Tavares – Only One I Need To Love

Finns en grymt bra nätradiokanal som heter Funk365 där jag hörde den här låten igår. Kan inte påminna mig om att jag hört den låten innan, men det finns väldigt mycket bra man missat genom åren, även när det gäller sådana storheter som Tavares. Kan i alla fall trösta mig med att jag sett dem live en gång i London.

Men jag kan rekommendera ett besök på Funk365, själv använder jag Winamp när jag lyssnar på den. Så då går man in på hemsidan och klickar fram webradion så får man välja att öppna eller spara en playlista som startar själva streamingen. Jag har gjort så att jag sparat playlistan i min musikmapp, sen kan jag enkelt komma åt att lyssna bara genom att dra igång playlistan så hoppar det hela igång per automatik.

Lyssnar just nu på en grymt bra låt där som jag aldrig hört tidigare och som jag absolut måste dela med mig av på direkten.

Veneice – This Good Good Feeling

Helt klart en perfekt radiokanal om man vill ha bra musik som står och puttrar i bakgrunden och är less på sin egen musiksamling. Alltid dyker det upp nåt nytt och ska jag vara ärlig så är det faktiskt väldigt mycket “nytt”, dvs sånt som jag aldrig hört förut men som är från det goda 80-talet för det verkar som de är mest inriktade på disco, funk & soul osv. från 80-talet och framåt.

Eftersom det är en fransk kanal och mina franskakunskaper är extremt dåliga så har jag tyvärr inte så mycket glädje av deras hemsida. Men jag gläds i alla fall åt att det finns såna fyrbåkar som sprider den musiken som jag tror hela mänskligheten skulle må bra av att lyssna på.

Tjillevippen

notbugs

jeg snakker dessverre ikke fransk, men, som jeg har nevnt opp til flere ganger på bloggen og ellers, så elsker jeg språket. jeg elsker landet og jeg elsker kulturen. min drømm er å kunne ta ett år fri og bo i Nice området og bare nyte kulturen, menneskene, musikken… tenk deg det da, en sensommer kveld i ett lite chateu utenfor Nice, med utsikt til middelhavet sitter du der, inntulla i et teppe og ser solen gå ned med din kjære og ett glass rosévin i hånden. nå dét hadde vært noe det. a big, french, good-night kiss from me…

Ett skritt frem. To tilbake. Gode perioder. Tunge dager. Sånn fortoner kanskje livet seg for mange, og integreringsprosessen min er intet unntak. Akkurat hva som gjør en god periode god, eller tunge dager tunge, er litt hipp som happ. Denne gangen er det bloggen til en hobbykokk og biscottioppskriften fra en twitter-venn som skal vise seg å være viktige ingredienser når nok en viktig etappe skal forseres.

Da jeg bestemte meg for å leve i utlendighet, var jeg selvsagt inneforstått med at det er mange ting man skal tilpasse seg og finne seg i. Mye er eksotisk nok. Spennende nye mattradisjoner, for eksempel. Belgisk sjokolade har det ikke vært mye problematisk å venne seg til, men det at baking én dag skulle komme til å bli et sorgens tema, streifet nok ikke en forelsket nordkvinne der hun gikk hånd i hånd med sitt hjertes utkårede inn i fremmed solnedgang.

Baking har jeg alltid likt, og i løpet av årene har favorittoppskriftene på boller, brød og kaker samlet seg opp. Til tross for at det var noen år jeg ikke var særlig aktiv på grunn av studier, karrierejag og slikt, var det noe jeg så frem til å begynne med igjen da junior nærmet seg passende alder. Jeg gledet meg til å trille deig og slikke glasur, og å se forundringen i øynene hans idet det går opp for ham at brød og boller ikke blir til av seg selv hos bakern.

Vi har gjort flere forsøk. Samtlige mislykkede. Junior har entusiastisk blandet ingredienser og trillet deig, for så å bli like skuffet hver gang over at resultatet er så hardt at mammans gamle tannfyllinger spretter ut én etter én. Oppskriftene mine lar seg ikke oversette ser det ut til; gjær er muligens ikke det samme på fransk som på norsk. Svigerfamilien kan ikke komme seg fort nok hjem når vi en sjelden gang serverer hjemmebakst til kaffen, og ettersom de faktisk er hyggelige folk slutter vi med det.

Helt inntil for et par uker siden.

Jeg ble inspirert. Via twitter. Først og fremst av denne oppskriften på biscotti, og deretter av dette blogginnlegget om barn på kjøkkenet. Det var det som skulle til for å ta opp kampen mot de tidligere dårlige erfaringene og vise junior at ”yes, we can!” Bevæpnet med en ekstra stor porsjon optimisme, nyinnkjøpt kjøkkenvekt og supermotivert 4 åring, settes det igang. Vi skravler, skolder mandler og søler i vei. Sønner slikker i seg så mye røre han kan og parerer alle advarsler om mageknip med at det er det verdt. Gurimalla så koselig vi har det.

Men.

Når skjebnens time ankommer og resultet skal testes, er det verre enn noen gang. Junior klarer nesten ikke å beherske seg og  ser anklagende på mamman sin mens mannen lurer på om nyinnkjøpt kjøkkenvekt kanskje var en bortkastet investering. Personlig har jeg bare lyst til å denge sistnevnte med imponerede knallharde biscotti, for deretter springe gjennom byen og brøle høyt hvor dritlei jeg er av dette landet og hvor gal jeg blir av at INGENTING er som jeg er vant til. Greit nok at språket er et hinder i omtrent enhver situasjon, men ikke engang bake skal jeg få til!

Etter noen dager med surmuling og synd-på-seg-selv-synsing, javelda, én uke, bestemmer fruen (som i tillegg til alt annet begredelig befinner seg altfor langt fra havet) at tyren skal tas ved hornene. Mannen puster lettet ut der hun marsjerer bestemt avgårde. Han kjenner igjen besluttsomheten og vet at nå går alt så meget bedre.

Og det gjør det virkelig. Jeg har skjønt at det å leve i dette landet betyr at jeg må finne nye måter å gjøre gamle ting på. Nok en brikke i puslespillet er ferd med å falle på plass, og denne etappen forseres med noe så enkelt som en ny kokebok og telefon til gamlelandet. ”Petit Larousse Pâtissier” er ikke spesielt petit, men snarere en murstein på 500 sider som skal lære meg og sønnen å bake på fransk. Mine norske oppskrifter skal dessuten føres videre, og til det trengs norske ingredienser som slekta der hjemme villig fikser.

