Marie og lille Inga er fremdeles forsvunnet, og mannfolkene på Furulia leter etter dem overalt. Til slutt finner Tron og Kalle et spor. Bryllupet mellom Ola og Amalie nærmer seg, men Amalies far er for svak til å overvære vielsen. Det er med tungt hjerte hun drar til kirken for å bli viet.

Amalie så inn i de grå, varme øynene hans, men stivnet da en kald ring ble presset inn på fingeren hennes. Hun stirret ned på den, det sved bak øyelokkene. Stemmen hennes skalv idet hun overfor Gud lovte Ola sin kjærlighet. Hun likte ikke å lyve i Guds hus. Amalie sank ned ved siden av Ola foran alteret. Bena skalv under henne, men nå måtte hun være sterk.

Anmeldelse:

En spennende slutt på forrige bok, og den fortsetter. Nok en  bok full av hendelser! Amalie og Ola blir gift, og en ny hverdag begynner på Tangen. Men det er kanskje ikke så lett å forandre livet slik for Amalie.
Faren er fremdeles dårlig, og Furulia forfaller. Amalie reiser hjem for å hjelpe til, og finner endelig ut den store hemmeligheten til moren. En hemmelighet helt anderledes enn hva hun trodde.

Det er vel en kort oppsummering av noe som skjer i boka, den inneholder nok en gang masse masse. Og nok en gang vil jeg si for masse. Jeg savner litt at hendelsene varte lenger enn noen få sider, hadde vært gøy å vite litt mer om det som skjer. Men full av mystikk, spenning og hemmeligheter drar forfatteren meg videre!

Terningkast: 4
Forfatter: Jorunn Johansen
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 20. juli 2009
ISDN-10: 978-82-02-30928-2
Sider: 256

Amalie overnatter på gården til Ola, og midt på natten lister hun seg inn på Fridas værelse. Der gjør hun en fryktelig oppdagelse, men da hun forteller det til Ola, blir han sint og nekter å snakke om det. Hjemme på Furulia er det mer dramatikk i luften. Kalle har oppdaget en ulveflokk – rett ved gården!

Anmeldelse:

Denne boka fløy jeg rett igjennom, og alle tanker jeg før har hatt om skrivestil og tanker om at serien har hatt for lite kjøtt på beina er blåst bort! Denne likte jeg sikkelig godt. Det eneste minuset er faktisk at det skjer for mye ! Og ja, det går faktisk ann. For her er det ulveangrep, bryllup, bortføring og hemmeligheter som avsløres. Det er personen som kommer hverandre nærmere og ikke minst Amalies historie som kommer mer og mer frem!
Hele boka er altså full av action, noe som fører til at jeg leser i en vill fart.

Terningkast: 5
Forfatter: Jorunn Johansen
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesdato: 29.05.09
ISBN:9788202300135
ISBN-10:8202300134
Sider: 256

Mitti må reise fra Finnskogen, og Amalie forstår at festen på midtsommerkvelden er siste gang de kan treffes. Selv om hun vet at Ola vil mislike det, avtaler hun å møte Mitti på dansen. Utpå kvelden dukker det opp en mystisk fremmedkar med en kniv i beltet.

Anmeldelse:

Her er det massevis av hendelser puttet inn mellom to permer! Det liker jeg. Forholdet til Mitti og Ola blir ennå mer komplisert, men ser ut til å få en løsning av seg selv. Hvem Ola egentlig er blir mer og mer uklart for meg. Klarer ikke forstå meg på han, han virker både forståelsesfull men på samme tid som den som ikke tar hensyn, snill men samtidig streng om han ikke får vilja si.

Vi får vite mer om den Kappekledde, endelig. Og det virker som om hverdagen er i ferd med å innhente Kari også! Det nevens mye i denne boka jeg tror vi får vite mer om sernere, så slikt sett er edderkoppnettet allerede lagt ut.

