Jeg så han aldri direkte slå, men jeg hørte det fra rommet mitt, og jeg så det når mamma hadde blåmerker på armene og i ansiktet. Hun fant alltid på en unnskyldning, hun hadde gått i døren, snublet i dørkarmen osv. Men jeg skjønte jo at det ikke var slik i det hele tatt.

En dag da mamma og meg og psykoen satt i stuen, begynte de å diskutere. Da tok han opp en blomstervase og hev den mot mamma. Mamma rakk akkurat å flytte seg og den gikk i veggen og knuste i tusen biter. Det hadde vært livsfarlig om hun hadde blitt truffet i ansiktet.

Deretter tok han opp vannglasset sitt og skulle til å hive det på mamma, alt dette foran meg. Da klikket det for meg, og jeg hev meg mellom han og mamma for at hun ikke skulle bli truffet, og han klarte akkurat å holde igjen glasset for å ikke treffe meg. Jeg fikk alt vannet på meg, men ingen ble skadet.

Da ble han så irritert at han låste seg inn på rommet. Etter mange timer uten å høre noe fra han låste mamma seg inn på romemt for å se hvordan det gikk. Da fant hun en tom pilleboks på nattbordet, og en nesten bevisstløs mann i sengen. Han hadde prøvd å ta selvmord. Mamma dro han med seg på badet og fikk han til å kaste det opp igjen, og det gikk heldigvis fint. Men tenk om vi ikke hadde gått inn da? Da hadde an dødd av selvmord.

Her om dagen leste jeg om virrvarrs blogg som fylte 3 år, og det fikk meg til å innse noe som ga meg nervøse rykninger og pustevansker; til neste år kan jeg nemlig “feire” at jeg har utlevert meg selv på internett i 10 år. Jeg starta å skrive nettdagbok nesten med det samme jeg fikk internett i hus da jeg var 14 år (sommeren før jeg fylte 15). I starten skreiv jeg på min personlige hjemmeside, før jeg gikk over til en eller anne utelandsk bloggside (der jeg atpåtil skreiv på elendig engelsk), våren 2002 dukket Enjoydiary opp og jeg begynte å skrive der. På enjoydiary skreiv jeg i 5 år før jeg ble kastet ut, og de siste årene har jeg hoppet mellom trykker, blogg.no, blogspot og livejournal – før jeg endte opp her på wordpress.

Hvorfor har jeg dette behovet for å skrive livet mitt ut på internett?
Jeg har skrevet dagbok siden jeg lærte å skrive. Jeg har bestandig hatt det behovet for å sette ord på tankene mine, i tillegg ble jeg avhengig av å skrive ned hendelser fordi du aner ikke hvor mye en faktisk glemmer om sitt eget liv etter en stund… Jeg kan gå tilbake et par år og lese om slikt jeg har glemt fullstendig! og det synes jeg er morsomt Hvorfor jeg valgte å begynne å skrive på internett tror jeg i første omgang kom av at jeg sleit mye psykisk og hadde behov for den tilbakemeldingen en får. Jeg følte meg mindre alene og jeg ble tryggere på min egen person etterhvert som jeg skreiv. De fem årene jeg skreiv på enjoydiary var de fem årene i mitt liv der jeg sleit aller verst. Jeg har arkivet for denne perioden og jeg synes det er skremmende lesning. Å kunne lese gjennom hele perioden sammenhengende viser meg virkelig veien ned – årsakene – og ikke minst begynnelsen på veien opp igjen. Jeg rister i skam av å lese om de årene jeg sleit aller mest (2003, 2004), men det er fortsatt godt å kunne lese det for å minne meg selv på et par ting.

Da jeg var syk skjulte jeg ingenting. Jeg skreiv fryktelig utleverende om meg selv, om det jeg sleit med, om alle mine syke tanker, og ikke minst om alt det jeg gjorde i hverdagen – og om alle de stakkars menneskene som var en del av livet mitt. Jeg hadde ingen grenser, og jeg lurer på om det kom av at jeg følte meg så fremmed i meg selv, det var liksom ikke MEG og mitt liv jeg skreiv om, det var demonene mine og livet mitt var konsekvensene av mitt syke sinn. Selv satt jeg liksom fanget et sted der inne uten stemme – nå skriver jeg om det slik jeg minnes følelsen – for jeg så at mye av det jeg gjorde var riv, ruskende galt, jeg var bare ikke sterk nok til å stoppe det.