Det er ikke snakk om å glemme alt norsk og bli belger. Det dreier seg ikke om at norsk er best og forkaste alt mine nye landsmenn foretar seg som teit. Som alt annet her i livet gjelder det å finne den gylne middelvei, et slags kompromis; en identitet som kombinerer det essensielle norske med det som etterhvert er i ferd med å bli meg i mitt nye land. Dette tar tid. Selv med den beste vilje skjer ikke dette over natta. Prøv og husk dette neste gang du rynker på nesa over at dine nye landsmenn er noe langsom i integreringsprosessen sin.

Leona har helt sikkert ikke meg og mitt i tankene der hun synger: 

”I gotta find my place

I wanna hear my sound”

Men jeg tenker at det er nettopp det jeg må gjøre. Finne min plass og bake mitt verk.

Ovenstående billede viser kun den halve fornøjelse ved at spise en crème brûlée. Billedet er nemlig taget inden rørsukkeret drysses  oven på cremen for derefter at blive brændt (=brûlée) til sprød karamel med en gasbrænder – en såkaldt blowtorch.
Kombinationen af den  bløde vanillecreme og den sprøde og letbrændte karamel er guddommelig. Jeg brugte også dette til at eksemplificere mit behov for både sprøde og bløde konsistenser i en dessert i mit tidligere indlæg om, hvad der gør en dessert god.
Ikke desto mindre er den vanillede creme med alle de synlige vanillekorn i sig selv en dejlig fornøjelse. Og jeg har førhen med glæde spist cremen uden den brændte karameltopping.

Vigtig info: det er min erfaring, at man_ikke_kan_lave crème brûlée på pasteuriserede æggeblommer. Oplevelsen bliver bare ikke den samme.

Jeg har gennem adskillige forsøg i tidens løb kreeret min egen opskrift på crème brûlée. Dvs. mængderne er mine egne, men fremgangsmåden har jeg lånt af den franske kok Joël Robuchon.

Opskriften her er til 4 ramekinere, som den på billedet.

3 blommer (hvis M så 4 blommer)
1 vanillestang
55 g sukker

Røres sammen med et piskeris, til sukkeret er opløst. Røre ikke piske.

110 ml sødmælk
250 ml fløde

Tilsæt

Sigt cremen og lad den hvile i en halv time (ikke på køl) og skum af for bobler. Bag ved 95grader i ca. halvanden time eller til cremen har sat sig.

Opbevares på køl indtil karamelliseringen.

Crème brûlée kan serveres solo, men går også godt sammen med eksempelvis en sorbet på nogle lækre frugter og bær.

Avgjørelsen er tatt. Dette blir siste kapittel i skoledagboka.

Nå er det nok.

Nok strev. Nok stå opp fem timer etter leggetid. Nok å se barna bare i lynkjappe glimt.

Nok ydmykelser. Nok tapper gebrokkenhet. Nok av å være utskudd.

De siste dråpene i et nokså velfylt beger kom etter legesjekken tror jeg. Eller var det kanskje fadderdagen det begynte å demre for meg at jeg burde se å komme meg tilbake på arbeidsmarkedet? Muligens i en av fransktimene.

Jeg vet ikke helt. La oss se litt nærmere på det.

Husker dere legesjekkene vi hadde på barneskolen? Der vi hutret oss opp på vekt og målestativ i bare truse og underskjorte, hvor vaksinene ble protokollført og man ellers fikk informasjon om kosthold og slikt? På ungdomsskolen avanserte vi i gradene, og fikk med store øyne innblikk i prevensjonsmetoder og ellers skader ved røyking og narkotikabruk. Da jeg ble kalt inn til legesjekk på skolen min, drømte jeg ikke om at jeg skulle befinne meg bukseløs i min verste uforberedttruse og utslitt underskjorte på vekta foran de smekre medstudinene mine, mens jeg fortvilet forklarte helsesøster at jeg ikke trengte å avlegge noen urinprøve da to barnefødsler ganske nylig gjorde at det var skikkelig orden i de sysakene.

Ettersom jeg er godt gift, slapp jeg heldigvis seksualundervisningen. Men måtte love å ta ny stivkrampevaksine snarest.

Da jeg trodde legesjekk toppet listen for ydmykelser, var jeg lykkelig uvitende om fadderdag. Tror det heter det på norsk. Hadde jeg vært i Norge, hadde jeg skjønt hva dette dreide seg om og holdt meg hjemme. Her heter det noe så fint som ”parrainage” og oppi all min ignoranse trodde jeg dette var noe seriøst ettersom det kom epost fra rektors kontor vedrørende arrangementet. Vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men ihvertfall ikke å måtte ramse opp alle vulgærord fra A til Z, hvor uheldige taper ble tvunget til å drikke noe illeluktende noe. Videre måtte vi med bind foran øynene identifisere klissete ting, og deretter fremføre egenproduserete dansenummer foran 2. års studentene. Ydmykelsen nådde de skrekkeligste høyder da vi ble beordret inn i en fantasifull lenkeformasjon på vei over byens torv midt i lunsjtida; jeg forbeholder meg retten til å nekte og gå i detalj. Der og da takket jeg ihvertfall høyere makter for at det ikke var akkurat denne dagen klassen til sønnen min skulle besøke biblioteket som befinner seg nettop der. Og slik fortsatte dagen, for til slutt å ende med at jeg ble tildelt en fadder, ei søt ungjente født det året jeg selv var russ.

Om ikke annet kunne jeg jo bruke henne til barnevakt.

Siste spikeren i kista og kroken på døra var uansett fransktimen der Madame skulle ha oss til å frigjøre den forbaskete fjærpenna vår atter engang. Samtlige medstudenter har fyllepenn forresten, slike som vi brukte på barne- og ungdomsskolen i min tid for å skrive ekstra pent. Noe som for mitt vedkommende alltid resulterte i et salig søl ettersom jeg er venstrehendt. Jeg sitter der med ekkel følelsen av tretti år gammelt ”déjà-vu” idet klassekameratene mine stresser med viskepenner og overskriveviskepenner, mens korker settes på og trekkes av i en hastighet lynet antakeligvis for lengst har gitt opp å følge med på. Men her gir jeg ikke etter for presset, og overser følelsen av at jeg burde gjøre som de andre; skriver konsekvent med blyantpennen min, og børster med arrogant mine bort viskelær rusk.

