.. og nye muligheter…

Føler virkelig at dagene går i en nyanse av grått om dagen, heldigvis kom det litt snø igår kveld/natt så da jeg tittet ut mens vi holdt på med adventskalenderene i går kveld og så det var hvitt utenfor måtte jeg smile litt. Men hvor lenge vi får beholde snøen er jo en annen ting (fikk forresten litt kjeft av mellomste idag tidlig – kalenderene var hengt opp en dag for tidlig, det er jo ikke sånn det skal gjøres…)

Det var tungt å komme seg ut av senga idag morges og hodet hviler tungt på min skuldre nå – det er mye som svirrer rundt oppi der men jeg er 110% sikker på at jeg har tatt rett avgjørelse når det gjelder jobb – må bare skjønne det helt selv først og. Ikke lett de greiene der – hva som skjer på nyåret ligger og oppi der og murrer, har jeg jobb og hvor isåfall, og hvis jeg ikke har jobb… Trodde desember igjor var ille jeg – imorgen er det ett år siden vi fikk beskjed om at det var nedskjæringer på gang og 15.desember har jeg vært uten fast jobb i ett år. Det hadde jeg ikke trodd skulle vare så lenge. Hell i uhell så rakk jeg akkurat å bli fast ansatt sånn at jeg fikk 3 mnd med etterlønn isteden for 14 dager. Litt flaks må man jo ha – bare så synd det ikke fortsatte.

Men nå må jeg prøve å snu tankene fremover – det som har skjedd har skjedd, ikke så mye vi kan gjøre for å endre på det. Det er fremtiden som teller – samme hvor grå den enn ser ut så er det den man må ta tak i. Og i kveld er det kortkurs – det er noe jeg gleder meg til ihvertfall

Sport er rare greier. For oss ikke-så-spesielt-interesserte blir idrett som oftest ignorert, inntil sportsnyhetene plutselig slår til med en nyhet som belyse andre problemstillinger i samfunnet enn de statistiske. Hvorvidt Norge ligger på medaljetoppen i neste OL er trolig ikke det mest presserende problemet vi har idag. Når skøytesporten da smeller til med å sparke landslagstreneren etter anklager om seksuell trakassering, frigjør det mye undertrykket sportsdebatt. For her er jo en sak som gjelder den norske moralske standard! Peter Mueller har ifølge nyhetsmedia trakassert opptil flere andre tidligere skøytetalenter. Og Maren Haugli fremstår mer og mer som et noe ufrivillig offerlam, og som et eksempel til etterfølgelse.

Det er en selvfølge for oss at seksuell trakassering ikke skal forekomme innen idretten. Det står i strid med idrettens verdier. Og Haugli fortjener offentlig oppløfting, å fremme påstander om seksuell trakassering innen mannsdominerte miljøer tar massivt mot. Men denne saken belyser en annen sak, noe vi ofte overser i vår glød etter å fremstå som en respektfull likestilt nasjon (vi med). Vi overser at Müller er amerikaner. Til tross for sine år i den norske idrettsnasjons tjeneste, er han fortsatt amerikaner. Og amerikanere banner. Det gjør de fleste, faktisk, kanskje bortsett fra indianerne og japanerne (sånn i utgangspunktet). Men amerikanere banner ordentlig stygt. Hvorfor kalle dette en “sak”? Svekker dette på noe vis Skøyteforbundets avgjørelse om å sparke landslagstreneren? Nei. For all del, seksuell trakassering kan ikke unnskyldes på noe vis. Men når obskønt språkbruk innen idretten (både på og utenfor banen) dukker opp i media slår det undertegnede at våre obskøniteter ikke er alles. Og at andres ikke er våre. Uten sammenligning med Hauglis opplevelser forøvrig er obskøn språkbruk i treningsøyemed ikke noe nytt. Amerikanske trenere, på profesjonelt- og skolenivå banner så det ljomer i tinnitusen. De må kanskje unnskylde seg offentlig om de kommer borti en mikrofon, men stort sett er dette en vanlig del av trening. Når da Rikke Jeppson kaster seg på trakasseringstoget og forteller at hun ble skjelt ut av Mueller, er det om enn trist, ubehagelig og beklagelig, ikke samme sak som Haugli fremmer. Det kan faktisk rett og slett være et eksempel på språklig kulturkræsj.

