02:00 – 21. jul. 2009

ANNE-DORTHE PEDERSEN fra Næstved siger, hun har fået nok. I 22 år har hun pendlet til København. Nu sælger hun huset og flytter til Køge, som betjenes med S-tog. Det er DSB, der driver hende til det.

AFGØRELSEN faldt forleden, da turen hjem til Næstved varede fem en halv time. Hertil kommer, at DSB til august byder ti tusinder af sjællandske rejsende velkommen hjem fra ferie med Banedanmarks stærkt forsinkende skinnereparationer omkring Ringsted.

FORKLARINGEN er, at det er kommet bag på Banedanmark, at jorden på strækningen er fugtig og derfor skal drænes. Jamen, naturligvis er Banedanmarks eksperter overraskede –. præcis som de hvert efterår forbløffes over, at efterårsløvet gør skinnerne glatte, og hver vinter chokeres ved synet af sne, som blokerer sporskifter.

DSB ER DA heller ikke det mindste fortørnet på skinneleverandøren og stiller ingen krav om dagbøder eller overarbejde. I denne verden er forsinkelser ren rutine. Det gælder dog ikke Banedanmarks projektchef, Carsten Jakobsen, som forlader sit kontor præcis til tiden, hvorefter han ikke vil forstyrres af irriterende spørgsmål om solkrumme skinner og fugtige banelegemer.

FOLK SOM Anne-Dorthe Pedersen kan lære meget af Carsten Jakobsens uforstyrrelighed. Det er nemlig ham, der er med på noderne. Langsomhed er topmoderne. Der er prestige i at lade være med at skynde sig. Det er blevet mondænt at have råd til ikke at stresse rundt med en mobiltelefon.

I STEDET FOR at være mutte og klagende bør DSB og Banedanmarks kunder derfor anerkende det statslige transportsystems moderigtige opdragelse af masserne.

Det vides nu med sikkerhed, at de længe ventede IC4-tog bliver langsommere end de eksisterende IC3-tog. De er således fremtidssikrede i forhold til tidens krav om langsommelighed.

Fru Pedersen burde således vise lidt taknemmelighed i stedet for at have så pokkers gammeldags travlt.

Kilde: Ekstrabladet (http://ekstrabladet.dk/nyheder/lederen/article1196755.ece)

Min mening

Min mening er klar! Jeg synes det er dybt forkasteligt at DSB ødelægger den kollektive traffik. For at den kollektive traffik skal kunne eksistere og have en effekt, af den ene eller anden art, er den nød til at blive brugt. Det burde ikke komme som en overraskelse for DSB at der kommer sne om vinteren og at skinnerne udvider sig om sommeren. DSB er ikke et nyt fænomen, de har mange års øvelse. Spørgsmålet er bare hvad de har brugt tiden på. Det er tragisk at se, at forsinkelserne bliver hyppigere og længere. Hvorfor bruger DSB penge på nye toge, når det er skinnerne som år efter år, tager dem på sengen? Christ, grow up.

Kollektivtrafikk i hovedstaden. Den må bare elskes – og hates.

Det er mulig det er bortskjemtsnakk, for vi har jo tross alt T-baner omtrent annenhvert minutt, trikk hvert tiende, og tog hvert 20. minutt, men når det først da skjærer seg, skjærer det seg voldsomt.

La meg fortelle en liten historie som skjedde i dag – For en og en halv time siden, og frem til nå:
Toget fra Kolbotn i direkte retning Oslo S rakk jeg ikke. Men det var heller ikke planen, for jeg skulle ta Asker-toget, gå av på Nationaltheateret, og så ta T-banen derfra. Vel:

Asker-toget kom aldri. Vi måtte vente i lange tider, for å så få vite at pga. forsinkelser er toget innstilt. Ei heller Skøyen-toget som kom etter dette toget, hadde planer om å komme på minst en halvtime. Så jeg tok da ekstratoget til Oslo S, som består av 2 vogner, hvorav toget er et av de eneste som stopper på absolutt alle stasjoner før Oslo S, som vil si Rosenholm, Holmlia, Hauketo, Ljan og Nordstrand. Og slikt blir det forsinkelser av. Og mange folk.