Denne fransktimen leser Madame opp en liten krimhistorie, ser lurt på oss idet hun skal til å avslutte og gir følgende instruks: ”Dere skal selv skrive slutten; vær kreativ og respekter verbtiden”. Og hva er så verbtiden? Passé simple selvsagt. Den litterære verbtiden som vi utlendinger ikke lærer på språkkurs. Fordi vi visstnok aldri får bruk for den.

Slukøret rekker jeg opp hånden og er nødt til å innrømme ovenfor hele klassen at jeg nok en gang kommer til kort språkmessig. Med medlidende blikk ber Madame meg skrive i en tid jeg faktisk mestrer, det skulle vel bli bedre enn ingenting? Vi har et kvarter på oss, og mens jeg forsøker å knote videre på denne historien går det opp for meg. Der og da. Jeg trenger ikke skrive noen avslutning. Det er ingen som tvinger meg. Det begynner å gå opp for meg hvor sliten jeg er. Hvor lite lyst jeg ser på de neste årene.

Nok en gang rekker jeg opp hånden. Forteller Madame at jeg har skrivesperre og at jeg velger å lytte til de andre istedetfor å skrive noe selv.

Smiler genuint for første gang på lenge. Vet at nå er det over. Jeg er ferdig. Nice try. Og –

Je ne regrette rien.

Snart skal jeg (…endelig) ut i verden igjen. Snart skal jeg føle meg fortapt og fremmed igjen i et ukjent land. Interrail 2008; Sverige, Danmark, Tyskland, Frankrike, Nederland, Belgia. Det er lenge siden nå. Jeg sovnet på toget i Tyskland og endte opp i Frankrike. Hvor fantastisk er ikke det? Hvor fantastisk er det ikke å se ut av togvinduet og få øye på de små landsbyene omringet av flere kilometer med åkre og utrolig nydelig natur? Jeg har en forkjærlighet for Frankrike og den franske kulturen, dog det er helt umulig å kommunisere med folka som bor i landet med mindre man har LITT franskkunnskaper (noe jeg heldigvis har). Bildet overfor er tatt fra triumfbuen i Paris. Utrolig nydelig utsikt.

Denne gangen tar jeg turen til Tyskland for å følge mine store idoler Tegan and Sara (igjen! De fulgte jeg også etter under interrailen i 2008). Jeg gleder meg kjempemasse, til tross for at jeg hater stress, mange mennesker samlet på en plass og VENTING. Men det får bare gå. Planen så langt er couchsurfing og hostel de siste nettene. Jeg er egentlig en smule skeptisk til hostel etter forrige opphold på hostel, for å si det sånn. Denne gangen har jeg lært; ikke velg et hostel som ligger i utkanten, velg hvert fall ikke et hostel som ligger på østkanten!! + prisen kan være litt høyere denne gangen i bytte mot at det er STILLE NÅR MAN FUCKINGS SKAL SOVE og at folk IKKE røyker hasj verken utenfor døra eller vinduet ditt. Egentlig, så lenge folk lar meg sove og få min kjære nattesøvn skal jeg faen ikke klage. Men hvis jeg ikke får sove blir jeg pottesur i flere dager (det er faktisk sant…bitter? Nei!).

Skolen min er skikkelig på offensiven med hensyn til fransk rettskriving. Som tidligere nevnt skal en rekke tiltak iverksettes for å forbedre nivået, og det skulle selvsagt bare mangle at fremtidige lærere kan skrive språket sitt. Dette er jo glimrende for en som meg som sliter med nettopp dette, men jeg er ikke overbegeistret. Ikke i det hele tatt.

Jeg har alltid funnet mye glede i det å uttrykke meg skriftlig, ofte er det lettere å skrive enn å prate. Derfor er det en stor sorg å måtte innfinne meg med at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å føle denne gleden ved å skrive fransk. Etter mangfoldige franskkurs i alle varianter, selvstudium og ellers fantasirike initiativ for å absorbere språket best mulig, er konklusjonen enkelt og greit at jeg aldri kommer til å beherske det noe i nærheten av 100%. Kanskje 60 – 70, som selvsagt ike er til å forakte, men likefremt en sorg.   

Du tenker kanskje at jeg er en smule pessimistisk nå, at ”Rom ikke ble bygd på en dag og at tålmodighet er nok det som skal til”?  Eller snarere at ”hun der må være litt treig i avtrekkeren som har så vanskelig for det”? Det siste kan nok være rett, men det er uansett et faktum at jo tidligere man lærer fremmedspråk, jo bedre. Jeg var en godt voksen dame da jeg optimistisk satte igang med dette prosjektet, og jeg skal love deg at det går tregt.

Ergo. Det er med tunge skritt jeg finner veien til fransktimene hvor vi i første omgang blir testet opp og ned og i mente, og hvor resultatene for mitt vedkommende er like deprimerende hver eneste gang. Ikke bare skal jeg være dårligst i klassen i nederlandsk, men her må jeg også tåle å hele tiden være hun som blir behandlet med munter overbærenhet. For det er en ting vi fremmedspråklige ufrivillig gjør bedre enn mange andre, vi underholder.

Det er utrolig komisk med gebrokne mennesker både når de snakker og skriver. Jeg har selv vært skyldig i å fnise over nye landsmenns klossete forsøk på å uttrykke seg på morsmålet mitt, uten å se noesomhelst galt i det. Nå, derimot, vet jeg hvor sårbar man er når man ikke kan utrykke seg presist, og hvor mye mot det kreves for å gjøre det likevel. ”Hoho, det var festlig” er blitt ”så modig du er”.

Testing over og tid for action. Klump i brystet, svett i panna, bly i ben og armer. Nå skal det skrives.

Vi brainstormer ord som Madame ivrig noterer på tavla for deretter be oss om å velge ut ti som vi skal skrive en liten tekst utav. ”Liberez votre plume”! proklamerer hun teatralsk mens jeg fikler med penna mi og skuler på sidemannen som skriver så blekket spruter. Jeg noterer motstrebende noen fraser, og overrasker meg selv da jeg faktisk produserer noe jeg er litt fornøyd med. Det er derfor noe optimistisk jeg venter på tur for å lese opp den lille teksten min, og jeg er spent på Madames kommentar til meg etter hun har lovprist den ene medstudenten etter den andre. Idet jeg avslutter høytlesingen ser jeg håpefullt på henne, og tenker glad at dette kanskje skal gå bra likevel? Til min store forskrekkelse derimot, stirrer hun bare forundret på meg og uten å si noe i det hele tatt, går hun videre til nestemann.