Ifølge språkhistoriker Geoffrey Hughes ( se f.eks. An Encyclopedia of Swearing) har banning i det engelske språket, spesifikt amerikansk gått gjennom et skifte fra at religiøse banneord (av typen “hell” og “damn”) har blitt på mange måter ufarliggjort, og hvor tabuet omkring bruken av kroppslig- og seksuelt relaterte obskøniteter, som “shit”, “mother-fucker”, “cocksucker” og ikke minst “cunt” og “fuck” etterhvert har blitt mindre. Den nye kategorien tabu er etnisk relaterte ord som “nigger”, “kike”, “wetback”, “towelhead” og lignende. Utropsord for fremtiden, detta.

Dette tilsier selvsagt ikke at vi må omfavne språkbruken til Mueller. At utøvere bryter sammen og føler seg respektløst behandlet kan ikke unnskyldes. Men det kan kanskje forklares. Hertillands banner vi nok fortsatt mest med Gud. “Faen”, “helvete”, “jævla” osv. Men du har nok hørt det komme forlengst. “Fitte”, “pikk”, og la oss ikke glemme den nordnorske favoritten “hæstkuk”. Når en setter sammen den i norsk sammenheng eksplosive kombinasjonen av amerikansk coaching-tradisjon og obskøniteter, da synes kulturforskjellene mellom USA og Norge plutselig store. Vi drukner daglig i amerikansk populærkultur, nesten til det punkt hvor vi ikke lenger ser andre forskjeller enn de politiske og kanskje religiøse. Hvordan kan vi ha så ulike sportslige og språklige tradisjoner?

Sport er rare greier. Plutselig setter Sportsrevyen fingeren på noe vi forlengst har glemt å tenke over. For samme hvor mange amerikansk fotball-lag vi får i Norge, vil idrettskulturen her forbli totalt ulik den i USA. Norge vil aldri vinne World Series i baseball. Og Drillo vil vel aldri kalle John Carew for en “homofitte”? Vil han?

1. Ta deg tid. Ikke vær en martyr i enhver forstand. Sett av litt tid hver uke (eller til og med hver dag)  til deg selv og dine behov og gjør noe du nyter å gjøre.
2. Verdsett mangfoldet. Enhver er forskjellig. Verdier og oppfatninger er influert av kultur og erfaring. Ikke føl deg nedfor på grunn av  at andre ikke er enige med deg. prøv og forstå deres syn også.
3. Sett pris på dine gode sider. Ikke ta  for gitt det som gjør deg enestående.  Feir dine styrker.
4. Aksept dine dårlige sider.  Faktisk ikke kal dem dårlige sider. Fokuser isteden på dine gode sider.
5. Dyrk dine relasjoner. Research viser at våre relasjoner holder oss mentalt friske. Arbeid med relasjonene til de rundt deg.
6. Få venner. Våre forfedre levde i grupper og det ligger i vår natur å være en del av en gruppe. Det er derfor ensomhet kan være så sørgelig. Verdsett gode venner.
7. Kyss og gå videre. Ikke la uenigheter spise deg opp. Søk alltid  en vennskapelig løsning og så gå videre.
8. Kast vekk misunnelse. Det vil alltid være noen rundt deg som har vært heldigere enn deg selv.  imidlertid vil ikke misunnelse forbedre situasjonen din, så unngå negative følelser. Fokuser på hva du har å være takknemmelig for isteden.
9. En sunn kropp = et sundt sinn. Hvis kroppen din er sunn, er den mer motstandsdyktig mot sykdommer av alle slag og det inkluderer også stress.
10. Fremtiden starter her.  du kan ikke dreie klokken tilbake. Å  dvele ved beslutninger og hendelser fra fortiden gjør deg helt enkelt syk. Aksepter fortiden og se inn i fremtiden, men lev i nuet.