Da jeg kom til Oslo S gikk jeg ned på T-banestasjonen, og rakk akkurat å hive meg inn på Ringen – trodde jeg. For der ble vi stående i vel 10 minutter. Så ble vi informert om at et defekt tog stående på Majorstua stasjon sperret stasjonen, og at banen ikke kunne kjøre lengre enn til Stortinget. Javel. Opp og ut på Grensen.

Trikken bør gå da. 
Nei. Kom kommer ikke før om nesten en halv time, i følge skiltet. Og det var da jeg bestemte meg for å innse retretten. Det er et eller annet som ikke vil at jeg skal komme meg hjem og få dusjet. Jeg vet ikke hva, men jeg lar det bestemme. Jeg orket ikke mer. Gå. Til jobb; trøtt, fæl, bustehår.

God morgen, verden

Salvador, Brasil
Basement Jaxx – Where’s your head at ?

Vi hadde egentlig planlagt aa reise innom Colombia foer Brasil, men naar vi kom tilbake fra Galapagosoeyene fikk Lillepus oeyeinfeksjon for 3. gang, og Ymse hadde aua i magen. Saa fra 15. til 19. juni hang vi bare rundt paa hostellet og forsoekte aa bli friske, samt at vi besoekte den cubanske ambassaden og ordnet oss pvisum. Og bestilte flybilletter til Cuba, trodde vi.
Siden den gang har vi bestilt flybilletter til Cuba to ganger til, og alle gangene (inklusive den foerste) har transaksjonen gaatt til et sted hvor det er varmt og masse flammer. De som mener at man faar kjoept alt man vil med plastikk kan dra til Soer-Amerika og finne ut at slik er ikke verden bygget opp. Sist gang vi saa at transaksjonen ikke gikk gjennom, reserverte vi to billetter som maa kjoepes to dager foer avreise. Saa naa er vi sikret, haaper vi paa.

19. juni floey vi fra Quito til Manaus. Ser ikke saa langt ut paa kartet, men i Soer-Amerika er direkteruter noe som er mer eller mindre ikke-eksisterende. Derfor brukte vi hele dagen paa aa fly fra Quito i Ecuador til Lima i Peru, saa til Sao Paulo soer i Brasil foer vi endelig landet i Manaus i Brasil. Midt i Amazonas, midt paa natten, og heldigvis var det ledig plass paa hostellet vi hadde sett oss ut, og verten snakket engelsk. Portugisisk er nesten uforstaaelig selv naar man kan spansk.Dagen etter kjoepte vi oss billett til elvebaat: 2 dager i en hengekoeye paa Amazonas fra Manaus til Santarém. Vi reiste dagen etter, og fant akkurat plass til hengekoeyene vaare blant de innfoedte. Vi og David fra Colombia var de eneste utlendingene paa baaten, det var veldig saert og ble veldig eksotisk naar vi ikke lenger forsto et fnugg av hva de sa. Vi hadde et par stopp langs veien, men ellers toeffet vi paa floden i en bedagelig fart med vinden i haaret, og klokken 3 om morgenen 23.juni var vi framme i Santarém.