Minuset med boka er at jeg fremdeles føler jeg ikke kommer helt inn i historien. Føler den trenger litt mer kjøtt på beina, og da mener jeg beskrivelser i dialoger, om hvem som ser hvor og hva de gjør mens de prater. Og litt mer utfyllende hver gang det skjer no, vil vite mer mer mer ! hehe

Terningkast: 3
Forfatter: Jorunn Johansen
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 11. mai 2009
ISDN: 978-82-02-30012-8
ISDN-10: 82-02-30012-8
Sider: 254

På grunn av et forrykende uvær må Amalie overnatte på gården til Ola. Midt på natten blir hun vekket av noen mystiske lyder. Er det Manja som forsøker å skremme henne? Eller er det Frida som går igjen? Fortviler forsøker hun å finne rommet til Ola.
Den siste døren hun fant var åpen. Stille listet hun seg inn og lukken døren forsiktig etter seg. Rommet virket stort og hun så en skjorte henge over en stol. Der lå Ola og sov i en enorm seng. “Ola,” hvisket hun. “Ola!” Hun forsøkte å rope, men fikk ikke noe svar.

Anmeldelse:
En spennende fortsettelse! Spørsmålene blir bare fler og fler, og mysteriene ligger og ulmer i bakgrunn. Boka er klart bedre enn den forrige, selv om jeg til tider synes det er knapt med beskrivelser. Liker veldig godt hvordan mystikken og magien klarer å snike seg inn boka.
Terningkast: 4
Forfatter: Jorunn Johansen
Forlag: Cappelen Damm
ISDN: 978-82-02-30011-1
Sider: 254

Amalie har ikke klart å fortelle Mitti at hun nå er forlovet med Ola. Han får vite om det fra andre, og hun synes det er vondt å se hvor såret han blir. Ola blir sjalu og mistenker henne for å leske Mitti fremdeles. Han utsetter giftermålet og ber henne finne ut av hva hun egentlig vil.

Hun hørte lave lyder fra lillestua, åpnet døren og skulle til å gå inn. Da bråstanset hun.
Ved det runde bordet satt Ola … og Mitti! Det var ikke til å ta feil av. Olas blikk brant i sjalusi, og Mitti virket utilpass sammen med lensmannen. Synet gjorde at hun fikk vondt i magen. Det at Mitti viste seg her, kunne ødelegge alt.

Anmeldelse:
Jeg føler ikke jeg kommer under huden på verken Amalie eller noen andre av karakterene i serien.  Føler skrivestilen ikke gjør verken karakterene eller handlingen til rette på dette punktet. Jeg mener her at dialogene er flotte, men de kunne gjerne blitt utbrodert mer med beskrivelser av hva som skjer mens dialogen foregår.

På samme måte når noe skjer handlingsmessig. Jeg savner følelsen av at jeg er tilstede. Med alt som skjer føler jeg boken fint kunne vært delt i to bøker. Det som jeg savner er beskrivelsen av hvordan ting ser ut, lukter og høres ut! På grunn av den knappe skriverstilen føler jeg meg snytt for dette.

Ellers må jeg si jeg er imponert over handlingen. Det skjer masse, kanskje også litt masse til tider. Spenningen over den kappekledde er der. Og hvem skjøt Ola, og hvorfor blir Victoria hos sin mann, og hva vil skje med Kari? Det er mange spennende handlinger på en gang. Jeg kommer til å kjøpe neste bok, i håp om å komme under huden på Amalie og bli ennå bedre kjent med henne.