Fra boken “The life plan” av Robert Ashton

Del på bloggen

Det er egentlig kun tre skritt, som lar deg leve i her og nå:

Lev ikke i fortiden

Vi kjenner alle til det. Vi tenker på ting som har skjedd som vi ennå ikke har fullført. Igjen og igjen vender tankene våre tilbake til fortiden, og vi tenker tanker som f.eks. “Hvis jeg bare kunne … hadde bare…”. Populært er det også å føle seg skyldig for noe som vi ikke kan endre på. Men det er som det er: Fortiden er borte for alltid, og vi kan ikke endre noe på det.

Når det gjelder fortiden kan du kun gjøre følgende ”her og nå”:

• Du kan lære av fortiden.
• Du kan tilgi deg selv og andre.
• Du kan slutte fred med spøkelser fra fortiden
• Du kan føle deg rike og  vellykkete i dag for det du har opplevd, lært og gjort i fortiden.  

Sørg ikke lenger over ting som du ikke kan endre mer. Disse energiene er bortkastet. Fjern deg fra det som har skjedd og ta alt det positive du har lært og opplevd med deg inn i hverdagen, her og nå. Nå og da kan du se tilbake i takknemlighet  og glede, men ikke for å forbli i fortiden. Ikke gårsdagen, men dagen i dag trenger deg!

Lev ikke i fremtiden

Den som retter sitt mentale fokus for mye i fremtiden, lever ikke i nuet. Mange mennesker som ser for mye inn i fremtiden, bekymrer seg enten for mye og tenker : ”Hva hvis det og det hender?” eller forskyver livet og lykken inn i fremtiden: ”Når jeg   bare har nok penger, da er jeg fornøyd. Når bare barna har forlatt hjemmet, så jeg gjør det jeg vil.” Begge atferdene holder deg vekk fra å nyte livet her og nå. Ingen kan vite hva morgendagen vil bringe og folk som prøver ”å spare” på sine liv “, kan i morgen være utsatt for noe som gjør slutt på alt.

Naturligvis er det vikig fra tid til annen å se inn i fremtiden for å bestemme vårt bestemmelsessted. Å fastlegge personlige mål er et viktig skritt mot en mer bevisst og verdifullt liv. Men så snart som du er klar over hva du vil, bør du vende tilbake fra fremtiden til livet i dag. For det er kun i nåværende øyeblikk  du kan gjøre noe for å nå dine mål.

Lev i nuet

Lev altså ikke i fremtiden og lev heller ikke i fortiden. Lev i dag. Lev i her og nå. Nyt livet i seg selv. Nyt det med alle dine sanser her og nå.

Lev slik at livet i morgen kan være slutt, uten at du angrer på at du ikke har gjort nok. Oppfyll drømmene dine og gjør ferdig det som er ugjort. Lev slik at du slutter fred med spøkelser fra fortiden. Ta enhver erfaring med deg. Nyt det som er her nå. Dra nytte av alle muligheter som livet gir.

Bli en ekspert på å nyte livete. Prøv på i alt det du gjør å se det positive. Nyt for å nyte.  Få mer ut av livet. Hvert minutt. Hvert sekund. Gi ikke bort noe. Fordi i morgen kan det være over.