Aa reise med elvebaat er den mest idylliske maaten vi har reist paa. Dagen gaar til aa ta bilder, og slenge rundt i hengekoeyen, og lese bok. Man blir ikke daarlig, for det er ingen boelger. Og siden det er midt ute paa elven er det omtrent ikke mygg, og en frisk bris blaaser vekk det verste av varmen.
Men de sanitaere forholdene kan faa Indiana Jones til aa rynke paa nesen. Det lukter verre enn Roskilde, og du har innestengt varme og fuktighet i tillegg. Og kakkerlakker. Bring your own toiletpaper og vaatservietter. Maten som selges om bord er lunsj og middag, og det er: kylling, ris, pasta, boenner og en kjip salat. Og er ikke aa anbefale aa spise om du lett blir daarlig av litt luguber mat. Vil du ikke ha, maa du ta med din egen mat – det gjorde vi. 2 dager med hvitt broed, musli, epler og bananer som var veldig beske i smaken. David saa veldig rart paa oss naar vi spiste sistnevnte. ‘Don’t you cook them ?’, spurte han. ‘No, why should we do that ?’, spurte vi. Og da fikk vi vite at ikke alle bananer skal spises raa, og at de heter ulike ting. Platanó, som vi spiste, var store og harde og ble spist kokt eller stekt. Bare dyr (og vi) spiste de raa. Bananer var mindre og de spiste man raa. Jassaa ja.

I Santarém fant vi et billig hostell uten aircondition. Klarte etterhvert aa finne noe som liknet frokost ogsaa, og bestilte oss flybilletter til Belém – byen som ligger ved munningen til Amazonas. 3 dager til med elvebaat fristet ikke, mest fordi det ikke var noen maate aa sikre sekkene vaare paa ombord. Kjoepte ogsaa flybillett fra Salvador til Rio de Janeiro – det er like dyrt aa ta buss i dette landet som aa fly. Saa da flyr man.

Dagen etter var Lillepus absolutt ikke i form. Og tivoliet, varmen og fuktigheten nevnt i forrige post gjorde ikke akkurat ting bedre. Vi brukte dagene i Santarém til aa gjoere saa lite som mulig – det var jo saa varmt. Dessuten var det helt aerlig ikke noe mye aa finne paa heller, og Lillepus trengte noen dager paa aa komme seg i form. 27. juni reiste vi med forsinket nattfly til Belém.

Belém var en stoerre by enn Santarém, men ellers var de ubehagelig like. Ingen restauranter som er aapne, ingen steder aa spise frokost enn paa gatekiosker (som man ikke gjoer med mindre man vil faa matforgiftning), det samme tivoliet bare enda stoerre. Glem aa finne supermarked. Hvis du spoer blir du pekt i retning av elkjoep-liknende forretninger. Vi forstaar ikke hvorfor, for naar vi finner en matvarebutikk staar det klart og tydelig ’supermercado’ paa skiltet. Veldig rart.
Etter en frokost bestaaende av bananer og epler og 3 timer med komasoevn, reiste vi til busstasjonen for aa kjoepe billetter til Salvador. Aa fly dit innebaer 2-3 flybytter, og det var vi virkelig ikke interessert i. Men selvfoelgelig, med all flaksen vi hadde hatt i det siste (sykdom, forsinkelser, flybillett til Cuba mas) saa var det ikke ledig plass paa en buss til Salvador foer om 3 dager. Og reisen i seg selv tar 2 dager. Vi hadde ikke planlagt aa bo 3 dager i Belém, vi skulle bare til Belém for aa komme oss til Salvador. Og aa ankomme Salvador 5 dager senere var uaktuelt. Dermed reiste vi til flyplassen og fant billetter til Salvador dagen etter, som egentlig var altfor dyre. Men hadde vi noe valg hvis vi ville fylle de dagene vi hadde igjen av reisen vaar med det vi hadde planlagt ? Eh.nei.

