i dette populære området er også noe å gruble på. Selv om vi har vokst opp her ute, har vi aldri sett denne hytta før. Den lå midt oppe på fjellet, og hadde vi fått et par timer med øks og sag, ville den hatt en formidabel utsikt til både Ferder og Vestfold. Hytta er fullstendig kondemnabel og helt ubeboelig. Bare tomta er nok verdt mange, mange hundre tusen kroner. Hvem i all verden lar noe sånt ligge ubrukt og usolgt. Merkelig!

Jeg skulle på jobben, det var det jeg skulle, – men jobben måtte vente en stund akkurat denne morgenen. Da jeg kjørte forbi det nye politihuset, så jeg en gul gravemaskin som var i ferd med å rive det gamle huset i Damstredet 7.

Det er ikke mange riktig gamle hus igjen i Fredrikstad. Jeg vokste opp der det nye sykehuset fortrengte alle de gamle patrisiervillaene på Cicignon, og ettersom de ble revet, sørget jeg over hvert enkelt av dem. Jeg har ikke helt tilgitt politikerne på 1970-tallet at de tillot all denne rivingen, og helt utilgivelig er det at de ikke sørget for i det minste å få fotodokumentert disse husene både innnvendig og utvendig.

Nå er det for sent.

Hvis ingen andre har vært meg i forkjøpet, er det også for sent for Damstredet 7. Huset ligger på det som i riktig gamle dager het Trulsevolden, og den har sin egen historie. I dag er det verken vått eller antydning til noen dam der gaten ligger, men Tobiasbekken som en gang rant her og som stadig var oversvømmet var trolig årsaken til navnet.

Jeg gjorde det jeg skulle på jobben denne tirsdagen, men hodet mitt var fyllt av Damstredet 7. Da jeg kom hjem rotet jeg gjennom alt jeg hadde av lokalhistoriebøker, og det er ganske mye. Ingen ting fant jeg. Så ringte jeg Svenn Poppe. Han har skrevet artikler om store deler av Fredrikstads gater, også om Damstredet, skulle det vise seg. Deretter slo jeg nummeret til lokalhistoriker Svein Skahjem, og han husket også at han hadde skrevet om Damstredet. Etter middag dro jeg på biblioteket og den flotte lokalhistoriske avdelingen vår. Men det hjalp lite. Riktig nok fant jeg både Poppes og Skahjems artikler, men de handlet om gaten og det området den ligger i. Lite eller ingen ting ble sagt om nummer 7. Kommunens eiendomsavdeling ble neste stopp, men det måtte vente til onsdag.

Det er vemodig å se sånne hus bli revet. Av en eller annen grunn var ikke dette huset tømt, og det var rørende å se rommene åpenbare seg ettersom gravemaskingrabben rev vegg etter vegg. Med ytterveggen borte, så det ut som et dukkehus. Hver gang grabben grep fatt i en vegg, kunne man se hele taket riste.

På badet sto dusjkabinettet inntil veggen, og over vasken sto fortsatt munnskyllevannet og tannbørsten på hylla. Bildet er dårlig, men det støvet altså noe forferdelig. Jeg hadde mest av alt lyst til å skrike til gravemaskinføreren at han skulle stoppe, men det kunne jeg jo ikke.

Da han tok en pause, fikk jeg endelig snakket litt med gravemaskinføreren. Han hadde vært inne i bygget før han startet rivingen, og han kunne fortelle at det var et praktfullt hus med flotte utskjæringer og nydelige bygningsdetaljer. Noen av dem kunne jeg se fra der jeg sto. Hadde jeg kommet en time tidligere, hadde jeg kanskje fått anledning til å gå inn før han startet gravemaskinene. Sånn gikk det ikke. Etter hvert kom hallen til syne, og i den en fantastisk trapp med galleri i andre etasje.

Da jeg var liten drømte jeg alltid om å bo i et hus med sånt galleri som dette. Det er noe flott og storslagent over det. Dessuten hadde en av mine beste venninner det i sitt barndomshjem, og det bidro nok til at jeg syntes det var så flott. Det er noe med kontrastene mellom det mørke rekkverket og de hvite balustradene. Herskapelig, rett og slett.

Ettersom veggen ble skrellet bort, kom tømmerveggene til syne. Huset hadde en kjerne av tømmervegger, men bare i første etasje. Det var det som tente meg mest. Dette må ha vært et gammelt hus, eldre enn det kunne se ut fra utsiden. Dette måtte jeg finne ut av.

På formiddagen onsdag ringte jeg kommunens sørvistorg. Visst kunne jeg få vite husets historikk. De skulle finne fram alt som fantes om Damstredet 7, og så kunne jeg bare komme ned for å studere dem. Jeg var ikke tung å be, – ti over to var jeg der!

Mappa var stor, og noe av det første jeg fant var en bunke papirer som fortalte om prosessen rundt rivningen. Ingen skal si at kommunen har forhastet seg. Huset ble kjøpt for rivning allerede i 1971, og først denne uka ble det altså revet. En av naboene hadde en innsigelse. Den gamle damen som bor i nummer 5, det huset som har felles gavlvegg med nummer 7, er redd for hva rivingen vil avsløre. Hun har verken midler eller mulighet til å reparere veggen om det skulle vise seg nødvendig. Kommunen må derfor stå for eventuell rehabilietering av denne veggen.

I mappa fant jeg målebrev, skjøter, søknader om å omgjøre huset, og selvfølgelig en plantegning av huset omtrent som det var da det ble revet.

Selv om bunken var stor, var det meste uinteressant. Det var målebrev, søknader om endringer av huset osv. Det viktige for meg var den eldste historien. Jeg hadde håpet å finne en tegning av det opprinnelige huset. Det fant jeg ikke. I stedet fant jeg noe som var nesten like bra, og mye mer spennende: Den aller første grunnboka til huset. Den var liten og puslete, først håndskrevet og senere full av stempler og underskrifter ettersom tomteleier hadde betalt sin grunnleie.