Terningkast: 3
Forfatter: Jorunn Johansen
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 16. mars -09
ISBN: 978-82-02-30010-4
Sider: 254

Vi er på Finnskogen i 1865. Amalie er åtte år, og er vitne til at en kappekledd mann kaster en ung kvinne i fossen. Minnene om dette forfølger henne i årevis. Hvem var den unge kvinnen? Hvorfor ble hun drept? Og er drapsmannen fortsatt i området?
Som ungjente forelsker Amalie seg i skogfinnen Mitti. Hun gleder seg til de hemmelige møtene med ham, men er redd for hva foreldrene vil si når de får vite at hun er kjæreste med en finnegutt.
“Mor, vær så snill,” ba Amalie. “Hva slags planer har du og far lagt for meg?” Hun kjente at det knøt seg i magen. De hadde vel ikke bestemt at hun skulle gifte seg? Tanken lammet henne. Det kunne ikke være riktig. Det var bare én hun ville ha, og det var Mitti.
Moren holdt blikket hennes fast. “Du er ung, du vil glemme ham fort. Snart skal du gifte deg med en rik og staut mann. Det vil være det beste for deg.”

Anmeldelse:

Det aller første jeg bet meg merke i var hvordan forfatterinnen bygde opp sine setninger, noe som førte til en litt annerledes leseropplevelse. Setningene er ofte korte og kjapt beskrivende. Jeg syntes dette var rart å bli vant til i begynnelsen, fikk en litt unaturlig følelse av det. Det førte også til at jeg har brukt litt lenger tid på denne boka enn det jeg gjør med slike bøker, men jeg tror det var rundt side 150 det virkelig løsnet seg og jeg leste ut resten av boka fort .

Som den første boka i en ny serie blir jo veldig mye nødt til å være forklarende når det kommer til personer, steder og tidligere hendelse. Jeg har opplevd bedre fremstilling av dette enn i denne boka, men på grunn av den nye forfatterstilen ble det etter hvert mer en vane enn noe annet.

Boka bruker en stund på å komme inn i sikkelig handling, tok litt tid før jeg følte meg fanget. Vi møter et spennende persongalleri, med hovedpersonen som den snille, flink og gode, dratt mellom egne ønsker og drømmer, og sine foreldres planer. Det fungerer ganske godt med de tankesekvensene vi får fra hovedpersonen, jeg merker at jeg kan følge den og lesingen er lett.

Noen skrivefeil som bare er til irritasjon og få, men noen, gjentakelser. Alt i alt en veldig grei førstebok med en spennende avslutning, og mange små artige tvister underveis.

Terningkast 4.
Forfatter: Jorunn Johansen
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2009
ISBN: 978-82-02-30009-8
Sider: 254

En serie skrevet av Jorunn Johansen . Første bok kom ut i 2009.

Vi er på Finnskogen i 1874. Bondedatteren Amalie har forelsket seg i skogfinnen Mitti, men er redd for hva foreldrene vil si når de får vite at hun er kjæreste med en finnegutt.

Som liten jente var Amalie vitne til at en kappekledd mann kastet en ung kvinne i fossen. Minnene om dette forfølger henne. Hvem var den unge kvinnen? Hvorfor ble hun drept? Og er han som den drepte henne fremdeles i området?

Jorunns egen Fossefall side ser du her

Bøkene:
1. Den kappekledde
2. Mellom to menn
3. Forbannelsens makt
4. Sommerdans
5. Mørk horisont
6. Ingen vei tilbake
7. I salg aug -09

På søndag bestemte jeg meg for at jeg ville gjøre noe annet med familien enn å  gå i skog og mark. Er jo veldig glad i det, men det krever litt forberedelser og  denne søndagen var jeg litt sliten. Vi tok bussen til Klatreverket i Sandakerveien. Der kan store og små  prøve seg i klatreveggen. Kjempe gøy, og litt for spennende for meg som har høydeskrekk på andres vegne også. http://klatreverket.no/site2

Etter at vi hadde holdt på litt der gikk vi nedover Akerselva. Fine turveier følger elven langt nedover og det er masse spennende å se på. Spesielt fasinerende er fossefallene der spruten står og det buldrer og braker. På veien kommer man også innom et lite marked der de selger håndlagde smykker, malerier, strikke plagg, brukte klær etc. Her selger de også nylagde vafler som kan være et lite lokkemiddel for de små som begynner å bli litt slitne.