Saa dagen etter at vi hadde kommet til Belém, reiste vi videre. Flyet gikk paa ettermiddagen, saa vi tok en tur innom en zoologisk hage for aa se paa dyrene i Amazonasjungelen – vi fikk ikke tid til jungeltur. Pantere, masse skilpadder, kameleoner, krokodiller, dovendyr (!), spidermonkeys og masse tropiske fugler (arapapegoeyen blant annet) og et veldig fint og avkjoelende museum Saa dro vi til flyplassen, hvor flyet selvfoelgelig var forsinket. Men vi rakk vaar connection til Salvador, vi rakk bare ikke aa spise. Rundt midnatt landet vi i Salvador; ‘Known as the African soul of Brazil’, ‘hottest in terms of culture’, byen som ikke engang gidder finne unnskyldninger for aa feste.
Og det var kjempefest. Noe religiongreier som soerget for at gatene var like stappfulle som i Norge paa 17.mai, men der slutter ogsaa likheten. Det var scener med ulike konserter paa hvert hjoerne, og folk danset samba paa de ujevne brosteinene og unngikk saavidt dammene laget av vann, oel og urin. Det var oel og mennesker overalt, og vi foelte oss veldig utilpass med aa skulle gaa gjennom lurvelevenet alene med sekkene vaare, til et sted vi ikke helt visste hvor var. Taxien kunne nemlig ikke kjoere oss helt fram fordi gatene var stengt. Vi gikk ut av bilen, og to minutter senere hadde vi to unge, fulle menn som forsoekte aa snakke til oss, som vi gjorde vaart beste i aa ignorere. Taxisjaafoeren gjorde kort prosess og bestemte seg for aa foelge oss til hostellet vaart. Takk <3

29. juni var foerste dag i Salvador, og naa skulle vi fikse Cubabillettene. Frokost, dusj, reservarsjoner i vesken – og foerste turistkontor kunne fortelle oss at 1) alt slikt var stengt i dag siden det var soendag og 2) flyselskapet vaart hadde ikke kontorer i Salvador. Jassaa ja.  Saa vi dro og saa paa San Fransiscokirken istedet (den var saa overdaadig at det var kvalmt), og paa moderne kunstmuseum. Der hadde de kino, og vi saa ‘My blueberry nights’ av Kar Wai Wong. Vi dro ikke paa stranden fordi det begynte aa regne og skye over midt paa dagen. Neste dag, tenkte vi.
Men neste dag var helt lik. Saa vi brukte hele dagen paa det stoerste kjoepesenteret i Salvador. Lillepus fant seg endelig et par nye bukser – vi har lett siden Argentina. Ymse fant seg ny bikini – den som var med hjemmefra var utslitt etter 4 aars bruk. Kvelden ble avsluttet med altfor mye popcorn og ‘Sex&theCity – the movie’. Neste dag planla vi aa dra paa stranden.
Men neste dag var helt likt som den forrige. En rask vaermeldingsjekk fortalte oss at det skulle vaere slik under hele oppholdet vaart i Salvador, mens det i Rio de Janeiro var nydelig vaer. Saa vi reiste til flyplassen med buss (1 time) for aa faa byttet billettene vaare til en tidligere flight enn 5. juli. Men det var selvfoelgelig saa dyrt at det ikke kom paa tale. Typisk. Senere paa kvelden gikk vi ut for aa spise og see paa nattelivet, og det var fint helt til medaljongen Ymse fikk av Ole til reisen, som hun har brukt hele tiden, ble revet av henne mens Ymse&Lillepus sto og saa paa danseshow. Artig. Typisk. Det staar i Lonely Planet at om man skal bli fratatt noe i Brasil saa er Salvador det mest sannsynlige stedet. Saa Ymse kan krysse av for det, og haaper at hun faar lov aa ha tingene sine i fred fra naa av.

Det var fest i Salvador da vi kom, og 2. juli var det skikkelig fest igjen: uavhengighetsdagen til distriktet byen ligger i. Det var tog med korps, trommer, dansere, kommunistflagg, kors, glitter, hoeye heler, korte skjoert og de fantastiske folkedraktene de bruker her nede. De danset samba og capoeira i gatene som aldri foer, og alle saa ut til aa kose seg skikkelig. Det gjorde vi ogsaa, og det foeltes som vi fikk feiret litt 17.mai paa etterskudd naar vi hadde korps og slik rundt oss.