Det var fryktelig mye drama, det var syke forhold, det var en rævkjørt tankegang og det var blod og tårer, det var dop og vold og sex og elendig impulskontroll, det var sinne og frustrasjon og håpløshet. Det merkelige er at midt oppi denne gjørma så var jeg fantastisk morsom! Haha. Jeg skriver så lett om syke ting, med en stor dose selvironi og en helt fantastisk humor hehe.. Jeg leser gjennom de fem årene og ler til jeg griner, selv om det meste egentlig bare er tragisk. Akkurat det ser jeg selv en stor styrke i, at jeg maktet å le av meg selv på mitt svakeste.

Jeg sanser mer enn ordene jeg leser når jeg leser gjennom min egen blogg. Jeg husker også følelsene jeg hadde når jeg skreiv det jeg skreiv, samtidig som jeg nå, med et langt friskere sinn, klarer å se ting slik de egentlig var, selv om jeg den gang trodde noe helt annet. For eksempel var jeg den gang 100% sikker på at alle ville meg vondt og at jeg var helt alene; i dag ser jeg at tusenvis av mennesker stilte opp for meg og prøvde å hjelpe meg. Jeg var også sikker på at jeg var ærlig i mine forhold, i dag ser jeg at jeg brukte og utnyttet andre mennesker i min desperasjon og min frykt for å være alene. Jeg var min egen verste fiende og jeg jobbet imot meg selv, jeg hadde så mange muligheter til å få hjelp og komme meg ut av depresjonen, i stedet dyttet jeg det unna og fortsatte å skade meg selv på alle tenkelige måter. Det er så mye ved den jeg var som jeg ikke er i stand til å forstå i dag, fordi tankegangen min har endret seg så drastisk… men også det er interessant, fascinerende.

Uansett: I dag har jeg ikke det samme behovet for å skrive om absolutt alt. Jeg har lyst til å beholde bloggen, men jeg skjønner fortsatt ikke hva jeg skal bruke den til. Det er derfor jeg stadig sletter og begynner på nytt; igjen uten en plan. Jeg har ikke behov for en personlig dagbok-blogg, samtidig har jeg lyst til å fortsette å dele og jeg har mye kreativitet i meg som jeg vil få bruke på den måten. Nuvel. Vi får se.

Farvel for now, jeg har en eksamensoppgave å skrive

På et av innleggene lenger nede var det en søt jente som fortalte at hun synes det var tungt nå når foreldrene hennes kanskje skulle skille seg. Derfor tenkte jeg at jeg kunne fortelle fra da mine foreldre skilte seg.

Jeg var liten. Gikk i barnehagen, og det var pappa sin tur ti å hente meg. Jeg gleeedet meg! Hadde ikke sett pappa på et par uker fordi han var bortreist, men i dag skulle vi kose oss! Plutselig ser jeg mamma komme gjennom barnehageporten, alene. Hvor var pappa?

Mammas øyner var oppovnet og røde. Hun smilte og prøvde å late som ingenting, men jeg kunne se at noe var galt. Vi kom hjem, og det var fortsatt ingen tegn til pappa. Jeg spurte og da sa mamma “han bor ike med oss mer.” Resten husker jeg ingenting av. Jeg husker jeg begynte å grine, men ikke noe mer.

Det neste jeg husker er da pappa begynte å hente meg annenhver helg, så jeg var hos han. Han bodde et par timer unna med bil, så det ble ikke oftere en annenhver helg. Der bodde han med en ny dame. Som jeg absolutt ikke likte, og som jeg fortsatt har problemer med. 13 år senere.

Skilsmisse mellom foreldrene er tøft, men man må bare tenke at man har ihvertfall både en mor og en far som er veldig glad i oss selvom de ikke bor sammen

bilde fra weheartit

For under et år siden, løp jeg i ti minutter i kun sokker, ute i snøen. Føttene mine hovnet opp fordi de var blitt så kalde, jeg kunne ikke bevege de, jeg gråt og gråt. Jeg gråt for jeg hadde en ubeskrivelig smerte på føttene mine, og fordi jeg hadde en ubeskrivelig smerte inni meg.