Hva skjedde!?! Skrekkslagen kjenner jeg skamrødmen spre seg, mens jeg fortvilet kjemper mot tårene som presser på. Kan ikke begynne å grine her, midt iblant alle disse ungjentene og, for noe så idiotisk. Det skulle virkelig tatt seg ut å løpe gråtende ut av klasserommet fordi frøken ikke skryter av meg som hun gjør av de andre. Og i min alder. Kunne jo teoretisk sett vært mamman deres.. Men det er akkurat det jeg vil. Gråte mine bitre tårer over dette fobannelsens språk, over at jeg er så sårbar, over hvor mye mot som krevdes for å skrive en ubetydelig liten filletekst, over hvor barnslig stolt jeg var av den, over at jeg ikke er hjemme i gode, gamle Norge og spiser raspeballer og uttrykker meg noe så innmari fantastisk godt både i det vide og i det brede akkurat nå.

Så kunne disse arrogante sneglespiserne bare ha det så godt.

Bevæpnet med ordbok i 5 kilos klassen og hjernebarken i stram giv akt, strider jeg optimistisk til verket. ”Artig å lære nye språk” og ”når man først har lært ett, er det så mye lettere å lære flere” er mantraene som holder motet oppe de første ukene og overbeviser meg om at det er en strålende idé å lære nok et fremmedspråk. Det til tross for at medstudentene mine har lært dette språket i 5 – 6 år allerede, i motsetning til meg som kun har et tremåneders nybegynnerkurs i ryggen.

Håpløst naivt? Jada.

Læreren snakker nederlandsk mesteparten av tiden, og jeg skjønner ingenting. Nothing. Nada. Rien. Med skuldre som ørevarmere og adrelinet i fullt beredskap, tolkes lærerens kroppsspråk frenetisk mens nye ord og verbøyinger danser foran tårevåte øyne og angsten tåkelegger det bittelille som er igjen av håp og positiv tankegang.

Når vi lærer grammatikk, snakker hun heldigvis litt fransk. Hvor forvirrende det skulle komme til å være og lære fremmedspråk på et annet fremmedspråk, var jeg nok likevel ikke forberedt på. Med en optimisme som etterhvert begynner å bli temmelig skjør i kantene, prøver jeg likevel å holde koken. Det tar ikke lang tid før hjernebarken stritter imot og slår krøll på seg for til slutt å bryte sammen i fortvilt krampegråt mens den trygler om nåde.

Det holder hardt. Spesielt ettersom læreren omtrent ikke gjør annet enn å drukne oss i enorme mendger stensiler. Stensiler i alle varianter som omhandler alt det hjertet kan begjære vedrørende nederlandsk grammatikk, vokabular, kultur og historie.

Jeg hater stensiler. Jeg vil ha lærebok. Jeg vil at alt eksamensrelevant materiale skal befinne seg mellom permer, supplert med fargerike og velillustrerte stensiler – i ny og ne. Jeg vil at undervisningen skal struktureres utifra et pedagogisk opplegg som er godkjent av folk som har greie på det, og ikke bruke mesteparten av energien min på å spa meg gjennom tusenvis av uleselige fotokopier som knapt duger til annet enn tapetsering av lærerværelset.

Når stensilutdelingsseremonien er vel overstått, setter hun seg på kateteret og mumler uengasjert videre med en monoton og søvndyssende formidlingsevne som rett og slett imponerer. Det tar ikke mange ukene før motivasjonen min seiler sin egen sjø og jeg motvillig innrømmer for meg selv at det ikke var slik jeg hadde tenkt det skulle bli.

 Jeg begynner å bli sur og gretten, og slemme-meg får ubegrenset spillerom og full ytringsfrihet. Jeg blir både usaklig og barnslig, og innrømmer beskjemmet at jeg fryder meg over å gi denne fargeløse skapningen der oppe på kateteret en ekstrem makeover fra topp til tå. Hele fremtoningen er i tråd med undervisningsmetoden hennes, grå og trist, og jeg fantaserer desperat om litt farger og glitter.

Men mest av alt fantaserer jeg om at noen snart  kommer og slår meg hardt i hodet med den gigantiske ordboka mi og vekker meg opp fra dette pedagogiske marerittet!

En gang i uka går jeg til frisøren for å ordne håret, en luksus jeg nok ikke hadde hatt råd til dersom jeg fortsatt hadde bodd i Norge. Her til lands er ikke det den helt store utgiften, dessuten får jeg det litt billigere ettersom jeg har vært fast kunde hos frisøren min en stund. 

Det er forresten ren lykke å endelig ha funnet en frisør jeg språkmessig er på bølgelengde med. Jeg har hatt min porsjon og vel så det med ”bad hairdays” takket være kommunikasjonsproblemer, og minnes spesielt en barselperiode med langt, lilla hår og grå/hvite striper. Jeg var altfor sjokkert og hormonell til å ytre noesomhelst annet ”merci beaucoup’ der jeg midt i den verste ammetåka snublet ut av frisørsalongen med et hår som hadde skremt selv den mest erfarne halloween-entusiast.

En ting er at det har tatt meg lang tid å lære og uttrykke mine forfengelige behov på fransk, noe annet er det å faktisk finne en frisør som faktisk skjønner. De fleste jenter (og gutter for den saks skyld), vet hva jeg snakker om. Dette har mer med kjemi enn språkforvirring å gjøre, og det er slett ikke lett å finne den rette. Men nå har jeg altså funnet den, og nok en etappe i intgeringsstafetten er forsert.

Nesten.

Jeg har nemlig et dilemma. Jeg vet ikke om jeg kan si ”du” eller om jeg skal fortsette å si ”De” til henne. Etter det lille jeg har forstått, kan man begynne å bruke ”du” når den som er eldst av oss finner det betimelig, litt sånn: ”jamen, skal vi ikke si ’du’ ’a?” Også klapper vedkommende deg på skuldra og blunker lurt. Men det har hun ikke gjort, og jeg sitter i frisørstolen og anstrenger meg for å nyte uvant luksus mens jeg strever med verbbøyingene i høflighetsform.

Et annet kriterie for å bruke ’du’ kan dessuten være når man kysser på kinnet til hilsen istedetfor å ta vedkommende i hånda. Dette gjør vi, og det var hun som begynte. Men ettersom hun fortsatt sier ’De’ og ’Madame’ til meg, tør jeg ikke helt å ta initiativet til ’du’ – ing. Hun er jo tross alt fem år eldre enn meg.