Nesten nederst ligger en kafè som heter Mecca der vi denne søndagen bestemte at vi skulle spise litt lunch. En barnevennlig restaurant med mat både for store og små. Vi ble så mette at vi bestemte at det skulle være middagen vår. Phu…..da slapp jeg jo å lage søndagmiddag. Passet meg utmerket!

Tupiza, Bolivia
Nine Inch Nails – The Hand That Feeds

……Update ?

Chile:
05. april var vaar siste dag i Santiago, og vi dro som sagt til den digre parken i Santiago. Med en stor statue av jomfru Maria paa toppen og en haug av tilhoerende souvenirer. Vi tok en bane opp som er slik som Floeyenbanen i Bergen, er det kabelbane det heter? Fantastisk utsikt og nydelig vaer. Vi fant oss en superfin restaurant aa spise paa – egentlig skulle vi smake paa vin men bestemte oss for aa spise der da vi ikke fant noen som skjoente at vi ville smake vin. Det var litt over budsjett, men siden vi ikke hadde spist ordentlig paa 3 dager unnet vi oss det. Lillepus klarte aa bestille en dessert som var dyrere enn lunsjen.
For aa komme ned igjen tok vi taubane,slik som er paa Ulriken i Bergen. Artig men noe creepy xP

Valparasio er paa UNESCOs World Heritage List. Artig, veldig bratt by full av smaa kabelbaner som tar deg opp til ulike smaa fjellknatter. Husene er alle fargerike og smaa,og man forventer nesten at noen skal falle nedover fjellsidene mens man er der. Vi kom dit paa natten 6.april, brukte den 7. paa aa tusle rundt i solen og kose oss, foer vi tok en nattbuss til Mendoza.

Mendoza, tilbake i Argentina. Det er ikke saa kult aa ankomme et sted i 5-6 tiden paa morgenen. Vi hadde reservert hostell, men siden check-out ikke var foer 10.00 og det var fullt, maatte vi vente til halv-elve foer vi fikk en seng aa sove i. Troett. Foerste dagen gikk til aa sove, finne sentrum og planlegge sykkel&vintur Ogsaa moette vi vaare foerste nordmenn! Og de var fra Hamar og Ingeberg og hun fra Hamar hadde Lillepus gaatt paa skole med og Ymse hadde moett henne gjennom en venn! Hvor saert er ikke det ? De dro neste dag, saa vi fikk bare hilst. Utrolig rart aa snakke norsk med noen andre enn hverandre.
9. april tok vi buss ut til lille Maipu som er omringet av vingaarder, leide oss sykler og brukte 6 timer paa aa besoeke 2 vingaarder og et likoer&sjokolademakeri. Syklene var….akkurat brukbare og det var ikke saa kos aa bli ropt etter hvert 15. sekund av argentinske menn og guttemenn. ‘Chicas!! Que hermosa!! Sexy!!!’ *kysselyder* Charming. Det blir aldri en argentiner paa hverken Lillepus eller Ymse. MEN, sett bort fra dette var det herlig Vi smakte paa 5 viner, en sjokoladelikoer og absinth. Sykkelturen tilbake gikk mye raskere av en eller annen grunn Herlig dag, vi manglet baguett, flagrende kjoler og franske menn – men klarte oss fint uten.
10. april var fiks&ordne dag. Og veldig kjip dag, for mens vi satt paa en internettcafé og slet med harddiskene vaare (de er for nye for mange datamaskiner), stjal noen Ymse sin mobil. Som laa ved siden av henne. Saa…det er ingen vits i aa sende meg noen meldinger, jeg har ingen numre, Evie – unnskyld men den charmsen er det noen andre som har naa, og det samme med firkloeveren jeg fikk av Ingeborg&Harald. =/ Ogsaa blir det ikke mere musikk fra listen i bloggen paa meg foer jeg kommer hjem-med mindre Lillepus har noe av det paa sin iPod eller mobil. Artig. Har reiseforsikring,da. Men veldig kjipt aa miste noe man kjoepte spesielt for denne turen (min andre hadde ikke fungert her nede).
11. april reiste vi ut til vingaarden til Familia Zuccardi. De er veldig godt kjent i verden, og deres Santa Julia Malbec er en bestselger. Du faar kjoept den paa polet. Enjoy. Vi havnet i en gruppe med amerikanere fra Florida, pensjonister paa vintur som ikke forstaar at de ikke hoerer noe fordi deres egen stemme overdoever guidens. Etter turen skulle de ha lunsj, vi fikk smake paa tre viner i ro og mak. Samme kveld tok vi nattbuss til Tucuman, og klarte aa faa en buss videre til Cafayate.