Interessante bøker til temaet 

Thich Nhat Hahn – Øyeblikkets under
Eckhardt Tolle – Det er nå du lever
Eckhardt Tolle – Lev her og nå
Mihaly Csikszentmihaly – Flow
Mihaly Csikszentmihaly – Find Flow

Del på bloggen

Det er en stund siden vi har tenkt på fotballspill, eller foosball om du vil. Det står et i kjelleren et sted, nedstøvet. Få, hvis noen av spillerne har beholdt hodet sitt. Ballen har forsvunnet forlengst. Men det står der og minner om ungdomsklubb og ungdomstraumer. Det har nok stått der lenge nok, for nå har designbransjen tørket støv av fotballspillet. Det er på vei opp i lyset. Den franske designeren Chloe Ruchons fotballspill «Barbie foot» ble stilt ut på den internasjonale designfestivalen DMY i Berlin i juni i år. Spillet er knallrosa, og bruker armløse Barbie-dukker som spillere. Én del vemmelse og avsky, én del ekstatisk rosa glede. Barbie foot er produsert i hele ni eksemplarer, og var til salgs hos den franske designbutikken Colette til den nette sum av 10.000 euro. Nå ser det ut som om alle er solgt! Fotball er helt tydelig ikke bare for heterofile menn, men også enhver Barbie-entusiast med stor lommebok. Men kanskje ikke helt innenfor budsjettrammene til  kommunale ungdomsklubber.

Britney var skaldet og jeg syndes det er syndt for hende for hun havde det jo ikke så godt. Men hun styer bare for vildt og jeg er helt vild med hende!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Dagens innlegg er i sin helhet dedisert den norske filmen Reprise. Det er ganske så mange måneder siden jeg gikk til anskaffelse av dvd-utgivelsen; uten at det hittil har passet seg å se den. Bortsett fra filmer som slukes hele i underholdningsøyemed, har jeg en filosofi om at enhver film skal ses når forholdene ligger til rette for det. Dette kan være noe så trivielt som et blikk på omslaget, med den virkning at en umiddelbart føler for å se nettopp den filmen. I går hadde turen altså kommet til Reprise. Det skal sies at jeg har vært litt skeptisk til nettopp denne filmen. Ikke fordi den er norsk eller andre gyldige innvendinger. Men mer det at jeg ikke visste hva jeg kunne forvente. Denne usikkherten og at venner av meg hadde vært litt lunken, medførte at den allerede beskrevne naturlige anledningen uteble. Opprinnelig ble den anskaffet fordi jeg syntes det var litt festlig at en av karakterene i filmen benytter seg av samme leseplass på universitet, som meg selv. At det ikke skal mer til for at en film blir inntatt i samlingen innser jeg at kan tolkes som en svakhet hos samleren som har konsekvenser for innholdet i den allerde nevnte samlingen.

I går hoppet jeg ut i det. Rettere sagt, dyttet ut i det. Det er noe jeg er glad for i dag. Jeg skal ikke legge skjul på at gjenkjennelsesfaktoren var stor. Filmer med en slik faktor er et tveegget sverd. Det kan slå begge veier. Det kan bli en vond påminnelse om noe som ligger i ens fortid eller det kan gis seg utslag i et håp om at de beste minnene ennå ikke er påtenkt. Ofte kanskje en kombinasjon. Reprise må sies å være en film som for min del kunne by på litt av begge deler. I begynnelsen pirket den ved gamle sår. Mot slutten var jeg styrket i troen på at kjærlighet kan overvinne det meste. I alle fall på film. Noe som i seg selv er en trøst. Kanskje kan noen få det for seg at også jeg er elskbar, på tross av noen små nykker.

Det er viktig å våge og reflektere rundt de valgene, som sett under ett, utgjør det livet man har levd. Det gjør en litt klokere, både med hensyn til fortiden og fremtiden. Floskler som antyder at man ikke ville ha vært den man er uten å ha begått enkelte feil, har liten eller ingen verdi hos meg. Det som betyr noe, som for meg er viktigere enn noe annet, er at man ikke begår de samme feilene igjen.

Reprise: En film for de av dere som vil vite hvordan det er å stå og se ned i avgrunnen. Dessuten så innbys det til latter. Filmen er til tider ekstremt morsom.

Om ikke annet så har filmen gjort at jeg ikke lenger skal gjøre narr av Anders Danielsen Lie. Vel. Kanskje bare litt.