Klokken var halv elleve om morgenen en søndag. Vi satt alle rundt frokostbordet og spiste, men jeg merket lang vei at pappa var i det dårlig hjørnet. Han hisset seg etterhvert opp og begynte å skrike til meg. Fordi jeg fikk 3+ på en matteprøve.  Han skreik og skreik, og jeg ble så sur og irritert, så jeg skreik tilbake “hva feiler det deg?”

I neste sekund lå jeg halvveis over kjækkenbenken med et rødt kinn. Pappa hadde slått meg. Jeg hadde mistet balansen for han slo så hardt. Jeg så opp på han og skreik alt jeg kunne “du er så jævlig fucket!”

Det var da jeg så fult i bestikk komme mot meg. Oppvaskmaskinen hadde stått åpen, så han hadde tatt fatt i bestikket og kastet det hardt mot meg. Fikk en skje i bakhodet, og det gjorde så sinnsykt vondt! Resten klarte jeg og løpe fra, eneste døren vekk fra kjøkkenet var ytterdøren. Jeg hadde kun sokker på meg, og jeg fikk så panikk så jeg løp ut. Løp helt til kjæresten min, i snø og våte sokker.

Jeg klarte så vodt å puste, jeg gråt, jeg hikstet, jeg skreik, jeg løp, jeg falt, jeg hadde det virkelig forferdelig.

weheartit

For fire år siden hadde jeg en grusom natt. Det jeg gjorde denne natten førte til mye smerte og vanskeligheter. Jeg lå og sov i sengen min, og ble vekket litt over 3 om natten av at mobilen min ringte. Ukjent nummer. Jeg tok telefonen og hørte en mann snakke. ‘Lars’. Han var en kompis av stefaren min, og bablet i vei og spurte om jeg hadde nøkkel til mamma sin leilighet (jeg bor hos pappa). Det hadde jeg, og han trengte nøkkelen med en gang så han kom ut til meg hos pappa for å hente den. Midt på natten.

Jeg møtte ham utenfor huset. Egentlig hadde jeg faktisk bare pratet med ham et par ganger før, og jeg syne shan var utrolig skummel. Mamma var på ferie, og stefaren min hadde vist falt og slått seg og endt opp på sykehus, så Lars skulle hente klær til ham. Jeg gav ham nøkkelen.

Dagen etter ble jeg ringt av politiet, jeg måtte på avhør. Det viste seg at stefaren min var blitt tatt av politiet, fordi han var mistenk for å selge narkotika. Derfor hadde Lars prøvd å bryte seg inn hjemme for å gjemme all narkotikaen de hadde gjemt hos oss, men da det ikke gikk ringte han meg og spurte etter nøkkel. Jeg visste selvsagt ikke om noe av dette, så jeg var vitne bare. Måtte fortelle alt jeg husket om den natter, klokkeslett, telefonnumre, bil osv.

Denne saken kom i avisen, og var en av de største narkotikasakene byen min noen gang hadde hatt. De endte selvsagt opp i fengsel, og jeg har kun sett stefaren min en gang etter hele denne greien. Mamma og meg besøkte ham i fengselet en gang, og etter det avsluttet vi kontakten med ham. Han hadde lurt oss og egentlig nesten brukt oss.

weheartit

Historien jeg i dag velger å dele med dere er den fra da jeg fant 1 kg narkotika hjemme hos meg selv. Jeg var rundt 7 år, og skulle se på tv. Tv-en gikk ikke på, så jeg dyttet tv-en litt rundt for å se om alle ledningene var ordentlig i. Da jeg kikket bak tv-en fant jeg noe jeg ikke skjønte hva var. Dette var noe hvitt, pakket inn i masse plast. Jeg tok det opp, kjente litt på det, og skjønte ikke hva det kunne være. Det måtte jo være noe ‘galt’ ellerr ‘farlig’ siden det lå bak tv-en tenkte jeg, så jeg la det pent på plass igjen.

En uke senere sa mamma at vi skulle på tur ut i skogen. Jeg ble med, og vi koste oss på tur. Hun hadde meg seg en pose med noen ting oppi, jeg visste ikke hva det var. Da vi var gått i rundt en time, satt hun seg ned og begytne å grave i jorden. Jeg skjønte ingenting, helt til hun la det jeg hadde funnet en uke tidligere nedi hullet hun hadde gravd. Hun la det hvite med plastikk rundt nedi hullet, og la jorden over igjen. Jeg spurte og maste på hvorfor hun gjorde det, men hun sa ikke noe.