12. april ankom vi Cafayate etter en ekstremt svingete tur opp fjellet. Byen ligger paa 1600 meter over havet og er vindistrikt nummer 2 i Argentina. Her lages hvitvin av druen Torrontes – veldig god. Foerste dag forsoekte vi aa gaa oss bort i byen uten hell – den var akkurat passe stor. Vi fant isbutikken som solgte is laget paa torrontes- og cabernetvin og tok en tidlig kveld. Den 13. dro vi nemlig paa villmarkstur. Etter aa ha brukt en hel dag paa buss er det utrolig deilig aa bevege paa seg. Vi klatret, hoppet og gikk oppover langs/over en elv og etter litt over 2 timer med ofte feil stivalg fordi den riktige ikke var merket og det alltid var rundt 3 aa velge mellom, kom vi til fossefallet paa 10 meter. Nydelig, nydelig. Vannet var selvfoelgelig iskaldt, men vi badet til vi mistet foelelsen i taerne. Da varmet vi oss litt i solen, foer vi tok andre og siste dukkert foer vi noet vaar medbrakte lunsj og drakk te fra termoskoppene vaare <3 Ymse plumpa i elva skikkelig paa vei ned igjen. Og vi saa ut som emonisser paa beina og armene naar vi kom ned – hele veien var det hoeye skarpe siv som skjaerte deg opp hvis du satte dem i spenn ved aa traakke paa dem. Men absolutt verdt det <3
14.04 dro vi paa sightseeingtur i minibuss til de knall roede canyonene i naerheten. Masse steder som har faatt navn fordi de likner paa menneskelige ting. Men de er blitt formet naturlig av vann og vaer. Kjempefin tur, med sol og to danske piker som vi hang rundt med.
15.04 hoppet vi paa en buss for aa see Quilmesruinene. De eldste i Argentina, etter Quilmesindianerne. De holdt ut mot spanjolene i 150 aar, men ble selvfoelgelig tatt til fange og gjort til slaver, eller drept, eller de doede av nye sykdommer. Slik som alle andre indianerstammer. Ruinene er godt bevart, og det bodde rundt 5 millioner der. Naar vi saa stoerrelsen paa stedet kunne vi ikke tro det, for det var saa ‘lite’. Men de bodde jo oppaa hverandre. Sol igjen, vi gikk stien opp til ett av stedene som hadde vaert utkikspost og lunsjet med ruinene som utsikt.
Cafayate og omraadet rundt var totalt forskjellig fra vi var vant til. Her var kaktuser og oerken overalt, og lamaer ! <3 Og vi saa masse pinnedyr paa Canyonturen vaar. Og plutselig er vi blitt en minoritet. Ellers hvor vi har reist har det ikke vaert noen stor forskjell i utseende mellom oss og innbyggerne – men her ser man tydelige indianertrekk hos de fleste. Mye moerkere i huden. Sorte i haaret alle sammen. Og korte. Paa bussen fra Mendoza til Tucuman var vi de eneste som var lyse i huden. Kultursjokk.