I dag er det 4. juli, i morgen flyr vi endelig til Rio de Janeiro. Salvador er en fin by, men aa vaere her en uke naar stranden er utelukket blir for lenge. Og byen er full av farger og liv og lyd, noe som blir litt slitsomt for to backpackere som har krasjet i veggen jevnlig de to siste ukene. Det er ikke bare morsomt, idyllisk, enkelt og spennende aa reise. Noen ganger er det et slit ogsaa. Vi er klare for stranden, vi er klare for aa slappe litt av fra alle inntrykkene foer vi begir oss ut paa det som er igjen: Rio de Janeiro og Cuba.

Datoen siger 2. påskedag 2008, og min historie tager, som så mange andre, sit udgangspunkt på en station – nærmere bestemt Hobro Station. Min første idé til dette indlæg var, at jeg ville fremformulere en detaljeret beskrivelse af min pinefulde tur med helvedsormen (også kaldet DSB), men efter mit arrigskab var forvandlet til simpelt had, besluttede jeg mig til for en historie, hvori kun de iskolde facts blev beskrevet.

Here we go..! 

Den store klokke på perronen slår 16:35 og ind ruller (selvfølgelig 5 min. for sent) lyntoget fra Frederikshavn til København. To dage tidligere havde jeg været så heldig, at fremskaffe den sidste pladsbillet til denne afgang (vogn 21, plads 68) – men dette held forvandt lige så hurtig, som simpelt rimfrost kan nedlægge al togtrafik i Danmark!!

Allerede da toget stopper, kan jeg se, at DSB har gjort det igen, for hvor fanden er halvdelen af vognene henne (vogn 21 og 22, red)!?! Da dørene endelig går op, kommer en meget bestemt kontrollør ud, der beder alle de folk med pladsbillet om at stige om bord, imens resten skal vente på det næste tog.    

Ordet “kaos” er nok det udtryk, der bedst beskriver tilstandene inde i toget (undtagen selvfølgelig 1. klasse), for overalt står folk op med deres tasker, kufferter osv. Da toget endelig sætter i gang fortæller en skrattende højtaler at vogn 21 og 22 står i Frederikshavn grundet tekniske problemer. Højtaleren fortæller også, at der måske vil blive koblet ekstra vogne på i Aarhus, men 10 min senere kommer den groteske skinbarlige sandhed frem. Det viser sig nemlig, at der IKKE har været tekniske problemer med de to vogne, men at problemet derimod skyldes sne. DSB kunne altså ikke bruge vognene, da disse var sneet inde – og så er det jo at man undres, for hvor meget nedbør, var der egentlig kommet?? Ja, ifølge DMI var der faldet 20 cm i Frederikshavn, så hvordan fanden kunne to vogne sne inde?? DSB havde jo haft hele dagen, så mon ikke et par underbetalte ansatte og samme antal sneskovle, ville have været i stand til, at fjerne den værste nedbør fra skinnerne?? Og som om at dette ikke var nok, så blev det også oplyst, at der ikke ville komme ekstra vogne på før Fredericia, hvilket på dette tidspunkt lå 2 timer væk. Arrh #¤%&!!

Men her stopper mit fantastiske held ikke, for skæbnen skulle selvfølgelig lige smide lidt mere benzin på mit “bål af arrigskab”. Benzinen bestod af en fuld stodder, som stod i midtergangen, og som troede, at han var Kong Gulerod, hvilket resulterede i at han skulle snakke med ALLE og kommentere ALT (Ja, så manglede man sgu lige den menneskelige “mute-knap”)!!     

Present time..!

Oven på sådan en oplevelse er ens første tanke selvfølgelig “aldrig, aldrig, ALDRIG mere DSB!!!“, men virkeligheden er desværre ikke så simpel, for hvad er alternativet? Tja, som studerende rækker SU’en sjældent til egen bil eller taxa. Tilbage står man så med fly eller bus. Fly kræver ofte en landingsbane, hvilket endnu ikke er kommet med på Vesthimmerlands Kommunes budgetforlig, og bus er bare super råddent, grundet den lange transporttid og få afgange.