Nå har ikke jeg for vane å blottlegge mine innerste tanker gjennom innleggene på denne bloggen. I dag kom det likevel noen drypp. Av den grunn gjør jeg dagen komplett med å føye til enda en personlig meddelelse, helt avslutningsvis: Takk for en fin filmkveld. Jeg innser at jeg også under slike forhold er mer verbal enn de fleste. Takk for at du bærer med meg.

Jeg har i utgangspunktet utrolig dårlig husk. Men enkelte minner sitter som støpt… de vil aldri forsvinne… selv om jeg vil det.

Det er egentlig ikke bare enkelt å se seg tilbake. Iallefall ikke for meg og iallefall ikke hvis jeg skal se tilbake på årene fra jeg sluttet å studere og dro inn i militæret (1999), til for ett lite år siden. Det var i denne perioden at jeg i varierende grad slet med angst.

Grunnen til at jeg går tilbake så langt  som 1999 er at dette er det første minnet mitt om at jeg satt meg ned å gråt fordi jeg var redd. En ny epoke ble startet i livet mitt og jeg var rett og slett dritredd for hva som lå foran meg. Jeg var ferdigstudert og skulle inn i luftforsvaret. Hjernen forsøkte febrilsk å få meg til å kartlegge alle scenario på hva som kunne skje det neste året i forsvaret. Jeg fikk brått nok og følelsene tok overhånd. Men, etter ett par dager i forsvaret var alt glemt. Der er det stort sett alltid noen som tenker for deg. Du skal bare gjøre det du får beskjed om. “Plain and simple” og “no worries” for meg.

Så var det stille i noen år, før jeg sommeren 2003 får meg en skikkelig en på trynet. Jeg kjenner faktisk at jeg sliter litt med å tenke på det nå. Jeg og samboeren min var ute på bilferie uten noe planlegging. På vei ned mot København begynner vi å innse at sjansen for å komme fram dit før natta er svært liten. Min samboer er roligheten selv og sier lett: “Vi finner alltids ett sted å sove.”. Jeg derimot ser svært mørkt på situasjonen og tanker begynner å fly rundt omkring i hodet mitt. Om hvordan vi kommer til å måtte sove i bilen eller bare kjøre hvileløst rundt til morgenen. Om hvor skummelt det sikkert er å stoppe midt på natta på en landevei… man vet jo aldri. Om hvordan vi kommer til å kjøre oss bort og ikke finne veien tilbake. Den natta hadde jeg mitt første sammenbrudd. Jeg gråt meg i søvn i en liten campinghytte på en campingplass.

Min samboer kom heldigvis med disse ordene den natten: “Jeg tror du bør gå til en psykolog. Du trenger hjelp”.

Da jeg begynte å ta kjøretimer som tenåring, fikk jeg stadig kjeft for at jeg holdt rattet for hardt. Jeg følte nok at jeg hadde bedre kontroll når jeg tok tak i rattet med et beinhardt grep, og ikke slapp taket før vi var i en grøft på Lillestrøm. Det gikk seg til etterhvert, og til tross for at min eldste bror stadig klager på kjøringen min, og stort sett nekter å la meg kjøre, selvom han selv girer som en pensjonist, kjører jeg nå ganske bra. Jeg har bare vært i én ulykke, og det var da jeg, med mormor i forsetet og grandtante og onkel i baksetet ble påkjørt av en pensjonist i Smestadkrysset en jul. Han var beinhard på at han hadde grønt lys, noe han nesten hadde rett i, da det lyste grønn pil, noe som ikke hjalp stort når man skal kjøre rett frem. Uansett. Ingen ble skadet, bortsett fra samvittigheten min, da pensjonisten kjørte sine to pensjonistvenninner, hvorav en skjelte meg ut fordi hun hadde osteoporose. Det var kanskje ikke min skyld, akkurat det der, men det føltes som det i øyeblikket. 