Det er mulig jeg er sprø, men jeg frøs på ryggen da jeg åpnet boka og begynte å lese. Her står det hvem som fikk leie tomten den gangen det aller første huset ble satt opp. Det var i 1867, og det er så vidt jeg husker omtrent da det ble foretatt en byutvidelse. I grunnboka nevnes også den nye gade, – og det passer jo bra. Tomteeieren er Jacob Apenes på Nygaard. Apenes er et kjent Fredrikstadnavn. Han levde fra 1796 til 1886. Opprinnelig var Apenes snekkermester, men han fikk senere viktige verv i byen. I 1826 kjøpte han Nygård på auksjon, og han bodde der i 45 år fra 1827. For de uinvidde: Nygård er altså den gården som lå her hvor vestsiden av Fredrikstad sentrum ligger nå, og fremdeles heter hovedgaten vår Nygårdsgaten. Byen ble opprinnelig bygget på østsiden av elven, og fra 1567 vokste den stadig. Det er denne delen av byen vi nå kaller Gamlebyen. På vestsiden gikk Kongeveien fra fergestedet mot hovedstaden. Området var preget av beitemarker og åkre, og gården som eide markene het altså Nygård. Det fantes også et Ny-Nygård og andre gårder, men det skal få ligge i denne posten. Gården het Nygård i hvert fall fra 1500-tallet, den var adelig setegård til 1704 og, og … Nei, – nå må jeg stoppe. Denne posten skal ikke handle om Nygård! Etter hvert flyttet en del borgere ut av vollene og over til vestsiden. Denne delen av byen ble ganske snart kalt Forstaden. Da sagbruksprivilegiene ble opphevet 1. januar 1860 skjedde det en revolusjon i Fredrikstad. Sagbrukene spratt opp langs hele elva, og femten år senere, i 1875, var det 16 sagbruk i Fredrikstad, men da hadde det allerede gått åtte år siden Anders Bergstrøm kjøpte tomta. Apenes eide gården Nygård akkurat i den tiden Fredrikstad ble Fredrikstad slik vi kjenner byen, og det var derfor ham som litt etter litt avga grunn og tomter så byen skulle få vokseplass. Fortsatt er det mange stedsnavn i Fredrikstad som har både Apenes og Nygård i seg. Damstredet fikk ikke navnet sitt før i 1877, så dette navnet er ikke med i grunnboka.

Vi leser:

Grund og Kviteringsbog

J Apenes Anders Bergstrøm

Tenk at dette er den originale boka de en gang skrev i? Fingeravtrykkene deres finnes antagelig på den ennå. Jeg ser for meg at de sitter foran peisen på Nygaard, mens de høytidelig skriver ned det som skal stå i avtalen.

Og så begynner innbetalingene:

Grundleien til Mickeli 1867 betalt med 5 spd.

Jeg beklager at jeg ikke er særlig god til å lese den gamle håndskriften Hvis noen vil hjelpe meg med det jeg ikke forsto, er de hjertelig velkomne til det.

Jeg aner ikke hvem arbeider Anders Bergstrøm var, og heller ikke hva slags hus han bygde på tomta i 1867, men jeg har altså lest at det startet med et lavt, enetasjes hus. Etter tømmeret i veggen å dømme, var det et tømmerhus. Hvor lenge Bergstrøm bodde der, vet jeg heller ikke. I grunnboka er det nemlig bare mottaker av grunnleien som har signert, først Apenes og siden advokat Thorne. Jeg vet derfor ikke om det var Anders Bergstrøm som søkte om å sette opp et uthus i 1891. Både i 1908 og i 1910 ble det søkt om forandringer, men hvilke forandringer det var, står det ikke noe om.

Det jeg kan se er at eieren i 1915 var kjøpmann E A Herrebrøden. Da han kjøpte huset, ble tomta målt opp på nytt 2. juli dette året. Naboen, trolig i nummer 5, var lærhandler H Gullichsen. I 1926 ble huset ombygget, og jeg regner med det var da huset fikk den formen det hadde da det ble revet. Antagelig ble det nye huset bygd på deler av det gamle tømmerhuset. Det var vanlig å bevare det som var i god stand, og den tømmerveggen som kom til syne da huset ble revet kan tyde på det.

I 1938 solgte Herrebrøden huset til en Severin Johnsen. Han fikk satt opp pipe i uthuset i 1949, og huset ble også forandret noe i 1951. Senere blir det litt uklart. Vi ser at det i 1966 igjen ble foretatt en utbygging, men heller ikke denne gangen står det hva denne utbyggingen besto i. Da huset ble solgt til kommunen i 1971 var eierne Ole Olsen, Karen Johansen og Elise Knudsen. De fikk 40 000 kroner for huset. På papirer mellom 1949 og 1951 står både Elise Knudsen og Ole Olsen som eiere. Disse var trolig arvinger etter en Eline Emilie Olsen, og det er ikke sikkert de alle bodde der.

Og nå er Damstredet 7 historie. Da jeg kom fra jobben på fredag, var mesteparten av jobben gjort. Huset var nærmes flatt.

Et par timer senere ble restene skuffet opp i store kontainere, kjelleren ble fylt igjen – og så er det altså ikke mer.

Veldig snart har byen fått enda en parkeringsplass på bekostning av et stykke byhistorie. Kommunen kommer sikkert til å lage en ny vegg på Damstredet 5, – men det spørs hvor lenge det huset får stå. Huset ser ganske moderne ut, – men se hva som kom fram da veggen ble revet: Enda en tømmervegg.

Nå står tømmerveggen avkledd og flott, og jeg begynner selvfølgelig å lure: Kanskje har dette huset også noen hemmeligheter. Jeg tror jeg må ta en telefon til kommunen. Mappa til Damstredet 5 må finnes fram!

Jeg hadde spart mye tid om jeg hadde kjørt en annen vei på jobben tirsdag morgen. Da hadde jeg aldri oppdaget noe av dette, men jeg hadde kanskje fått vasket badet og klippet plenen.

Huset ligger på torvet, rett ovenfor kirken, i den eldste delen av Vila Joliosa. Calle Mayor 1 må vel være byens mest sentrale adresse. Det morsomme er at både huset til høyre og huset til venstre for nr 1 har nummer 2. Pussig!

Alle husene i dette området er pene og nymalte. Ikke dette. Huset ser fullstendig forlatt ut, og det er det visst også. Det har selvfølgelig en eier, men han har stoppet den påbegynte restaureringen. Årsaken til det fikk vi vite av den tidligere nevnte velinformerte engelskmannen. Eieren startet å restaurere huset. Han ville bygge på en etasje, og satte i gang arbeidet. Han rakk å mure opp yttervegger og vindusåpninger før bygningsrådet (Mon tro om det heter bygningsråd i Spania?) stoppet ham. Vinduene i den nye etasjen har buer. Husene i Vila Joiosa har ikke buer over vinduene, og de skal heller ikke ha det. Dette er en bevaringsverdig by, og da kan man ikke gjøre som man vil. Sånn er det vel stort sett over hele verden, og vi kjenner det godt fra vår egen Gamleby. Denne eieren var av en annen oppfatning. Da han fikk beskjed om at fasadeendringen ikke var godkjent, la han ned murerskjea. Det er to år siden, og nå vet ingen hva som skjer med huset.

Denne saken kan få flere utfall. Forhåpentligvis tar huseieren til vettet og endrer fasaden i overensstemmelse med reglene. Gjør han ikke det, får vi håpe han selger det til noen med større sans for pietet. Det verste ville jo være om bygningen blir stående til forfalls. Det har den altså gjort i to år. Forhåpentligvis vil noen gripe inn før det går så langt.

Det er et usedvanlig flott hus. Detaljene er mange og utsøkte. Balustradene var i støpejern, og lister og gerikter utskårne. Døra er et kapittel for seg.

På avstand ser den bare ut som en gammel dør, men gamle dører har nesten alltid mer å by på enn det du ser om du bare haster forbi. Kom bare nærmere, så skal du få se.