Når alt kommer til alt, er man altså afhængig af DSB (Nej, det er aldrig rart at se realiteterne i øjnene – især ikke når disse tilhører Djævlen), og derfor må man ofte bare bide i det sure æble.

DSB: Tog til tiden – når det ikke lige sner, regner, blæser, er frostvej eller solen skinner.

Mester

Citat af Mario Andretti (født 1940), italienskfødt racerkører, der i 1964 flyttede til USA.

Klik her for at se flere citater af Mario Andretti.

Oisann, en hel uke siden sist jeg skreiv. Det er faktisk ganske lenge siden.. Og det har da skjedd en hel del siden den gang. Vi tar det litt sånn stykkevis og delt. Ikke spennende, men da får jeg en liten huskeliste for meg selv.

Mandag: Husker jeg faktisk ikke så veldig mye av. Jeg gjorde sikkert ikke noe spesielt spennende. Jo, nå husker jeg. Jeg satt og ordnet ferdig formingsoppgavene mine, og så satt jeg og tegnet halve natta med nydelig musikk i ørene. Fin dag med andre ord.

Tirsdag: Jeg stod opp altfor sent, tegnet mer og hørte på masse musikk. Først pakket man baggen så den var klar. Satt på Nettby og skreiv meningsløse innlegg sammen med Cathrine. Og plutselig har man på badetøy og er på veg til byen for å ta ut penger. Så drar vi opp til hytta hennes. Det har vært den beste badeopplevelsen i hele sommer, for der var det nydelig vann! Bestemoren hennes skulle hjem, så da kjørte vi henne hjem før vi dro og hentet noen venner av henne. Christina blant annet. Så ble det et bad til før man dro hjem, dusjet og la seg forholdsvis tidlig etter litt mer tegning.

Onsdag: Skolen første stopp på programmet. Leverte eksamen og satt og snakket med Anita, Lene og Mariann. Deretter satt jeg på med Anita hjem til Lene, før jeg hoppet på toget til Oslo. Kom frem ganske i tide, og fant et tog til Lillestrøm, der Linn skulle hente meg. ”Toget til Lillestrøm er dessverre forsinket” sier damen i høgtaleren. Jaja, da får man bare vente. Men det var bare 10 minutter. På toget ringer Adrian meg, så jeg har selskap en stund. Veldig glad for det, for jeg er ikke fan av lokaltog med masse mennesker man føler titter på deg, spesielt ikke når man snakker dialekt i tillegg. For det gjør jeg jo med Adrian! Vel fremme drar vi i butikken og handler inn grillmat. Linn er grillmasteren min. Nammis med kyllingburgere, salat og tzarziki. Vi fikk oss en god latter når to av kattene hadde hoppet opp i et ganske trangt vindu, og klatret over hverandre. Og jeg ble litt misunnelig på Linn som hadde hilset på Lise Myrhre (ja hun som tegner Nemi). Kanskje ikke så rart, siden hun leier hos mammaen hennes. Klokken ble etterhvert halv elleve, og da var vi i seng, begge to ganske slitne.