Og ikke nok med det. Da hun begynte med dette kysse-styret, noe jeg i utgangspunktet ikke er overvettes komfortabel med, kom nok et dilemma på dagsordenen. Hva med de andre som jobber i salongen, som jeg også er på hils med? Skal de også kysses når jeg ankommer salongen til min ukentlige vask & føn? Jeg ser at mange, men ikke alle, gjør det. Hva slags mystisk formel er det de opererer etter? ”Hun kjenner jeg fra videregående, så her kysser jeg” eller ”jeg kysser kun på de som har tatt i håret mitt”…?

Forvirringen vil ingen ende ta til tross for at integreringsantennene jobber på høygir det meste av døgnets tider. Filleproblem, tenker du kanskje overbærende fra komfortabel sofakrok mens du lettvint slenger rundt deg med synsing og tenking om hva som må til for at innvandrere skal integreres. Neida, det er ikke verdens undergang om jeg dummer meg ut i frisørsalongen  min, jeg dummer meg ut hver dag, jeg. Det hadde likevel vært fantastisk deilig med én eneste dag hvor jeg skjønte nøyaktig hva jeg burde gjøre i alle mulige situasjoner og ikke minst, hvor jeg uttrykte meg perfekt. Uten å nøle ett eneste sekund.

Som lovet den opskrift jeg bruger, når jeg bager croissanter.  Jeg skulle lige oversætte opskriften fra mit konditoridol no. 1 Pierre Hermé. Her er den:

Croissantdejen :

510 g hvedemel
35 g smør
11 g salt, helst fleur de sel
72 g sukker
15 g skummetmælkspulver
12 g gær
205 g vand
88 g + 88 g smør til indrulning

Opløs gær i det lunkne vand og bland alle ingredienserne i, undtagen smørret til indrulning. Ælt i 5 minutter for at opnå en glat og blød dej. Stræk dejen ud på en plade og lad den hvile på køl i 2 timer. Rul derefter dejen ud til en rektangel på 1 cm’s tykkelse. Fordel 88 g smør på 2/3 af dejen. Fold den smørfrie 1/3 ind over den midterste smørbelagte 1/3, og så den sidste 1/3 over. Rul dejen ud til 1 cm’s tykkelse igen og fold den på ny. På dejen tilbage på pladen og stil 10 minutter i fryseren og derefter 2 timer på køl. Gentag processen med de resterende 88 g smør og stil på køl i 1 time. Nu er dejen klar til brug.

Del dejen i to og rul hver del ud i et rektangel på 25cmx40cm, og skær trekanter på 10 cm i bredden og 25 cm i højden. Rul croissanterne sammen og læg på en bageplade med bagepapir på. Film pladen og lad den hvile/hæve et lunt sted i 2 timer.

Til pensling:

1 æg
1 æggeblomme
1 tsk sukker
1 knsp salt

Bland ingredienser sammen og passer dem gennem en sigte. Pensl croissanterne. Bag i en ovn på klem ved 180grader.

Billedet her stammer fra sidste uges ferie i Nice. Jeg tog mange billeder og flest af mad og vin. Derfor ville jeg uden videre kunne poste en masse af dem her. Det gør jeg imidlertid ikke.
Jeg har udvalgt det her af 3 grunde:

1) for at vise jer, hvordan en “wienerbrødssnegl” ser ud i Frankrig.

2) for at vise jer endnu en sød ting, crème pâtissière (jfr. sidste blogindlæg) indgår i.

3) for at fortælle jer, at sneglen (pain aux raisins) er min yndlingsspise på det franske morgenbord.

Hvis man ser bort fra rosiner, ligner denne franske snegl ved første øjekast meget en dansk snegl. Dens bagte dej har samme  ‘flakiness’ og samme gyldne overflade som den danskes. Og hvis vi ser bort fra hele diskussionen om, at jeg generelt mener, at fransk “wienerbrødsdej” ( og croissantdej) i kvalitet og smag er klasser foran dansk wienerbrødsdej og danskernes forsøg på croissanter, fordi at størstedelen af dejens fedt i Frankrig rent faktisk stammer fra SMØR, i modsætning til margarine som flittigt bruges hos bagerne i DK, så ses den store forskel på en fransk og en dansk snegl i fyldet.
Den franske snegls fyld består af førnævnte crème pâtissière og rosiner, hvor fyldet i den klassisk danske kanelsnegl er en kanelremonce. Mange har et forskrækket forhold til rosiner i kager og søde sager, men jeg synes, rosiner er en lækker ekstra smag og saftighed, hvilket især kommer til sin ret i denne snegl.

Lov mig at I prøver den næste gang, I er på fransk jord!

Jeg er lige kommet hjem fra (mad)paradiset Nice med min kæreste, hvilket forklarer hvorfor jeg ikke har været så aktiv med at blogge på det seneste. Til gengæld stod den på en del madsnak og -spisning i Nice, så revanchen kommer nu!

Først lidt udvalgt madsnak og så en opskrift:

Jeg har to yndlingsrestauranter i Provence: La Merenda i Vieux Nice og Galerie des Arcades i Biôt. Det var en selvfølge, at vi skulle besøge begge steder, som faktisk kom til at danne rammen for vores ferie, da vi spiste på La Merenda vores første aften og Galerie des Arcades vores sidste.
Begge restauranter emmer af Provence. Det ses i deres indretning, men føles især også i stemningen hos folkene bag  restauranterne. Alle er utroligt professionelle på samme tid,som de er familiære. Der er gang i restauranterne for fulde gardiner, men der er ro på! Og smil på alles læber! Noget som, jeg synes, viser deres kærlighed og dygtighed til deres metier.
Hvad den provençalske mad angår, kunne jeg skrive flere sider. Jeg begrænser mig dog i dette indlæg til blot at nævne deres klassikere, som jeg meget gerne vil uddybe ved lejlighed. Hos La Merenda er de: pâtes au pistou (den provençalske version af pasta med pesto), sardines farcies (farsede sardiner) og daube à la provençale (en sammenkogt ret med oksekød, masser af vin, hvidløg og urter) Og hos Galerie des Arcades er de: caillettes (en slags stor pølse med frisk spinat i) og raviolis tout nus (tout nus betyder helt nøgne, som refererer til, at sølvbedefyldet er alene og altså ikke omringet af pasta!).