16.04 reiste vi til Salta og ankom paa ettermiddagen. Ymse var igjen ikke helt i form, med en tilsynelatende evigvarende kvalme. Dagen etter ble derfor tilbragt med soving og tusling rundt i Salta sentrum. Og videre planlegging av turen.
Dagen etter derimot, 18.04, dro vi paa rafting! =D Naer Salta ligger en elv av klasse III, perfekt for nybegynnere. Vi dro klokken 08.00, og satte utfor elven rundt 11-12 etter full oppkledning og opplaering. ARTIG! HERLIG! og veldig vatt. Damen vi bestilte av sa ‘bring extra clothes – you MAY get wet’. Vi var gjennomvaate n_n Og vi hadde med skift Etter rafting var det grilling, med for mye av alt. Ymse ble skikkelig lei seg naar hun innsaa at hun ikke klarte aa faa i seg mere argentinsk biff. Etterpaa doeste vi i solen, lo av bildene fotografen hadde tatt av oss, og toerket klaer – foer vi dro tilbake til Salta.
Vi skulle videre til La Quiaca, grensebyen til Bolivia, samme natt. For aa faa tiden til aa gaa gikk vi paa kino og tok den som skulle til aa starte. ‘The child from another world’ – soet. Barneoppdragelse er vanskelig, forstaar vi.

Aa krysse grensen til Bolivia.
Kunne man ikke gjoere med buss. Vi ankom derfor grensebyen La Quiaca klokken 7 om morgenen etter aa haa fryst oss gjennom en natt paa bussen. Og det var like kaldt ute, saa det var paa med votter og jakke, foer vi og en polakk hoppet inn i en taxi til grenseposten. Hvor vi sto i koe for aa bli stemplet ut av Argentina. Saa tuslet vi over en bru og saa paa menneskene som snek seg over grensa 100 meter bortenfor, foer vi igjen sto i koe for aa immigrere til Bolivia. Kaos. Kaldt. Stress. Sekk. Ting. Skjemaer. Stempel som ikke fungerer. Sulten. Sliten. Troett. Forvirret. Masse inkadamer i skjoert, fargerike sjal og bowlerhatter overalt. Putt paa kultursjokk. Puh. Vi fant veien til busstasjonen, fant buss til Tupiza, hvor vi er naa. Ymse fant medialunas (croissanter) til frokost – og vi satte oss inn paa bussen for aa bli mer kultursjokkert. Klokken er bare 0800 paa morgenen og vi har sovet 5 timer. Bussen er full, men tar paa flere som henger rundt i midtgangen. En gutt gaar rundt og synger og ber om penger, en annen kommer paa for aa selge mat. En mann finner utseendet vaart utrolig komisk og smiler masse hver gang han ser paa oss.
Vi husket aa gaa av i Tupiza. Sekkene vaare var ogsaa med, og vi fant veien inn til sentrum ved aa se hvor den stoerste flokken av mennesker gikk. Gateskilt eksisterer ikke i denne lille byen som er 2950 meter over havet. Vi titter NED paa dere. Vi er hoeyere enn Norge er. Og man kjenner det paa luften. De klarer aa bruke 15  minutter paa aa lage deg en kopp te. Her tar man ting med knusende ro, og vi gikk rundt paa marked i gaar og var de eneste utlendingene. Vi har kjoept oss teppe til videre bussturer. Maten her er skikkelig god, den er hjemmelaget fra bunnen av. Naar vi kom fikk vi vite klokken 11 at stedet hvor vi kunne ta ut penger stengte 12. De har ikke minibanker her. Vi rakk det akkurat, og maatte det, for i dag er det soendag og slike ting er stengt. I morgen er det den 21. april og vi skal paa ridetur foer vi tar toget til Uyuni.

Reiseplansiden rekker jeg ikke oppdatere naa, men her er en rask skisse: Uyuni – saltoerken – Potosi – Sucre – La Paz – Copacabana – Lake Titicaca – Puno i Peru – Arequipa – Cuzco eller Cuzco – Arequipa.

Vi er igjen 6 timer bak dere,og naa er det spisetid