Jeg er i et fremmed land, og jeg snakker ikke språket. Det finnes sikkert mange flere opplysninger om dette huset enn dem jeg fikk fra engelskmannen, men de er neppe tilgjengelige for meg. Ergerlig! Forhåpentligvis kommer jeg tilbake til Vila Joliosa ved en senere anledning. Da skal jeg i hvert fall strene rett opp til Calle Mayor 1 for å se hva som har skjedd med huset.

Like ved fergeleiet Sund ved Stora Lee ligger dette huset. Det ligger tett inntil veien på en liten kolle, og vi har stoppet og sett på det flere ganger de siste åra.

Tomta er ikke mye å skryte av. Huset ligger lyst og fint, men også helt fritt for innsyn. På baksiden er det myrete, og til og med nå, midt i en tørkeperiode, surklet det under bena da jeg gikk der. Ellers er det mosekledte stenknauser rundt huset, og det er lite som minner om en hage. I gamle dager var nærheten til hovedveien positiv. Nå er akkurat det litt mer tvilsomt. En liten rusletur nedenfor huset ligger Stora Lee. Det er i hvert fall et pluss. Der er det muligheter for både båtliv, bading og fiske.

Det er ikke godt å si når huset sist var bebodd, men den relativt nye peisen og kjøkkeninnredningen tyder på at det ikke er så veldig lenge siden. Blomstrete tapet, lysbryter, laserte dørkarmer – alt forteller om årene som har gått. Av en eller annen merkelig grunn har huset to inngangsdører i kortenden. Den ene leder inn til en gang som bare fører rett bort til den andre døren. Merkelig.

Inne er det to rom: Først et kjøkken og så en stue. Det er åpent opp til taket, og for noen år siden ble takbjelkene skiftet. Vinduene oppe forteller at det har vært en andre etasje her. Noen har påbegynt et restaureringsarbeide, men det er lenge siden det har vært gjort noe der nå. Døren står alltid åpen. Det er sikkert ikke dumt. Åpne dører forhindrer innbrudd, – og inne er det jo ingen ting å stjele hvis noen skulle ha sånne hensikter.

Det flotte mansartaket ser ut til å være tett. Huset har en tømmerkjerne, og tømmeret er tørt og fint. Sånn er det ofte når vi snubler over disse gamle husene. Bare tømmeret får tørke mellom slagene, tåler det utrolig mye over lang tid. Både inne og ute ligger tømmeret i flere steder.

Dette huset faller ikke ned med det første. Vi kjører forbi her et par ganger i året, og vi kommer til å følge med på hva som skjer med det.

Jeg er ikke sikker på hva som må til for at et hus skal kunne kalles forlatt. Dette var ikke totalt forlatt, men veldig, veldig ensomt. Sammen med naboene våre her hjemme, var vi på loppemarked sør for Vänern i Sverige på 17. mai. En familie var i ferd med å rydde opp i uthus og låve. De skulle selge hjemmet sitt, og mannen i huset hadde tydeligvis vært en ivrig samler. Nå var han budt 750 000 kroner for hele matriklen. Det koster ikke stort i Sverige, det vet vi jo fra før. På tomta sto det en stor, velstelt og relativt ny driftsbygning, et annneks, en dobbel garasje, et eldgammelt gårdshus og et lite, stygt, ganske nytt bolighus. Det var tydelig at familien hadde sviktet det eldgamle huset for det stygge blå.

Hele det gamle huset var fullt av gammelt gull og skrot. Her var det husgeråd, krukker og kar, vinduer, dører og anndre bygningsmaterialer. Det var her vi fant vinduene til utestua vår. Dem fikk vi for 25 kroner stykket. Det var så fullt der inne at det ikke var mulig å få noe inntrykk av rommene. Men kjøkkenet fant jeg. Det befant seg i den ene enden. Den gamle grua var der fortsatt, og eieren fortalte at han nettopp hadde solgt den gamle vedspisen som hadde stått der.

I andre etasje var det lavt under taktet. Om det har vært brukt til soverom, vet jeg ikke, men det kunne se sånn ut. Nede var det fem rom. Huset er ganske stort, og det var rommene også. Gulvene har vært malt i en typisk brun gulvfarge. De var brede og slitte og vakre. Tersklene var runde av at folk har gått gjennom dørene tusenvis av ganger. Jeg ser for meg hun som har ligget på kne på gulvet med en zinkbøtte og en skurebørste for å gjøre helgerent.

Eieren og en kamerat lo av meg da jeg begynte å fotografere huset. Hon tar kort på huset, -sa de, og så lo de hjertelig. Da jeg spurte eieren om hvor gammelt huset er, svarte han at det var 100 år. I neste åndedrag sa han at det var soknets eldste hus. Så er det nok mer enn 100 år! Det sa jeg også til ham også. Ok, – 105 da, – sa han og lo. Det virket ikke som om han var særlig interessert. Han fortalte også at huset hadde stått på en eller annen liste over vernede eller fredede hus, men fordi han aldri hadde fått noe tilskudd til vedlikehold, hadde han bare latt det forfalle. Sist noen bodde der var i 1973.

Jeg skal holde meg for god til å kritisere ham. Det koster store pengesummer og et hav av tid å restaurere et sånt gammelt hus. Men jeg må få lov til å synes at det er sørgelig. Det nye bolighuset var kanskje mellom 20 og 30 år. Jeg ville tro at det fortsatt var håp for det gamle huset den gangen da det nye ble bygd som erstatning. Men det er for sent å gråte over det nå. Huset skal rives, fortalte han.

Ingen vet om huset alltid har vært så langt. Det kan ha blitt bygd på en eller annen gang. Jeg trodde kjøkkenet lå i midten i så gamle hus, men siden grua lå helt på siden av dette, tenker jeg at det kanskje har blitt bygd på. Huset er et tømmerhus. Senere har det blitt kledd om Noe av kledningen var bred, gammel panel. Den kan ha vært malt for eksempel med falurød farge, men det var det umulig å se nå. Den gamle kledningen var tørr og fin.

Andre steder var huset kledd på et mye senere tidspunkt. Det var lektet ut, kanskje isolert og så kledd med lektepanel. Dette kan man se fordi vinduene ikke har blitt flyttet ut i prosessen, og så blir de liggende som innsunkne øyne i veggene. Av en eller annen grunn var huset i enormt mye bedre stand på den ene enn den andre siden.

Noen steder var hjørnekassene borte, og der kunne man se rett inn på de gamle tømmerlaftingene. Tømmeret var tørt og fint. Jeg må bare si det: Tenk om! Bare tenk om noen hadde tatt vare på det!

Huset skal altså rives. Men først skal det selges. Er det lov å håpe at de nye eierne har lyst, tid, penger – og hva som nå må til for å sette det i stand? Jeg lever i håpet. Siden naboene våre har sitt sommartorp like ved denne gården, vil jeg få anledning til å følge det i tiden som kommer.