Det viser seg at dette ikke er uvanlig, å holde rattet unødvendig hardt. Det jeg ikke var klar over, var at jeg benytter samme teknikk når jeg skal lære med å bruke andre redskaper også (ratt = redskap). For en knapp uke siden gikk jeg hjemmefra og bort til Hegdehaugsveien for å kjøpe XboX i den fine spillbutikken nederst der. Det kom frem at min bror hadde lurt meg, da jeg pakket opp en lysvekkerklokke på julaften. Dermed måtte jeg jo ta saken i egne hender. Nå har jeg ikke spist ordentlig på snart en uke, men jeg har spilt XboX! Masse XboX. Så mye XboX at jeg dag 2 ikke kunne spille i det hele tatt, da tomlene mine var blodrøde og omtrent dobbel størrelse etter jomfruturen. Krise. Istedet for å føre spakene mot høyre, presser jeg nemlig hele kontrollen mot høyre, noe som fører til at håndleddet også er litt ømt for tiden. Etter en dags pause ble det dog noe bedre, og nå tar jeg selvpåførte pauser kontinuerlig. En dag vil jeg kanskje klare å slappe av såpass at jeg ikke får sterke fysiske reaksjoner på tvspill, men mens jeg venter på den samme kontrollen over kontrollen som jeg har over rattet, går jeg ut og treffer folk mellom brettene. Det hadde jo vært for ille om jeg hadde endt opp med … osteoporose?

Ps. Jeg rundet Beautiful Katamari på 4 dager (minus 1 sykedag). Nå skal jeg bare rulle bonusrunder. 

Mon tro om noen har satt ut grøt til nissen i Brugata i år?

Jeg hadde glemt denne fullstendig. Vel verdt en reprise.

Kvinna sier:
jeg må slutte å brenne så mye røkelse, er helt surrete i hodet nå
Kvinna sier:
haha
Mannen sier:
hahah
Kvinna sier:
ikke rart potheads er så into incense
Mannen sier:
straight edge rus fra gamle dager det der
Mannen sier:
munkholm og røkelse
Mannen sier:
gode tider

Jeg rydder stadig opp biter av livet mitt. Jeg finner stadig gammelt skrot, grums og nye deler. Noe passer sammen, ting faller på plass mens andre ting må kastes. De tar bare plass, og må bort. Det er mye å rydde, det tar lang tid, men jeg er ved godt mot. Enn så lenge.

I dag ryddet jeg i gamle arkiver, gamle skolesaker. Det var middelmådige mattetentamner, entusiastiske naturfagsrapporter, engasjerte nyhetsartikler og såre norskstiler. Det vitnet om en ung Meter’n; en skeptisk, redd, fortvilet, ødelagt og usikker, men samtidig bestemt og bevisst psykisk syk ung dame.

Jeg lever ikke på kanten av stupet lengre. Det er gode dager, og det er dårlige dager, men nå er de en del av livet. Hver dag er ikke lengre en kamp for å overleve, og det ble mitt vendepunkt. Jeg forstår at når jeg nå arkiverer unge Metern’s desperate tekster, legger jeg et kapittel i livet bak meg, og staker ut kursen videre. For ordens skyld har jeg bestemt meg for å holde stø kurs.

Nå er det jaggu på tide at Natron får sin fortjente renessanse.  Det kan virke som dette flotte produktet har helt gått i glemmeboken. Hvorfor og hvordan skjedde det egentlig? Er det kunnskap som har gått tapt med Husmorskolen?

Sånn til generell opplysning så er Natron er en av bestanddelene i bakepulver. Det blir også brukt som syrenøytraliserende middel i medisin og som brannslukkende middel.  Jeg ramlet over denne tråden på Underskog hvor jeg blant annet lærte at Natron kan brukes til å bleke tennen med, samt hele 60 andre ting. Dette er jo informasjon som er gull verdt for en vordende husmor.