En uke etter det igjen kom det politi på døren. Jeg mått egå på rommet, men kikket litt ut av og til. De gikk og leitet overalt, uten hell, og måtte til slutt gå. jeg antok at de leitet etter det hvite med plastikk rundt = narkotika, noe jeg har fått bekreftet senere. Det var narkotika de leitet etter, det jeg hadde vært med og gjemt i skogen.

For noget tid siden fandt jeg på Facebook en gammel ekskæreste. Jeg skrev til ham og vi fik kontakt. Nogle dage senere ringede vi sammen. At høre hans stemme igen var som at være på tidsrejse.

I aftes mødtes vi så. Han lignede sig selv. Han var næsten sig selv. Vi faldt bare ind til “kan du huske dengang?” og “hvad skete der efter vi mistede kontakten?”. Det var superhyggeligt og jeg nød virkelig vores aften.

Vi blev enige om at ses igen engang.

Fnis… Jeg fant noe vurderingsgreier fra ungdomsskolen:
ENGELSK

Hvordan tilegner eleven seg kunnskap?:
Ofte ukonsentrert og holder på med helt andre ting. (Prater mye med Thale, leser bøker, skriver brev!!). Lekser/bøker er ofte ikke med på skolen.

Hvordan viser eleven sin ervervede kunnskap?:
Lite aktiv i timene. Tar lite initiativ og spør sjelden læreren.

Hva er elevens faglige styrke?:
Sterk i Engelsk skriftlig og muntlig.

Hvordan samarbeider eleven?:
Samarbeider bra med Thale, samarbeider ikke i det hele tatt med noen andre.

Karakter: Engelsk; skriftlig: 5 Muntlig: 5

MATTE

Hvordan tilegner eleven seg kunnskap?:
Samarbeider med Thale. Det går veldig opp og ned om hun jobber aktivt i timene.

Hvordan viser eleven sin ervervende kunnskap?:
Hun har vist lite eget initiativ, men hun har potensiale hvis hun tror på seg selv mye mer! Du har god selvinnsikt når det gjelder faglig dyktighet, men tror for lite om deg selv. Har blitt flinkere til å spørre om hjelp.

Hvordan samarbeider eleven?:
Det går opp og ned. Hun har strålende eksempler på at hun er flink her også.

Andre merknader om eleven:
Du må tro mer på deg selv!!

Karakter, Matte: 3

VURDERING I MUSIKK
Gruppe 3 (Eirin og Thale)
Det fikk aldri gjort seg ferdig med sin komposisjon. De la opp til noe som krevde utstyr som vi ikke eier, og nektet å forandre planene sine. Ingenting ble gjort eller levert.

GYM

Eirin har fått tilbud om Teori fag ettersom hun nekter å delta i gym. Dette for å redde en karakter ved skoleslutt. Hun har ikke kommet i gang med noe enda!

GENERELT om Norsk / Samfunnsfag / KRL

Eirin kan jobbe svært godt i perioder. Hun har potensiale til å virkelig få gode resultater, noe jeg håper hun vil utnytte. Eirin har stadig fremgang på alle områder, spesiellt i muntlige fag har hun i år vært sterkere enn tidligere. Hun er veldig flink med ord og skriving. Hun vil se resultater!!

…fordi jeg aldri blir lei

JANUAR 2008:

(helt i slutten av) FEBRUAR 2008:

MARS 2008:

(hahaha…)

APRIL 2008:

MAI 2008:

JUNI 2008:

JULI 2008:

AUGUST 2008:

SEPTEMBER 2008:

OKTOBER 2008:

NOVEMBER 2008:

DESEMBER 2008:

JANUAR 2009:

Har du noengang følt deg som uhyre? Som i skjønnheten og uhyre? Der du er det polariserte onde i kontrast mot det gode?

Jeg er det ondes representant som dansende beveger meg som en møll rundt det lyset, godheten. Det jeg egentlig vil er å ta del i varmen og lyset, ta del i alt det som er godt, å bli akseptert. Jeg vet derimot ikke hvordan å si det, så jeg tar på meg mitt onde slør og spiller den onde drakeherren du vil at jeg skal være. Hvis du kaller meg ond kan jeg gjerne bli ond.