Torsdag: Stod opp i elleve tiden, hoppet i dusjen, spiste forkost og så kjørte Linn meg til togstasjonen. Toget kom ganske fort, og ikke noen forsinkelser og langt færre slitsomme mennesker. Møter Cathrine på togstasjonen og drar opp til Frogner for å hente billetter. ”Dere må komme tilbake klokken fem”. Jaja. Da dro vi rundt og tittet litt, og møtte Eivind og Tom Helge. Spiste på Bit og så kom Aksel dit. Eivind og Tom Helge dro for å møte Adrian, vi møtte på Sunniva og Tonje, før jeg og Cathrine gikk for å hente bagasjen min, som jeg hadde låst inn på Oslo S tidligere på dagen.På vegen fant vi ut at Aksel tok den med i leiligheten jeg skulle sove i, mens jeg og Cathrine dro tilbake til Frogner. Noe som for øvrig tok lang tid, fordi trikken vi opprinnelig satte oss på, stoppet opp og stod stille i typ 20 minutter. Men vi hoppet på en annen trikk, og fant ut at det var den vi burde tatt i utgangspunktet. Når vi skulle hente billettene, måtte vi inn på et annet område, midt i køen, siden hun skulle være frivillig et par dager. Men tror du vi gikk helt tilbake i den LANGE køen etter hun hadde fått billetten? Nei, selvsagt ikke. Inne på området finner vi en plass i solen og ser på Marte Wullf. Plutselig ser jeg Ørjan, så han kom og satte seg hos oss. Etter hvert kom også Adrian. Klokken nærmet seg Tori Amos tid, så da gikk jeg, Adrian og Ørjan frem til scenen, for vi ville jo nærest mulig Vakker vakker konsert, med mange av sangene jeg virkelig liker. Og man har lovet å sende bilder til en frøken med navn Angelika også. Hehe. Etter Tori er ferdig, setter vi oss sammen med Cathrine, Aksel, Sunniva og Tonje og venter på Wolfmother. Kent kommer også etter hvert. Det er for øvrig en felles kjent av meg og Adrian. Han begynner å kaste gress på en venninne av seg, så da tar jeg ”hevn” for henne. Men det skulle jeg ikke gjort, for plutselig hadde jeg gress i hele håret, i øynene og munnen. Og selvsagt var Cathrine ond nok til å ta bilde *skeptisk*
Wolfmother er ferdige, og vi er klare til å gå. Da fikk man plutselig en poppkornbøtte over hodet. Salt i hår, øyne, nese og munn, ikke så veldig deilig. Onde onde Aksel. Men han er tilgitt . Jeg følger Cathrine til toget, og finner faktisk frem til Elsker helt alene! Er ikke lenge vi er der før vi drar hjem og tar en røyk med Cecilie (hun ene vi sov over hos) og snakker litt med Stein (som også bor der) før vi kryper til køys.

Fredag: Jeg og Aksel står opp sånn passe tidlig, går en lang omveg (som alltid) for å finne en matbutikk. Kjøper frokost og nyter den i Slottsparken. Går litt rundt og titter på mennesker og bygninger. Møter Sunniva og Tonje på Elm Street, før i går en tur til Duo Shop. Morsomme butikken med alle rare tingene. Maren (som er den tredje som bor der vi sov over) jobber der, og hun hadde pause. Vi går og kjøper is, veldig god is sådan. Setter oss uten for Steen og Strøm og nyter den. Etter hvert kommer også Cathrine, og sammen går vi alle på Fyret for å spise litt. Tror ikke den damen var så veldig glad i meg, som bare ville ha brød :p. Etter hvert kommer Eva, en venninne av Cathrine. De skulle nemlig på visning oppe på Grünerløkka, så da tok jeg følge med de opp dit. Satt i parken, tok en kaffe og bare nøyt solen. Etter hvert dro jeg til Majorstua for å møte Eivind, Adrian og Tom Helge. Sistnevnte skulle på Norwegian Wood, så da forsvant han. Eivind dro også, for han skulle på grilling med familien. Men distre som han er, glemte han å gi nøklene til Adrian, så da måtte vi dra ganske fort etter, for å få de. Deretter dro vi til leiligheten til onkelen til Eivind, og gud, for en lekker leilighet. Det ble vin, masse røyk, Tori Amos, annen musikk og mye snakk. Kjempekoselig! Virkelig savnet det. Etter noen timer kom Eivind og de hjem, så da dro jeg og Adrian ut etterhver, etter å ha sittet ute og snakket litt sammen med Eivind og Tom Helge. Men vi fant ut at vi prøvde å få Adrian inn på Elsker (han er jo ikke tyve enda). Men siden det ikke gikk, dro vi heller på Deli og kjøpte mat og kake, snakket litt og møtte på Runar, en kompis av Eivind før vi dro hjem til vårt.