Nå som Cyndi Lauper-haussen er på topp, føles det riktig å mimre litt. For de av oss som var/er wrestlingfans, og vokste opp på 80-tallet er Cyndi nemlig en sentral figur på mange måter. Ikke bare som progressiv popprinsesse, men også som forkjemper for kvinnesport. Eller “sport”, om du vil. Cyndi og manager/kjæreste David Wolff skjønte tidlig at WWF var et prima promoområde. Wrestling var jo tross alt stort på 80-tallet. Dermed ble Cyndi lansert inn i WWF-sfæren med brask og bram. Det foregikk omtrent slik: Etter en opphetet krangel på WWF-badboy Roddy Pipers innslag Piper’s Pit med WWF-personlighet Captain Lou Albano om hvorvidt han var Cyndis manager eller ei(ei), utfordret Cyndi ham, og “The Brawl To Settle It All” avgjorde for all ettertid at Cyndi var en bedre manager enn Lou. Men, som alt annet innen WWF kunne det jo ikke stoppe der, sagaen gikk omtrent slik:
 

Lurer du på mer om Cyndi og WWF kan du lese her.Her er forresten krangelen som startet alt:

Hva er det som foregår? Her en dag lå den invalide kvinna til sengs og leste annonsebilaget til Dagbladet, etter noen døgn i sykesengen er tross alt fokuset noe begrenset. Bortgjemt i bilaget var en annonse for Kvinnemuseet i Kongsvinger.

Har du hørt om det før? Det har ikke jeg.
http://www.kvinnemuseet.no/

Kongsvinger er sikkert en flott by, men jeg vil jo gjerne påpeke at det rett og slett virker noe reaksjonært å legge et kvinnemuseum til en by ingen drar til. (Hvem kjenner du som har dratt til Kongsvinger i det siste?) Om behovet for et kvinnemuseum er prekært, om folket har et desperat behov for å få informasjon om kvinna, og vi er i nød for et kvinnemuseum for å opplyse oss – hvorfor har jeg aldri hørt om det før? Er jeg uopplyst? Er jeg trangsynt. Ingen tvil. Som seg hør og bør for et museum tilegnet kvinner, er åpningstidene vanskelige, og bør undersøkes på forhånd. Det er helt tydelig at dette ikke er et drop-in museum. Har man interesse for norsk kvinnehistorie, tar man seg visstnok tid til å planlegge.
I år er temautstillingen tilegnet homofil kjærlighet, uten at jeg helt vet hva det betyr. Men! De faste utstillingene der ser ganske lovende ut, så jeg er med på roadtrip ved forespørsel. Imens nøyer jeg meg med nettutstillingene. Snakk om å være teknologisk avansert. Kvinna på internets.

Museet er lokalisert i Dagny Juels barndomshjem. Men hvorfor hjemme hos Dagny? Dagny var kunstner, pianist, poet, og opprører.

‘Dagny studerte musikk i Kristiania og i Berlin. Søstrene Juell er godt kjent fra sine opphold i Kristiania. Forfatteren Barbara Ring skrev slik om kvinnefirkløveret fra Kongsvinger:
“Forholdene var ikke større end, at vi straks blev oppmerksom, naar en fremmed pen dame viste sig paa Karl Johan i middagstiden, Juellerne fra Kongsvinger var vel kjendt, de var like vakre alle”.’

… hevder Kvinnemuseet. Det var med andre ord fart i Dagny og søstrene. De tok for seg av storbylivets gleder. Lot seg ikke knekke av småbymentaliteten, lzm! Fett. Ikke nok med at hun stakk til hovedstaden titt og ofte, Dagny var tidlig ute med å flytte til Berlin for å finne seg selv og nye kunstneriske venner i gjengen til Strindberg og Munch. En polakk feks. Den polske forfatteren Stanislaw Przybyszewski, faktisk. Har du hørt om han før? Ikke jeg heller. Men Dagny fulgte kjærligheten til Polen, hvor den endte i tragedie:

“Dagny og hennes mann levde svært turbulent, og ekteskapet endte tragisk. En ekstrem beundrer av Dagny og Stanislaw fra kunstnerkretsen i Polen, Wladyslaw Emeryk, inviterte familien til seg i Tbilisi. Hennes mann nektet å bli med, og Dagny og sønnen Zenon reiste med Emeryk. Den 5. juni ble Dagny funnet død i et hotellrom i Tbilisi. Emeryk hadde skutt henne mens hun satt i en lenestol, og han skjøt etterpå seg selv. Det er aldri blitt klart hvorfor han drepte henne, om det var av sjalusi, eller om mannen rett og slett var sinnsforvirret. Dagny Juel ble gravlagt i Tbilisi, og graven hennes finnes fortsatt på kirkegården der.”