Det er kanskje for det beste. Slik slipper jeg å skitne til det gode. Jeg skal la det stå der varm, urørt og elsket som i skjæret av brennende stearinlys. Selv skal jeg vandre inn i kulden vekk fra det gode sentrum. Jeg skal dra til utkanten og trosse vær og vind. Hvorfor? For å bevare det gode. Jeg skal ikke ødelegge det jeg holder nærmest hjertet. Du skal ikke blø for mine sår.

Men kulden er kald og isende vindt og knugende mørke blir bare brutt av tordenskrall. Jeg er ikke sterk nok. Det er derfor jeg er ond. Jeg vet jeg kommer til å ødelegge deg til slutt så du må ta min unnskyldning nå, lik en ridder gir sitt liv for det han tror på. Jeg mener ikke det jeg gjør, men alt jeg tar på blir av same ondskap. Jeg gjør mine nærmeste vondt, derfor er jeg dømt å gå i mørket.

Jeg er uhyre med drakevinger. Jeg er mørkets vandrende budbringer. Jeg vil slukke ditt lys til slutt. Bare hør min bønn og røm din vei, røm før jeg får tak i deg, for når jeg gjør det vil jeg markere deg med det samme mørke jeg bærer i meg og du vil aldri føle lykke igjen.

Flykt nå og aldri se deg tilbake, for her er bare vinden, kulden og en evigvarende stillhet.

I luften.
En tynn strek av teori.
En eim av fruktbare tider.
En fortid i inspirasjon, minner og tilstedeværelse.
Vinden skifter og håret er grått.
Det ligger høst i tanker.
Og ro.
La oss leve i tankene nå.

Det er et år siden jeg og Thale dro på en meget impulsiv og lite planlagt tur til Egypt
Jeg er fortsatt imponert over at vi kom oss hjem igjen i livet… men deler av turen var jo fin, bare se!

ROSKILDE 2007. Veronika hadde rosa hår. Jeg var feit og hadde langt hår i rødt og blondt. Vi hadde aldri vært på roskilde før. Vi hadde aldri reist noe sted sammen. Vi hadde telt ned dagene det siste året, snakket om roskilde mens snøen lavet ned, snakket om roskilde etter matteprøver som gikk til helvete, danset rundt i grøftekanten når against me! ble bekreftet på programmet. Herre som vi gleda oss. Så ble det slutt mellom meg og kjæresten og jeg dro hjerteknust avgårde til danmark. Snart sto vi på et enormt jorde fylt med mennesker og vi ante ikke hvor vi skulle gjøre av oss. Vi må ha sett temmelig lost ut for snart kom noen danske venner og tok oss med. Vi fant plass til teltet vårt en hel evighet unna konsertområdet. Vi gikk rett i drikkinga. Blåste såpebobler, kastet frisbee og prøvde å forklare dumme svensker hvor tromsø ligger. Så begynte det å regne. Så begynte det og regne og det slutta aldri. Vi hadde selvfølgelig kjøpt det billigste teltet vi kunne oppdrive, et tynt lite innertelt med netting i taket. Overalt var de utsolgt for presenninger. Vi putta en regnjakke på toppen og kryssa fingrene. Det slutta aldri å regne. Roskilde 2007 minnes jeg fra innsiden av teltet der jeg satt i en liten dam i mine våte klær i min våte sovepose med mitt våte hår og tårevåte kinn mens jeg stirra tomt på mobilen min i håp om å plutselig få en sms fra eksen om at han elsket meg (den kom aldri), dassen på campen vår ble aldri tømt fordi bilen ikke kom seg frem i gjørma, vi vasset i gjørme til skrittet bort til de andre campene for å gå på do, vi vassa en halvtime i gjørme til konsertområdet, prøvde å holde oss positive og snakket om hvor sterke leggmuskler vi kom til å få etter dette. Vi glemte å spise, vi dusja ikke på ei uke, jeg brukte opp flere par støvler, de ble aldri høye nok, gjørma rant inn og i blant ramlet vi ned i gjørmehull som folk hadde gravd i mislykkede forsøk på å få vannet bort fra teltene sine, noen kom aldri tilbake.