Jeg oppdaget huset første gang vi var og besøkte naboene våre på sommartorpet i Sverige. Nå ville jeg ta en nærmere titt, – og det sto der ennå, heldigvis. Egentlig er ikke dette et fullstendig forlatt hus. Men de som en gang bodde der kommer neppe tilbake noen gang, og ingen vet hva som vil skje med huset. Når et gammelt og slitt hus blir forlatt på denne måten, er det absolutt i faresonen. Det er grenser for hvor mange vintere et trehus tåler uten ettersyn og vedlikehold. Plutselig en dag er det forbi grensen for at noen orker å sette det i stand, – det har vi sett nok av eksempler på. Jeg krysser fingrene for at det ikke skjer med denne skjønnheten.

Det kan være vanskelig å se på et gammelt trehus i hvilken forfatning det egentlig er. Man skal ikke skue hunden på hårene eller huset på malingen, det er det indre som teller. Her mangler det uten tvil noe strøk med falurødt, men viktigere er det å finne ut i hvilken forfatning taket er, om huset står rett på grunnmuren, om det er fuktighet i vegger og bærebjelker og andre mer fundamentale ting. Dette har mange arker og vinkler på taket, og rundt sånne detaljer kan det lett bli lekkasjer.

Jeg ville gjerne inn i huset, men det var ikke mulig. Dørene var antagelig låste, men siden huset faktisk ikke er helt forlatt, kunne jeg ikke en gang kjenne på dørhåndtakene.

Likevel tok jeg meg den frihet å kikke litt på vinduene. Så langt jeg kunne se var de originale dørene på plass, lister og gerikter også. Kjøkkenet så stort og fint ut, og jeg tok meg i å begynne å ommøblere i hodet mitt mens jeg klistret øyne og kamera til rutene.

Huset var uten tvil tomt, men sånne hus lever uansett. Det dryppet fra takrennene, og selv om det var surt ute, hadde de røde veggene absorbert litt av vårsola, og de var lune å ta på. Jeg lurer på om de plantene som er ment å klatre på denne pergolaen ligger nede i jorda og venter. Det får jeg sikkert anledning til å sjekke når jeg kommer tilbake til sommeren.

Et hus er bare en haug med planker, og det spiller liten rolle i den store sammenhengen om det lever eller dør. Men jeg kan altså ikke hjelpe for det. Når jeg ser alle de små detaljene, dørhåndtak og vridere, gamle vinduer med seigt glass, slitte dørstokker og gammel taksten – så blir jeg helt syk når jeg tenker på at det kanskje blir borte. Hvor lenge vil vi over hodet ha sånne gamle hus som dette?

Som vanlig er det uthuset som har flest detaljer å by på. Det er sjelden noen pusser opp og fornyer et uthus, – heldigvis. Den som er glad i huset sitt vil likevel at det skal se pent ut. Legg merke til at det ikke er gerikter rundt uthusdøra. I stedet har de malt en hvit kant rundt åpningen for å få det til å se ut som om det er gerikter. Jeg lurer på hvor mange ganger noen har lagt tommel og pekefinger rundt denne bryteren for å slå på lyset, – og jeg skulle gjerne ha sett alle dem som har vridd om disse dørhåndtakene.

Tenk om huset ble til salgs! Tenk om jeg hadde mange penger! Tenk om jeg kunne kjøpe det! Tenk om jeg kunne pusse det opp! Ojsann – der tror jeg at jeg trenger et annet pronomen: Tenk om vi kunne pusset det opp, for dette er ikke et lite prosjekt.

Jeg tenker sånn hver gang jeg ser et gammelt forlatt hus, og jeg kan ikke ta meg av dem alle sammen.

Sånn er det med den saken!

Det er mange grunner til at hus blir forlatt, og graden av frivillighet fra dem som flytter ut er også varierende. Hvordan de som flyttet ut av disse husene følte det, vet jeg ikke. Husene ligger langs den aller eldste veien som fører inn til Fredrikstad fra vestsiden, og nå skal de rives. Grunnen til det er at det skal bygges en ny og nødvendig bro over til Kråkerøy.

Både jeg og Marthe har alltid kikket på disse gamle husene når vi har kjørt forbi. Det er her vi kom kjørende hver sommer når vi hadde vært ute for å bade, og jeg jobbet på skolen som ligger rett over veien i mange år. Pappa har fortalt at da han var liten, bodde skolens helsesøster i ett av dem. Hun var fra Nord Norge, og elevene var ganske redde for henne, for hun dro dem i ørene, kikket inn og spurte med streng, nordandsdialekt: Er ørene rene? Ellers vet jeg ikke noe om hvem som har bodd der, men husene ble antagelig bygget som arbeiderboliger for folk som jobba på sagbruka langs elva.

Nå skal de altså rives, og det er ikke sikkert noen andre enn jeg kommer til å savne dem. Gravemaskinen er på plass, og ett av tre hus er allerede borte. På søndag la vi søndagsturen forbi, og planen var klar: Fotosafari! Problemet var bare at kommunens rivemennsker hadde satt opp store stålgjerder som talte sitt tydelige språk: Hold dere unna.

Jeg er vanligvis lydig, men som kjent gjør jeg unntak når det gjelder å få fotografert hus som snart er borte. Vi løftet til side et gjerde og gikk inn. Den eneste beboeren var en halvvoksen katt, og den var fullstendig utsultet. Fotograferes ville den ikke, men på kjøkkenet sto skålene med kattemat ved siden av boksene med tørrfor, så vi fikk matet den. Jeg håper noen kommer tilbake for å hente pusen før husene er borte.

Bakgården var solrik og overraskende stor. Selve huset så ut til å være i helt grei stand, men uthuset var i så dårlig forfatning at det nok ville har revet seg selv om ikke så lenge. Heldigvis for meg var døren åpen, og da går jeg altså inn.

Det var hyggelig! Rommene var overraskende store, og et tilbygg sørget for en stor gang og et lite bad. Når jeg kommer inn i sånne tomme rom har jeg ingen problmer med å se for meg hvordan det har vært å bo der. Jeg visualiserer det på øyeblikket, – ja audioliserer (Hva heter det, egentlig?) det også faktisk. Jeg ser møbler, stearinlys, mat på bordet, tepper på gulvene, et tørkestativ foran ovnen i stua … , og jeg hører mennesker som løper i trappene, kaffekjelen som koker, unger som løper i trappene.

Men egentlig er det altså helt tomt.

Huset har blitt modernisert, men på kjøkkenet hadde noen av de gamle skapene fått lov til å stå.

Når jeg er rundt og snoker i gamle hus og gårder, så har jeg lært at det er uthusene som er de mest interessante. De blir sjelden restaurert, og derfor er det der man ser mest av den gamle historien. Sånn var det her også. Bortsett fra at noen hadde satt inn et par store vinduer, var uthuset helt urørt. Her var det både kullbinge og muligens rester etter enkelt husdyrhold. Trappa opp i andre etasje var i seg selv et klenodium, og jeg kan ikke hjelpe for det: Jeg sørger over at den snart er borte.