En anden selvfølge på turen var vores besøg i Tourrettes-sur-Loup på Birthes og Arnes køkkenskole – mit franske hjem! Det var fantastisk at være tilbage og nyde den smukke og nærmest overvældende udsigt ud over Provence og Middelhavet. Vi spiste frokost på terrassen, en utrolig skøn fornemmelse i oktobermåned. Efterårets rødgule farver var også nået til Tourrettes, men solen og dens varme var endnu ikke forsvundet.  Det var duftene fra laurbærtræerne og rosmarinbuskene heller ikke. Vi mærkede for alvor, at vi var i Provence.  Birthe og Arne er imidlertid stadig meget danske ,og noget af det første Arne sagde var: “Nu er det snart jul!”, som referer til den danske jul, de skal holde. Det kom ikke bag på mig, da jeg kender til Arnes store juleglæde og har hørt ham sige sætningen flere gange før. De franske omgivelser og Arnes julesnak, fik mig til at mindes Riz au lait, som jeg gerne vil gerne jeg opskriften på.

Riz au lait er en klassiker blandt franske desserter. Den minder meget om risengrød, men er en del sødere, da sukker tilsættes risen. Man drysser derfor ikke kanelsukker på toppen, som jo sammen med smørklatten må siges at være en stor del af charmen – og hyggen – ved risengrød. Til gengæld er riz au lait langt mere alsidig end risengrød, da det i Frankrig er kotume også at smage den til med appelsinsaft, pistaciepasta, karamel, chokolade m.fl.

Den simple opskrft lyder således:

150 g grødris

1 l sødmælk

1 vanillestang

60 g sukker

Bring mælk og sukker og vanille i kog og tilsæt ris. Kog i 20-30 minutter under mere eller mindre konstant omrøring (det er ikke verdens sjoveste handling, men se på det som en slags risotto, hvor alt væden bare er tilsat fra start;  synes det er interessant at følge med i hvordan risen absoberer den søde mælk, mens det hele simre og dufter så hyggeligt). Et voilà: Riz au lait!

Som I kan se på billedet har jeg valgt den lækre og tilmed også nemme løsning: et stykke valrhona og lidt fransk karamel, de smelter helt af sig selv.

jeg lukter vondt.  i går gikk jeg rundt i le marais, snuste på gatehjørner og vurderte om jeg skulle ta meg råd til å spise i en av de gamle, finslitte restaurantene. jeg satt meg i alle fall ned og spiste mange peanøtter og drakk et par øl og pratet med et søtt, gammelt ektepar fra australia. jeg ble ganske mett av peanøttene og plutselig fikk jeg en fransk venn. vi snakka fransk. jeg prøvde i alle fall å prate fransk og det gikk relativt dårlig. så vi prøvde engelsk, som også gikk dårlig, men vi klarte oss. mari – paris: 1 – 0. vennemessig.

dette er en svak beskrivelse av det jeg driver med for tiden. jeg går rundt og ser, leser, går på kino, skriver og drikke litt øl, kanskje litt vin, røyker, spiser tortilla med billig skinke, pepper og creme fraishe, og jeg tenker. for i gjennomsnitt sier jeg kanskje 10 setninger høyt hver dag. da går det mest i pardon, excusez-moi, i would like a pint, please. og hvis du ganger 10 med 1 000 000 så blir det sammenlagt: 10 000 000 tanker. for husker du da jenny fikk i oppgave å ikke prate på en hel dag, (og det var egentlig ganske ubeleilig siden hun skulle på date med carmen), og da dagen var omme måtte hun skrive et essay? vel, consider this my project. extended version. for jeg har funnet ut en plan, et prosjekt, siden dette muligens er min siste tidsreise på i alle fall et par år. prosjektet er selvfølgelig hemmelig, men den inneholder meg og et par land. i dag må jeg skrive ut demoneriet og omskrive heile pakka, and i’m ok with that. demoneriet er det jeg arbeider med og skriver på her nede. det er nesten latterlig dårlig, men også mye mer enn random skriverier. for meg, uansett.

som du kanskje har forstått har jeg sett den nye elsket filmen om Gabrielle “coco” chanel, “Coco avant Chanel”. på norsk “Coco før Chanel”. jeg elsket filmen. det var så mye, så mange faktorer jeg bedårte i den filmen at ord strekker ikke til. kanskje aller mest elsket jeg at den ikke hadde det amerikanske preget over seg. den skreik liksom ikke ´Hollywood´.

audrey tautou gjorde en helt eksepsjonell tolkning av coco chanel, men så er jo tautou en helt eksepsjonell skuespiller også. amélie er en av mine absolutt yndlingsfilmer, også der spiller hun hovedrollen. regissøren, anne fontain, kan klappe seg selv på skuldra og si “bravo” til seg selv. filmen er virkelig helt uimotståelig å se, skuespillerene er dyktige og ingenting virket for plastikk, for retouchert. je´taime.

<3

as you might have already understood, i´ve just seen the new film about Gabrielle “coco” Chanel, “Coco avant Chanel”. in english “Coco before Chanel”. i loved it. there were so much, so many details i absolutely adored in that film, that words do not own up to it. perhaps what i loved the most was that it didn´t have this American reek. it didn´t scream HOLLYWOOD, and thank god for that.

audrey tautou did an exceptional interpretation of the woman, coco chanel. but then again, audrey tautou is an exceptional actress. amélie is on of my favourite films in the world, she plays the lead in that movie also. the director, anne fontain, can give her self a pat on the back and tell herself “bravo”. the film is completely irresistable to watch. the actors are skilled, and nothing seemed plastic, nothing was too retouched. je´taime.

Kremt. Personlig hadde jeg håpet at jeg overdrev en smule surmulingen når det gjaldt vanskelighetsgraden av det franske språk. I glimtvise drypp av naivt håp, ønsket jeg helst innerst inne at ”det ordner seg nok” såfremt jeg bare blir presset litt. Det var derfor med forventingsfull optimisme og nyinnkjøpt, velfylt penal, jeg møtte opp til første skoledag for å overvære velkomsttaler fra viktige personer øverst i hierarkiet. Idet rektor avslutter sine lykkeønskninger fra podiet, introduserer han siste taler: ”Madame skal herved informere dere om den viktigste strategien som er implementert i det nye skoleåret.”