I byen hvor jeg har tilbragt det meste af min teenage tid, lå der et lille pizzaria med det smukke navn; Bambino. Jeg er ret sikker på, at ret mange af mine avis, kiosk, lommepenge var en ret stor del af deres indtjening. For hold op hvor har vi tilbragt mange eftermiddag med at snik snakke mens vi spiste pizza eller kyllingesandwish. Det var mums. Jeg havde to favoritter på pizzakortet nr. 43 og 41 (jeg er sikker på 43, men 41 (altså nummeret) er jeg lidt i tvivl om)! Nr. 43 var med kødsovs, skinke, ost og bearnaise. Nu tænker I nok “Klamt”! Men altså det er gudespise…nr. 41 var med skinke, banan, rejer og karry…endnu en gudespise.

I går havde en af mine venner på FB så skrevet noget med Bambino i sin status. Og jeg fik faktisk lyst til pizza og ikke bare en hvilken som helst pizza, men selvfølgelig nr 41.! Så jeg fandt en Tortilla frem smurte den med tomatpure, puttede skinke, banan, ost og karry på den – også lige et smut i ovnen. Og så spiste jeg ellers den med største velbehag. MUMS. Det kan anbefales. Især hvis man lige spiser en simpel salat til….og så koster pizzaen kun 7 point på WW! Det er jo ingenting, vil ikke engang tænke på hvad den ægte koster…

Åhh jeg får helt lyst til en tur på Bambino….tror heller ikke jeg har været der siden jeg flyttede til København. Men måske på mit næste besøg i Vendsyssel

Lige nu er jeg røget hovedkuls ind i en periode, hvor jeg helt har opgivet mænd som en mulig faktor i mit liv. Det er uhyre svært at lære nogen potentielle kærester at kende. Virkelig. Dem på min alder har børn og frue, men det forhindrer dem jo ikke i at dele glad ud af lidt snabelsaft.

Tre mænd som jeg satte højt løj for mig. De to har jeg dealet med, men den sidste lader vente på sig. Jeg er i gang med at finde forklaringer og undskyldninger for ham. At hans telefon er en firmatelefon, der bliver betalt af en anden. At adressen telefonen står tilknyttet er firmets og det forklarer hvorfor der er to mænd og to kvinder listet op. At det ikke er et tofamilieshus og at firmaet ikke har adresse hjemme ved dem. Jeg kan ikke finde ud af det og jeg ved ikke hvad jeg skal tænke.

Jeg ved kun at jeg i 14 dage nu har undgået ham på msn. Det har været ret nemt, fordi jeg bare skal lade være med at logge på og så er det sådan. Men han har da skrevet lidt offline-kommentarer til mig som jeg også har svaret på – meget kort.

Min taktik med at have flere mænd på samme tid slog fejl. I et forsøg på at beholde bare lidt bekræftelse og ikke miste alting på samme tid arrangerede jeg mig med et hold mænd, som jeg kunne skifte ud efter behag og som de viste sig at være røvhuller. Men så fandt jeg ud af at de løj. Alle tre.

Den ene skulle giftes, men fortalte det ikke.
Den anden påstod at være single, men det vidste hans kæreste vist ikke noget om.
Den tredje har løjet om sit navn. Hvad betyder et navn? Tjah.

Det er ham jeg ikke helt kan konfrontere. Det vil fandme gøre nas. Så er det nemmere at forsvinde.

Men lige nu er alle mænd bare ikke en option for mig. Jeg gider det simpelthen ikke længere. Jeg gider ikke løgne, utroskab og bull shit. Løgne kommer jo altid for en dag, så hvad der får dem til at lyve alligevel fatter jeg simpelthen ikke. Slet ikke hvis tanken er at de ikke vil miste hvad vi har. Som om jeg bliver efter at opdage løgnen. Jeg synes ærligt talt at jeg fortjener bedre.