Selv om huset skal rives en av de nærmeste dagene, var ingen ting fjernet fra uthuset. Det er synd, for her var det veldig mye fint. Jeg ser bare det som er på overflaten. Om jeg har aldri så lyst, så åpner jeg ikke skap og skuffer. Da jeg kjørte fra jobben i dag, så jeg at det sto en bil utenfor. La oss håpe det var en som skulle hente zinkbaljer, bøtter, krukker og kar – og ikke minst den sultne katten.

På uthusloftet var det nemlig stapp fullt av flere generasjoners bortpakkede saker. Det er nok lenge siden disse skiene var ute på tur, men de så faktisk ganske klare ut der de sto.

Og der borte på skapet bak skiene, – var det ikke? Jeg skal jo ikke røre noe, men nå gjorde jeg et unntak og løftet opp vasen og snudde den. Jo visst, – en KK vase. Disse vasene fra Kråkerøy Keramikk er samlerobjekter, og særlig blant Fredrikstadfolk. Denne hadde riktig nok et stort skår, men signert KK var det. I morgen er den kanskje bare en håndfull keramikkskår.

Ofte er det detaljene som gir meg de sterkeste fornemmelsene av fortid og levd liv. Bak en av uthusdørene, under plast og etterlatenskaper, var utedoen fortsatt på plass akkurat som da huset var nytt. For å komme inn måtte man hekte av en krok av det riktig gamle slaget. Jeg er mørkeredd selv, og jeg ser det for meg: En unge som er nødig og må løpe over gårdsplassen for å gå på do. Det er vinter, snø og iskaldt – og bekmørkt. Hun løper i tøflene over en opptråkket, u-formet, isete sti (isen i bunnen av stien er gul), som går fra kjøkkendøra og bort til dodøra. Ermene er dratt ned over hendene så hun ikke skal fryse, og så stikker hun fram fingrene og hekter av kroken før hun skynder seg inn. Av med dolokket, – og så må hun kikke ned i det mørke hullet. Man må alltid kikke ned i do før man setter seg, – tenk om det er noe, eller enda verre: noen der nede! Så gjør hun det hun skal, mens hun lytter anspent etter skumle lyder, tørker seg, legger på lokket, hekter på kroken, piler bortover isstien med det ene øyet over skulderen, smetter inn kjøkkendøra og slår den igjen akkurat i det hun føler at noen griper tak i henne. Det gikk godt igjen, og inne er det varmt og godt.

Det er lenge, lenge siden, og nå er det over for både huset og utedoen.

Jakten på Abandoned places har satt seg på hjernen min. Enten vi er ute på en lengre reise eller bare på søndagstur, så har jeg øynene åpne for å se om jeg kan finne et forlatt hus av et eller annet slag.

Denne gangen ble det et bolighus. Vi fant det på vei hjemover fra turen til fjellet i helgen.

Huset er et gammelt tømmerhus, og det ligger klistret inntil veien. Først tenkte jeg at det kunne være grunnen til at ingen vil bo der, – men det blir jo bare tull. Det kryr av velstelte hus som ligger og sutter på veikanten langs denne veistrekningen. Det må være en annen grunn.

Selv om det ikke ser så verst ut utvendig, er huset uansett ikke beboelig sånn som det står nå. På baksiden hadde uthusbygningene nærmest falt sammen, og veien inn til huset var helt gjengrodd. Likevel var det ikke vanskelig å se at det en gang har hatt en fantastisk beliggenhet med utsikt ned til vannet og over mot fjellet.

Huset er bygd av tømmer, og atter en gang kunne vi konstatere at godt treverk tåler det meste. Der hvor det var god lufting og vann ikke har mulighet til å samle seg, var tømmerveggene fortsatt i god stand. På taket var det lagt bølgeblikk, men rester av takskifer som lå strødd rundt fortalte en annen historie om hvordan taket en gang har vært.

Det var vanskelig å komme til rundt huset, for både grantrær og løvtrær hadde vokst seg alt for store helt inntil husveggen. Røttene har nok gjort sitt med grunnmuren, og huset var skjevt og skakt.

Det forundrer meg at dørene så ofte er åpne på disse tomme husene, – og det ser ikke ut som om det har vært innbrudd. De er bare ikke låst. Her var kjellerdøra den første uåpnede døra vi møtte. Jeg kikket innenfor med den samme litt snikende, ekle følelsen jeg får av å være i et hus som ingen bor i. Jeg har ingen følelse av at jeg gjør noe galt. Så lenge jeg ikke rører noe og lukker dørene igjen så godt det lar seg gjøre, så synes jeg dette er greit. Men jeg har nok sett litt mange krimfilmer. Jeg er rett og slett litt redd for at noe jeg helst ikke vil se skal møte meg der inne. Men sånn var det heldigvis ikke. Denne gangen fant jeg en kjeller med de vanlige etterlatenskapene: Litt isolasjon, en zinkbalje, en vinballong, restene etter en gammel vedovn og andre ting som var blitt kassert av dem som sist bodde i huset.

Foran huset var det en flott veranda. Den hadde nydelig forseggjort listverk og tok seg godt ut. Verandaen viser at dette huset ikke bare er bygd for at man skal bo i det. Her er det lagt ned mye kjærlighet og hardt arbeid i å få det vakkert. Dessverre var verandaen i veldig dårlig stand, og det var en risikosport å gå opp trappene. Fra verandaen gikk den eneste trappa opp til andre etasje, og den våget vi rett og slett ikke gå opp. Jeg angrer litt på det nå, for så fikk jeg aldri se hvordan det så ut der oppe. Når man ser huset på avstand, er det lett å se at denne utvendige trappa er satt opp etter at huset ble bygd. I dag er det ingen adkomstmulighet til andre etasje inne i huset.

Fortsatt sto det havemøbler på verandaen, og under taket hang lykter som skulle lyse opp myke sommerkvelder. Selv om verandaen var i en dårlig forfatning, gjorde både huset og alle gjenstandene som sto over alt det lett å visualisere hvordan det må ha vært en gang for ikke så veldig lenge siden.

To gamle vedkasser var også plassert på verandaen, og da jeg åpnet den ene, kunne jeg se at i hvert fall noen har funnet glede av å bygge og bo i det gamle huset.

Også hoveddøren i huset sto åpen. Den hadde dessverre ikke blitt lukket skikkelig sist noen var der, og nå hadde den slått seg og det var umulig å få den helt igjen. Det er et trist faktum som vil være med på å framskynde forfallet.

Da jeg gikk inn, kom jeg først inn i kjøkkenet, og jeg nøyde meg med å stå der rett innenfor dørstokken. Huset var fullt møblert med gardiner og plastblomster i vinduene. Det så rett og slett hyggelig ut. Vedkomfyren sto klar til å fyres opp, og både kjøkkenbord og slagbenk var på plass. Slagbenken var av det slaget veldig mange mennesker drømmer om å få tak i til kjøkkenet sitt. I skapene var det både glass og kjeler. Alt var som om det når som helst kunne komme noen og invitere oss på en kopp kaffe mens de unnskyldte rotet.