Snakk om rævva folk. Jeg visste det var grunn til å være skeptisk til alle disse kunstnertypene som flyr i skytteltrafikk mellom New York, Berlin og heimen.

Det var ikke produksjonen som definerte Dagny for hennes samtid. Ikke musikken, poesien eller prosaen. Hun ble selvsagt oppfattet som en skjøge. Akk. Kvinnas skjebne. Som da vi overhørte kvinna si til italieneren: “Hoe, slut, whatever. Your only problem is that I do whatever I want to do, not what you want me to do.” Ref.

Disse snuttene tok en diger jafs av den britiske folkesjela tidlig nittitall. Markedsføringen av leskedrikken Tango var slik en innertier at skoleunger møtte opp hos helsesøster med sprutrøde kinn og følgende forklaring: “I’ve been tangoed!” Britiske skolegårder må i denne perioden ha vært et nervepirrende sted å være stuck. For oss her hjemme var det en fryd hver gang Tangoreklamene rullet over skjermene. Så lenge ikke skolens skurker hadde Skychannel, vil jeg tro.

…er saker og ting annerledes. Når amerikanske band lanseres i Europa, svelges det meste stort sett rått, men omvendt er det en helt annen lek. Smutthullet for europeiske artister er lite. Og den stakkarslige markedsføringen på denne siden av Atlanteren fungerer aldri i annerledeslandet. Dermed må det regruppering, revurdering og relansering til. Men hva vil amerikanerne ha?

Da svigermors drømmegutter Johnny Hates Jazz skulle gi ut andresingelen “Shattered Dreams” i USA i 1988, måtte de lage ny video. Hvilken av disse var beregnet på det amerikanske markedet?

Du vet svaret, ja? Amerikanske ungpiker foretrekker røffe ubarberte menn, de gjorde i alle fall det i 1988. Ved å hoppe på George Michaels 1987-skjeggvekst i “Faith”-videoen, nådde Clark, Calvin og tysker-Mike faktisk opp til en 2. plass på Billboard-lista, mot en skarve 5. plass hjemme i England.

Det var ikke finalen i “So You Think You Can Dance Skandinavia” som minnet meg på dette, mer at Cyndi Lauper akkurat har sluppet en ny skive. I bokhyllen min står nemlig Girls Just Wanna Have Fun, 80-tallsfilmen med SJP og Helen Hunt, du vet den…

Det kan umulig ha vært nødvendig å lage en pitch for SYTYCD (?!) når disse klippene ligger på YouTube. Selv scenografien er jo klin lik.

Har egentlig dansen beveget seg så langt unna dette her siden den gang?

Jeg savner den kommersielle TV’ens barndom. Jeg savner Ragnar Otnes og Grynet Molvig og trespråklig teksting. Og jeg har spist for mye burgere i det siste. Jeg er skikkelig lei.
Dette ble fullstendig klart for meg da noen sendte meg dette:

Som jeg har blitt fortalt av kvinner klarere i sin tale enn meg selv; “Det er viktig og riktig å by på seg selv.”

italianboy1: you are a beautiful girl. i really like you.

Jente (ekstremfeminist) unnviker italianboy1 sitt forsøk på fysisk kontakt.

italianboy2: oohh.. she’s shy.

ekstremfeminist: Hell no, i’m not shy. I’m a slut.

Italianboy1: slut..? but what does it mean?

italianboy2: i know nothing.

ekstremfeminist: slut, hoe, whatever. your only problem is that I do whatever I want to do, and not what you want.