• 23.feb.2008 kl.04:08

og telefonen min ringer og han er full igjen, kom hjem sier han, vær så snill å kom hjem, jeg trodde du var hjemme, men det var du ikke, sier du, og jeg får et bilde av deg i hodet, du står utenfor huset mitt, huset med de mørke vinduene og det snør og jeg er ikke hjemme, men jeg viste jo ikke at noen ville jeg skulle være der, så jeg dro, og du er full, full av alkohol og full av planer for morgendagen, for i morgen er du vel hjemme?, spør du, og jeg svarer med et spørsmål, vinden blåser i røret og jeg hører deg nesten ikke, men jeg lytter, på mumling og vind og snøen som faller og

der står han utenfor huset mitt, huset med de mørke vinduene og den låste døra, og jeg er ikke hjemme og snøen faller og den dekker han nesten nå, bare hodet stikker opp og snøen legger seg over han, dytter han ned på kne, stenger han inne, jeg lytter til innestengt tomhet og knitring og pusten hans før han forsvinner og

jeg legger han på is for en stund

——

Han sier at hvis han kunne levd med noen andre enn seg selv, så ville det bare ha vært meg, og jeg lurer på hvordan han føler, om kjærligheten bare er noe som ligger som et tynt lag utenpå, sånn at han nesten ikke kjenner at han har den med seg, kanskje han til og med kan ta den av og henge den opp ved siden av jakkene eller legge den på hylla med vottene og sykkelhjelmen han sikkert aldri har brukt og skjerfet som ikke er der men som jeg gjerne skulle ha strikket til han, hvis jeg kunne strikke da, jeg lurer på hvor langt det er og hvilke farger det har, og om det varmer han eller om det bare stikker, varmer jeg? stikker jeg? kveler jeg deg sakte, er jeg noe du har lagt på hylla. Jeg bretter genseren din pent sammen og legger den i skapet, som det eneste plagget jeg faktisk har brettet, og jeg legger den ikke bort, jeg legger den bare fra meg for en stund, vel vitende om at jeg skal ta den frem og ta den frem og ta den frem igjen og igjen og igjen, men kjærligheten er noe jeg aldri kan brette pent sammen, for jeg elsker fra innsiden og ut og skulle jeg lagt kjærligheten på hylla ville det ha drept meg

——

du sier hei. hei eirin, hei. hvordan har du det? etterfulgt av denne trykkende stillheten som venter på et svar. jeg ser på deg, jeg smiler, jeg sier så du den filmen jeg snakket om, eller. gråt du. eller er det bare jeg som griner av sånt som er fint. kanskje det var pågrunn av musikken, du vet, den sangen de spilte sammen på slutten. jeg liker den sangen, har likt den lenge, jeg liker de falske tonene og den stygge, ru stemmen. hun kan jo ikke synge, egentlig, men likevel høres det fint ut. det får meg til å tro at jeg også kan synge, hvis jeg vil, så kan jeg også. man kan jo egentlig alt hvis man bare vil det nok, visste du det? alt. men det er sjelden man virkelig vil noe. man kan tro at man vil, man kan si at man vil, men det er alltid noe inni deg som vil noe helt annet. og noen ganger, når man virkelig vil noe, så er det noe som holder deg igjen, på en måte. kanskje er du redd for å gå på trynet, men for meg er det nesten omvendt, jeg er mer redd for å lykkes. kjenner du følelsen? jeg mener, hvis jeg klarer det, hvis jeg oppfyller drømmene mine, hva skal jeg drømme om da. jeg synes drømmene er det fineste man har. for livet du lever trenger ikke å si så mye om hvem du er. det er drømmene dine som avslører deg. ikke sant? og drømmene holder deg i livet. sånn er det iallfall for meg. men en dag så skal jeg leve i drømmen min, og det blir vel kanskje enda finere. hva tror du? og hva drømmer du om?

du holder kaffekoppen med begge hendene og ser ned når du sier drømmer. drømmer, jeg har ingen drømmer. jeg holder meg i virkeligheten, jeg. det er ikke alle som er skapt for å drømme eller utrette store ting, vet du. noen av oss bare er her, sammen med alle andre som bare er her, og følger med på alle drømmere fra sidelinjen. kanskje kan vi hjelpe til i blant. hvis du skjønner. og jeg er fornøyd med å ha det sånn, jeg klager ikke. jeg drømmer ikke. jeg griner ikke av filmer heller. og jeg kan absolutt ikke synge.

jeg sier ikke så mye mer, jeg ser ut av vinduet på snøen som faller, faller og faller. jeg snakker litt om skolen og om han gutten som har flyttet inn på det ledige rommet. du klager litt på været og mimrer om da du var i syden sist. jeg synes du drikker den kaffen jævlig sakte, men jeg sier ingenting. det blir stille, veldig stille, og vi ser begge på klokken og later som at, åh, nå er det sent gitt. så går vi hver vår vei i snøværet, jeg ser etter deg og du levner ingen spor. og dagen er blå, lyseblå, med vind og snø som faller og faller.