Vedkomfyren vitnet om at huset ikke akkurat har vært modernisert, og det samme gjorde den primitive vannpumpa. Men det var i hvert fall innlagt vann og strøm.

Jeg blir litt rørt av alle de små detaljene som minner om at noen har bodd her. Legg for eksempel merke til feiebrettet og kosten som henger til venstre for utslagsvasken og den fine lekebilen på benken. Mon tro om noen savner den.

I likhet med andre hus vi har vært i, så det også her ut som om noen akkurat hadde forlatt åstedet. På benken sto en tannbørste i et glass sammen med en tannkremtube og en flaske munnskyllevann. En kalender fra en kolonialforretning var fra 1996. Kanskje var det da siste beboer gikk ut og lukket døren etter seg med nypussede tenner. Det er ikke lenge siden, men hvis han som eide lekebilen var seks år den gangen, så er han jo faktisk 17 år nå.

Når vi er på sånne steder, så går praten alltid som om vi nettopp har kjøpt huset. Vi legger planer for hvordan vi skal sette i gang arbeidet: Vi får vel først rydde veien, så det går an å komme inn med bil, sette opp den gamle grinda, hogge alle de store viltvoksende trærne, …..

Så setter vi oss inn i bilen og kjører av sted. Neste gang vi passerer gir vi bare huset et lite blikk mens vi minnes den gangen i 2007 da vi stoppet for å ta bilder.

Takk for titten.

Marthe har inspirert meg til å jakte på forlatte steder, – og denne gangen skal vi en tur til Gudbrandsdalen. Da vi kjørte nordover til Trondheim så vi mange forlatte gårder, – eller de så i hvert fall forlatte ut. Men jeg har en viss anstendighetsfølelse, så jeg våget meg ikke inn på tunet til noen av dem. Tenk om jeg tok feil og noen kom ut for å spørre hva vi ville!

Dette stedet fant vi helt tilfeldig. Jeg ba Thv stoppe bilen fordi jeg skulle finne fram noe fra baksetet. Dessuten ville jeg fotografere dalen på den andre siden av veien.

Thv bråstoppet i en liten lomme, og da jeg kom ut av bilen så jeg denne lille alléen. Hvor kunne den ende?

Antagelig har det ligget en gård her, for det var flere hustufter rundt om. Nå var de borte alle sammen, og det kunne se ut som om våningshuset var flyttet. Tomta lå vakkert til ned mot elva, og det var høye fjell bak. Foran, på den andre siden av veien, var det beitemarker ned mot elva. Den eneste bygningen som sto igjen var denne.

Det første man legger merke til er at dette er en bygning som har vært med en stund. Den nederste delen er av laftet tømmer, og den kan selvfølgelig være meget, meget gammel. både treplugger og håndsmidde spiker vitnet om en tid lenge før det fantes masseproduksjon. Andre etasje er tydelig bygd til senere, og jeg har sett nok gamle uthus til se for meg hvordan bygningen har gått gjennom flere faser opp gjennom historien.

Det er merkelig hvordan gammelt tre kan vare nesten evig. Vi som har gamle trehus vet at godt treverk tåler vann veldig godt. Det viktige er at det får tørke skikkelig mellom hver gang det blir utsatt for fukt. I dette huset var det ingen problemer med luft og gode tørkeforhold, – dessverre må jeg vel si, for det er en grense for alt. Hjemme skraper og maler vi hus til vi ser mannen med ljåen, og likevel hender det at vi må skifte panel på huset vårt. Her står et gammelt hus alene og forlatt, og mesteparten av treverket er i utmerket stand. Ikke ser det ut til å ha vært verken malt eller beiset heller. Kanskje har det fått noen strøk tjære i sin ungdom, men det kan ha vært for hundre år siden eller mer. Tenk om vi kunne valgt bedre materialer til husene våre nå også. Da hadde de kanskje tålt å stå for vær og vind sånn som dette gamle huset har gjort.

Sånt gammelt treverk er noe av det vakreste jeg vet. Det får en helt spesiell gylden farge, – nesten som honning. Det lukter godt og det er mykt og fint å ta på.

Bygningen var en låve, og den har hatt flere bruksområder. Her har man lagret store landbruksredskaper oppe på trevet, men låvebrua var borte for lenge siden. Nå står bare døra på vid gap der oppe hvor det en gang har vært mulig å kjøre inn store redskaper. Uten låvebru er det som står der oppe fanget uten mulighet til å slippe ut.

Nede har det vært plass til for, og det har også fungert som fjøs for dyr. Døra sto åpen og ønsket oss velkommen. Det er merkelig å komme inn i et sånt forlatt brukshus. Det er som om tiden har frosset. Over alt hang og sto det rester etter gamle dagers gårdsliv.

Et sånt hus som dette kan overleve lenge alene bare taket er tett. Det var det dessverre ikke her. Flere steder var det ødelagte partier i det gamle, vakre skifertaket. Om noen år er det ikke lenger noe forlatt sted å ta bilder av her. Heldig for meg at jeg kom i tide.

Jeg er ikke romantisk av natur, absolutt ikke. Men jeg har en sterk sans for skjønnheten i restene etter levd liv. Her var det akkurat som om noen bare hadde snudd seg om og forlatt stedet en eller annen dag og aldri kommet hjem igjen. Tilbake hang seletøyet til hesten fortsatt på knaggen og sammen med noen gamle høyballer lå det igjen rester etter for i forkassene. Oppe sto harver og vogner sammen med melkespann og andre nyttegjenstander. Ingen ting av dette er ting som brukes i dag, og det eneste stedet det kunne gjort noen som helst nytte er på et museum.

Nå sto det her badet i sola som tvang seg inn gjennom hullene i taket og fungerte som et tidsvitne for to ubudne gjester som tilfeldigvis kom forbi.

Jeg må snart endre navnet på bloggen min til Husene leker eller noe sånt. Men jeg kan altså ikke noe for det. Alle disse gamle, vakre gamle husene hopper fram over alt hvor jeg er, og så kan jeg ikke motstå dem. Jeg bor selv i et hus fra 1929, – men den merkelige sannheten er altså at jeg liker moderne hus vel så godt som de gamle. Men det er ikke bare husene. Det er også noe med slike abandoned places, – de skaper litt spenning og forventning.

Denne perlen fant jeg også i min barndoms sommerbygd i Vesterålen. Gården er nok den eldste i bygda. Den ligger ut mot hovedveien, og i dag ligger butikken på den andre siden av veien.

Jeg vet ikke akkurat hvor gammelt huset er, men det ble opprinnelig bygd av en trønder. Han fikk låne 1000 kroner for å bygge det. Lånet skulle betales tilbake ved at han i 10 år holdt skole for bygdebarna i den ene stua. Han måtte også stå for oppvarming av skolestua. En praktisk måte å betale tilbake et lån, synes jeg.

Denne bygda ligger på en smal landtunge mellom havet og et ferskvann. Gården ligger midt i smørøyet. På baksiden av huset ligger uthusene, – og fra gården har man utsikt mot vatn og fjell. Det var på denne gården de i gamle dager samlet sauene når de kom ned fra fjellet. Så kom folk og skilte ut sine egne sauer og tok dem hjem.