Med alvorlig mine forteller hun oss om bekymringsfullt lavt nivå og høye strykprosenter i faget ”mestring av det franske språk”. Noe som har vært kilde til endeløse diskusjoner i ledelsen og resultert i dobbelt antall timer fransk per år, samt obligatorisk språktest av alle studenter. Allesammen. Ikke bare oss utlendinger. Denne testen skal diagnostisere hvor ille det egentlig står til hos hver enkelt student, for at man deretter skal kunne iverksette individuelle strategier. Det går et gufs av motløshet gjennom lokalet, og mine medstudenter ser på hverandre med desillusjonerte blikk. Stiv av skrekk går det opp for meg at jeg slett ikke har overdrevet, tvert imot, jeg har ikke forstått rekkevidden av hvor komplisert dette språket egentlig er!

Forventningsfull optimisme og glimtvist håp er forlengst et tilbakelagt kapittel da jeg har min første time med ”mestring av det franske språk.” Det er ”den franske rettskrivingsreformen av 1990” som skal foreleses. En reform som ble anbefalt i 1990, men ikke pålagt, og som Wikipedia opplyser at:

”I september 2008 gikk flere av ministrene i Belgias regjering inn for at franskspråklig undervisning skulle skje med den nye rettskrivingen. Fra og med 16 mars 2009, vil de franskspråklige, belgiske avisene La Libre Belgique, Le Soir og La Dernière Heure, bruke den nye rettskrivingen.”

I følge Madame er mesteparten av denne rettskrivingsreformen noe stort tull. Hun puster og peser og offer seg værre enn et gammelt damptog mens hun messer om aksenter i alle fasonger. ”Problemet er,” sier hun ”at de ikke reformerer grundig der det virkelig trengs, men det som skjer er at de i en lang rekke av rettskrivingsutfordringer som bør reformeres benytter ”annethvert-prinsippet” og dermed blir hele opplegget tvers gjennom ulogisk”. Hun ser på oss med fandenivoldsk glikk idet hun sier at hun ikke kan fortsette undervisningen uten å fortelle oss den mest berømte anekdoten som illustrerer dette såkalte belgiske ”annethvert-prinsippet” perfekt:

”En gang på 1960-tallet, etter uendelige språkkonflikter,  ble den fransktalende delen av universitetet i Leuven ”kastet ut” og bestemte seg for å  bygge sitt eget universitet bare noen mil unna, og dette skulle bli starten på Louvain-la-Neuve. Innimellom flytting og bygging var det selvsagt mange saker og ting som skulle deles, blant annet bøkene i et bibliotek som hadde eksistert siden tidenes morgen. Ingen enkel sak. Spesielt vanskelig var det å være rettferdig når det gjaldt leksikon. Men en eventuell ”hvem-skal-få- hvilken-leksikon-serie”problematikk viste seg å være altfor komplisert å ta stilling til i og med at begge parter ville ha de samme, derfor ble det bestemt å benytte ”annethvert-prinsippet.”

Joda. Du tenker helt rett. Joda. Annethvert leksikon innenfor samme serie. Leuven A-C, Louvain D-F, osv. Joda. Det er sinnsykt tullete. Like tullete som rettskrivningsreformen, ifølge Madame.

Jeg klarer ikke helt å tro det jeg nettopp har hørt, og må sjekke om jeg virkelig har forstått dette riktig og spør Madame om hun kanskje ikke overdriver bare sånn bittelitte grann? Det er en litt for god historie til at den kan være helt 100% sann.

Hun borer blikket strengt i meg og sier med foraktfullt trykk på hver stavelse:

”Jeg skulle virkelig ønske jeg tulla, men selv jeg har ikke en så til de grader pervers sans for humor…”

I aftes lavede jeg en ret dejlig chokolademousse. Jeg havde desværre ikke kamera ved hånden i aftes, så i dag udgør opskriften billedet!

Lav moussen! Den vil uden tvivl blive weekendens store hit!

Ps. For at give et crunchy modspil til den bløde, cremede mousse lavede jeg karamelliserede græskarkerner og dryssede på toppen. Nam!

Pps. Faktisk puttede jeg kun 135 g chokolade i moussen, men jeg er 99% sikker på, at de 30 g ekstra jeg har tilføjet opskriften ikke gør noget

In English

Dette er en lille og gammel pub. Den er faktisk fra 1602 og overlevet den store bybrand i London i 1666.

Når man kommer ind virker den lidt bohemeagtig Fransk inspireret. Det er mange rom med trægulv og skæve lofter. Trappen op til toilettet er meget brat. Der er sort/hvide billeder på væggene.

Den er meget populær, specielt rundt frokost og tidlig aften.  Du får måske ikke et bord, men vil stå ude på fortovet. Stedet er fuldt af mennesker fra domstolene i området. Du finder den fede hunkatten –Tom Paine. Den har hvid krave til ære for advokaterne.

Ejeren Roxy Beaujolais har vært på TV. Hun leder sin pub med en kærlig og fast hånd. Det er godt ale du får serveret her.

Ikke så mange turister, siden det allerede er fuldt. Du finder Seven Stars her.

Dagens Beer Quote
“The roots and herbes beaten and put into new ale or beer and daily drunk, cleareth, strengtheneth and quickeneth the sight of the eyes.”

-Nicholas Culpeper

Denne høsten skjer det noe veldig spennende i vår butikk på Kvadrat. I slutten av september starter vi med økologisk hudpleie!

Økologi er i sterk internasjonal vekst, og vi ønsker å satse på økologisk hudpleie og økologiske dufter fordi vi tror at forbrukerene ønsker seg et alternativ til dagens utvalg i skjønnhetsbransjen.

Det er en ting som har vært veldig viktig for oss når vi har vært ute i verden og sett på de forskjellige alternativene på markedet: Den beste økologiske kvalitet forenet med absolutt luksus (ja takk, begge deler!).

Vårt valg endte på en serie med navnet Patyka. Patyka er en fransk hudpleieserie som er sertifisert økologisk av Ecocert (www.ecocert.com), som er et annerkjent og respektert sertifiseringsorgan for økologiske produkter. Patyka mener vi forener god økologi med god luksus.

Patyka tilbyr innovative og avanserte produkter i alle prisklasser. Alt fra effektive anti-aging produkter, til dusjsåper og sjampo for hele familien. Patyka var i tillegg først ute i verden med 100 % økologiske parfymer. Serien har over 600 utsalgssteder i verden og åpnet sin egen forretning i New York i fjor høst, og kommer nå endelig til oss!

Vi kommer til ha å mange kjekke aktiviteter med Patyka utover høsten, så følg med på bloggen og på vår nettside: www.koch-parfymerier.no.