I mørket forandrer alt seg. Selv om jeg nå er voksen blir fortsatt klærne som henger over stolen til et monster når jeg slår av lyset og det er natt. Også gutten som ligger ved siden av meg forandrer seg. Ikke av utseendet, den lille stripen med lys som slipper til gjennom rullegardinen avslører at han fortsatt har bustete hår og vakre øyne, om ikke litt trøtte og sløve, og munnen hans former alltid et lite halvsmil, selv når han sover. Men han sover ikke nå. Han prøver å stille inn øynene sine til natt, men gir opp og lukker de igjen, tar et bedre tak rundt meg og snakker stille. Jeg lytter til ordene og det er dette jeg mener med at han forandrer seg i mørket, han blir tøff nok til å snakke om følelser. Han spør hva jeg mente med det han aldri setter spørsmål ved i dagslys. Selv snakker jeg alltid åpent om følelser, men der og da blir jeg helt stille, en stillhet som natten og dens mangel på lyder gjør enda mer trykkende. Lufta vibrerer, noen venter på et svar. En bil kjører forbi utenfor og gjør meg bare enda mer oppmerksom på at jeg burde si noe. Han spør igjen mens han dytter forsiktig til meg, han har åpnet øynene nå men ser ikke rett på meg, heller litt nedenfor, jeg har lyset i ryggen og han kan ikke se meg. Noen hoster stygt på naborommet, jeg kremter som om jeg selv fikk noe i halsen før jeg mumler noen ord som ikke svarer på noe. Det er vanskelig å snakke, som å kjempe seg gjennom en kraftig motvind, og selv om jeg allerede er naken føles det som at klærne blåser av meg og vinden er i ferd med å vinne, ordene stopper opp. Jeg sier “det er ikke sunt for hjertet mtt”, og han blir stille. Snart kan jeg høre at pusten hans blir tyngre, jeg smyger meg ut av armene hans og legger meg helt på enden av senga, med ryggen mot han, lar tårene dryppe ned på gulvet.
Ingenting er så trist som i mørket, om natten, når jeg ligger våken med følelsen av at hele verden sover. Snorkingen ved siden av meg er ironisk nok lyden av ensomhet, gutten som holder rundt meg er selve symbolet på at jeg er alene.

(13 april 2008)

I dag tegnede mit hjerte mønstre på et stykke papir, så jeg ved nu at jeg lever. Endda uden at have ondt nogen steder.

Jeg fik også taget blodprøver til tjek af blodsukker og kolesterol. På mandag skal jeg til en samtale med en læge før jeg skal begynde på noget motion af en slags. Det ser jeg frem til at komme i gang med. De næste fire måneder skal jeg to gange om ugen til træning i en times tid ad gangen.

Da jeg var på vej fra hospitalet til bussen kom jeg forbi en cykelhandler. Nu har jeg købt cykel. Helt ny. Med cykelkurv. Og dynamo i nav-lygter. Og 7 indvendige gear. Og godkendt lås. Jeg købte så en anden godkendt lås. U med en tværpind, så jeg kan låse den fast til noget nagelfast. Jeg kom forbi en Silvan på vej hjem, så jeg købte også tre hængelåse og en tre meters 6 mm stålkæde, som skal gennem hjulene og stellet og rundt om noget nagelfast. Så cyklen bliver låst tre gange. Tag dén, cykeltyv. I dit fjæs, dér!

Men faktisk begyndte dagen med en læge-aftale. Socialrådgiveren sagde jo at jeg havde en depression, hvilket jeg jo mener er helt i skoven. Stress og depression er altså ikke det samme, men hvis hun kan smøre min sygdom af på en depression og en lidt turbulent fortid med skilsmisse og spontan abort, så slipper hun jo for at forholde sig til at der er noget galt i organisationen. Men jeg fik 4 point i alt. For at have en tvivlsom depression skal man op på 13 point. Så hun kan bare slappe heeeelt af. Blandemaskine.

I morgen skal jeg til Køge for at skrive opgave og siden til øen min. Jeg kommer nok hjem igen lørdag, men lidt har også ret.