Fra kjøkkenvinduet kan man se både vatn og fjell. Samtidig har man full oversikt over hage og uthus, dyr og barn som leker.

Denne hella ligger foran kjøkkendøra, og jeg ser for meg hvordan man kunne sitte på den, ta seg en hvil og betrakte livet på gårdstunet, båtene i vatnet og alt som ellers skjedde rundt omkring. I dag ligger alt øde og alene.

I et hus som dette er kjøkkenet midtpunktet. Opprinnelig hadde kjøkkenet vært ganske lite, men huset har et tilbygg som har gitt ekstra kvadratmeter til kjøkkenet. Tilbygget rommer også et vindfang og en anretning.

I det bitte lille vindfanget er det flere morsomme ting. Døra har en ganske finurlig lås, og så er det lyspæra i taket. For å spare strøm har man hengt den midt mellom vindfanget og anretningen. På den måten betjener den to rom om gangen. Kanskje noe å tenke på for oss når strømprisene stiger til værs?

Noe av det morsomste på kjøkkenet er kjellernedgangen.

Jeg trodde det var en diger vedkasse, men så åpnet Thv lokket og viste hva som skjulte seg under lokket.

Selv om huset har innlagt strøm og en elektrisk komfyr, har vedkomfyren fått lov til å bli stående på kjøkkenet. Ved siden av står vedkassen, slik den alltid gjorde i gamle dager.

På en hylle fant jeg denne krukkerekka. Jeg har selv en hjemme, men den ble som kjent ryddet bort da vi tok kjøkkenrundvasken.

Huset har to stuer som ligger på hver sin side av hovedinngangen og hallen. Begge er ganske store. Den ene vet vi at fungerte som skolestue i minst ti år. Når dette pliktløpet var over ble den oppgradert til penstue. Både små og store hus hadde stuer på stas den gangen. I dette huset kan man se på alt fra tapeter og gardinstenger til marmorerte dører og tekstiler at dette er finstua. Jeg tror aldri jeg har sett en så godt bevart plysjduk, og den kan umulig ha ligget der siden den var ny.

Ikke bare gamle duker og andre tekstiler er i bruk, – men også mange av de gamle møblene er bevart.

Det er vakre ting over alt i huset. Denne detaljen er fra en av stolene.

Jeg lurer på hvem disse to er. Jeg tenker meg at de har bodd i huset en gang. I hvert fall er rammen nydelig.

Dørvriderne/dørhåndtakene i huset er forskjellige fra rom til rom. I finstua er det ekstra pent, selvfølgeig, men de er ikke borte de andre heller.

Det har sine fordeler at hus blir stående tomme. Når folk bor i et hus, så vil det blir forandret og reparert etter tidens mote eller eiernes økonomi. Når huset får stå i fred, så fryses på en måte tiden og huset blir hermetisert sånn som det en gang var. I dette huset er det meste bevart. Gulvene er et eget kapittel.

De fleste gulvene er malte, slitte tregulv. I andre etasje kan man i overgangen mellom to rom se hvordan gulvmotene har forandret seg. Her ser vi både malte tregulv, linoleumsgulv og tregulv dekket halvveis med linoleumstepper.

Andreetasje på huset er overraskende stort, og det rommer fem soverom, ett av dem riktig nok et lite barnekammer. Men selv om huset er stort, er det på langt nær så praktisk innredet som det min mor vokste opp i. Når jeg går rundt i sånne hus begynner hodet mitt øyeblikkelig å planlegge restaureringen. Et såpass urørt hus har selvfølgelig ikke noe bad, og det plasserte jeg i min fantasi i det store soverommet rett over kjøkkenet. I stedet for bad vasket de seg i vaskevannsfat, og sånne vaskestell som man ser her fantes i mange, mange mønstre. Dette er nok fra 1920-tallet. Her ser vi vaskevannsfat og mugge. Potten som hører til så jeg aldri, men den sto gjerne skjult i et skap. Da ungene var små hadde vi en potte med akkurat dette mønsteret, og Marthe brukte den flittig helt til den ble knust.

Alle sengene var hvitmalte, og over hang tekstiler som skulle minne barna om det som var viktig i livet.

Det er selvfølgelig noen som eier dette huset. De er der en tur om sommeren og ser til det, men det fortelles at de ikke bor inne i huset når de besøker det. Noen av dem jeg snakket med, sa at huset har vært lagt ut for salg en gang.

La oss håpe det finner en eier som kan sørge for at det får nytt liv. Fortsatt er det håp for det, men det tåler ikke mange flere år før det er redningsløst fortapt. Det ville være synd.

I alle bygder i Nord Norge er det flere hus som blir omtalt som Gammelhuset. Noe steder har man bygd et nytt våningshus på gården, og så står Gammelhuset enten bebodd av noen i familien, – eller det står tomt og forfaller.

Vårt Gammelhus er min mors barndomshjem, – og det har stått tomt i mange år. Heldigvis har slektningene våre nettopp reparert taket, så det er håp om at det skal tåle tidens tann noen år til. Likevel er det ikke tvil om at det fortsatt trenger omfattende vedlikehold både inne og ute. Når man ser på bildene fra den gang og nå, så ser man store endringer. Jeg lurer på hvem som eide den flotte sykkelen? Kan det ha vært mamma? Og hvem er han vi ser hårtoppen på?

Det var i dette huset jeg tilbragte mine barndoms nordlandssommere. Den gangen var Gammelhuset bare et hus for meg. Jeg lekte ved Nordavindsporten uten å forstå hvorfor den het akkurat det, – for jeg hadde aldri vært der om høsten når man trengte en port til å beskytte hus, hage og folk mot stormen. Og jeg grov makk bak fjøset, uten å forstå hvorfor det var akkurat der jeg fant den feteste makken til å feste på ørretkroken.

Nå ser jeg huset med andre øyne. Dette er min mors barndomshjem, og det var her hun satt en eller annen dag i 1939, da noen i familien, kanskje hennes far, måtte fortelle henne at hennes mor var død i nyresykdom. Min mor var tre år den dagen. Hennes mor ble bare 26 år.

Mamma har fortalt meg veldig mye om sin oppvekst i dette huset, – både gode og veldig vonde historier, og jeg ser det hele for meg. Det er underlig for meg å tenke på at hun som lita jente pleide å storme ned denne trappa hver morgen for å rekke skolen. Hun har sett ut av dette kjøkkenvinduet og løpt barføtt på dette blåmalte gulvet.

Huset er bygd i tømmer, og i kott og baktrapper er tømmeret synlig. Det er ikke et spesielt stort hus i moderne, norsk målestokk, – men da jeg var liten syntes jeg at det var digert. Det syntes nok min mor også da hun var liten. Når man vet noe om hvordan livet ble levd i hverdag og fest den gang huset ble bygget i 1891, det samme året som min morfar ble født, så forstår man hvor utrolig gjennomtenkt og praktisk planløsningen er.