Lørdag: Vi stod vel opp i elleve tiden denne dagen, og tusler ut. Egentlig skulle vi være med Sunniva, Tonje, Cecilie og Maren, men siden de er slike som sover lenge på morgen, droppet vi det. På veg fant vi et sted som solgte mintiskrem, beste isen jeg har smakt på lenge.
Vi dro innom MPH på Byporten, og der er det en veldig søt dame som jobber. Både søt som i utseendemessig søt, men også på måten hun var på. Veldig hjelpsom, uten at det ble slitsomt. Og jeg måtte le når hun så på de artige tåsokkene til Aksel og ble helt med og ville vite hvor man fikk tak i de. Jeg som ikke prøvde noe satt og okuperte et prøverom, og da det var en annen kunde som skulle prøve noe, så sa hun at der var det ikke ledig, selv om det strengt tatt var det. Og Aksel fikk for øvrig kjøpt seg to skjorter der. Rundt halv to møter vi Trine, og shopper litt med henne. De fikk meg til og med til å gå inn på en fotballbutikk. Isj. Men det var jo fordi vi skulle kjøpe gave til Knut. Etter shopping var det kaffetid (eller øltid som vi også kan kalle det for). Vi drar på Politikeren, og etter hvert kommer Karl og Knut. Klokken går og vi finner ut at det er ikke så lenge til ølsalget stenger i butikkene, så drar jeg og Aksel for å møte menneskene man tidligere på dagen skulle ha vært med. Øl får de tak i, og vi er tilbake i leiligheten før klokken er halv syv. Siden jeg ikke egentlig skulle være i Oslo lenger enn til fredag, hadde jeg ikke akkurat fintøy med meg, men det var akseptabelt nok. Vi går hjem til Knut, uten å rote oss bort og gå lange omveier (applaus for oss!). Det kommer flere og flere mennesker etter hvert, Erik og Trine var vel de eneste jeg har møtt før (og det en del ganger også). Men det var mange hyggelig mennesker, det skal være sikkert.
Hva man lærte den kvelden: Det er kjøtt i Sprø Mix. Så vet dere det også. Karl var det som fant ut det. Han spiser nemlig ikke kjøtt.
Siden jeg og Aksel var ganske slitne, fant vi ut at vi ville hjem i tolvtiden, så vi gikk, og rundt klokken ett tror jeg vi sov begge to.

Søndag:
Opp klokken rundt elleve, går til togstasjonen og tenker at det går et tog klokken 12.00. Men det gjør det jo selvsagt ikke, så da blir man sittende på Oslo S i halvannen time. Adrian ringte, så da gikk tiden litt fortere. Og det var så mange rare mennesker man kunne titte på, så det gikk i grunn greit. Men når man får meldingen ”Toget til Gøteborg klokken 13.00 er dessverre forsinket” ble jeg ganske frustrert kan du trygt si. Men man hadde en medfølende Cathrine som holdt meg med selskap via sms, så da overlevde man  Og når jeg fikk plass ved vinduet, gikk det veldig greit. Togturen gikk fort, med musikk på ørene, etter å ha surra verre med å få øretelefonene til å fungere som de skulle, men jeg fikk det til etter hvert. Vel fremme i Halden, bare ti minutter forsinket, hopper jeg på en taxi hjem. Satte på radioen og ryddet hele hybelen, noe som gikk ganske fort faktisk. Etter det så jeg på filmen All Over Me med blant annet søte Leisha Hailey fra tvserien The L Word og gruppen the MurMurs (eller GUSH som de nå heter). Ganske søt film egentlig.

Og nå har man prøvd å tenke hva man har gjort i helgen, sånn i korte trekk. Sannsynligvis det minst interresante innlegget jeg har skrevet på lenge, men anyways, da har jeg en oversikt, om jeg skulle trenge det en gang i fremtiden.

Forresten så har i grunn ganske vondt i bena og nakken etter mye gåing, soving på sofa og bæring av ting og tang. Men uken har vært så fin at det gjør egentlig ingenting.