Torsdag 8. og Fredag 9. oktober får vi besøk av Patykas egen representant i Norge. Hun vil være tilstede i butikken for å svare på alle spørsmål og gi kyndig veiledning i verden av økologisk hudpleie.

Er du nysgjerrig? Kom å besøk vår butikk på Kvadrat og ta en prat med oss, og få med deg en prøve hjem på disse fantastiske produktene! Jeg har nå brukt produktene selv i to måneder, og må virkelig si at disse produktene, i tillegg til å være sertifisert økologiske, er fantastisk gode og virkningsfulle. Deilige dufter, herlige konsistenser og et kjempeflott resultat på huden. Dette må bare prøves! Kom innom!

]]> http://anneauchocolat.wordpress.com/2009/09/07/en-rigtig-lille-financier/ Mon, 07 Sep 2009 20:55:47 +0000 anneauchocolat http://anneauchocolat.wordpress.com/2009/09/07/en-rigtig-lille-financier/

Financier-fortællingen fortsætter lidt endnu med dette billede fra sommeren 2006 i Skagen. Billedet viser en financier bagt i en “ægte” financierform, som (i hvert fald) kan købes i Kunst og Køkkentøj i København K. Financierformene er et  vældigt godt supplement til køkkengrejet og kan med fordel også bruges til at bage brød i!

Det som i våres virket som en super idé, står nå for meg som alt annet enn akkurat supert. Mandagmorgen braker det løs. Det kan ikke ignoreres lenger. Mandag er første skoledag. For meg.

Jeg har allerede mange skoleår bak meg, og har studert i Norge såvel som England. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle seriøst sette meg på skolebenken atter en gang. Mandagmorgen tar jeg derimot fatt her i Belgia. Dette skal holde meg i ånde tre år fremover. Tre år. Når jeg blir ferdig, feires min fjerde runddag.

Nå er det lærerutdanning som står for tur. Jeg skal bli lærer i germanske språk; engelsk og nederlandsk. Nok et fremmedspråk skal fordøyes, men denne gangen har jeg valgt et som ligger mye nærmere mitt eget morsmål. Nederlandsk er også ett av de tre offisielle språkene i Belgia, og i den franske delen er det stor mangel på akkurat denne lærergruppen. Det at jeg i bunn og grunn er språkentusiast med store anglofile tendenser, kombinert med utsikten til å kunne tilbringe lange somre med barna i Norge, avgjorde saken.

Det jeg ikke tenkte på den gangen dette fortsatt virket som en super idé, var at det skal læres og læres bort på fransk. Dessuten er det selvsagt supplementfag som psykologi, filosofi og slikt, og her skal det visstnok skrives mange og lange oppgaver. Det smerter meg å innrømme at jeg nesten ikke kan skrive på fransk. Jo, jeg har minst ti språkkurs bak meg. Jo, jeg har bodd her i fem år nå. Men nei, jeg kan ikke skrive fransk. Joda, tenker du kanskje, ”du kan da vel skrive mer enn du tror”? Nei, jeg kan virkelig ikke det. Handleliste går greit. En enkel epost bruker jeg lang tid på.

Det finnes nemlig ikke språkkurs som fokuserer særlig på det skriftlige her hvor jeg bor. Inne i hovedstaden skullle det ikke være noe problem. Men når jeg undersøkte muligheten for dette i min region, ble jeg fortalt at dette var kun et tilbud de hadde til analfabeter.

Samtidig som skrekken er i ferd med å ta en smule overhånd her jeg sitter og skriver, kjenner jeg også en snikende fryd gjøre seg gjeldende. Innser hvor priviligert jeg er. Kan jo skrive og lese. Og – dette er en ypperlig anledning til å lære og skrive skikkelig på fransk, selv om det nok kommer til å være med gråt og tenners gnissel i begynnelsen. Jeg er dessuten garantert jobb etter endt studier, med mindre Wallonia skilles fra Belgia blir og en del av Frankrike istedetfor. Men vi får satse på at det bare er ekstremist-prat.

Motviljen river smertefullt fra øverst til nederst; hjernebarken står i helspenn mens den febrilsk leter etter snev av synkronitet.

I kveld er jeg optimistisk innstilt på å svelge en av de større integreringskamelene som fulgte med på flyttelasset da jeg forlot fedrelandets trygge favn. Jeg er kampklar og ignorerer med rak rygg etthvert forsøk på retrett, bevepnet med bestekoppen trekker jeg pusten dypt og synker til rette. Dette skal gå bra. Tyren er iferd med å bli tatt ved hornene.

Nei! Nei! Nei! Kropp og sjel stritter fortvilet  imot og finner ingen mening i dagens eksperiment. Forakten brer seg i takt med usynkroniserte leppebevegelser.

Lett hektisk overbeviser jeg meg selv om at jeg er en tolerant person med grunnleggende respekt for andre kulturers gjøren og laden. Jeg ser ikke ned på noen for at de er annerledes, eller at de gjør ting forskjellig fra det jeg er vant til.

Dunk dunk… Dunk dunk… Dunk dunk… Hjertet pulserer nådeløst og har forlengst avslørt selvbedraget som er iferd med å rase sammen. Motstanden og uviljen er på offensiven og vinner terreng; naiv optimisme legger seg ydmyk flat.

Denne kamelen har en pukkel for mye. ”Inspector Morse” snakker ikke fransk. Enkelt og greit.

- – -

Dubbing. Nok et kapittel for seg. Her til lands dubbes alt som kan krype og gå, samtidig som man klør seg bekymret i hodet og lurer på hvordan de fransktalende skal bli bedre i fremmedspråk.

På byens mega kinosenter, er alle filmene dubbet. Alle. Heldigvis er det en alternativ kino som viser filmer på orginalversjon. Men det er i hovedsak såkalte smale filmer for et smalt publikum, og står av den grunn alltid i fare for nedleggelse.

Jeg rister oppgitt på hodet når jeg zapper meg gjennom en fransktalende Meryl Streep, Paul Newman og Clint Eastwood, og kommenterer spydig til mannen at det er rart de ikke dubber pop & rock når de likevel er så godt igang. Han ser spørrende på meg: ”Nå overdriver du, kjære.”

Javel.

Jeg og Mad har gjort et desperat forsøk på å videoblogge, og jeg merker vi har større talenter på lur enn akkurat dette.

Og ja, jeg skal trekke vinneren av konkurransen snart:)