Huset har en hovedinngang innenfor et hyggelig bislag. I bislaget kan man sitte med ansiktet mot hverandre og slå av en prat. Og innenfor doble dører ligger hallen med trapp opp til andre etasje og fire soverom. I hallen var det klesskap og et flott konsollspeil. Det står der ennå. Innenfor hallen ligger stua – den pene stua – den de tok imot gjester i.

Den andre inngangen leder gjennom en liten gang og inn på kjøkkenet. Dette var hverdagsinngangen, og her var det plass til støvler og klær, verktøy og bøtter. Kjøkkenet hadde både vedovn og elektrisk komfyr, og der kan jeg huske at min tante en gang stekte pannekaker til meg klokken ett om natta mens midnattsola stekte utenfor.

Til høyre for kjøkkenet ligger et lite grovkjøkken. Det fungerte også som sval. Her er også trappen til kjelleren, og en tjenertrapp opp på loftet. De kalte det for loftet, de to uisolerte soverommene i andre etasje der tjenestejentene bodde. For oss er det merkelig at et så lite hus skulle ha en egen tjenertrapp. Men på den måten kunne jentene både legge seg og stå opp uten at de andre i huset ble forstyrret. Dessuten hadde de en kottdør fra sine rom og inn på barnekammeret, ett av de ordentlige soverommene. På den måten kunne de ta opp gråtende barn om natten uten at husfolket ble forstyrret.

Var det noen som sa klassesamfunn? Men Thorvald minner meg på at disse jentene kanskje også var glade for å ha sin egen trapp og sine egne rom. Det ga dem litt sårt tiltrengt privatliv. At de hadde et eieforhold til de små rommene kan man se. De hadde blondegardinger og møbler, og de ukledde tømmerveggene og det umalte taket var pyntet med noen tapetrester som det ennå er spor etter.

En liten vedovn til å holde det varmt hadde de også. Og min mor forteller meg at alle i huset, både husfolk, unger, tjenestejenter og fjøsfolk spiste alle måltider sammen i spisestuen. Større var forskjellene likevel ikke.

Og spisestuen, den lå innenfor kjøkkenet. Det var her vi oppholdt oss mesteparten av tiden både i min og min mors tid. I tillegg til det store spisebordet var det en divan til å sove middag på. Den sto inntil veggen. Det var også et rundt bord med stoler, og her husker jeg at vi drakk ettermiddagskaffe og hørte på værmeldingen på radio.

Det siste rommet var kammerset. Det hadde vært bare et stort kammers, og det lå til høyre for spisestuen. Da min mor var ung ble rommet delt i to. Den innerste delen ble innredet til bad, – og her fikk de til min morfars kraftige protester innlagt vannklosett. Han skulle for f… ikke skite inne i sitt eget hus! Nei, han skulle gå ut så lenge det var liv i ham. Min mor kan fortelle at det ikke varte lenge før de kunne høre hvordan han listet seg ned om natten for å bruke det nymotens nattmøbelet.

Nå står huset der. Taket er tett, men ellers er det så som så. Det blir nok lenge til jeg kommer tilbake, men jeg skal sørge for å holde meg oppdatert på hva som skjer med Gammelhuset.

Like ved hytta vår langs hovedveien ligger denne treklyngen. Den ligger som en øy midt ute i åkeren, og det er bare en vei inn. En gressgrodd vei går som en bro over åkerhavet og inn til øya. Da jeg var liten syntes jeg alltid sånne plasser midt ute i åkerlandskapet var så spennende, og jeg drømte om å bo der. Da skulle jeg leke at jeg seilte på et stort hav av havre. Det er fremdeles spennende.

I dag tok jeg med meg C og M for å se hva som gjemmer seg bak treklyngene. Fra før trærne ble så store, kan jeg huske at det lå noen hus der, – en liten gård, men jeg har aldri vært der. Nå ville jeg inn, og jeg ville fotografere motsatt vei, innenfra og ut.

Vi gikk nærmere og nærmere. Noen hadde akkurat slått veien, og det var litt ekkelt. Tenk om det var noen der. Da vi nærmet oss, nølte ungene litt. Skulle vi våge oss videre?

Og der lå det, huset. Det var akkurat så nydelig som jeg hadde tenkt meg. Et vakkert lite gårdshus, – men akk så forfallent. Her trengs mer enn en kjærlig hånd.

Taket hang, malingen flasset, men det verste var den flotte grunnmuren. Ett sted var den i ferd med å rase ut. Jeg kjenner at jeg klør i fingrene etter å sette i gang. Hvorfor skal man dra helt til Sverige for å finne seg et torp? Og hvordan kan noen la en sånn perle ligge til forfalls? Det handler jo også om verdier.

Haven var stor og delt i flere avdelinger. De enorme trærne som har fått gro fritt, gjorde det ganske mørkt nå, men samtidig lunt og skjermet.

Da jeg fotograferte utenfra og inn, så trærne nærmest ugjenomtrengelige ut. Fra innsiden var det mye lysere, og trærne ga nok utsyn. Det føltes trygt å vite at vi kunne se alle på utsiden, men ingen der ute kunne se oss.

Det er merkelig å gå i en sånn hage som ingen bor i. Vinduene viste at huset er fullt møblert. Leker og andre gjenstander fortalte at her er det ikke lenge siden noen sprang rundt og lekte.

Vi har vært på sånne forlatte steder tidligere, og om det har vært mulig og en dør har stått åpen, så har vi gått inn. Men her på dette abandoned place var alt låst, så jeg måtte nøye meg med eksteriøret.

Det ble bare en liten visitt. Så gikk vi vår vei igjen. Tilbake lå huset alene. Mon tro hvordan det ser ut om vi kommer tilbake om et år eller to. Hvis ingen snart begynner å pusle litt med det, vil huset snart falle sammen.

Men noen hadde nettopp slått gresset både på veien og i hagen. Det kan bety at det er håp.

Etter jobben i dag gadd vi ikke en gang lage middag. Alt vi orka var å flate totalt ut bak i hagen sammen med aviser, noen druer og potetgull. Etter en lang og usedvanlig lat ettermiddag, bestemte Marthe og jeg oss for å dra på biltur i Lille Røde.

Turen endte på Torp Bruk, et gammelt industriområde. Fortsatt er det aktivitet i noen bygg, men store deler av området er nedlagt og dødt. Vi hadde bare ett kamera med oss, så i dag måtte vi dele bildene. Marthe har en side som heter Abandoned Places, – og der er resten av bildene.

De fleste forlatte bygningene står åpne for vær og vind. Noen steder var dørene borte, andre steder var de rett og slett ulåste. Inne regjerte rot, søppel og duer.

Selv om Torp Bruk er fullt av enorme teglstensbygninger, er det også mye natur der. Ned mot elvebredden vokser løvtrærne ivrigere for hvert år, og det setter rådyra pris på. Selv om det er fullt av søppel over alt, er det på en merkelig måte vakkert der.